Sondre Midthun Farvel til alt dét

Farvel til alt dét

Sondre Midthun

Farvel til alt dét

© CAPPELEN DAMM AS 2017 ISBN 978-82-02-47891-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Grim Erland Lyng Svingen Omslagsfoto: Esther Moe Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

første del

De fire dagene jeg skjulte meg i pappas båt, tilbrakte jeg for det meste med å sitte i kahytten og kikke ut. I glipen mellom gardinen og kahyttveggen stirret jeg på krabbefiskerne som stablet teinene sine opp på flytebryggen, skyssbåten fra øyene som kom og gikk med sine passasjerer, ungdommene som, ødelagt av den lokale pubens happy hour, kom for å kaste opp i sjøen; alt uten tanke for noe annet enn det som foregikk der ute, foran meg.

Men ikke i kveld. I kveld var det helt stille der ute. Jeg dro gardinen foran vinduet igjen og åpnet plastboksen med gårsdagens middag, men idet jeg stakk gaffelen i det panerte fiskestykket, hørte jeg stemmer utenfor. Stemmene kom fra nabobåten, jeg skjønte det var det samme paret jeg hadde sett tidligere på dagen, en kvinne og en mann som ikke snakket norsk.

Rolig trakk jeg gardinen til side igjen. Jeg ventet noen sekunder før jeg lente meg frem for å se. De sto på dekk og pusset tennene. Som om det var noe som hastet, drev de børstene hastig frem og tilbake mens de, fra tid til annen, spyttet i sjøen. De hørtes nederlandske ut, tenkte jeg, der de, ertende, begynte å kjekle om et eller annet. Kvinnen «flyktet», mannen løp etter, tok henne igjen, løftet henne opp og truet med å kaste henne over bord, før de, etter å ha roet seg, forsvant under dekk.

Synet av det nederlandske paret satte noe i gang i meg. Etter den kvelden, var det noe grunnleggende som forandret seg; plutselig begynte jeg å se på menneskene jeg observerte fra 7

båten som levende kommentarer til mitt eget liv. Familien som en kveld klargjorde nabobåten, ungene som hoiet og skrålte, oppspilt av å skulle overnatte på en øy de tydeligvis aldri hadde vært på, kroppene deres som var så nær at de fra tid til annen strøk seg opp langs vinduet jeg satt ved, fikk meg til å tenke på avstanden mellom min tilværelse og deres. Tre kamerater på vei ut for å fiske ledet tankene over på hvilke venner jeg egentlig hadde igjen, og hvilke venner jeg noensinne hadde hatt.

Kvelden etter at jeg hadde sett det nederlandske paret, gikk jeg ut. Som vanlig uten en plan for hvor jeg skulle gå, gikk jeg opp landgangen og over kaien uten å kikke opp på noen av bilene som passerte. Jeg skrådde over den ene store parkeringsplassen, som var omkranset av butikker, og som mer eller mindre utgjorde hele Malangen sentrum, før jeg gikk løs på stigningen opp til Modalen. Da jeg tyve minutter senere satte meg i skogholtet ovenfor klubbhuset i Modalen og kikket ned på klyngen av kvinner og menn som skrålte og lo, og hvor en mann med en ølflaske i hver hånd prøvde å balansere på et trapperekkverk, var det bare én ting tankene kretset rundt: Når kom jeg selv til å befinne meg i en slik setting igjen, midt i et fellesskap av venner og festglade mennesker?

Deretter må jeg ha sovnet. I det ene øyeblikket hørte jeg en mannsstemme si at en maxitaxi var på vei, at den skulle være der om noen minutter, i det neste så jeg på klokken, den var over tolv, jeg hadde bare fått noen få minutters søvn, men følte meg likevel opplagt. Jeg reiste meg og gikk ned mellom trærne, før jeg rolig steg opp på klubbhustrappen og dro døren opp. Jeg kikket inn. Bordene sto i hesteskoform. En prosjektor lyste mot en vegg. Innenfor døren, i garderobekroken, hang jakker, bluser, og et og annet skjerf.

Betød det at det fortsatt var noen der?

– Hallo? ropte jeg.

Idet jeg trådte over dørstokken, kjente jeg det vibrere fra innerlommen, men å sjekke hvem det var, orket jeg ikke.

8

Jeg visste hvem som ringte, og hva han ville. Bare én jeg kjente kunne ringe så sent fordi han tenkte at hvis lyden på mobilen var på, var det ens egen skyld, og da fikk en finne seg i å prate, samme hvor sent eller tidlig det var, og det var Værø, nyhetssjefen i Dagbladet. Idet jeg sakte gikk innover gangen, forestilte jeg meg ham der han satt, inne på kontoret sitt, under de spesielt utvalgte og innrammede Dagbladforsidene, oppgitt over at jeg heller ikke denne gangen så ut til å ta telefonen.

På den andre siden: Det kunne jo være Karin?

Jeg stoppet. Tanken på at det var hun som ringte, og at det var derfor det duret mot brystet, gjorde meg av en eller annen grunn redd. Jeg lot det dure på innerlommen mens jeg gikk omkring i klubbhuset og kikket meg rundt. Et banner som ønsket velkommen til Malangen ILs sommerfest hang fra taket. Halvfulle glass, jakker slengt over stolene, tomme røykpakker, et telys som sto på et bordhjørne og brant; i kombinasjon med den lave musikken fra stereoanlegget forsterket det nærværet av de som nettopp hadde vært til stede. Som om en nært forestående katastrofe hadde fått folk til å beinfly ut, tenkte jeg, mens jeg nervøst gikk langs bordene, stadig lyttende etter lyder, etter noen som fortsatt var der, en eller annen som hadde sovnet, et par som kanskje hadde stukket seg bort i en av garderobene, noen som var igjen for å rydde.

De skulle komme tilbake, fortsette festen senere. Det var derfor nærværet i rommet var så sterkt. Og forestillingen om at alle sammen plutselig skulle komme trampende inn døren igjen, fylte meg med panikk: blikkene deres på meg, idet noen av dem, skadefro over å ha tatt meg på fersk gjerning, begynner å ta av seg jakkene. Var det prosjektoren jeg ville ha? Eller håpet jeg å finne penger, kredittkort, i noen av klærne som lå igjen?

Etter å ha vært inne på kjøkkenet, som var fullt av matrester – i en kasserolle, i det seige, fettete vannet lå noen wienerpølser og fløt, på benkene sto skåler og fat med rester 9

av tapas, i vinduskarmen: tomme ølbokser og flasker med rusbrus – bestemte jeg meg for at jeg hadde vært der lenge nok. Jeg fortet meg gjennom lokalet, men stoppet opp ved ytterdøren, hvor skapet som styrte hele idrettsanleggets lyktestolper og flomlys hang på veggen. Ved hjelp av nøkkelen til båtkahytten fikk jeg lirket det opp, før jeg, etter å ha vurdert om jeg virkelig skulle gjøre det, dyttet opp hendelen merket lysløype. Jeg skyndte meg ut på trappen. Det murret i den nærmeste lyktestolpen før lyset, klankende, ett etter ett, flommet innover skogen.

Unnabakken, hvor jeg helg etter helg, uke etter uke, de tre–fire månedene snøen lå, staket til jeg kom utfor og kunne gli inn til den sedvanlige tredjeplassen, var plutselig opplyst.

Disse skirennene. De kjølige, svarte ettermiddagene, sporet blankt og glitrende under stolpene; lårene og tærne, iskalde og forkomne, jeg skjønte aldri hvordan de skulle klare å frakte meg hele veien rundt.

Den ene gangen jeg jukset.

Den glidende lyden av et par ski, en jagende pust som kom nærmere og nærmere. Det gnissende joggedressfôret, som gjorde at jeg visste hvem det var, og begynte å grue meg til han kom så nær at jeg kjente lukten av ham. Jeg tenkte på den provoserende, slepphendte klassisk-stilen hans, de butte og avrundede stavtakene, som om han avslappet, for hver repetisjon, stakk i noe konkret på bakken foran seg.

Aksel Holst kom opp langsmed meg og passerte før han forsvant over bakketoppen. Jeg kikket meg bakover, dobbeltsjekket at ingen så meg idet jeg tok av til venstre, fulgte et avvikende snøskuterspor som, litt lenger nede, igjen ville lede fram til det anviste løypesporet.

Et par hundre meter løype, borte.

Likevel svulmet lysken, likevel verket overarmene. Men lettelsen i målområdet da Aksel Holst gled ned den samme bakken jeg nylig hadde lagt bak meg, gleden over å se det fryktdrevne, jagede lyset i øynene hans da han så seg bak etter meg, veide opp for alt.

10

Jeg ville at han snart skulle se meg der jeg sto, i målområdet, og snakket med brødrene Aspås, som begge hadde store skiambisjoner, som alltid tok de to første plassene, og som jeg for lengst hadde gitt opp å utkonkurrere. Mens vi snakket om føret og formen, kikket jeg stadig bort på Aksel. Forventningen hans om snart å få se meg komme i mål, ble gradvis erstattet av forvirring: Hvor blir det av ham? Jeg godtet meg. Ikke før skiforeningens rennleder, Bergsmo, kom gående og ba om å få klokken tilbake, husket jeg at den fantes og at det den gjorde, var å måle passeringstider.

– Flott innsats i dag, sa Bergsmo.

Han klappet meg på skulderen.

Snart ville han koble klokken til datamaskinen og finne ut at det siste passeringspunktet før mål, det siste helt oppe i svingen der, var passert av alle unntatt meg.

Jeg løsnet reimen fra håndleddet og ga ham klokken. En stund etterpå, etter at de to siste skiløperne var kommet inn, det ble et spurtoppgjør for å unngå sisteplassen, ble resultatlisten lest opp over høyttaleranlegget. Same procedure as every week, bemerket en av brødrene Aspås. De tok med seg skiene bort til målområdet. Elitestatusen deres viste seg i måten de gikk på, tenkte jeg, det faste grepet om skiene, de rake ryggene, skifestene deres, som i motsetning til mine tøyremmer, inspirert av fargene i det norske flagg, besto av to svarte hylster med borrelås og Berg Sport-sponsor.

– Gratulerer med tredjeplassen, sa Halvard Aspås.

– Takker, sa jeg, og kikket bort på Aksel Holst.

Han så oppbrakt ut, og strente forbi alle i målområdet.

Like før Bergsmo forsvant inn i klubbhuset, nådde han ham igjen. De hadde en kort samtale før de lukket døren bak seg.

Enkelte av tilskuerne, som ikke hadde tatt lodd i skiforeningens lotteri, og som ikke gadd være igjen for å overvære den forutsigbare medaljeutleveringen, pakket sammen og reiste hjem. Brødrene Aspås gikk bort i kafeen en tur. Dett var dett, tenkte jeg, og ventet at Bergsmo når som helst skulle åpne klubbhusdøren og rope navnet mitt.

11

Snøfillene dalte ned under lyktestolpene. En av skiforeldrene startet opp en bil, ruste motoren. Da Bergsmo noen minutter etter stakk hodet ut og vinket meg til seg, satte jeg fra meg skiene og stavene. Jeg tok meg god tid på veien bort til klubbhuset. På trappen kostet jeg av meg snø.

Aksel satt halvt bortvendt da jeg kom inn. Det at han kjempet for ikke å se på meg, gjorde meg enda mer bestemt på å holde blikket på ham. Som jeg hatet det, måten han hadde åpnet joggedressjakken og brettet kragen så pertentlig ut over brystet.

– Der var du, sa Bergsmo.

