Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré

Spionen som kom inn fra kulden

John le Carré

Spionen som kom inn fra kulden

John le Carré Originalens tittel: The Spy Who Came in From the Cold Oversatt av Lotte Holmboe © Victor Gollancz Ltd., 1963

Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1964 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32496-4 1. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Grensesone

Amerikaneren rakte Leamas en kopp kaffe til og sa: «Hvorfor drar De ikke heller hjem og får Dem en lur? Vi kan ringe til Dem hvis han dukker opp.»

Leamas svarte ikke, bare stirret ut på den tomme gaten gjennom vinduet i vaktstuen.

«De kan da ikke vente i det uendelige. Kanskje han kommer en annen dag. Vi kan be politiet varsle kontoret – De kan være tilbake her på tyve minutter.»

«Nei,» sa Leamas, «det er nesten mørkt nå.»

«Men De kan ikke vente på det uvisse; han er ni timer forsinket alt.»

«Bare gå De, hvis De vil. De har vært en god hjelp for meg,» la Leamas til. «Jeg skal si til Kramer at De har vært fordømt grei.»

«Men hvor lenge vil De vente da?»

«Til han kommer.» Leamas gikk helt bort til vinduet og stilte seg mellom de to politimennene som sto der stive som støtter med kikkertene rettet mot grenseposten på østsiden.

«Han venter på mørket,» mumlet Leamas, «jeg er helt sikker.»

«I morges sa De at han ville komme over sammen med arbeidsfolkene.»

Leamas snudde seg hissig.

«Agenter er ikke rutefly. De har ikke faste ankomsttider.

Han er røkt ut, han er på flukt, han er redd. Mundt er ute etter ham, nå, i dette øyeblikk. Han har bare en eneste chanse. Han må selv få avgjøre når tiden er inne.»

5

Den yngre mannen nølte, hadde mest lyst til å gå, men kunne ikke riktig bestemme seg.

En klokke ringte inne i vaktstuen. De ventet, med ett var de lys våkne. En av politimennene sa på tysk: «Svart Opel Rekord, vesttysk nummer.»

«Han kan ikke se så langt nå i skumringen, han bare gjetter,» hvisket amerikaneren, og fortsatte: «Hvordan fikk Mundt greie på det?»

«Hold kjeft,» sa Leamas borte fra vinduet. En av politimennene gikk ut av vaktstuen og bort til den lave vollen av sandsekker like bak den hvite demarkasjonslinjen som var trukket opp tvers over gaten, som serve-linjen på en tennisplass. Den andre ventet til hans kamerat lå sammenkrøpet bak den store kikkerten der ute, så la han fra seg sin egen, tok den svarte hjelmen sin fra knaggen ved døren og spente den omhyggelig på seg. Et eller annet sted høyt oppe over vaktstuene flammet lyskasterne opp og badet gaten foran dem i et teatralsk lysskjær.

Politimannen tok fatt på sin rapport. Leamas kunne den utenat.

«Bilen stanser ved første kontrollpost. Bare én person i den, en kvinne. En Vopo følger henne inn i vaktstuen til passkontroll.» De ventet i taushet.

«Hva sier han?» spurte amerikaneren. Leamas svarte ikke. Han fant seg en kikkert og stirret ufravendt over mot de østtyske kontrollpostene.

«Passkontrollen avsluttet. Videre til neste kontroll.»

«Er dette Deres mann, Leamas?» Amerikaneren ga seg ikke. «Jeg burde ringe til kontoret.»

«Vent.»

«Hvor er bilen nå? Hva gjør de med den?»

«Valutakontroll, toll,» glefset Leamas.

Han holdt øye med bilen. Det sto to Vopo-er fremme ved døren til førersetet. Den ene snakket med sjåføren, mens den andre forholdt seg avventende. En tredje slentret langsomt rundt bilen. Han stanset foran bagasjerommet og gikk tilbake igjen. Han ville ha nøkkelen. Han åpnet 6

lokket og tittet inn, smelte det igjen, leverte nøkkelen tilbake og fortsatte videre oppover gaten. Midtveis mellom de to kontrollstasjonene sto en enslig øst-tysk vaktpost, en undersetsig kar med knær i buksene og tykke støvler. De to ble stående og snakke sammen. Det virket som om de ikke likte seg i det skarpe lyset.

Bilen ble vinket videre med en likeglad håndbevegelse.

Den kom frem til de to vaktpostene midt i gaten og stanset igjen. De gikk rundt den, trakk seg litt unna og fortsatte å snakke; omsider, nærmest motvillig, lot de den få kjøre videre over grenselinjen til vestsektoren.

«Det er da en mann De venter på, Leamas, er det ikke det?» spurte amerikaneren.

«Jo, det er en mann.»

