Snakkes til uka
Ellen Sofie Lauritzen
Snakkes til uka Feltnotater fra en digital datingverden
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord ISBN 978-82-02-57966-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Trykt på 55 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
vi ses sa hun og ble borte for godt
Jan Erik Vold
HAN: Hei. Har nettopp forstått dette litt George Orwellaktige over Happn. Jeg så deg på butikken, tenkte du var søt. Sjekket Happn, og der var du jammen. Kunne jo sagt hei på butikken, sjekket heller telefonen og sa hei der … Sånn har’e blitt. JEG: Ja, sånn har’e jaggu blitt – flaks man har Happn! Selv om den noen ganger kan være på grensa til creepy. Nå lurer jeg selvfølgelig på hvilken butikk – Jernia? Meny? Sultan? Rema? HAN: Det var Kiwi på Thorshov. Ja det er litt creepy, men litt gøy også.
Jeg nevner ikke at jeg aldri har vært på Kiwi på Torshov – men jeg noterer meg at han skriver Torshov feil. Skrivefeilen er et OBSvarsel: Vet han ikke hvordan Torshov staves? Kan dette være en type for meg? Men han er fin på bildene. Store, pene øyne, et godt blikk. Han får passere. Samtalen er i gang. Vi skriver til hverandre, frem og tilbake, om hvor vi vokste opp, hva vi driver med, hvilke tv-serier vi liker, og har jeg lest noen gode bøker i det siste? En byttehandel tar form: Hvis jeg tar med en bok til ham, skal han låne bort en tv7
serie til meg. Vi peiler oss inn på søndag kveld. Ikke forventningsfulle fredag med tilbakelagt arbeidsuke og helga som en stor, åpen slette foran en. Ikke hakket mer desperate lørdag. Nei, søndag er trygg, lun og avslappet, nesten som en bonuskveld. Ingen forventninger, ikke noe press. Man tar et glass, og så går man hjem. Da vi avtaler å møtes (på torsdag), kjenner jeg en velkjent kribling. Dette kan bli fint. Men søndag er også dagen man gjerne kan føle seg litt blå, og når den kommer, har jeg mest lyst til å avlyse. Det er desembermørkt og frost på bakken, kroppen er tung i sofaen, tanken på å ta på seg maskara, fikse det vinterflate håret og forsøke å stappe ullstillongsen inn i de trange buksene frister lite. En melding tikker inn, den er fra ham. «Er vi fortsatt på kl ni?» «Skulle akkurat til å skrive til deg – jeg er blitt sjuk og må dessverre avlyse», skriver jeg, visker det ut, skriver i stedet: «Det er vi. Ses!» Det som egentlig holder meg tilbake, er ikke mørket og vinterkulda, men tanken på å klatre opp på en barkrakk for å snakke med (og forsøke å imponere) en fyr jeg aldri har møtt før – og sannsynligvis aldri kommer til å møte igjen. Jeg kjenner det i hele kroppen: Jeg. Orker. Ikke. Orker ikke flere skuffelser, orker ikke lytte til flere historier, orker ikke den potensielt pinlige situasjonen som oppstår når den ene vil ta et glass til og den andre bare vil stikke hjem. Alene. Men jeg vil heller ikke at sjansen skal gå fra meg – hva hvis dette mennesket viser seg å være selve Mannen, eller i hvert fall en å henge med frem til Han dukker opp? Tør jeg virkelig å gå glipp av det?