Han sa at han bare ville gå rett på sak, og ba om min versjon.

Min versjon?

Jeg loste Bergsmo og Aksel Holst gjennom rennet med mine egne ord; starten gikk trått, men så snart jeg kom i gang, gikk det lettere.

– Et av mine klart beste renn, sa jeg.

Aksel Holst stirret foran seg.

Bergsmo reiste seg fra stolen.

Det var tydelig at ikke noe av det jeg sa, ga svar på det de egentlig lurte på.

– Aksel sier du har jukset, sa Bergsmo.

Med en rask bevegelse dro han til seg snusboksen.

– Han sier at han har passert deg i løypa, men likevel kommet inn bak deg på resultatlisten?

Så jeg ble klokket inn, tenkte jeg.

Hvordan kunne dét gå til?

Jeg så på klokken jeg hadde i hånden, deretter på dataskjermen, hvor det jeg antok var mine passeringstider sto og flimret. Ingen av de seks passeringspunktene manglet data.

Alt sto der.

En guddommelig kraft hadde grepet inn, den store Gud hadde klatret ned fra himmelen.

– Aksel passerte meg, ja. Men at jeg passerte ham like etterpå, det husker han kanskje ikke? sa jeg.

Jeg la klokken fra meg på bordet.

12

– Noen er jo sånn, at de bare husker det de vil.

Aksel Holst reiste seg fra stolen. Han stotret, fikk ikke frem et ord. Jeg så på ham mens han sto der og hakket, ventet noen sekunder før jeg sa at jeg også hadde et fall, i en av brattsvingene kom jeg ut av løypa og slo venstrehånden mot en trestamme. Jeg fryktet jeg hadde knust både idrettslagets klokke og ødelagt noe i hånden.

– Likevel var det ikke noe problem å holde ham bak seg, sa jeg.

Aksel Holst tok et skritt frem. Bergsmo la hånden på brystet hans og sa at det vel ikke var noen annen løsning, da, enn å laste inn klokkens data i et annet program, og på den måten se om det var noen avvik fra løypeprofilen. Men det vil ta tid med denne her, sa han, og la hånden på datamaskinen.

– Premieutdelingen må gå sin gang først, ellers blir det senkveld.

Aksel Holst så fortvilet ut.

– Hva om noen kjører opp med skuteren og sjekker sporene? foreslo han.

Jeg så overbærende på ham, himlet med øynene.

– Det er et turområde, hvem som helst kan ha gått der.

Han så på meg, og for hvert sekund jeg holdt blikket hans uten å vike, ble jeg mer og mer overbevist om at jeg ikke hadde gjort noe galt. Bergsmo, som jeg visste syntes godt om meg, og som jeg nå forstod ikke engang vurderte muligheten for at jeg hadde jukset, sa at det ikke var tid til at noen dro opp og sjekket løypene nå. Han spurte Aksel om ikke utmattelsen etter å ha hentet meg inn kunne ha gjort at han ikke fikk med seg at han ble innhentet igjen.

– Man kan bli så utmattet at man innbiller seg saker og ting …?

Aksel Holst stirret ned i gulvet foran seg, ristet på hodet.

Det ble stille.

– Vel, sa Bergsmo.

– Premieutdelingen må gå sin gang, gjentok han.

13

Døren bak oss gikk opp. En fra skiforeningen stakk hodet inn, sa at folk var utålmodige etter å komme seg hjem, spurte om det snart var klart for medaljer.

Bergsmo holdt hånden opp, nikket. Døren ble lukket igjen.

– Er det noen løgnere her? spurte Bergsmo.

Jeg møtte blikket hans, det måtte vel telle, i motsetning til Aksel, som stadig sto og stirret tomt foran seg.

– Jeg lyver ikke, sa jeg.

– Ikke jeg heller, fulgte Aksel Holst opp.

Bergsmo la hånden på Aksels skulder og forsikret om at saken skulle bli dobbeltsjekket.

– Vi skal dra opp med skuter. Og sjekke det mot klokkedataene. I morgen, sa han.

Bergsmos plutselige varme for Aksel, gjorde at jeg følte behov for å komme situasjonen i møte. Jeg festet grepet rundt lua, dro den sakte av, bøyde hodet litt fremover og sa: – Faktisk gjør hele denne saken meg litt trist.

Så snart medaljeutdelingen var over, konfronterte Aksel meg på nytt. Jeg overså ham, og prøvde å komme meg vekk, ned til veikrysset hvor onkel Trygve og tante Dorthe sto for å plukke meg opp, men idet Aksel Holst igjen tok tak i skulderen min og krevde en forklaring, klinket jeg pokalen rett i skallen hans. Men hvor forløsende slaget enn føltes, var det mitt hode som deretter ble presset mot skaren. Det var min hud som ble skrubbet fram og tilbake. Og for en som kunne bli rystet av det sildrende blodet fra et papirkutt, var det noe sykt og ubegripelig skremmende over mengden blod som pumpet seg ut av ansiktet og ble liggende klint utover snøen.

Jeg visste at jeg hadde gått mitt siste skirenn.

Og jeg forsto at skadeomfanget i ansiktet kunne vært kraftig begrenset, hvis bare noen hadde kommet meg til unnsetning tidligere. Gustav? Gunnar? Stig? Men nei. Ingen reagerte. De hadde tvert imot blitt oppskjørtet av den korte, 14

intense kampen som foregikk i målområdet. Etterpå, mens Aksel Holst forsvant bannende nedover veien, sto de ikke fortsatt litt i utkanten og så på, avventende, fornøyde? Var det ikke noe hoverende over dem da jeg gikk omkring og lette etter pokalen i snøen?

Var det ikke et endelig i blikkene deres da?

Aksel forsvant. Blodig og snørrete, drevet av at jeg visste folk sto og så på meg, fortsatte jeg å lete etter pokalen. At jeg utsatte meg for dette, måtte vel styrke min sak, tenkte jeg. En juksepave ville vel latt pokalen ligge og luntet ydmyket hjem så fort det lot seg gjøre?

Gustav kom gående. Han satte seg ned på huk, så på meg.

– Det er vel unødvendig å bære på skiene mens du leter? sa han.

Uten å svare, ga jeg ham skiutstyret. Han satte det opp i en skavl og foreslo at jeg, heller enn å rave fra sted til sted, slik jeg nå gjorde, lette mer systematisk.

– Så finner du kanskje pokalen før neste skirenn? sa han.

Jeg hørte at han humret. For å vise at jeg, av alle ganger jeg ikke var mottagelig for de latterlig dårlige vitsene hans, definitivt ikke var det nå, kikket jeg så tomt og slitent jeg kunne opp på ham.

Hele ansiktet kjentes oppsvulmet. Overalt i kroppen dunket det.

Fra lenger borte på idrettsplassen var det noen som ropte på ham. Skulle han sitte på hjem, eller skulle han ikke? Med en håndbevegelse vinket Gustav tilbudet vekk.

– Nei, da, bare kjør, ropte han.

Han begynte å lete, han også. Jeg kikket meg omkring.

Håpet var at Bergsmo fikk med seg at Gustav kom til for å hjelpe. Fantes det så mye som et gram av tvil i ham om at jeg hadde jukset, måtte vel dét føre til at betenkeligheten forsvant? Men etter som både kafeen og målområdet tømtes, og de eneste som var igjen var folk fra Malangen skiforen15

ing som var der for å rydde, ble gleden over at Gustav hjalp meg erstattet av dårlig samvittighet. Jeg hadde dratt ham inn i dette, tvunget ham til å bli forbundet med meg og det som hadde skjedd.

Noen minutter senere skilte vi lag. Tynget av skyld gikk jeg bortover idrettsplassen og videre nedover bakken hvor tante Dorthe og onkel Trygve satt i bilen og ventet. Jeg visste at Gustav ikke hadde skyss. Sannsynligvis skulle han gå hele den lange veien hjem. Trygve ville kunne kjøre ham i det minste et stykke, visste jeg, sannsynligvis helt til døren, men å spørre om han ville sitte på med oss, kunne jeg ikke; det var bare noen måneder siden jeg hadde flyttet ut fra pappa og inn hos Trygve og Dorthe, og Gustav visste det ikke. Fikk han være med, ville han undre seg over hvorfor det var de som hentet meg, og med Trygve og Dorthe i bilen, kunne jeg ikke bortforklare det. Å risikere at Trygve og Dorthe snakket så mye med ham at det kom frem at jeg ikke lenger bodde hjemme hos pappa, kunne jeg heller ikke ta sjansen på.

Fremme ved bilen åpnet jeg bagasjerommet og slengte skiene inn. Uten at det skulle fremstå påfallende, men med håp om at vi skulle klare å komme oss avgårde før Gustav nådde oss igjen, hastet jeg frem til bildøren, åpnet den og satte meg inn.

– Hei, sa jeg. – Da er det bare å kjøre.

Det kalde ansiktets møte med den varme bilkupeen kjentes som en kjemisk reaksjon. Over kinnene, haken, pannen sydet og sved det. Hva var det som skjedde? Hadde hele fjeset begynt å fossblø? Dorthe vendte seg bakover, så på meg.

Hun la hånden til munnen.

– Gud fader! sa hun.

Jeg forklarte hva som hadde skjedd. I en av de siste bakkene hadde jeg undervurdert hvor sliten jeg var, knærne hadde sviktet, og så endte det selvfølgelig med at jeg satte staven mellom beina.

– Staven mellom beina! sa Trygve.

16

Dorthe kikket på meg, stadig med oppsperrede øyne.

Trygve satte seg opp i setet, kikket bekymret på meg i sladrespeilet.

– Er det ikke bare å kjøre? Må vi ikke rekke båten? spurte jeg.

Stillhet.

– Var det spurtoppgjør, da? spurte Trygve.

Jeg ristet på hodet, sa at det ikke var en spurt, akkurat, men at jeg var stresset for at Aksel Holst kom like bak.

Et sted bak bilen hørte jeg lyden av skistøvler som knirket mot snøen. Om litt kom Gustav til å passere bilen, se seg til siden, og oppdage at jeg satt der, i baksetet, i skjul for ham. Fordi ingenting tydet på at vi kom til å kjøre med det første, lente jeg meg forover og skjulte meg mellom forsetene, alt mens jeg ventet på at skrittene utenfor skulle passere. Jeg kikket opp på Dorthe, ga inntrykk av at hun skulle få se nærmere på sårene, og da Trygve vred om tenningen, lente jeg meg tilbake i setet igjen og gled så langt ned som mulig. Bilen begynte å rulle. Tanken på Gustav, som skulle gå den lange veien hjem, fikk meg på gråten. Jeg stirret ut på det passerende landskapet, på hagene og trærne som gled forbi, husene, hvor lysene fra tv-skjermene i stuene glødet ut mot den mørke vinterettermiddagen.

Så snart jeg hadde fått svelget unna, holdt jeg opp pokalen.

– Men det ble tredjeplass, da, i det minste, sa jeg.

