Page 1


Forbilde


Forbilde, knulle dukke, jĂŚvla

fitte,

dumme toyte, Sophie Elise


© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-51167-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign og art direction: Anti Omslagsfoto: Pål Laukli Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2016 Satt i 10/13,3 pkt. Minion og trykt på 90 g Munken Print White 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


forord

Jeg føler meg langt utenfor komfortsonen når jeg nå, bare 21 år gammel, skriver min egen selvbiografi. Da jeg startet arbeidet med denne boka var jeg 20, og når jeg er ferdig er jeg kanskje 22, eller kanskje til og med 23 – men jeg har uansett ikke levd et langt liv. Jeg er ikke kjent for å være den skarpeste kniven i skuffen, og om jeg først får skryt for noe som omhandler prestasjoner og ikke utseende, mener mange det er ufortjent. Ikke har jeg fått innført noen nye lover, ikke har jeg vunnet Nobels fredspris, og generelt har jeg vel ikke gjort noe ekstraordinært. Hva vet vel jeg om livet, liksom? Hva vet vel jeg om noe som helst? Jeg skal fortelle deg noe du kanskje visste fra før: Jeg vet absolutt ingenting om noe som er verdt å vite for din utvikling videre i livet. Jeg kan ikke komme med fakta du kan fortelle for å bli vinneren av neste fest, jeg kan ikke gi deg verktøyene du trenger for å lykkes videre i livet, og jeg vet ikke hvilke nøkkelplagg du burde ha i garderoben så du alltid kan være den best kledde. Du vil heller ikke finne rabattkoder på silikon eller Botox i denne boka. Beklager. Om du åpnet denne boka og leser for å bli et bedre eller kulere menneske, så har du plukket opp feil bok. Da burde du plukke opp noe helt annet – eller innse at du prøver å finne løsninger hos en selvdestruktiv rosablogger med et usunt kroppsideal. Men det er vel ikke derfor du er her, er det vel? Og det er ikke derfor jeg skriver. Jeg skriver fordi jeg alltid har hatt lyst til 5


å fortelle hele historien, uten hensyn til sponsoravtaler og hva som genererer klikk, og den kan egentlig oppsummeres ganske enkelt: Jente: 5–13 år gammel. Høyde: Lav nok til å bli mobba. Bosted: Harstad Driver med: Være elev, være mobbeoffer, være ensom, være sliten og være usikker. Netto inntekt per måned: 0 kroner. Og så møter vi henne igjen. Jente: 15 år gammel. Høyde: 158 cm nå. Enda såpass lav at det er litt for lavt, ifølge henne selv. Men hun dealer med det nå. Driver med: Være elev, ensom, usikker og selvdestruktiv. Netto inntekt per måned: 0 kroner. Det går enda litt tid. Ikke så lang tid, riktignok. Jente: 16 år gammel: Høyde: 158 cm. Har liksom akseptert at jeg ikke kommer til å vokse noe mer på dette punktet. Driver med: Være elev (eller kan man nå kalle det student?), ensom, usikker, selvdestruktiv. Og forbilde. Netto inntekt per måned: 70 000 kroner. Hvordan skjedde dette, mon tro? Skal jeg tenke igjennom livet mitt for å komme med en slags oppsummering av det som har skjedd så langt, er det første jeg tenker på noe materielt, faktisk et møbel. Det sorte speilet, det gamle speilet som mamma arvet fra 6


