Spionen som gikk sine egne veier av John le Carré

Page 1


SPIONEN som gikk sine egne veier



John le Carré

SPIONEN som gikk sine egne veier Oversatt av Per A. Hartun


John le Carré Originalens tittel: The Honourable Schoolboy Oversatt av Per A. Hartun © 1977 Authors Workshop AG Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-33354-6 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


TILEGNET Jane, som bar dagens byrder, fant seg i mitt nærvær og fravær med samme usvikelige tålmodighet og gjorde det hele mulig.



INNHOLD

Første del URET BLIR TRUKKET 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12

hvordan Sirkus reiste fra byen 11 et kall til oppbrudd 37 George Smileys hest 52 slottet våkner 77 en tur i parken 109 hvordan Frost ble brent 129 mer om hester 155 baronene konfererer 187 Craws lille skip 214 te og medfølelse 235 Shanghai-ekspressen 260 Ricardos oppstandelse 286

Annen del TREET BLIR RISTET 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22

Liese 313 den åttende dagen 337 beleiret by 358 venner av Charlie Marshall 391 Ricardo 427 elvesvingen 471 isolatet 491 Lieses elsker 512 Nelson 534 født på ny 564 7



Første del

URET BLIR TRUKKET



1 – hvordan Sirkus reiste fra byen

Etterpå ble Dolphin-affæren drøftet på kryss og tvers i de støvete krokene der Londons hemmelige tjenere møtes for å drikke. Noe av det de diskuterte mest, var spørsmålet om når den famøse historien egentlig hadde begynt. En menighet, anført av en tykkfallen fyr som var sjef for mikrofon-transkripsjonen, gikk så langt som til å påstå at saken hadde sin faktiske begynnelse for seksti år siden, nærmere bestemt den dagen da «erkekjeltringen Bill Haydon» ble født til verden under en forrædersk stjerne. Bare navnet Haydon var nok til å gi dem frysninger på ryggen. Og er det fremdeles. For det var den selvsamme Haydon som, allerede mens han studerte i Oxford, ble rekruttert av russeren Karla som «muldvarp» eller «hvilende agent» for å arbeide mot dem. Og som under Karlas veiledning ormet seg inn i rekkene deres og spionerte på dem i tretti år eller mer. Og som da han omsider ble avslørt, ble en sikkerhetspolitisk sprengbombe som blåste hele fundamentet vekk under britenes etterretningsapparat og gjorde dem pinefullt avhengige av sine amerikanske kolleger – eller «fetterne», som britene pleide å kalle dem på sin egen selsomme sjargong. Fetterne endret hele gamet totalt, sa den tykkfalne fyren misbilligende. Og de spolerte det, sa menigheten hans. Mindre fantasifulle sjeler hevdet at sakens begynnelse var George Smileys avsløring av Haydon, som førte til at Smiley i slutten av november 1973 ble utnevnt til fungerende sjef for den forrådte organisasjonen. Når George Smiley først hadde satt seg fore å ta drøvelen på Karla, sa de, var det ikke råd å stanse ham. Og resten var uunngåelig, sa de. Stakkars gamle 11


George! For en byrde han tok på seg. Men så hadde han da også intellektuelle ressurser til å bære den. En filosofisk herre som visstnok var forsker av et eller annet slag – eller «graver», for å bli i sjargongen – insisterte med nesen i ølseidelen på å gå helt tilbake til 26. januar 1841. Det var da kaptein Elliott og hans menn fra den kongelige britiske marine gjorde landstigning på den berglendte og tåkefylte delen av Kina-kysten som heter Hong Kong, og som han noen dager senere proklamerte som britisk koloni. Med Elliotts ankomst, sa filosofen, ble Hong Kong hovedkvarteret for britenes opiumshandel på Kina og dermed en av bæresøylene i imperiets økonomi. Dersom britene ikke hadde oppfunnet opiumsmarkedet, sa han og smilte som for å antyde at ordet «oppfunnet» ikke måtte tas helt bokstavelig – dersom de altså ikke hadde gjort det, ville det ikke ha blitt noen sak, ingen intrige og intet utbytte, og følgelig ingen renessanse for Sirkus etter Bill Haydons forræderske undergravning. Mens de harde karene – hjemkalte feltagenter, instruktører og saksoffiserer som forresten bare ugjerne sa sin mening i større forsamlinger – betraktet spørsmålet utelukkende fra en operativ synsvinkel. De pekte på Smileys elegante fotarbeid da han oppsporet Karlas lønningskasserer i Vientiane, på Smileys taktisk glimrende håndtering av pikens foreldre og på hans ikke mindre mesterlige taktikk overfor de gjenstridige baronene i Whitehall – kaksene som satt på pengesekken og fordelte rettigheter og tillatelser i den hemmelige verden. Og fremfor alt pekte de på det fantastiske øyeblikket da Smiley dreide hele operasjonen rundt dens egen akse. For disse profesjonistene var Dolphin-affæren en seier for teknikken. Ikke noe mer. Tvangsekteskapet med fetterne betraktet de ganske enkelt som nok et eksempel på behendig manøvrering i et langvarig og komplisert pokerspill. Hva det endelige resultatet ville bli, gav de blanke pokker i. Kongen er død, lenge leve kongen. Debatten fortsetter hver gang gamle kamerater møtes; men forståelig nok hender det sjelden at Jerry Westerbys navn blir nevnt. Iblant er det riktignok noen som kommer trekkende med det – kanskje for å se hva reaksjonen vil bli, eller av sentimentalitet eller ren dumhet – og da går det svarte engler gjennom 12


rommet en stund. Men de forsvinner. Så sent som for et par dager siden, for å ta et eksempel, var det en ung aspirant – nylig ankommet fra Sirkus’ omorganiserte treningssenter i Sarratt, eller «Klekkeriet», for fremdeles å bli i sjargongen – som begynte å ymte om Jerry over en øl eller to. I Sarratt hadde de nylig fått en sterkt utvannet versjon av Dolphin-saken som øvelsesmateriale, og den unge jyplingen trodde at han plutselig var blitt en av de «innviede». Dette gjorde ham så opprømt at han simpelthen ikke klarte å holde kjeft, men buste ut med en personlig iakttagelse: «Herregud!» utbrøt han med lidenskap – uten selv å vite det i ly av den «tåpenes frihet» som iblant blir grønne kvartermestere til del i marinens offisersmesser – «Herregud, hvorfor er det ingen som sier noe om Westerbys andel i affæren! Om noen bar byrdene, så var det vel han! Han var spydspissen! Var han ikke det? Oppriktig talt?» Så sa han, rent bortsett fra at han ikke brukte navnet Westerby og heller ikke Jerry, av den gode grunn at han aldri hadde hørt dem. Isteden brukte han det dekknavn Jerry hadde fått i den offisielle versjon av saken. Det var Peter Guillam som tok seg av denne løsballen. Guillam er høy og kraftig og kjekk å se på, og alle de nye som venter på sin første beordring, har en tilbøyelighet til å betrakte ham som en gresk gud. «Westerby var kjeppen som rotet i varmen,» sa Guillam kort og gjorde dermed ende på den trykkende tausheten. «En hvilken som helst agent ville ha gjort det like godt, og noen ville ha gjort det mye bedre.» Dette burde ha klart seg, men gutten skjønte fremdeles ikke vinket. Meget blek reiste Guillam seg og gikk bort til ham, bøyde seg og snerret inn i øret på ham at han burde ta seg en drink til – hvis han i det hele tatt hadde plass til flere – og deretter bare bruke munnen til næringsinntak i de nærmeste dager eller helst uker. Hvorpå konversasjonen igjen vendte tilbake til yndlingstemaet: kjære gamle George, den siste av de virkelig store. Mon tro hvordan han hadde det nå, hva brukte han tiden til som pensjonist? Satt han og mimret og mintes? Han hadde i hvert fall mer enn nok av minner å leve på, så mange liv som han hadde levd. 13


«George har reist fem ganger rundt månen om vi har reist én,» var det noen – en dame – som erklærte med varme i røsten. Ja, samtykket de, to ganger! Tjue! Femti! Westerbys skygge gikk i barmhjertig oppløsning. Det samme gjorde på sett og vis skyggen av George Smiley. Gode gamle George var en skarping av de sjeldne, det var de enige om. Men hva kunne man egentlig forlange i hans alder? Kanskje et mer realistisk utgangspunkt er en viss tyfonlørdag i midten av 1974, da Hong Kong lå med skalkede luker og ventet på neste angrep fra naturkreftene. Klokken var tre om ettermiddagen. I baren i Foreign Correspondents’ Club satt omkring et tjuetall journalister, de fleste fra tidligere britiske kolonier – australiere, kanadiere, amerikanere – og pratet og drakk. Atmosfæren var preget av rastløshet og blottlagte nerver. Tretten etasjer under dem skramlet de gamle trikkene og toetasjes bussene av sted, oversmurt med en gulbrun gjørme av gatestøv, murpuss og sot fra skorsteinene i Kowloon. Tunge regndråper plasket ned i de små bassengene utenfor hotellene på åskammen. Og ute på herretoalettet, som blant annet bød på klubbens fineste utsikt over havnen, stod en ung californier som het Luke, og vasket ansiktet sitt. Det rant blod ut av den ene munnviken. Luke var en egenrådig, spinkel tennisspiller, en gamling på tjuesju som helt til den amerikanske utmarsjen av Vietnam hadde vært stasjonert i Saigon som stjernereporter for et av de store amerikanske ukebladene. Når man visste at han var tennisspiller, var det vanskelig å tenke seg ham i andre roller; det var for eksempel vanskelig å tenke seg at han drakk. Man forestilte seg ham automatisk ved nettet, spenstig smashende og servende knallharde baller. Der han nå stod og sugde og spyttet blod i porselensvasken, var hjernen hans blitt splittet opp av alkoholen i kombinasjon med en lett hjernerystelse, i flere deler som tenkte klart hver for seg. En av delene syslet med en barjente som het Ella; det var for hennes skyld han hadde gitt den digre politimannen en på kjeften og måttet ta de uunngåelige følgene. Med avmålt kraftbruk hadde overbetjent Rockhurst, 14


populært kalt «The Rocker», som i dette øyeblikk satt og slappet av i et hjørne av baren, lagt ham i gulvet og deretter sparket ham i ribbenene. En annen del av Lukes hjerne lette iherdig etter noe som den kinesiske husverten hans hadde sagt i morges da han kom innom for å beklage seg over Lukes støyende grammofonspill – og isteden satte seg ned og tok en øl. Det var et kupp av et eller annet slag. Men hva slags? Han måtte inn i en av båsene og spy igjen. Da det var gjort, tørket han munnen og gikk bort til vinduet og så ut. Djunkene lå godt fortøyet bak bølgebryterne, og Star-fergen var innstilt. En gammel britisk fregatt lå for anker i bukten; i klubben gikk det rykter om at den skulle selges. «Den burde stikke til sjøs,» mumlet han for seg selv; han var kommet i tanker om noe han hadde hørt under en eller annen reise. «Fregatter bør være i rom sjø når det blåser tyfon. Yes, sir!» Åsene var grå som skifer under det tunge, svarte skydekket. For et halvt år siden ville synet ha fylt ham med tilfredshet. Havnen, bråket, til og med rønnebyene som strakte seg fra sjøkanten oppover mot Toppen – etter Saigon hadde han begjærlig sugd hele inntrykket i seg, og det hadde gjort ham godt. Men i dag så han ikke annet enn en selvtilfreds, søkkrik britisk koloni på et berg, styrt av en gjeng velfødde kremmere hvis horisont ikke strakte seg lenger enn til bukvalkene. Kolonien var derfor blitt for ham akkurat det den allerede var for resten av journalistene: en flyplass, en telefon, et vaskeri, en seng. Iblant – men aldri lenge om gangen – en kvinne. Et sted der selv opplevelsene måtte importeres. Krigene som han så lenge hadde levd høyt på, virket nøyaktig like fjerne her som i London eller New York. Bare aksjebørsen viste en viss sitring av liv. Men den var stengt på lørdager. «Overlever du det?» spurte med ett den langhårete kanadiske cowboyen ved siden av ham. De hadde opplevd Tet-offensivens gleder sammen. «Jo takk, jeg føler meg rent ut sagt i toppform,» svarte Luke med tilgjort Oxford-aksent. Han visste at det var viktig at han husket hva det var Jake Chiu hadde sagt til ham da de satt og drakk øl i dag tidlig. 15