Leamas slo opp jakkekragen og gikk ut i den iskalde oktobervinden. Først da ble han oppmerksom på alle dem som hadde stimlet sammen utenfor. En hadde lett for å glemme den siden av det inne i vaktstuen. Alle de rådville ansiktene. Menneskene skiftet, men ansiktsuttrykkene var alltid de samme. – Det minnet om den hjelpeløse flokken som stimler sammen rundt en trafikkulykke – ingen som vet hvordan det skjedde, om de tør røre ved den forulykkede. Røk eller støv virvlet rundt i strålen fra lyskasteren, som et bølgende likklede.

Leamas gikk bort til bilen og sa til kvinnen: «Hvor er han?»

«De kom for å hente ham, og så stakk han. Han tok sykkelen. De kan ikke ha visst om meg.»

«Hvor dro han hen?»

«Vi hadde et værelse i nærheten av Brandenburger Tor, over en kafé. Han hadde en del av sakene sine der, noen penger og papirene sine. Jeg antar han har dradd dit. Så kommer han hit etterpå.»

«I kveld?»

«Han sa han skulle komme i kveld. Alle de andre er tatt – Paul, Viereck, Ländser, Salomon. Han har ikke lang tid på seg.»

7

Leamas stirret taust på henne et øyeblikk. «Ländser også?»

«I går kveld.»

En politimann dukket opp ved siden av Leamas. «Dere kan ikke bli stående her,» sa han. «Det er forbudt å blokkere grenseovergangene.»

Leamas snudde seg halvveis rundt.

«Dra til helvete,» snerret han. Tyskeren stivnet, men kvinnen sa: «Hopp inn. Vi kan kjøre ned på hjørnet.»

Han satte seg inn ved siden av henne, og bilen rullet langsomt videre til de kom til en sidegate.

«Jeg visste ikke at De hadde bil,» sa han.

«Det er min manns,» svarte hun likegyldig. «Karl har visst aldri fortalt Dem at jeg er gift, har han vel?» Leamas tidde. «Min mann og jeg arbeider for et optisk firma. De lar oss få slippe over for å gjøre forretninger. Karl oppga bare mitt pikenavn til Dem. Han ville ikke ha meg blandet opp i dette med – Dem.» Leamas tok en nøkkel opp av lommen.

«De trenger vel et sted å bo,» sa han. Stemmen var underlig livløs. «Det er en leilighet i Albrecht DürerStrasse, ved siden av museet. Nummer 28 A. De finner alt De trenger der. Jeg skal ringe til Dem når han kommer.»

«Jeg blir her sammen med Dem.» «Jeg kommer ikke til å bli her. Dra inn til leiligheten.

Jeg skal ringe til Dem. Det er ikke noen vits i å vente her lenger nå.»

«Men han kommer hit.»

Leamas så forbauset på henne.

«Fortalte han Dem det?»

«Ja. Han kjenner en av Vopo-ene her, han er sønn av husverten hans. Det kan kanskje gjøre det lettere for ham.

Det var derfor han valgte denne ruten.»

«Og det fortalte han Dem?» «Han stoler på meg. Han har fortalt meg alt.»

«Gud bevare meg vel!»

8

Han ga henne nøkkelen og gikk inn i vaktstuen igjen; han frøs. De to politimennene mumlet noe til hverandre idet han kom inn. Den største av dem snudde demonstrativt ryggen til.

«Jeg beklager,» sa Leamas. «Jeg er lei for at jeg skjelte Dem ut.» Han åpnet en velbrukt dokumentmappe og rotet rundt i den til han fant det han lette etter – en halvflaske whisky. Den eldste av de to tok imot den med et nikk, skjenket opp en halvfull kaffekopp til hver og spedde på med svart kaffe.

«Hvor er det blitt av amerikaneren?» spurte Leamas.

«Hvem da?»

«Den unge fyren fra CIA. Han som var sammen med meg.»

«Sengetid,» sa den eldste, og de lo alle tre. Leamas satte fra seg koppen og sa: «Hva slags regler har dere å gå etter med hensyn til å skyte for å beskytte en mann som er på vei over? En som prøver å flykte?»

«Vi kan bare gi dekningsild hvis Vopo-ene skyter inn i vår sektor.»

«Det vil altså si at dere ikke kan skyte før han er over grenselinjen?»

Den eldste sa: «Vi kan ikke skyte for å dekke en flyktning, herr …»

«Thomas,» svarte Leamas, «Thomas.» De trykket hverandre i hånden, og politimennene fortalte hva de het.

«Nei, vi kan ikke skyte for å dekke noen. Det er brennsikkert. De sier det ville bli krig hvis vi gjorde det.»

«Sludder,» sa den yngste politimannen, tydelig oppglødd av whiskyen. «Hvis ikke de allierte hadde vært her, hadde vi ikke hatt noen mur i det hele tatt.»

«Ikke noe Berlin heller,» mumlet den eldste.

«Jeg venter en mann over i kveld,» sa Leamas plutselig.