8
Noen timer senere sitter jeg på en litt for høy barkrakk i en liten bar bortgjemt i en sidegate på Oslos østkant. Stedet er nøye utvalgt – lunt og akkurat passe intimt for en førstedate, den jazzete musikken er høy nok til at nabobordene ikke vil få med seg stort av hva vi snakker om, og lav nok til at vi slipper å rope til hverandre. Men enda viktigere: Sannsynligheten for å treffe på noen jeg kjenner, er minimal. Ingen av vennene mine henger her. Til tross for at jeg la inn en forsinketmargin på fem minutter, er jeg først ute. Faen. Noe av det verste med å dra for å møte en du aldri har møtt før, er selve ankomsten. Du kommer inn i lokalet noen minutter bak skjema, ser deg rundt, er det han? Er det han? Er det han? Og til slutt finner du ham kanskje, bortgjemt i en krok med en påbegynt halvliter, stirrende ned i mobilskjermen som kaster et spøkelsesaktig lys over ansiktet hans. Skal man klemme eller håndhilse? Men nå er det jeg som er først, og det er minst like ille. Hvordan oppfører man seg? Hvilken taktikk er best? Skal jeg glane ut i lokalet? Skal jeg kjappe meg og kjøpe et glass vin, sitte og nippe nonsjalant til det med et lurt halvsmil rundt munnen? Eller skal jeg sitte og scrolle nedover Facebook-feeden på telefonen helt til han kommer bort og prikker meg på skulderen – er det du som er …? Jeg rekker ikke å tenke mer over det før døra går opp og en hengslete og krumnakket fyr (oi, var han så høy?) med lue (litt rar?) og et stort skjerf surret rundt halsen, kommer inn, ser seg rundt. Jeg vinker fra barkrakken, merker den plutselige varmen bre seg i ansiktet, men utad er jeg et eneste stort avslappet halvsmil. Han kommer bort, sier «hei sann», stemmen er dyp. «Hei, hei», svarer jeg, vender kinnet mot ham mens jeg bøyer meg 9
frem og opp til en klem, men han er opptatt med å vikle av seg det lange skjerfet, så jeg trekker meg lynraskt tilbake til nøytral posisjon, det vil si beina i kors. «Vil du ha noe?» spør han. «Ja, en ingefærøl hadde vært bra», svarer jeg, har ikke lyst til å drikke alkohol i dag. «Jeg tar neste runde», forter jeg meg å si, han nikker. Mens han går i baren, smugkikker jeg på ryggen hans, har han en over gjennomsnittet lang overkropp?, han snur seg brått mot meg, og jeg prøver å dra til meg blikket, later som jeg ser på noe annet, tavla med drinkmenyen på veggen. «Skål da», sier han da han kommer tilbake, vi klinker sammen flaskene med IPA og ingefærøl, jeg ser at han har kjøpt ingefærøl med alkohol, ja, ja. Benkeplata som fungerer som bord, er akkurat litt for lav til at det går an å hvile hodet i håndflaten uten å ligne arketypen av en steinstatue fra antikken, så jeg legger hendene i kors, så i fanget, tilbake i kors, så knugende om flaska, mens jeg lytter og nikker, forsøker å rette meg opp i ryggen. Samtalene på en førstedate, når man ikke kjenner den andre, har mange fallgruver. Man skal spørre litt – hva driver du med? Hvordan er det? – men ikke for mye, mens man leter etter mulige knagger å hekte seg på, likhetstrekk, en fellesnevner som kan føre samtalen videre, alt for å unngå pauser, for pauser blir fort til stillhet, og stillhet blir fort pinlig. Han forteller om livet sitt som løsarbeider i kunstverdenen, jobben som koreograf. Jeg nikker, leter etter originale oppfølgingsspørsmål («Hender det du bruker sånne dansetights på fest?»), mens jeg strammer musklene i leggene og vikler beina rundt barkrakkens bein av stålrør, strever med å holde meg på setet, skinnstoffet er så glatt, flere ganger 10
