Spionenes arv av John Le Carre

John le Carré

Spionenes arv Oversatt av Heidi Grinde

1

På sidene som følger, gjør jeg mitt beste for å gi en sannferdig beretning om min rolle i den britiske villedende operasjonen med kodenavn Vindfall, rettet mot den østtyske etterretningstjenesten (STASI) på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet – en operasjon som førte til at den beste britiske hemmelige agent jeg noen gang har arbeidet med, ble drept, i tillegg til den uskyldige kvinnen han ga sitt liv for.

En profesjonell etterretningsagent er ikke mer immun mot menneskelige følelser enn resten av menneskeheten. Det som betyr noe for ham, er i hvor stor grad han er i stand til å fortrenge dem, enten i øyeblikket, eller, som i mitt tilfelle, femti år etter. Inntil for et par måneder siden slo jeg resolutt tilbake de anklagende stemmene som fra tid til annen truet med å ødelegge søvnen når jeg lå i sengen og lyttet til kuenes rauting og hønenes kakling på den avsidesliggende gården i Bretagne som er mitt hjem. Jeg var for ung, argumenterte jeg, jeg var for uskyldig, for underordnet. Er dere ute etter en skalp, sa jeg til dem, så gå til stormestrene innenfor desinformasjon, George Smiley og hans herre og mester – Kontroll. Det var deres raffinerte list, deres utspekulerte, velskolerte intellekt, ikke mitt, som sto bak Vindfall, triumfene og fortvilelsen.

Først nå, etter at jeg er blitt stilt til ansvar av Tjenesten som jeg ga de beste år av mitt liv, føler jeg at alderen og forvirringen driver meg til å sette ned på papiret min egen befatning med saken, både de lyse og de mørke sidene. Koste hva det koste vil.

Hvordan jeg overhodet kom til å bli rekruttert til den hem5

melige etterretningstjenesten – Circus, som vi unge fremadstormende kalte den i de såkalt gode, gamle dager, da vi ikke holdt til i et grotesk fort ved Themsen, men i et bombastisk mursteinsbygg fra viktoriatiden som fulgte kurven i Cambridge Circus – er like mye av et mysterium for meg som omstendighetene rundt min fødsel, særlig ettersom de to hendelsene er tett sammenvevd.

Min far, som jeg knapt kan huske å ha kjent, var ifølge min mor det svarte får i en velstående, engelsk-fransk familie fra Midt-England, en mann med ubesindige lyster, en raskt minkende arv og en formildende kjærlighet til Frankrike. Sommeren 1930 tok han en helsekur i den franske spa-byen Saint Malo på nordkysten av Bretagne, der han var hyppig gjest i kasinoene og maisons closes og i det hele tatt opptrådte som herre på byen. Min mor – eneste avkom i en familie som hadde drevet jordbruk i Bretagne i generasjoner, og tyve år gammel på den tiden – var også tilfeldigvis i byen, siden hun skulle være brudepike i bryllupet til datteren av en rik kvegauksjonarius. Det påsto hun, iallfall. Men hun er min eneste kilde, og holdt seg ikke for god til å pynte litt på sannheten hvis den stilte henne i dårlig lys, og det skulle overhodet ikke forbause meg om hun hadde andre, mindre aktverdige grunner til byturen.

Etter vielsen, fortsetter mor sin beretning, kom selskapet i stemning etter et par glass champagne, og hun og en av de andre brudepikene stakk av fra mottagelsen og tok en spasertur langs den folksomme promenaden i finkjolene sine – der de møtte min far, som også var ute og gikk med bevisste hensikter. Min mor var pen og lettlivet, venninnen noe mindre. Det ble en rask og heftig romanse. Mor var, forståelig nok, litt svevende med hensyn til hvor raskt det gikk. Det ble hurtig ordnet med et bryllup nummer to. Jeg ble produktet. Min far passet visstnok ikke til å være gift, og selv i de første årene av ekteskapet greide han å være mer fraværende enn til stede.

Men nå tar historien en heroisk vending. Som vi vet, kan krig forandre alt, og på en, to, tre forandret den min far.

6

Ikke før var krigen erklært, før han hamret på døren til det britiske krigsministeriet og meldte seg som frivillig til enhver som kunne bruke hans tjenester. Hans selvpålagte oppdrag – fremdeles ifølge min mor – var å redde Frankrike egenhendig. Dersom det også skulle være å slippe unna familiebåndene, var det en kjettersk tanke jeg aldri måtte gi uttrykk for i mors nærvær. Britene hadde en splitter ny sabotasjetjeneste – SOE – som med Winston Churchills berømte ord skulle «sette Europa i brann». Kystbyene sørvest i Bretagne var travle baser for tysk ubåtaktivitet, og vår nærmeste by, Lorient – tidligere fransk marinebase – den travleste av dem alle.

Far ble fem ganger sluppet ut i fallskjerm over bretonsk sletteland, der han allierte seg med den motstandsgruppen han tilfeldigvis fant, og gjorde så mye ugagn han kunne før han ble tatt av Gestapo, led en grusom død i fengselet i Rennes og etterlot seg et bilde av uselvisk plikttroskap som ingen sønn kunne leve opp til. I tillegg etterlot han seg en malplassert tro på det britiske kostskolesystemet til tross for elendige prestasjoner på sin egen britiske kostskole, hvilket dømte meg til den samme skjebnen.

De første årene av mitt liv hadde jeg levd i paradis. Mor laget mat og pratet, morfar var streng, men snill likevel, gården var veldrevet. Hjemme snakket vi bretonsk. På den katolske barneskolen i bygda lærte vi fransk, siden loven påbød det, og en vakker, ung nonne som hadde bodd seks måneder i Huddersfield som au pair, lærte meg elementær engelsk. I feriene løp jeg fritt omkring på jordene og knausene rundt gården, høstet bokhvete til mors pannekaker, matet og passet en gammel sugge ved navn Fadette og lekte viltre leker med ungene på nabogårdene.

Fremtiden betydde ingenting for meg før den slo til.

I Dover ble jeg møtt av en lubben dame som het Murphy og var kusinen til min avdøde far; hun løsnet grepet mitt om mors hånd og tok meg med til huset sitt i Ealing. Jeg var åtte år. Gjennom togvinduet så jeg mine første sperreballonger. Ved middagsbordet sa Mr Murphy at alt ville være over om noen måneder, og Mrs Murphy sa nei, det ville det ikke, 7

og begge snakket langsomt og gjentok seg selv av hensyn til meg. Dagen etter tok Mrs Murphy meg med til Selfridges, kjøpte skoleuniform til meg og tok godt vare på kvitteringene. Dagen etter det sto hun på perrongen på Paddington stasjon og gråt mens jeg vinket farvel med den nye skoleluen min.

