Sokker av Nina Granlund Sæther

NINA GRANLUND SÆTHER

SOKKER FR A HELE NORGE

© CAPPELEN DAMM AS 2017 ISBN 978-82-02-53474-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Design: Sissel Holt Boniface Foto: Guri Pfeiffer, for unntak se liste side 199 Diagrammer: Denise Samson Repro: Narayana Press, Danmark, 2017 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOL D

6 Forord 8 Les dette før du begynner 8 Pinner 8 Forkortelser 8 Garn og forsterkningstråd 8 Strikkefasthet 8 Størrelser 9 Opplegg 9 Mønsterstrikking 9 Trådsprang 9 Tvebandsflette 10 Kontstrikk 12 Strikking av hæl 13 Timeglasshæl 14 Kilehæl 16 Båndhæl med kort hælkappe 18 Båndhæl med lang hælkappe 19 Gammeldags hæl 20 Rundstrikket hæl 21 Forsterkning av hælen 22 Tåfelling 22 Stjernetå 22 Flat tå 22 Festing av tråder 23 Etterbehandling 24 Stripesokker fra Østfold 28 Stjernesokker 34 Rosestrømpe fra Asker 38 Oslosokker 42 Strømper fra 1868 46 Oklerosesokker 50 Stripestrømper fra Glåmdalen 54 Fargefest 58 Strømper fra Valdres 62 Strømper fra Gausdal

66 Byggkornsokker fra Numedal 70 Hallingsokker 74 Larvik-sokker 78 Lange blondestrømper 84 Telemark-sokker 88 Flettestrømper fra Tinn 92 Setesdalskrot 96 Sokker med sikk-sakk-masker 100 Flettestrømper fra Marnardal 104 Restefest 108 Brudgomssokker fra Vindafjord 112 Rosa sokker med hullmønster 118 Strømper fra Voss 122 Skakareiker fra Austevoll 126 Kroneleistar fra Øygarden 130 Hardangersokker 134 Sunnfjordsokker 138 Spiralsokker fra Nordfjord 142 Barnesokk fra Nordmøre 146 Sokker fra Budalen 150 Raggsokker fra Hitra 154 Stripesokker fra Orkladalen 158 Marias strømper fra Lierne 164 Trøndersokker 168 Barnesokker fra Helgeland 172 Kontstrikkede helgelandsstrømper 176 Edderkoppsokker fra Troms 180 Beksømsokker fra Alta 184 Skjellmønster 188 Hjertesokker 192 Sokker med store lus 196 Garn 198 Litteratur 199 Bildeoversikt

FOROR D

Fra gamle strømper til nye sokker Dette er kulturhistorie og kvinnehistorie fra vårt eget land – kunnskap jeg mener er viktig i en globalisert tid. Det er også bevisstgjøring om navn og språkbruk.

Kreative kvinner står bak de fleste av strømpene jeg har trukket frem. Enkelte distrikter har hatt sterke, særegne tradisjoner. I arbeidet med denne boken har jeg blant annet blitt bevisst hvor dyktige de var, særlig i Telemark og Agder, til å strikke strømper i fletteteknikk. Garnet er så tynt, og teknikkene så avansert, at det er vans­ kelig å gjøre det etter i dag. Andre steder har man laget strømper med de fineste stripekomposisjoner eller åttebladsroser.

I Numedal har såkalt byggkornbinding vært mye brukt – en morsom teknikk som nesten er glemt. Jeg har bevisst jobbet meg gjennom alle landets fylker. Noen steder har det vært så mye spennende at det har vært vanskelig å velge. Andre steder har tilfanget vært mindre.

Du finner flest damesokker, men også par til barn og herrer i denne boken. Noen av strømpene er raske å strikke, andre krever tid og tålmodighet. Mitt mål har ikke vært å kopiere tekstilene hundre prosent, selv om de fleste strømpene er inspirert av gammelt materiale. For meg er det viktigere å ta vare på mønstringer og detaljer, og gjøre fortidens strømper til anvendelige plagg også i dag.