«Her? Ved denne kontrollposten?»

«Det er svært viktig å få ham over. Mundts folk er ute etter ham.»

9

«Det finnes et par steder hvor en kan klatre over ennå,» sa den yngste politimannen.

«Han er ikke av den sorten. Han vil prøve å bløffe seg igjennom. Han har papirer; hvis de er verd noe ennå da.

Han kommer på sykkel.»

Det eneste lyset som var tent i vaktstuen, var en leselampe med grønn skjerm, men gjenskinnet av søkelysene lyste opp hele rommet, som kunstig måneskinn. Det var helt mørkt nå, mørkt og stille. De snakket uvilkårlig lavt, som om de var redde for at noen skulle høre dem. Leamas gikk bort til vinduet og sto og ventet. Rett foran ham lå gaten og på begge sider av den – Muren – en dyster, heslig historie av gråsvarte murblokker og piggtråd. I det gustne, gulaktige skjæret fra den fattigslige gatebelysningen virket den som en kulisse, som bakgrunnen for en scene fra en konsentrasjonsleir. Øst og vest for Muren lå den delen av Berlin som ikke var bygd opp igjen, en todimensjonal halvverden av ødeleggelse, et øde klippelandskap skapt av krigen.

Det forbannede kvinnfolket, tenkte Leamas, og den tosken Karl, som hadde løyet om henne. Løyet i og med det han ikke hadde sagt, slik alle agenter gjorde, over hele verden. En lærte dem opp til å lyve og bedra, til å dekke sine spor, og så endte det med at de bedro en selv. Han hadde bare truffet henne en eneste gang, etter den middagen i Schürzstrasse i fjor. Karl hadde nettopp gjort sin store bragd, og Kontroll hadde hatt lyst til å treffe ham.

Kontroll var alltid på pletten når noen gjorde det godt. De hadde spist middag sammen – Leamas, Kontroll og Karl.

Karl var svak for sånt. Han skinte som en sol og bukket og skrapet som en veloppdragen søndagsskolegutt. Kontroll hadde rystet hånden hans i minst fem minutter og sagt: «Jeg vil De skal vite at vi er meget fornøyd med Dem, Karl, pokker så fornøyd.» Leamas hadde stått og sett på dem og tenkt: «Dette kommer til å koste oss minst et par hundre til om året.» Da de var ferdige med middagen, trykket Kontroll dem begge to hjertelig i hånden enda en gang, nikket betydningsfullt, antydet at han måtte gå og 10

sette livet på spill et annet sted og kjørte avsted i den fine bilen med privatsjåfør. Etterpå hadde Karl ledd av det, og Leamas hadde også ledd, og de hadde drukket opp resten av champagnen og fortsatt å le av Kontroll. Senere hadde de gått til «Alter Fass», Karl hadde insistert på det, og der satt Elvira og ventet på dem, en førti år gammel blondine, hard som ben.

«Dette er min best bevarte hemmelighet, Alec,» hadde Karl sagt, og Leamas var blitt rasende. Etterpå hadde de hatt et oppgjør.

«Hvor meget vet hun? Hvem er hun? Hvordan er du blitt kjent med henne?» Karl ble sur og nektet å svare.

Fra da av hadde det ikke gått så bra lenger. Leamas hadde forsøkt å gjøre visse endringer i den vanlige rutinen, som å skifte møtested og paroler, men Karl likte ikke det. Han skjønte hva som lå bak, og han likte det ikke.

«Hvis du ikke stoler på henne, er det for sent nå, likevel,» sa han. Og Leamas hadde forstått halvkvedet vise og ikke sagt mer. Men han var blitt forsiktigere etterpå, fortalte Karl meget mindre enn før og benyttet seg mer av etterretningstjenestens vanlige hokus-pokusteknikk. Og nå satt hun altså der ute i bilen og kjente til alt sammen, hele nettet, det sikre tilfluktsstedet, alt sammen! For Gud vet hvilken gang svor Leamas på at han aldri mer skulle stole på en agent.

Han gikk bort til telefonen og slo nummeret til leiligheten sin. Frau Martha svarte.

«Vi får gjester i Dürer-Strasse,» sa Leamas, «en mann og en kvinne.»

«Gifte?» spurte Martha.

«Så å si,» svarte Leamas, og hun lo den redselsfulle latteren sin. Idet han la på mikrofonen, snudde den ene av politimennene seg.

«Herr Thomas! Fort Dem!» Leamas sprang bort til vinduet.

«En mann, herr Thomas,» hvisket den yngste politimannen, «med en sykkel.» Leamas grep kikkerten.