Jeg trenger ikke utbrodere den anglifiseringen far hadde påtvunget meg. Det var krig. Skoler måtte greie seg med det de fikk. Jeg het ikke lenger Pierre, men Peter. Jeg ble hånet av skolekameratene for min dårlige engelsk og av mine oppgitte lærere for fransken med bretonsk aksent. Nærmest i forbifarten fortalte de meg at den lille landsbyen vår, Les Deux Eglises, var inntatt av tyskerne. De få brevene jeg fikk fra mor, kom i brune konvolutter stemplet London og med engelske frimerker på. Først mange år senere ble jeg i stand til å fatte hvor mange modige hender de hadde gått gjennom. Feriene ble en uklar blanding av feriekoloni og reserveforeldre. Den forberedende skolen i rød teglstein ble til granittgrå middelskole, men pensum forble det samme: den samme margarinen, de samme oppbyggelige foredragene om imperiet og patriotisme, den samme tilfeldige volden, ubetenksomme grusomheten og utilfredsstilte, retningsløse seksualdriften. En vårkveld i 1944, like før invasjonen i Frankrike, ble jeg kalt inn på kontoret til rektor, som fortalte meg at faren min hadde dødd som en god soldat, og at jeg burde være stolt av ham. Av sikkerhetsmessige grunner fikk jeg ingen ytterligere forklaring.

Jeg var seksten år, en halvvoksen, mislykket engelskmann, da jeg etter en spesielt kjedelig sommertermin kom tilbake til et frigjort Bretagne. Min bestefar var død. En ny partner, monsieur Emile, delte seng med mor. Jeg hadde ikke stort til overs for monsieur Emile. Fadette var blitt delt mellom tyskerne og motstandsbevegelsen, én halvpart til hver.

Dels ut fra en glødende pliktfølelse overfor faren min, dels for å flykte fra en motsetningsfylt barndom, snek jeg meg som blindpassasjer om bord på et tog til Marseille, la et år til alderen min og prøvde å slutte meg til den franske frem8

medlegionen. Dette dristige og overspente vågestykket fikk en brå slutt da legionen ga etter for min mors inntrengende argumenter om at jeg ikke var utlending, men fransk, og løslot meg tilbake til fangenskapet, denne gangen til londonforstaden Shoreditch og Markus, som besynderlig nok var fars halvbror. Han drev et firma som importerte pelsverk og tepper fra Sovjetunionen – bortsett fra at han alltid kalte det Russland – og hadde tilbudt å ta meg inn som lærling.

Onkel Markus er et annet uløst mysterium i livet mitt.

Den dag i dag aner jeg ikke om jobbtilbudet på et eller annet vis var inspirert av dem som senere ble sjefene mine. Da jeg spurte ham hvordan far hadde dødd, ristet han misbilligende på hodet – ikke på grunn av far, men fordi han syntes spørsmålet var for frekt. Det hender jeg lurer på om det er mulig å bli født hemmelighetsfull, på samme måte som folk kan bli født rike, eller høyvokste eller musikalske. Markus var hverken slem eller gjerrig eller smålig. Bare hemmelighetsfull. Han kom fra Sentral-Europa, etternavnet var Collins.

Jeg fant aldri ut hva det hadde vært før. Han snakket engelsk med aksent, rivende fort, men jeg fant aldri ut hva morsmålet hans var. Han kalte meg Pierre. Han hadde en kjæreste som het Dolly og drev hattebutikk i Wapping og hentet ham utenfor lageret hver fredag ettermiddag. Men jeg fikk aldri vite hvor de dro i helgene, om de var gift med hverandre eller med noen helt andre. Dolly hadde en Bernie i livet sitt, men jeg ble aldri klar over om Bernie var ektemannen hennes, eller sønnen eller broren, for Dolly var også født hemmelighetsfull.

Og selv nå, i ettertid, aner jeg ikke om Collins Trans-Siberian Fur & Fine Carpets Company var et ekte importfirma, eller en dekkorganisasjon hvis egentlige formål var å innhente etterretningsopplysninger. Da jeg forsøkte å finne ut av det senere, møtte jeg bare en mur. Jeg visste at onkel Markus skalv en god del før han dro på salgsmesser, det være seg i Kiev, Perm eller Irkutsk, og at han drakk en god del etter at han kom hjem. Og i dagene før en salgsmesse dukket det alltid opp en kultivert engelskmann ved navn Jack som sjar9

merte sekretærene, stakk hodet inn av døren til postrommet og sa: «Hallo, Peter, står det bra til?» – aldri Pierre – før han tok Markus med seg ut til en bedre lunsj. Og etter lunsjen vendte Markus tilbake til kontoret og låste døren.

Jack påsto at han var sobelskinnmegler, men nå vet jeg at det han i virkeligheten meglet, var etterretning, for da Markus erklærte at han hadde fått legeforbud mot å reise på flere salgsmesser, foreslo Jack å spandere lunsj på meg isteden, og tok meg med til Travellers Club i Pall Mall og spurte meg om jeg ville ha foretrukket et liv i Fremmedlegionen, og om jeg hadde et alvorlig forhold til noen kjæreste, og hvorfor jeg hadde stukket av fra kostskolen når jeg var kaptein på bokselaget, og om jeg noen gang hadde vurdert å gjøre nyttig arbeid for fedrelandet – og da mente han England – for hvis jeg følte at jeg hadde gått glipp av krigen fordi jeg var for ung, kunne jeg ta det igjen nå. Bare én gang nevnte han faren min mens vi spiste lunsj, og da i en så lett tone at jeg kunne ha lurt på om han overhodet husket emnet: «Å ja – med hensyn til din høyt aktede, avdøde far. Høyst uoffisielt, du har aldri hørt meg si dette, er det greit?»

«Ja.» «Han var en svært tapper mann, og gjorde en fordømt god jobb for fedrelandet. For begge sine fedreland. Har jeg sagt nok?»

«Ja, hvis du synes det.»

«Skål for ham, da.»

Skål, sa jeg enig, og vi hevet glassene i taushet.

Jack og kollegaen Sandy og en effektiv jente som het Emily, som jeg øyeblikkelig ble forelsket i, tok meg med til en elegant herregård i Hampstead og ga meg et lynkurs i hvordan jeg skulle hente ut materiale fra et avtalt gjemmested i Kiev sentrum – bak en løs murstein i veggen i en gammel tobakksbutikk – som de hadde laget en kopi av i appelsindrivhuset. Og hvordan jeg skulle se etter signalet som fortalte meg at det var trygt å tømme postboksen – i dette tilfellet en bit av et fillete, grønt bånd knyttet rundt et rekkverk. Og hvordan jeg etterpå, for å si fra at jeg hadde hentet det jeg 10

skulle, måtte kaste en tom russisk sigaretteske i papirkurven ved en bestemt bussholdeplass.

«Og kanskje det er best å bruke det franske passet ditt når du søker om visum til Russland,» foreslo han lett, og minnet meg på at onkel Markus hadde en filial i Paris. «Og mens jeg husker det – Emily er forbudt område,» la han til, i tilfelle jeg tenkte i andre baner, hvilket jeg gjorde.

Og det var min første tur som kurer, mitt aller første oppdrag for den organisasjonen jeg senere lærte å kjenne som Circus, og første gang jeg så meg selv som en hemmelig kriger i min avdøde fars bilde. Jeg har ikke tall på hvor mange turer jeg tok i løpet av de neste par årene, det må ha vært minst seks–syv stykker, til Leningrad, Gdansk og Sofia, deretter til Leipzig og Dresden, og alle gikk så vidt meg bekjent helt greit, bortsett fra at man måtte gire seg opp før man dro, og gire seg ned igjen etterpå.

