Spionen som kom inn fra kulden av John Le Carré

Kritikerros til John le Carré: «En glitrende språkkunstner med skarpt blikk for eksotiske og ikke-fullt-så-eksotiske settinger, en slu moralist med sporadisk hang til det sentimentale.»

Wall Street Journal «Le Carré har et stort talent for å vikle publikummet sitt inn i kompleksitetens, paradoksenes og ironiens klebrige teip, og mye av gleden man får ut av fortellingene ligger i å følge de samme tette, mørke stiene som karakterene hans.»

Daily News «Enhver leser som fryktet at slutten på den kalde krigen ville berøve le Carré for hans stoff, kan nå puste lettet ut.

Om noe har spørsmålet om misforståelsene mellom øst og vest blitt enda mer rikholdig, og nå har han fått helt nye territorier å utforske.»

New York Times «Han har fornyet den realistiske spionromanen til å bli paradoksenes fremste teaterscene, der heroismen avføder last, og dyden er et ganske tilfeldig biprodukt av de freidigste forbrytelser.»

Time Magazine «En aktuell og forferdelig fortelling … Han klarer å formidle følelser, fra svettende frykt til fortvilet kjærlighet, med konsis og medfølende overbevisningskraft. Og mest av alt klarer han å fortelle en historie. En imponerende verktøykasse for en unik og urovekkende forfatter.»

Sunday Times

Utgitt på norsk: En delikat sannhet (2013) En forræder etter vårt hjerte (2010) Marionetten (2008) Den gode tolk (2006) Absolutt venner (2003) Den evige gartner (2001) Single & Single (1999) Skredderen i Panama (1997) Vårt eget spill (1995) Nattportieren (1994) Den uutholdelige freden (1992) Telefon til avdøde (1992) Russlands hus (1989) Den perfekte spion (1986) Piken med trommestikkene (1983) Den usynlige spion (1980) Spionen som gikk sine egne veier (1978) Muldvarpen (1974) En liten by i Tyskland (1969) Mord av klasse (1967) Speilkrigen (1966) Telefon til avdøde (1965) Spionen som kom inn fra kulden (1964)

John le Carré

Spionen som kom inn fra kulden

John le Carré Originalens tittel: The Spy Who Came in From the Cold Oversatt av Lotte Holmboe Opprinnelig utgave: © Victor Gollancz Ltd., 1963 Norske utgaver: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1964 © CAPPELEN DAMM AS, 2010 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 Copyright © David Cornwell 2013 ISBN 978-82-02-42314-8 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Rod Morris/ Millennium Images, UK Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Femti år senere

Jeg ble veldig glad da et av mine distingverte forlag bestilte en ny oversettelse av Spionen som kom inn fra kulden, for å markere bokens femtiårsjubileum. Men gleden ble til fortvilelse da det samme forlaget, som jeg for øvrig setter stor pris på, kunne opplyse om at en forlagsredaktør hadde foreslått å søke konsulenthjelp hos en ekspert på østtysk etterretning, for autentisitetens skyld.

Det var ikke noe i veien med resonnementet deres. For femti år siden, da boken ble skrevet, visste folk flest omtrent ingenting om Stasi, bortsett fra at de var fæle og hensynsløse, en slags krysning av Gestapo og nazistenes Sicherheitsdienst. Og folk flest tok ikke så veldig feil.

Men i dag vet vi alt som er å vite. Tror vi. Stasi har sitt eget museum i det gjenforente Berlin; strukturene, metodene og personene er allment kjent; arkivene er fortsatt under bevoktning, men åpne for offentligheten. Noen av hovedpersonene – først og fremst den usympatiske Markus Wolf – har skapt en hel industri hvor man viser fram en pyntet versjon av deres roller i spionasjekrigen hvor tysker sto mot tysker.

Så hvorfor ikke trekke veksler på all denne nye kunnskapen i den nye oversettelsen? Tanken virket svært fornuftig. Hvorfor ikke være nøyaktig, være autentisk? Hvorfor ikke fargelegge dialogen med Stasi-folkenes autentiske (fæle) språk? Hvorfor ikke gå tilbake, fylle inn hullene, peke ut avdelingen som i virkeligheten ville stått ansvarlig for å overtale en britisk spion til å selge sine hemmelighe5

ter til Øst-Tyskland? Kort sagt, hvorfor ikke pusse opp romanen og gjøre den blank og ny, midt i blinken for en ny generasjon unge lesere som – takket være utmerkede filmer som De andres liv – vet hva Stasi er, for å si det sånn.

Og hvorfor i all verden skulle det gjøre meg fortvilet?

Det skal jeg forklare.

Fortvilelsen skyldtes at jeg aldri så på romanen min som autentisk, akkurat som en vond drøm eller et teaterstykke aldri er helt autentiske, og jeg trodde folk hadde skjønt det etter femti år. En vond drøm kan fange opp det vi frykter mest og dramatisere det på en fryktelig troverdig måte.

Men den dokumenterer det ikke. Og hva meg angikk, så var det å utstyre romanen min med «autentiske» elementer omtrent like smart som å sette en viltvokter til å skrive et essay om Lady Chatterleys elsker.