oldemor. Når sant skal sies, kan det være jeg bare innbiller meg at det er nedarvet. Jeg vet ikke om speilet faktisk har en historie jeg har plukket opp i en bisetning, eller om mamma har kjøpt det på finn.no. Hvem har sett inn i dette speilet før meg? Jeg liker å forestille meg en ung kvinne som har blitt gammel foran det speilet, år etter år, hendelser etter hendelser. Men det har kanskje bare støvet ned på et rom, og hvem bryr seg egentlig? Greia er at jeg bryr meg, fordi jeg er sånn. Jeg tenker over altfor mye rart, og har nok unødvendig mye stress i hodet mitt. Hva har det å si, hvem som har eid det speilet før? Når jeg er død har sikkert noen andre det speilet, og de driter jo i at jeg hadde det før dem, tipper jeg. Med mindre de har en slik hjerne som meg som bryr seg om veldig rare ting. Speilet får uansett en historie for meg, via alle blikkene som jeg har kastet inn i det. 15 år gammel, 17 år gammel, 19 år gammel og 20 år gammel. De samme øynene med en annen type erfaring eller et annet lag med løsvipper, andre farger på linsene, blanke øyne, forelska øyne, røde øyne eller skjelende øyne etter altfor mye alkohol. Og nå kan jo speilet få en slags liten kredibilitet her, da – noen som vil kjøpe det? Eller, jeg glemte at jeg nå skriver en bok. Ikke blogg. Her får jeg ingen direkte tilbakemeldinger, men om dere skulle være interesserte i det speilet kan dere jo henvende dere til managementet, for slik har det blitt. Men mer om det senere. En gang våknet jeg midt på natta og trodde jeg så et spøkelse i det speilet, noe som lignet en liten barnekropp, en veldig spinkel liten jente, eller kanskje det bare var en gul genser som lå på stolen? Speilet var støvete, fordi jeg er rotete og ikke rydder på rommet med mindre jeg får en gutt på besøk, så om det var et spøkelse eller en stol eller meg selv er ikke godt å vite. Uansett gjorde det at jeg ble redd for å være på mitt eget rom i en lang periode og ikke turte å se mitt eget speilbilde i frykt for hva som kanskje sto bak meg. Noe som ble en slags befrielse, for spei7


let hadde på mange måter blitt en herre over meg, speilet som bestemte om det ble en bra eller dårlig dag. Speilet har vist meg mye, spøkelser eller ei. Paranoid eller ei. Gutter på besøk eller ei. Selvmordstanker eller ei. Jeg har sett meg selv ha sex i det speilet, jeg har sett meg kutte meg selv, jeg har sett meg studere brystene mine både med og uten silikon, jeg har klemt og kjent på nesa mi for å finne ut hvordan en kirurg kunne fikse på det jeg så på som et problem, jeg har slått knyttneven inn i det, jeg har tatt bilder med mitt Canon 650 D inn i det, senere med et Canon 5D og et mye dyrere objektiv, og jeg har opprettet bloggen i senga mens jeg satt foran det speilet. Man kunne plassert et kamera der inne, og man ville ha fått verdens rareste og mest ustabile film, der enkelte scener kunne vært hentet fra PornHub og andre fra Disney Channel. Noen burde aldri blitt vist for offentligheten, og enkelte ting skammer jeg meg over, likevel sitter jeg her og skriver en bok, som om du som leser skulle vært det støvete speilet på rommet mitt. Det er vel slik jeg er. Ikke litt PornHub og litt Disney Channel, men litt ustabil. Slik ungdommer er, men som man glemmer at de har vært. Når de blir kastet inn i en voksenrolle der man skal vise andre hvilken vei de skal gå, når man selv prøver å finne sin egen vei, samtidig som man kaster blikk inn i speilet hvert andre sekund. Om du så meg slik som speilet så meg, så vet jeg ikke hva du ville ha sett. Men jeg tror ikke forbilde er det rette ordet.


norges mest kjente ikke-eksisterende jente 14. juli 2014. Karrieren min var bygget på å ta perfekte bilder av meg selv. Perfekt hår, perfekt lys, perfekt redigert. Den dagen var alt kaos. Jeg trykte på record, og filmet meg selv mens jeg satt og gråt på gulvet i stua. Uten sminke, med hovne øyne, ordene som kom ut av munnen min må ha vært umulige å forstå. Senere skulle dette bli vist på tv, ikke bare én – men flere ganger – også i promoen til serien Bloggerne. Dette skulle bli noen av de mest sette bildene av meg. Men det tenkte jeg ikke på da. Jeg gråt, hikstet og hulket. Jeg sa jeg ville snakke med mamma og pappa, jeg ville ikke snakke til et kamera. Du skulle kanskje tro at en av Norges mest kjente bloggere hadde noen venner å ringe til, men de såkalte vennene mine i Oslo var ikke noen jeg kunne strekke meg ut til, det hadde jeg skjønt. Vennene mine i Harstad var flere mil unna, de kunne ikke bare kaste seg på et fly, og jeg ville ikke gå ut og møte verden. Jeg ville ikke møte noen, og enhver løsning på situasjonen virket så uendelig langt unna. Når man ligger på gulvet og gråter til løsvippene løsner, føles ingenting bra. Den dagen skulle TV 2 egentlig komme og filme meg til serien Bloggerne, som jeg var med i, men det var utenkelig nå. Jeg ringte og sa til produsenten at jeg måtte få slippe. Selvfølgelig skulle jeg slippe, sa han, men så minnet han meg på det lille kameraet de hadde gitt meg: Du burde filme det. Livet mitt var kaos. I dagene før hadde alt gått galt, jeg hadde drukket for mye, blandet alkohol med piller, og resten var et 9


