Sommerfuglenes skjærgård by Cappelen Damm AS

SOMMERFUGLENES SKJÆRGÅRD

Fredrik Sjöberg

SOMMERFUGLENES SKJÆRGÅRD Oversatt av Alexander Leborg

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 © 2021 Fredrik Sjöberg Først utgitt i Sverige av Max Ström bokförlag, Stockholm ISBN 978-82-02-73022-2 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Patric Leo Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2022 Satt i 10,75/13,5 pkt. Caslon Pro Regular og trykt på 120 g Amber Graphic 1,21 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Bad luck, Britain

t det finnes mange sommerfugler i Stockholms skjærgård, hadde jeg alltid visst, men det var først etter noen år at jeg innså omfanget av rikdommen. En god venn fra Lund kom på besøk en sommerdag; han tok båten til Styrsvik her på øya og spaserte derfra opp til huset mitt. To kilometer langs grusveiene. Allerede i døren sa han: «Så mange sommerfugler som jeg har sett på veien fra dampskipskaia, ser man ikke på en hel sommer i Skåne.» Lenge etterpå, da jeg hadde bodd her ute i tretti år, skjedde det noe lignende. Min bok Fluefellen ble utgitt i England, og derfor kom det en reporter fra The Guardian for å gjøre et intervju. Patrick Barkham, som han het, fortalte at også han hadde skrevet en bok – The Butterfly Isles. Han hadde satt seg fore å spore opp alle Storbritannias sommerfugler i løpet av bare ett år, og takket være flaks og stahet fant han alle sammen. Totalt femtini arter. Han skrev boken sin, og nå satt vi altså her som to guttunger og skrøt til hverandre. Femtini arter er vel ikke all verden, sa jeg, og lekte med tanken om at det kanskje fantes flere her på øya, selv om Storbritannia måler en kvart million kvadratkilometer og Runmarö femten. «Good luck», sa Patrick, og dermed var konkurransen i gang. Jeg lærte meg sommerfuglnavnene allerede som barn og har i løpet av årene på øya notert hvilke arter jeg har sett. Dessuten kjenner jeg eldre øyboere som samlet sommerfugler for lenge siden og derfor vet hvordan faunaen så ut før. Mer sto å lese i litteraturen og på nettet. Artslisten min ble stadig lengre, og etter en stund kunne jeg meddele Patrick Barkham at vi ganske riktig har notert flere arter her. Noen var riktignok bare streifindivider, og andre har ikke vist seg på mange år,

men til gjengjeld kommer det nye sørfra. Bare i min egen hage har jeg sett femtifem arter. Patrick og jeg ble veldig gode venner. Der et sted oppsto ideen om å skrive denne boken. Ifølge mine egne undersøkelser er totalt syttiåtte arter av dagsommerfugler observert i Stockholms skjærgård. Rikdom kan måles på mange måter. Dette er en av de beste. Runmarö, oktober 2020

Sitronsommerfugl (Gonepteryx rhamni)

eg skal fortelle om alle dagsommerfugler som flyr i skjærgården. Alle skal med, også de sjeldneste. Om ikke annet, så for å tilby leseren gleden av å notere seg artene jeg har oversett. Noen er det sikkert. Men sitronsommerfuglen er det ingen som overser. Vi skal ta det fra begynnelsen, i den rekkefølgen sommerfuglene dukker opp. Det kommer til å stramme seg til rundt sankthans, men i april er det ennå bare fem arter som flyr. Alle finnes i hele Stockholmskjærgården, fra Landsort i sør til Singö i nord, og først ute er sitronsommerfuglen. Allerede i slutten av mars, når isen fremdeles ligger i de nordvendte vikene, kan man se den hvis solen varmer. Alle disse fem tidligste vårsommerfuglene overvintrer som fullt utviklede. Det er derfor de kommer først. Nesten alle andre arter tilbringer vinteren som egg, larver eller pupper. I sitronsommerfuglens tilfelle er det hannene som våkner først; hunnene, som er litt blekere grønngule i fargen, kommer ut av vinterdvalen en ukes tid senere og sjekker umiddelbart opp en passende hann. Etter paringen legger hun eggene på trollhegg eller geitved, som begge er vanlige busker på øyene. Larven vokser om våren og forsommeren, forpupper seg, og allerede i løpet av høysommeren klekkes neste generasjon. Derfor flyr sitronsommerfuglen også i august, i likhet med de andre tidlige vårsommerfuglene. Man ser dem på tistler, kattehaler og andre nektarrike blomster, hvorpå de finner seg et eller annet gjemmested der de overvintrer. Neste vår begynner alt om igjen. Sitronsommerfuglen er utbredt. Det har den alltid vært, i det minste så lenge noen kan huske. Ingen vårtegn er mer kjærkomne. Blåveis, tjeld og utenbygds joggere i fargesprakende treningstøy er det også morsomt å se, men den første sitronsommerfuglen slår alt.