Og med ett slo det ned i ham, som en gave fra høyere makter. «Jeg husker!» brølte han. «Jøsses, cowboy, jeg husker! Luke, du husker! Hjernen min! Den fungerer! Folkens, lytt til Lukes åpenbaringer!» «Glem det,» rådet cowboyen ham. «Atmosfæren der inne er ugunstig. Jeg vet ikke hva du har på hjertet, men jeg anbefaler deg å glemme det.» Men Luke lot seg ikke stanse; han sparket døren opp, braste inn i baren og slo ut med armene. «Hei! Hei! Folkens!» Ikke et hode snudde seg. Luke satte hendene for munnen som en ropert. «Hør etter, fyllebøtter. Jeg har nyheter. Dette er fantastisk. To flasker whisky om dagen, og hjernen er skarp som et barberblad. Har noen en klokke?» Det hadde de ikke. Isteden rev han til seg et halvfullt krus og dunket det mot messingrøret langs bardisken så ølet sprutet. Selv da var det bare dvergen som viste ham en smule interesse. «Hva er det for noe, Luke?» pep dvergen med utpreget Greenwich Village-aksent. «Har Store Moo begynt å hikke igjen? Det ville være for jævlig.» Store Moo var klubb-sjargong for guvernøren, og dvergen var Lukes stasjonssjef. Han var en pløsen, innesluttet skapning med pjusket hår som hang svart og svett ned i pannen, og med en ubehagelig evne til å åpenbare seg lydløst som en skygge ved siden av en. For et års tid siden hadde to franskmenn, som ellers sjelden vanket her, slått ham halvt i hjel på grunn av en tilfeldig bemerkning han lot falle om årsakene til elendigheten i Vietnam. De tok ham med seg ut i heisen, knuste kjeven og flere ribben på ham, og lot ham deretter bli liggende som en klatt kjøttdeig i første etasje mens de gikk tilbake til drinkene sine. Like etter gjorde noen australiere en lignende jobb på ham da han var ufornuftig nok til å komme med nedsettende bemerkninger om deres symbolske innsats i krigen. Han antydet at Canberra hadde sluttet en hemmelig avtale med president Johnson om at de australske troppene skulle bli i Vung Tau hvor ingen16


ting skjedde, mens amerikanerne på egen hånd tok seg av kampene andre steder. I motsetning til franskmennene brydde ikke australierne seg med å bruke heisen. De rundjulte dvergen der han stod, og da han falt, spanderte de litt mer av den samme konfekten før de anså regnskapet som oppgjort. Etter den episoden lærte dvergen seg å styre klar av visse personer i Hong Kong. For eksempel når det var tett tåke. Eller når vannforsyningen ble innskrenket til fire timer i døgnet. Eller på en tyfonlørdag. Ellers var det bortimot folketomt i klubben. De ledende aviskorrespondentene vanket aldri der i noe tilfelle, av prestisjemessige årsaker. Dagens publikum bestod, foruten av en håndfull journalister, av noen forretningsfolk som kom fordi de syntes journalistene skapte en eksotisk atmosfære, og noen jenter som kom for å kapre mannfolk. Videre noen tilfeldige turister. I sitt vanlige hjørne satt den fryktinngytende Rocker, overbetjent i politiet med lang og tro tjeneste bak seg i Palestina, Kenya, Malaya og Fiji, en utrettelig krigshest med en ølseidel, knokete røde hender og weekendutgaven av South China Morning Post. Og ved det store bordet midt i rommet, som på virkedager var forbeholdt United Press International, satt Shanghai Junior Baptist Conservative Bowling Club, anført av en gammel australier som het Craw. De var opptatt med sin vanlige lørdagsturnering, som ikke hadde noe som helst med bowling å gjøre. I tur og orden kastet de en hardt sammenknyttet serviett mot vinhyllen, og hvis kasteren klarte å få den til å bli liggende, hadde han vunnet en flaske. Kameratene betalte – og deltok i oppdrikkingen av innholdet. Gamle Craw ledet spillet og herset med en aldrende kelner fra Shanghai – hans yndlingskelner – som med en trett mine bemannet bastionene og serverte premiene. Akkurat denne dagen var det dårlig fart i sakene, og noen av medlemmene gad ikke engang kaste. Ikke desto mindre var det denne gruppen Luke valgte til publikum. «Kona til Store Moo har fått hikke!» drev dvergen på. «Hesten til kona til Store Moo har fått hikke! Stallgutten til hesten til kona til Store Moo har fått hikke! Bestemora til stall-» Med lange skritt gikk Luke bort til bordet og hoppet resolutt opp på det. Det knaste i glass under hælene hans, og han slo ho17


det i taket. Der han stod, halvt sammenkrøket med sørvinduet som bakgrunn, virket han overdimensjonert for alle som satt rundt bordet: den svarte tåken, den mørke skyggen av Toppen bak den, og så denne kjempen som fylte hele forgrunnen. Men de fortsatte å kaste og drikke som om de ikke hadde sett ham. Bare The Rocker kastet et blikk på Luke før han slikket på den brede tommelfingeren og bladde seg frem til tegneseriene. «Tredje runde,» kommanderte Craw med fyrig australsk brytning. «Broder Canada, klar til å kaste. Vent nå litt, din slask. Kast!» Serviettballen seilte mot vinhyllen i en høy bane. Den traff målet, men for langt ute, og falt i gulvet. Oppegget av dvergen begynte Luke å trampe i bordet, og flere glass deiset over ende. Omsider klarte han å vinne publikums oppmerksomhet. «Mine herrer,» sa gamle Craw og sukket dypt. «Må jeg be om et øyeblikks taushet for min sønn. Jeg frykter for at han ønsker å utveksle synspunkter med oss. Broder Luke, du har begått flere krigerske handlinger i dag, og ytterligere én vil utløse den sterkeste misbilligelse. Tal nå klart og sammenhengende og utelat ingen detalj, hvor ubetydelig den enn kan synes, og når du det har gjort, kan du holde potta tett – sir.» I klubbmedlemmenes utrettelige utveksling av historier om hverandre fremstod Craw som deres Gamle Sjøfarer. Craw hadde ristet mer sand ut av shortsene, sa de til hverandre, enn de fleste av dem noensinne kom til å gå på. Og det hadde de rett i. I Shanghai, der han hadde begynt sin karriere, hadde han vært tegutt og byreporter i den eneste engelskspråklige avisen i havnebyen. Senere hadde han dekket kommunistenes krig mot Chiang Kai-shek, Chiangs krig mot japanerne og amerikanernes krig mot omtrent alle andre. Craw gav dem en fornemmelse av historiens vingesus på dette rotløse stedet. Talemåten hans, som selv den mest overbærende kunne komme til å irritere seg over, i hvert fall i tyfontiden, var en ekte levning fra trettiårene. Dengang var nesten alle journalister i Orienten australiere, og sjargongen i brorskapet deres var sterkt Vatikaninspirert. Hvorfor visste ingen. Takket være gamle Craw kom Luke altså omsider til orde. «Mine herrer! Din jævla polske dverg, slipp foten min! Mine 18


herrer!» Han tørket seg om munnen med et lommetørkle. «Det huset som kalles Tilfluktsstedet, er til salgs, og Hans Nåde Tufty Thesinger har forlatt redet.» Ingen reagerte, men han hadde ikke ventet stort heller. Journalister har ikke for vane å oie seg av forbløffelse. «Tilfluktsstedet,» gjentok Luke med stigende stemmevolum, «er til fals. Jake Chiu, den velkjente og populære eiendomsmegler som herrene formodentlig kjenner bedre som min personlige husvert, har fått i oppdrag av Hennes Majestets majestetiske regjering å bli kvitt Tilfluktsstedet. Selge det, med andre ord. Slipp meg, din polske faen, ellers dreper jeg deg!» Dvergen hadde slått bena under ham. Bare en kraftanstrengelse for å gjenvinne balansen og et uelegant kjempesprang med minimal klaring til bordkanten reddet ham fra å slå seg. Fra gulvet fortsatte Luke å utslynge bannskap mot angriperen, mens Craw vendte det store hodet sitt mot ham og fikserte ham lenge med de fuktige øynene. Luke begynte å lure på hvilken av Craws mange lover han kunne ha syndet mot. Bak sine skiftende forkledninger var Craw en komplisert og ensom personlighet, noe alle rundt bordet visste. Under den påtatte, røffe maneren lå en kjærlighet til Orienten som iblant lot til å binde ham hardere til den enn han kunne holde ut; for det hendte at han gjorde seg usynlig i månedsvis og gikk sine egne stier som en sørgmodig elefant, helt til han kjente at han kunne se verden i øynene igjen. «Vil Deres Nåde vennligst holde opp med den bablingen?» sa Craw omsider og kastet det store hodet majestetisk bakover. «Spytt ikke dovent brakkvann i sterkt saltholdig vann, er du snill. Tilfluktsstedet er spøkelseshuset. Har vært spøkelseshuset i mange år. Hulen til den panterøyede major Tufty Thesinger, tidligere Her Majestys’s Rifles, nå den lokale Lestrade of the Yard. Tufty ville aldri forlate redet. Han er en stor buse og ingen bøtteknott. Gi min sønn noe å drikke, Monsignor,» – dette til kelneren fra Shanghai – «han er på vandring.» Craw intonerte en ny kaste-ordre, og klubben vendte tilbake til sine intellektuelle sysler. Sannheten var at det var lite nytt i disse store spionkuppene til Luke. Han hadde forlengst fått ord på seg for å være en mislykket spøkelsesjeger, og hver gang han 19


fikk snusen i noe, viste det seg å være falsk alarm. Siden Vietnam hadde den dumme fyren sett spioner under hvert teppe. Han innbilte seg at verden ble ledet og drevet av dem, og en stor del av fritiden – når han ikke var full – brukte han til å menge seg med koloniens talløse bataljoner av Kina-observatører og det som verre var, som det krydde av i det digre amerikanske konsulatet oppe i åsen. Så om det ikke hadde vært en så ørkesløs og kjedsommelig dag, ville saken formodentlig ha sluttet med dette. Men nå øynet dvergen en anledning til å more seg selv og kanskje flere, og han grep den. «Si oss, Luke,» sa han med en merkverdig, vridende håndbevegelse, «skal Tilfluktsstedet selges med innhold eller i besiktiget stand?» Han scoret en runde applaus på denne skarpsindigheten. Var Tilfluktsstedet mer verd med sine hemmeligheter enn uten? «Skal de selge det med major Thesinger?» Det var den sørafrikanske fotografen som ville tyne sitronen enda en smule; den humørløse, syngende stemmen hans skar gjennom stemmesurret som en ostekniv. Noen lo, men forsert denne gangen. Sørafrikaneren var en type de ikke ble riktig klok på, kortklipt og radmager og med et ansikt like arret som slagmarkene der han helst holdt til. Han var fra Kappstaden, men de kalte ham Hunneren Deathwish. Det gikk et munnhell om at han kom til å se dem alle i graven, for han hadde en mine og en holdning som en sørgemarskalk der han listet seg stille omkring iblant dem. I flere minutter gikk Lukes poeng fullstendig tapt under en orgie av major Thesinger-historier og major Thesinger-imitasjoner som alle unntatt Craw deltok i. Noen mintes at majoren hadde figurert som importør da han første gang dukket opp i kolonien, med en eller annen tåpelig dekning nede i dokkene; men bare seks måneder senere kom han offisielt på statens lønningsliste og flyttet over til spøkelseshuset med sine bleke kontorister og rundrompete sekretærjenter. Særlig ble hans tête-àtête-lunsjer beskrevet; og det viste seg nå at dersom historiene stod til troende, måtte samtlige tilstedeværende journalister på et eller annet tidspunkt ha vært invitert til disse begivenhetene. 20