I løpet av noen langhelger på landet, i en annen herregård med en vakker hage, lærte jeg flere triks, for eksempel kontraovervåking, og å arrangere tilfeldige sammenstøt med ukjente mennesker i folkevrimmelen for å foreta en skjult overlevering. Og midt i denne hokuspokusperioden ble det avholdt en diskré seremoni i en dekkleilighet i South Audley Street der jeg fikk overlevert min fars tapperhetsmedaljer, en fransk og en engelsk, med dokumentene som begrunnet utdelingen. Hvorfor vente så lenge? kunne jeg ha spurt. Men på det tidspunktet hadde jeg lært ikke å stille spørsmål.

Det var ikke før jeg begynte å reise til Øst-Tyskland at lubne, bebrillede, alltid bekymrede George Smiley vandret inn i mitt liv en søndag ettermiddag i West Sussex, der jeg ble debrifet, ikke av Jack nå lenger, men av en kraftig kar som het Jim; han var omtrent jevnaldrende med meg, av tsjekkisk opprinnelse, og etternavnet hans, da han endelig fikk lov å ha et, var Prideaux. Jeg nevner ham nå fordi han siden kom til å spille en vesentlig rolle i min karriere.

Smiley sa ikke stort under debrifingen, satt bare og lyttet mens han fra tid til annen stirret ugleaktig på meg gjen11

nom tykke brilleglass. Men da jeg var ferdig, foreslo han en tur i hagen, som virket endeløs og dessuten var omgitt av en park. Vi snakket, satte oss på en benk, vandret litt, satte oss igjen, snakket videre. Min kjære mor – sto alt bra til med henne? Takk, George, hun har det fint. Litt sprø, men ellers i fin form. Og faren min – hadde jeg fremdeles medaljene hans? Jeg sa, som sant var, at mor pusset dem hver søndag.

Jeg nevnte ikke at det hendte hun festet dem på brystet mitt og gråt. Men i motsetning til Jack stilte han aldri spørsmål om kvinnebekjentskapene mine. Han må ha tenkt at jo flere, desto bedre.

Og når jeg husker den samtalen i dag, kan jeg ikke la være å tro at han, bevisst eller ikke, tilbød seg å være den farserstatningen han senere ble. Men kanskje følelsen var min, ikke hans. Men faktum er at da han endelig spurte rett ut, hadde jeg en følelse av å komme hjem, selv om hjemmet mitt var i Bretagne på den andre siden av Kanalen.

«Vi lurte faktisk på, ser du,» sa han med fjern stemme, «om du kunne tenke deg å arbeide for oss på mer fast basis?

Folk som har jobbet for oss i felten, passer ikke alltid så godt på innsiden. Men i ditt tilfelle tror vi kanskje det. Vi betaler ikke godt, og karriereløpet har en tendens til å bli avbrutt.

Men vi mener oppriktig at det er en viktig jobb, så lenge man konsentrerer seg om målet og ikke bryr seg så mye om midlene.»

2

Gården min i Les Deux Eglises består av et ikke spesielt vakkert rett-opp-og-ned våningshus av granitt fra attenhundretallet, en forfallen låve med et steinkors på gavlen, rester av befestninger fra glemte kriger, en gammel steinbrønn som ikke lenger er i bruk, men som under den tyske okkupasjonen ble rekvirert av motstandsbevegelsen som skjulested for våpen; en eldgammel, utendørs bakerovn, en like alderstegen siderpresse samt femti hektar middelmådig beitemark som skråner ned mot en steinete strand. Gården har vært i familiens eie i fire generasjoner. Jeg er den femte. Eiendommen er hverken fornem eller lønnsom. Når jeg ser ut av stuevinduet, har jeg til høyre det knudrete spiret på en kirke fra attenhundretallet, og til venstre et hvitkalket kapell med halmtak.

Sammen har de gitt navn til landsbyen. I Les Deux Eglises, som i resten av Bretagne, er vi enten katolikker eller ingenting. Jeg er ingenting.

For å komme til gården fra nærmeste by, som er Lorient, kjører du først en halv times tid sørover langs kystveien med strantete popler på begge sider. På veien kommer du forbi svære steinblokker, rester av Hitlers atlanterhavsmur, som siden de ikke lar seg fjerne, raskt har fått status som et moderne Stonehenge. Etter omkring tredve kilometer må du holde utkikk på venstre side av veien etter en pizzarestaurant med det grandiose navnet Odysseen, og like etter, på høyre side, en stinkende skraphandlertomt der en mann med det misvisende navnet Honoré, en latsabb og en fyllebøtte som mor alltid ba meg holde meg unna, og som på 13

folkemunne blir kalt giftdvergen, handler med skrammel og skrap, brukte bildekk og gjødsel. Når du kommer til et medtatt skilt der det står Delassus (mors pikenavn), tar du av på en humpete vei, bremser kraftig ned foran hullene, eller kjører slalåm mellom dem i full fart hvis du er postbudet Denis – og det var det han gjorde denne solfylte morgenen tidlig på høsten, til stor forargelse for hønene på gårdsplassen, og opphøyd likegyldighet fra Amoureuse, min kjære irske setter, som var altfor opptatt med å slikke det siste valpekullet sitt til å bry seg om dumme mennesketing.

Og jeg selv… I samme øyeblikk som monsieur Denis – med kallenavnet Le Général grunnet kroppshøyden og den påståtte likheten med president de Gaulle – hadde viklet seg ut av den gule varebilen og begynt å gå mot trappen foran inngangsdøren, visste jeg ved første øyekast at brevet han holdt i den magre hånden, var fra Circus.

Jeg ble ikke engstelig i begynnelsen, moret meg bare i det stille. Enkelte ting endrer seg aldri i britisk etterretningstjeneste. En av dem er en hysterisk bekymring for hva slags skrivepapir man skal bruke til brev som sendes i full åpenhet.

Ikke for formelt eller offisielt, da kan man røpe seg. Konvolutten må ikke være gjennomsiktig, altså fôret. Kritthvitt blir for synlig, en svak farge er best, men ikke noe amorøst.

Mattblått eller lysegrått er akseptabelt. Denne konvolutten var lys grå.

Neste spørsmål: Maskinskrevet eller håndskrevet navn og adresse? Svaret avhenger alltid av mottagerens – feltarbeiderens – behov, i dette tilfellet meg: Peter Guillam, eks-medlem av Tjenesten, pensjonist og takknemlig for det. Bosatt på den franske landsbygda i mange år. Tropper aldri opp på tilstelninger for veteraner. Så vidt vites ingen samboer eller ektefelle. Får full pensjon, derfor åpen for tortur. Konklusjon: I en avsidesliggende bretonsk landsby der utlendinger er en sjeldenhet, kunne en maskinskrevet, nokså formelt utseende grå konvolutt med britiske frimerker føre til et hevet øyenbryn eller to, altså velger vi håndskrevet. Og nå kommer 14

det vanskeligste. Kontoret, eller hva nå Circus kaller seg for tiden, kan ikke motstå en sikkerhetsgradering, selv om det bare skulle være Privat. Kanskje gjøre det litt sterkere ved å føye til et Personlig ? Privat & Personlig, må bare åpnes av adressaten? For sterkt. Privat er nok. Eller, som i dette tilfellet, Personell.

