Førsteblomstring
Detvarenettermiddagpåforsommeren.
IandreetasjeihusettilfamilienKusumi,vedbredden avSumida-elveniAsakusa,satteKinhviteklematiserfra hagenienvasepågulvetietavdetosammenhengende rommenesomhunhaddevasketomhyggeligsidenmorgenen,oggikkneddenmørke,brattetrappenmenshun dunketsegikorsryggensomforåsi,takkoglov,endelig ferdig.
Undervinduetidetlillerommetvedyttergangen treddedatterenToshiiensynålidetsterkegjenskinnet fraelven.
«Hørteduatklokkentilnaboenslotreslag?Såsene gjestenevåreer»,kommentertehuntilKin,somkominn irommetmedblomsterpapiretihendene.
«Erdentreallerede?Deskullevisstkjørerickshaw heltfraUtsunomiya,såselvomhunsaetterlunsj,blir detvelnærmereskumringen.»
Kinsattesegforandetavlangefyrfatetmidtirommet ogtenteentynnbambuspipe.
«Duharståttpåsidenimorges,erduikkesliten?» spurteToshimedetskjelmsksmilogførtedentynne synålensmidiggjennomdendoblehårknutensomhadde løsnetlitt,førhunstakkdenidenrødenåleputenpå
systativet.Deretterflyttethunsilkekreppstoffetifanget forsiktigoverpåetinnpakningspapirogkomborttil morenmenshunsleptedethaltebeinetetterseg.Hun villeogsåtaenpause.
«Jegvaskerogvasker,menstøvetsamlerseglikevel», saKin,rulletnedermenepådensvartesatengkimonoen hunhaddeknyttetoppmenshunvasket,ogbørstetpertentligavdem.Hunfortaltedetikketildatteren,men hunvarstoltavåhafjernethvertminstestøvfnuggi huset;hunhaddetilogmedklatretopppåenkrakkfor åtørkestøvavrillenepåtoppenavdørkarmeneogvegglistene.
«JeglurerpåhvafruShirakawaskalheriTokyo», saToshi,somikkedeltemorenslidenskapforvasking, menshunmassertesegmedfingertuppenerundtøynene, somvarslitneetterarbeidet.
«Hvasikterdutil?»Kinrynketbryneneogsåmistenksomtpådatteren.Morenvarfortsattungtilsinns, ogdatterenugiftpågrunnavsykdom,sånårdesnakket sammen,minnetdetmeromensamtalemellomsøstre ennmellommorogdatter.DethendtefaktiskatToshi varmergammeldagsitankegangenennmoren.
«Detstojoibrevetatdekomforåseseverdighetene», lahuntil.
«Trordudet?»saToshioglahodetmegetsigendepå skakke.«Kanenungkonevirkeligbarereiseavgårde tilhovedstadenfordenslags?HerrShirakawaerjoamtmannenshøyrehåndvedprefekturkontoretderoppe.»
«Ikkesant,hanharvisstkommetriktighøytpåstrå», saKinogkakketpipenmotkantenavfyrfatet.«Snakk omåslåsegopp.Jeghaddealdrisettformegnoeslikt dadeboddehervedsidenavoghanjobbetpårådhuset. Menskarpvarhanallerededa.»
«Deterakkuratdetjegmener»,saToshiinsisterende.
«DetermerkeligskjødesløstavkonaåetterlateektemanneniensåviktigstillingforådrapåferietilTokyo sammenmedkammerpikenitomåneder.Dethadde værtnoeannetomdettevarhjembyenhennes.»
«Ja,beggeerjofraKumamoto.Mendu…»Kinstirretinnstendigpådatterensomdettevarutenforfatteevnenhennes.«Detkanvelikkeværesnakkomskilsmisse?
Brevethennesgaikkeinntrykkavnoeslikt.»
«Dettvilerjegpå»,saToshiogstøttethodetihånden motpaneletiendenavfyrfatet,ogdetvarsomomhun såinniframtiden.AvogtilsyntesKinatspådommenetil datterenmeddethaltebeinetvaruhyggeligpresise.Hun stirretpåhenneenstundsomomhunvaretorakelsom laframspådommensin.