glir jeg halvveis av, later som ingenting. Han snakker om samlivsbruddet han nettopp har vært igjennom, jeg forteller om bruddet mitt med New York, en by jeg nylig flyttet fra etter å ha bodd der i tre år, kaster små blikk på ham i smug, ser at han har fine, senete underarmer og et pent, men i overkant magert ansikt, og registrerer litt skuffet at ikke noe brysthår kryper opp fra skjorta. Men de fine øynene fra profilbildene er der, og nå ser de på meg, og jeg må se vekk. Det blir stille. Jeg kjenner en mild panikk, fyller på med flere koreografirelaterte spørsmål for å unngå stillheten, passer på ikke å nevne selve grunnen til at vi sitter her en søndag kveld før jul: en dateapp. Men snart har vi ikke mer å snakke om. Det blir stille, i ett sekund, to sekunder, tre … «Så – hvor lenge har du vært på Happn, egentlig?» Han svarer at han lastet ned appen for noen måneder siden, at han er på Tinder også, men at Happn virker mer seriøs. «Litt bedre utvalg der», sier han, jeg nikker. «Ja, det er bare ræl igjen på Tinder.» «Det kjekke med Happn er at man kan sjekke appen når man ser en på gata som man synes er søt, sånn som jeg gjorde da jeg så deg på butikken.» Jeg nikker. Avslører ingenting. «Dessuten er det ganske kult å møte så mange forskjellige mennesker, folk jeg aldri ellers ville møtt, jeg hører så mange rare historier», sier han, og jeg tenker Hvor mange treffer han, egentlig?, knuffer bort tanken, begynner å legge ut om mine egne flaue Tinder-dater i stedet uten at jeg egentlig har lyst til det. «Jeg møtte en fyr på Tinder en gang, en danser som var i Oslo for å danse naken i en oppsetning – kan du tenke deg?» «Oi. Hadde han fin kropp, eller?» 11
«Litt for mange tatoveringer etter min smak.» … … «En gang var jeg på date med en dame som allerede var full da vi møttes», forteller han. «HÆ?!» «Ja, hun satt i baren og var drita. Etter en halvtime sa hun at hun var forelska i meg. Du og jeg, sa hun, vi er sååå bra. Vi var meant to be. Jeg måtte støtte henne ut av baren, hjelpe henne inn i en taxi.» «Herregud. Møttes dere igjen?» «Nei, nei, er du gal? Hun sendte meg en melding, unnskyldte oppførselen, men jeg svarte ikke. Komme full på date, liksom.» Jeg ler litt. Tenker at hun måtte ha følt seg ganske skamfull dagen derpå, det hjalp sikkert ikke at han ikke svarte på meldingen heller, er det sånn han reagerer i vanskelige situasjoner? Også den tanken dyttes vekk, for dette er fint, dette vil jeg være i, vi snakker høyere nå, er blitt ivrige. Det føles merkelig befriende, noe har løsnet, tødd opp, det er som om vi begge har sittet og ventet på dette øyeblikket der vi endelig kan snakke om dette ene vi har til felles: dateappene og våre erfaringer med dem. De rare og ubehagelige legger vi ut om, de fine eller såre hopper vi over, i alle fall jeg. «Det er noe jeg må si», sier han da jeg kommer tilbake med øl og ingefærøl (sistnevnte uten alkohol denne gangen). «Hva da?» svarer jeg, liksom undrende og tar en slurk, men jeg vet hva som kommer: Han har et barn, en datter på rundt åtte år. «Jeg har et barn», sier han. «Åkei?» svarer jeg. «Ja. En datter. Hun er åtte år. Med hun jeg var gift med.» 12
«Å ja», sier jeg liksom uanfektet, tenker: Har han vært gift? «Jeg pleier ikke å nevne det hvis ikke jeg virkelig liker hun jeg er på date med, men ja, sånn er det. Jeg har henne annenhver uke. Og det er lenge siden jeg ble skilt», sier han. Jeg smiler litt, lettet over at jeg i hvert fall gjorde litt research på forhånd, glad for at jeg fant ham på Facebook via en felles venn, snoket rundt på profilen hans (som var åpen) og så et bilde av ei lita jente, glad jeg var delvis forberedt, så jeg slapp å sitte der, rar i ansiktet. Egentlig luker jeg alltid vekk menn med barn. Min mann skal ikke ha noen barn fra før – vi skal starte fra scratch, få vårt første barn sammen. Skriver de på profilen sin at de har barn, krysser jeg dem ut. Unnlater de å nevne det før langt uti førstedaten, blir jeg irritert, de kaster bort tiden min. Sånn burde det ha vært nå også, strengt tatt burde jeg avlyst hele daten da jeg fant det ut. Han her er skilt deltidspappa. Men det var noe med den meldingen han sendte – den var morsom og smart (minus feilstavingen av Torshov), litt ydmyk, med en fin Orwell-referanse: noe annet enn de utallige samlebåndaktige «Hatt en bra helg?»