Fortvilelsen skyldtes også at fra den dagen romanen kom ut, ble jeg utpekt til spionen som hadde blitt forfatter, aldri til forfatteren som, i likhet med utallige andre i sitt yrke, hadde arbeidet for de hemmelige tjenestene og skrevet om det: Maugham, Mackenzie, Graham Greene – listen er lang. Men datidens journalister ville ikke høre på det. Jeg var den britiske spionen som hadde kravlet ut fra under en stein og fortalt hvordan det virkelig var. Og siden alt jeg sa til det motsatte bare var med på å forsterke myten, og siden jeg skrev for et publikum som var hektet på Bond og desperate etter å finne et motmiddel, ble myten hengende ved meg.

Høres jeg bitter ut? Hadde det vært så vel. Jeg fikk all den oppmerksomheten en forfatter bare drømmer om. Det eneste problemet var at jeg ikke trodde på min egen PR og heller ikke likte den, selv om jeg kunne skrive under på det som ble sagt, og jeg kunne bokstavelig talt ikke gjøre noe for å stanse hylekoret selv om jeg ville – noe jeg heller ikke var sikker på om jeg ønsket. På sekstitallet – og den dag i dag – var og er identiteten til ansatte i de britiske hemmelige tjenester en statshemmelighet. Det er en forbrytelse å avsløre identiteten deres. Og det er en enda større forbry6

telse å gjøre det hvis man selv er ansatt der, men ikke vel ansett. De hemmelige tjenestene kan derimot velge å la et navn lekke ut når de måtte ønske det. De kan vise fram en etterretningsbaron eller to for å gi oss en indikasjon på hvor allvitende de liksom er og – utrolig nok – hvor åpne de kan være. Men stakkars den tidligere ansatte som lekker.

Dessuten hadde jeg mine egne sperringer. Jeg hadde ingenting usnakket med mine tidligere arbeidsgivere, snarere tvert imot. Da jeg presenterte meg for pressen i New York noen måneder etter at romanen hadde blitt kjent i USA, framførte jeg pliktskyldig, men nervøst dementiet mitt: Nei, jeg hadde aldri vært i spionbransjen, nei, det var bare en vond drøm: Og det var det selvsagt.

Dette paradokset ble bare verre da en amerikansk journalist med gode kontakter, i smug fortalte meg at sjefen for min hemmelige tjeneste hadde sagt til sjefen for CIA, Allen Dulles, at jeg hadde tjenestegjort for ham, og Dulles hadde bare fortalt det videre til sine veldig mange bestevenner.

Det virker som om hvert eneste intervju jeg har gitt siden den gang har hatt som formål å trenge gjennom en sannhet som ikke eksisterte, og det er kanskje derfor jeg har blitt allergisk mot prosessen. Å bli intervjuet er en kunstform som har liten forbindelse med sannheten, og for meg føltes det som om jeg balanserte på stram line med bind for øynene.

Spionen som kom inn fra kulden var skrevet av en mann med en uberegnelig fantasi som ikke orket mer. Han ble drevet til det av en blanding av forakt for politikk og personlig forvirring. Jeg forbinder ikke boken med noen egne opplevelser, bortsett fra et taust møte på London Airport, hvor en sliten mann i en skitten regnfrakk klasket en neve med en blanding av utenlandsk skillemynt på bardisken og med grov, irsk aksent bestilte så mye whisky som han kunne få for pengene. Alec Leamas var født.

I dag ser jeg på denne romanen som et ikke så veldig godt forkledd indre utbrudd, og etter det ble livet mitt aldri 7

det samme igjen. Det ble verken den første eksplosjonen av sin art, og heller ikke den siste. Og ja, ja, da jeg skrev den hadde jeg jobbet med hemmelige ting til og fra i et tiår, et tiår som fikk desto større betydning fordi jeg bar på en nedarvet skyldfølelse for at jeg hadde vært for ung til å kjempe i andre verdenskrig og – enda viktigere – var sønn av en krigsprofitør, en annen hemmelighet som jeg følte at jeg måtte holde for meg selv til han var død.

Men jeg var aldri noen mesterhjerne, eller minihjerne, som skapte ondskapsfulle og listige intriger i Øst-Tyskland, og lenge før jeg gikk inn i den hemmelige verdenen hadde jeg en hang til fiksjon som gjorde meg til en tvilsom figur når det gjaldt å samle inn fakta. Selv var jeg aldri i fare i mitt hemmelige arbeid. Det var ofte dørgende kjedelig. Hadde ting gått annerledes, ville kanskje ikke arbeidsgiverne mine gitt meg lov til å gi ut romanen, selv om de senere irriterte seg over at de ga meg lov: men det var fordi de fant ut at den ble tatt altfor alvorlig av altfor mange mennesker, og fordi enhver antydning om at de britiske hemmelige tjenestene ville forråde sine egne ble sett på som en svekkelse av organisasjonens etiske prinsipper, det var ikke bra for framtidig rekruttering og dermed ikke bra for Storbritannia, en påstand det ikke finnes noe godt svar på.