«Hvemvet»,saToshitilslutt.Hunrettetsegiryggen ogristetpåhodet.
Omtrententimesenerestansetenrickshawutenfor huset,ogutstegShirakawaTomoifølgemeddensnart niårgamledatterenEtsukoogtjenestekvinnenYoshi.
FørstgikkTomoibadetsomalleredestoklarttil henne,ogvasketavsegstøvetfrareisen,deretterkom hunnedistuenogoverbraktespesialiteterfraFukushima,somtørketkakioglakkarbeidfraAizu,samt tekstilerimønstresompassetforbådedeneldreogden yngrevertinnen.
DerTomosattstivtantrukketienstripetkimono underensvartsilkejakkedekorertmedslektsvåpenet, framstohunsomdenperfektebyråkrathustru,enutstrålinghunhaddetilegnetsegiløpetavdefire–femårene deikkehaddesetthenne.Ansiktethaddeensunngulhet,ennoebredpanneogenfyldigogpentbuetnese
medbehageligavstandtilbådeøyneogmunn,ogviste ingentegntilnervøsitet,menunderdeopphovnedeøyelokkenerøptedesmaleøyneneenfrustrasjon;detvar somomdetungelokkenedemmetoppforenoverflod avfølelser.
DevarblittvenneriløpetavdenestentoåreneekteparetShirakawavarnaboenederes,menTomosalvorligeblikkogformelleoppførselhaddegjortatKinog Toshialdrigreideåfølesegheltvelrundthenne.Det varvanskeligåsettefingerenpåproblemet,forhunvar verkenoverlegenellerutrivelig,menifølgeKin,somvar frittalendesomtokyoboereflest,varfruenrettogslett enugjennomtrengeligkvinne.Mennåsomektemannenhaddefåttenlangtmeransvarsfullstillingennda Tomovarnygift,syntesKindennestivhetengahenne mertyngdeogfikkhennetilåvirkeimponerende.
DethalvlangehårettilEtsukovarsamletiensigarformetknute,ogdentynnejentastirretstadigutvinduet somomutsiktenmotelvenvarnoeutenomdetvanlige.
«Såvakkerhunharblitt»,saKinogmentedetoppriktig,forEtsukovarblekmedpenetrekk.
«Hunlignerveldigpåfarensin»,laToshitil.Desmale kinnene,deneleganteprofilenogdenlangehalsenhadde virkeligmertilfellesmedYukitomoennTomo.
DetvirketsomomEtsukovarreddformoren,forda Tomohvisket«Etsu!»,rykketjentatil,ogpiltebortfor åsettesegvedsidenavhenne.
«Dereharvirkeliggjortdetgodt.Jeghørersnakkom atektemannendinerlikemektigsomamtmannen.Du måværetilstorhjelpforherrShirakawa»,saKin,travelt opptattmedåhelleigrønntetilgjestene.
«Nei,jegforståringentingavminmannsarbeid», saTomostille.SelvomKinhaddehørtrykteromat
Shirakawaenelevdesomlensherrerderutepålandsbygda,vardetikkeantydningtilskrytåhørefraTomo.
Depratetvidereomløstogfast–omdenyeunderholdningskvartereneibyen,omendringenesomhadde skjeddihårmoteniløpetavdenkortetidenTomo haddeværtborte,omhvilkekabuki-stykkerdeviste påShintomi-teateret–ogsamtalengikklivligtilTomo sa:
«Jegharfåtttillatelsetilåhyggemegmensjegerher. Menjegharogsåetliteærend.»
Hunrettetpådenrødekammenihårettildatteren. UtsagnetkomsånonsjalantatKinikketenkteoverdet idetheletatt,mensToshifikkenfornemmelseavat hunhaddehattrett,ogatfruenhaddeenviktigoppgave foranseg.Selvomhunframstofattet,virketdetsomen uvanligtungbyrdehviltepåhenne.