– Tredjeplass! sa Trygve entusiastisk. Han så på meg i speilet, spurte om jeg ikke var fornøyd? Etter et sånt uhell var jo det kjempebra? * Å stå på klubbhustrappen og se på lysløypelysene, de små kuplene som glødet bortover så langt øyet rakk, gjorde at det kjentes som det bare var dager, ikke flere år, siden alt det hendte. Grunnen til at akkurat episoden med Aksel Holst 17

hadde festet seg slik i meg, var ikke bare at det var første gang noen ga meg bank, men også fordi samtalen i bilen med Trygve og Dorthe markerte begynnelsen på noe. Inntil den dagen, hadde jeg gått hardt inn for at ikke forholdet mitt til dem skulle bli det samme som det jeg hadde hatt til mamma og pappa. Jeg hadde greid å underslå hver impuls til løgn, kvalt hver eneste lille trang til å pusse på sannheten, før historiene fikk vokse seg så store at det gikk over styr, men etter den ettermiddagen var en barriere brutt. Noe var skitnet til, og hva betød det da om alt ble mer skittent? På skolen ble en firer til en femmer. Tre scorede mål i en fotballkamp var egentlig ett. Og da jeg begynte å få lønn fra Malangposten, løy jeg om hvor stor den var for å skjule hvor mye penger jeg sløste bort.

Jeg stirret på lysene en stund før jeg gikk inn i klubbhuset igjen. Inne i gangen åpnet jeg skapet hvor alle lysbryterne var, og trakk hendelen merket løype ned. Ingenting hendte; utenfor var skogen fortsatt opplyst. Kanskje trengte systemet bare litt tid før noe hendte, tenkte jeg, og lukket lysskapet, dyttet klubbhusdøren igjen bak meg og begynte å traske samme vei som jeg hadde kommet: nedover Industriveien, den lange, slake bakken som førte frem til småbåthavnen.

En kvinne kom gående ned fra en av sideveiene, og fikk meg til å stoppe. For å minske sjansen for å bli sett, gikk jeg rolig av veien og stilte meg bak et postkasseskur. Jeg ventet.

Hadde hun allerede sett meg? Visste hun at jeg sto her, bak postkasseskuret? Nei, tenkte jeg; var jeg oppdaget, ville det synes på henne; en varhet eller en usikkerhet i bevegelsene hennes som ikke var å se. Tvert imot, den manglende blygheten over å stige over et hagegjerde i kjole, det at hun ikke viste vilje til å holde ned kjoleskjørtet som gled langt oppover idet hun skrittet over, gjorde meg sikker på at hun var alene. Hun ble stående med én fot på hver side av gjerdet et par sekunder, før hun dro den andre foten etter og tok seg videre nedover veien som om ingenting hadde hendt.

18

Hælene klikket mot asfalten, håndvesken dinglet frem og tilbake.

Hva skulle jeg gjøre? Snart ville hun passere. Det verste som kunne skje, var om hun så meg idet hun gikk forbi, og trodde jeg ville henne vondt. Var jeg riktig heldig, visste hun hvem jeg var, i tillegg til at hun kjente Dorthe og Trygve.

På Malangen, hvor det å snakke om andre var en obligatorisk del av enhver samtale, var sjansen i så fall stor for at hun ville komme til å fortelle dem at hun hadde truffet meg, fostersønnen deres, her, rundt midnatt.

Han sto der, i mørket, og spionerte på meg!

Redselen for å bli sett, kom av at ingen visste at jeg fortsatt var her oppe. Som alltid på denne tiden av året hadde jeg kommet fra Oslo for å tilbringe langhelgen på Hesøy med onkel Trygve, tante Dorthe og Siv. Men det siste de kunne tenke seg, var at jeg likevel ikke hadde reist tilbake til Oslo, til Dagbladet, hvor jeg hadde morgenvaktuke, og at jeg i stedet virret rundt på Malangen på nattestid.

Kvinnen senket farten. Hun var nesten helt oppe ved postkasseskuret da hun stoppet opp. Hjertet banket fortere.

Hadde hun sett meg, og ventet på at jeg skulle gi meg til kjenne? Nei, hun lette etter noe i vesken, skjønte jeg, og idet hun begynte å snakke, forsto jeg at det var telefonen hun hadde sett etter. Ja, jeg begynte å gå nå, jeg kommer snart, hørte jeg henne si, før hun kastet et blikk bakover, i retningen hun hadde kommet fra. Med pulsen dunkende i halsen så jeg på henne der hun vandret videre nedover Industriveien, stadig snakkende i telefonen. Unnskyld at jeg er sen, sa hun. Hun hadde kost seg sånn med jentene, timene hadde rett og slett fløyet fra henne. Om Stine hadde hatt det fint på reise? Å ja, gjett om, hun hadde fortalt og vist bilder og filmer hele kvelden, og hadde til og med møtt en mann der.

En mann, ja …, sa hun, og humret overbærende.

Hun hadde vært utro, og nå var det mannen hjemme hun snakket med, tenkte jeg. Under dekke av å ha vært på en 19

jentekveld, var det elskeren hun hadde vært hos. Derfor bekledningen, den tettsittende kjolen, øreringene, strømpebuksene, derfor den nervøse dinglingen med håndvesken, de hastige skrittene på de høye hælene … Derfor den påklistrede overbærende tonen over at venninnen hadde funnet seg en mann på reisen. Håpløsheten over dét, det at hun syntes det var noe ungdomsaktig og umodent ved det, skulle samtidig markere hvor komplett usannsynlig det var at hun selv, som var godt gift og ekstremt lykkelig med sitt eget, kunne finne på noe sånt. Hun kunne ikke drømme om det engang.

Men sannheten var at hun i ukesvis hadde forberedt mannen der hjemme på at hun akkurat denne kvelden kom til å være på jentekveld. Hun var så lettet over at de mange ubesvarte anropene kom av bekymring for at hun var for sen, for at noe hadde hendt, ikke at han tilfeldig hadde truffet noen av venninnene hennes på butikken.

Jeg ventet til kvinnen var et stykke nede i veien, før jeg fortsatte å gå. Jeg tenkte på Karin. Alle gangene hun hadde sendt meg melding og varslet at hun, hvor enn det var hun satt og jobbet med tekstene sine, ble noen timer ekstra. Vaktene på eldresenteret, som så ofte endte med overtid. Kveldene hvor jeg kom hjem fra jobb til tom leilighet, en lapp om at mobilen lå til lading hjemme og at hun var ute og tok en øl med den ene eller den andre.

Så faen om det var sant! Hun var sammen med ham!

For å vri tankene over på noe annet, snudde jeg meg og kikket tilbake på strekningen jeg akkurat hadde tilbakelagt.

Lysene i lysløypen var fortsatt tent, og sendte meg tilbake i tid: Jeg så meg selv og Gustav der oppe, i målområdet, letende etter pokalen i snøen. Jeg tenkte på om han husket den episoden, han også, og om jeg hadde fortalt ham at jeg hadde den forgylte skiløperen fortsatt, at den sto i trappeoppgangen på Hesøy sammen med de andre pokalene mine.

At medaljesamlingen, som hele livet hadde stått i pappa og mammas hus, plutselig befant seg på Hesøy, var tilfeldig, 20

det skjedde etter at Dorthe, da jeg nylig hadde flyttet dit, oppfordret meg til å dra til fastlandet for å hente vinterklær.

Siden flyttingen fra pappa ble bestemt på dagen, var det ikke all verdens med vintertøy jeg hadde fått pakket med meg. Og å kjøpe nytt, når jeg likevel hadde det jeg trengte, det var vel unødvendig? I det lengste forsøkte jeg å utsette å reise hjem, men etter som dagene ble kaldere, gikk Dorthes oppfordringer over i befaling: Enten måtte jeg dra for å hente klærne, eller så gjorde hun det.

Redd for at pappa skulle være i huset da jeg kom, og etter i timevis å ha gått gjennom hva jeg i så fall kunne si til ham, gikk jeg opp yttertrappen. Jeg skulle ikke bo hos Trygve og Dorthe for alltid, nei. Nei, nei, nei, hva var det han innbilte seg? Hvorfor trodde han det? Det var bare et lite opphold.

Litt avveksling fra det vante!

Jeg ringte på døren. Ingen svarte. Jeg bestemte meg for å bli stående litt. Lå han på sofaen, slik han pleide å gjøre på denne tiden, kunne det ta tid før han kom seg ut i gangen.

Jeg lyttet, la øret mot døren for å høre om det kom noen, før jeg forsiktig tok i dørhåndtaket. Det var låst. Enda en gang ringte jeg på, ventet en stund, før jeg tok sjansen på å stikke nøkkelen i låsen. Da jeg gikk inn, oppdaget jeg at huset, som jeg hadde tilbrakt nesten en hel sommer alene i, like før jeg flyttet til Hesøy, var akkurat slik jeg hadde forlatt det. Jeg gikk opp trappen til andre etasje og, i tilfelle pappa befant seg der oppe, ropte hallo enda en gang. Samtidig kom jeg på en av de viktigste grunnene til at jeg hadde ringt Trygve og Dorthe i utgangspunktet. Det var ikke bare den stusslige forestillingen om fremtiden – å stå opp, spise, legge meg uten at noen var i huset – som drev meg til det.

Det var også det at jeg var livredd for å være alene hjemme.

Til og med når det var sommerlyst, var jeg engstelig for ikke å ha noen sammen med meg, så hvordan skulle det da bli når høsten og vinteren kom? Når det var mørkt allerede fra ettermiddagen?

Bak redselen lå pappas teori om at mamma gikk igjen i huset. Han syntes nemlig han hadde merket henne, om 21

kveldene spesielt, som om han kunne høre henne i trappen, de langsomme stegene hennes over trinnene. Husket jeg ikke hvordan hun kunne være om kveldene, hvor tregt hun beveget seg omkring? De lange silkeslåbrokene som satte seg fast i dører og utstående spikre i karmene? Uansett, en kveld, mens han satt på kjøkkenet og spiste, var han helt sikker på at hun hadde stått i kjøkkendøråpningen og sett på ham. Han mente å kunne se omrisset av henne, og at hun hadde pekt på ham. Andre ganger var det lyden av fryseren nede i kjelleren han hørte, lokket som ble åpnet og lukket. Kanskje surret hun rundt der nede for å kontrollere at vi ikke hadde rotet i systemet hennes?

Han smilte.

Men jeg måtte ikke bli redd! For var det ikke et håp i det da, at mamma var her og passet på? At hun fortsatt satt i stuen eller gikk omkring i huset, selv om vi ikke kunne se henne?

– Pappa? ropte jeg, og ventet litt, før jeg gikk opp det øverste trinnet og inn på badet.

Jeg kikket på mammas tannkremtube, den var spesialbestilt fra tannlegen på Malangen, og lå fortsatt på glasshyllen nedenfor speilet. Var den ikke litt tommere, mer sammenkrøllet, enn sist jeg så den? Silkeslåbroken som hang på innsiden av baderomsdøren, hang den ikke på den ytterste knaggen da jeg forlot huset, og ikke i midten, slik den gjorde nå?

Jeg ble stående litt før jeg, rolig, lukket døren til badet bak meg. Jeg kikket bort på kommoden mellom mitt og pappas rom, hvor heftet fra mammas begravelse sto lent opp mot en blomstervase. Som om å se på det for lenge ville vekke opp noe uhyggelig, slo jeg blikket ned, grøsset, og hastet ned trappen, til boden hvor vinterklærne mine hang.

Men halvannen time senere, da jeg var tilbake på Hesøy, var det ski- og fotballpokaler, ikke klær, bagen var fylt av. Utslitt etter å ha båret alt sammen, først hjemmefra til Malangen skyssbåtkai, deretter hele bakken fra Hesøy22

kaien og opp til Trygve og Dorthes hus, ble jeg møtt av Dorthe i yttergangen.

– Hvordan gikk det der hjemme? spurte hun.

– Det gikk bra, sa jeg.

Hun smilte.

– Du fikk med deg en del, ser jeg?