Beviset på at romanen ikke var autentisk, lå å finne i det faktum at den ble utgitt. En tidligere leder for en avdeling jeg hadde arbeidet for har faktisk siden slått fast at mitt bidrag var ubetydelig, noe jeg er villig til å tro. En annen beskrev romanen min som «den eneste jævla dobbeltagentoperasjonen som gikk etter planen» – ikke sant, men morsomt. Problemet er bare at når profesjonelle spioner tar seg bryet med å komme med en definitiv uttalelse om en av sine egne, har folk flest en tendens til å tro at det motsatte er sant: og da er vi like langt.

Og hadde ikke spionene fått tak i meg den gangen, ville antagelig en annen like uheldig institusjon gjort det, og min toleranse for å bli eid og kontrollert ville fått en like kortvarig eksistens. Etter et par år ville jeg begynt å grave meg 8

ut. I ettertid virker det som at da jeg var i tjue- og trettiårene, prøvde jeg stadig vekk nye utgaver av meg selv, akkurat slik jeg prøvde klær, bare for å kaste dem fra meg igjen. Men det var ikke forfengeligheten min som var aktiv. Det var ikke en ambisjon om å gjøre seg vakker, snarere en voksende erkjennelse mange forfattere og ikke-forfattere har, om at uansett hva man ifører seg, så passer det ikke.

Og romanens bakgrunn? Tiden? Topografien? Stanken av Nazi-Tyskland som, femten år etter krigen, lå igjen overalt hvor Alec Leamas gikk?

Den delte byen Berlin som Leamas bodde i, var et mønsterbilde på menneskelig dårskap. Tidlig på sekstitallet observerte jeg den hovedsakelig fra den britiske ambassaden i Bonn, og så den bare av og til i virkeligheten. Men jeg fulgte murens utvikling fra piggtrådgjerde til betongblokker, jeg så vollene til den kalde krigen reise seg på den fortsatt glødende asken etter den varme krigen. Og jeg hadde ikke den minste følelse av at det var en overgang fra en krig til en annen, i den hemmelige verdenen fantes det knapt noen forskjell. For tilhengerne av den harde linjen både i øst og vest var andre verdenskrig bare en distraksjon. Og nå som den var over, kunne de fortsette med den virkelige krigen som begynte med bolsjevikenes revolusjon i 1917, og som hadde fortsatt under forskjellige flagg og i forskjellige forkledninger siden da. Alec Leamas ville vært nødt til å dele seng med mange ganske ufyselige typer.

Tidligere nazister med attraktive kvalifikasjoner ble ikke bare tolerert av de allierte, men satt stor pris på, siden de beviselig var antikommunister. Hvem var amerikanernes førstevalg til å lede det som skulle bli Vest-Tysklands etterretningstjeneste? Reinhard Gehlen, tidligere sjef for Hitlers etterretningsorganisasjon Fremde Heere Ost, hvor han hadde spesialisert seg på sovjetiske militære saker. Han forutså at Tyskland ville kapitulere, og samlet sammen det han hadde av arkiver og folk, og ved første anledning over9

leverte han alt til amerikanerne, som tok imot med åpne armer.

Men hvor skulle man gjøre av denne skatten? Berlin var en utsatt utpost midt i en kommunistisk ødemark. Ingen etterretningstjeneste med vettet i behold ville gjemme kronjuvelene sine der. Amerikanerne bestemte seg for å installere Gehlen og folkene hans i den koselige bayerske landsbyen Pullach, omtrent tre mil utenfor München og bare et kort stykke fra deres eget militære hovedkvarter og etterretningshovedkvarter.

Og det vakre landstedet de valgte, som nå var fraflyttet, hvem hadde det tilhørt? Martin Bormann, Hitlers fortrolige rådgiver og privatsekretær. Da Der Führer etablerte seg på Ørneredet i Berchtesgaden et stykke unna, fikk hans trofaste støttespillere det travelt med å finne seg boliger i nærheten. Gehlen og folkene hans rekvirerte Bormanns hus. Hvor Bormanns befant seg var et mysterium, men en ting var temmelig klart: Han ville ikke komme tilbake til Pullach for å bo der. Jeg vil anbefale å se møblementet fra nittentrettitallet i konferanserommet, og Jugendstilstatuene i hagen på baksiden. Men hovedattraksjonen må jo være den uendelige trappen som fører ned til kjelleren, og den fullt utstyrte bunkeren, helt lik Der Führers, bare mindre.

Var Alec Leamas fast gjest i Pullach? Det må han ha vært. Det var få hemmelige operasjoner på østtysk territorium som fant sted uten at Gehlens BND var innforstått med det. Og kanskje møtte Leamas Gehlens høyt verdsatte sjef for kontraspionasje, Heinz Felfe, tidligere SS og Sicherheitsdienst, på sine jevnlige besøk? Det må han ha gjort. Felfe var en legendarisk agent. Hadde ikke han nesten egenhendig avslørt en gruppe sovjetiske spioner?

Selvsagt hadde han det, og det var ikke så rart. Da han selv ble avslørt, fikk han fjorten år for å ha spionert for Moskva, bare for å bli utvekslet mot en gjeng uheldige vesttyske studenter som satt fengslet der.