DagenetterinvitertedenellershjemmekjæreToshivesle EtsukotilåbesøketempeletiAsakusasomtakkfor gavene,ogjentafulgtehennegladeligutavhusetsammenmedYoshi.
«Kjøphenneenillustrertbokellernoefraenavtempelbodenepåhjemveien»,beordretKinogblemeddatterentilporten.
DaKinlikeettergikkoppiandreetasje,sattTomo irommetvedsidenavogtoktøyutavdenflettede reiseesken.Himmelenspeiltesinespredte,hviteskyeri elven,ogrommethvorTomosatt,låbadetihvitaktig lys.
«Duhvilerikkeetøyeblikk»,saKinogsattesegpå balkongenmedbeinaoppunderseg.
«Etsukoerblittsåstor,nåberhunmegomåtamed bådedeteneogdetandreplagget.Detharblittslitsomt
åreisemedhenne»,saTomomenshunsortertedemedbraktekimonoenemedroligebevegelser.«MenfruKusumi,jeglurtepåomdueropptattakkuratnå?»
Dettesistesahunidethunbøydesegframpåknær foråleggepåplassdatterensguleogrutemønstrede kimono,såKinkunneikkeseuttrykkethennes.Egentlig haddeKinbarekommetoppforåsmåprate,mennåble hunilleberørtoveråhagåttdit.
«Nei,vardetnoedutrengte?»
«Detmåikkeværeakkuratnå,menjegtenkteatsiden Etsukoikkeerher,kunnedukanskjehakommetinnhit litt?»saTomolikeavmåltsomalltidoglaensittepute innenfordøråpningen.«Duskjønner,jegharentjeneste åbedegommensjegerher.»
«Hvaiallverdenkandetvære?Ikkevetjeghvaen ubetydeligkvinnesommegkanhjelpedegmed,menjeg gjørdetgjerne!»
Kinsnakketmuntert,fordetvarumuligåforestille seghvaTomokomtilåspørreomderhunsattformelt medhendeneifangetognedslåttblikk.Enantydningtil etsmilvistesegidesvakelinjeneframunnvikenetilde magrekinnene.
«Deterenspesiellforespørsel»,sahunogtoksegforsiktigtiltinningen.Tomogjordesegflidmedutseendet, oghåretvaralltidperfektoppsatt,menhunhaddefor vaneåstrykesegoverhåretnåogdaforåleggepåplass hårstråhuninnbiltesegsattløst.
DetvardaKininnsåatdetmåttehanoemeden kvinneågjøre.HunvissteatYukitomo,tilTomosstore bekymring,haddelagtsegetterenrekkekvinnerdade boddeinabohuset,ognåsomhanhaddestegetigradene,vardetendastørregrunntilåforventedenslags. MendetstredimotKinsstorbymanereråavsløreathun
næretdenslagsmistanker,såhunlaansiktetisånøytrale foldersommulig.
«Hvaerdetdutrenger?Foralldel,barefortell.»
«Ja,jegharvelikkenoeannetvalgennåbeomhjelp.»
Nåvardettydelig;etlitesmillekteimunnvikenehennes,ikkeuliktenkvinnemaskefrano-teateret.
«Detharsegslikatjegønskeråtamedmegentjenestejentehjem.Hunbørværemellomfemtenogsytten–atten.Helstfraetgodthjem.Oghunmåværepen.»
Idethunytretdesisteordene,formethunmunnentil ettydeligsmil,somstoisterkkontrasttildetalvorlige glimtetiøynene.
«Nettopp,ja!»
Kinhørteselvhvornonsjalantdetlød,ogsloblikket ned.ForutanelsentilToshidagenførstemtepåenprikk. Huntrakkpustendypt,somenmellomtingmellomet bifallogetsukk.
«Ienslikposisjon…ja,datrengermanveldenslags.»
«Likevelerdetikkeallmentakseptert.»
Detvarløgn.Tomobrukteallekreftenesinepåå undertrykkefølelsenesomvelletoppibrystet.