Som alltid endte med møysommelig fremsatte forslag over konjakken: «Hør her, gamle gutt, om du noen gang skulle støte på en interessant Chow fra den andre siden av elven, du skjønner hva jeg mener – en med adgang, følger du med? – så husk Tilfluktsstedet!» Så det magiske telefonnummeret, det som «går direkte til mitt bord, uten mellommenn, båndopptagere og slikt, skjønner?» – og som det viste seg at omkring et halvt dusin av dem fremdeles hadde notert: «Skriv det på mansjetten, lat som det er nummeret til en jente … er du klar? Hong Kong-siden nummer fem-null-to-fire …» Etter å ha sunget sifrene unisont, ble de tause. Et eller annet sted slo et tårnur kvart over tre. Luke reiste seg langsomt fra gulvet og børstet bøsset av dongeribuksene. Den gamle kelneren fra Shanghai oppgav sin post ved vinreolen og grep etter menykortet i håp om at noen ville bestille mat. Et øyeblikk var de fylt av usikkerhet. Dagen var bortkastet. Det hadde den vært allerede da de tok sin første gin. I bakgrunnen hørtes et lavt surr av stemmer, det var The Rocker som bestilte lunsj. «Og hent en kald øl til meg, kald, hører du, gutt? Muchee coldee. Chop chop.» Overbetjenten kunne håndtere innfødte, og dette sa han alltid. Det ble stille igjen. «Der ser du, Luke,» ropte dvergen og fjernet seg. «Det er antagelig slik du vinner Pulitzer-prisene dine, kan jeg tenke meg. Gratulerer, gutten min. Årets kupp!» «Gå og heng dere alle sammen,» mumlet Luke surt og satte kursen mot bardisken, der det satt to bleke jenter – armédøtre på rekognoseringspatrulje langs mannsfronten. «Jake Chiu viste meg jo brevet der han fikk oppdraget, gjorde han ikke det kanskje? I Hennes Majestets fordømte Tjeneste, stod det ikke det kanskje? Med våpenskjold øverst, en løve som pulte en geit. Hei, småpiker, husker dere meg? Jeg er den snille mannen som kjøpte karameller til dere på tivoli.» «Thesinger svarer ikke,» sang Deathwish sørgmodig borte fra telefonen. «Det er ingen som svarer. Hverken Thesinger eller en eventuell vakthavende. De må ha koblet ut nummeret.» I opphisselsen, eller kanskje i ensformigheten, hadde ingen lagt merke til at Deathwish gikk bort til telefonen. 21


Hittil hadde gamle Craw vært like uinteressert som en sardin i olivenolje. Nå så han brått opp. «Ring en gang til, din tosk,» kommanderte han med en stemme som en troppssersjant. Deathwish trakk på skuldrene og slo nummeret igjen, og et par av dem gikk bort til ham og så på. Craw ble sittende, men han holdt øye med Deathwish, han også. Det var to telefonapparater. Deathwish forsøkte det andre, men med samme negative resultat. «Ring sentralen, da,» ropte Craw. «Ikke stå der og kop som et vardøger i åttende måned! Ring sentralen, din afrikanske ape!» Der kunne operatøren meddele at nummeret var koblet ut. «Når da?» forlangte Deathwish opphisset å få vite. Dessverre, det visste ikke operatøren. «Men da må de vel ha fått et nytt nummer, ikke sant?» brølte Deathwish inn i mikrofonen. Ingen hadde noensinne sett ham så oppglødd av noe. For Deathwish var livet det som skjedde innenfor søkerrammen på kameraet hans; en slik lidenskap kunne bare tilskrives tyfonen. Dessverre, operatøren visste ikke det heller. «Ring Smalstrupe,» kommanderte Craw, som nå var blitt meget opphisset. «Ring hver jævla byråkrat i kolonien!» Deathwish ristet skeptisk på det lange hodet sitt. Smalstrupe var myndighetenes offisielle pressetalsmann, som de alle hatet av et oppriktig hjerte. Å henvende seg til ham – uansett hva det gjaldt – ble ansett som et tramp i klaveret. «Jeg skal snakke med ham,» sa Craw idet han reiste seg og albuet seg frem til telefonen for å gi seg i kast med det usmakelige frieriet til Smalstrupe. «Deres hengivne Craw, sir, til Deres tjeneste. Hvordan befinner Deres Eminense seg fysisk og åndelig? Det var godt å høre. Og fruen og avleggerne, sir? Alle har god appetitt, håper jeg? Ingen skjørbuk eller tyfus? Utmerket. Vel, kanskje De nå vil være så vennlig å forklare meg hvorfor pokker Tufty Thesinger har forlatt redet?» De så på ham i stillhet, men ansiktet hans var like uttrykksløst som en bergvegg. «I lige måde, sir!» fnyste han til slutt og klasket røret på med 22


en slik kraft at hele telefonbordet skalv. Så vendte han seg til den gamle kelneren fra Shanghai. «Monsignor Goh, ha den godhet å bestille en hesteløs vogn til meg, og det på minuttet! Mine herskaper, få rumpene deres opp fra stolsetene, alle i hop!» «Hvorfor det da?» sa dvergen, som inderlig håpet å få være med på ekspedisjonen. «Hvorfor? For å få en historie, din snøflete lille kardinal, for å få en historie, mine utsvevende, alkoholiserte eminenser! For rikdom, berømmelse, kvinner og et langt liv!» Det dystre humøret hans var uutgrunnelig for dem alle. «Hva var det Smalstrupe sa som var så jævla ille?» dristet den langhårete kanadiske cowboyen seg til å spørre. Dvergen supplerte: «Ja, hva var det han sa, broder Craw?» «Han sa ingen kommentarer,» opplyste Craw med finslipt verdighet, som om disse ordene rommet den mest ondsinnede insinuasjon mot hans profesjonelle ære. Så drog de opp til Toppen hele gjengen; dvs. den tause majoriteten av gin- og pjolterdrikkere ble sittende der de satt. De som drog, var den rastløse Deathwish, lange Luke, den raggete kanadiske cowboyen som virket ganske sveisen med den digre meksikanske revolusjonsbarten, dvergen, innpåsliten nå som alltid, og endelig gamle Craw og de to arméjentene: forsåvidt en plenumssesjon i Shanghai Junior Baptist Conservative Bowling Club, pluss damer, hvilket ikke var helt etter vedtektene, siden sølibat var et vilkår for medlemskap. Forbløffende nok var sjåføren, som viste seg å være kantoneser og en meget gemyttlig herre, villig til å ta dem alle sammen med; det var en velviljens triumf over materien. Han gikk endatil med på å gi dem tre separate kvitteringer på hele beløpet – én til hvert av de representerte blader. Noe slikt hadde ingen drosjesjåfør i Hong Kong gjort i manns minne. Det var i det hele tatt en dag som ikke lignet noen annen. Craw satte seg i forsetet, iført den berømte myke stråhatten med Eton-fargene på båndet; den var testamentert ham av en gammel venn. Dvergen klemte seg ned bak gearspaken, de tre andre mennene satte seg i baksetet, og de to pikene tok plass på fanget til Luke, noe som gjorde det problematisk for ham å tørke seg om munnen. The Rocker følte åpenbart ingen trang til å slå lag med dem. Da de gikk, hadde 23


han dyttet servietten ned i halslinningen og gjorde seg klar til å begynne disseksjonen av klubbens lammestek med myntesaus og en masse poteter. «Og en øl til! Men denne gangen vil jeg ha den kald. Hører du, gutt! Muchee coldee! Og kom med den chop chop!» The Rocker var ikke mer opptatt av maten enn at han benyttet telefonen så snart kysten var klar. Han snakket med en eller annen ansvarlig Myndighetsperson – bare for å være på den sikre siden, skjønt de var enige om at ingenting kunne gjøres. Drosjen var en rød Mercedes, temmelig ny; men intet sted på jorden dreper en drosje raskere enn Toppen i Hong Kong, der all kjøring nødvendigvis må foregå på krabbegear med luftkjøleanlegget på full fres. Været var fremdeles gyselig. Mens de sneglet seg oppover betongskrentene, ble de omgitt av en tåke så tykk som ertesuppe. Den var enda verre da de kløv ut av bilen. Et varmt, urokkelig teppe av flytende fuktighet hadde lagt seg over Toppen; det samlet opp eksosstanken og larmen nede fra dalgryten. I klarvær ville de ha hatt en praktfull utsikt begge veier, en av de vakreste på jorden, blir det påstått: nordover mot Kowloon og de blå fjellene som skjuler de åtte hundre millioner kineserne som ikke har fått det privilegium å leve under britisk herredømme, sørover mot Repulse og Deep Water Bays og det åpne Kinahavet. Da den britiske marine bygde Tilfluktsstedet i tjueårene, hadde de valgt beliggenheten med all mulig sans for majestetisk utsyn. Men denne ettermiddagen var utsikten lik null; hadde det ikke vært for det faktum at huset lå i et søkk i terrenget som gav trærne tilstrekkelig ly i deres bestrebelser på å nå opp til himmelen, ville det ubudne selskapet på sju ikke ha kunnet se annet enn de to hvite portstolpene av betong, utstyrt med ringeknapper merket henholdsvis «dag» og «natt», og den dobbelte smijernsporten mellom dem, som var stengt med en kjetting med hengelås. Takket være trærne kunne de imidlertid se huset tydelig til tross for at det lå omkring femti meter fra porten. De kunne skjelne avløpsrennene, brannstigene og tørkesnorene, og de kunne beundre den grønne kuppelen som japanerne hadde bygd på i løpet av de fire årene de hadde holdt til her. 24


Geskjeftig og ivrig etter å bli akseptert skyndte dvergen seg bort til porten og trykket på knappen som var merket «dag». I portstolpen var det bygd inn en høyttaler, og de så på den alle sammen mens de ventet på at den skulle si noe eller – som Luke ville ha sagt – spytte ut en sky av marihuanarøyk. Ved veikanten hadde den kantonesiske drosjesjåføren slått motoren av og radioen på full styrke; den spilte en kinesisk kjærlighetssang med mange vers og himmelhøye falsettoner. Den andre portstolpen var tom bortsett fra et messingskilt med teksten «Inter Services Liaison Staff» – et lett gjennomskuelig dekknavn på Tufty Thesingers geskjeft. Hunneren Deathwish hadde funnet frem et kamera og fotograferte maskinmessig og metodisk som om han befant seg på en av sine elskede slagmarker. «Kanskje de har fri på lørdag,» foreslo Luke mens de fortsatte å vente, hvorpå Craw bad ham være litt mindre tett i potta: spøkelser arbeidet tjuefire timer i døgnet sju dager i uken, sa han. Dessuten spiste de aldri, med unntagelse av Tufty. Dvergen konsentrerte nå sin energi om «natt»-knappen; han stod med de smale, røde leppene sine tett inntil gitteret på den kombinerte mikrofonen og høyttaleren og etterapte med utrolig dyktighet en britisk overklasse-aksent: «Mitt navn er Michael Hanbury Steadly-Heamoor, og jeg er personlig lortsoper hos Store Moo. Jeg vil gjerne få tale med major Thesinger om en sak som nødig kan vente; det er en soppformet sky som majoren muligens ikke har lagt merke til, den later til å danne seg over Perleelven og den ødelegger golfspillet for Store Moo. Mange takk. Vil De nå vennligst åpne porten?» En av de blonde jentene kniste. «Jeg visste ikke at han var en Steadly-Heamoor,» sa hun. De hadde oppgitt Luke og isteden forankret seg til den raggete kanadieren. «Han er Rasputin,» sa en av dem beundrende og strøk ham over hoften. «Jeg har sett filmen. Han ligner Rasputin på en prikk, ikke sant, Canada?» Samtlige tok seg en støyt av Lukes lommelerke mens de regrupperte seg og funderte på hva de skulle gjøre. Fra drosjen lød den kinesiske kjærlighetssangen uopphørlig, men høytta25