1 Artillery Buildings London, SE14 Kjære Guillam Vi har ikke truffet hverandre, men tillat meg å presentere meg. Jeg er avdelingssjef i ditt gamle firma, med ansvar for både løpende og historiske saker. En sak der du visstnok har spilt en betydningsfull rolle, er brått og uventet blitt aktuell, og jeg har ikke annet valg enn å be deg komme til London snarest for å hjelpe oss å forberede en respons.

Jeg har autorisasjon til å tilby deg dekning av reiseutgifter (på økonomiklasse) og en diett på £ 130 per dag (statens satser, London) så lenge ditt nærvær er nødvendig.

Siden vi ikke har noe telefonnummer vi kan nå deg på, ber vi deg kontakte Tania (noteringsoverføring) på nummeret ovenfor, eller, hvis du har e-post, på e-postadressen nedenfor.

Jeg ønsker ikke på noen måte å uleilige deg, men må understreke at dette haster, og tillater meg til slutt å minne deg om paragraf 14 i fratredelsesavtalen.

Med vennlig hilsen A. Butterfield (JR for AD) PS Vennligst husk å ta med passet ditt når du henvender deg i resepsjonen. A.B.

15

JR for AD, altså juridisk rådgiver for Tjenestens toppsjef.

Paragraf 14: plikt til å stille opp, livet ut, hvis Circus’ behov skulle tilsi det. Og «tillater meg å minne deg om»: Husk hvem som betaler pensjonen din.

Catherine er nede i frukthagen med sin ni år gamle datter Isabelle, som leker med et par rampete geitekillinger noen nettopp har anskaffet oss. Hun er en spedbygget, ung kvinne med bredt, bretonsk ansikt og brune øyne som mønstrer deg langsomt og uttrykksløst. Når hun strekker armene frem, bykser geitene inn i favnen hennes, og lille Isabelle, som koser seg på sin egen måte, klapper i hendene og snurrer rundt på hælen. Men selv om Catherine er sterk og muskuløs, må hun sørge for bare å fange en geit av gangen, for hvis begge kom på en gang, ville de velte henne over ende. Isabelle enser meg ikke. Hun liker ikke øyekontakt.

På jordet bak henne står døve Yves, leilighetsarbeideren, bøyd dobbelt og skjærer kål. Med høyre hånd kutter han stilken, med venstre slenger han kålhodet opp i en kjerre uten at vinkelen i den bøyde ryggen endrer seg. En gammel, grå hest ved navn Artemis, enda et av Catherines hittebarn, står og betrakter ham. For et par år siden tok vi inn en struts som hadde rømt fra en av nabogårdene. Da Catherine sa fra til eieren, sa han bare behold den, den er for gammel. Strutsen ga opp ånden med verdighet, og vi begravet den med stort seremoniell.

«Var det noe du ville, Pierre?» spør Catherine.

«Jeg må dessverre reise bort et par dager,» svarer jeg.

«Til Paris?» Catherine liker ikke at jeg drar til Paris.

«Til London,» svarer jeg. Og fordi jeg, selv som pensjonist, trenger en dekkhistorie: «Noen er død.»

«Noen du er glad i?»

«Ikke nå lenger,» svarer jeg så bestemt at det kommer overraskende på meg.

«Da er det ikke så farlig. Drar du i kveld?»

«I morgen. Jeg tar morgenflyet fra Rennes.»

En gang i tiden trengte Circus bare å plystre før jeg stormet til flyplassen i Rennes. Ikke i dag.

16

Du måtte ha nådd spionstatus i det gamle Circus for å forstå den motviljen som preget meg da jeg klokken fire om ettermiddagen neste dag betalte taxien og begynte på betonggangveien til Tjenestens nye, sjokkerende prangende, hovedkontor. Du måtte ha vært meg på høyden av spiontilværelsen, når jeg kom dødssliten hjem fra en eller annen gudsforlatt utpost av imperiet, sannsynligvis det sovjetiske imperiet eller et av dets medlemsland. Du har tatt bussen direkte fra flyplassen til sentrum, deretter T-banen til Cambridge Circus, der driftsteamet venter for å debrife deg. Du går opp fem lurvete trappetrinn til den heslige viktorianske bygningen som vi vekselvis kaller Hovedkvarteret, Kontoret eller bare Circus. Og du er hjemme.

Glem alle kranglene du har hatt med Drift eller Rekvisisjon eller Administrasjon. De er bare familiedisputter mellom felten og basen. Vakten i avlukket sier god morgen og legger til et vitende «velkommen tilbake, Mr Guillam», og spør om han skal passe kofferten din så lenge. Og du sier takk Mac, eller Bill, eller hvem det nå er som er på jobb den dagen, og blås i å vise passet. Du smiler, og vet ikke helt hvorfor. Foran deg er de tre lunefulle, gamle heisene som du har hatet fra første dag – bortsett fra at to av dem sitter fast oppe i etasjene, og den tredje er Kontrolls personlige, så ikke tenk tanken engang. Og uansett vil du heller rote deg inn i den labyrinten av korridorer og blindganger som er den fysiske legemliggjøringen av den verdenen du har valgt å leve i, med markspiste tretrapper, bulkete brannslukningsapparater, vidvinkelspeil og lukten av gammel sigarettrøyk, Nescafé og luftrenser.

Og nå denne vederstyggeligheten. Denne Velkommen-tilSpionland-ved-Themsen.

Nøye overvåket av strenge menn og kvinner i kjeledress går jeg frem til velkomstskranken i armert glass og ser mitt britiske pass bli snappet opp av et glidende metallbrett.

Ansiktet bak glasset er en kvinne. Den elektroniske røsten med trykk på de mest idiotiske ord er en jålete mannsstemme.

17

«Vennligst legg alle nøkler, mobiltelefoner, kontanter, armbåndsur, skriveredskaper og alle andre metallgjenstander du måtte ha med deg i boksen på bordet til venstre, behold den hvite lappen som identifiserer boksen, før du med skoene i hånden går inn gjennom døren merket Besøkende.»

Passet mitt kommer tilbake. Vel inne gjennom døren blir jeg visitert med en bordtennisracket av en munter jente på rundt fjorten, deretter bestrålt i en glasskiste på høykant.

Etter at jeg har tatt på meg skoene igjen og knyttet lissene – av en eller annen grunn en langt mer ydmykende prosess enn å ta dem av meg – fører den muntre jenta meg til en umerket heis og spør om jeg har hatt en fin dag. Det har jeg ikke. Ikke noen fin natt heller, om hun skulle ha spurt om det, men det gjør hun ikke. Grunnet A. Butterfields brev hadde jeg sovet dårligere enn jeg hadde gjort på ti år, men det kan jeg heller ikke fortelle henne. Jeg er – eller var – et dyr fra felten. Mitt naturlige habitat var spionenes åpne landskap.