Planenomåskaffesegenkonkubinehaddeektemannenlagtalleredeetåriforveien.Nårhansunderordnede varhjemmehosdem,komdeoftemeduoppfordrede kommentarertilTomomensdedrakkogsmisketmed sjefen.«FruShirakawa,duharikkenoktjenestejenter foretherskapshussomdette»,villedesi,eller«Sjefssekretæreneraltforoverarbeidet.Lahamhvilehodet påenannenkvinnesputeengangiblant.»Yukitomo, somellersikkekunnefordraåblispøktmedavsine underordnede,irettesattedemforengangsskyldikke, ogTomofikkenfølelseavathanbruktedisseuforskammedemennenetilåtalesinsak.
PådettidspunktetvarTomoalleredefulltklarover utsvevelsenehans,ogselvomhunikkelengerkunne næredenrenekjærlighetentilektemannensomihvetebrødsårene,varhanenkløktigogkjekkmann,ogholdt segihennesøynefortsattsværtgodtsomektemake.
Hunvarfødtinniensamuraifamilieavlavererangi Hosokawa-klanenoghaddepågrunnavsamfunnsomveltningeneførMeiji-restaurasjonenknapttilegnetseg formellkunnskapellerkunstneriskeferdigheterførhun blegiftetbortiungalder,noesomgjordedettiletslitå læresegkorrektetiketteogstyreenhusholdningitråd medektemannensnåværendestatus.MenmedsittvoldsommegemytthaddeTomobundetsegtiletmoralsyn somsatteektemannenoghjemmetoveralt,oglasjelen ihusarbeidetslikatingenkunnekritiserehennefornoe. Hunvietallsinkjærlighetogforstandtilåopprettholde dagliglivetihusstanden,somhaddeektemannensom midtpunkt.
AvdengrunnsåTomoeldreutennhunvar.Noen skjønnhetvarhunikke,menhunvaralminneligpenog gjordesegmerflidmedutseendetenndefleste,sådet varikkedetathunsågammelut,mendenmedfødte strenghetenogdentungeekteskapeligebyrdengjordeat hunmangletdenmodnesensualitetenmannoenganger serblantkvinnerihennesalder.DetkunneiblantoverraskeYukitomoatkona,somvarmerenntiåryngre ennham,minnethammeromenstoresøster.Likefullt visstehanbedreennnoenatunderdethardeytretbrant blodethenneslikevarmtsomenparafinlampe.Denne undertryktelidenskapenhenneskunneavogtiltenne noeiYukitomo.Denførtetankenetildennådeløsesola sombrantoverdetsentraleKyushuomsomrene,derde beggehaddevokstopp.
EngangmenshanfortsattarbeidetiYamagata,hadde enlitenslangesmøgetseginnundermyggnettingender ekteparetlåogsov.Yukitomohaddevåknetavatnoe kaldtogfuktigberørteham,ogtattsegtilbrystetmens hanlurtepåhvadetkunnevære,dadenkjøligeskapningenbuktetsegoverham.
Hansprattoppavsengamedetrop,ogTomosatteseg forvirretopp.Hundrotilsegpapirlyktenvedsenga,og dahunholdtdenoppmotektemannen,såhunnoesom lignetetsvartrep,glinserundthalsenhans.
«Slange!»ropteYukitomo,ogisammeøyeblikk strakteTomoinstinktivtuthendeneoggrepomdet levendetauet.
HundroYukitomoetterseggjennomdeåpnedørene tilverandaen,ogkastetslangenutihagen.Hunskalv, menfradennaknebrystkassenogarmenesomstakkut franattøyet,stoendyriskeimsomhunellersgjordesitt besteforåholdeskjultfraomverdenen.
«Hvorforgjordedudet?Jegskullejodrepeden!»kjeftetYukitomomedpåtattselvtillit.