11

Det var Karl, skikkelsen var ikke til å ta feil av, selv på den avstanden. Han hadde på seg en gammel Wehrmachtregnfrakk og gikk og trillet en sykkel. Han har greid det, tenkte Leamas, han må ha greid det, han har sluppet gjennom passkontrollen, og da er det bare valuta og toll igjen. Han så Karl sette fra seg sykkelen og slentre ubekymret bortover mot tollstasjonen. Ikke overdriv nå, tenkte han. Omsider kom Karl ut igjen, vinket muntert til mannen ved den røde og hvite grensebommen, og den gikk langsomt til værs. Han var igjennom, han kom rett mot dem, han hadde greid det. Bare Vopo-en midtveis nede i gaten og skillelinjen igjen, så var han reddet.

I samme øyeblikk skvatt Karl til som om han hørte noe, ante en eller annen fare; han så seg tilbake, tråkket som en rasende og krummet seg sammen over styret. Ennå hadde han den enslige vaktposten igjen, og han hadde snudd seg og så oppmerksomt på Karl. Og så, helt uventet, ble søkelyset slått på, blendende hvitt; det fanget inn Karl og holdt ham fast som en kanin i lyskjeglen fra en bil. Så kom det langtrukne, hikstende vrælet fra en sirene og lyden av opphissede stemmer som brølte en ordre. De to politimennene krøket seg sammen foran Leamas, og stirret ut gjennom de smale åpningene mellom sandsekkene, mens de gjorde automatpistolene skuddklare med lynrappe fingre.

Den øst-tyske vaktposten skjøt meget omhyggelig vekk fra dem, inn i sin egen sektor. Det så ut som det første skuddet slengte Karl fremover og det andre trakk ham bakover igjen. Likevel satt han på sykkelen ennå, rullet videre, forbi vakten, og vakten fortsatte å skyte på ham.

Så sank han sammen, gikk overende, og de hørte tydelig smellet i brolegningen da sykkelen falt. Leamas håpet til Gud at han var død.

12

Sirkus

Han satt og så rullebanen på Tempelhof synke bakover og forsvinne dypt under seg.

Leamas var hverken særlig spekulativt eller filosofisk anlagt. Han visste at han var ferdig – det var et faktum han fra nå av ville bli nødt til å avfinne seg med, som andre måtte leve videre med en kreftsvulst eller i en fengselscelle. Han visste at det ikke var noe å gjøre ved, ingen ting kunne slå bro over kløften mellom før og nå. Han møtte sitt nederlag på samme måte som han en dag sannsynligvis ville møte døden, med en viss kynisk ergrelse og den ensommes mot.

Han hadde greid seg lenger enn de fleste; nå var han slått.

Det sies at en hund lever så lenge den har tennene i behold; Leamas hadde figurlig talt fått trukket ut alle tennene; og det var Mundt som hadde trukket dem ut.

For ti år siden kunne han ha slått inn på en annen vei.

I den anonyme bygningen ved Cambridge Circus var det nok av skrivebordsjobber som Leamas kunne fått og beholdt til han var utgammel; men Leamas var ikke skapt til slikt. En kunne like godt foreslå en jockey å bli totalisatoroperatør, som å vente at Leamas skulle gi avkall på det aktive arbeidet ute i marken og bytte det med Whitehalls tendensiøse teoretiseringer og selvopptatte hemmelighetskremmeri. Han var blitt i Berlin, fullstendig klar over at personalsjefen hadde øremerket hans rulleblad og gjennomgikk det omhyggelig ved hvert eneste årsskifte, men han var sta, trassig, ga pokker i instrukser, sa til seg selv at et eller annet sikkert ville dukke opp. I etterretningsarbeidet 13

gjelder bare en morallov – det er resultatene det kommer an på. Selv sofistene i Whitehall bøyde seg for den loven, og Leamas hadde skaffet resultater. Helt til Mundt dukket opp.

Det var nesten rart hvor snart Leamas var blitt klar over at Mundt var skriften på veggen.

Hans-Dieter Mundt, født for toogførti år siden i Leipzig. Leamas kjente hele hans dossier ut og inn, kjente fotografiet på innsiden av permen; det uttrykksløse, harde ansiktet under det lyse håret; kunne utenat historien om hvordan Mundt hadde steget i gradene og fått mer og mer makt, til han nå var en av sjefene for Abteilung og en meget dyktig leder av arbeidet i marken. Mundt var forhatt, til og med i sitt eget departement, det visste Leamas fra forhør av overløpere og fra Riemeck, som i kraft av sitt medlemskap i SED-presidiet satt i diverse komiteer som sorterte under sikkerhetstjenesten sammen med Mundt, og var livende redd for ham. Og med rette, som det viste seg, for det var Mundt som hadde drept ham.