Det jeg har oppdaget i såkalt moden alder, er at når det kommer et uvennlig brev fra den nye utgaven av Circus som forlanger at jeg øyeblikkelig stiller i London, fører det til nattlig sjelegransking.

Vi har kommet til noe som føles som toppetasjen, skjønt den ikke er merket på noen måte. I den verdenen jeg en gang tilhørte, var de største hemmelighetene alltid å finne i toppetasjen. Mitt ungdommelige følge har et stort antall elektroniske nøkkelkort i bånd rundt halsen. Hun åpner en umerket dør, jeg går inn, hun lukker den etter meg. Jeg forsøker å trykke ned klinken. Den rikker seg ikke. Jeg er blitt innelåst noen ganger i mitt liv, men alltid av opposisjonen. Det er ingen vinduer i rommet, bare barnslige tegninger av blomster og hus på veggene. Verker av A. Butterfields avkom? Eller graffiti fra tidligere innsatte?

Og hvor er det blitt av alle lydene? Stillheten blir verre dess lenger jeg lytter. Ingen munter klapring fra skrivemaskiner, ingen telefoner som ringer og ringer uten at noen svarer, ingen alderstegen tralle med arkivmapper som skrangler i vei som en melkebil over nakne gulvplanker i korridorene, 18

ingen rasende mannsstemmer som brøler hold opp med den jævla plystringen! Noe har dødd et eller annet sted på veien mellom Cambridge Circus og Embankment, og det er ikke bare den knistrende lyden av traller.

Jeg setter meg ytterst på en stol i stål og lær. Blar gjennom et lurvete eksemplar av Private Eye og lurer på hvem av oss som har mistet all sans for humor. Spretter opp, prøver døren igjen og setter meg på en annen stol. På dette tidspunkt har jeg funnet ut at A. Butterfield er i ferd med å foreta en dybdestudie av kroppsspråket mitt. Vel, hvis det stemmer, ønsker jeg ham lykke til, for da døren flyr opp og en sprek, kortklippet, draktkledd kvinne på noen-og-førti feier inn og sier på korrekt, klasseløst engelsk: «Å. Hei, Peter, fint! Jeg er Laura, vil du komme inn nå?», må jeg ha gjennomlevd hver eneste tabbe og katastrofe jeg har vært innblandet i i løpet av femti år med autoriserte kjeltringstreker.

Vi strener tvers over en tom korridor og kommer inn i et hvitt, hygienisk kontor med vinduer som ikke lar seg åpne.

En friskus av en engelsk kostskolegutt, bebrillet og av ubestemmelig alder, med skjorte og bukseseler, spretter opp fra stolen bak skrivebordet og griper hånden min.

«Peter! Du verden, du ser flott ut! Og så ungdommelig!

Gikk reisen bra? Kaffe? Te? Ikke? Mener du det? Veldig, veldig snilt at du kom. En enorm hjelp. Du har truffet Laura?

Ja, selvfølgelig har du det. Beklager at du måtte vente. Fikk en telefon fra høyere makter. Alt vel nå. Sitt ned, sitt ned.»

Alt dette mens han, ekstra fortrolig, kniper øynene lett sammen og viser meg bort til en rettrygget, skaitrukket stol med armlener beregnet på langvarig opphold. Så setter han seg på den andre siden av skrivebordet, som er stablet fullt av gamle Circus-mapper merket med alle nasjoners farger. Så planter han skjortealbuene mellom dem et sted jeg ikke kan se dem, og fletter hendene sammen under haken.

«Jeg heter Bunny, forresten,» erklærer han. «Jævlig tåpelig navn, men det har fulgt meg siden jeg var barn, og nå blir jeg ikke kvitt det. Sannsynligvis grunnen til at jeg havnet her, når jeg tenker over det. Du kan ikke godt sprade omkring i 19

rettssalen hvis alle løper etter deg og skriker ‘Bunny, Bunny’, kan du vel?»

Er dette hans vanlige tone? Er det slik en gjennomsnitts, middelaldrende advokat i den hemmelige etterretningstjenesten snakker nå for tiden? Moderne slang, men med én fot i fortiden? Jeg har ikke noe skarpt øre for kontemporær engelsk språkbruk, men hvis jeg skal dømme etter Lauras ansiktsuttrykk da hun setter seg ved siden av ham, så er det helt vanlig. Det er noe rovdyraktig over henne der hun sitter, som om hun er klar til å kaste seg over byttet. Signetring på langfingeren på høyre hånd. Pappas? Eller en kode som angir seksuell preferanse? Jeg har vært borte fra England for lenge.

Meningsløst småprat ledet av Bunny. Barna hans – to jenter – elsker Bretagne. Laura har vært i Normandie, men ikke i Bretagne. Hun sier ikke hvem hun har vært der med.

«Men du er jo født i Bretagne, Peter!» utbryter Bunny brått ut av det blå. «Vi burde kalle deg Pierre!»

Peter er helt greit, sier jeg.

«For å si det rett ut, Peter, så har vi kommet opp i en alvorlig juridisk smørje, som vi er nødt til å ordne opp i,» fortsetter Bunny langsommere og med høyere stemme, siden han har fått øye på det nye høreapparatet bak de hvite lokkene mine. «Ikke noen krise ennå, men situasjonen er temmelig labil, er jeg redd. Og vi trenger sårt din hjelp.»

Og jeg svarer at jeg med glede skal hjelpe så godt jeg kan, Bunny, og at det er godt å vite at man fremdeles kan være til nytte etter så mange år.

«Jeg er selvfølgelig her for å beskytte Tjenesten. Det er jobben min,» fortsetter Bunny som om jeg ikke hadde sagt noe.

«Og du er her som privatperson, eksmedlem riktignok, har sikkert levd lykkelig som pensjonist i mange år, men det jeg ikke kan garantere, er at dine interesser og våre interesser vil være sammenfallende til enhver tid.» Øynene smale sprekker. Stivt, gledesløst smil. «Så det jeg sier, Peter, er: Selv om vi har enorm respekt for alt det utmerkede arbeidet du i sin tid har gjort for Kontoret, så er dette Kontoret. Og du er du, 20

og jeg er en livsfarlig advokat. Hvordan står det til med Catherine?»

«Bare bra, takk. Hvorfor spør du om det?»

Fordi jeg ikke har oppgitt navnet hennes. For å gjøre meg urolig. For å fortelle meg at nå er det kamp på tørre never.

Og at Tjenesten har store øyne.

«Vi lurte på om hun ikke burde føres opp på den temmelig lange listen over partnerne dine,» forklarer Bunny. «Tjenestereglementet og så videre.»

«Catherine er forpakter på gården. Datter og barnebarn av tidligere forpaktere. Jeg har valgt å bosette meg der. Jeg er tre ganger så gammel som henne, og i den grad du har noe med det, så har jeg aldri ligget med henne og akter ikke å gjøre det. Er det tilstrekkelig?»