Hun nikket ned mot bagen, så på meg, ventet på at jeg skulle svare. Med Dorthe foran meg ble det som bare for litt siden virket som en så naturlig ting å gjøre, plutselig satt i et helt annet lys. Siden jeg ikke svarte, satte hun seg på huk, grep tak i bagen, og begynte å åpne den. Idet det begynte å skramle i den, kikket hun opp på meg.

– Hva er dette? spurte hun.

Det jeg hadde tenkt å si, var at det ikke ble plass til vinterklær i bagen denne gangen, men siden jeg aldri hadde sett Dorthes ansikt så bistert før, lot jeg det være.

– Jeg synes ikke det er så kaldt ute, egentlig, sa jeg.

Ingen sa noe.

– Det skal faktisk litt til at jeg begynner å fryse, sånn har det bestandig vært, la jeg til.

– Nei, men det er jo ganske sikkert at det blir det? sa Dorthe. – Kaldt altså?

Hun så rett på meg før hun vendte oppmerksomheten mot bagen igjen. For hver gang hun tok tak i en pokal og leste hva som sto på sokkelen, ble ydmykelsen verre. Jeg forbannet meg selv, alle ideene og innfallene jeg kunne få.

Hadde jeg bare hatt evnen til å forestille meg hvordan ting så ut for andres blikk, ville jeg sluppet å stå her, midt på gulvet, ikke som den 16-åringen jeg var, men som en annen småunge, svar skyldig for hvordan i all verden jeg hadde tenkt.

Ja, for hva var det jeg hadde planlagt, egentlig? Skulle pokalene sørge for at jeg holdt varmen i vinter? Skulle jeg kle meg med dem, teipe dem fast til kroppen, trekke de lette sommer- og høstklærne over og komme gående som et bunglete fugleskremsel hvor enn jeg dro? Trodde jeg at Dorthe skulle juble over at jeg kom drassende med alle disse 23

pokalene, hvor enkelte av dem, når rett skulle være rett, vel ikke var å regne for pokaler engang, men deltagerbevis ?

Forestilte jeg meg at hun skulle glede seg over at jeg fylte huset deres med enda flere av mine ting?

Dorthe sto i dørkarmen med armene i kors. Samme hvor stor motstand tanken fylte meg med, måtte jeg foreslå at jeg skulle ta med meg pokalene tilbake til Malangen neste dag, og komme tilbake med vinterklærne jeg hadde lovet å hente. Det var det eneste rette. Men idet jeg åpnet munnen, kom hun meg i forkjøpet. Når pokalene først var her, sa hun, kunne jeg vel like godt sette dem opp i trappeoppgangen? På den brede hyllen som var bygget inn i veggen der? * Da jeg fortsatte å gå nedover mot småbåthavnen, tenkte jeg igjen på helgen jeg akkurat hadde tilbrakt på Hesøy.

Selv om vi reiste oppover flere ganger i året, var det for Dorthe noe høytidelig og andektig over akkurat denne ene helgen i august. Påskuddet for å treffes, var å feire Dorthe og Trygves bryllupsdag, men høystemtheten hennes hadde ingenting med det å gjøre; for henne lå det betydningsfulle i at vi hadde en familietradisjon, og at den med årene hadde vokst seg frem til å bli ubrytelig. Det var derfor hun ble så skuffet da det kom frem at Karin ikke kunne bli med i år, og tilsvarende lykkelig da det viste seg at hun likevel kom.

Etter å ha møttes på Malangen og tatt skyssbåten over til Hesøy, satte vi oss for å spise middag sammen, og da var det Karin som var det store samtaleemnet.

– Enn at hun bare kastet seg på flyet, sa Dorthe.

– Hun må jammen like oss bra godt, smilte Trygve.

Siv, hvis forhold til Karin for lengst hadde gått fra å være svigerinne til å bli en av hennes mest fortrolige venner, kommenterte at det ikke overrasket henne, egentlig; Karin vir24

ket så impulsiv, syntes hun, så handlekraftig når det var noe hun virkelig ville.

– Ja, det tror jeg du har helt rett i. Hun er en som får ting gjort, sa Dorthe.

Det ble stille. Jo mer de snakket om henne, jo mer ventet de på at jeg skulle mene noe om beskrivelsene deres av Karin. Stemte det, eller stemte det ikke? Jeg så ut av kjøkkenvinduet, sa ingenting. Om de hadde visst hva Karin egentlig gjorde kuvending for, hva som var den virkelige årsaken til at hun plutselig ringte og sa at hun likevel kom nordover i helgen, ville de sett annerledes på det. Hadde de bare hatt et fnugg av anelse om at det var fordi jeg, bare noen timer tidligere, på vei nordover, hadde hørt henne ligge med en annen mann i min egen seng, hadde nok pipen hatt en annen lyd.

Dorthe la fra seg bestikket.

– Tenk, hun ringte deg bare og sa at hun kom. Helt uten videre, som om det var like i nabolaget hun var, sa Dorthe.

– Ja, sa jeg.

– Det var en så fin beskjed å få, det der. Jeg gleder meg veldig til å se henne i kveld, sa hun.

Det ble stille. Sivs datter, Frida, gikk i gang med å fortelle en lang historie fra skolen. Den kulminerte i at hun, i tilfelle vi ikke visste det, var seks år nå.

Dorthe nikket.

– Og mormor er veldig stolt av deg, sa hun.

– Ja, det er du, sa Frida.

Dorthe ville ikke gi slipp på den høytidelige stemningen hun hadde skapt, og siterte et ordtak hvor essensen var at jo lenger unna de man var glade i var, jo gladere ble man i dem.

– Det var fint sagt, mamma, sa Siv. – Ja, jeg tror det stemmer godt, faktisk, sa Dorthe.

Stemmen hennes brast. Siv la hånden sin over hennes, og strøk den.

– Det er bare å spise, sa Dorthe, da hun omsider fikk samlet seg.

25

Som den første grep jeg etter kasserollelokket, hentet frem tresleiven som lå nedi, og ikke før jeg lempet lapskausen over på tallerkenen skjønte jeg hvor bryskt det måtte virke. Det fremsto som om mat var det eneste jeg hadde tenkt på mens de andre snakket.

Uten å møte Dorthes blikk, ga jeg henne tresleiven. Hun tok imot uten å vise tegn til at hun ville forsyne seg. I stedet kikket hun ut av vinduet, selvbevisst, som om hun snart ville si noe viktig, noe hun hadde tenkt på lenge.

– Jeg så forresten en mann som var så lik Tor her om dagen, sa hun.

– Pappa? sa jeg.

– Ja, sa hun.

– I forrige uke. I Bodø, la hun til.

Måten Siv og Trygve så på meg på, gjorde at jeg skjønte at dette var noe Dorthe allerede hadde snakket med dem om. Interessen jeg forsøkte å vise for det hun hadde sett, hørtes hul og halvhjertet ut, merket jeg. Slik var det hver gang samtalen nærmet seg muligheten for at pappa faktisk var i live. Da steg uroen i meg med én gang. Faren for at jeg forsnakket meg, eller motsa noe av det jeg tidligere hadde sagt, økte selvsagt jo mer vi snakket om det. At pappa var død, at han i årevis hadde ligget på bunnen av Lysvann, eller hadde drevet nedover elva, ut i Malangbassenget og videre ut i havet var det bare jeg som visste, fordi det var jeg som hadde dumpet ham i Lysvann. De hadde ingen anelse om at årsaken til at han var borte, var at kroppen hans var løst opp blant alger og slam, eller fortært av ål, fisk, krabber.

Men selv om Trygve, Dorthe og Siv ikke visste noe som helst, måtte jeg likevel trå forsiktig, for plutselig sa jeg noe som vekket Dorthes interesse, og de gangene hun fikk følelsen av at noe ikke stemte, ga hun ikke slipp på det før alt var brakt på det rene.

Og hva da?

Bare tanken ga meg frysninger.

– Var han ikke det, Trygve? spurte Dorthe.

26

– Han vi så i Glasshuset. Var han ikke veldig lik Tor? la hun til.

Trygve nikket og gjorde store øyne, bekreftet at det var en tro kopi.

– Det var nesten skremmende, sa han.

Var det ikke for Trygves bekreftelse, ville jeg vært skeptisk til det Dorthe sa. Av og til fikk jeg følelsen av at hun sa sånt, at hun kunne konstruere eller overdrive ting for å lede samtalen over på pappa. Grunnen, visste jeg, var at hun ville nærme seg meg. Da vi snakket om pappa og om hvor begredelig livet mitt hadde vært før jeg flyttet til Hesøy, kunne også hun kjenne den fortrolige og nære stemningen som oppsto. Livet mitt med mamma og pappa markerte en så tydelig distanse til hvordan vi hadde det, at stadig å snakke om fortiden var en indirekte måte å si at livet vårt var godt på.

Jeg tok en slurk av vannglasset. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kommentere det som ble sagt, og fordi jeg ikke sa noe, tok Dorthe ordet igjen.

– Det var nesten nifst, synes jeg, sa hun.

– Hvordan så han ut? Hadde han langt, bustete skjegg? spurte jeg.

– Litt skjegg, men ikke så voldsomt? svarte Trygve, og søkte bekreftelse hos Dorthe.

Hun nikket.

– Så han oppkavet ut, da? spurte jeg.

– Nei, det vil jeg ikke si, smilte han.

– Ikke rabiat heller? spurte jeg.

Trygve ristet på hodet.

– Da var det antagelig ikke pappa, sa jeg, og merket hvor befriende Trygve, Dorthe og Sivs latter var. Pappa hadde vært et symbol på det tragikomiske og groteske så lenge at navnet hans i seg selv var blitt noe lattervekkende. Å redusere pappa slik, føltes bra. Og at Dorthe og Trygve, lenge før jeg flyttet dit, hadde lagt merke til hvordan ting var hjemme hos oss. Hver gang vi, med få ord, som den gangen vi skulle på båttur …, eller da vi møtte dere på butik27

ken, og, ja, husker dere episoden i resepsjonen på rådhuset, kunne fremkalle hendelser vi alle husket, kjentes det uendelig godt, for hvor ofte hadde jeg ikke tenkt at det var jeg som gjorde alt større enn det egentlig var? Hvor ofte hadde ikke pappas påfunn, alt han sa og gjorde, som holdt meg våken om nettene i raseri, gått over til å bli noe ufarlig og lett tilgivelig neste dag? Raseriet og selvmedlidenheten var i løpet av natten blitt speilvendt; fra å synes synd på meg selv for alt jeg måtte leve med, tenkte jeg at jeg nok heller ikke var så lett å ha med å gjøre. Pappa prøvde så godt han kunne, og mer kunne man ikke kreve.

– Konfirmasjonen din … sa Dorthe.

– Gud fader.

Hun ristet på hodet.

– Det er den verste, tror jeg, sa Trygve.

Hvor mange ganger vi hadde snakket om konfirmasjonen, visste jeg ikke, men det var mange. I minnene jeg hadde av den, var det lenge ikke plass til noe annet enn den forferdelige stemningen pappas tale hadde skapt, men etter som tiden gikk, hadde det gått mer og mer opp for meg at det pappa led under den dagen ikke var ønsket om å ramme, som det ofte var med ham, men mangelen på en plan. Det at han egentlig ikke visste hva han skulle si, var bakgrunnen for det mislykkede forsøket på å være vittig; sammenligningen av mamma og meg med grisene i nabobygda, som bonden hadde måttet avlive fordi de spiste for mye. Pappas grep rundt skuldrene mine der han sto bak meg, var ikke et herskende grep, men et resultat av at han famlet, at han sto der og holdt seg fast, og de gangene jeg tenkte på det slik, ble ømheten for pappa så sterk at jeg, med ett kunne tilgi ham alt han hadde gjort.

