3. Ha det moro

gjennomgående gitt ham større nærhet til de fastboende. Ved å lese den fabelaktige afrikanske reisebrevboken Ibenholt og hans øvrige bøker forstår man sannheten i det reiseguru Jens A. Riisnæs fastslo da jeg fikk anledning til å portrettintervjue ham: «Dess mer du betaler, dess mindre opplever du.»

Forfatteren Erlend Loe har i en samtale med Hans Olav Brenner fortalt hva som ble hans innfallsport til å skrive på heltid. Han begynte som 17-åring å skrive dagbok. Det gjorde han ikke for å øve seg til å bli forfatter. Like fullt var det gjennom de daglige notatene han fant sin egen stemme. Han oppdaget også hva det gjør med tankene å notere setninger på papir. Verden og hans forståelse av den vokste. «Det viktigste jeg lærte var at skriving handler om å sitte alene med sitt eget hode og prøve å formulere noe av det som fins i det hodet, noe det hodet genererer», sier han. Det er ikke slik å forstå at han bruker dagbøkene i det som skulle bli hans lange rad av kritikerroste bøker. Nei, det var mer slik at han ble komfortabel med skrivesituasjonen og samtidig hadde moro av det.

3. Ha det moro

Ofte når man leser bøker eller møter forfattere, kan man få inntrykk av at det hovedsakelig er smertefullt å skrive. Ikke sjelden handler teksten om overgrep, omsorgssvikt og andre vonde opplevelser. Mange kjente forfattere har begått selvmord. Generelt må man kanskje konstatere at det å skrive ikke er noe entydig tegn på at man er en person i sjelelig balanse. På den annen side kjenner vi vel alt i alt nokså få mennesker som tilhører den kategorien.

Heldigvis er det mange skribenter og forfattere som iblant eller ofte opplever stor glede ved å skrive. Det betyr ikke at de får det som kalles skrivekløe, men at prosessen og arbeidet er

23

lystbetont. Lars Saabye Christensen har skrevet mange mollstemte romaner. Ofte står man overfor tung blues i bokform, hvor det går temmelig galt med de fleste karakterene. Forfatteren innrømmer at han bare har skrevet én eneste bok i pur glede. Det var gjennombruddsromanen Beatles. Særlig glede hadde han av én enkelt setning i boken. Den aller første. Setningen oppsto som en logisk konsekvens av bokens avslutning: «Jeg sitter i et sommerhus og det er høst.»

Det finnes trolig faser og øyeblikk av glede, latter, lykke og mestring blant de fleste skrivende. Slik opplever jeg det heldigvis fortsatt ganske ofte selv. Det finnes dager innimellom hvor jeg oppslukes helt av den gruvegangen som teksten utgjør. Da opphører nærmest tid og sted, som var jeg i en rus. Åtte timer fremstår plutselig som et par minutter. «Jøss, er du hjemme?» kan jeg si til Charlotte, min kone. «Skal du ikke på jobben i dag?» De fleste dagene er ikke slik. Jeg fomler med å finne åpningen eller vegrer meg for å tre inn. Men vissheten om at de gode og flytende dagene finnes, gjør det verdt å fortsette. Plutselig står du med hakken midt i en gullåre du ikke visste om.

I årenes løp er det mange skrivekursdeltagere som under presentasjonsrunden har fortalt at de håper å gjenfinne en tapt skriveglede. Heldigvis er det en hel del som opplever at nettopp det skjer. Under innspurten med denne boken var jeg så heldig å få tilsendt debutromanen til en tidligere skrivekursdeltager. På bokens første side kunne jeg i sirlig blå fyllepennskrift lese disse sluttlinjene: «Det var i Marrakech jeg fant igjen både gleden og latteren og forfatteriet i meg. Tusen takk!»