«Utmerket, takk.»

Min første løgn, overbevisende fremsatt. Nå over til en rask endring av emne: «Det lyder som om jeg trenger en egen advokat,» antyder jeg.

«Ikke foreløpig, og dessuten har du ikke råd, ikke med dagens priser. Du står oppført som gift, deretter ugift. Stemmer begge deler?»

«Ja.» «Begge deler i løpet av et kalenderår. Imponerende.»

«Takk.»

Er det ment som en spøk? Eller en provokasjon? Jeg har mistanke om det siste.

«Et ungdommelig feiltrinn?» antyder Bunny i den samme høflig spørrende tonen.

«En misforståelse,» svarer jeg. «Flere spørsmål?»

Men Bunny gir seg ikke så lett, og vil at jeg skal vite det.

«Jeg mener … barnet? Hvor kom det fra? Jeg mener, hvem er faren?» – fremdeles i samme glatte tone.

Jeg later som jeg tenker meg om. «Vet du, jeg tror aldri jeg har kommet på å spørre henne,» svarer jeg. Og før han er ferdig med å tygge på det, sier jeg: «Siden vi først snakker om hvem som gjør hva med hvem, kunne du kanskje fortelle meg hva Laura gjør her?»

21

«Laura er fra Historisk,» svarer Bunny malmfullt.

Historisk avdeling. En uttrykksløs kvinne med kort hår, brune øyne, uten sminke. Og ingen smiler lenger, bortsett fra meg.

«Hva er tiltalen, da, Bunny?» spør jeg muntert nå da vi er i nærkamp. «Har jeg satt fyr på Dronningens havnelager?»

«Nå da, nå da, tiltale er sterkt sagt, Peter!» protesterer Bunny like muntert. «Bare ting som må oppklares. La meg stille deg bare ett spørsmål i utgangspunktet. Er det greit?»

Plirende øyne igjen. «Operasjon Vindfall. Hvordan ble den satt opp, hvem ledet den, hvordan kunne den gå så galt, og hvilken rolle spilte du selv?»

Føler sjelen seg lettere når du innser at dine verste anelser er blitt oppfylt? Ikke i mitt tilfelle.

«Var det Vindfall du sa, Bunny?»

«Vindfall.» Litt høyere, i tilfelle høreapparatet ikke hadde fanget det opp.

Langsomt nå. Husk du er gammel. Hukommelsen er ikke din sterkeste side nå om dagen. Ta deg tid.

«Hva dreide Vindfall seg egentlig om, Bunny? Kan du gi meg et stikkord? Hvilket år snakker vi om?»

«1961, 1962, omkring da. I dag.»

«En operasjon, sier du?»

«Fordekt. Kodenavn Vindfall.»

«Og målet skulle være?»

Laura skyter inn fra dødvinkelen: «Sovjet & Satellittstatene. Rettet mot den østtyske etterretningstjenesten. Også kjent som Stasi,» brøler hun av hensyn til meg.

Stasi? Stasi? Et øyeblikk … å ja, Stasi.

«Og hva var hensikten, Laura?» Nå når jeg har skjønt det.

«Skape en illusjon, villede fienden, beskytte en vital kilde.

Få tilgang til Moskva Sentral i den hensikt å identifisere den eller de forræderne vi følte befant seg i Circus’ egne rekker.»

Og så skiftet hun gir, stemmen ble klagende: «Bortsett fra at vi har absolutt null arkivmateriale lenger. Bare en mengde kryssreferanser til mapper som er sporløst borte. Forsvunnet, antatt stjålet.»

22

«Vindfall, Vindfall, » gjentar jeg, rister på hodet og smiler slik gamle mennesker gjør, selv om de ikke er fullt så gamle som andre kanskje tror de er. «Beklager, Laura. Det ringer ingen bjelle, er jeg redd.»

«Ikke engang et lite klemt i det fjerne?» Bunny.

«Ikke ett eneste, dessverre. Jeg er helt blank …» mens jeg med makt skyver vekk et indre bilde av en ungdom kledd som pizzabud krumbøyd over styret på en motorsykkel med L-skilter – meg selv på spesialoppdrag, jeg skal bringe mapper fra Circus til Et sted i London, det er sent på natten, og det haster.

«Og bare i tilfelle jeg har glemt å nevne det, eller du ikke hørte hva jeg sa,» sier Bunny med sin mildeste stemme, «så har vi forstått det slik at din venn og kollega Alec Leamas også var involvert i operasjon Vindfall, og du husker muligens at han ble skutt og drept ved Berlin-muren mens han prøvde å hjelpe kjæresten Elizabeth Gold, som allerede var blitt skutt og drept ved Berlin-muren. Men du hadde kanskje glemt det også?»

«Nei, for faen, selvfølgelig ikke,» sier jeg skarpt. Og deretter, som en forklaring: «Du spurte meg om Vindfall, ikke om Alec. Og svaret er nei. Jeg husker ikke den operasjonen.

Aldri hørt om den. Beklager.»

I ethvert avhør er benektelse vendepunktet. Glem høflighetsfrasene som har gått forut. I det øyeblikk man benekter alt, blir situasjonen aldri mer den samme. På sikkerhetspolitinivå vil benektelse sannsynligvis føre til øyeblikkelige represalier, ikke minst fordi en gjennomsnitts sikkerhetspolitimann er dummere enn mannen han avhører. Men en dyktig, trenet avhørsleder vil ikke reagere med å sparke inn døren med en gang den blir smelt igjen i fjeset på ham. Han foretrekker å omgruppere og rykke frem fra en annen retning. Og etter Bunnys fornøyde smil å dømme er det dette han forbereder seg på nå.

«Vel, Peter.» Enda en gang stemmen for tunghørte, tross mine forsikringer. «Hvis vi legger operasjon Vindfall til side 23

et øyeblikk, ville du ha svært mye imot om Laura og jeg stilte deg noen få bakgrunnsspørsmål om et mer generelt emne?»

«Og det er?»

«Individets ansvar. Når slutter man å adlyde ordrer fra overordnede, når må man begynne å ta ansvar for egne handlinger? Et gammelt problem, er du med?»

«Så vidt.»

«Du er i felten. Du har fått grønt lys fra Hovedkontoret, men alt går ikke etter planen. Uskyldige mennesker dør. Det virker som om du, eller en nær kollega, har gått ut over ordrene deres. Har du noen gang tenkt over en slik situasjon?»

«Nei.» Enten har han glemt at jeg er døv, eller han har besluttet at jeg ikke er det: «Og du – jeg mener du, personlig – kan ikke, rent abstrakt, tenke deg hvordan en slik belastende situasjon skulle kunne oppstå? Når du ser tilbake på alle de gangene du har vært trengt opp i et hjørne i løpet av dine mange år i felten?»

«Nei, jeg kan ikke det. Beklager.»

«Ikke ett eneste øyeblikk da du har følt at du har gått ut over ordrene fra Kontoret og satt i gang noe du ikke har klart å stanse? Satt dine egne følelser, behov – til og med lyster – foran plikten, kanskje? Med forferdelige konsekvenser som hverken var tilsiktet eller forutsett fra din side?»