-meldingene jeg pleier å få. Det lå tankekraft bak. Dessuten hadde han sett meg. Vel, ikke meg da, men en eller annen dame (forhåpentligvis søt) som bodde i nabolaget mitt. Og dessuten var han kjekk. Kantete fjes, solide skuldre og et navn som fikk meg til å tenke på Brødrene Løvehjerte. På profilbildene så han seriøs ut, nesten litt mystisk, så jeg blir overrumplet av smilet hans her jeg sitter: Det er bredt, men litt sjenert (innøvd? lurer jeg), som om han nettopp husket en vits han vurderer om han skal fortelle. Fjeset mykner opp, avslører to smilehull, og han smiler ofte, det liker jeg. De senete hendene beveger seg kontinuerlig mens han snakker, stemmen hans minner om en skuespillers, mørk og trygg: en stemme som bærer. Det liker jeg også. 13
Derfor føler jeg ingen irritasjon denne søndagskvelden, bare mykhet: Jeg er forståelsesfull og løsningsorientert. Et barn? På deltid? Pytt sann. Det kan jeg takle. Kanskje jeg kan bli en bra stemor? Stemor Sofie. At han har et barn, er faktisk bare positivt, når jeg tenker meg om, det betyr at han er ansvarsbevisst. At han har vært gift, er heller ikke negativt. Han vet hva det vil si å være i et seriøst forhold. Han har vært igjennom første runde, og er det noe jeg har hørt ofte de siste par årene, så er det at runde to-menn er de beste mennene, fordi de er gira på å lykkes på andre forsøk. Han her er ingen 27-åring med bindingsangst, ute etter å ha seg litt. Han er en voksen, ansvarlig far som vet hva han vil. «Jeg må si deg noe, jeg også», sier jeg, merker at tiden er inne for tilståelser. «Det var nok ikke meg du så på Kiwi på Torshov. Jeg har aldri vært på Kiwi på Torshov. Bare Rema.» «Å?» sier han, og så: «Det gjør ikke noe.» (Skjønte han det? Så han at det ikke var meg?) «Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg spilte bare med», sier jeg. «Det går fint.» (Ble han skuffa? Faen, han ble sikkert skuffa.) «Kjipt for hun søte dama, da.» «Ja, kjipt for henne.» (Han virker ikke skuffa.) Etter å ha drukket opp knepper vi på oss vinterjakkene, surrer skjerf rundt halsen, drar på oss luer, leter etter hansker, og når vi er på vei ut i kvelden, er vi ikke så fremmede for hverandre lenger. Vi tar følge et stykke på vei, blir stående og hutre i et kryss, han skal mot sentrum, jeg opp mot elva. «Dette var veldig hyggelig», sier han. 14
«Ja, det var det», svarer jeg. «Hyggeligere enn jeg hadde sett for meg, egentlig. Det hadde vært fint å ses igjen.» «Enig. Hva med å ta en førjulskaffe?» «Høres bra ut.» Vi klemmer hverandre, det blir en litt klønete vinterjakkeklem. Da jeg hutrer meg hjemover, er jeg glad for at jeg ikke tok enkleste utvei tidligere på kvelden: fant på en unnskyldning. Han her virker fin. Tanken på de «artige menneskene» han treffer, skyver jeg fra meg, de er nok ikke like artige som meg likevel. Jeg er jo spesiell. Stemor Sofie. Jeg gleder meg litt til uka som kommer: Kanskje dette kan være noe? Dagen etter får jeg en melding: «Kult å møte deg, la oss ta en kaffe en dag.» La oss. Meldingen gjør meg glad på den boblende, forventningsfulle måten: endelig en fyr som ikke spiller spill, som ikke venter i dagevis med å sende melding. Vi møtes over en kaffe på Torshov, har allerede flyttet chatten fra dateappen til vanlig SMS. Vi går på en date til, sitter på bar og drikker vin og spiser små retter servert på fjøler til lyset slås på og vi blir kastet ut. Ukene går, flere dater. Han følger meg hjem, spør om å få sove over, det får han. Han kommer på flere besøk, vi drikker kaffe, vin, vann, ser film, kliner, legger oss, våkner, det er lett og fint. Han snakker mye, forteller om ekskjæresten som behandlet ham dårlig. «Så kjipt», sier jeg, er forståelsesfull, mild, må jo det, kan ikke kreve noe eller gi for mye motstand, ikke så tidlig. Jeg må trå varsomt. Dette føles som starten på noe.