lerne på portstolpene sa ingenting. Dvergen trykte på begge knappene på én gang og forsøkte seg med en trusel i Al Caponestil: «Hør her, Thesinger, vi vet at du er der inne. Kom ut med hendene løftet, uten jakke, og kast dolken fra deg – hva pokker er det du finner på, din stut!» Det siste var hverken henvendt til kanadieren eller til gamle Craw – som trakk seg unna mellom trærne, formodentlig for å tilfredsstille et trykkende behov – men til Luke, som hadde bestemt seg til å bruke vold og makt for å komme seg inn i huset. Den åpne plassen foran porten, som åpenbart delvis hadde vært brukt som parkerings- og snuplass, var omgitt av høye, dryppende trær. Bak et par av dem lå en søppelhaug som så ut til å være av forholdsvis ny dato. Av ren nysgjerrighet hadde Luke gitt seg til å rote i den, og der hadde han funnet et stort stykke smijern som var formet som en S. Etter å ha båret det bort til porten – skjønt det så ut til å veie sine ti-femten kilo – løftet han det med begge hender over hodet og brukte det som en slegge mot sprinklene i porten. Den gamle jernporten ljomet som en sprukken klokke. Deathwish hadde gått ned i knestående, og et martyrsmil bredte seg over det magre ansiktet hans mens han fotograferte. «Jeg teller til fem, Tufty,» brølte Luke og løftet den digre jernbiten igjen. «En …» Han slo til. «To …» Over dem lettet en assortert fugleflokk, noen meget store, fra trekronene og fløy i langsomme spiraler, men bråket nede fra dalen og rabalderet fra porten overdøvet skrikene deres. Drosjesjåføren hadde glemt kjærlighetssangen i radioen; han slo seg på lårene og skrek av latter. Og merkverdig nok – i betraktning av det truende været – åpenbarte en hel kinesisk familie seg, skyvende på ikke én, men to barnevogner. Også de begynte å le, mens de dannet holdt hendene foran munnen for å skjule tennene. Med ett satte den kanadiske cowboyen i et brøl, ristet jentene av seg og pekte inn gjennom porten. «Men i jøssenam hva pokkern er det gamle Craw driver med? Gammern har klatret over piggtrådgjerdet!» Enhver sans for normal adferd – om de hadde hatt noen – hadde nå forlatt dem. Samtlige var blitt grepet av en kollektiv 26


galskap. Brennevinet, den dystre dagen, klaustrofobien hadde gått dem fullstendig til hodet. Jentene kjælte med kanadieren som om han var en teddybjørn, Luke hamret fremdeles løs på sprinklene i porten, og sjåføren fra Kanton hoppet opp og ned og brølte av latter – til tåken plutselig lettet og den blåsvarte himmelen sprakk og tømte seg for fuktighet. De kunne høre bruset da de tunge dråpene traff trekronene; ett sekund til, så ble de selv truffet. De var gjennomvåte i løpet av noen sekunder. Jentene, som med ett følte seg halvnakne med klærne klistret til kroppen, flyktet leende og hylende mot drosjen; men mennenes rekker stod fast – selv dvergen stod fast – og stirret gjennom de fallende vannmassene på australieren Craws umiskjennelige skikkelse, fremdeles med den gamle Eton-hatten på hodet, som hadde søkt ly i noe som kunne minne om et sykkelskur. Det var det naturligvis ikke; bare en vanvittig person ville finne på å bruke sykkel her oppe på Toppen. «Craw!» ropte de. «Monsignor! Den drittsekken stikker fra oss!» Regnet laget et forferdelig rabalder, og det knaket i grenene under presset av det. Luke hadde slengt fra seg det dumme slagvåpenet. Cowboyen gikk først, så Luke og dvergen, og Deathwish stadig fotograferende mens han desperat og forgjeves forsøkte å skjerme kameraet – dannet baktroppen. Regnet pøste ned på dem og av dem som det ville og forsvant i gurglende småbekker rundt føttene deres mens de fulgte i Craws spor oppover en gresskledd skråning der en armé av frosker gjorde sitt ytterste for å bidra til spetakkelet. På toppen var det et tett bregnekratt. De vasset gjennom det, stanset et øyeblikk foran et piggtrådgjerde, smøg seg mellom trådene og krysset en grunn grøft. Da de nådde frem til Craw, stod han og stirret som forhekset på den grønne kuppelen, mens vannet silte nedover kinnene hans og forvandlet den en gang så velsittende lysebrune dressen hans til et sekkeaktig hylster. Luke, som kjente ham best, snakket først. «Deres Nåde? Våkn opp! Det er meg. Romeo. Jøsses, hva er det som rir ham?» Luke ble bekymret med ett og rørte ved armen hans. Men Craw sa fremdeles ingenting. 27


«Kanskje han døde i stående stilling,» foreslo dvergen, mens Deathwish flirte og fotograferte ham. Som en gammel ringkjemper kom Craw langsomt til hektene. «Broder Luke, vi skylder deg en stor unnskyldning,» mumlet han. «La oss få ham tilbake til drosjen,» sa Luke og ville gå foran, men den gamle nektet å flytte seg. «Tufty Thesinger. En god speider. Ingen flyver – ikke smart nok til det – men en god speider.» «La Tufty Thesinger hvile i fred,» sa Luke utålmodig. «La oss gå, dverg, flytt på rumpa.» «Han er full som en dupp,» sa cowboyen. «Se på indisiene, min gode Watson,» mælte Craw etter nok en pause for å meditere, mens Luke nappet ham i ermet og regnet falt med økende intensitet. «Legg først merke til de tomme burene over vinduet der, hvor luftkondisjoneringsanlegget i hui og hast er blitt fjernet. Sparsommelighet, min sønn, er en dyd – spesielt hos et spøkelse. Legg så merke til kuppelen. Se nøye på den. Riper og skrammer. Dessverre ikke fotspor av en helveteshund, men simpelthen merker etter radioantenner som er blitt fjernet av en hastig hånd. Hvem har vel hørt om et spøkelseshus uten radioantenner? Det er like umulig som et hundehus uten flygel.» Regnet hadde nådd sitt høydepunkt. Enorme dråper klasket ned omkring dem som blyhagl. Craws ansiktsuttrykk var en blanding av ting som Luke bare kunne gjette seg til. Det falt ham plutselig inn at Craw kanskje var døende. Luke hadde nesten aldri sett en naturlig død og var derfor svært på vakt. «Kanskje de bare har fått maltafeber og er stukket av,» sa han og forsøkte på nytt å få den gamle med seg tilbake til bilen. «Meget mulig, Deres Nåde, meget mulig. Det er akkurat den rette årstiden for overilte handlinger.» «Nå drar vi hjem,» forsøkte Luke og tok et godt tak i armen til Craw. «Nå drar vi, gutter.» Men den gamle mannen var ikke riktig klar ennå; han måtte gi seg tid til å kaste et siste blikk på det engelske spøkelseshuset som ruvet mot regnhimmelen. 28


Den kanadiske cowboyen var første mann til å sende sin historie, og den hadde fortjent en bedre skjebne enn den fikk. Han skrev reportasjen samme kveld, mens jentene sov i sengen hans. Han fant ut at saken egnet seg bedre som lørdagsartikkel enn som en ren nyhetsmelding, så han bygde den opp omkring Toppen i sin alminnelighet og brukte bare Thesinger som en knagg å henge den på. Han fortalte hvordan Toppen gjennom tidene var blitt Hong Kongs lokale Olymp – «jo høyere oppe du bodde, desto høyere status hadde du i samfunnet» og hvordan den hadde utviklet seg til et fristed for de rike britiske opiumshandlerne når kolera og pest gjorde livet farlig nede i byen. For bare tjue år siden måtte kinesere ha en særskilt passerseddel for å få adgang dit. Videre fortalte han om Tilfluktsstedet, som av Peking-regimet var blitt stemplet som et imperialistisk heksekjøkken der sammensvergelser mot Mao ble kokt sammen. Nå var plutselig kjøkkenet stengt og kokkene hadde forsvunnet. «Er det en ny forsoningsgestus?» spurte han. «Ytterligere et ledd i britenes politikk med å ligge lavt i landskapet vis-à-vis fastlands-Kina? Eller ganske enkelt nok et tegn på at britene i Sørøst-Asia, som overalt ellers i verden, er blitt nødt til å stige ned fra sin pidestall?» Cowboyen gjorde den tabbe å sende artikkelen til en meget seriøs engelsk søndagsavis som iblant hadde kjørt historiene hans. Dessverre hadde redaktøren allerede fått en såkalt D-melding fra visse myndigheter som sysler med rikets sikkerhet, og den innebar et totalforbud mot enhver omtale av saken. «Deres historie god, men kan dessverre ikke brukes,» telegraferte redaktøren og hengte manuskriptet på en spiker. Noen dager senere, da cowboyen kom hjem, fant han rommet sitt endevendt. Og i flere uker fremover led telefonen av en mystisk form for halsbetennelse. Han hevnet seg ved å forbanne Store Moo og alt hans gjerning og vesen i hver samtale han tok. Luke drog hjem full av idéer, dusjet, drakk en masse svart kaffe og begynte å arbeide. Han telefonerte til flyselskaper, regjeringskontakter og en hel skokk av bleke, overforsiktige bekjentskaper i det amerikanske konsulatet, som irriterte ham grenseløst med 29


sine orakelsvar. Han plaget flyttefirmaer som vanligvis påtok seg oppdrag for myndighetene. Klokken ti den kvelden hadde han, som han selv sa til dvergen – som han også ringte flere ganger til – «femdobbelte beviser for» at Thesinger, hans kone og hele personalet i Tilfluktsstedet hadde forlatt Hong Kong med charterfly i de tidlige morgentimer torsdag, destinert for London. Ved en ren tilfeldighet hadde han fått vite at Thesingers hund, en boxer, skulle sendes som flyfrakt senere i uken. Etter å ha gjort noen notater satte Luke seg til skrivemaskinen, banket ned noen linjer og gikk i stå – slik han på forhånd hadde visst at han ville gjøre. Han begynte godt nok: «En ny skandalemettet sky henger i dag over den omstridte og uvalgte administrasjonen i Storbritannias eneste gjenværende koloni i Asia. Hakk i hæl med de siste avsløringene av korrupsjon i politiet og siviladministrasjonen kommer meldingen om at øyas hemmeligste institusjon, Tilfluktsstedet, arnested for britenes etterretningsvirksomhet mot Folkerepublikken Kina, plutselig er blitt nedlagt.» Så langt og ikke lenger. Han bante og sukket fortvilet og presset ansiktet mot de åpne hendene. Marerittene kunne han tåle. Å våkne skjelvende og svettende av ubeskrivelige drømmesyner, med neseborene fylt av stanken av napalmbrent menneskekjøtt, var allikevel til å holde ut; det var en trøst å vite at etter så lang tids fortrengning var de følelsesmessige portene blitt sprengt. Mens krigen pågikk, hadde han ofte lengtet etter evnen til å føle avsky for det han så og opplevde. Hvis marerittene var den nødvendige medisinen for at han skulle bli normal igjen, kunne han ta imot dem med takknemlighet. Men ikke i sine verste mareritt hadde han tenkt seg at han nå – etter å ha skrevet om krigen – skulle bli ute av stand til å skrive om freden. I seks nattetimer satt Luke og kjempet med denne fryktelige dødheten. Iblant tenkte han på gamle Craw som stod der med regnet silende nedover kinnene og avleverte sin begravelsestale: Kanskje det var historien? Men hvem har noensinne hengt en historie på et underlig innfall fra en med-journalist? Dvergens egen uttværede versjon ble heller ikke mottatt med hørbar applaus, og det gjorde ham meget sur. På overflaten hadde historien alt hans herrer og mestere i Statene kunne be 30