Neslesommerfugl (Aglais urticae)

llerede her hører jeg protestene. Det er jo neslesommerfuglen som flyr først! Og artenes rekkefølge er jo ingen eksakt vitenskap, så jeg skal ikke insistere. Enkelte år er vårens aller første sommerfugl nettopp neslesommerfuglen, den som ifølge forfatteren Sven Rosendahl minner om «en mistet brosje av brent glass». Uansett, neslesommerfuglen er under alle omstendigheter også velkjent og vanlig, skjønt antallet kan variere fra år til år. Dette gjelder, som vi etter hvert skal se, ganske mange arter, og det er ikke alltid så godt å si hva svingningene skyldes. En våt og kald vår er krevende for enkelte sommerfugler, en tørr sommer rammer andre, for ikke å snakke om parasitter. Og så har vi de lange trendene som har med bruken av jorden å gjøre, og klimaet. Neslesommerfuglen er et interessant tilfelle. Den er altså vanlig i skjærgården, men kanskje er den blitt litt mindre vanlig de siste årene. Det kan være midlertidig, men hvis tendensen holder seg, har jeg en teori om årsaken: brenneslene, som også vokser overalt her ute, skjønt ikke helt som før. I eldre sommerfuglbøker står det at man bør lete etter larvene blant neslene ved gjødselhaugen bak låven, men slike er ikke så vanlige i våre dager. Da jeg flyttet ut i 1980-årene, hadde mange av naboene fremdeles tørrdass, og det var ikke alltid så nøye hvor man tømte bøttene, noe neslene profitterte på. Det gjorde de også på alle ulovlige avløp bak hyttehjørnene. Nå for tiden er kontrollen strengere. Kommunal miljøforvaltning befolkes av nidkjære embetsmenn som tvinger oss til å installere kostbare kloakkanlegg – og det er selvsagt bra på mange måter, men særlig mange nesler blir det ikke av det. Som sagt, bare en teori. 10

Neslesommerfuglen duger også som rekvisitt i amorøse ærender. Dette ble bevist da August Strindberg i mars 1876 limte en tørket neslesommerfugl til et brev han sendte til Siri von Essen, som på den tiden var gift med Carl Gustaf Wrangel. Han hadde funnet sommerfuglen i bokhyllen, og i brevet spekulerer han i hvordan den døde, med «ulykkelig kjærlighet» og «svake finanser» som hovedspor. Siri dumpet typen sin like etterpå.

Sørgekåpe

(Nymphalis antiopa)

er har vi å gjøre med en sommerfugl som er vanligere nå enn før. Da jeg var barn på sekstitallet, nede i Västervik, var hver eneste sørgekåpe en sensasjon. De fantes, men det kunne gå et par år mellom hver av mine fåtallige observasjoner. Nå ser jeg mengder hver eneste vår. Av sesongens fem første arter er sørgekåpen den jeg alltid prøver å fotografere. Bildene sender jeg til Patrick Barkham i London, for Camberwell beauty, som den heter på engelsk, er en sjeldenhet i Storbritannia. Han blir like misunnelig hver gang. Det hevdes at denne arten misliker det atlantiske vinterklimaet, men her på østkysten trives den desto bedre. Allerede i begynnelsen av april dukker de første opp i hagen. Nettopp kameraet, som nesten alle av oss har i mobilen, er en av faktorene bak den endrede interessen for sommerfugler. Før samlet man, håvet, avlivet, nålte, monterte og tørket sommerfuglene, en aktivitet som først og fremst tiltrakk seg ensomme gutter. Riktignok trenger man også i dag håndfast bevis i tilfeller som er særlig vanskelige å avgjøre, men som

oftest er et foto nok. Jakten er i så måte blitt mye enklere, og gleden lettere å dele. Om den digitale fototeknologien også kan forklare kvinnenes inntreden på scenen, skal jeg la være usagt; den utviklingen har nok flere årsaker enn det. Interessen for sommerfugler er uansett blitt bredere de siste årene. Den mannlige monokulturens tristesse er forsvunnet uten at noen savner den. En sørgekåpe som flyr i sms-er og digitale medier, er noe annet enn dem som nå ser tiden an i museer, på nål. Sensommerens nyklekkede sørgekåper er enda vakrere enn dem som flyr om våren, etter overvintringen. De oppsøker sjelden blomster, men gjerne sevjende trær, først og fremst bjørk, som er larvenes vertsplante. Finnes i hele skjærgården, helt ute på Stora Nassa.