Jeg er mer enn alminnelig opptatt av gamle tekstiler. De kan være gulnet av elde, hullete og slitt, kanskje også litt møllspist – likevel blir jeg fascinert. Bak hvert eneste plagg ligger timevis med arbeid. Før man kunne begynne å strikke måtte ulla kardes og spinnes til tråd. Kanskje skulle den også farges. En øvet spinnerske brukte ca. en time på å spinne 100 gram garn. Så fulgte timer med strikkepinnene. Jo tynnere og finere garn, desto lengre tid tok det.

Vinterstid var det lite lys inne. Kanskje hadde de bare lyset fra peisen å se i, eventuelt et lite talglys å hjelpe seg med. Hanna Winsnes anbefalte tjenestepikene å strikke hvis de ikke hadde lys til arbeidet.

Likevel ble det skapt utrolig vakre tek­ s­tiler – både sårt trengte hverdagsklær og vakkert dekorerte klær til fint. Plaggene man laget til konfirmasjon og bryllup, ble siden brukt ved høytidelige anledninger, kanskje også når man skulle i kirken på søndager. Ble fintøyet slitt, gikk det over til å bli hverdagstøy. Og når det ikke lenger gikk an å stoppe og lappe, ble fillerestene levert til ullvarefabrikkene som dukket opp på slutten av 1800-tallet. Kanskje fikk man noen øre, eventuelt nytt garn av sjoddy, i retur. Derfor er det få gamle tekstiler som er bevart.

I denne boken har jeg prøvd å lete frem noen av de strømpene fra fordums tid som fortsatt finnes – både i museenes samlinger og i privat eie. Og jeg har funnet en rekke godt gjemte skatter. Ved å lage denne boken håper jeg å kunne formidle noe av den tekstilkunnskapen våre formødre og enkelte forfedre satt inne med.

Nina Granlund Sæther på internett: www.hjertebank.no Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther Instagram: @ninagranlundsather

6

7

A K ER SH US

Rosestrømpe fra Asker I en pose med diverse ulltøy som var stuet bort, fant jeg min svigerfars gamle ski­ strømper. De er fra den tiden det var vanlig å bruke nikkers og mønstrede strømper når man gikk på ski, og stammer sannsynligvis fra tiden rett etter krigen eller begynnelsen av 1950-tallet. Senere brukte han strekkbukser – før nikkers igjen ble vanlig.

Strømpene er strikket i sauesvart og ubleket ullgarn, og er lett tovet.

Hælen, som er av den gammeldagse typen med søm midt under, er godt slitt og stoppet med brunt garn. Også tuppen på strømpene er forsøkt reparert.

Jeg er rimelig sikker på at strømpene er strikket av min manns farmor, Otilie Sæther, født Rønsen (1880–1964). Hun var opprinnelig fra Eidsvoll og kom til Asker i 1905 da Dikemark sykehus stod ferdig. Hun var utdannet Røde Kors-søster, og arbeidet som sykepleier, først på Dikemark og siden på Blakstad sykehus.

Strømper strikket hun ofte.

Mønstrede nikkersstrømper ble særlig populært da idrettsheltene våre begynte å bruke selbustrømper. Til OL i 1948 og 1952, 1960 og 1964 ble deltagerne utstyrt med strikkevarer fra Selbu husflidssentral.

34

35

OSLO

Oklerosesokker Norsk Folkemuseum har et par lange herrestrømper med et enkelt stripemønster, og store, karakteristiske åttebladsroser ved anklene. Strømpene er strikket av tynt, tynt ullgarn. Åttebladsroser ved anklene blir gjerne kalt okleroser.