stort sort hull som vokste og ble større og mørkere for hvert sekund. Jeg hadde våknet naken, alene på et fremmed sted, i en fremmed seng. Hva som hadde skjedd med meg, ante jeg ikke, og jeg fryktet det verste. Da jeg kom hjem hadde jeg kranglet med kjæresten min. Og morgenen etter var han borte. Den eneste jeg hadde å snakke med nå, var det lille kameraet fra TV 2. Etter noe som føltes som flere timer på gulvet, med gråt og desperasjon, mobiliserte jeg nok krefter til å finne fram mobiltelefonen. En drøss med ubesvarte anrop lyste opp fra displayet. Jeg hadde ikke klart å blogge på flere dager. Og bare ved å ikke gjøre noe fikk jeg alles oppmerksomhet. Hele verden så at det ikke skjedde noe på bloggen til Sophie Elise, og da måtte det ha skjedd noe i livet til Sophie Elise. Det hadde tikket inn en rekke SMS-er fra aviser og magasiner, og alle lurte på det samme: Kunne jeg bekrefte et brudd mellom meg og samboeren min? I ørska åpnet jeg nettleseren, og ble møtt av siste nytt fra mitt eget liv. Min egen krise, mitt eget ansikt. Jeg leste navnet. Sophie Elise. Jeg visste at det handlet om meg, men jeg kjente meg ikke igjen. Sånn var det blitt. Jeg var som en tilskuer til mitt eget liv. Som en fremmed i min egen hjerne, der årstidene endret seg hver dag. Jeg kunne ikke definere meg selv, for jeg visste ikke hva jeg var. Forbilde? Hatet? Elsket? Engasjert? Smart? Dum? Reflektert? Overfladisk? Dyp? Den de snakket om, hun Sophie Elise. Henne kjente ikke jeg. Den ene dagen var jeg mørketid. Jeg var vinter. Jeg var bekymringer, jeg var håpløshet og jeg var engasjement. Jeg var inspirerende, et «godt forbilde» og modig. Jeg var ulykkelig, jeg var krevende og jeg var alene. Jeg tenkte at slik, det er slik jeg er. Neste dag var jeg kanskje sommer. Lettkledd, glad, brun. Fylt 10


av små tanker om enda mindre ting. Extensions, pupper og sminke. Lipgloss og lipliner. Kylie Jenner. Jeg var dagens outfit, sladder med venninner og fargen rosa. Jeg tenkte at slik, det er slik jeg er. Akkurat den dagen, etter å ha blitt sviktet, forlatt, på vei inn i et mentalt sammenbrudd, var jeg bare helt ødelagt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kunne bli noe som helst igjen. Verken meg selv eller hun Sophie Elise, hun kjente. Jeg vet ikke hvorfor det skjedde med akkurat meg. Hvorfor akkurat jeg ble kjent. Det finnes flere hundre tusen bloggere i landet vårt, og de aller fleste ønsker det samme. De vil nå ut til folk, de vil bli hørt og de vil være viktige. Det eneste jeg ville, var å bli en annen. Det var ikke noen spesiell grunn til det heller, jeg har alltid vært bra. Jeg har vært fysisk fin, psykisk helt OK, jeg gjorde det greit på skolen og kommer fra en veldig snill og varm familie. For meg var ikke det nok. Vel vitende om at det er fysisk umulig å transformere seg til et annet menneske, bestemte jeg meg for at Internett skulle bli min arena. Der kan du være den du selv ønsker, basert på din egen identitet. Det sies at om man ser opp til noen, ser man egentlig opp til en versjon av dem som ikke eksisterer. Man ser kun visse sider av andre mennesker, med mindre du kjenner dem ut og inn, og det er få man virkelig kjenner på den måten. Om du leser en blogg eller følger en Instagram-konto, så ser du opp til en polert, uekte versjon av dem som du uansett aldri kan bli. Jeg endte på sett og vis med å strekke meg etter meg selv, en urealistisk versjon av meg selv. Å ikke klare å leve opp til seg selv, det føles som et nederlag. Jeg har fått pengene, jeg har fått et kjent navn og jeg har fått utallige muligheter. Jeg har en egen leilighet, jeg har operert det jeg ønsket å operere og jeg kan ligge med dem jeg vil ligge med. Jeg har dyre vesker, klær, all sminke jeg trenger og mer, jeg har 11


