Skreddersydde drømmer av Nuria Pradas

Skreddersydde drømmer

Núria Pradas

Skreddersydde drømmer Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originalens tittel: Sueños a medida Copyright © 2016, Núria Pradas Andreu © Penguin Random House Grupo Editorial, S.A.U. Travessera de Gràcia, 47-49. 08021 Barcelona Utgitt etter avtale med Sandra Bruna Agencia Literaria, SL All rights reserved Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 Oversatt fra spansk av Lene Stokseth Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Omslagsdesign: Sabine Kwauka Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: 9,5/12 pkt. Sabon Trykk og innbinding: Bookwell Digital, Finland 2018 Trykt på: 70 g Ensolux Cream, 1,8 ISBN 978-82-8087-788-8

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til foreldrene mine

del én

lidenskap og vett

1

Camprodon, våren 1926 Det var en mild ettermiddag uten så mye som et vindpust. En vårlig ettermiddag som duftet av solskinn. Bilen, en lekker, gul Boattail, kjørte bortover landeveien, som var flankert av almetrær. Det var ikke lenge siden de hadde passert Sant Pau de Segúries, og nå nærmet de seg Camprodon.

Ferran kjørte, fullt konsentrert om veien. Ved siden av ham satt hans kone Roser og betraktet de paraderende trærne med store, forskremte øyne, som fugler uten vinger, nesten skjult i skyggen av klokkehatten hun hadde på hodet. Plutselig glimtet en solstråle voldsomt opp mellom trekronene, og et nytt og livligere lys funklet i Rosers blikk. Hun snudde seg mot mannen sin og så på ham med en skygge av et smil. Den hanskekledde hånden hvilte på skulderen hans. Ferran merket det lettsindige blikket og kjærtegnet fra hånden hennes og besvarte det takknemlig med et stort smil uten å ta blikket fra den svingete veien som strakte seg foran dem. Bare i noen sekunder. Noen sekunder der begge to, Ferran og Roser, glemte tankene som formørket sinnene deres som om de var fulle av røyk.

Ekteskapet mellom Ferran Clos og Roser Molins hadde sitt utspring i et av Barcelonas mest prestisjefulle motehus: Santa Eulalia. Roser var datteren til Antoni Molins Gil, som hadde drevet forretningene til han døde i 1917, og søster av den nåværende innehaveren Andreu Molins Ros. Ferran Clos begynte å jobbe i Santa Eulalia i 1918, under svært spesielle omstendigheter: I begynnelsen arbeidet han som ekspeditør i avdelingen for herrekonfeksjon, men den unge direktøren Andreu Molins la snart merke til at det skjulte 9

seg en kunstnersjel i den unge mannen, som var spesielt god til å tegne og hadde en helt spesiell følelse for farger og sans for teksturer. Ferran Clos passet som hånd i hanske i Santa Eulalia, og Andreu Molins skuslet ikke bort dette potensialet som føyde seg så godt inn i utvidelsesplanene hans. Slik vokste det frem et sterkt tospann som førte Santa Eulalia inn i en gullalder. Andreu Molins’ gode dømmekraft, fremsynthet og slagkraftige forretningssans og Ferran Clos’ skapelsestrang lyktes i fellesskap med å gjøre det som opprinnelig hadde vært et tekstilmagasin, til et midtpunkt i Barcelonas moteverden.

I tillegg til en ansvarsfull stilling med arbeid han elsket, skjenket Santa Eulalia Ferran en uventet gave: Roser. Da han ble kjent med henne, var hun en ung jente på atten år, i ferd med å vokse seg høy og blond, og med former som ikke var helt i tråd med tidens standard, som hellet mer mot glatt og sped, med androgyne trekk.

Roser hadde snøhvit hud, en fornem nese, tynne lepper som sjelden smilte, og store, mørke øyne med et melankolsk blikk.

Det fredfulle ansiktet kunne virke litt trist ved første øyekast, men bare ved første øyekast, for den som vant tilliten hennes, visste at øynene hennes kunne fylles av glitrende lekenhet, og at leppene kunne smile – og når de ville, kunne de gjøre det med en forførerisk troskyldighet.

I tillegg hadde hun fått en utsøkt oppdragelse; hun var en ung kvinne som visste å te seg, som de eldre kalte det; hun kunne følge en samtale og visste også å gripe inn i den når det var på sin plass. Utdannelsen hun hadde fått ved Barcelonas beste religiøse skoler for unge damer, hadde ikke vært forgjeves. Dessuten hadde hun en naturlig, nesten aristokratisk eleganse, og med den gjorde hun seg bemerket i en hvilken som helst forsamling og tiltrakk seg mange blikk når hun skred ned den brede skoletrappen, arm i arm med faren eller broren.