Dagpåfugløye (Aglais io)

årens første sommerfugler er umulige å forveksle. Sikker gjenkjennelse og artsbestemmelse av dagpåfugløye forutsetter verken talent eller nøyaktighet. Den ligner ikke på noen annen, er ganske utbredt og sitter helt usjenert på løvetannen. Om den er vakker, kan man diskutere. Det finnes dem som mener at den rett og slett er for mye, kitschy vulgær i all sin glorete fargeprakt. I likhet med neslesommerfuglen er dagpåfugløye sterkt kulturavhengig, i den forstand at larvene lever på nesler. Som så mange andre sommerfugler var den godt tilpasset eldre tiders jordbrukslandskap, som i det vesentlige nå er forsvunnet, og i tiden etterpå har de måttet ta til takke med andre menneskeskapte miljøer, ikke minst fritidseiendommer. Det er en på mange måter sympatisk utvikling. Det er klart man kan savne Katthult og de utdødde småbøndenes mosaikk-aktige åkrer, men da bør man også huske at landskapet på den tiden ble skapt av tvang og nød, i bunn og grunn frykten for sult, mens vår tids hager og allmenninger i større grad springer ut av glede. I så måte kan sommerfuglene betraktes som en slags luksusartikler. Dette skiftet er tydelig i skjærgården, der sommerhusenes mange tusen hager utgjør en av områdets rikeste biotoper. Én ting vi imidlertid ikke kan kontrollere, er været. Dagpåfugløye er følsom for kjølige somre; på slutten av 1980-årene var de plutselig borte, fullstendig. Jeg så ikke en eneste. Først etter et par år kom de tilbake.

Larvene er forresten takknemlige husdyr. Akkurat som neslesommerfuglens larver lever de i kolonier, som ubesværet lar seg fø opp i bur. Friske nesler hver dag, deretter kan man følge hvordan larvene vokser og skifter ham til de forpupper seg. Og så, en vakker høysommerdag, er burene fulle av nyklekkede sommerfugler. Til forskjell fra kaniner, katter og enda mer besværlige husdyr, kan de bare slippes ut etterpå.

Hvit c.

(Polygonia c-album)

ør vi går videre, bør vi si noe om sommerfuglenes latinske navn. Slektsnavnene, som alltid skrives med stor bokstav, kan vi foreløpig la ligge; de betyr ofte ikke så mye, og kan dessuten endres, men artsnavnene er hogd i stein. Hvis Carl von Linné, som ga navn til de fleste av de svenske dagsommerfuglene, mente at en bestemt art skulle hete c-album, var saken avgjort for all fremtid. Artsnavnene bærer dessuten nesten alltid på en fortelling. Sitronsommerfuglens og neslesommerfuglens vitenskapelige navn henspiller begge på larvenes vertsplanter, Rhammus (geitved) og Urtica (brennesle), mens sørgekåpe og dagpåfugløye er oppkalt etter et par fargesterke kvinner fra gresk mytologi. Amasonekrigeren Antiope var ikke til å spøke med, og prestinnen Io var så vakker at selveste Zevs ble forelsket og senere gikk temmelig langt for å holde affæren hemmelig, blant annet ved å forvandle seg selv til en sky og henne til en kvige. Skrudd, kanskje, men sånn er grekernes legender, og Linné hadde gjort leksene sine. Men c-album? Hva i all verden betyr dette eiendommelige navnet? Svaret finnes på undersiden av bakvingene – perfekt kamuflasjefarget, melert i brunt og svart, med unntak av en liten, kritthvit flekk formet som bokstaven c. Artsnavnet betyr altså noe sånt som «hvit c». Ikke særlig spennende, kanskje, men likevel på kornet. Også denne arten er vanlig i skjærgården, og den er blant overvint rerne som flyr i den første vårsolen. Den kraftig flikete vingekanten gjør at man ikke lett tar den for en annen art. I flukt, kanskje, for den er ganske rask, men idet den setter seg, er saken klar. Larvene lever på litt av hvert, blant annet humle, hassel, rips og solbær, og derfor regnes også hvit c til de såkalte kulturlandskapsartene.