Hadde Leamas også tilgang til det delikate «spesielle 10

materialet» man fikk tak i under Operation Gold, den ekstremt hemmelige, tjue millioner dollar dyre og fire hundre meter lange angloamerikanske lydtunnelen som avlyttet en russisk kabel som lå førtifem centimeter under overflaten på en vei i den østtyske sektoren av Berlin? Til denne dag anser CIA denne tunnelen som en triumf. Men før det første spadetaket ble tatt, hadde den blitt grundig avslørt av en sovjetisk agent ved navn George Blake, som det britiske Secret Service var så stolt av, til Leamas, et av sikkerhetstjenestens store navn.

Vi forflytter oss et par år fram i tiden, og Kim Philby, som en gang ble nevnt som en mulig toppsjef for etterretningen, ble også avslørt som Moskvas mann. Ikke rart at stakkars Leamas trengte en stiv drink på London Airport.

Bokens forbrytelse – eller fortjeneste, alt etter hvordan man ser det – var altså ikke at den var autentisk, men at den var troverdig. Den vonde drømmen viste seg å være en som mange andre i verden hadde, siden den stilte det samme, gamle spørsmålet vi fortsatt stiller oss femti år senere: Hvor langt kan vi gå i å forsvare våre vestlige verdier uten å måtte gi dem opp på veien? Min fiktive sjef for Secret Service – jeg kalte ham Control – var ikke i tvil om svaret: «Jeg mener, det går da ikke an å være mindre brutal enn motstanderen bare fordi vår regjering fører en mer snillere politikk, eller?»

I dag kan man høre den samme mannen, med finere tenner og frisyre og en smartere dress, bortforklare den ulovlige krigen i Irak, eller hvorfor man foretrekker å bruke middelalderske torturmetoder i det tjueførste århundret, eller bruker ubemannede droner som en risikofri metode for å drepe fiender og alle andre som måtte finne på å stå i veien for dem. Eller han representerer et av våre store firmaer, og forteller oss at røyking er bra for helsen, at sukker gjør oss tynne og at storbankene er til for å tjene kundene.

11

Hva har jeg lært de siste femti årene? Når jeg tenker meg om, er det ikke stort. Bare at moralen i den hemmelige verdenen er akkurat som vår moral.

Takk for at du leser meg.

John le Carré.

12

Grensesone

Amerikaneren rakte Leamas en kopp kaffe til og sa: «Hvorfor drar De ikke heller hjem og får Dem en lur? Vi kan ringe til Dem hvis han dukker opp.»

Leamas svarte ikke, bare stirret ut på den tomme gaten gjennom vinduet i vaktstuen.

«De kan da ikke vente i det uendelige. Kanskje han kommer en annen dag. Vi kan be politiet varsle kontoret – De kan være tilbake her på tyve minutter.»

«Nei,» sa Leamas, «det er nesten mørkt nå.»

«Men De kan ikke vente på det uvisse; han er ni timer forsinket alt.»

«Bare gå De, hvis De vil. De har vært en god hjelp for meg,» la Leamas til. «Jeg skal si til Kramer at De har vært fordømt grei.»

«Men hvor lenge vil De vente da?»

«Til han kommer.» Leamas gikk helt bort til vinduet og stilte seg mellom de to politimennene som sto der stive som støtter med kikkertene rettet mot grenseposten på østsiden.

«Han venter på mørket,» mumlet Leamas, «jeg er helt sikker.»

«I morges sa De at han ville komme over sammen med arbeidsfolkene.»

Leamas snudde seg hissig.

«Agenter er ikke rutefly. De har ikke faste ankomsttider.

Han er røkt ut, han er på flukt, han er redd. Mundt er ute etter ham, nå, i dette øyeblikk. Han har bare en eneste chanse. Han må selv få avgjøre når tiden er inne.»

13

Den yngre mannen nølte, hadde mest lyst til å gå, men kunne ikke riktig bestemme seg.

En klokke ringte inne i vaktstuen. De ventet, med ett var de lys våkne. En av politimennene sa på tysk: «Svart Opel Rekord, vesttysk nummer.»

«Han kan ikke se så langt nå i skumringen, han bare gjetter,» hvisket amerikaneren, og fortsatte: «Hvordan fikk Mundt greie på det?»

«Hold kjeft,» sa Leamas borte fra vinduet. En av politimennene gikk ut av vaktstuen og bort til den lave vollen av sandsekker like bak den hvite demarkasjonslinjen som var trukket opp tvers over gaten, som serve-linjen på en tennisplass. Den andre ventet til hans kamerat lå sammenkrøpet bak den store kikkerten der ute, så la han fra seg sin egen, tok den svarte hjelmen sin fra knaggen ved døren og spente den omhyggelig på seg. Et eller annet sted høyt oppe over vaktstuene flammet lyskasterne opp og badet gaten foran dem i et teatralsk lysskjær.

Politimannen tok fatt på sin rapport. Leamas kunne den utenat.

«Bilen stanser ved første kontrollpost. Bare én person i den, en kvinne. En Vopo følger henne inn i vaktstuen til passkontroll.» De ventet i taushet.

«Hva sier han?» spurte amerikaneren. Leamas svarte ikke. Han fant seg en kikkert og stirret ufravendt over mot de østtyske kontrollpostene.

«Passkontrollen avsluttet. Videre til neste kontroll.»

«Er dette Deres mann, Leamas?» Amerikaneren ga seg ikke. «Jeg burde ringe til kontoret.»