et sinnssykt høyt taxiforbruk, og jeg har alltid en fest å være på. Jeg har også fått sosial angst, problemer med selvskading og eksistensiell angst. Jeg lurer på om jeg ville hatt det, om jeg ikke hadde trykket på publiser for første gang, en vinternatt i 2011.


ut av vinduet, inn i skyene

2001. Sommer. Det kunne nesten ha vært poetisk. Om jeg visste hva poesi betydde da jeg var seks år, ville jeg nok ha tenkt nettopp det. Sola som farget himmelen rosa. Havet som strakte seg i det uendelige uten en bølge i sikte. Øynene mine fulle av tårer. Barnekinn som ristet av sinne. Kontraster. I dag elsker jeg kontraster. Den vakre naturen og et barn som gråter. Den gang elsket jeg bare sykkelen og kaninen min. Jeg hatet mamma som tvang meg i seng tidlig, og jeg hatet nabogutten som slo meg med en spade. Likevel ville jeg leke med ham – og akkurat det forteller meg en del om kjærlighet. Jeg har blitt slått av mange metaforiske spader i ettertid, men likevel villet leke. Man lærer ikke før man har blitt slått av spader minst 30 ganger. Eller, jeg har vel ennå ikke lært. Jeg gråt stille for meg selv på rommet. Eller, jeg gråt akkurat høyt nok til at mamma kunne høre det, men såpass lavt at det ikke ble overdramatisk. Sånn midt på treet var best om hun skulle få dårlig samvittighet. Da mamma hadde ropt meg inn for kvelden en time tidligere, hadde jeg nektet. Da hun kom og bar meg inn, klikket jeg. Det var så vondt. Som om hjertet ble revet ut av brystet. Jeg var den av naboungene som måtte legge meg tidligst, det ultimate sosiale nederlag på lekeplassen. Nå så jeg med tårefulle øyne ut på barna som syklet fram og tilbake utenfor, mens jeg lå inne og egentlig skulle ha vært til sengs. Jeg ville heller se på dem og syklene deres. Nabogutten hadde ingen å dytte av trampolinen. Han hadde ingen å slå med spade. Det gjorde vondt for meg. 13


En gang da jeg var fem, ropte jeg til ham: «Du kommer til å angre, for jeg kommer til å bli kul.» Ropet kom fra ei jente som var så liten av vekst at hun burde fått veksthormoner, ei jente med altfor stort hode i forhold til kroppen, ei jente med overbitt på 1,5 cm. Og om jeg nå er kul, vet jeg ikke. Men det var en følelse jeg hadde. Tårne trillet. En, to, tre. Ti tårer. Barna der ute syklet rundt. Maur. De så ut som maur. Jeg fiklet med en blyant og tegnet kruseduller i vinduskarmen. Så skrev jeg mitt eget navn. Jeg så ned. Jeg skrev det igjen. Sophie. Sophie. Sophie. Noen ganger med en stjerne på starten, noen ganger med et hjerte på slutten. Noen ganger en smilemunn. Autografen min. Kanskje det gjør at huset stiger i verdi, tenker jeg. Eller at huset blir populært, en turistattraksjon. Jeg hadde delvis rett. Guider har faktisk vist det fram på tur rundt i Harstad, har jeg hørt. En dag kommer folk til å spørre om autografen min. Det var ikke et ønske, det var ikke et håp. Det var bare noe jeg visste. Den natta sov jeg godt. Og om jeg ble tvangslagt av mamma, brydde jeg meg ikke. Jeg skulle øve på å bli intervjuet, på å skrive autografer og på å holde taler. Når folk spør meg om hvordan det føles å være kjent, så kjenner jeg det helt klart inni meg. Det føles akkurat som da det bare var en tanke, da navnet mitt bare var kruseduller skrevet i vinduet med gråblyant. Det føles normalt, for det er sånn jeg alltid har hatt det – i det minste i hodet mitt.