Helt til 1959 hadde Mundt vært underordnet funksjonær i Abteilung og operert i London, hvor han opptrådte som medlem av den øst-tyske stålkommisjonen, men reiste tilbake til Tyskland i en viss fart etter å ha myrdet to av sine egne agenter for å redde sitt eget skinn, og ingen hadde hørt noe mer til ham på et års tid. Så dukket han plutselig opp igjen i Abteilungs hovedkvarter i Leipzig, som sjef for «rekvisitakontoret», den avdelingen som ordnet med valuta, utstyr og personell til spesialoppdrag. Mot slutten av det året begynte den store maktkampen i Abteilung. Antallet av sovjetiske liaisonoffiserer ble sterkt redusert, og det samme var tilfelle med deres innflytelse; mesteparten av den gamle garde ble fjernet av ideologiske grunner, og tre menn rykket frem i første rekke: Fiedler som sjef for kontraspionasjen, Jahn, som overtok Mundts jobb, mens Mundt selv gikk til topps som sjef for arbeidet i marken, bare enogførti år gammel. Det var da det begynte. Den første agenten Leamas mistet, var en ung pike. Hun var 14

bare en ganske liten maske i det store nettet; hun ble brukt til kurérjobber. De skjøt henne ned midt på gaten da hun kom ut fra en kino i Vest-Berlin. Politiet hadde ikke greid å finne morderen, og til å begynne med hadde Leamas vært mest tilbøyelig til å avskrive det hele som en tilfeldighet uten sammenheng med hennes arbeid. En måned senere ble en jernbanemann fra Dresden, en av Peter Guillams tidligere agenter, funnet død og ille tilredt ved siden av en jernbanelinje. Og Leamas forsto at det ikke dreide seg om noen tilfeldighet lenger. Ikke lenge etterpå ble to mann fra et av de andre nettene som sorterte under Leamas arrestert og henrettet. Slik fortsatte det: ubønnhørlig, rystende.

Og nå hadde de fått Karl også, og Leamas var på vei hjem fra Berlin, nøyaktig slik han hadde kommet dit – uten en eneste agent som var verd en rød øre. Mundt hadde vunnet.

Leamas var en kortvokst mann med tykt, grått hår og en fysikk som en svømmer. Han var meget sterk. En styrke som ryggen og skuldrene, nakkemusklene og ikke minst de korte, brede hendene og fingrene talte sitt tydelige språk om.

Hans syn på klær, som på de fleste andre ting, var preget av nøktern funksjonalisme, selv brillene han iblant var nødt til å bruke, hadde stålinnfatning. De fleste dressene hans var av kunstfiberstoff, ingen av dem hadde vest. Han foretrakk skjorter av den amerikanske sorten med knapper i snippespissene og myke semskede sko med gummisåler.

Han hadde et tiltalende ansikt, kraftig, med et trekk ved den smale munnen, som tydet på stahet. Øynene var små og brune; irske, sa noen. Det var ikke så lett å plasere Leamas. Hvis han bega seg inn i en klubb i London, ville portieren ganske sikkert ikke tro han var medlem; men i nattklubbene i Berlin fikk han som regel det beste bordet.

Han så ut som en mann som kunne lage bråk, en mann som var påpasselig med pengene sine; en mann som ikke riktig var en gentleman.

15

Flyvertinnen syntes han var interessant. Hun gjettet på at han var fra Nord-England, som han gjerne kunne vært, og rik, som han slett ikke var. Hun antok han var omkring femti, som var temmelig riktig. Hun gjettet på at han var ungkar, som var halvveis riktig. Det hadde vært en skilsmisse en gang for lenge siden; det var noen barn et sted, tenåringer nå, som fikk sitt underhold gjennom en privatbank i London.

«Hvis De vil ha en whisky til, er det best De skynder Dem,» sa flyvertinnen. «Vi skal være fremme i London om tyve minutter.»

«Takk, ikke mer.» Han så ikke på henne; han så ut av vinduet, på de grågrønne jordene i Kent.

Fawley møtte ham på flyplassen og kjørte ham inn til London.

«Kontroll er temmelig bøs på grunn av Karl,» sa han og gløttet bort på Leamas. Leamas nikket. «Hvordan skjedde det?» spurte Fawley. «Han ble skutt. Mundt fikk has på ham.»

«Død?»

«Antakelig – nå i hvert fall. Forhåpentlig. Han greide det nesten. Han skulle ikke ha satt opp farten, de kunne ikke være sikre. Abteilung kom til vaktstuen like etter at de hadde sluppet ham igjennom. De satte i gang sirenen, og en Vopo skjøt ham bare noen meter fra grenselinjen.

Han rørte litt på seg med det samme han gikk overende, så lå han helt stille.»

«Stakkars djevel.»

«Akkurat,» sa Leamas.

Fawley likte ikke Leamas, og om Leamas visste det, var det ham komplett likegyldig. Fawley var en mann som var medlem av klubber og brukte «riktige» slips, uttalte seg med stor suffisanse om andre folks sportsprestasjoner og pyntet seg med en offiserstitel i sin offisielle korrespondanse. Han syntes Leamas var suspekt, og Leamas syntes han var en tosk.