– Jeg så det på ham helt fra vi satt i kirken, sa Dorthe.

– Helt fra begynnelsen av visste jeg at far din kom til å lage en eller annen scene. Han hadde det der trassige over seg.

Jeg nikket, orket ikke kommentere det, for like mange ganger som vi hadde snakket om konfirmasjonen, hadde 28

jeg hørt Dorthe fortelle om den forutanelsen hun hadde den dagen. Og idet Trygve like etterpå la bestikket fra seg, reiste seg opp og kremtet, visste jeg godt hva som kom. Selv om det var lenge siden sist, var nummeret slående likt: med den ene hånden rundt vannglasset, og den andre på skulderen min, svaiet Trygve frem og tilbake mens han gjorde seg så lik pappa i stemmen som han kunne. Langsomt, med et merkelig trykk på enkelte ord, etterfulgt av en lang pause, slik pappa ofte snakket, gestaltet Trygve pappas tale i konfirmasjonen. At pappa ble mye langsommere, mer karikert da han drakk, hadde jeg også lagt merke til. Men var han så nasal? Var det slik han hørtes ut for andre?

Trygve satte seg ned. Dorthe så på ham før hun flyttet blikket over på meg. Som vanlig spurte øynene hennes: Tok han det for langt?

– Den blir bare bedre og bedre, den der, sa jeg.

Jeg visste at smilet jeg satte opp var anstrengt, jeg kjente det i kinnene og i øyekrokene, og jeg så det i Trygve og Dorthes blikk. Fordi jeg så ut som jeg gjorde, slo de seg ikke til ro med forsikringen om at jeg syntes parodien var morsom.

Trygves oppvisning minnet om at fortroligheten på Hesøy hadde en grense. Vi snakket aldri om mamma slik vi gjorde om pappa, og det skyldtes at hun var den fremste adressaten for pappas fornedrelser. Ikke sjelden fikk jeg følelsen av at Dorthe og Trygve i alle år hadde hatt dårlig samvittighet overfor henne. Nå som hun var død, og ikke kunne gi sin versjon av verken det ene eller det andre, var det noe uverdig over å dra også minnet av henne gjennom det. Da var det bedre å huske de positive sidene; hvor snill, imøtekommende og blid hun kunne være, og fra tid til annen å passe på å nevne hvor gode vannbakkels hun lagde.

Likevel: Da vi snakket om mamma, visste jeg at det hule og halvsanne var noe alle hadde i bakhodet. Både Trygve, Dorthe og Siv visste at hun egentlig var helt anonym, og at det som ble trukket frem som positivt med henne, egentlig 29

var alminnelige egenskaper. Hun var verken spesielt snill, imøtekommende eller blid. Hun var taus, mente ingenting.

Vannbakkelsen utmerket seg verken i den ene eller andre retningen. Alt hun sa og gjorde handlet om å holde det nære og viktige på en armlengdes avstand. I hennes liv fantes det da ingenting vanskelig, alt var fryd og gammen. Derimot var vær og vind viktig, spesielt i relasjonen til Dorthe og Trygve, de bodde jo ute i «gokk», som hun av og til, med et skjelmsk smil, dristet seg til å kalle Hesøy. Like viktig var det å få rede på overfarten over Malangfjorden i dag; hvordan var nå den? Var det urolig sjø? Huff, så utrivelig. Ekkelt når det blir sånn!

Stille.

Hadde Trygve eller Dorthe snakket noe mer med Sivert eller familien, da? Åja, så hyggelig, hvordan gikk det med dem?

Akkurat, akkurat.

Mer kaffe? Kaker?

Sjeldnere og sjeldnere snakket vi om mamma. Likevel var det henne jeg, de gangene konfirmasjonen ble nevnt på ny, endte med å tenke på. Ikke bare hvor liten og stusslig hun virket mens pappa snakket til forsamlingen, hvor tydelig hun skammet seg, men også ubehaget hun kunne bære med seg; hvor ondt det for eksempel gjorde de gangene hun kalte meg ved etternavn. På konfirmasjonsdagen gjorde hun nettopp det. Da jeg insisterte på ikke å ha på slips, men heller gå med åpen skjorte under dressen, ble hun forferdet. Og oppførte jeg meg ikke i tråd med hennes forventninger, som ofte var nært forbundet med frykten for hva folk kom til å tenke om henne som mor, og dernest om oss som familie, kalte hun meg Kjølstad. Du Kjølstad, du Kjølstad. Syrligheten i tonen, og det ubehagelige smilet hun satte opp, gjorde at jeg skjønte at den hun egentlig snakket til da, var pappa.

Ofte beskyldte hun meg for det, å være en mini-Tor, men de sidene ved henne diskuterte jeg aldri med verken Trygve eller Dorthe.

30

Bestikket skrapte på tallerkenene. For en gang for alle å vise at Trygves oppvisning fra konfirmasjonen ikke gikk innpå meg, lente jeg meg mot Frida og tullet med henne.

Hun lo, Siv holdt pekefingeren opp mot oss begge, advarte spøkefullt om at det ikke skulle herjes ved matbordet.

Ingen sa noe mer, og siden samtalen hadde stoppet helt opp, var det en overhengende fare for at pappa igjen ble samtaleemne. I et forsøk på å unngå det, reiste jeg meg og gikk ut i gangen, lot som jeg lette etter noe i jakkelommen, før jeg tok meg en tur inn på badet, lot vasken renne noen sekunder. Jeg ble stående der en stund før jeg returnerte, men så snart jeg kom tilbake til kjøkkenbordet, var det Siv, som hadde sittet taus hele tiden, som meldte seg på der vi slapp.

– Men tenk om det var Tor? spurte hun. – I Bodø, mener jeg? la hun til.

Irritasjonen steg i meg. Da konfirmasjonen fant sted var Siv seks–syv år gammel, hun satt ved barnebordet og slurpet i seg brus uten å forstå noe av det som foregikk. Likevel levde hun seg inn i det som om hun hadde fått med seg absolutt alt, som om hun hadde full oversikt og rettmessig kunne tenke tilbake på pappa med gru. Men alt hun visste om ham, kom fra Trygve, Dorthe eller meg. Hun var en utenforstående, og hver gang hun blandet seg, hver gang hun lot som om hun visste noe som helst om det vi snakket om, ble en sterk motvilje vekket i meg. All fortrolighet og nærhet forsvant. Historien om hvordan vi hadde hatt det på Aksla ble til noe sjokkerende og kuriøst, noe freakshowaktig, og det var en av de viktigste grunnene til at det fortsatt var mye jeg ikke hadde fortalt Trygve og Dorthe om pappa og mamma. Da jeg flyttet inn, var det enkelte ting det gikk årevis før jeg i det hele tatt klarte å vurdere å fortelle, og da jeg kom så langt, hadde Siv rukket å bli så gammel at jeg vegret meg for å slippe det ut i det åpne.

Jeg så bort på Siv, fascinert av hvordan hun klarte å mobilisere en slik oppskjørtethet over noe hun selv sa, dette jeg-er-på-ferten-av-et-mysterium-aktige blikket hun noen 31

ganger fikk over seg. For henne var pappa som en karakter fra en film hun ikke hadde sett, bare hørt om. I hennes verden var han nøkken, en varulv, mannen med ljåen; en figur man hvisket lavt om i tilfelle han var i nærheten og hørte hva man sa.

– Nei, selvfølgelig var det ikke Tor, sa Trygve.

Glad for at Trygves bryskhet tydet på at han så på Sivs hang til dramatikk på samme måte som jeg gjorde, og lettet over at jeg dermed slapp å kommentere noe av det hun sa, forsynte jeg meg på ny av lapskausen. Siden jeg ikke sa noe, og forsøkte å vise med hele meg at jeg ikke hadde noe mer å tilføye i denne saken, spurte Dorthe på ny om hvor lenge Karin skulle være her oppe.

– Hun sa til søndag, svarte jeg.

– Og du skulle reise på tirsdag? spurte hun.

Jeg nikket. Fra tv-en i stuen, kom kjenningsmelodien fra Norge Rundt.

– Når på dagen var det flyet ditt gikk igjen?

– Det går fortsatt klokka syv, sa jeg.

– Så da tar du bussen til flyplassen i Bodø, da? spurte hun.

Jeg nikket og bekreftet at det, som jeg hadde sagt mange ganger før, var det som var planen, ja.

Men da tirsdagen kom, og sjåføren gjorde seg klar til å gå inn i bussen, ble jeg sittende urørlig med trillekofferten foran meg. Blikkene våre møttes. Han kastet sigaretten fra seg, trampet på den, kikket enda en gang i min retning, før han steg inn og lukket døren. Bussen startet opp, begynte å gli fremover. Tanken på flyet som om to og en halv time kom til å ta av uten meg, navnet mitt som antagelig kom til å ropes opp over flyplassen, fikk et øyeblikks panikk til å velte opp i meg. Men istedenfor å sprette opp, banke på bussdøren og si at jeg likevel skulle være med, ble jeg sittende og se på at den sakte, som om den ville gi meg en ny sjanse til å ombestemme meg, gled oppover bakken.

32

En liten stund etterpå, etter å ha forsikret meg om at ingen så meg, løftet jeg trillekofferten om bord i pappas båt. Nå som jeg hadde latt bussen gå fra meg, og flybilletten til Oslo dermed ble stående ubrukt, kjentes med ett de to dagene jeg allerede hadde tilbrakt i båten enda mer absurde. Jeg skjønte hvor vill den var, løgnen jeg hadde fremsatt for Dorthe og Trygve om at jeg skulle være hos Gustav frem til jeg reiste hjem til Oslo. Alt som trengtes for at jeg skulle bli avslørt, var at de tilfeldigvis traff på ham.

Jeg ventet noen timer før jeg, som jeg alltid gjorde, ringte Dorthe for å si at flyturen hadde gått bra, og at jeg hadde kommet hjem til leiligheten.

– Så bra, sa Dorthe.

I vinduet så jeg hurtigruten komme sigende innover fjorden. Hun spurte hvordan de to dagene hos Gustav hadde vært. Mens jeg la ut i det vide og det brede om det, håpet jeg at knirkingen og skrapingen i kahytten, som kom av bølgene hurtigruten skapte, ikke skulle høres i telefonen. Vi hadde, som planlagt, revet tak fra morgen til kveld, fortalte jeg, samtidig som jeg, på ny, beklaget at jeg hadde brukt to dager av ferien her oppe hos ham.

– Egentlig ville jeg jo være på Hesøy alle dagene, sa jeg.

– Det går bra. Du må jo prioritere Gustav litt også, sa Dorthe.

Den åpenbare gleden i at jeg hadde tilbrakt tid sammen med han begge visste var den eneste virkelige vennen jeg hadde, ga ny giv til den dårlige samvittigheten for at jeg hadde løyet. At jeg valgte vekk to dager av den allerede korte ferien for å være med Gustav, at jeg skulle hjelpe ham med å rive tak, slik de trodde jeg hadde gjort, var forståelig.

Men at jeg i stedet hadde brukt de to feriedagene helt alene, i pappas gamle båt, og at jeg ikke engang hadde snakket med Gustav, var noe helt annet.

– Du har vel ikke slitt deg helt ut nå da? spurte Dorthe.

– Siden du skal rett på arbeidsuke, mener jeg …?

Jeg svarte at arbeidet hadde vært tungt, men at det gikk 33

greit. Jeg la til at Gustav var plaget med ryggen, så jeg hadde gjort mesteparten. Uten at jeg klarte å styre det, fortalte jeg også at vi, under rivingen, hadde funnet et fuglereir i taket.