rundt middagsbordet

Det var sommeren 2010 i Harstad, og som enhver gjennomsnittlig sommerdag var ikke denne spesielt varm. En tåke lå utenfor vinduet, regnet falt sakte mot bakken, og sommerferien gikk mot slutten. Familien var samlet rundt middagsbordet. Det skjedde ikke ofte på denne tiden. Som regel spiste jeg på soverommet, mens lillesøsteren min og resten av familien spiste foran tv-en. Der så de på Seinfeld eller Kongen av Queens og lo høyt. Jeg syntes de var irriterende, slik enhver jente på 15 år synes om foreldrene sine. Kongen av Queens var faktisk en ganske morsom serie, men ikke faen om jeg skulle innrømme det for dem. Da ville de bare tvinge meg med på de små samlingene sine. Av en eller annen grunn samlet vi oss likevel rundt bordet den dagen. Jeg hadde på meg en hettegenser som dekket armene og toppen av hodet mitt. Pirket litt i maten, så stygt på lillesøsteren min som alltid var så søt og hyggelig mot mamma og pappa. Irriterende hyggelig. Som hele familien min, syntes jeg. De brød seg litt for mye, de snakket til meg litt for ofte og de var litt for glade. Pappa skulle være så kul og leke kompis. Slo meg lekent i armen, og jeg ble forbanna. Han tullet med at jeg var en gretten tenåring. Jeg hadde lyst til å tulle tilbake og si at han så ut som en gammel narkoman på grunn av håret, men jeg droppet det. Han ville kanskje ha syntes det var morsomt, men jeg ville heller sitte og være sur. Dessuten så han ikke ut som en gammel narkoman, og det visste han selv. Jeg, derimot, visste at jeg var en gretten tenåring. 15


Men pappa visste hva han skulle si. Han er en smart mann, og han vet hvordan han skal gjøre meg glad og engasjert. Så han gjorde meg provosert over noe som ikke hadde med meg eller familien å gjøre. Han snakket om miljøvern. Om isen som smelter på polene, om mennesker som ødelegger planeten. Om overbefolkning. At livet vi lever ikke er bærekraftig. Og vi var ikke alltid enige, pappa og jeg. Men han så noe i meg som få andre gjorde. Vi kunne diskutere, rope og skrike mot hverandre, men det var alltid gøy. Jeg ble tatt seriøst, han hørte på hva jeg hadde å si. Han argumenterte mot meg som om vi var likeverdige. Som om jeg burde vite alt han visste om politikk, statistikker og tall. Pappa vet alt, selv om han bare er observatør av det hele via nyhetene som de fleste av oss. Han jobber med økonomi, han spiller i band, han er kontraster. Og han inspirerte meg til å si meningene mine. Mamma og lillesøsteren min satt stille ved siden av oss rundt bordet. Senere skulle også lillesøster bryte ut av skallet sitt, og jeg vet det er på grunn av de øyeblikkene. Rundt middagsbordet, bare oss fire. Å snakke om «det større bildet» ga meg et rush og et adrenalinkick. Jeg var sur da jeg kom til matbordet. Så ble jeg lykkelig, spent og jeg ville gjøre noe. Det endte likevel med at jeg gikk opp på rommet. Så meg i speilet, børstet gjennom extensionsene. Gråt litt fordi mine eventuelle barn en dag kommer til å leve i en grusom verden. Der var vi uenige, mamma, pappa og jeg. De ville at jeg skulle gi dem barnebarn, så klart. Jeg ville ikke, på grunn av sannhetene pappa fortalte meg om verden. Jeg har lært mye på skolen, men det aller viktigste har jeg lært rundt middagsbordet fra faren min.