«I så tilfelle ville jeg fått en reprimande fra Hovedkontoret, ikke sant? Eller blitt kalt tilbake til London. Eller fått sparken hvis saken var virkelig alvorlig,» sier jeg og rynker pannen strengt.

«Forsøk å se det i litt større perspektiv, Peter. Det jeg mener, er at det kunne være krenkede tredjeparter med i bildet. Vanlige mennesker fra verden utenfor er blitt skadet på grunn av feil du har gjort, i et øyeblikks hete, eller hvis kjødet har vært skrøpelig, for å si det sånn. Mennesker som flere år etter, kanskje en generasjon senere, finner ut at de har sterke, juridiske grunner til å gå til sak mot Tjenesten. Enten for å oppnå erstatning, eller – hvis dét ikke går – stille enten Tjenesten som sådan, eller» – øyenbrynene fyker i været av 24

påtatt forskrekkelse – «et navngitt, tidligere medlem av Tjenesten for retten for uaktsomt drap eller det som verre er. Du har aldri sett på det som en mulighet?» og nå lyder han ikke lenger som en advokat, mer som en lege som skånsomt prøver å forberede pasienten på dårlige nyheter.

Ta deg tid. Klø deg i det gamle hodet. Nytter ikke.

«Vært for opptatt med å skape trøbbel for opposisjonen, antar jeg» – med veteranens trette smil. «Fienden rett foran deg, Hovedkontoret i hælene, ikke mye tid til å filosofere.»

«Det enkleste for dem ville være å sparke i gang med en skriftlig, formell anklage, få nedsatt en parlamentarisk granskingskommisjon og gi oss mulighet til forlik før de bringer saken inn for retten.»

Jeg tenker fremdeles, er jeg redd, Bunny.

«Men deretter, hvis de bestemmer seg til å gå hele veien, må selvfølgelig granskingskommisjonen tre til side og gi retten frie hender.» Han venter et øyeblikk forgjeves, så går han hardere på: «Og Vindfall ringer fremdeles ingen bjelle? En fordekt operasjon som gikk over to år der du spilte en betydningsfull, noen ville sagt heroisk, rolle? Ikke så mye som et lite klemt?»

Og Laura stiller det samme spørsmålet med de rolige, brune nonneøynene, mens jeg enda en gang later som om jeg roter i gammelmannshukommelsen, men søren heller, jeg finner ingenting, men sånn er det vel med anno Domini, og jeg rister irritert og beklagende på mitt hvite hode.

«Det var ikke noe slags treningsopplegg, da?» foreslår jeg samarbeidsvillig.

«Laura har nettopp fortalt deg hva det var,» kommer det kjapt fra Bunny, og jeg tar en «å ja, selvfølgelig» og forsøker å se flau ut.

Vi har lagt Vindfall til side, og isteden vendt tilbake til hypotesen om en antatt, ordinær person fra utenverdenen som først bringer et navngitt tidligere medlem av Tjenesten inn for en parlamentarisk granskingskommisjon og deretter tar en ny jafs av vedkommende i retten. Men vi har ikke nevnt noe 25

navn, eller sagt noe om hvilket tidligere medlem det kunne dreie seg om. Jeg sier vi, for hvis du noen gang har vært i en avhørssituasjon, uansett om du ligger dårlig an, så dannes det et fellesskap der du og avhørerne sitter sammen på én side av bordet, mens sakene dere skal til bunns i, er på den andre.

«Jeg mener, bare ta din personlige mappe, Peter. Det som er igjen av den,» klager Laura. «Ting er ikke bare luket ut, hele greia er filetert – fullstendig rensket. Jo da, den inneholdt sensitive vedlegg som ble ansett for å være for konfidensielle for sentralarkivet. Det er helt greit, ingen har noe å si på det. Men hva finner vi når vi går til det graderte arkivet? Null og niks.»

«Ikke en faens ting,» innskyter Bunny klargjørende. «I henhold til mappen din består hele din karriere i Tjenesten av en helvetes diger bunke med makuleringsattester.»

«I beste fall,» sier Laura, som tydeligvis er helt upåvirket av den grove språkbruken – høyst upassende for en advokat.

«Jo, men i rettferdighetens navn, Laura,» sier Bunny som nå antar et hyklersk ståsted som fangens venn, «så kan det godt hende at dette er Bill Haydon den ondes verk, ikke sant?» og til meg: «Men kanskje du har glemt hvem Bill Haydon er også.»

Haydon? Bill Haydon. Husker fyren: Sovjet-eid dobbeltagent som i egenskap av leder for Circus’ allmektige sentralstyringskomité, vanligvis kjent som Sentral, i tredve år flittig forrådte alle organisasjonens hemmeligheter til Moskva Senter. Det går knapt en dag, knapt en time, uten at navnet hans dukker opp i hodet på meg, men jeg akter ikke å sprette opp og rope: «Den drittsekken, jeg kunne kvele ham med mine egne hender» – hvilket tilfeldigvis var det en annen bekjent av meg gjorde når alt kom til alt, til hjemmelagets store tilfredshet.

I mellomtiden fortsetter Laura samtalen med Bunny: «Å, jeg tviler overhodet ikke på det, Bunny. Det er spor etter Bill Haydon i hele det graderte arkivet. Og Peter her var en av de aller første som snuste ham opp, eller hva, Pete? I 26

din rolle som George Smileys personlige assistent, portvakt og personlige disippel, ikke sant?»

Bunny rister på hodet i ærefrykt. «George Smiley. Den beste operatøren vi noen gang har hatt. Circus’ samvittighet.

Eller Circus’ Hamlet, som noen kalte ham, muligens ikke helt berettiget. For en mann. Men likevel» fortsetter han, fremdeles henvendt til Laura, som om jeg ikke er til stede – «du tror ikke det kan være mulig at det var George Smiley, og ikke Bill Haydon, som plyndret det graderte arkivet for dokumentasjon om operasjon Vindfall? Av grunner som bare han kjente til? Det er noen temmelig merkelige signaturer på de makuleringsattestene. Navn hverken du eller jeg noen gang har hørt om. Jeg sier ikke at det var Smiley personlig. Han har selvfølgelig brukt en villig stedfortreder. En som blindt ville følge hans ordrer, med eller mot loven. George likte ikke å skitne til sine egne hender. Stor mann og alt det der.»

«Har du noen synspunkter på det, Pete?» spør Laura.

Ja, det har jeg, og ganske sterke synspunkter også. Jeg fordrar ikke å bli kalt Pete, og denne samtalen er i ferd med å løpe alvorlig løpsk: «Hvorfor i all verden, Laura, skulle George Smiley, av alle mennesker, ha behov for å stjele mapper fra Circus? Bill Haydon, ja, der er jeg enig med deg. Bill ville ha stjålet enkens skjerv med et jævla bredt smil.»

Og en liten klukklatter mens jeg rister på det gamle hodet for å antyde at dere ungdommer umulig kan ha noen anelse om hvordan det var i de dager. «Å, jeg tror nok George kunne hatt en grunn til å stjele dem,» svarer Bunny på Lauras vegne. «Han ledet Fordekte operasjoner i de ti kaldeste årene av den kalde krigen.