Den største gleden ved å skrive inntreffer for min del de gangene jeg klarer å få ordene til å omslutte det jeg skriver om på en harmonisk måte. Når setningen iblant klinger og sitter som en innertier. Da har jeg gjerne bommet på skiven førti

24

ganger og vært nær ved å gi opp. Men så kommer den plutselig listende eller veltende. Ekstra stor er gleden når noe i meg vet at ingen andre har skrevet setningen før. Den er min, den er god, og den står jeg for. Det kan gå lang tid mellom hver gang slike setninger oppstår. Men når de kommer, spenner de liksom buen både i meg og i de kommende setningene for det som er i vente.

Noen setninger krever adskillig tankeplunder, selv om det på trykk ser ut som om de kom helt av seg selv. Et av mine aller beste portrettintervjuer hadde Georg Johannesen som objekt i 1993. Den høye kvaliteten har sin hovedforklaring i hvordan Johannesen ordla seg under samtalen, og ikke minst i hvordan han bidro til å forsterke sine perlerader av poenger under gjennomgangen av teksten før publisering.

Han åpnet samværet med å fornærme både fotografen og meg. Johannesen fremstilte oss som ganske dumme, ubeleste, småhjertede og primitive. Det ga meg anledning til å skrive disse linjene i intervjuets første portretterende passasje:

Georg Johannesen bisetter oss etter beste evne med sin stålånde og sitt brune blikk, her han vagger barbent omkring i en trist nordvendt leilighet på Majorstuen, iført en skitten, opprevet helsetrøye. Han ligner en avmønstret gresk pirat som har glemt hvor gullet er gravet ned, og som border godtfolk mest av gammel vane.

Mine lesere vil ha sett at jeg opp gjennom årene ofte har praktisert det som kalles ordspill. Jeg har aldri vært overbevist om at det er til stor glede for lesere flest. Det skyldes at jeg selv har variabel glede av ordspill i aviser og bøker. Til en viss grad synes jeg at det har gått inflasjon i ordspillene, særlig blant sportsjournalister og matspaltister. Jeg synes ofte det smaker av plump humor, slik også mange av mine ordspill har gjort.

25

Forunderlig nok har jeg likevel fortsatt glede av å drive med det, nesten som en barnlighet eller kryssordglede jeg ikke får drevet ut av hodet.

Særlig tilfredsstillelse gir det meg de gangene ordspillet makter å innramme det jeg har som tema, slik jeg mener tilfellet var med tittelen Pillebefinnende på min kritiske faktabok om legemidler. Eller tittelen En prest og en plage på min debutbok. Jeg kan til og med angre på ordspill som ikke oppsteg til titler i tekster jeg skrev for mange år siden. I mitt portrettintervju med alpinisten Aksel Lund Svindal fra 2013 står det for eksempel langt nede i teksten at han er fart på hvitt. Det burde nok vært tittelen. Portrettet kom isteden til å hete Uten å blunke, fordi det er fastslått vitenskapelig med en måler inne i alpinbrillene at Lund Svindal visstnok er, eller i alle fall var, den eneste kjøreren som ikke blunket en eneste gang nedover løypa.

Jeg vil nevne et eksempel på hvordan en dugelig tittel kan oppstå. I 2004 portrettintervjuet jeg Hydro-sjef Eivind Reiten. Han tilhørte den store gruppen av konsernsjefer som i fritiden liker å gå på jakt. Det slo meg at han gjorde noe av det samme på jobben. Han overtok bedrifter og nedla bytter også i arbeidstiden. Ikke bare i Norge. Hydro var aktiv i veldig mange land. Virksomheten var på mange måter grenseløs. Jeg holdt fast ved disse to ordene, grenser og jeger. Så slo det meg plutselig at portrettet måtte hete Jeger uten grenser.

Det har alltid gitt meg glede å tilføre gamle uttrykk nytt og treffende liv. En tilhørende glede er at gode titler setter en tone og ofte berammer den videre reisen gjennom teksten. En slags rute gjennom et ofte kronglete terreng. Som skrivende i et fremmed landskap erfarer man ganske ofte en annen drivkraft ved å skjøte ord til ord. En eventyrlig kraft: gleden ved å gjøre oppdagelser.

26