en handleliste

1500 kroner. Det var hva jeg fikk hos mamma og pappa i lommepenger hver eneste måned. Ganske mye egentlig, med tanke på at jeg ikke trengte å gjøre annet enn å rydde mitt eget rom. Men 1500 kroner rekker ikke langt, i alle fall ikke om du har en veldig lang handleliste hver eneste måned. På min liste sto følgende: • Løsnegler og lim. Helst med litt bling-bling på, noen små «diamanter» og rosa detaljer. • Vipper og lim. To par vipper i uka, for jeg ville jo gjerne ha den berømte «dobbeltvippen». • Litt påfyll av sminke måtte jeg også ha. • Solarium. Det ble riktignok redusert litt etter at jeg begynte på barbiedopet Melanotan, så etter hvert var jeg nede i 3 ganger i uken. • Muligens litt klær, om lommeboka enda tillot det, noe den sjelden gjorde. Og brått har man brukt 1500 kroner. For meg var det ikke mulig å kutte ut noe, for om jeg plutselig manglet løsvipper eller negler, fikk jeg panikk. Reell panikk. Angst, høy puls og stress. Jeg kunne hyle, rope og skrike. Det var som om alle de overfladiske tingene var en del av et puslespill som holdt en veldig sårbar sjel samlet og rolig under visse omstendigheter. Om en del av puslespillet manglet, så gikk jeg i tusen biter. 17


Da jeg begynte i tiende klasse på ungdomsskolen, gjorde jeg en helomvending. På et tidspunkt åpnet en butikk i Harstad som solgte extensions, og jeg ble straks nysgjerrig på hva dette var for noe, jeg hadde jo alltid ønsket meg lengre hår. Første gang jeg prøvde de blonde, bølgede lokkene var det noe som skjedde. Jeg så på meg selv i speilet, og i et lite sekund følte jeg meg fin. Det var en rus, et adrenalinkick. Det vekket noe i meg. Med et enkelt klips kunne jeg få en helt ny look. Jeg følte meg nesten som en av de glamourmodellene jeg hadde sett på forsiden av FHM. Bare i et sekund, riktig nok, men det sekundet var nok for meg. Jeg fikk en visjon om hvordan jeg kunne se ut hvis jeg bare ville. Jeg hadde allerede vært innom de aller fleste stilene man kunne ha. Goth, Emo, litt hipster, you name it. Men alle disse stilene ga bare mer næring til bålet som brant inni meg og fortalte verden hvor usikker jeg var på meg selv. Men om jeg ble noe totalt annet på utsiden enn det jeg følte meg som på innsiden, ville det være noe vakkert ved det, for jeg elsket kontraster. At man kan være smart, men pen. Engasjert og flink, men likevel glad i extensions og sminke. At man kan gråte av seg løsvipper man har brukt en halvtime på å få til å sitte perfekt. Sånne ting. Dessuten ville jeg ha oppmerksomhet, og det virket det som om jentene på forsiden av FHM fikk. En bekreftelse. De så selvsikre ut. Jeg farget håret platinablondt og fikk extensions, og de ble umiddelbart en stor del av det nye «meg». Kanskje den viktigste delen av hele puslespillet. Dermed måtte jeg ha nytt hår en gang i måneden. Og det kostet. Veldig mye. Heldigvis hadde jeg en kjæreste. Han var litt eldre, passet på meg, og elsket meg så mye at han brukte store deler av de få pengene han hadde til å kjøpe extensions til meg hver eneste måned. Fra England, og han klaget aldri. Jeg er usikker på om jeg noen gang sa skikkelig takk. En gang da extensionsene mine ikke ble levert til rett tid, ble jeg forbanna. Kjæresten min og jeg satt i senga hans og skrev 18


en sint mail til leverandørene, der jeg påsto at jeg skulle skaffe advokat og saksøke hele nettsiden, siden vi (med andre ord han) hadde betalt ekstra for å få det levert fort. Jeg fikk aldri svar på den henvendelsen, men håret kom etter litt, og jeg kunne nok en gang sprade rundt med mine syntetiske blonde extensions. Jeg hadde til sammen 480 gram extensions i håret. Jeg klarte ikke å ha mindre.