Utkjempet en kamp på tørre never med Sentral for å forsvare reviret sitt. Alle midler tillatt, fra å knabbe hverandres agenter til å bryte inn i hverandres safer. Var hjernen bak de svarteste operasjoner Tjenesten utførte. Overvant samvittigheten når viktigere behov tilsa det. Og det skjedde visstnok temmelig ofte. Jo, jeg har ingen problemer med å se at vår venn George lett kunne feie noen mapper under teppet.»

Og nå ser han meg rett inn i øynene: «Og ingen problemer 27

med å se deg hjelpe ham heller, uten betenkeligheter. Noen av de rare signaturene minner mistenkelig om håndskriften din.

Du behøvde ikke engang stjele dem. Bare signere dem ut i en annens navn, og bingo. Og når det gjelder den dypt savnede Alec Leamas, som omkom på tragisk vis ved Berlin-muren – personmappen hans er ikke engang filetert. Den er forsvunnet. Ikke så mye som et eseløret kort i personalarkivet. Du virker merkelig uberørt?»

«Jeg er sjokkert, hvis du vil vite det. Og berørt også. Dypt berørt.»

«Hvorfor det? Bare fordi jeg antyder at du fjernet mappen til Leamas fra det hemmelige arkivet og gjemte den i et hult tre? Du har knabbet noen mapper for onkel George i din tid.

Hvorfor ikke mappen til Leamas? For å ha et minne om ham etter at han ble skutt ned ved siden av – hva het den kjæresten hans igjen?»

«Gold. Elizabeth Gold.»

«Ah, så du husker det. Forkortet Liz. Mappen hennes er også forsvunnet. Vi kunne utgyte oss i romantiske ordelag om hvordan mappene til Liz Gold og Alec Leamas har tatt steget inn i evigheten sammen. Hvordan hadde det seg forresten at du og Leamas ble så gode venner? Våpenbrødre til det siste, etter hva jeg har hørt.»

«Vi gjorde ting sammen.»

«Ting?»

«Alec var eldre enn meg. Og klokere. Hvis han hadde et oppdrag og trengte en hjelper, ba han om å få meg. Hvis Personalavdelingen og George var enige, ble vi satt i tospann.»

Laura kommer tilbake: «Gi oss et par eksempler på denne tospann-virksomheten,» med en tydelig misbilligende stemme, men jeg var bare glad for å snakke om noe annet.

«Alec og jeg begynte vel å jobbe sammen i Afghanistan midt på femtitallet, så vidt jeg husker. Vårt første oppdrag sammen var å infiltrere små grupper i Kaukasus, og videre inn i Russland. Virker sikkert temmelig avleggs for dere.» Klukklatter og hoderisting igjen. «Jeg må innrømme at det ikke var 28

noen braksuksess. Ni måneder etter ble han overført til Baltikum, der han førte sisiker inn og ut av Estland, Latvia og Litauen. Han ba om å få meg igjen, så jeg dro for å hjelpe ham.» Og som en orientering: «På den tiden var de baltiske statene en del av Sovjetunionen, det vet du sikkert, Laura.»

«Og sisiker betyr altså agenter. Vi kaller dem ressurser nå for tiden. Og Leamas hadde offisielt sin base i Husum, stemmer det? I Nord-Tyskland?»

«Helt korrekt, Laura. Med dekkidentitet som medlem av den internasjonale maritime overvåkingsgruppen. Beskyttelse av fiskerigrenser om dagen, landsetting fra hurtigbåter om natten.»

Bunny bryter inn i vår tête-à-tête. «Og hadde disse nattlige landsettingene noe navn?»

«Follekniv, hvis jeg husker riktig.»

«Ikke Vindfall, altså.»

Ikke ens ham.

«Follekniv. Ble drevet et par år, så ble operasjonen avviklet.»

«Hvordan ble den drevet?»

«Punkt én, få tak i frivillige. Så trene dem i Skottland eller Schwarzwald eller et eller annet sted. Estere, latviere. Så få dem tilbake dit de kom fra. Vente på en natt uten måne.

Gummibåt. Stille påhengsmotor. Nattkikkert. Klarsignal fra mottagelseskomité på stranden. Og så i land. Sisikene våre, altså.»

«Og når disse sisikene vel er inne, hva gjør Alec og du da?

Bortsett fra å sprette en flaske, noe som etter hva jeg har hørt var vanlig for Alec.»

«Vel, vi kan ikke akkurat bli der?» svarer jeg og nekter fremdeles å la meg tirre. «Kom dere vekk, fort som faen, var ordren, overlat dem til seg selv. Hvorfor spør du meg om alt dette?»

«Dels for å få en følelse av hvem du er. Dels fordi jeg lurer på hvorfor du husker Follekniv så godt når du ikke husker en forbannet ting om Vindfall.»

Laura igjen: 29

«Når du sier overlat dem til seg selv, regner jeg med at du mener overlate agentene til sin skjebne?»

«Hvis du vil si det sånn, Laura.»

«Og hva ble skjebnen deres? Eller har du glemt det?»

«De døde for oss.»

«Bokstavelig talt?»

«Noen ble tatt umiddelbart etter at de ble satt i land.

Andre et par dager senere. Noen ble vervet som dobbeltagenter og jobbet mot oss en stund før de ble henrettet,» svarer jeg, og hører at raseriet vokser i stemmen uten at jeg har lyst til å dempe det.

«Hvem mener vi hadde skylden for det, Pete?» Laura igjen.

«For hva da?»

«For at de døde.»

Det skader ikke med en liten eksplosjon. «Hvem tror du?

Bill Haydon, for faen, forræderen i våre egne rekker! De stakkars jævlene var blåst før vi dro fra Tyskland. Av vår egen kjære sjef for Sentralstyringskomiteen, de samme gutta som hadde planlagt operasjonen i utgangspunktet!»

Bunny bøyer hodet og studerer noe nede ved gulvlisten.

Laura ser først på meg, deretter ned på hendene sine. Hun foretrekker det. Korte, renskrubbete negler. Guttenegler.

«Peter» – Bunnys tur, nå fyrer de av skuddsalver, ikke enkeltskudd lenger – «som Tjenestens advokat – og jeg gjentar, ikke advokaten din – er jeg temmelig bekymret over visse trekk ved din fortid. Jeg mener, skulle det – Gud forby – gå så galt at granskingskommisjonen velger å la saken gå for retten, hemmelig eller offentlig, så kunne en dyktig aktor skape et inntrykk av at du i løpet av din karriere var forbundet med et ekstremt høyt antall dødsfall som du reagerte kaldt og hjerteløst på. La oss si at den ulastelige George Smiley systematisk betrodde deg oppdrag der uskyldige menneskers død ble ansett som et akseptabelt, til og med nødvendig, utfall.

Kanskje til og med ønskelig, hvem vet?» «Ønskelig utfall? Død? Hva babler du om?»

«Vindfall,» sier Bunny tålmodig.