15
Men så, nesten umerkelig, slutter vi å møtes regelmessig. Han er så travel. Det skjer så mye i livet hans akkurat nå, sier han. Flere uker går, meldingene hans blir færre, mine blir flere, men de fleste lagrer jeg bare som notater på mobilen, prøver å holde igjen, må gi ham space, det er viktig. Han har mye å gjøre på jobb, forteller han når jeg sender melding og spør om han er «hypp på en morgenkaffe». Masse prosjekter som krever mye av ham, han er «helt pakka», han «drukner i arbeid». Jeg nikker for meg selv, er forståelsesfull, skriver «huff da» og «høres slitsomt ut» og «stakkars deg» og «vet hvordan det er», sender et bekymret emotikon ved siden av et smilende et, for balansens skyld. «OK», svarer han. Uten smilefjes. Det går en uke til. Jeg passer på ikke å mase, må være lett og forståelsesfull, ellers blir balansen skjev, og han vil miste interessen. Det må være opp til ham. Likevel blir jeg nedstemt når meldinger tikker inn på mobilen. De er aldri fra ham. Jeg sjekker profilen hans på Happn. Han var aktiv for fem minutter siden. Det går en uke til. Det går to. Jeg forfatter en melding, har ingenting – eller alt – å tape. Har du kommet deg ut av jobb-bobla di ennå? I så fall kan jeg informere deg om at det både er samenes dag og pisco sourdagen på lørdag. Rikelig anledning til å skåle. Jeg har selvsagt forståelse for travle yrkesmenns opptatte hverdag, men hvis du vil ta en pisco sour med meg, blir jeg glad.
«Dritbra! Send den!» sier venninna mi da jeg viser henne utkastet. Jeg flikker litt til, nøler lenge før jeg trykker på send. Den lille tekstboblen som viser at han skriver på en melding, 16
dukker opp på skjermen. Men plutselig stopper det. Jeg stirrer på skjermen – hallo? Ingenting. Timene går, jeg holder meg i nærheten av telefonen. Plukker den opp, legger den ned, plukker opp, legger ned. Åpner meldingen, stirrer på den, leser. Hodet er et kaos av spørsmål. Var jeg for frempå? Burde jeg ha latt det være opp til ham å ta kontakt? Det var jo en kul og morsom melding, var det ikke? Eller ble det for mye? Jeg burde kanskje ha latt være å nevne samenes dag? Det var bare et forsøk på å være morsom, men kanskje jeg ikke er morsom, kanskje jeg egentlig er en taper? Svaret kommer til slutt. Hallo. På lørdag er jeg på middag med noen venner så det passer ikke dessverre. Egentlig verre med jobb nå. Må se litt hvordan tiden er fremover. Men tid av og til har jeg jo. Snakkes til uka.
Jeg leser meldingen fem ganger. Mens jeg leser, brer en matthet seg gjennom kroppen. Så mye jobb og tankekraft for ingenting. Mattheten erstattes snart av uro. Snakkes til uka, hva betyr det, egentlig? Betyr det at han kommer til å ta kontakt med meg til uka, eller er det en avledningsmanøver? Jeg forsøker å tolke, men det finnes ikke stort å oppdage mellom linjene. Tid av og til, hva mener han med det? Er han interessert, har han vel tid til en kjapp kaffe? Alle har vel det? Ja. Alle har det. Han er ikke interessert lenger, jeg skjønner såpass nå. Likevel vil jeg ikke at han skal tro at jeg er krevende eller komplisert, så jeg skriver: Skjønner at det er mye nå – du får bare ta kontakt når du har litt mer pusterom. Trykker send. Han svarer ikke.