du er ikke enten rosa eller sort

Det er ikke slik at man enten er et mobbeoffer, eller så er man populær. Det virker som om flere tenker at det er de eneste alternativene. De midt imellom snakker man ikke så mye om. Jeg ble mobbet med jevne mellomrom på barneskolen. Mobbingen mot meg var litt sesongbasert. Rett etter skolestart hver sommer ble jeg mobbet. Jeg var mindre enn alle de andre, og selv om årene gikk og jeg ble eldre, kunne jeg enda være like lav som de som begynte i førsteklassen. Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg 1,42 høy. Jeg ble mobbet litt der også, i starten. Jeg vokste meg sånn høvelig til etter hvert, og høyden min var ikke noe lengre folk kunne ta på meg på. Det føltes fint, men det sitter vel enda litt igjen. Når vi snakker om mobbing, er det viktig å finne en definisjon på hva det egentlig betyr. Om noen er litt frekke mot deg en gang eller to, så er ikke det mobbing. Jeg vil si det handler om å være slemme mot et enkelt menneske, gjerne at man er slemme i flokk, over lang tid. Det blir en normal del av hverdagen for den som blir mobbet, og de som mobber. Like normalt som at man går til skolen, at man spiser maten sin, at man pusser tennene sine. Det er en del av daglige gjøremål. Så når jeg sier «jeg ble mobbet» er det hva jeg snakker om. Siste del av tiden min på ungdomsskolen kan man nesten oppsummere som en eller annen dårlig film fra USA om en jente på High School som bestemmer seg for å endre stilen sin, og så blir hun godtatt. En ekstra BH, noen extensions, og vips, så fikk jeg mer opp20


merksomhet fra gutter, og mer oppmerksomhet fra jenter. Jeg tok lettkledde bilder av meg selv som jeg postet på sosiale medier, og slik begynte vel min onde spiral inn i en utseendefiksert hverdag hvor jeg følte at utseendet mitt, eller rettere sagt utseendet jeg lot som om jeg hadde, var eneste grunnen til at jeg ble likt. Jeg hadde venner, jeg fikk kjæreste etter kjæreste, lå rundt med mange i samme gjeng, festet, dumpet gutter, ble dumpet, og livet var vel som for de fleste andre 14–15 år gamle jenter som er veldig «out there». Jeg skulle være med på alt, jeg føler at jeg gjorde det meste, og livet var innholdsrikt, sosialt og spennende til tross for mange opp- og nedturer. Jeg hadde en fasade, som jeg følte det var tungt å opprettholde, men mot slutten av ungdomsskolen følte jeg meg hjemme, jeg syntes jeg hadde funnet min plass og jeg følte meg alltid velkommen. Samtidig – når jeg tenker tilbake på dette, får jeg vondt langt inn i hjertet. Jeg var ikke et grusomt menneske da, og jeg var heller ikke utakknemlig, men jeg var syk. Da mener jeg ikke sykelig opptatt av utseendet, men psykisk syk. Jeg var full av angst, deprimert og skadet meg selv. I stedet for å snakke om disse problemene, den konstante frykten og stresset jeg hadde på innsiden, brukte jeg de overfladiske tingene som et holdepunkt. Kjæresten min ga meg trygghet, fordi han kunne gi meg det jeg ønsket meg. Jeg klarte ikke å ta imot kjærlighet, jeg klarte bare å ta imot extensions. Jeg ville heller at han skulle kjøpe nytt hår til meg enn å fortelle meg at jeg var vakker. Ordene betydde ikke noe, jeg visste jo at jeg var stygg. Og personligheten min? Den tenkte jeg ikke så mye på. Jeg var bare ulykkelig, fortvilet og på kanten av et stup. Aller vondest var det de dagene jeg ikke hadde disse overfladiske små gledene. Å tenke på noe så lite viktig som vipper og hår var godt, når man egentlig burde vurdere å bli tvangsinnlagt på psykiatrisk fordi man er en fare for seg selv. Livet var både rosa og sort. Når jeg tok på meg nye extensions var jeg glad. Gråte kunne jeg gjøre en annen kveld.


