4. Dra på oppdagelsesreise

4. Dra på oppdagelsesreise

Noe av det fineste ved å skrive er at man får lov til å være oppdagelsesreisende. Du kan være en Columbus som oppdager nye kontinenter, mennesketyper og livsformer. Det kan attpåtil vise seg at du gjør disse oppdagelsene hjemme hos deg selv, i bygningen ved siden av eller i nabobyen. Som skrivende står du ofte på terskelen til andres liv og virkeligheter. Kanskje er du oppdagelsesreisende i fortiden eller fremtiden, slik historikeren Yuval Noah Harari med stor suksess har vært i bøkene Sapiens og Homo Deus. Selv har jeg fått lov til å være oppdagelsesreisende i mennesker gjennom mange år, før jeg gjorde meg selv til en Vasco da Gama innen områder som mat, drikke, legemidler, aldring og forplantningsevne.

Mange skriver for å oppdage fenomener, finne ut hva for et stoff verden er laget av, og ikke minst oppdage hva de selv mener. De bruker skrivingen som en slags forlengelse av tanken. Slik har jeg det også selv. Ofte står det uklart for meg hva jeg mener om et fenomen før jeg har skrevet om det. Min opplevelse er at verden og dens bestanddeler blir tydelige for meg først når jeg lykkes med å uttrykke dem gjennom språk. Verden oppstår liksom på en ny og klarere måte mens jeg søker etter presise ord. En vesentlig del av oppdagelsesreisen er dermed av språklig art. En oppdagelsesreise inne i mitt eget hode.

Professoren, journalisten og forfatteren Donald M. Murray, som ble hedret med Pulitzer-prisen i 1954, var inne på det samme da han i 1978 påpekte at den språklige oppdagelsesprosessen gjelder alle typer tekster: «Uansett om en skal produsere brev, rapporter, romaner, essays, anmeldelser, dikt eller akademiske artikler som har noe å si leseren, må en la språket føre en frem til meningen.»

Jeg verken mente eller kunne særlig mye om næringsmidler og matproduksjon før jeg skrev min første faktabok Sann-

27

heten på bordet i 2013. Slik er det nesten hver gang jeg skriver om noe i artikkel- eller bokform. Det virker avklarende overfor meg selv og gjør meg i praksis mindre meningsløs. Tanker og oppfatninger blir ofte til idet de formuleres. Under kampen for å finne presise språklige uttrykk blir du en uavhengig bærer av synspunkter. Mergevinsten er betydelig. «Å beherske språket og skriften er å beherske sosiale og samfunnsmessige situasjoner», sier dikteren og skrivekursholderen Gro Dahle. «Da behersker man verden. Da er man fri.» Gradvis blir du, som hun skriver, konge i din egen skrift. Et kongerike som utvides hver gang du utvider språket, og som heldigvis omfatter den vesentlige delen av språket som kommer ut av munnen. Å forme setninger er en oppdagelsesreise i egne muligheter, verdier og meninger.

Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene.

For noen år siden utga jeg to reisebrevsamlinger, illustrert av Steffen Kverneland. Ikke alle reisene var gjennomført i nær fortid. Blant annet inkluderte jeg bryllupsreisen til Bornholm 21 år tidligere. Ved store tidsavstander vil man iblant oppleve at årene har foretatt et utvalg. Det meste glemmes, men noe blir igjen fra hvert sted. Å sirkle inn essensen, og samtidig

28

koble fra det forglemmelige, var en del av prosjektet. Bringes man tilbake fysisk eller mentalt, husker man ikke bare stedet med dets bygninger, mennesker og severdigheter. Ikke sjelden minnes man også hvem man var, og hva man var fylt av.

Boken jeg skrev om Odd Børretzen, ble til ved at vi seilte noen døgn sammen i Oslofjorden. Seiling tilhørte en av hans varige lidenskaper, interessant nok forløst ved at han aldri fikk oppfylt ønsket om en påhengsmotor i unge år. Blant annet la vi til ved Oscarsborg, hvor jeg en gang gikk på Kystartilleriets befalsskole i seks måneder. Jeg hadde ikke vært der på 24 år. Børretzen tok til orde for at jeg gikk meg en tur alene. Man skulle kanskje tro at jeg primært ville bli hjemsøkt av minner om medelever, offiserer, morsomme episoder eller huggormbittet jeg ble utsatt for under en joggetur. Det altoverskyggende minnet var imidlertid min daværende opplevelse av å være forelsket.

Knut Hamsun, en av Norges tre nobelprisvinnere i litteratur, beskriver hovedpersonen i romanen Mysterier, Johan Nilsen Nagel, som «en tilværelsens utlending». Med dette språkvalget utretter han noe av det som skulle gi hans forfatterliv varig betydning for både lesere og skrivere. Han får språket til å slå øynene opp, slik at leserne ser noe de ikke har sett før. Normalt tenker vi at en utlending er et menneske som oppholder seg i et land hvor vedkommende ikke er hjemmehørende. Det er en splitter ny forestilling at man kan være utlending i livet, uavhengig av fødeland. Det foreligger grunn til å tro at også Hamsun selv som menneske iblant, eller det meste av tiden, må ha følt seg utenfor og fremmed. Hamsun er ikke den eneste forfatteren som kan ha følt seg slik. «Alt fra ungdommen av ser Bjørneboe ut til å ha fått en opplevelse av å være en utlending i tiden, en som ikke hørte hjemme», skriver Bjørneboe-biografen Tore Rem i et essay.

29