Selvomhanvisstehvorlidenskapeligkonavar,fikk hanfradettidspunktetvanskermedågjørehennetil gjenstandforsinkjærlighet.Visshetenomathunbesatt enstyrkesomlangtovergikkhansegenfalskeselvsikkerhet,gjordehamilletilmote.
«Detvilvekkeformyeoppsiktåkallejenta‘konkubine’, såvikansiathunerkammerpikendin.Finnenlydig ungjenteogtrenhenneordentligopp,såtarhunsegav megnårduikkeerhjemme–villeikkedetværtdetbeste fordegogså?Jegviljohelstslippeådramedmeggeishaerogannetpakkhjem,dethaddeikketattsegut.Jeg harfulltiltrotilatdukanordnedette,såfinnmegen
jente,helstjomfru,barebrukdømmekraftendin.Utgiftenedekkerdumeddette.»
Størrelsenpåseddelbunkenhanlaforanhenne,overrumpletTomo.
Sålengedetbarevarutenforståendesomhaddesnakketomdet,haddehunkunnetlatesomingenting,men nåsomordrenkomfraYukitomoselv,haddehunikke lengernoevalg.Hvishunnektetåinvolvereseg,ville hanbarekommedrassendemedenjentehanselvhadde funnet.Iutsagnetomathanoverlotvalgettilhenne,lå detogsåenrespektforstillingenhennesihuset.Denne merkeligetillitenhaddetyngetTomoderhunsattiden humpenderickshawensammenmedEtsukoogYoshi, sombeggegledetsegtilåfåsehovedstaden,heleveien tilhusettilKusumiene.
«Jegforstår.Deterensyforhandlerskeiomgangskretsen minsomofteformidlerslikeforespørsler,jegkontakter hennemedengang.»
Kinførtepratenoveridetpraktiskeutenågåinnidet somtyngetTomo.EttersomKinvarfødtinnienslektav rismeglereiKuramae,varhungodtkjentmedlevesettet tilviktigebyfolkogsamuraifamilierfraføydalperioden, ogdetvarslettikkeuvanligforenframgangsrikmannå haetparkonkubiner.Tvertimotbledetsettpåsomet tegnpåøkendevelstand,derforsåKinforsegatfruen måtteværebådestoltogsjalusamtidig.
Dadeskulleleggesegdenkvelden,fortalteKindatterenhviskendeomsamtalenmenshunstadiggløttet motandreetasje,ogbleoverrasketdadatterengråtkvalt utbrøthvortristdetvar.
«Stakkarskvinne!Dusahunhaddeblittmerfornem sidenvisåhennesist,menformegserdetutsomom
denneverdighetenkommeravsorg.Kjærevene,tenkte jegmedengangjegsåansiktethennes.»
«Jostørrevelsignelser,destotyngrebyrder»,saKin uanfektet.«Hunønskersegiallefallenveloppdrattog lydigjente.Omikkehunfantenjomfru,saektemannen atengeishalærlingkunneduge,sålengehunikkeerfor erfaren.»
VesleEtsuko,somkomfraenbyråkratvilladerallerommenevarstilleogkjøligesomklosterbygningenebaket storttempel,liktedettehusetmedutsiktmotdenbrede elven,hvormanselvfraandreetasjentilalledøgnetstider kunnehøredenenergiskeskvulpingenavvrikkeårenetil båteneogdekrusendebølgene.MensYoshivarutei ærender,snekEtsukosegofteutbakdørenogstilteseg påbryggaderhunbetraktetdenroligeduvingenivannet somfikkpåleneunderhennetilåsvaie,oglyttettilde energiskeropenefrabåtmennenepåsmålasteskipsom roddeforbiifullfart.IslikestunderstakkofteToshidet blåblekefjesetutavvinduetogroptepåhenne.
«Forsiktig,frøken,såduikkefaller!»
OgsåidagvarKinutesammenmedTomo.
«Detgårbra!»svarteEtsukoogsnuddesegmedet glis.Detavlangeansiktetfikkhennetilåsemodenut foralderen,menhåretvarsamletiensøtlitenknute medkarmosinrødtbåndisammefargesomdenstripete kimonoen.