om: Den stilte britene i gapestokken, hadde rent saklig sett en passende porsjon spionmystikk og bidrog til å motvirke bildet av Amerika som Sørøst-Asias bøddel. Men alt han fikk til svar, da han etter fem dagers venting telegraferte hjem, var en bisk beskjed om å passe sine egne saker. Dermed gjenstod gamle Craw. Skjønt det naturligvis bare var en biforestilling sammenlignet med selve hovedaksjonen, er det som Craw gjorde – og ikke gjorde – imponerende nok den dag i dag. På tre uker sendte han ikke så mye som et komma. Det var en del småsaker han vel burde ha tatt seg av, men han brydde seg ikke med det. For Luke, som var alvorlig bekymret for ham, så det til å begynne med ut som om han var sunket dypt ned i den mystiske sinnstilstanden han hadde åpenbart i pøsregnet ved Tilfluktsstedet. Han mistet sin spenstighet – både i direkte og overført betydning – og sin forkjærlighet for å boltre seg i et lystig lag. Han ble tverr og kort og iblant direkte uvennlig, og han svor på kantonesisk til kelnerne, også til sin yndling Goh. Han behandlet Shanghai Bowlers som om de var hans verste fiender og grov frem påståtte forulempelser som de for lenge siden hadde glemt. Der han satt alene ved vindusbordet sitt, var han som en gammel boulevardier som det var gått ut med – irritabel, innesluttet og besk. Så en dag viste han seg ikke mer, og da Luke fylt av de verste anelser drog hjem til ham, fortalte den gamle amah’en at «Whisky Papa runrun London fastee.» Hun var en selsom liten skapning, og Luke visste ikke riktig hva han skulle tro. Han følte seg heller ikke overbevist om troverdigheten til en nordtysk Spiegel-rapportør som påstod at han hadde sett Craw i Vientiane, nærmere bestemt på Constellation bar. Luke undret seg. Det fortsatte han med helt til en vakker mandag formiddag, da den gamle gutten ved tolv-tiden kom spankulerende inn i klubben, iført ny beige dress med blomst i knapphullet og et bredt smil. Det var først da, viste det seg, Craw gikk i gang med å skrive sin reportasje om Tilfluktsstedet – blant annet. Han brukte penger, mye mer enn avisen hans normalt ville ha gått med på. Han spiste flere joviale lunsjer med velkledde amerikanere fra mystiske statsinstitusjoner hvorav Luke bare hadde 31


kjennskap til et fåtall. Iført sin berømte stråhatt tok han gjestene med seg én for én til fredelige, velvalgte spisesteder. I klubben ble han beskyldt for diplomat-smisking, en alvorlig forsyndelse, og det moret ham storlig. Deretter reiste han til Tokyo for å delta i en konferanse av Kina-observatører, og det er vel rimelig å tro at han benyttet det besøket til å kontrollere visse deler av den historien som var i ferd med å bygge seg opp. I hvert fall er det ingen tvil om at han bad gamle venner på konferansen om å skaffe ham visse kjensgjerninger når de kom tilbake til Bangkok, Singapore, Taipeh eller hvor de nå kom fra, og de gjorde dette fordi de visste at han ville ha gjort det samme for dem. På en selsom måte lot han til å vite hva han lette etter, allerede før de fant det. Resultatet stod å lese i sin fyldigste versjon i en morgenavis i Sydney, som befant seg utenfor den anglo-amerikanske sensurens lange arm. Forfatterens mangeårige virke i journalistikken ble behørig nevnt. Historien var på to tusen ord. Typisk nok tok han ikke sitt utgangspunkt i historien om Tilfluktsstedet, men i den «mystisk tomme fløyen» i den britiske Bangkokambassaden, som inntil for en måned siden hadde huset noe som kalte seg «SEATOs koordineringsavdeling», og likeså i en nå ikke-eksisterende visumavdeling som nylig hadde sysselsatt ikke mindre enn seks sekretærer. Kunne det ha vært forlystelsene i Sohos massasjesalonger, spurte den gamle australieren spydig, som hadde lokket thailendere til Storbritannia i et slikt antall at det trengtes seks sekretærer til å behandle visumsøknadene? Og det var jo merkverdig, mente han, at det etter disse sekretærenes avreise ikke hadde dannet seg noen kø av visumsøkende utenfor ambassaden. Gradvis – han skrev lett, men ikke lettvint – utfoldet et selsomt bilde seg for leserne. Han kalte den britiske etterretningstjenesten «Sirkus». Navnet hadde sin opprinnelse i adressen til organisasjonens hemmelige hovedkvarter, som lå ved et kjent gatekryss i London. Sirkus hadde ikke bare trukket seg ut av Tilfluktsstedet, skrev han, men ut av Bangkok, Singapore, Saigon, Tokyo, Manila og Djakarta. Og Seoul. Selv det ensomme Taiwan var ingen unntagelse. Der hadde en lite påaktet britisk agent nettopp kvittet seg med tre sjåfør-kontorister og to sekretærer. 32


«Hemmelighetskremmernes Dunkirk,» kalte Craw det, «der DC8-charterfly erstattet fiskerflåten fra Kent.» Hva var det som hadde gitt støtet til en slik utmarsj? Craw luftet flere mulige teorier. Var vi vitne til ytterligere en nedskjæring av statsutgiftene? Han trodde ikke det. I pinaktige tider hadde Storbritannia alltid hatt en tendens til å legge større og ikke mindre vekt på spionasjen. Det fremgikk klart av imperiets historie. Jo tynnere nettet av handelsruter ble, desto mer hadde britene anstrengt seg i hemmelighet for å beskytte dem. Jo svakere landets grep på koloniene ble, desto mer desperat hadde de anstrengt seg for å verge det som var igjen. Nei, den britiske økonomien var kanskje ikke mye å rope hurra for, men spionene var den siste luksus de ville nekte seg. Craw nevnte andre muligheter og avferdiget dem i tur og orden. Blant annet den forklaringen cowboyen hadde vært inne på: en avspenningsgestus overfor Folkerepublikken Kina. Det er klart, skrev han, at Storbritannia ville gjøre alt under solen for å holde Hong Kong utenfor Maos herredømme – dvs. alt unntatt å oppgi sine spioner. Etter hvert kom gamle Craw frem til den teorien han likte best: «Over hele sjakkbrettet i Det fjerne Østen foretar Sirkus det som i spionbransjen kalles en andedykking.» Men hvorfor det? Forfatteren siterte her «ledende amerikanske talsmenn for etterretnings-samfunnet i Asia». Amerikanske etterretningsfolk generelt, sa han, og ikke bare i Asia, var «rasende over den slappe sikkerheten i de britiske organisasjonene». Det de var aller mest rasende for, var avsløringen av en russisk toppspion – her kastet han inn den korrekte betegnelsen «muldvarp» – innenfor Sirkus’ hovedkvarter i London. Ifølge før nevnte kilder hadde denne personen «røbet hver eneste anglo-amerikansk hemmelig operasjon som var verd en penny gjennom de siste tjue år». Hvor var muldvarpen nå? hadde journalisten spurt sine kilder. Hvorpå de hadde svart, med uforminsket lede: «Død. I Sovjet. Forhåpentlig begge deler.» Craw pleide aldri å stå i beit for en sveisen avslutning på artiklene sine; men denne var i Lukes velvillige øyne nesten en bekreftelse på livet selv – om bare på det hemmelige livet: «Er da guttespionen Kim forsvunnet for bestandig fra Øs33


tens legender?» spurte han. «Skal den engelske pundit aldri mer farge sin hud, iføre seg innfødt drakt og stille ta sin plass ved landsbyilden? Frykt ikke,» forsikret han. «Britene kommer tilbake! Den gamle sporten, spøkelsesjakten, vil våkne til liv igjen. For spionen er ikke død – han sover bare.» Artikkelen kom på trykk. I klubben ble den flyktig beundret, misunt og glemt. En lokal engelskspråklig avis med sterke amerikanske forbindelser trykte den opp i sin helhet, med den følge at døgnfluen fikk nok en levedag. En fin prikk over i’en for den gamle gutten før han forsvinner fra skueplassen, var en vanlig kommentar. Så ble artikkelen gjengitt av BBCs oversjøiske tjeneste, og endelig refererte koloniens egen radio et utdrag av BBC-versjonen. Men selv med dette ekstra oppstyret var det ingen – ikke engang Luke eller dvergen – som fant på å undre seg over hvordan pokker den gamle mannen hadde kjent bakveien til Tilfluktsstedet. Hvilket bare beviste – hvis bevis var nødvendig – at journalister ikke er raskere enn andre til å registrere det som foregår midt for nesen på dem. Men så var det jo også en tyfonlørdag. Innenfor Sirkus, som Craw helt korrekt hadde kalt hovedkvarteret for den britiske etterretningsorganisasjonen, varierte reaksjonene på artikkelen hans alt etter hvor mye de som reagerte, visste om saken. I kvarterseksjonen, for eksempel, som hadde ansvaret for den nødtørftige kamuflasjen som Sirkus nå kunne skaffe seg, utløste den gamle guttens skriverier en bølge av oppladet raseri som bare kan forstås av dem som har smakt atmosfæren i en hemmelig avdeling under hard beleiring. Selv folk som ellers var svært tolerante, ble voldsomt hevngjerrige. Forræderi! Kontraktbrudd! Stans pensjonen hans! Sett ham under overvåking! Arrester ham i samme øyeblikk som han setter foten på britisk jord! Litt lenger nede i gangen blant de mindre hissige sjelene var reaksjonen noe mildere, men fortsatt basert på manglende innsikt. Tja, sa de beklagende, han burde kanskje ikke gjort det – men si meg én som aldri har forsnakket seg. Og egentlig har han jo ikke fortalt noe som ikke var tilgjengelig for folk som absolutt ville ha tak i det, har han vel? 34


Bare i de innerste gemakker så de saken på en helt annen måte. For dem var gamle Craws artikkel et diskret mesterstykke i desinformasjon: George Smiley på sitt beste, sa de. Historien måtte jo komme ut før eller senere, det var vi enige om. Bedre da at vi selv valgte måten den skulle komme ut på. Det rette tidspunktet, den rette mengden av fakta, den rette tonen: en livstids erfaring i hvert penselstrøk. Sa de. Men de sa det ikke utenfor sin egen krets. I Hong Kong gikk dagene sin vante gang, med én vesentlig forskjell. Det viste seg ganske riktig at gamle Craws journalistiske kupp ble hans svanesang, slik noen hadde antydet. Omtrent en måned etter at oppstyret hadde lagt seg, trakk han seg tilbake – ikke fra kolonien, men fra sitt metier som utenrikskorrespondent og likeså fra Øya. Han leide seg en bungalow i New Territories og erklærte at han aktet å utånde under en skjevøyet himmel. Hva Shanghai Bowlers angikk, kunne han like gjerne ha dratt til Alaska. Det var akkurat et lite stykke for langt, sa de, å kjøre hjem når man var litt på røyken. Det gikk et rykte – ganske usannferdig, siden Craws tilbøyeligheter ikke gikk i den retningen – om at han hadde skaffet seg en pen kinesisk gutt som selskapsmann. Det var dvergen som stod bak: Han likte ikke at gamle menn knabbet en god historie rett for nesen på ham. Bare Luke nektet å slå gamle Craw ut av tankene. En formiddag etter en nattjobb kjørte han ut for å besøke ham. For moro skyld, og fordi den gamle var kommet til å bety ganske mye for ham. Craw var sprek som en frosk, kunne han rapportere, akkurat som før – bare litt fortumlet over å få uventet besøk. Han hadde forresten en venn på besøk allerede, og det var ingen kinesergutt, men åpenbart en langveisfarende herre som han bare presenterte som George – en pløset, nærsynt liten knott med trillrunde briller. Også han hadde tydeligvis innfunnet seg uventet. Til Luke hadde Craw sagt at denne George var bakromsgutt i et britisk avissyndikat som han hadde jobbet for en gang i middelalderen. «Tar seg av geriatrisk stoff og sånt, Deres Nåde. For tiden på rundreise i Asia.» Uansett hvem den pløsne lille mannen var, var det åpenbart 35


at Craw hadde den største respekt for ham, siden han tiltalte ham «Deres Hellighet». Luke følte seg i veien og trakk seg tilbake før han hadde rukket å få bluss på lampen. Der var det altså. Thesingers nattlige sorti, gamle Craws dyktige kupp som dannet høydepunktet på en lang karriere i Østen, Lukes maniske interesse for den hemmelige verden og Sirkus’ inspirerte utnyttelse av et nødvendig onde. Ikke noe planlagt, men like fullt en innledning til mye som skulle hende senere. En tyfonlørdag, en krusning på overflaten av den dype, gjærende, myldrende dammen som heter Hong Kong, et kor fylt av lede, ennå uten noen helt. Og pussig nok falt det noen måneder senere igjen i Lukes lodd å spille rollen som shakespearesk budbringer og varsle heltens komme. Meldingen kom på fjernskriveren mens han hadde vakt, og han forkynte den med vanlig glød for et gjespende publikum: «Folkens! Hør på meg! Jeg har nyheter! Jerry Westerby er i anmarsj! Kommer østover igjen, som medarbeider for det samme dumme seriemagasinet! «Hans Nåde!» skrek dvergen med tilgjort opphisselse. «En dråpe blått blod, så vi får hevet den vulgære tonen her en smule! Hurra for kvaliteten!» Med en saftig ed slengte han en serviett mot vinreolen. «Faen også,» sa han og tømte glasset til Luke.