«Vent.»

«Hvor er bilen nå? Hva gjør de med den?»

«Valutakontroll, toll,» glefset Leamas.

Han holdt øye med bilen. Det sto to Vopo-er fremme ved døren til førersetet. Den ene snakket med sjåføren, mens den andre forholdt seg avventende. En tredje slentret langsomt rundt bilen. Han stanset foran bagasjerommet og gikk tilbake igjen. Han ville ha nøkkelen. Han åpnet 14

lokket og tittet inn, smelte det igjen, leverte nøkkelen tilbake og fortsatte videre oppover gaten. Midtveis mellom de to kontrollstasjonene sto en enslig øst-tysk vaktpost, en undersetsig kar med knær i buksene og tykke støvler. De to ble stående og snakke sammen. Det virket som om de ikke likte seg i det skarpe lyset.

Bilen ble vinket videre med en likeglad håndbevegelse.

Den kom frem til de to vaktpostene midt i gaten og stanset igjen. De gikk rundt den, trakk seg litt unna og fortsatte å snakke; omsider, nærmest motvillig, lot de den få kjøre videre over grenselinjen til vestsektoren.

«Det er da en mann De venter på, Leamas, er det ikke det?» spurte amerikaneren.

«Jo, det er en mann.»

Leamas slo opp jakkekragen og gikk ut i den iskalde oktobervinden. Først da ble han oppmerksom på alle dem som hadde stimlet sammen utenfor. En hadde lett for å glemme den siden av det inne i vaktstuen. Alle de rådville ansiktene. Menneskene skiftet, men ansiktsuttrykkene var alltid de samme. – Det minnet om den hjelpeløse flokken som stimler sammen rundt en trafikkulykke – ingen som vet hvordan det skjedde, om de tør røre ved den forulykkede. Røk eller støv virvlet rundt i strålen fra lyskasteren, som et bølgende likklede.

Leamas gikk bort til bilen og sa til kvinnen: «Hvor er han?»

«De kom for å hente ham, og så stakk han. Han tok sykkelen. De kan ikke ha visst om meg.»

«Hvor dro han hen?»

«Vi hadde et værelse i nærheten av Brandenburger Tor, over en kafé. Han hadde en del av sakene sine der, noen penger og papirene sine. Jeg antar han har dradd dit. Så kommer han hit etterpå.»

«I kveld?»

«Han sa han skulle komme i kveld. Alle de andre er tatt – Paul, Viereck, Ländser, Salomon. Han har ikke lang tid på seg.»

15

Leamas stirret taust på henne et øyeblikk. «Ländser også?»

«I går kveld.»

En politimann dukket opp ved siden av Leamas. «Dere kan ikke bli stående her,» sa han. «Det er forbudt å blokkere grenseovergangene.»

Leamas snudde seg halvveis rundt.

«Dra til helvete,» snerret han. Tyskeren stivnet, men kvinnen sa: «Hopp inn. Vi kan kjøre ned på hjørnet.»

Han satte seg inn ved siden av henne, og bilen rullet langsomt videre til de kom til en sidegate.

«Jeg visste ikke at De hadde bil,» sa han.

«Det er min manns,» svarte hun likegyldig. «Karl har visst aldri fortalt Dem at jeg er gift, har han vel?» Leamas tidde. «Min mann og jeg arbeider for et optisk firma. De lar oss få slippe over for å gjøre forretninger. Karl oppga bare mitt pikenavn til Dem. Han ville ikke ha meg blandet opp i dette med – Dem.» Leamas tok en nøkkel opp av lommen.

«De trenger vel et sted å bo,» sa han. Stemmen var underlig livløs. «Det er en leilighet i Albrecht DürerStrasse, ved siden av museet. Nummer 28 A. De finner alt De trenger der. Jeg skal ringe til Dem når han kommer.»

«Jeg blir her sammen med Dem.» «Jeg kommer ikke til å bli her. Dra inn til leiligheten.

Jeg skal ringe til Dem. Det er ikke noen vits i å vente her lenger nå.»

«Men han kommer hit.»

Leamas så forbauset på henne.

«Fortalte han Dem det?»

«Ja. Han kjenner en av Vopo-ene her, han er sønn av husverten hans. Det kan kanskje gjøre det lettere for ham.

Det var derfor han valgte denne ruten.»

«Og det fortalte han Dem?» «Han stoler på meg. Han har fortalt meg alt.»

«Gud bevare meg vel!»

16

Han ga henne nøkkelen og gikk inn i vaktstuen igjen; han frøs. De to politimennene mumlet noe til hverandre idet han kom inn. Den største av dem snudde demonstrativt ryggen til.

«Jeg beklager,» sa Leamas. «Jeg er lei for at jeg skjelte Dem ut.» Han åpnet en velbrukt dokumentmappe og rotet rundt i den til han fant det han lette etter – en halvflaske whisky. Den eldste av de to tok imot den med et nikk, skjenket opp en halvfull kaffekopp til hver og spedde på med svart kaffe.

«Hvor er det blitt av amerikaneren?» spurte Leamas.

«Hvem da?»

«Den unge fyren fra CIA. Han som var sammen med meg.»