smerten i brystet

Det var helt umulig å kontrollere det. Det var som om alle destruktive og ødeleggende tanker om meg selv krøp ned fra hodet mitt og inn under brystkassen, inn i lungene mine og tok over kroppen min. Jeg klarte ikke å puste når hatet flyttet seg der inne. Når hatet kun satt i hodet, da var det tårer. Da vugget jeg sakte fram og tilbake i senga og gråt stille for meg selv. Fordi jeg følte meg så fæl. Fordi jeg ikke følte meg god nok. Fordi jeg skulle ønske noen så meg, at noen lot meg snakke uavbrutt, om hva som fantes inni meg. Og hva var nå det? Et kaos. Jeg innbilte meg at kjæresten min tenkte at jeg var stygg, at jentene han gikk i klasse med var så naturlig pene og morsomme. I motsetning til meg som ikke var naturlig pen, og ikke særlig flink til å være sosial. Jeg visste aldri hva jeg skulle si eller når, og jeg turte ikke å ta ordet selv om jeg hadde mye på hjertet. Jeg ville også slå en spøk, for jeg var tross alt ganske morsom – i det minste når det bare var meg alene. For jeg var ikke dum – i alle fall ikke så dum som folk trodde. De dømte meg på grunn av det blonde håret, den brune huden og all sminken. Jeg var som et slags lerret jeg selv bestemte over, og jeg brukte mye tid på å bekymre meg over resultatet. På skolen var hver dag som en audition der jeg ikke ante når det passet seg å si hva, hvem man kunne stå sammen med, hva som var greit og ikke greit. Jeg følte meg bare i veien og så jævlig middels i alt mulig. Middels pen, middels god på sko22


len, middels … eller, faktisk under middels flink til å være med mennesker. Om sommeren, i de lyse nettene, da lå jeg der med tankene mine, fulle av mitt eget hat mot meg selv. Når det satt i hodet, da gikk det fint. Jeg likte tårene, de gjorde meg sliten. Kanskje gråt jeg meg i søvn, det var en god følelse, litt harmonisk, jeg følte meg nesten sterk. «Jeg gråt meg selv i søvn i går» høres så mye bedre ut enn «Jeg klikket helt og slo hodet inn i veggen og så våknet jeg bare opp dagen etter». Det er sånn det pleier å ende når tankene flytter seg ned i kroppen. Jeg følte meg fanget. For feig til å dø, for svak til å leve et bra liv. Jeg stakk en hånd under puta og strakte meg etter en kniv som jeg alltid hadde liggende der, under puta. Det var siste utvei, å lage noen små kutt over hånda. Ikke gjorde det spesielt vondt, og ikke skadet det meg på ordentlig, men det var noe. Det var blod, det var smerte og det var en distraksjon som koblet bort alle følelsene. Jeg kuttet meg alltid på oversiden. Ikke under armen der hvor pulsårene er, for plutselig kunne det jo gått galt. Med en rask bevegelse dro jeg kniven over armen, jeg hadde god teknikk, og visste nøyaktig hvor hardt jeg skulle gjøre det. Jeg visste hvordan det føltes. Når kniven traff armen min var det en deilig form for smerte, men også kontroll. Det var som om jeg forviste tankene ut av kroppen min, som om de ble skutt ut av de små kuttene og ut i universet. Fire kutt på rad, fem, seks. Blodet rant sakte ned, og jeg klarte endelig å slappe av. Kroppen ble rolig, pulsen falt. Dette var mitt dop, dette var hva jeg trengte for å sovne. Det ble faktisk ganske fint, disse seks små strekene på rekke og rad på armen min. Jeg fant fram telefonen og knipset et bilde. Det gjorde jeg alltid når jeg klarte å lage slike fine kutt. Midt i haugen av mislykka selfies og speilbilder av meg selv, min brune Melanotan-hud og mitt platinablonde hår fult av syntetiske extensions, dukket det opp uklare bilder av kutt. Det eneste jeg klarer å gjøre rett, tenkte jeg.

Sophie Elise Forbilde  

Forbilde er en bok om å finne sin egen identitet, om å leve med usikkerhet og komplekser, og forsøke å falle til ro med at man som menneske...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you