2 – et kall til oppbrudd

Den ettermiddagen telegrammet kom, satt Jerry Westerby på skyggesiden av balkongen i det forfalne bondehuset sitt og klapret på skrivemaskinen. Sekken med gamle bøker hadde han ved føttene. Konvolutten ble bragt ut av den svartkledde poståpnersken, en grovbygd og viljesterk bondekjerring som takket være tradisjonelle samfunnsmakters forfall hersket som en enevoldsfyrste over den utfattige toscanske landsbyen. Hun var ellers ikke den som bar andres byrder i utrengsmål, men den dramatiske anledningen krevde en personlig innsats, og følgelig begav hun seg ut i varmen og formelig småløp oppover den solsvidde stien. I protokollen sin tidfestet hun senere det historiske avleveringsøyeblikket til klokken sytten null fem, hvilket var feil, men mer troverdig. Det virkelige tidspunktet var sytten null null. Inne i huset holdt Westerbys radmagre jente, som landsbyen kalte waisenhusungen, på å attakere et stykke gjenstridig geitekjøtt. Hun gjorde det på samme måte som hun gjorde alt annet – målbevisst, som om kjøttet var en fiende som skulle nedkjempes. Poståpnersken så henne på lang avstand gjennom et vindu, så de spisse albuene og de hvite fortennene i overmunnen som presset seg i intens konsentrasjon mot underleppen. «Hore,» tenkte poståpnersken selvrettferdig, «nå får du det du har ventet på!» Radioen brølte Verdi. Waisenhusungen ville ikke høre annet enn klassisk musikk; det visste hele landsbyen etter en episode i vertshuset da smeden hadde forsøkt å spille rockemusikk på jukeboksen. Hun hadde kastet en ildraker etter ham. Radioen, 37


skrivemaskinen og waisenhusungens innendørs aktiviteter, sa poståpnersken etterpå, laget tilsammen et slikt rabalder at det var mer enn hørbart selv for en italiener. Jerry satt som en gresshoppe på det nakne tregulvet – ja, det kan hende han hadde en pute under baken – og brukte boksekken som fotstøtte. Skrivemaskinen hadde han mellom knærne. Rundt ham lå det strødd en hel del manuskriptark, alle forankret med steiner mot den glovarme vinden som stadig blåste på denne golde åsen, og ved siden av seg hadde han en flaske av den lokale rødvinen – formodentlig til bruk i de øyeblikk, som er kjent selv for de største ånder, da inspirasjonen sviktet ham. Han skrev på maskin slik en ørn flyr, fortalte hun dem etterpå og høstet brakende latter for det: først en hel masse sirkling med fingeren og så et lynraskt nedslag. Og han var kledd slik han alltid var kledd, enten han labbet omkring på den vesle åkeren og stelte med de tolv–fjorten ufruktbare oliventrærne som slyngelen Franco hadde prakket på ham, eller han gikk til landsbyen med waisenhusungen for å gjøre innkjøp eller satt i vertshuset over en skarp en før han begav seg på den bratte hjemveien: myke skinnstøvler som waisenhusungen aldri pusset og som derfor var blankslitte på tåhettene, ankelsokker som hun aldri vasket, en skitten skjorte som hadde vært hvit en gang, og et par grå shorts som så ut som om sinte kjøtere hadde gått løs på dem og som en skikkelig kvinne forlengst ville ha reparert. Og han hilste henne med den velkjente ordflommen, på én gang blyg og entusiastisk, som hun ikke forstod i detalj, men bare generelt – som en nyhetssending – og som hun hadde utviklet en frapperende ferdighet i å kopiere. «Mama Stefano, jøss, hyggelig, må jo være glovarm. Her, ta en forfriskning, værsågod,» utbrøt han mens han skled nedover steintrappen med et glass vin til henne og smilte som en skolegutt. Det var da også det landsbyen kalte ham: skolegutten. Et telegram til skolegutten, fra London! På ni måneder hadde han ikke fått annet enn en stakk pocketbøker og det ukentlige rablet fra barnet sitt, og nå kom dette monumentet av et telegram dalende ut av det blå: kort som et ultimatum, men med svar betalt for femti ord! Tenk hva det kostet! Bare naturlig at så mange som mulig burde få lese det først. 38


Det første de kjørte seg fast på, var Honourable. The Honourable Gerald Westerby. Hva kunne det være? Bakeren, som hadde vært krigsfange i Birmingham, fant frem en velbrukt ordbok og førte an i jakten på den rette løsningen. Honourable var i dette tilfelle ikke noe adjektiv som hadde med heder og ære å gjøre, det var rett og slett en tittel som tilkom en adelig persons sønn. Javisst! Signora Sanders, som bodde på den motsatte siden av dalen, hadde jo sagt at skolegutten hadde edelt blod i årene. Sønn nummer to av en pressebaron, hadde hun sagt. En Lord Westerby, aviseier. Først hadde avisen dødd, så lorden. Hadde signora Sanders sagt. Hun var ikke så lite viktig, den damen. Men videre: regret var enkelt nok: beklager. Enkelt var også advise. Med både forundring og tilfredshet konstaterte poståpnersken at tross britenes sedelige forfall hadde de i det minste vært flinke til å ta vare på den del av sin språklige arv som skrev seg fra sydligere breddegrader. Ordet guardian var litt av en nøtt, for det førte videre til protector og dermed til småkneggende vitser blant mannfolkene, mens poståpnersken indignert trampet i gulvet. Omsider hadde de løsningen på et fat. Skolegutten hadde en verge – en slags erstatnings-far. Denne guardian lå nå på sykehus og ville se skolegutten før han døde. Han ville ikke ha noen annen. Bare Honourable Westerby var god nok. Resten av bildet fylte de ut selv – den dempet hulkende familien samlet ved sengen med den utrøstelige hustruen som midtpunkt, prester i ferd med å gi den døende det siste sakramentet, verdisaker som ble låst inn, og over hele huset, i korridorer, i kjøkkenet, det samme hviskende spørsmålet: Westerby – hvor er Honourable Westerby? Til slutt gjenstod det bare å tyde underskriftene på telegrammet. Det var ikke mindre enn tre stykker, og samtlige var solicitors, hvilket igjen gav mannfolkene anledning til å knegge før de penset seg inn på notary. Da så de alvorlig på hverandre alle sammen. Hellige Maria! Hvis tre notarer var involvert i saken, da var det ikke bare mange penger det dreide seg om, da var det forferdelig mange penger. Hele vognlaster! Det var neimen ikke rart at waisenhusungen hadde hengt seg på ham, det ludderet! Med ett ville de alle sammen gå med telegrammet: Guido hadde scooter og kunne kjøre helt opp til vanntanken, Mario 39


var lettbent som en rev, Manuela, lysestøperens datter, hadde et ømt blikk og egnet seg forsåvidt til å overbringe et sorgens bud. Men nei! Poståpnersken avviste alle frivillige og irettesatte den ivrigste av dem – Mario – hvorpå hun låste pengeskrinet og overlot til sin idiot av en sønn å passe butikken. Og det til tross for at det betydde tjue minutters marsj i solsteken og – hvis den forbannede vinden blåste der oppe – en munnfull rødt støv. De hadde undervurdert Jerry til å begynne med. Det beklaget hun nå, mens hun pesende tok seg frem gjennom olivenlundene, men det hadde sine årsaker. For det første var han kommet om vinteren, og de som vil kjøpe billig, kommer alltid da. Han kom alene, men han hadde det innadvendte uttrykket til en som nylig har kvittet seg med en masse menneskelig bagasje, såsom barn, hustruer og mødre. Poståpnersken hadde kjent mange menn i sin tid, og hun hadde sett det sårede smilet litt for ofte til ikke å gjenkjenne det hos Jerry. «Jeg er gift, men ledig,» sa det, og begge deler var løgn. For det andre var det den parfymerte engelske majoren som var kommet med ham, en notorisk svinepels med lang erfaring i å utnytte bønder: Bare det var nok en grunn til å betrakte skolegutten med mistankens skjerpede blikk. Den parfymerte majoren viste ham en rekke gode bondestuer, deriblant en som poståpnersken var deleier i – og det var tilfeldigvis også den fineste – men skolegutten bestemte seg isteden for pederasten Francos elendige rønne på denne gudsforlatte åsryggen som hun nå var på vei til. Fandens Fjell pleide de å kalle den – dit opp drog fanden når det ble for kaldt for ham i helvete. Tenke seg til – sleipingen Franco av alle mennesker, han som spedde opp melken og vinen med vann og henslepte søndagene på torget i selskap med notoriske lediggjengere. En halv million lire hadde de lurt skolegutten til å betale! «Og alle vet jo hvorfor majoren foretrakk den sleipingen Franco,» hveste hun mellom tennene, og tilhengerne hennes nikket og utstøtte bifallende lyder som etter hvert nådde et slikt volum at hun måtte be dem holde opp. Det var noe mer også. Som kvinne med adskillig livserfaring mistrodde hun noe i Jerrys vesen. En hardhet kamuflert bak 40