Ferran forelsket seg i henne fordi han forelsket seg i en hvilken som helst ung, vakker kvinne som kom i hans vei. Men Roser forelsket han seg i på en annen måte, fordi han straks forsto hvilken rolle hun kunne spille i livet hans: Hun kunne gi ham stabilitet, nøyaktig den ingrediensen som manglet i hans altfor heseblesende tilværelse, som ofte kunne gå over styr for 10

ham. De giftet seg i San Pau del Camp den 18. mai 1921.

Da var Ferran tjuefem år gammel, og Roser var tjueén. Selv om Ferran uomtvistelig hadde sikret seg den høye posisjonen i Santa Eulalia ved hjelp av egne talenter, var det også åpenbart han at gjennom dette ekteskapet oppfylte ønsket om å bli en del av en av byens mest kjente familier, en fullverdig del av motehuset Santa Eulalia. Det åpnet utvilsomt en spennende fremtid for ham og gjorde det mulig å virkeliggjøre et av de hemmelige målene han hadde satt seg vinteren 1918, da han ankom Barcelona og Santa Eulalia med et brev i hånden fra sin far, doktor Clos.

Før denne strålende maimorgenen opprant, hadde det ikke desto mindre vært svik, hemmeligheter og løgner.

Og sorg.

Mye sorg.

Roser rettet blikket mot trærne igjen. Så fort de suste forbi øynene hennes! Farten var så høy at hun nesten ble kvalm.

Hun tenkte at det fem år lange ekteskapet med Ferran hadde gått like fort.

Det var også blitt svært annerledes enn hun skulle ha ønsket.

Alle spådde dem en strålende fremtid, og hun kunne absolutt ikke klage over livet hun hadde hatt sammen med mannen sin: reiser, fester … Alt man kunne ønske seg – det livet hun hadde drømt om, det hun var oppdratt til, men likevel var hun ikke lykkelig.

Roser forelsket seg i Ferran så snart hun så ham i butikken første gang. Han var en ung mann som lyste av vennlighet, trygghet og vitalitet. Han var ikke så høy, men han var flott. Det kastanjebrune, skinnende blanke håret var tilbakestrøket. Munnen hadde alltid et lite smil på lur, og de små, livfulle øynene var så viltre at de minnet henne om klinkekulene barn lekte med, av glass og med fargestriper inni. Han var alltid oppmerksom på hvordan han tok seg ut, og kledde seg med omhu. Roser likte kilingen fra den velstelte, lille barten når Ferran kysset henne. Og sånn som han kysset henne den gangen! Nå virket det så fjernt, tiden da han beilet til henne og sa nydelige ting, vakrere ord enn hun noen gang hadde fått høre.

11

Da han skrev brev til henne hver uke, glødende brev med ord man ikke kunne si høyt, bare skrive.

Det hadde vært den beste tiden i Rosers liv. Lykkelig. Ja. Roser hadde vært lykkelig i disse dagene fulle av ærlighet og glede.

Forventningsfulle dager.

Gylne og blå.

Dagene før fraværene, fluktene, mistankene.

Mistankene.

Alltid så mange mistanker!

Mistankene begynte å komme før de giftet seg. Likevel hadde Roser håpet intakt. Og troskyldigheten. Hun tenkte at når de var gift og hun var blitt kvinne, ville hun klare å kue det flyktige beistet som Ferran lot til å ha inni seg.

Men der tok hun feil. Villdyret var ukuelig. Bak Ferrans vennlighet og sjarm skjulte det seg en stor skjørtejeger, en grenseløs uansvarlighet, en uimotståelig og sjarmerende egoist. Mistankene ble til visshet. Lykken brast. Ferran sa alltid at han elsket henne. Og det gjorde han! Men ikke bare henne.

Tiden gikk, og Roser ventet forhåpningsfullt på barna som skulle gjøre det svake, sårbare forholdet deres ubrytelig. Men barna kom ikke, og savnet var som en mørk skygge som vokste i brystet fra dag til dag.

I begynnelsen var barnløsheten en frustrasjon som førte dem nærmere hverandre. Som den unge kvinnen hun var, oppdratt til å spille sin sosiale rolle perfekt, hadde Roser lært å skjule skuffelsen og opptre med et mot hun langt fra følte. Hun deltok på alle fester, lo, danset og trøstet seg med tanken på at både hun og mannen hennes fremdeles var unge og hadde all verdens tid på seg til å bli foreldre. Ikke desto mindre ble trøsten til bedrøvelse for hver måned som gikk uten at hun fikk oppfylt sitt store ønske, og drømmene løste seg opp i et slags dumpt raseri som fylte hele hennes sjel.