«Jegharnoefinttildeg,frøken,komhit.»
«Å!»utbrøthuntroskyldigogløpmotvinduetmed ermeneflagrendebakseg.Pådensmalejordflekken undervinduetvoksteresultatetavKinshardearbeid: enpraktvindelmedrankersomslyngetsegoppover fem–sekstynnebambuspinner.BådeToshiogsytøyeti
fangethennestoksegliksomannerledesutfrautsiden ennnårhunvarinne,syntesEtsuko.Toshistrakteen spinkelhåndutavvinduetogviftetenlitenapefigurav skarlagensrødsilkeforanøynenepåEtsuko.
«Såfin!»saEtsukooggrepfastivinduskarmenmens hunstirrethenførtpådenlilleapen.Etuskyldigsmil bredtesegifjesethennes,ogToshikonstaterteatjenta ikkevirketnedforselvomTomoikkevarder.
«Hvorskullemorendin?»spurtehunEtsuko,som snurretapenrundtogrundtettertrådendenhangi.
«Utpåetærend»,saEtsukobestemt.
«Savnerduhenneikke?»
«Joda»,sahun,menøyneneglimtetlivlig.«Men Yoshierjoher.»
«Ikkesant,duharjohenne»,saToshiognikket.«Er morendinmyeuteiærendhjemmeiprovinsenogså?»
«Ja»,saEtsuko,fortsattmedenbestemttone.«Vihar mangegjester.»
«Dethørestraveltut.Farendinervelogsåmyeute.»
«Omdagenerhanpåkontoret.Ogomkveldenblir hanofteinvitertbort,ellersåfårvigjester.Mangedager serjeghamikkeidetheletatt.»
«Hvormangetjenestejenterharderenå?»
«Tre.Yoshi,SekiyaogKimiya.Ogsåbordetenstallguttogenstudenthososs.»
«Littavenhusstand.Ikkerartmorendinharmyeå gjøre»,saToshimedetsmilogtokenpauseisyarbeidet. HunblemintpåjentasomTomovarherforåfinne,og undretsegomikkeogsåkonkubinenkomtilåpåvirke oppvekstmiljøettilEtsuko.
SamtidigsomdennesamtalenmellomToshiogEtsuko fantsted,snakketTomoogKinmeddenmannlige
geishaenSakuragawaZenk¯oiandreetasjeavettehus vedelvebreddenigeishadistriktetYanagibashi.
KinholdtsegibakgrunnenoglotTomospillehovedrollen.Zenk¯o,hvisektenavnvarHosoi,varenflott mannsomhaddeværtshogunensegenbannerbærerfør Tokugawa-shogunatetsfall.Hanvardermedlikefram utenåværevulgær,ogsnakketmedsingamlekjenning Kinsomenvenn,ogikkesomengeisha.
«Deterikkenoenenkelbestillingderekommermed. Mendetkommersnartfire–fempeneungjentersomdere kanfåsepå»,sahanmenshanåndsfraværenderulleten tynnsølvpipemellomfingertuppene.
Isittstillesinnlurtehanforaktfulltpåhvaslagsbondetampdetkunneværesomsendtekonaforåfinneham enkonkubine,ogtenkteatdetnettoppvarsliktsom gjordeathanhatetfolkfrabygda.Kvinnenoverforham framstoheltalminnelig,verkenhovmodigellerkokett, oglikevelvardetnoemeddenpressedesituasjonenhennessomvaktegjenklangiham,ogresteneavhansgamle stolthetovertradisjonerhindrethamiågjørenarrav henne.
«Selvomviskullefinnenoensomvimenererpassende,frue,erdetogsåherrenssmakåtahensyntil.»
DendrikkfeldigeKinraktedentommesakekoppentilbaketilZenk¯omenshunsåpåTomo.
«Minsmakmåihvertfallikketasibetraktning»,sa geishaen.«Sepåstudinenenåtildags,deklipperpanneluggenoggårmedparasollsomomdevarvestligekvinner!»