Jeg har vært på Tinder i to år, Happn i ett – strengt tatt burde jeg være herda. Det å forsvinne er visst en del av greia, noe en bare må takle, alle holder på sånn. Men frem til nå har jeg hatt til gode å oppleve det selv – i hvert fall med en jeg faktisk liker – og jeg takler det ikke. I utgangspunktet var jeg skeptisk til all form for nettdating. Som 17-åring prøvde jeg meg på det som da var Norges mest populære nettdatingside, SprayDate, mot min vilje: For meg var nettdating bare en videreføring av rubrikkannonsene i Dagbladets «Noen som passer for meg?»-spalte. De små tekstene med bill.mrk. «Høy og mørk», «Lys og ledig», «Levd liv» eller «Vaskeglad og naken» var høytlesning over kjøkkenbordet. Det var noe stusslig, nesten komisk over annonsene, stakkarene klarte ikke å finne noen for egen maskin, de måtte få hjelp av kontaktannonser. Sånn jeg så det, var ikke SprayDate noe særlig annerledes: Det var bare enklere. På SprayDate kunne hvem som helst lage seg en profil med en lengre tekst om seg og sitt. Det hadde den ett år eldre venninna mi gjort, nå var hun hekta og ville ha meg med. Hun tryglet og ba, ville ikke være der alene, sa hun, og jeg ga etter for presset. Venninna mi var kul, og hvis hun var på SprayDate, måtte det bety at det ikke bare var tapere der, konkluderte jeg – da kunne jeg også være der. 18
Venninna skred til verket med iver: skrev en profiltekst til meg og lastet opp et passe mystisk bilde. Dagen etter hadde jeg fått en melding fra en som kalte seg for BikeMan. Han hadde lest profilteksten min og mente jeg «virket interessant». Jeg ble smigret, det skulle ikke mer til den gangen. Vi begynte å skrive til hverandre. BikeMan fortalte at han var 22 år, jobbet i kaffebar og likte å sykle. 22 år hørtes i overkant voksent ut, jeg var vant til gutter på min egen alder, skategutter med caps, men BikeMan var morsom og flink til å skrive, han virket ganske smart. Han så søt ut på profilbildet, og etter å ha fortalt meg hvilken kaffebar han jobbet i, kunne jeg konstatere at han var ganske søt i virkeligheten også. Etter noen uker med meldingsutveksling lurte han på om vi skulle møtes. «Gjør det!» sa venninna mi. Jeg sa ja. Det var min aller første internettdate, jeg var kvalm av nervøsitet, skalv på hendene, men BikeMan var sjarmerende, rolig og fikk meg til å slappe av. Likevel: Noe var galt, jeg klarte bare ikke sette fingeren på hva. Han var liksom litt for sjarmerende, litt for avslappet. Han virket så verdensvant, hadde opplevd så mye til bare å være 22. Vi fortsatte å treffes. Jeg møtte vennene hans, men noe skurret: De virket liksom så etablerte, med leiligheter og jobber. Etter å ha møtt hverandre i noen måneder kom svaret da jeg smugkikket på passet som lå slengt på skrivebordet hans: BikeMan var egentlig 29. Han hadde løyet til meg. Han var gammel. Når man er 17, føles 12 års aldersforskjell som et halvt liv. De få jeg kjente til på rundt 30 år, var voksne, eldre enn vennegjengen i Friends. Jeg gikk fortsatt på videregående og bodde hjemme. Jeg ble kvalm igjen, men denne gangen ikke av nervøsitet. Da jeg slettet SprayDate-profilen min, var det med et løfte til meg selv om aldri å gå inn på en sånn side igjen. Det løftet brøt jeg i 2013 da jeg halvhjertet lagde meg en pro19
fil på nettdatingsiden Sukker, etter gjentatte oppfordringer fra en annen venninne som «ikke ville være der alene». Noen måneder tidligere hadde vi begge blitt dumpa nesten samtidig av våre respektive kjærester og tilbrakte sommeren med å snufse av oss maskaraen sammen, gråte ned i vinglassene og sende hverandre Ryan Gosling-memer. Det var klart begge måtte være på Sukker, mente hun. Sukker ble lansert i 2008 som en norsk variant av amerikanske Match.com, grunnlagt av mannen som kalles nettdatingens far, Gary Kremen. I 1993 drømte den da 30 år gamle dataingeniøren om å gifte seg og tjene penger. Men enn så lenge var han ungkar, og mesteparten av pengene han tjente, ble brukt på å ringe kontaktannonsetelefonsvarere, såkalte 900-numre, uten hell. 2,99 dollar måtte han ut med per minutt for