«Sengetid,» sa den eldste, og de lo alle tre. Leamas satte fra seg koppen og sa: «Hva slags regler har dere å gå etter med hensyn til å skyte for å beskytte en mann som er på vei over? En som prøver å flykte?»

«Vi kan bare gi dekningsild hvis Vopo-ene skyter inn i vår sektor.»

«Det vil altså si at dere ikke kan skyte før han er over grenselinjen?»

Den eldste sa: «Vi kan ikke skyte for å dekke en flyktning, herr …»

«Thomas,» svarte Leamas, «Thomas.» De trykket hverandre i hånden, og politimennene fortalte hva de het.

«Nei, vi kan ikke skyte for å dekke noen. Det er brennsikkert. De sier det ville bli krig hvis vi gjorde det.»

«Sludder,» sa den yngste politimannen, tydelig oppglødd av whiskyen. «Hvis ikke de allierte hadde vært her, hadde vi ikke hatt noen mur i det hele tatt.»

«Ikke noe Berlin heller,» mumlet den eldste.

«Jeg venter en mann over i kveld,» sa Leamas plutselig.

«Her? Ved denne kontrollposten?»

«Det er svært viktig å få ham over. Mundts folk er ute etter ham.»

17

«Det finnes et par steder hvor en kan klatre over ennå,» sa den yngste politimannen.

«Han er ikke av den sorten. Han vil prøve å bløffe seg igjennom. Han har papirer; hvis de er verd noe ennå da.

Han kommer på sykkel.»

Det eneste lyset som var tent i vaktstuen, var en leselampe med grønn skjerm, men gjenskinnet av søkelysene lyste opp hele rommet, som kunstig måneskinn. Det var helt mørkt nå, mørkt og stille. De snakket uvilkårlig lavt, som om de var redde for at noen skulle høre dem. Leamas gikk bort til vinduet og sto og ventet. Rett foran ham lå gaten og på begge sider av den – Muren – en dyster, heslig historie av gråsvarte murblokker og piggtråd. I det gustne, gulaktige skjæret fra den fattigslige gatebelysningen virket den som en kulisse, som bakgrunnen for en scene fra en konsentrasjonsleir. Øst og vest for Muren lå den delen av Berlin som ikke var bygd opp igjen, en todimensjonal halvverden av ødeleggelse, et øde klippelandskap skapt av krigen.

Det forbannede kvinnfolket, tenkte Leamas, og den tosken Karl, som hadde løyet om henne. Løyet i og med det han ikke hadde sagt, slik alle agenter gjorde, over hele verden. En lærte dem opp til å lyve og bedra, til å dekke sine spor, og så endte det med at de bedro en selv. Han hadde bare truffet henne en eneste gang, etter den middagen i Schürzstrasse i fjor. Karl hadde nettopp gjort sin store bragd, og Kontroll hadde hatt lyst til å treffe ham.

Kontroll var alltid på pletten når noen gjorde det godt. De hadde spist middag sammen – Leamas, Kontroll og Karl.

Karl var svak for sånt. Han skinte som en sol og bukket og skrapet som en veloppdragen søndagsskolegutt. Kontroll hadde rystet hånden hans i minst fem minutter og sagt: «Jeg vil De skal vite at vi er meget fornøyd med Dem, Karl, pokker så fornøyd.» Leamas hadde stått og sett på dem og tenkt: «Dette kommer til å koste oss minst et par hundre til om året.» Da de var ferdige med middagen, trykket Kontroll dem begge to hjertelig i hånden enda en gang, nikket betydningsfullt, antydet at han måtte gå og 18

sette livet på spill et annet sted og kjørte avsted i den fine bilen med privatsjåfør. Etterpå hadde Karl ledd av det, og Leamas hadde også ledd, og de hadde drukket opp resten av champagnen og fortsatt å le av Kontroll. Senere hadde de gått til «Alter Fass», Karl hadde insistert på det, og der satt Elvira og ventet på dem, en førti år gammel blondine, hard som ben.

«Dette er min best bevarte hemmelighet, Alec,» hadde Karl sagt, og Leamas var blitt rasende. Etterpå hadde de hatt et oppgjør.

«Hvor meget vet hun? Hvem er hun? Hvordan er du blitt kjent med henne?» Karl ble sur og nektet å svare.

Fra da av hadde det ikke gått så bra lenger. Leamas hadde forsøkt å gjøre visse endringer i den vanlige rutinen, som å skifte møtested og paroler, men Karl likte ikke det. Han skjønte hva som lå bak, og han likte det ikke.

«Hvis du ikke stoler på henne, er det for sent nå, likevel,» sa han. Og Leamas hadde forstått halvkvedet vise og ikke sagt mer. Men han var blitt forsiktigere etterpå, fortalte Karl meget mindre enn før og benyttet seg mer av etterretningstjenestens vanlige hokus-pokusteknikk. Og nå satt hun altså der ute i bilen og kjente til alt sammen, hele nettet, det sikre tilfluktsstedet, alt sammen! For Gud vet hvilken gang svor Leamas på at han aldri mer skulle stole på en agent.

Han gikk bort til telefonen og slo nummeret til leiligheten sin. Frau Martha svarte.

