BUSK ERU D
Hallingsokker En godt voksen dame jeg møtte under et foredrag, fortalte meg at hun hadde vært så heldig å få tak i nok garn til et par ekstra lange strømper under krigen. De gikk langt opp på lårene, og var gode å ha under skjørtet når kulda beit. Det var bare ett aber – de klødde så skrekkelig. Den norske ulla har mange gode kvaliteter. Den er blant annet slitesterk og har god spenst. Ulempen er at den er relativt grovfibret. Og jo grovere fibrene er, desto mer vil de irritere huden. Noen bryr seg ikke så mye, mens andre er veldig sensible. I dag vil de fleste likevel foretrekke merinoull eller alpakkafibre rett mot huden. Og vi er særdeles heldige som har så mange kvaliteter å velge mellom når vi skal strikke et nytt plagg. De klødde kanskje, disse lange strømpene også? «Hosurpar» eller «hosu i tviband» ble de kalt lokalt på Flå i Hallingdal. Både i Telemark og Buskerud ser vi at betegnelsen tviband betyr vanlig mønsterstrikk med to tråder, mens andre steder i landet betyr tviband eller tveband strikketeknikken der man slynger tråden på forsiden av arbeidet (se s. 9). Garnet er ifølge Norges Husflidslags registrering i 1983–84, spunnet av budeia på Gislerud i Flå, Margit Liabråten. Margit Steingrimsdatter Liabråten var født 10. mars 1892. Strømpene er trolig strikket av Elida Sæverudmoen fra Nes under siste krig, og de ble brukt av Gunhild Gislerud (1903–1976). Det langstripete mønsteret dekker leggen. Det kan se ut som strømpene har fått påstrikket ny fot. Her er det også strikket med sauesvart og hvitt, men bare i et enkelt rutemønster med hvit m over svart, og svart over hvit. Det var uvanlig å avslutte et mønster på denne måten, men det var svært vanlig å strikke deler av foten på nytt når det ikke nyttet å stoppe mer.
70