16

«Hvilken avdeling er du i nå?» spurte Leamas.

«Personalavdelingen.»

«Interessant?»

«Fascinerende.»

«Og jeg? Blir jeg lagt på is?»

«Det bør du visst heller spørre Kontroll om, gamle venn.»

«Vet du det?»

«Naturligvis.»

«Hvorfor i heteste kan du ikke fortelle meg det da?»

«Beklager, gamle venn,» svarte Fawley, og plutselig var det så vidt ikke Leamas eksploderte. Men ved nærmere ettertanke kom han til at Fawley sannsynligvis løy.

«Vel, vel, men én ting kan du vel i hvert fall si meg? Blir jeg nødt til å gå på jakt etter et sted å bo i denne forbannede byen?»

Fawley klødde seg på øret: «Det tror jeg neppe, gamle venn.»

«Ikke? Gudskjelov og takk for det i hvert fall.»

De parkerte ved et parkometer i nærheten av Cambridge Circus og gikk sammen inn i vestibylen.

«Det er sant, du har vel ikke noen passerseddel? Det er best du fyller ut et kort, gamle venn.»

«Siden når har vi begynt med passersedler her? McCall kjenner da meg like godt som sin egen mor.»

«Nytt reglement. Sirkus blir stadig større, vet du.»

Leamas sa ikke mer. Han nikket til McCall og gikk rett inn i heisen uten noen passerseddel.

Kontroll trykket ham varsomt i hånden, som en lege som skal undersøke om noe er brukket.

«De må jo være dødstrett,» sa han medfølende. «Kom nå og sett Dem her.» Den samme slepende stemmen, den samme professorale brekingen.

Leamas satte seg i en stol som sto foran en olivengrønn elektrisk kamin med en stor skål vann på toppen.

«Synes De det er kaldt her?» spurte Kontroll. Han bøyde 17

seg frem mot varmen og gned hendene mot hverandre. Han hadde en velbrukt genser under den sorte jakken. Brun.

Leamas husket godt Kontrolls kone, et tåpelig lite vesen som het Mandy og lot til å tro at hennes mann var ansatt i kulldirektoratet. Det var sikkert hun som hadde strikket den.

«Det er så tørt her, det er det som er ulykken,» fortsatte Kontroll. «Vi beskytter oss mot kulden, men dermed blir luften knusk tørr. Og det er minst like farlig.» Han gikk bort til skrivebordet og trykket på en knapp. «Vi får se å få oss en kopp kaffe,» sa han. «Ginnie er på ferie, dessverre. Og nå har de gitt meg en helt ny dame i stedet. Det er virkelig for galt.»

Han var mindre enn Leamas husket ham; ellers var han akkurat den samme. Det samme påtatt reserverte vesenet, den samme akademiske selvtilfredsheten; den samme skrekken for gjennomtrekk; den samme formelle høfligheten som hørte hjemme i en helt annen verden enn den Leamas var vant til. Det samme bleke smilet, den samme velberegnede vagheten, den samme urokkelige lojaliteten mot et atferdsmønster som han lot som han syntes var latterlig. Den samme banaliteten.

Han hentet en pakke sigaretter fra skrivebordet og ga Leamas en.

«De kommer til å oppdage at de er dyrere her,» sa han, og Leamas nikket høflig. Kontroll puttet esken i lommen og satte seg. Det ble taust. Så sa Leamas: «Riemeck er død.»

«Ja, han er jo det,» sa Kontroll, som om Leamas hadde gitt ham et godt poeng. «Det er meget beklagelig. Ytterst beklagelig … Jeg går ut fra at det var pikebarnet, denne Elvira, som stakk hull på ballongen?»

«Sannsynligvis.» Leamas aktet ikke å spørre ham hvordan han kunne vite noe om Elvira.

«Og Mundt sørget for å få ham skutt,» fortsatte Kontroll.

«Ja.» Kontroll reiste seg og begynte å lete etter et askebeger.

18

Han fant et og bøyde seg besværlig ned og satte det på gulvet mellom stolene deres.

«Hva følte De? Da Riemeck ble skutt, mener jeg? De så det jo, ikke sant?»

Leamas trakk på skuldrene. «Jeg syntes det var fanden så ergerlig,» sa han.

Kontroll skakket på hodet og så på ham med halvlukkede øyne. «De må da ha følt noe mer enn det? De ble da vel rystet? Det ville ærlig talt vært rimeligere.»

«Jeg ble rystet. Hvem ville ikke blitt det?»

«Likte De Riemeck – som menneske?»

«Ja – jo, jeg gjorde visst det,» sa Leamas forvirret. «Jeg skjønner ikke at det kan ha noen interesse, forresten,» tilføyde han.

«Hva gjorde De den kvelden, resten av den mener jeg, etter at Riemeck var skutt?»