«Vi får gjester i Dürer-Strasse,» sa Leamas, «en mann og en kvinne.»

«Gifte?» spurte Martha.

«Så å si,» svarte Leamas, og hun lo den redselsfulle latteren sin. Idet han la på mikrofonen, snudde den ene av politimennene seg.

«Herr Thomas! Fort Dem!» Leamas sprang bort til vinduet.

«En mann, herr Thomas,» hvisket den yngste politimannen, «med en sykkel.» Leamas grep kikkerten.

19

Det var Karl, skikkelsen var ikke til å ta feil av, selv på den avstanden. Han hadde på seg en gammel Wehrmachtregnfrakk og gikk og trillet en sykkel. Han har greid det, tenkte Leamas, han må ha greid det, han har sluppet gjennom passkontrollen, og da er det bare valuta og toll igjen. Han så Karl sette fra seg sykkelen og slentre ubekymret bortover mot tollstasjonen. Ikke overdriv nå, tenkte han. Omsider kom Karl ut igjen, vinket muntert til mannen ved den røde og hvite grensebommen, og den gikk langsomt til værs. Han var igjennom, han kom rett mot dem, han hadde greid det. Bare Vopo-en midtveis nede i gaten og skillelinjen igjen, så var han reddet.

I samme øyeblikk skvatt Karl til som om han hørte noe, ante en eller annen fare; han så seg tilbake, tråkket som en rasende og krummet seg sammen over styret. Ennå hadde han den enslige vaktposten igjen, og han hadde snudd seg og så oppmerksomt på Karl. Og så, helt uventet, ble søkelyset slått på, blendende hvitt; det fanget inn Karl og holdt ham fast som en kanin i lyskjeglen fra en bil. Så kom det langtrukne, hikstende vrælet fra en sirene og lyden av opphissede stemmer som brølte en ordre. De to politimennene krøket seg sammen foran Leamas, og stirret ut gjennom de smale åpningene mellom sandsekkene, mens de gjorde automatpistolene skuddklare med lynrappe fingre.

Den øst-tyske vaktposten skjøt meget omhyggelig vekk fra dem, inn i sin egen sektor. Det så ut som det første skuddet slengte Karl fremover og det andre trakk ham bakover igjen. Likevel satt han på sykkelen ennå, rullet videre, forbi vakten, og vakten fortsatte å skyte på ham.

Så sank han sammen, gikk overende, og de hørte tydelig smellet i brolegningen da sykkelen falt. Leamas håpet til Gud at han var død.

20

Sirkus

Han satt og så rullebanen på Tempelhof synke bakover og forsvinne dypt under seg.

Leamas var hverken særlig spekulativt eller filosofisk anlagt. Han visste at han var ferdig – det var et faktum han fra nå av ville bli nødt til å avfinne seg med, som andre måtte leve videre med en kreftsvulst eller i en fengselscelle. Han visste at det ikke var noe å gjøre ved, ingen ting kunne slå bro over kløften mellom før og nå. Han møtte sitt nederlag på samme måte som han en dag sannsynligvis ville møte døden, med en viss kynisk ergrelse og den ensommes mot.

Han hadde greid seg lenger enn de fleste; nå var han slått.

Det sies at en hund lever så lenge den har tennene i behold; Leamas hadde figurlig talt fått trukket ut alle tennene; og det var Mundt som hadde trukket dem ut.

For ti år siden kunne han ha slått inn på en annen vei.

I den anonyme bygningen ved Cambridge Circus var det nok av skrivebordsjobber som Leamas kunne fått og beholdt til han var utgammel; men Leamas var ikke skapt til slikt. En kunne like godt foreslå en jockey å bli totalisatoroperatør, som å vente at Leamas skulle gi avkall på det aktive arbeidet ute i marken og bytte det med Whitehalls tendensiøse teoretiseringer og selvopptatte hemmelighetskremmeri. Han var blitt i Berlin, fullstendig klar over at personalsjefen hadde øremerket hans rulleblad og gjennomgikk det omhyggelig ved hvert eneste årsskifte, men han var sta, trassig, ga pokker i instrukser, sa til seg selv at et eller annet sikkert ville dukke opp. I etterretningsarbeidet 21

gjelder bare en morallov – det er resultatene det kommer an på. Selv sofistene i Whitehall bøyde seg for den loven, og Leamas hadde skaffet resultater. Helt til Mundt dukket opp.

Det var nesten rart hvor snart Leamas var blitt klar over at Mundt var skriften på veggen.

Hans-Dieter Mundt, født for toogførti år siden i Leipzig. Leamas kjente hele hans dossier ut og inn, kjente fotografiet på innsiden av permen; det uttrykksløse, harde ansiktet under det lyse håret; kunne utenat historien om hvordan Mundt hadde steget i gradene og fått mer og mer makt, til han nå var en av sjefene for Abteilung og en meget dyktig leder av arbeidet i marken. Mundt var forhatt, til og med i sitt eget departement, det visste Leamas fra forhør av overløpere og fra Riemeck, som i kraft av sitt medlemskap i SED-presidiet satt i diverse komiteer som sorterte under sikkerhetstjenesten sammen med Mundt, og var livende redd for ham. Og med rette, som det viste seg, for det var Mundt som hadde drept ham.