ødsel likesælhet. Hun hadde sett det hos andre engelskmenn tidligere, men skolegutten var i en klasse for seg selv, og hun mistrodde ham. Han var farlig på grunn av sin rastløse sjarm. I dag kunne man naturligvis si at en engelsk forfatter med edelt blod i årene måtte ha lov til å være litt eksentrisk; men dengang hadde poståpnersken ikke vært tilbøyelig til å vise ham noen overbærenhet. «Bare vent til sommeren kommer,» hadde hun sagt til noen av kundene etter det første, kortvarige besøket hans i butikken – for å kjøpe pasta, brød og insektspray. «Til sommeren kommer han til å oppdage hva det er han har kjøpt, den idioten.» Da ville sleipe Francos mus invadere soverommet, Francos lopper ville ete ham levende, Francos skvadroner av pederastiske hveps ville jage ham rundt i hagen, og fandens glovarme vind ville tørke ut huden hans. Vannet ville ta slutt, han ville bli nødt til å gjøre sitt fornødne ute på markene som et dyr. Bare vent! Og når vinteren kom igjen, kunne det parfymeduftende majorsvinet selge huset til en annen idiot og tjene enda mer på det. At han var noe annet og mer enn folk flest, røbet han ikke med en mine i de første ukene, tvert om. Han prutet aldri på prisen og hadde tydeligvis aldri hørt om rabatt – det var ikke engang noen fornøyelse i å snyte ham. Og når poståpnersken i butikken gjorde seg vrang og presset ham til å bruke opp det vesle forrådet av kjøkken-italiensk som han behersket, gjorde han ikke som andre englendere. Han brølte ikke til henne, ble ikke sint, bare trakk på skuldrene, smilte fornøyd og forsynte seg selv med det han trengte. Forfatter, sa de – tja, hvem var ikke det? Han kjøpte i hvert fall flere pakker med skrivepapir i folioformat hos henne. Alt hun hadde. Hun skaffet mer, og han kjøpte det. Vel og bra. Han hadde bøker – en velbrukt liten samling med flekker av jordslag på de slitte pappbindene, som han oppbevarte i en grå striesekk av den typen krypskyttere bruker. Og før waisenhusungen kom, så de ham ofte traske omkring i skog og mark med boksekken over skulderen. En gang kom Guido over ham mens han lå på maven på en tykk tømmerstokk og bladde igjennom bøkene i tur og orden. Dessuten hadde han en skrivemaskin, med et skittent deksel som var nesten skjult under halvt avrevne bagasjelapper. Vel og bra, det også. Han 41


var en sånn forfatter altså – akkurat som en hvilken som helst langhåring kan kjøpe seg et sett pensler og fargetuber og kalle seg maler. Om våren kom waisenhusungen, og poståpnersken hatet henne også. Hun var rødhåret; bare det var jo halvveis nok til å stemple henne som hore. Hun hadde ikke bryster nok til å amme en kaninunge, men derimot en velutviklet og motbydelig sans for praktisk regning. De sa han hadde funnet henne i byen: hore igjen! Fra første stund slapp hun ham aldri av syne. Klamret seg til ham som et barn. Spiste sammen med ham og så sur ut, drakk sammen med ham og så sur ut, gikk på innkjøp med ham og plukket opp språket stykkevis som en tyv; og etter hvert ble de et velkjent syn på stedet – den digre engelskmannen og det radmagre ludderet hans på vei nedover åsen til tettgrenda, engelskmannen i de stadig mer fillete shortsene, hun i en tynn, sekkeaktig kjole uten noe under, så den knoklete kroppen tegnet seg tydelig gjennom stoffet; det var ikke for formenes skyld mennene snudde seg etter henne. Hun gikk med alle fingrene låst rundt armen hans og kinnet mot skulderen hans, og hun slapp ham bare for å betale ut det høyst nødvendige fra portemonéen som hun nå kontrollerte. Når de møtte et kjent ansikt, hilste han for dem begge – en fascistlignende gestus med den lange ledige armen. Og Gud nåde den mann som dristet seg til et freidig ord eller en mishagsytring ved de ytterst sjeldne anledninger da hun var ute alene: Da snudde hun seg og freste som en gaupe, mens øynene glødet som fandens egne. «Og nå vet vi hvorfor!» sa poståpnersken høyt for seg selv. «Waisenhusungen er ute etter arven hans. Hvorfor skulle ellers en hore være trofast?» Det var Signora Sanders’ besøk i butikken hennes som førte til Mama Stefanos dramatiske omvurdering av skoleguttens verd og waisenhusungens motiv. Sanders var rik og alet opp hester lenger oppe i dalen, der hun bodde sammen med en venninne som på folkemunne ble kalt mannebarnet med kortklipt hår og kjettingbelte. Hestene deres vant premier overalt. Sanders var skarp og intelligent og sparsommelig på en måte som italienerne likte, og hun kjente alle som det var umaken verd å kjenne av de få møllspiste britene som bodde spredt rundt 42


omkring i åsene. Angivelig kom hun for å kjøpe en skinke, det måtte ha vært for en måned siden omtrent, men det hun virkelig hadde på hjertet, var å spørre etter skolegutten. Var det sant? spurte hun. Var det Signor Gerald Westerby som bodde her i grenda? En høy mann med gråsprengt hår og atletisk kroppsbygning, full av energi, en aristokrat, blyg av vesen? Hennes far generalen hadde kjent familien i England, sa hun, de hadde vært naboer ute på landet en tid, skoleguttens far og hennes egen. Sanders funderte på om hun skulle avlegge ham en visitt, men hun ville gjerne vite hva slags forhold han levde under. Poståpnersken mumlet et eller annet om waisenhusungen, men Sanders ble ikke det minste bestyrtet. «Westerbyene har alltid hatt det med å skifte kvinner,» sa hun og lo. Så gikk hun mot døren. Poståpnersken måpte, men våknet tidsnok til handling og holdt Sanders tilbake for å bombardere henne med spørsmål. Hvem var han egentlig? Hva hadde han tatt seg til i ungdommen? Han var journalist, sa Sanders og fortalte det hun visste om familiebakgrunnen: Faren var en fargerik skikkelse, høy og lyshåret som sønnen, sterkt interessert i veddeløpshester; hun hadde møtt ham igjen ikke lenge før han døde, og alderen hadde ikke formådd å merke ham. Akkurat som sønnen var han evig rastløs: Kvinner og bolig skiftet han uavlatelig, og alltid brølte han til noen – om ikke til sønnen så til noen på den andre siden av gaten. Poståpnersken gikk hardere på: Hadde skolegutten selv utmerket seg eller gjort seg kjent på noen måte? Tja, sa Sanders og smilte mystisk, han hadde i hvert fall arbeidet for noen meget kjente aviser. Smilet ble bredere. «De forstår,» forklarte hun på sin vakre, klassiske romerdialekt, «blant oss engelskmenn nyter journalister som regel ingen særlig høy sosial anseelse.» Men poståpnersken trengte mer, mye mer. Det han skrev på – boken hans – hva var nå det for noe? Han hadde drevet på så lenge! Og kassert digre bunker med manuskriptark. Det visste hun fordi hun hadde snakket med søppelkjøreren. Ingen som var ved sine fulle fem, ville finne på å brenne bråte der oppe i sommerhalvåret. Beth Sanders forstod intensiteten hos isolerte mennesker og 43


visste at intelligensen deres nødvendigvis måtte arbeide med små ting på steder der lite eller ingenting hender. Så hun forsøkte, hun forsøkte oppriktig å være imøtekommende. Jo, han hadde reist en hel masse, sa hun idet hun gikk tilbake til disken og la skinkepakken fra seg. Nå for tiden reiste jo alle journalister: frokost i London, lunsj i Roma, middag i Delhi. Men selv etter den målestokken var Signor Westerby usedvanlig bereist. Så kanskje det var en reiseskildring, gjettet hun på. Men hvorfor hadde han reist? insisterte poståpnersken; for henne var ingen reise uten hensikt og mål: hvorfor? Krig, svarte Sanders tålmodig. Krig og pest og hungersnød. «Hva annet har journalistene å ta seg til nå for tiden enn å skrive reportasjer om livets elendighet?» spurte hun. Poståpnersken rystet samtykkende på hodet; alle hennes sanser var konsentrert om åpenbaringen: sønnen til en blond hestelord som brølte, en forrykt reisejournalist som skrev i kjente aviser! Og var det noen bestemt krigsskueplass? spurte hun – eller noen spesiell del av Guds grønne jord – som han var spesialist på? Han hadde visstnok oppholdt seg mest i Østen, svarte Sanders etter å ha tenkt seg om. Ja, han hadde vært overalt, men det finnes en type engelskmenn som bare føler seg hjemme i Østen. Det var nok derfor han var kommet til Italia. Noen menn blir sløve uten solen. Noen kvinner også, gol poståpnersken, og de fikk seg en god latter. Akk ja, Østen, sukket poståpnersken og skakket tragisk på hodet – der var det ikke annet enn krig og elendighet, merkelig at ikke paven satte en stopper for det. Mens poståpnersken kvernet i vei, kom Sanders åpenbart i tanker om noe. Hun smilte svakt til å begynne med, og smilet vokste. Smilet til en landsforvist, tenkte poståpnersken, som stadig holdt øye med henne – smilet til en sjømann som sitter på aldershjemmet og minnes havet. «Han pleide å ha med seg en sekk med bøker,» sa Sanders. «Vi sa for spøk at han stjal dem i herskapshusene han besøkte.» «Han har den nå også!» ropte poståpnersken og fortalte om Guido som hadde sett skolegutten i contessaens skog der han lå på maven på en tømmerstokk og leste. 44


«Jeg tror han hadde planer om å bli forfatter,» fortsatte Sanders i den samme lett vemodige tonen. «Jeg kan huske at hans far fortalte oss det. Han var forferdelig sint. Brølte så det hørtes over hele huset.» «Skolegutten? Var skolegutten sint?» utbrøt Mama Stefano vantro. «Nei, nei – hans far.» Sanders lo høyt. På den sosiale rangstigen i England, forklarte hun, stod forfattere enda lavere enn journalister. «Maler han også fremdeles?» «Maler? Er han kunstmaler?» Han forsøkte, opplyste Sanders, men faren forbød det også. Kunstmalere representerte bunnskiktet av alt levende liv, sa hun og lo enda mer – bare de som hadde suksess, kunne regne med å bli så noenlunde tolerert. Kort tid etter at denne bomben sprang, kunne smeden – den selvsamme smeden som waisenhusungen hadde kastet ildrakeren etter – rapportere at han hadde sett Jerry og piken på gården til Signora Sanders, først to ganger i løpet av en uke, så tre ganger. De hadde endatil spist middag der. Og Jerry hadde vist et usedvanlig talent for å omgås hester; han hadde ført dem i dressurline og kommet overens med selv de ustyrligste av dem. Waisenhusungen var ikke med på det, sa smeden. Hun satt i skyggen sammen med mannebarnet og leste eller stirret på Jerry med de skinnsyke øynene sine mens hun ventet på – for det var de jo nå alle sammen klar over – at vergen hans skulle pakke snippesken. Og i dag var telegrammet kommet! Jerry hadde sett Mama Stefano på lang avstand. Han hadde det instinktet, det var en del av ham som aldri slappet av: en svart skikkelse som drog seg møysommelig oppover den støvete stien som en halt tordivel – inn og ut av cedertrærnes skygger, langs det uttørkede bekkefaret gjennom sleipe Francos olivenlunder og opp til deres egen lille bit av Italia, som han kalte det, to hundre kvadratmeter ialt, men stort nok til at de kunne klaske en tjoret tennisball rundt en stolpe om kvelden når det ikke var for varmt. Han hadde også sett den blå konvolutten hun gikk og viftet med; han hadde endatil hørt den pipende pusten hennes gjennom den fjerne duren av scootere og båndsager 45


nede fra dalen. Og hans første reaksjon – uten å holde opp å skrive – var å kaste et kjapt blikk på huset for å forvisse seg om at piken hadde lukket kjøkkenvinduet for å holde varmen og fluene ute. Så, som poståpnersken senere beskrev, gikk han raskt nedover trappen til henne med vinglasset i hånden. Han ville nødig slippe henne for nær. Han leste telegrammet langsomt én gang, bøyde seg over det for å få skriften i skyggen, og mens Mama Stefano så på, ble ansiktet hans dradd og innelukket, og stemmen var hesere enn den pleide da han la en stor hånd på armen hennes. «La sera,» fikk han frem mens han geleidet henne nedover stien. Han mente at han ville sende svaret om kvelden. «Molto grazie, Mama. Supert. Tusen takk. Fint.» Da de skiltes, skravlet hun fremdeles i vei og tilbød ham alle tenkelige tjenester under solen – drosjer, bærere, telefonoppringninger til flyplassen – og Jerry klappet seg åndsfraværende på bukselommene: Han hadde åpenbart glemt at det var piken som tok seg av pengene nå. Skolegutten hadde mottatt nyheten med fatning, rapporterte poståpnersken til landsbyen. Verdig: Han hadde endatil ledsaget henne et stykke på tilbakeveien. Tappert: Bare en kvinne med livserfaring – og en som kjente engelskmennene – kunne merke sorgen som lå bakom. Og åndsfraværende: Han hadde forsømt å gi henne en skilling for bryderiet. Eller hadde han allerede lagt seg til de styrtrikes overdrevne påholdenhet? Men hvordan tok waisenhusungen det? spurte de. Gråt hun ikke? Bad hun ikke til den hellige jomfru? Lot hun ikke som om hun delte hans sorg? «Han har ikke fortalt henne det ennå,» hvisket poståpnersken og mintes det korte glimtet hun hadde fått av henne, der hun stod og banket kjøtt. «Han må tenke over hva han skal gjøre med henne.» Kanskje hun vil vente på meg, tenkte han. Han husket godt hvordan han hadde møtt henne. Det var noe han tenkte ofte på, fordi kvinner som regel hadde bragt ham mer ulykke enn gleder. Derfor tok han vare på de gledene som fantes. Det var en torsdag. Han hadde tatt den van46