«Neihuff,herrHosoi,deterdaikkedissetøsenesom leggersegetterutlendingenefruenseretter.Detfinnes velfortsattgeishalærlingerfraMusashino-platået?Slike duliker,skjønnheteneiKeisaiEisensmalerier.»
«Problemeteratjegerstyggikjeften,såungjentene avskyrmeg.»
Isammeøyeblikklødfottrinnitrappen.
«Godkveld»,komdetfraetkoravstemmer.Enaldrendegeishasteginnirommetsammenmedenbukett avfire–femgeishalærlinger.
«Ervisene?»sakvinnenhenvendttilZenk¯o,førhun tokimotenshamisenfratjenestejentaogbegyntestraks åstemmeden.
Lærlingene,somhaddefåttbeskjedomatenbyråkrathustrufraprovinsenvarpåbesøkogønsketåseen opptredenmedgeishadans,minnetomvakrepionerslik devarkleddisinfinestestasendadetennåvartidligpå dagen.
Etteråhasungethversinhilsenbegyntedeådanse toogto.Jentenesomikkedanset,sattesegvedsiden avTomoogservertehennesmåretterogfyltepåsakebegerethennes.Egentligliktehunikkeådrikke,men sidenhunikkehaddeannetåtasegtil,nippethun tilbegeretmenshunfulgtemedpådansenoggløttet motdenkvinneligegeishaensompratetmedZenk¯oog Kin.
Lærlingenevarrundtfjorten–femtenårgamle.Toav demvarsånydeligeatTomoisittstillesinnkaltedem frøkenPlommeblomstogfrøkenKirsebærblomst,men dadenførstebegynteådanse,laTomomerketilat hunhaddemørkearbeidshender,ogdadenandresmilte, dannetdetseglinjerrundtdenlange,spissenesasom fikkhennetilåselikeubarmhjertigutsomengråhegre. Tomogrøssetvedtankenhvasomvilleskjedersomen slikjentetokplassihjemmethennesogvokstesegstor, ogføltetakknemlighetoverforektemannensomhadde overlattvalgettilhenne.
TomodeltedissebetraktningenemedKindageishalærlingenevargått,ogZenk¯oskjøtinn:«Duharet skarptblikk,frue!»
SålengeTomovaribyen,fungerteKinsområdgiverenhennesoghjalphenneåbedømmejentene,mendet hendteatdetkritiskeblikkettilfruenvarsåforbløffende skarptatdetskremtehenne.IløpetavtidenKinhadde kjenthenne,haddealdriTomohattforvaneåfaremed sladderellersnakkenedsettendeomandrekvinner,derforoverrasketdethenneatfruennåmåltedemårvåkent ogfikkmedseghverminstedetalj.
NylighaddederådførtsegmeddenomreisendekremmerkvinnenOshige,somtokmedsegenjentesomgikk ilæreforålagehårnåler,tilvurdering.Jentahaddepene trekkogsnakketgodtforseg,såKinmenteatdetgjaldt åslåtil,menTomolahodetpåskakkeogsabeskjemmet:
«Hunsahunvarseksten,mendenjentamådaminst værefyltatten.Dessutentrorjegikkehunerjomfru.»
Detkunnevelikkestemme,tenkteKin,mendahun forhørtesegomsaken,fikkhunviteatjentahaddehatt enaffæremedenhåndverker,somattpåtilvistesegå væresvogerenhennes.
«Hvordankandusesånt?»spurteKinbeundrende,og Tomosåbittertned.
«Jegharikkealltidværtslik»,sahunogsukketover segselv.Hunhaddeutvikletdenneevnentilågjennomskueløgneretteråhaværtvitnetilektemannensmange affærer.Kinvarvanligvisikkeopptattavåforståandre menneskersjordiskebesettelseroglyster,meniløpetav tidenhunogTomoletteetterenkonkubine,føltehun gradvisathunforstohvadatterenhaddementdahunsa atfruenhaddeenverdighetsomkomavsorg.