Helt til 1959 hadde Mundt vært underordnet funksjonær i Abteilung og operert i London, hvor han opptrådte som medlem av den øst-tyske stålkommisjonen, men reiste tilbake til Tyskland i en viss fart etter å ha myrdet to av sine egne agenter for å redde sitt eget skinn, og ingen hadde hørt noe mer til ham på et års tid. Så dukket han plutselig opp igjen i Abteilungs hovedkvarter i Leipzig, som sjef for «rekvisitakontoret», den avdelingen som ordnet med valuta, utstyr og personell til spesialoppdrag. Mot slutten av det året begynte den store maktkampen i Abteilung. Antallet av sovjetiske liaisonoffiserer ble sterkt redusert, og det samme var tilfelle med deres innflytelse; mesteparten av den gamle garde ble fjernet av ideologiske grunner, og tre menn rykket frem i første rekke: Fiedler som sjef for kontraspionasjen, Jahn, som overtok Mundts jobb, mens Mundt selv gikk til topps som sjef for arbeidet i marken, bare enogførti år gammel. Det var da det begynte. Den første agenten Leamas mistet, var en ung pike. Hun var 22

bare en ganske liten maske i det store nettet; hun ble brukt til kurérjobber. De skjøt henne ned midt på gaten da hun kom ut fra en kino i Vest-Berlin. Politiet hadde ikke greid å finne morderen, og til å begynne med hadde Leamas vært mest tilbøyelig til å avskrive det hele som en tilfeldighet uten sammenheng med hennes arbeid. En måned senere ble en jernbanemann fra Dresden, en av Peter Guillams tidligere agenter, funnet død og ille tilredt ved siden av en jernbanelinje. Og Leamas forsto at det ikke dreide seg om noen tilfeldighet lenger. Ikke lenge etterpå ble to mann fra et av de andre nettene som sorterte under Leamas arrestert og henrettet. Slik fortsatte det: ubønnhørlig, rystende.

Og nå hadde de fått Karl også, og Leamas var på vei hjem fra Berlin, nøyaktig slik han hadde kommet dit – uten en eneste agent som var verd en rød øre. Mundt hadde vunnet.

Leamas var en kortvokst mann med tykt, grått hår og en fysikk som en svømmer. Han var meget sterk. En styrke som ryggen og skuldrene, nakkemusklene og ikke minst de korte, brede hendene og fingrene talte sitt tydelige språk om.

Hans syn på klær, som på de fleste andre ting, var preget av nøktern funksjonalisme, selv brillene han iblant var nødt til å bruke, hadde stålinnfatning. De fleste dressene hans var av kunstfiberstoff, ingen av dem hadde vest. Han foretrakk skjorter av den amerikanske sorten med knapper i snippespissene og myke semskede sko med gummisåler.

Han hadde et tiltalende ansikt, kraftig, med et trekk ved den smale munnen, som tydet på stahet. Øynene var små og brune; irske, sa noen. Det var ikke så lett å plasere Leamas. Hvis han bega seg inn i en klubb i London, ville portieren ganske sikkert ikke tro han var medlem; men i nattklubbene i Berlin fikk han som regel det beste bordet.

Han så ut som en mann som kunne lage bråk, en mann som var påpasselig med pengene sine; en mann som ikke riktig var en gentleman.

23

Flyvertinnen syntes han var interessant. Hun gjettet på at han var fra Nord-England, som han gjerne kunne vært, og rik, som han slett ikke var. Hun antok han var omkring femti, som var temmelig riktig. Hun gjettet på at han var ungkar, som var halvveis riktig. Det hadde vært en skilsmisse en gang for lenge siden; det var noen barn et sted, tenåringer nå, som fikk sitt underhold gjennom en privatbank i London.

«Hvis De vil ha en whisky til, er det best De skynder Dem,» sa flyvertinnen. «Vi skal være fremme i London om tyve minutter.»

«Takk, ikke mer.» Han så ikke på henne; han så ut av vinduet, på de grågrønne jordene i Kent.

Fawley møtte ham på flyplassen og kjørte ham inn til London.

«Kontroll er temmelig bøs på grunn av Karl,» sa han og gløttet bort på Leamas. Leamas nikket. «Hvordan skjedde det?» spurte Fawley. «Han ble skutt. Mundt fikk has på ham.»

«Død?»

«Antakelig – nå i hvert fall. Forhåpentlig. Han greide det nesten. Han skulle ikke ha satt opp farten, de kunne ikke være sikre. Abteilung kom til vaktstuen like etter at de hadde sluppet ham igjennom. De satte i gang sirenen, og en Vopo skjøt ham bare noen meter fra grenselinjen.

Han rørte litt på seg med det samme han gikk overende, så lå han helt stille.»

«Stakkars djevel.»

«Akkurat,» sa Leamas.

Fawley likte ikke Leamas, og om Leamas visste det, var det ham komplett likegyldig. Fawley var en mann som var medlem av klubber og brukte «riktige» slips, uttalte seg med stor suffisanse om andre folks sportsprestasjoner og pyntet seg med en offiserstitel i sin offisielle korrespondanse. Han syntes Leamas var suspekt, og Leamas syntes han var en tosk.

24