Det var småfugler i det. Dorthe, som alltid hadde vært veldig fugleinteressert, ville vite hva slags fugler det var.

Jeg kremtet og svarte at det var en eller annen trostefugl.

Det ble stille.

– Jeg synes det er så koselig når dere er hjemme. Alt blir så levende her da, sa Dorthe. – Og nå er det så kjempelenge til neste gang dere kommer, sukket hun.

– Det er ikke så mange måneder til jul, da? Da kommer vi, sa jeg.

Vi. Jeg ristet på hodet over meg selv. For å hindre at det ble mer prat om det, sa jeg at jeg måtte legge på; Karin hadde laget middag til oss, vi skulle sette oss for å spise.

– Hun har stått over grytene hele ettermiddagen, la jeg til.

Hun svarte ikke. I stedet hørte jeg henne hviske noe til noen.

– Hvem snakker du med? spurte jeg.

– Hvem jeg snakker med? Nei, det var ingen, svarte hun.

Det stakk i meg.

– Neivel, sa jeg.

Det ble stille. Jeg hadde ringt til fasttelefonen, så hun var hjemme, og der var det ikke mange alternativer til hvem hun kunne ha snakket til. Frida var det ikke, det hørte jeg på stemmen hennes, men hvorfor skulle det være så vanskelig å tilstå at hun snakket med Trygve eller Siv? Hvorfor sa hun at hun ikke snakket med noen, når jeg så tydelig hørte at det var noen der?

Var det fordi det var meg de snakket om?

Etter at vi hadde lagt på, var hviskingen det eneste jeg klarte å tenke på. Som vanlig fryktet jeg at de snakket om meg så fort jeg var ute av bildet. At de, så snart jeg hadde dratt, 34

endelig kunne føle seg fri. Omsider kunne de være seg selv, som en ekte familie, uten å forstille seg, uten denne ekstrasønnen, til stede. * Siden samtalen med Dorthe var det gått to døgn. Og nå var det ikke lenger baksnakkingen eller hviskingen hennes i telefonen som plaget meg. Det som fikk det til å knyte seg i meg nå, var de unødvendig detaljerte løgnene jeg hadde fortalt henne. En gang i fremtiden, når jeg skulle fortelle henne sannheten om disse dagene, kom alt til å forandre seg mellom oss. Hun ville tenke tilbake på hvor rolig og kalkulert jeg la inn virkelighetseffekter i bløffen, hvor fylt av lyst og overskudd jeg var mens jeg gjorde det. Hvis jeg absolutt måtte lyve, hvis jeg rett og slett ikke klarte å fortelle hva som foregikk i livet mitt, holdt det ikke bare å si at jeg var i en vanskelig situasjon? Måtte jeg også lyve om at Karin hadde satt mat på bordet for meg, at Gustav hadde hatt så vondt i ryggen at jeg hadde gjort det meste av jobben for ham, og at taket hans var fullt av trost?

Tydeligvis.

Og hva sa det om meg? Jo, at ingenting av det jeg sa, var til å stole på. Alt jeg noen gang hadde sagt, måtte revurderes. Hele min personlighet, absolutt alt jeg var, ble stående i et tvilsomt lys, for bare en som lyver konstant, hele tiden, kan gjøre det med en slik letthet.

Jeg trakk pusten så dypt jeg klarte og tenkte på varmen de hele tiden hadde behandlet meg med på Hesøy. Da jeg bestemte meg for å flytte fra pappa, var det tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp der. At jeg ikke prøvde meg først hos Gustav, som jeg også hadde vurdert å reise til, skyldtes at Dorthe, da jeg ringte og spurte om jeg kunne komme for å være der noen dager, ikke stilte spørsmål ved hvorfor jeg plutselig tok kontakt. Før jeg fikk fremsagt løg35

nen, som gikk på at pappa skulle pusse opp og renovere huset, og at jeg så mørkt på å være midt i alt styret det medbrakte, sa hun at døren sto åpen.

– Det er bare å komme, det, sa hun.

Naturligheten over det, det at hun ikke stusset over hva som gjorde at jeg, som bare hadde vært hos dem noen ytterst få ganger hele mitt liv, nå plutselig ringte for å spørre om jeg kunne overnatte hos dem, gjorde meg lettet. Samtidig fryktet jeg at hun ikke oppfattet at jeg spurte om mer enn bare noen dagers overnatting, men at jeg ba om å få være der en stund.

– Ok, sa jeg. – Da skal jeg bare pakke litt, så kommer jeg da? sa jeg.

– Alle tiders, sa Dorthe. – Tar du 16-båten, da, fulgte hun opp.

– Ja, sa jeg.

– Kjempegreier, sa Dorthe.

Ingen sa noe mer.

– Så da sees vi? sa Dorthe.

– Ja, sa jeg.

Noen timer senere, med skolesekken på ryggen, og fulllastet bag i hånden, sto jeg på den lille kaien på Hesøy.

Onkel Trygve, tante Dorthe, og søskenbarnet mitt, Siv, kom gående nedover stien fra huset. De vinket. Da jeg fikk øye på dem, og la merke til at de diskuterte et eller annet på vei nedover, kjentes alt jeg hadde med meg plutselig så tungt.

Igjen fryktet jeg at Dorthe ikke skjønte hva jeg hadde sagt i telefonen, at hun ikke hadde fått med seg at jeg kom til å være mer enn bare noen dager, og at det derfor var all bagasjen de, forundret, snakket om. Eller enda verre: at de hadde snakket med pappa.

Etter å ha tenkt på saken litt, demret det for meg hvor usannsynlig det var at de hadde fått tak i ham. Selv ikke overfor meg hadde han gitt lyd fra seg på ukesvis. Hvor han var, var det ingen som visste, så hvordan skulle Dorthe og Trygve plutselig fått kontakt med ham? Ikke engang da jeg prøvde å få snakket med ham, ved å forsøke å ringe rede36

riet han angivelig hadde fått seg jobb i, lyktes jeg. Verken på båtene eller i administrasjonen fantes det noen med pappas navn.

– Jasså, den karen! ropte Trygve.

Først da slo det meg at jeg, i stedet for å komme dem i møte, hadde stått der, rett opp og ned, som en idiot.

– Hei, hei, ropte jeg tilbake.

Jeg begynte å baske med meg sakene og gikk mot dem, unnskyldte meg for at jeg bare hadde blitt stående og kope, jeg hadde drømt meg helt bort, sa jeg. Men det lot ikke til at verken Trygve eller Dorthe brød seg med det. De smilte, jeg fikk en klem hos alle sammen. Vi begynte å gå opp bakken mot huset, småpratet om turen over fjorden. Da vi kom frem, viste Trygve meg opp på rommet de hadde tenkt jeg skulle bo på. På vei ut stoppet han i døråpningen, vendte seg om, sa at jeg måtte si fra om det var noe.

– Hva som helst, sa han.

Jeg nikket og sa takk. Plutselig var jeg overlatt til meg selv, og selv om det overrasket meg, var jeg glad for å få litt tid alene. På den måten kunne jeg få kontroll over følelsene jeg satt med: lysten til å rope så høyt jeg kunne, gleden som var så stor at det kjentes som jeg var i ferd med å svime av.

Jeg begynte å pakke ut. Tanken på at pappa ikke visste hvor jeg var, og at han ikke uten videre kunne ta seg hit, ga meg av en eller annen grunn frysninger på ryggen.

Jeg begynte å pakke ut, men siden jeg ikke visste hvor jeg skulle legge fra meg noe, fikk det bare rommet til å se rotete ut. Jeg måtte dobbeltsjekke med Trygve og Dorthe hvor det var greit at jeg la tingene mine. Bagasjen fikk stå en stund til. Jeg satte meg på sengen og forsøkte å forstå hva som foregikk. Var jeg virkelig her ute nå? Og kunne det virkelig stemme at pappa ikke kom til å bry seg om det? Etter å ha prøvd å samle alle tankene og inntrykkene noen minutter, ble alt gradvis klarere og bedre; jeg reiste meg opp og fortsatte å pakke ut helt til Dorthe ropte på meg fra underetasjen. Ville jeg ha nybakte boller?

37

Før jeg rakk å bli sendt inn i den samme overveldende og kaotiske lykken jeg nettopp hadde forlatt, ropte jeg ja og gikk ned i første etasje. Da jeg kom inn i kjøkkenet, og vi satte oss ved bordet for å spise, kjentes det som bordet hadde vært dekket for meg i årevis. De hadde sittet og ventet på meg, alltid vært klare for at jeg skulle komme til dem. Til og med Siv, som satt ved siden av meg, oppførte seg som om min tilstedeværelse var det mest naturlige i verden. Vi snakket om alt mulig, gikk gjennom de få felles minnene vi hadde, episoder hvor Trygve og Dorthe hadde vært på besøk hos oss på Aksla, turer vi hadde vært på. Bare de gangene samtalen stoppet opp, slo det meg med full styrke at jeg ikke bare kunne komme hit og sette meg ned og spise boller, jeg måtte fortelle dem sannheten, årsaken til at jeg var her. Selv om jeg var nevøen deres, var jeg dypest sett en fremmed; jeg hadde aldri vært på Hesøy uten at mamma eller pappa var der samtidig.

Men idet jeg skulle forklare at det var pappas oppussingsprosjekt, og at det var derfor, på grunn av all støyen og lukten og styret knyttet til det, at jeg kom ut hit, begynte vi å snakke om noe helt annet. Trygve ville vite om jeg fortsatt spilte fotball, og om det var noen kamper i helgene fremover.

– Er det behov for kjøring, får du bare si ifra, sa han.

Han la til at Mercedesen de hadde stående på fastlandet riktignok ikke var i sin beste form, men at det var verdt et forsøk. Jeg nikket, forsøkte å underslå et smil.

– Takk for det, sa jeg.

– Langrenn, da? Driver du fortsatt med det? spurte Trygve.

Det gjorde jeg, sa jeg, og forklarte at jeg var med på stort sett hvert renn. Trygve sa at han pleide se etter navnet mitt på resultatlistene i avisene.

– Det ser ut som de tar alt, de Aspås-brødrene, sa han.

– Ja, de er i en egen klasse, svarte jeg.

– Men de satser jo veldig hardt, begge to, la jeg til.

Dorthe fulgte opp med å spørre om skolens arbeidsplan 38

den kommende uken. Kunne ikke timeplanen like godt henge på kjøleskapet, slik at vi alle kunne følge med på det jeg holdt på med om dagen?

Da det ble kveld, etter at vi hadde sagt god natt til hverandre, banket Trygve på døren. Han spurte om han kunne be meg om en tjeneste. Kunne jeg, førstkommende torsdag, passe Siv noen timer?

– Vi skal til Malangen på leseklubb, skjønner du, sa han.

Tanken var at de kunne spare penger ved å slippe å betale den faste barnevakten for å komme helt fra fastlandet.

Jeg ante ikke hva jeg skulle svare. Mente han i fullt alvor at han ville overlate meg alene her ute, med Siv, mens de var på Malangen?

– Bare om du tenkte å bli værende så lenge som til torsdag, altså. Men det blir du vel? Og vel så det? sa Trygve.

Han smilte, forsikret om at det ikke var noen utmattende jobb han ba meg gjøre; Siv kunne nok greid seg i huset helt alene, også, mente han, men det beste var om noen voksne og ansvarlige var der. I tilfelle noe skulle skje.