Strikketeknikken er relativt ung. Strikkede strømper ble vanlig blant overklassen i Europa utover på 1600-tallet, og flere og flere fikk tilgang til denne luksusen på 1700- og 1800-tallet. Før sydde man strømper av vevd stoff. Ågot Noss har dokumentert at sydde strømper ble brukt i enkelte bygder i Telemark helt opp til 1950- og begynnelsen av 60-tallet her i Norge.

Ulempen med de sydde strømpene var at de ikke var elastiske, og heller ikke satt tett inntil foten. Enda verre var det at de hadde en søm som vendte inn. Sømmen kunne både skjære og gnage når man beveget seg.

Ved anklene, både på innsiden og utsiden av foten, kunne de sydde strømpene være dekorert med vakre broderier. På engelsk ble denne dekoren kalt «quirks and clocks».

På dansk ble dekoren ved kilene kalt «svikler». På norsk har vi bare betegnelsen klokker.

Da man begynte å strikke strømper, kopierte man snittet på de sydde strømpene. Derfor fikk de strikkede strømpene – som var ensfarget til å begynne med – en falsk «søm» av vrange masker bak på leggen og dekor ved anklene. Det kunne være ulike motiver, men ofte åtteblads­ roser, kroner og det som ble kalt kirkespir. På ensfargede strømper ble de strikket med vrange masker. Det er sjelden vi ser slike okle­roser på strømper i to farger.

Det kan tyde på at Folkemuseets strømper er gamle.

46

47

BUSK ERU D

Hallingsokker En godt voksen dame jeg møtte under et foredrag, fortalte meg at hun hadde vært så heldig å få tak i nok garn til et par ekstra lange strømper under krigen.

De gikk langt opp på lårene, og var gode å ha under skjørtet når kulda beit.

Det var bare ett aber – de klødde så skrekkelig.

Den norske ulla har mange gode kvaliteter. Den er blant annet slitesterk og har god spenst. Ulempen er at den er relativt grovfibret. Og jo grovere fibrene er, desto mer vil de irritere huden. Noen bryr seg ikke så mye, mens andre er veldig sensible. I dag vil de fleste likevel foretrekke merinoull eller alpakkafibre rett mot huden. Og vi er særdeles heldige som har så mange kvaliteter å velge mellom når vi skal strikke et nytt plagg.

De klødde kanskje, disse lange strømpene også? «Hosurpar» eller «hosu i tviband» ble de kalt lokalt på Flå i Hallingdal. Både i Telemark og Buskerud ser vi at betegnelsen tviband betyr vanlig mønsterstrikk med to tråder, mens andre steder i landet betyr tviband eller tveband strikketeknikken der man slynger tråden på forsiden av arbeidet (se s. 9).

Garnet er ifølge Norges Husflidslags registrering i 1983–84, spunnet av budeia på Gislerud i Flå, Margit Liabråten. Margit Steingrimsdatter Liabråten var født 10. mars 1892. Strømpene er trolig strikket av Elida Sæverudmoen fra Nes under siste krig, og de ble brukt av Gunhild Gislerud (1903–1976).

Det langstripete mønsteret dekker leggen. Det kan se ut som strømpene har fått påstrikket ny fot. Her er det også strikket med sauesvart og hvitt, men bare i et enkelt rutemønster med hvit m over svart, og svart over hvit. Det var uvanlig å avslutte et mønster på denne måten, men det var svært vanlig å strikke deler av foten på nytt når det ikke nyttet å stoppe mer.

70

71

Restefest Frem til ullvarefabrikkene begynte å selge maskinspunnet garn, måtte man spinne selv. Det var en omstendelig og tidkrevende prosess. Derfor må tilgangen på ferdigspunnet garn ha hatt avgjørende betydning for den store økningen i antall store strikkeplagg etter krigen.

De første tekstilfabrikkene var bomullsspinnerier og bomullsveverier.

Drammens Bomuldsspinderi, senere Solberg, var et av de aller første spinneriene i Norge, og ble stiftet i 1818.