å lytte til disse kontaktannonsene, som sammen med aviskontaktannonser og videokontaktannonser dominerte datingindustrien i USA på den tiden. Slike annonser var ikke populære bare i USA. I 1988 holdt selv NRKs Frokost-TV på med kontaktannonser i tv-format. En smilende Toppen Bech presenterte menn og kvinner som bød på seg selv i håp om å finne noen der ute. Som «En sommer 88», en «stille og rolig gutt» på 31 som jobbet i bank, spilte håndball og bygde hus, men var for sjenert til å oppsøke ei jente. Eller «Blåveis», en dame på 32 med Dynastiet-sveis, pusete strikkegenser og store briller, som var på jakt etter «en mandig og litt myk mann». «Kanskje du og jeg kan ta en sykkeltur for å se om vi kan finne den første blåveisen i år?», spurte hun småsjenert inn i kamera. Annonsene var populære: Det var mange som gjerne ville finne ei hand å holde i. Det ville Gary Kremen også, men han fikk det liksom ikke helt 20
til. En idé begynte å ta form i hodet hans: Hva hvis han samlet alle kontaktannonsene i én database? Sammen med fire mannlige kolleger startet han firmaet Electric Classifieds Inc. Forretningsideen var å gjenskape avisenes kontaktannonser på nettet. Fordelen var at søket gikk raskere, kostet mindre penger og ikke minst: Man kunne fortsatt være helt anonym. I 1994, da bare snaue fem prosent av amerikanerne hadde tilgang på Internett, kjøpte Kremen domenenavnet Match.com, som skulle bli en av de aller første nettdatingsidene. Under lanseringen året etter sa Kremen at nettsiden ville «bringe mer kjærlighet til verden enn Jesus Kristus». Han tok muligens litt hardt i, men vekket tydeligvis en nysgjerrighet hos det amerikanske folk: Brukerne strømmet til. Mye av grunnen til det var Kremens markedsføringsstrategi: Fikk man kvinner med, ville menn følge etter. Han intervjuet et hundretall kvinner om hva de tenkte om nettbasert dating. «Æsj, nei, det gjør jeg ikke», sa noen, eller «jeg vil ikke at folk skal vite navnet mitt», eller «sørg for at du utelater kollegene mine». «Nettdating var definitivt mye mer konservativt på den tiden», fortalte Kremen i et intervju med den britiske avisa Daily Mail i 2015. «Folk var bekymret for manglende respekt og kontroll, kanskje enda mer da enn nå.» For å tekkes damene hyret han inn et team av kvinnelige markedsførere som kom frem til at kvinner med større sannsynlighet ville logge seg på hvis man la vekt på tradisjonelle datingritualer og sløyfet bilder av lettkledde damer på siden. Som sagt, så gjort. Match forbød innhold som spilte på sex, både i tekst og bilder. Nettsiden fikk en hvit bakgrunn og en hjerteformet logo og ble fylt med datingtips og råd til sikker dating. Det ble til og med arrangert singelkvelder. Brukerne fylte ut skjemaer med spørsmål om alt fra religion og barn til ekteskap, de oppga hvilken 21
type forhold de var på utkikk etter – en kjæreste, ektefelle, noen å reise på tur med. I tillegg lastet de opp bilder av seg selv. Opplegget var tidkrevende, Match.com skulle gi resultater, være et sted for folk som var ute etter noe mer enn en flørt. Ved utgangen av 1996 hadde siden over 100 000 brukere, og brukertallet fortsatte å stige med opp mot fire prosent per dag. Unge, eldre, alle slags folk meldte seg på, det var nytt, spennende og ikke minst seriøst. I november 2004 havnet Match.com i Guinness rekordbok som verdens største nettdatingsamfunn, med over 15 millioner brukere fordelt på 25 land. De fleste logget seg på for å finne langvarig kjærlighet. Klikker man seg inn på siden i dag, kan man lese «suksesshistorier» om folk som har funnet hverandre på Match. Gary Kremen, på sin side, hevder at han er «indirekte ansvarlig for mer enn én million babyer». På begynnelsen av 2000-tallet forsøkte nordmannen Morten Gulliksen seg på en lignende strategi. Han intervjuet damer på byen om hva de la vekt på hos en partner, og plottet svarene inn i et Excel-dokument. Åtte år senere lanserte han og en SINTEFkollega Sukker.no, det som i dag er Norges største datingside. På Sukker må brukerne først igjennom en omfattende personlighetstest, en