Uten at jeg kunne styre det fikk gleden tærne til å krumme seg under dynen. Jeg mumlet noe om at jeg nok helt sikkert var her på torsdag, ja, så jeg kunne selvfølgelig passe Siv noen timer.

– Kjempegreier, sa Trygve.

– God natt, da, sa han, og holdt blikket mitt noen sekunder før han lukket døren.

Fylt av glede over vendingen livet mitt hadde tatt, la jeg tegneseriene fra meg på dynen. Jeg reiste meg fra sengen og gikk, så stille jeg kunne, frem og tilbake på gulvet. Flau over at jeg snakket med meg selv, og at jeg gikk der og gliste, som om jeg ikke var alene, men rommet var fylt av mennesker, satte jeg meg heller i vinduskarmen, hvor jeg ble sittende og stirre på fyrlyset som sto og blinket på et av skjærene der ute. Leseklubb? tenkte jeg. Pleide de også å lese bøker?

39

Etter som dager ble til uker, kom det hele tiden slike drypp av informasjon, ting jeg bet meg merke i som gjorde at jeg ble gradvis bedre kjent med dem. Det eneste ingen interesserte seg for, og som vi heller ikke snakket om, var nøyaktig hvorfor jeg var der, og hvor lenge jeg skulle være. Noe snakk om hva pappa holdt på med eller hvordan han stilte seg til at jeg var her ute så lenge, ble det heller ikke. Men jeg visste at det en eller annen gang måtte tas opp, og etter å ha brukt en ettermiddag på å vurdere hvordan jeg skulle legge alt sammen frem, innkalte jeg til et møte på kjøkkenet. For at det ikke skulle komme så plutselig på dem, satte jeg møtetidspunktet til klokken syv. Det var en halvtime til.

Da det nærmet seg, gikk jeg ut av rommet mitt, ned trappen og inn på kjøkkenet, hvor jeg kokte nok vann til tre kopper. I skapet fant jeg frem kjeks, og plasserte det på bordet.

Jeg satte meg ned for å vente. Trygve kom først, han hadde vært ute i skuret og arbeidet, og la de skitne arbeidshanskene fra seg ytterst på bordet. Jeg spurte hva det var han jobbet med. Det var et hyllesystem, svarte han, og på den avmålte responsen skjønte jeg at han plagdes.

– Står du fast? spurte jeg.

Mens Trygve fortalte hva problemene gikk ut på, kom også Dorthe. Hun satte seg ned mens Trygve la ut om hyllesystemet. Så snart Trygve var ferdig å prate, gikk jeg rett på det jeg hadde tenkt å si. Årsaken til at jeg hadde ringt for å spørre om jeg kunne være hos dem var at pappa hadde sluttet i jobben på tranfabrikken, og at han plutselig, helt uten videre, hadde tatt seg jobb i et rederi på Vestlandet.

– Det var tidligere i vår, rett etter mammas begravelse, la jeg til.

Ingen sa noe.

Jeg kikket bort på Trygve. Han tok en slurk av tekoppen, så på Dorthe på en måte som viste at dette var noe hun fikk gi et svar på. Hun møtte ikke blikket hans, men stirret ned i bordflaten, nikkende, som om hun trengte tid på å ta inn det jeg hadde sagt.

– Ja, og siden han fikk jobben har han ikke vært mye 40

hjemme. Han mønstrer på og blir borte i flere uker i strekk, sa jeg.

– Jeg har bare sett ham én gang hele sommeren.

Skulle jeg si at jeg ringte rederiet for å spørre etter pappa, og at de ikke ante hvem han var? Jeg bestemte meg for å vente med det.

– Sier du det, sa Dorthe.

– Ja, sa jeg.

Jeg så ned. Den avmålte reaksjonen deres fikk meg til å angre på at jeg hadde sagt noe som helst. Helt siden jeg kom, hadde alt fungert så bra; gradvis var høfligheten blitt erstattet av selvfølge og rutiner, så hvorfor måtte jeg komplisere det? Og hva hadde jeg egentlig tenkt at Dorthe og Trygve skulle gjøre med det jeg nettopp hadde fortalt dem?

Det var nok det også de satt og tenkte på. Det var derfor de ikke sa noe. Men idet jeg var i ferd med å be dem glemme alt sammen, hvis det ikke var viktig for dem, var det heller ikke det for meg, slo det meg at de kunne ha snakket med pappa. I så fall var det umulig å vite hva de hadde fått servert.

– Så det sier du, ja, sa Trygve, og lente seg bakover.

Igjen, mer utålmodig nå, kikket han på Dorthe. Skal vi fortelle ham det, spurte blikket hans, skal vi fortelle ham det nå, eller skal vi vente? Jeg så ned i bordplaten, tenkte fortvilet at nå kommer den, beskjeden om at det har vært hyggelig å ha deg her de siste ukene, men …

Panikken for hva pappa kunne ha fått seg til å fortelle dem, rev i meg. På et eller annet vis måtte jeg forsvare meg mot det.

– Pappa har ikke vært seg selv helt siden mamma døde, egentlig, forklarte jeg. – Han var jo merkelig før også. Men i det siste har det vært mye verre.

Dorthe og Trygve så på hverandre igjen.

– Ja, men det er kanskje ikke så underlig, det, vel? sa Dorthe.

– Han er jo blitt enkemann, stemte Trygve i.

Hustelefonen ringte. Dorthe gikk for å ta den. Hun pluk41

ket telefonen ned fra veggen, satte seg ned på telefonbenken. Det var en av venninnene hennes fra fastlandet, og siden det var samtaler som pleide vare i evigheter, unnskyldte jeg meg til Trygve og sa at jeg gikk opp på rommet igjen. Fra nå av, tenkte jeg, idet jeg slapp meg ned på sengen, var det én ting som gjaldt, og det var å gjøre seg så usynlig som mulig. Verken Dorthe eller Trygve skulle få noe å utsette på meg. Dorthe skulle aldri igjen bli nødt til å rydde opp noe som var mitt. Jeg skulle tørke opp vanndammene etter meg på badet, lukke alle kjøkkenskapdørene jeg hadde for vane å la bli stående åpne. I andre etasje måtte jeg prøve å unngå hver unødvendige lyd, styre unna områdene på gulvet som fikk det til å knirke sånn der nede.

Og noen dager senere, da vi hadde lammeskank, det var en ekstra fin middag som skulle markere Trygve og Dorthes bryllupsdag, passet jeg på å ikke forsyne meg for mye; jeg hadde vært der i halvannen måned, én porsjon var nok.

Forandringen ble lagt merke til, for en kveld lurte Dorthe på hva det var med meg. Vi satt oppe og så på tv, det var tirsdagsfilmen på NRK, men da en ekstra nyhetssending avbrøt filmen for noen minutter, bestemte jeg meg, selv om jeg egentlig ville se resten, for å si at jeg gikk for å legge meg.

– Du vil vel ha litt barnefri …? sa jeg.

Det så ut som Dorthe, selv om hun så undrende på meg og tydelig underslo et smil, trengte noen sekunder på å ta innover seg det jeg hadde sagt.

– Men er du et barn, du da? spurte hun.

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på det, det skøyeraktige smilet hennes satte meg helt ut, så det endte med at jeg ikke sa noe. Jeg reiste meg, humret litt og satte de to putene jeg hadde brukt på plass over sofarygglenet.

– Av og til synes jeg du tuller fælt, sa hun.

Hun sa at jeg bare måtte sitte oppe til filmen var ferdig, hvis jeg ville, før hun vendte oppmerksomheten tilbake til skjermen, hvor ekstranyhetene meldte om at en mann med 42

kniv hadde gått amok på en buss i Vadsø. Jeg lot som jeg ikke hadde hørt henne, og la sammen ullpleddet. Da jeg strakte meg, gjespet og satte kursen for trappen, stanset jeg fordi jeg hørte Dorthes stemme bak meg.

– Du? sa hun.

Jeg snudde meg. Uten at jeg hadde hørt det, hadde hun reist seg fra stolen og fulgt etter meg et stykke innover gangen. Overrasket over at hun plutselig befant seg så nær, lente jeg meg stivt og klosset mot trappegelenderet.

– Du føler deg vel hjemme hos oss? spurte hun.

Akkurat dette var noe jeg hadde ventet på i flere uker.

Dag etter dag hadde jeg håpet at Trygve eller Dorthe, helst Dorthe, skulle kommentere forandringen jeg hadde gått så hardt inn for, innsatsen jeg hadde lagt ned i ikke å synes.

Det som holdt meg gående, var at jeg visste de hadde lagt merke til det. Jeg skjønte det på måten de sa ting på, blikkene de sendte hverandre. Men da Dorthe endelig ville snakke med meg om det, ble jeg så overrumplet at jeg, selv om jeg hadde planlagt å fortelle henne sannheten, si at jeg var redd de hadde snakket med pappa og at han hadde løyet om meg, ikke klarte si noe som helst.

– Ja, ja! Selvfølgelig føler jeg meg hjemme her, sa jeg.

– Ja, jeg håper det, i hvert fall, sa Dorthe.

Fra stuen hørte jeg nyhetsankeret avslutte sendingen. Filmen begynte igjen. Mer enn tidligere hadde jeg lyst til å se slutten, men jeg kunne ikke gå inn i stuen og sette meg ned igjen nå, for hvor enkel ville jeg ikke da fremstå? Det ville være overtydelig at jeg hadde ventet på akkurat dette, og så snart Dorthe skjønte det, ville det ta kraften ut av alt jeg hadde bygget opp.

Derfra og ut ble alt mye bedre. På en helt annen måte enn tidligere følte jeg meg på rett plass i livet. Det var på Hesøy jeg bodde nå, det var her jeg skulle være, så da Dorthe noen dager senere stakk hodet inn på rommet mitt og ba meg om å huske å sparke snøen av skoene før jeg kom inn i yttergangen, vekket det en merkelig form for glede i meg. Så også 43

da Trygve, det var første gang jeg hørte ham irritert, tok meg med inn på badet for å vise at jeg ikke bare hadde én knagg til rådighet for å henge håndkleet mitt på, men en hel stang, som jeg måtte bruke for at håndklærne ikke skulle surne.

I stedet for å legge meg tidlig, som jeg hadde gjort så lenge, ble jeg sittende oppe lenge om kvelden. Lyden av glass og kopper som ble båret til oppvaskbenken, blader og bøker som ble samlet sammen i stabler og lagt i bladkorgene, betød at vasken snart ville begynne å renne på badet, og da sitret det i meg, for det betød at Dorthe eller Trygves stemme snart ville høres: Nå er det kveld. Alltid la de seg samtidig. Og uten at de la seg opp i det, og så lenge jeg ikke hadde lyden så høyt at de hørte det opp på soverommene i andre etasje, kunne jeg sitte oppe så lenge det passet meg. Da Dorthe eller Trygve gikk rundt for å slukke lysene i huset, og lurte på om det var noen jeg ville ha på, og jeg svarte nei, bare leselampen jeg hadde over hodet, var jeg sikker på at opprømtheten skulle få meg til å sprekke.

Om det var noen lys jeg ville ha på? Å sitte våken, helt alene oppe i stuen, sent om kvelden, var noe eget. Jeg hadde aldri gjort det før. Fri og stolt, alene i det skiftende lyset fra tv-apparatet, eller med leselampen rettet mot det jeg leste i, fullstendig herre over mitt eget liv; var ikke det et enormt steg inn i voksenverdenen?