lige byturen på tommelfingeren, kanskje for å handle litt eller bare for å se nye ansikter og komme bort fra den skrikende ensformigheten i det tomme landskapet, som ofte føltes som et fengsel. Ja, som en enecelle. Eller for å få seg en kvinne. Det lot seg iblant gjøre, med baren på turisthotellet som utgangspunkt. Så han satt der på trattoriaen på torget med en karaffel vin og en porsjon skinke og oliven foran seg – da han med ett ble oppmerksom på denne radmagre, hengslete ungen med rødt hår, et ansikt som var på vakt mot alt og alle, og en brun kjole som hang som en munkekutte på henne. Hun hadde en skulderveske som var laget av teppestoff. «Hun ser naken ut uten gitar,» hadde han tenkt. Hun minte ham vagt om datteren hans, Catherine, men bare vagt fordi han ikke hadde sett Cat på ti år. Det var da det første ekteskapet hans havarerte. Akkurat hvorfor han ikke hadde sett henne, var han fremdeles ikke klar over. I det første sjokket etter adskillelsen hadde en forvirret fornemmelse av ridderlighet fått ham til å tro at det var best for Cat at hun aldri så ham mer. Og den følelsen ble bare sterkere da barnets mor giftet seg igjen. Men iblant savnet han henne voldsomt, og det var vel det som gjorde at han ikke mistet interessen for denne fremmede piken like fort som han hadde fått øye på henne. Gikk Cat omkring på den måten, alene og dødsens trett? Hadde Cat fregner fremdeles, hadde hun ennå den markerte haken? Senere fortalte piken ham at hun hadde rømt. Hun hadde fått seg en guvernantejobb hos en rik familie i Firenze. Fruen hadde det for travelt med elskerne sine til å tenke på barna, men ektemannen hadde masser av tid til overs for guvernanten. Hun forsynte seg med de kontantene hun kunne finne, og stakk av, og her var hun: Ingen bagasje, politiet var selvfølgelig varslet, og nå hadde hun brukt sine siste slanter til å kjøpe seg et skikkelig måltid før katastrofen var et faktum. Det var ikke mye talent å observere på torget denne dagen – det var det forresten aldri – og allerede før jentungen hadde rukket å sette seg, var hun blitt gjenstand for en sterk og plagsom interesse fra det som fantes av hankjønn i nærheten, kelnerne ikke unntatt. De plystret og sa en del ting som Jerry forstod pluss en hel del som han ikke forstod, men så mye skjønte han 47


at det var på hennes bekostning de lo og godtet seg. Så forsøkte en av dem å knipe henne i puppene. Det var da Jerry reiste seg og gikk bort til bordet hennes. Han var ingen helt, tvert om etter sin egen oppfatning, men det foregikk ting oppe i hodet hans, og han hadde ikke vanskelig for å forestille seg at det kunne ha vært Cat som satt der og ble klemt opp i et hjørne. Altså: til aksjon. Han la den ene hånden på skulderen til den lille kelnerspretten som hadde plukket på henne og den andre på skulderen til den store som flirende hadde applaudert et slikt initiativ; og på dårlig, men fullt begripelig italiensk informerte han dem om at de i egen interesse burde la den unge damen være i fred. Ellers aktet han å brekke de fete grisenakkene deres. Atmosfæren var lite hjertelig etterpå, og den lille gjorde diverse håndbevegelser mot en av baklommene, men ombestemte seg da han fikk et fullt overblikk over Jerry. Jerry slengte noen penger på bordet, tok skuldervesken hennes, hentet sin egen boksekk og nesten bar henne tvers over plassen til Apollo. «Er du engelsk?» spurte hun mens de gikk. «Ja, med kjerne, kjøtt og skinn,» fnyste han indignert, og det var da han så henne smile for første gang. Det var et smil som det var bryet verd å arbeide for: Hele det lille magre ansiktet hennes lyste opp som et skøyerungefjes gjennom skitten. I roligere omgivelser bestilte Jerry et nytt måltid til dem; og da de fikk roet seg, begynte han å fortelle om seg selv. Han følte trang til det etter alle disse ukene i ensomhet. Han fortalte at han var journalist og akkurat nå gikk på gress for å skrive en roman – noe han lenge hadde planlagt – og at han hadde en smule kontanter igjen av et beløp han hadde fått utbetalt fra en tidligere arbeidsgiver. Noe hadde han betalt for huset, en del hadde han brukt til å leve for, så nå var det ikke så mye gull igjen. Da smilte hun for annen gang. Oppmuntret kom han inn på det skapende livs ensomme natur: «Du vil ikke tro hvor vanskelig det er å få laget noe, å få det til å komme ut, liksom …» «Noen koner?» spurte hun med ett og avbrøt ham. Først trodde han det var romanen hun siktet til, men så oppdaget han det avventende, mistenksomme blikket hennes og svarte varsomt: «Ingen aktive,» som om koner var vulkaner – og nett48


opp det hadde de vært i Jerrys liv. Etter lunsj, da de småfulle ruslet over det tomme torget i solsteken, sa hun: «Alt jeg eier, har jeg i denne vesken, forstår du?» Det var skuldervesken av teppestoff. «Og det har jeg tenkt å fortsette med. Så ingen skal gi meg noe jeg ikke kan bære med meg. Skjønner du?» Da de nådde bussholdeplassen hans, ble hun stående, og da bussen kom, kløv hun ombord etter ham og lot Jerry kjøpe billett til henne; og da hun steg av bussen i tettgrenda, slo hun følge med ham oppover åsen – Jerry med boksekken over skulderen, hun med vesken, og slik var det. Tre netter og mesteparten av dagene sov hun, og den fjerde natten kom hun til ham. Han var så uforberedt at han hadde låst døren i soveværelset: Jerry hadde en nokså spesiell innstilling når det gjaldt vinduer og dører, særlig om natten. Så hun måtte dundre på døren og rope: «Jeg vil ligge i sengen din for pokker!» før han åpnet. «Lyv aldri for meg,» sa hun da hun smøg seg ned under teppet. «Ingen ord, ingen løgner. Skjønner?» Som elskerinne var hun som en sommerfugl, husket han: Hun kunne ha vært kinesisk. Vektløs, aldri stille, så ubeskyttet at han måtte ynkes over henne. Da ildfluene begynte å svirre rundt huset, stilte de seg på kne på benken ved vinduet og så på, og Jerry tenkte på Østen. Sikadene gnisset og froskene kvekket, og ildfluene hvirvlet rundt en sentral dam av mørke. De kunne bli stående der, nakne, i en time eller mer om gangen mens den varme månen sank bak åsryggene. De snakket aldri sammen når de stod slik. Men han sluttet å låse døren. Musikken og hamringen hadde sluttet, men isteden hadde kirkeklokkene begynt å ringe; det var vel aftensangen, antok han. Dalen var aldri helt stille, men klokkene lød kraftigere nå på grunn av duggen. Han slentret bort til jernrøret som var slått ned i bakken, og fiklet med snoren som holdt tennisballen fast, mens han så for seg den spretne lille kroppen hennes som fór frem og tilbake mellom slagene med munkehabitten flagrende omkring seg. «Verge er den store,» hadde de sagt til ham. «Verge betyr 49


veien tilbake,» hadde de sagt. Jerry nølte enda et øyeblikk mens han stirret ned mot den blå sletten der hovedveien gikk rett som en linjal mot byen og flyplassen. Jerry var ikke det han selv ville ha kalt en tenkende mann. En barndom fylt av farens brøl hadde tidlig lært ham verdien av store idéer og store ord. Kanskje det var det som hadde knyttet ham til piken til å begynne med, tenkte han. Det hun hadde sagt: «Gi meg ikke noe som jeg ikke kan bære!» Kanskje. Kanskje ikke. Hun finner seg en annen. Det gjør de alltid. Tiden er inne, tenkte han. Pengene er oppbrukt, romanen er dødfødt, og piken er for ung: Kom igjen. Tiden er inne. Til hva? Til at hun finner seg en ung okse istedenfor å slite ut en gammel. Til å gi etter for vandringslysten. Bryt leir. Vekk kamelene. Av sted! Jerry hadde gjort det før et par ganger. Slå opp det gamle teltet, bli en stund, dra videre: Beklager, vennen min. Det er en ordre, sa han til seg selv. Det er ikke vår sak å spørre hvorfor. Når fløyten lyder, fylkes karene. Ingen argumenter. Verge. Pussig også, han hadde hatt en fornemmelse av at det var i emning, tenkte han mens han fremdeles stirret ut over sletten. Ingen sterk og bydende følelse, bare en følelse av at tiden snart måtte være inne. Men istedenfor å sitre av energi, forventning, forestående aktivitet, ble kroppen hans grepet av dorskhet. Han følte seg plutselig for trett, for fet, for søvnig til å bevege seg mer. Han kunne ha lagt seg rett ned der han stod. Han kunne ha sovet på det stive gresset til hun vekket ham eller til det ble mørkt. Dritt, sa han til seg selv. Jævla dritt. Han tok seg sammen, tok telegrammet opp av lommen, gikk med faste skritt inn i huset og ropte navnet hennes. «Hei, ungen min. Hvor er det du gjemmer deg? Dårlige nyheter, dessverre.» Han rakte henne telegrammet og gikk bort til vinduet; han orket ikke se på mens hun leste det. Først da han hørte at papiret ble lagt på bordet, snudde han seg fordi han ikke kunne gjøre noe annet. Hun hadde ikke sagt et ord, men hun hadde klemt hendene opp i armhulene, og 50


kroppsspråket hennes kunne være meget veltalende iblant. Han så hvordan fingrene beveget seg og forsøkte å få feste i noe. «Kanskje du kan flytte over til Beth en stund?» foreslo han. «Hun blir sikkert bare glad for det. Hun liker deg jo så godt. Du kan sikkert bli der så lenge du vil.» Hun ble stående i samme stilling helt til han gikk ned til grenda for å sende svartelegrammet. Da han kom tilbake, hadde hun funnet frem den blå dressen hans – fangedrakten, som hun kalte den – men hun skalv, og ansiktet var hvitt som kalk. Da han forsøkte å kysse henne, var hun kald som marmor, så han slapp henne med det samme. Den natten lå de sammen, og det var enda verre enn å være alene. En stakkåndet Mama Stefano kunngjorde nyheten ved lunsjtid neste dag. Skolegutten var reist, sa hun. I blådressen. Foruten skrivemaskinen og boksekken hadde han en håndkoffert. Franco hadde kjørt ham til flyplassen i varebilen. Waisenhusungen hadde også vært med, men bare til innfarten til motorveien. Hun sa ikke engang adjø til dem, bare satte seg rett ned ved veikanten som den tøyte hun var. Etter at de satte henne av, hadde skolegutten vært taus og innadvendt en lang stund; han hørte nesten ikke Francos nærgående spørsmål. På flyplassen hadde de en time å slå i hjel før flyet skulle gå, så de knekket en lerke sammen og tok et slag domino; men da Franco forlangte en stiv pris for skyssen, begynte skolegutten – endelig! – å prute som en virkelig riking. Franco hadde fortalt henne alt sammen, sa hun, hennes hjertevenn Franco, som av onde tunger ble utlagt som pederast. Hadde hun ikke alltid tatt ham i forsvar – Franco den elegante, Franco, far til hennes idiot av en sønn? De hadde hatt sine skjærmysler – hvem hadde ikke det? – men i hele dalen fantes det ingen hedeligere, snillere, arbeidssommere og mer velkledd mann enn Franco, hennes venn og elsker! Skolegutten var reist hjem for å kreve arven sin, sa hun.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.