«Nei, hør nå her,» sa Leamas hissig. «Hva er egentlig meningen med dette? Hva er det De vil ha greie på?»

«Riemeck var den siste,» sa Kontroll ettertenksomt, «den siste i en serie dødsfall. Hvis jeg ikke husker feil, begynte det med den piken de skjøt utenfor kinoen i Wedding. Så var det jernbanemannen fra Dresden og arrestasjonene i Jena. Nesten som de ti små negerguttene. Så Paul, Viereck og Ländser – døde alle sammen. Og nå til slutt Riemeck.»

Han smilte beklagende. «Det er en ganske stor tapsprosent. Jeg lurte på om De hadde fått nok.»

«Hva mener De med det – nok?»

«Jeg lurte på om De hadde gått trett. Om De var utbrent.» Det ble stille. Lenge.

«Det får De avgjøre,» sa Leamas til slutt.

«Vi er forpliktet til å leve vårt liv uten medfølelse, uten medmenneskelig varme, ikke sant? Det er selvfølgelig ikke mulig. Alt dette hardkokte – det er noe vi prøver å innbille hverandre. Men vi er ikke slik i virkeligheten. Jeg mener … man kan ikke være ute i kulden hele tiden; man må inn av og til, inn fra kulden … skjønner De hva jeg mener?»

Leamas skjønte det. Han så for seg den lange veien 19

utenfor Rotterdam, den lange rette veien langs dynene og strømmen av flyktninger som beveget seg langsomt fremover; så det lille flyet langt borte, de tettpakkede menneskemassene som stanset og stirret opp mot det; og flyet som kom nærmere og nærmere, rett over sanddynene; han så kaoset, det meningsløse helvetet da bombene traff veien.

«Jeg kan ikke snakke på den måten, Kontroll,» sa Leamas til slutt. «Hva er det De vil ha meg til å gjøre?»

«Jeg vil at De skal bli ute i kulden en stund til.» Leamas svarte ikke, og Kontroll fortsatte: «Etikken i vårt yrke bygger så vidt jeg kan forstå på en eneste forutsetning. Den at vi aldri skal ta offensiven. Synes De det er i sin orden?»

Leamas nikket. Hva som helst, bare han slapp å snakke.

«Vi foretar oss riktignok en hel del utiltalende ting, men det er alltid defensive handlinger. Det synes jeg fremdeles er i sin orden. Vi foretar oss utiltalende ting for at alminnelige mennesker her og andre steder skal kunne sove trygt i sengene sine om natten. Er det for romantisk? Naturligvis hender det at vi gjør ting som er svært lite pene,» han smilte bredt, som en uskikkelig skolegutt. «Og i vår vurdering av de etiske prinsipper har vi en viss tendens til å trekke sammenligninger på falsk grunnlag; det går tross alt ikke an å sammenligne idealene på den ene siden med metodene på den andre, eller hva?»

Leamas hadde forlengst gitt opp å følge med. Han hadde hørt at Kontroll pleide å lire av seg en masse sludder før han avsa sin dom, men det fikk da være måte på!

«Jeg mener, man må jo sammenligne metode med metode og ideal med ideal. Og jeg vil si at siden krigen er våre metoder – våre og motpartens – blitt temmelig like. Jeg mener man kan ikke være mindre hensynsløs enn motparten simpelthen fordi regjeringens politikk er vennligsinnet, eller hva?» Han lo lavt for seg selv: «Det ville ikke føre noe sted hen,» sa han.

Gud fri og bevare meg, tenkte Leamas, en skulle tro det var en fordømmade prest jeg arbeidet for. Hva fanden er det han pønsker på?

20

«Det er derfor jeg mener vi bør forsøke å bli kvitt Mundt,» fortsatte Kontroll. « … Men i all verden,» brøt han plutselig av og snudde seg irritert mot døren. «Hvor blir det av den forbaskede kaffen?»

Han gikk bort til døren, åpnet den og snakket med en eller annen usynlig dame på forværelset. Da han kom tilbake, sa han: «Jeg mener virkelig at vi bør se å bli kvitt ham hvis vi kan greie det.»

«Hvorfor det? Vi har jo ingen ting igjen i Øst-Tyskland, ikke noe som helst. De sa det selv for et øyeblikk siden – Riemeck var den siste. Vi har ingen ting å beskytte lenger.»

Kontroll satt og så ned på hendene sine en stund.

«Det er ikke helt riktig,» sa han til slutt; «men jeg tror ikke det er nødvendig å plage Dem med nærmere detaljer.»

Leamas trakk på skuldrene.

«Si meg,» fortsatte Kontroll, «er De gått trett av å være spion? Tilgi at jeg gjentar spørsmålet. Jeg mener, det er i tilfelle et fenomen vi kjenner godt her i huset, skjønner De. Akkurat som flykonstruktører … materialtretthet, tror jeg de kaller det. De må endelig si det hvis det er slik.»