Fra slutten av 1860-årene vokste det frem en ny industri i Norge basert på norsk ull, ikke importert bomull, som råstoff. Nye oppfinnelser gjorde det mulig å mekanisere produksjonen.

Samtidig skapte den amerikanske borgerkrigen krise for den europeiske bomullsindustrien.

Nesten all eksport av bomull fra de amerikanske sørstatene opphørte.

Ole Nielsen kjøpte eiendommen ved fossen på Ålgård for 150 spd. av Svend Olsen Aalgard i 1870. Her bygget han opp bedriften Aalgaard Ullspinneri ved å utnytte vannkraften. Denne bedriften var den første ullvarefabrikken i Rogaland som baserte seg på leiespinning.

Bøndene leverte inn ull og fikk garn tilbake.

Kvinnene i Gjesdal kunne nå veve store mengder vadmel for salg.

Kjøpegarn til strikking ble ikke vanlig før et godt stykke inn på 1900-tallet.

Dale fabrikker var tidlig ute og produserte strikkegarn allerede i 1912.

Det lettet arbeidet for mange kvinner.

De fleste av oss sitter med restegarn – noe har vi mer av, noe mindre. Det er ingen grunn til ikke å utnytte disse meterne med garn, men restegarnssokker kan også være velkomponerte. Her er det brukt 7 farger. Hovedfargen trenger du nærmere 50 g av, de andre relativt lite. Pass bare på så du får nok til begge sokkene.

104

105

SOGN OG FJOR DA NE

Spiralsokker fra Nordfjord I 1993 mottok Nordfjord museum et par lange, håndstrikkede hvite spiralsokker fra Hole i Byrkjelo. De er 99 cm lange og strikket av naturhvitt tynt ullgarn.

Det er et par kvinnestrømper som ikke er helt ferdig, og som aldri har vært i bruk.

Strømpene har ikke hæl, og mønsteret snor seg i spiraler helt fra vrangborden og ned i tåfellingen. «Øvst vassrett rad av store hol. Under rette i relieff breie skråstriper som attmed tærne vert rett og tynne mot tåspissen» er de sparsomme opplysningene som følger med.

Jeg har alltid innbilt meg at spiralsokker er en ny oppfinnelse, noe som kanskje kom på 70- eller 80-tallet. Slike sokker har vært populære i flere perioder.

Men her har vi et eksempel på at det også ble strikket strømper av denne typen før. Når strømpene er laget er vanskelig å si, men sammenligner vi dem med andre strikkearbeider, er de sannsynligvis laget før krigen.

Strømper uten hæl er svært praktiske til små barn. Uansett hvordan de træs på foten, vil de forme seg etter den. Særlig til de aller minste er dette smart, fordi sokkene ikke så lett glir av igjen.

138

139

NOR D -T RØNDEL AG

Trøndersokker Sverresborg Trøndelag folkemuseum har to par strømper i tynt rødt og hvitt bomullsgarn. Bunnmønsteret i disse strømpeparene er det samme, men de har litt forskjellig avslutning øverst. Mye tyder på at det er samme person som har strikket dem.

Border med bølgemønster finner vi på en rekke strikkeplagg. Slike border var svært vanlig også på navneduker, og det var ikke uvanlig å hente inspirasjon fra disse når man skulle strikke. En variant av den lille bølgeborden øverst på denne strømpen finner vi også igjen i en liten tysk mønstermappe for korsstingsbroderier, utgitt en gang i siste halvdel av 1800-årene.

Opplysningene som følger med strømpene, er sparsomme. Om det ene paret står det «Fra Karen Aunes dødsbo». Her er det en ekstra rosebord øverst.

Om det andre paret står det «Forært av fru Paulsen, f. Brenne, som i sin tid har fått dem av en gammel kone i Hegra.»

Her er det Hegra-strømpene som er utgangspunkt.

164

165