videreutvikling av Gulliksens Excel-ark. Når testen er gjennomført, sorterer nettsiden titusenvis av kandidater for brukeren på bakgrunn av testsvarene hennes. De beste matchene havner øverst på lista. Alt under 80 prosent er en dårlig match. Årlig logger 150 000 nordmenn seg inn på Sukker. Det gjorde også min hjerteknuste venninne den gangen i 2013. Hun gjennomførte personlighetstesten og skrev en morsom, smart og sjarmerende profiltekst. Snart var innboksen hennes fylt opp med meldinger fra mange titall beilere, og hun begynte kjapt å date. Selv holdt jeg på å gi opp før jeg i det hele tatt hadde begynt. 22
Personlighetstesten var omfattende og vanskelig helt fra første spørsmål – om ønsket varighet på forhold. Ønsket jeg «kun kort flørt» eller «helst livet ut»? Jeg ante ikke, men et svar måtte jeg gi for å kunne gå videre, og det gjorde jeg ved å dra en pil over en vannrett linje og justere svaret på en skala fra 1 til 10, der 1 var «kort flørt» og 10 «livet ut» («kanskje 4? Eller 6?»). Som om ikke det var nok: På høyre side var det en kolonne med ulike alternativer for hvert spørsmål: «Absolutt krav, Svært viktig, Viktig, Mindre viktig, Ikke viktig». Og det var 70 av dem. Hvordan skulle jeg vite hvor mange år det var til jeg ønsket å få barn, hvordan skulle jeg i det hele tatt vite om jeg ville ha barn? Kanskje en 5-er der? Jeg klikket videre. Hvor glad var jeg i å se på tv, hvor urban var jeg? Ante ikke. 7, kanskje? Og hvor viktig var matlaging for meg? Svært viktig? Viktig? Hva ville skje hvis jeg klikket på «Svært viktig» i stedet for «Viktig» – ville jeg velge bort en potensiell drømmemann fordi han kjøpte posesaus? Disse spørsmålene hadde jo åpenbart mye med dagsform å gjøre. En annen dag ville jeg kanskje ha trykket på «Mindre viktig» der jeg nå trykket «Viktig» på spørsmålet om kaféliv. En annen dag ville jeg kanskje satt en sjuer på «Orden og ryddighet», der jeg nå satte en femmer. En annen dag ville fireren jeg satte på «Selvtillit» blitt en sekser. Jeg dro pekeren halvhjertet over de ulike skalaene, holdt meg som regel til «Viktig» fordi den var midt imellom, og skjønte innerst inne at jeg ikke var helt klar for dette. Jeg kom meg likevel gjennom testen. Men jeg var ikke forberedt på det som skulle komme. Et døgn senere var innboksen min full av meldinger. Hvem som helst kunne nemlig klikke seg inn på profilen min og ta kon23
takt (selv de med en matchprosent under 80!), og det virket som om folk hadde fått med seg at det var ei ny dame på Sukker. Meldingene måtte leses og besvares, jeg var tross alt en høflig person. I tillegg måtte jeg bare sjekke hvem som hadde vært innom profilen min og gitt meg et hjerte. Meldingene hopet seg opp; å være på Sukker ble en halvdagsjobb jeg ikke var klar for, jeg som nettopp hadde blitt dumpa. Så jeg slettet profilen. «Se her», sier kompisen min Peter og drar frem mobilen. «Oi sann!» Det er rett før jul, vi sitter på en bar i Oslo. Jeg kikker meg over skulderen, men ingen av de andre på barkrakkene rundt oss ser ut til å legge merke til den store, svulmende penisen som fyller mobilskjermen hans, som han nå stikker opp i ansiktet mitt. Avsenderen er en fyr Peter har chattet med på Grindr. Eller – chattet blir å dra det litt langt: Bildene kom etter et lite «Hei, hvordan går det?» Grindr ble lansert i 2009 for menn på utkikk etter «gay, bi, and curious guys for free near you!» – og var den aller første dateappen til å ta i bruk GPS- og bildematch. Du lastet den ned på telefonen, og en strøm av menn – ofte i bar overkropp – åpenbarte seg på skjermen, sortert etter hvor langt unna de befant seg. Nakenbilder var ikke lov, men folk kunne sende hverandre kinky snapshots når de hadde begynt å chatte. I løpet av et par år hadde over en million brukere lastet ned appen. Mens drøye 60 prosent av brukerne hevdet de brukte den til å skaffe seg venner, beskrev New York Times Grindr som en «hookup app». Og i teorien stemte det: Etter å ha bladd seg gjennom noen bilder av heite menn, kunne man ende med å ha sex med en av dem, kanskje naboen? 24