Leamas husket flyturen hjem tidligere på dagen og spekulerte på om det kanskje var noe i det.

«I så fall,» la Kontroll til, «måtte vi finne på en annen utvei til å uskadeliggjøre Mundt. Det jeg tenkte på er litt utenom det vanlige.»

Kontordamen kom inn med kaffen. Hun satte fra seg brettet på skrivebordet og skjenket opp to kopper. Kontroll ventet til hun hadde gått ut igjen.

«For et tåpelig pikebarn,» sa han nærmest til seg selv.

«Det er da besynderlig at de ikke kan få tak i brukbare damer lenger. Jeg skulle virkelig ønske Ginnie ville la være å ta ferie akkurat på et slikt tidspunkt.» Han rørte mismodig rundt i kaffen sin en lang stund.

«Vi er simpelthen nødt til å gjøre opp med Mundt,» sa han. «Si meg, drikker de mye? Whisky og denslags?»

Leamas hadde trodd han var vant til Kontroll.

21

«Jeg drikker en del. Mer enn de fleste, antar jeg.»

Kontroll nikket forståelsesfullt. «Hva vet De om Mundt?»

«Han er en morder. Han var her for et par år siden sammen med den øst-tyske stålkommisjonen. Vi hadde en «rådgiver» her den gangen: Maston.»

«Ja, det stemmer.»

«Mundt hadde skaffet seg en agent, konen til en mann i utenriksdepartementet. Han drepte henne.»

«Han forsøkte å drepe George Smiley også. Og dessuten skjøt han den kvinnelige agentens mann. Han er en høyst utiltalende person. Forhenværende Hitlerjunge og alt det der. Absolutt ingen kommunist av den intellektuelle typen.

Aktiv deltaker i den kalde krigen.»

«Akkurat som vi,» bemerket Leamas tørt. Kontroll smilte ikke.

«George Smiley kjente den saken ut og inn. Han er ikke her hos oss lenger, men jeg tror De burde oppsøke ham.

Han holder på med et arbeid om Tyskland på 1700-tallet.

Han bor i Chelsea, like bortenfor Sloane Square. Bywater Street, vet De hvor det er?»

«Ja.» «Og Guillam var også borti den saken. Han er i Satellitt fire nå, i tredje etasje. Jeg er redd det har skjedd store forandringer her siden Deres tid.»

«Ja.» «Bruk et par dager til å konferere med dem. De vet hva det er jeg har planer om. Og så kanskje De kunne tenke Dem å tilbringe weekenden hjemme hos meg. Min kone er dessverre ikke hjemme,» skyndte han seg å legge til.

«Hennes mor trengte en hjelpende hånd, så det blir bare Dem og meg.»

«Takk. Det vil jeg gjerne.»

«Da kan vi snakke om tingene i fred og ro. Det ville være fint. Jeg tror De ville kunne gjøre ganske mye penger på det. De kan beholde alt De får utbetalt.»

«Takk.»

22

«Men naturligvis, det hele avhenger av om De er sikker på at de virkelig har lyst til dette … ingen materialtretthet eller andre betenkeligheter?»

«Hvis det er spørsmål om å drepe Mundt, er jeg game.»

«Føler De det virkelig slik?» spurte Kontroll høflig. Og etter å ha sett granskende på Leamas et øyeblikk sa han tankefullt. «Ja, jeg tror faktisk De gjør det. Men De må ikke føle Dem forpliktet til å si det. Jeg mener, i vår verden slutter vi jo temmelig snart å registrere følelser som hat eller kjærlighet – akkurat som hunder ikke er i stand til å høre visse lyder. Det eneste som blir igjen er en slags kvalmefornemmelse; et ønske om aldri mer å være nødt til å påføre andre mennesker lidelser. Tilgi at jeg spør, men var det ikke nærmest den følelsen De hadde da Karl Riemeck ble skutt? Ikke hat mot Mundt eller personlig sorg over Karls død, men et kvalmende sjokk, som et knyttneveslag mot en nummen kropp … Jeg har hørt si at De gikk og gikk hele natten – bare gikk omkring i gatene i Berlin.

Stemmer det?»

«Det stemmer at jeg gikk en tur.»

«Hele natten?»

«Ja.» «Hvordan gikk det med Elvira?»

«Det må gudene vite … Jeg vil gjerne forsøke å ta innersvingen på Mundt,» sa han.

«Godt … utmerket. Og mens jeg husker det, hvis De skulle støte på noen av Deres gamle venner i mellomtiden, tror jeg det kan være like bra at De ikke diskuterer dette med dem. Ja,» tilføyde han etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, «i Deres sted ville jeg faktisk være temmelig avvisende mot dem. La dem tro at vi har behandlet Dem dårlig. Det er like godt å begynne slik som en har tenkt å fortsette, ikke sant?»

23