Slik hadde det ikke vært i pappas hus, hvor kvelden og natten var hans periode, og hvor det hver kveld, idet klokken begynte å nærme seg ti, stadig oftere ble kastet et blikk på armbåndsuret. Han kunne ikke vente med å få sagt det sedvanlige ja-a …, nå er det vel på tide … Men som oftest hadde jeg spart ham for det, og i god tid i forveien forsvunnet opp på rommet mitt, selv om jeg var blitt tenåring, selv om jeg var tretten, fjorten, femten år, selv om jeg var konfirmant!

Jeg tenkte på det med håndklærne som Trygve hadde påpekt. Også hjemme på Aksla var det et tilbakevendende tema, håndklær som ble liggende våte og surne, eller ikke 44

var hengt godt nok opp. Det pappa da pleide gjøre, for å gi meg en lærepenge, var å bære det inn på rommet mitt, legge det i sengen, slik at madrassen, lakenet, puten og dynen var kalde og fuktige da jeg kom for å legge meg. * Det rumlet i magen. Først nå angret jeg på at jeg hadde latt maten på klubbhuskjøkkenet ligge igjen urørt. Å gå tilbake, tenkte jeg, hvor lang tid kunne det ta? Maks et kvarter? Jeg veide for og imot. Veien tilbake fristet ikke, men på den andre siden fristet det å kunne få seg noe å spise uten å måtte forholde seg til noen, slik jeg måtte de kveldene jeg bestilte mat fra fiskerestauranten, hvor jeg, selv om jeg bestilte via telefon, likevel måtte hente den i lokalet.

Etter å ha tenkt en stund, slo jeg det fra meg. Det var bare noen hundre meter igjen til jeg var fremme i småbåthavnen, og der hadde jeg fortsatt stående matrester fra gårsdagen.

Jeg skrådde over hovedveien og steg over autovernet. Et stykke fremme, på en lyktestolpe, hang en plakat, det var et band som annonserte en opptreden på Ankeret. Selv om Ankeret, som var en blanding av pub og gatekjøkken, lå bare et par minutters gange fra småbåthavnen, var det et sted jeg ennå ikke hadde vurdert å kjøpe noe å spise, mest fordi det alltid var så mye folk der. I motsetning til i fiskerestauranten, hvor man kunne hente det man hadde bestilt uten nødvendigvis å bli sett av så mange, var man på Ankeret synlig for alle så snart man åpnet døren.

Synet av plakaten satte meg likevel på tanken om å gå dit. Samme hva jeg fikk servert der, fristet det mer enn restene av den panerte torsken og pommes fritesen jeg hadde i båten, så like etterpå, da jeg nærmet jeg meg inngangen til Ankeret, forsøkte jeg, uten å gå så sakte at det i seg selv tiltrakk oppmerksomhet, å få et glimt inn vinduene der. Var lokalet fylt med folk, for eksempel de som hadde festet oppe 45

i klubbhuset tidligere den kvelden, orket jeg ikke gå inn, da fikk det vente. Med hendene i lommene, skulte jeg tilforlatelig inn vinduene. Så vidt jeg kunne se, var stedet nesten helt tomt, men da jeg åpnet døren, etter å ha mannet meg opp en stund, skjønte jeg at kveldslyset i vinduene måtte ha spilt meg et puss, for i lokalet var det langt flere enn jeg først hadde trodd. Lengst inne i rommet befant det seg to eldre kvinner med hvert sitt glass vin. Like ved inngangen: en ensom mann. Og midt mellom dem, satt det to relativt store grupper med folk, den ene en jentegjeng som gjorde seg klare til å dra.

Bjellen over døren hadde ringt, jeg sto i inngangsdøren og var registrert av alle. Å snu nå, gikk ikke. Jeg skrittet inn i lokalet, stilte meg opp ved disken, kremtet, forsøkte å påkalle servitørens oppmerksomhet. Jeg stirret på henne, og merket at jeg kjente henne igjen. Det var Marit, en tidligere venninne av mamma. Siden de jobbet som sekretærer i samme bygg, Marit hos lensmannen, mamma hos kulturetaten, pleide de å slå følge med hverandre til og fra jobb.

For hver gang Marit kom til oss, enten i kraft av å komme syklende eller gli opp bakken i bilen sin, hvorpå hun ble stående i innkjørselen og vente på at mamma skulle komme ut, var pappa på pletten. Rakk han ikke å komme seg ut uten at det ble overtydelig, sto han i stedet bak gardinene på kjøkkenet og betraktet henne. I andre tilfeller, da han var mer forberedt, sørget han for å ha noe å gjøre på utsiden av huset: vedhogst, snømåking, klær på klessnoren.

Grunnen til at jeg husket henne, var ikke bare at hun var mammas eneste venninne, den ene personen hun hadde i livet som ikke også pappa kjente. Det var også det at hun var temaet for en av de få samtalene jeg hadde hatt med pappa hvor han viste seg sårbar, og hvor jeg følte meg nær ham. Hvorfor var Marit så avvisende mot ham? Det lurte han på. Dessuten: Hva var det som gjorde at han var så interessert i å bli sett av henne?

Som vanlig når han oppførte seg slik, når han plutselig ble selvransakende og humøret hans var godt, hvilket ofte 46

medførte at han lurte på de underligste ting, ble jeg mistenksom. Men det som feide skepsisen bort når det gjaldt Marit, var at pappa sa at han mislikte seg selv for måten han oppførte seg på da hun var i nærheten. Han skjønte ikke hva han ville oppnå med det. Han var ikke forelsket i henne, hvis det var det jeg trodde, så hva kunne det være?

– Men du sier jo ingenting. Hva tror du? spurte han.

Jeg mumlet noe om at hun var jo pen, da? Kanskje det var der det lå?

– Åja? Er hun det? Er hun fin, synes du? spurte pappa.

Han lente seg frem og ba meg fortelle hva jeg syntes var så fint med henne. Det gjorde jeg. Jeg fortalte ham om den fyldige, blonde hestehalen, og at jeg syntes hun så sprek ut.

Eller ikke sprek, men atletisk.

Selv om pappa brukte det mot meg senere, fikk tanken på den stunden fortsatt noe varmt til å stige i meg. Det samme gjorde synet av Marit, som nå, så mange år senere, ikke hadde forandret seg stort. Hun var tynnere, mer sliten, det blonde håret var blitt betraktelig mer matt og livløst enn jeg kunne huske, men ansiktet ga henne fortsatt den skeptiske og nærmest strenge fremtoningen jeg husket henne for.

– Unnskyld …? sa jeg.

Hun kikket mot meg.

– Beklager, jeg så deg ikke, sa hun, og kom gående mot disken.

Ingenting tydet på at hun gjenkjente meg. Tvert imot så hun uengasjert, på grensen til fiendtlig, på meg. Blikket hennes gjorde at jeg vurderte å slå matbestillingen fra meg, nøye meg med noe å drikke, men etter som hun nærmet seg, og det skarpe uttrykket drev over i et smil, et ansiktsuttrykk som viste at hun var klar over det negative hun først hadde møtt meg med og ba om unnskyldning for det, tok jeg sjansen på å spørre om det fortsatt ble servert mat.

– Jaa …, sa hun, og dro på det.

Hun snudde seg mot kjøkkenet. I det samme skjønte jeg 47

at dette var noe som helt sto og falt på hennes vilje. Gidder du å lage noe mat til meg, kunne jeg like gjerne spurt.

– Hva er det du har tenkt deg da? spurte hun.

– Pizza? spurte jeg.

– Hvilken? ville hun vite.

Marit pekte mot en plastbeholder på disken, hvor menyen sto. Jeg leste gjennom seksjonen hvor pizzaene var listet opp. Det var ikke mange å velge mellom, men navnene kjente jeg igjen, det var omtrent de samme som det alltid hadde vært. Der var Ankeret spesial, Grønnholmen, Malangen og ikke minst Tordenskrall, som hadde fått navnet fordi den var særlig sterk og overfylt med jalapeños.

Nederst på menyen sto NATO. Det var en pizza som hadde legendestatus på Malangen, og som sannsynligvis hadde blitt innført som et nikk til de mange fra kommunen som pendlet til Bodø Hovedflystasjon for å arbeide der. Hva kunne vel være bedre enn, på veien til jobben, å få seg en saftig pizza oppkalt etter den respektable militæralliansen man tross alt tilhørte? Absurditeten i å se det navnet på pizzamenyen, midt blant burgerne og løvsteken og pommes fritesen, minnet meg om da Værø, et år jeg hadde romjulsvakter i Dagbladet, instruerte meg til å lage en bildesak på hvordan julaften ble feiret rundt omkring på Norges militærbaser. Fra Forsvarets infoavdeling hadde Dagbladet fått tilsendt foto av hvordan soldatene på vakt i julen feiret: F16-fly, soldater, våpen og stridsvogner, alt var kreativt og humoristisk dekorert med julepynt og nisseluer. Selv om saken var så latterlig at jeg trodde han tullet med meg da han ba meg gjøre den, utførte jeg oppdraget uten protester.

På saken, som var en bildeserie med noen få linjer tekst, var det ingen byline, så ingen kunne likevel se at det var jeg som hadde skrevet den.

– Kunne jeg bestilt en NATO, kanskje? spurte jeg.

Hun svarte ikke, men det at hun noterte på en lapp, var et godt tegn. Hun vendte seg om, kikket bort på en hylle lenger inn i kjøkkenet.

– Men da blir det uten mais, dessverre, sa hun.

48

Det var helt i orden, forsikret jeg, og så på henne mens hun tastet inn på kassaapparatet, hele tiden mens jeg vurderte å gjøre meg til kjenne. Marit spurte om jeg ville ha noe å drikke til. Idet jeg bare skulle be om et glass vann, ombestemte jeg meg. Jeg hadde tid å slå i hjel, det jeg ville ha, var en god, langsom stund. Dessuten ville jeg ha noe som smakte godt. Ikke på dagevis, føltes det som, hadde jeg virkelig smakt noe. Jeg tok et steg tilbake, så på drikkekartet som hang over baren, hele tiden mens jeg følte blikket hennes på meg. Det var vel uvant her oppe at folk brukte tid på å bestemme seg, så snart folk skulle drikke, gikk det vel i tyrkershots og Nordlandspils. I det øyeblikk noen bestilte noe annet, lurte man på hva slags original dette var.

– En øl, sa jeg.

Hun nikket og begynte automatisk å tappe Nordlandspils.

– Nei, sa jeg, og lente meg over disken, dunket pekefingeren på kranen ved siden av, den det sto Frydenlund på.

Jeg satte meg ned ved et av vinduene innerst i lokalet, og hørte Marit begynne å romstere ute på kjøkkenet. De siste medlemmene av jentegjengen, de som fortsatt hadde noe igjen å drikke, satte glassene på høykant før de forsvant ut av lokalet.

En stigende, god følelse bredte seg i meg.

Ingen, verken de to kvinnene som satt med hvert sitt rødvinsglass, eller den eldre mannen ved inngangen, så ut til å bry seg med at jeg var der, langt mindre vite hvem jeg var.

Det samme gjaldt grupperingen av folk midt i lokalet, som jeg ikke ante hvem var, og som likevel satt lukket om seg selv. Med ett kjentes den siste tidens redsel for å bli sett både flau og dum; alle gangene jeg hadde vendt meg bort fra veien da en bil kom kjørende, alle kveldene jeg hadde sittet i båten og ventet til det ble så sent at jeg tok sjansen på i det hele tatt å gå ut, fremsto som latterlig paranoia, en hel masse stress jeg ikke hadde trengt å utsette meg for.

Jeg løftet ølglasset, tok en lang slurk.

49