Etter hvert som tiden gikk, ble skuffelsen til en besettelse.

Sorgen var så dyp og fylte henne så sterkt at hun ikke lenger klarte å skjule den og følte behov for å snakke om den med Ferran.

12

«Barna kommer når de kommer, kjære, det er jeg ikke i den minste tvil om. Du må bevare troen og slutte å bekymre deg.»

Hun klarte imidlertid ikke å ta til seg Ferrans trøstende ord, og nok en gang sank hun ned i den sviende smerten. Nostalgien og skuffelsen vokste.

Ferran, derimot, glemte straks fortvilelsen til sin unge kone.

Han ønsket også å bli far, men det ønsket spilte en mindre rolle i livet hans. Livet var fantastisk! Fullt av hemmeligheter, kjærlighet, arbeid, prosjekter …

Prosjektene! Prosjektene til Andreu og Ferran! Det var de som forvandlet Santa Eulalia, det gamle varemagasinet ved Pla de la Boqueria, til en moderne forretning. En forretning som, inspirert av de nyskapende trendene i Paris, snart skulle presentere Barcelona for mote- og skredderkunst på ypperste nivå – haute couture.

Særlig det siste prosjektet. Roser kom aldri til å glemme ansiktet til Ferran da han fortalte henne om det nye eventyret han og Andreu ville gi seg i kast med.

«Vi vil lage vår egen kolleksjon. Den aller første. Vår helt egne kolleksjon med husets umiskjennelige særpreg.»

Roser satt og gredde seg foran toalettkommoden på soverommet. Hun hadde bare på seg en underkjole med kort bukse, rasende moderne, naturhvit og prydet med jordbærrøde kreppbånd. Hun fulgte med i speilet på ektemannen, som gikk frem og tilbake mens han snakket entusiastisk. Han klarte ikke å stå stille og gestikulerte like opprømt og heftig som han pleide.

«Husker du boutiquen til Madeleine Vionnet i Fifth Avenue?»

«Ja, selvfølgelig. Den du likte så godt. Du snakket om den i en hel uke,» svarte hun smilende.

«Det stemmer, og jeg er sikker på at du husker hvorfor,» svarte Ferran, stadig mer entusiastisk. «Den er ikke bare en motebutikk. Ikke på noen måte. Der, Roser, befinner det seg et skapende geni, en stor kunstner. For første gang så jeg tydelig hvor viktig en kunstners rastløse sjel er for moteverdenen.

Fantastisk!»

13

«Som i de store motehusene i Paris. Ikke glem at Vionnet er fransk. Og det er motene hennes også. Alt ved motene er fint, fantastisk, som du sier, men de er franske,» understreket Roser, sikker på at det var udiskutabelt.

«Nei, kjære. Vionnet er mye mer enn som så. Hun har en helt spesiell innflytelse. Og vet du hva hun har gjort? Den kreative genialiteten hennes påvirker kundene, bestillingene og trendene. For ikke å snakke om de tekniske ferdighetene og evnen til nytenkning. Hun er ikke bare en moteskaper. Hun er en kunstner, uten tvil!

Ferran lukket plutselig øynene, som om han ville se for seg kjolene til Madeleine Vionnet i all sin prakt. Stemmen lød mer entusiastisk enn noen gang da han fortsatte å snakke.

«Husker du de skråskårne kjolene? Det er det jeg vil prøve å få deg til å forstå. Innovasjon! Diagonale sømmer, skjørt med stor vidde, ermeløse bluser … Kort sagt: sensualitet! En splitter ny mote som er tilpasset kundene. For ikke å snakke om stoffene. Stoffene! Hvordan man bruker stoffene: krepp, chiffon, sateng, silke …

Med ett ble Ferran stående helt stille, fordypet i egne tanker. Roser, som satt med børsten i hånden, snudde seg for å se på ham. Da han fortsatte å snakke, var stemmen roligere. Tankene fløy og ble til ord: «Inntil nå har vi begrenset oss til å tilby kundene franske produkter. Det har vært kundenes høyeste ønske: å kle seg i moter fra Paris.»

«Og vi har tilbudt det beste av den parisiske moten, synes du ikke?» sa Roser og reiste seg opp med store, åpne øyne, fulle av nysgjerrighet som samtalen vekket i henne.

Ferran gikk litt nærmere sin kone: «Det er ikke nok, Roser! Nå skal vi tilby kjoler, en mote som vil skille oss ut fra alle. Alle vil vite hvem som går i en Santa Eulalia-modell, hva som er vår stil. Vi skal presentere den nye moten med en stor visning.»

Roser brast i latter. «En motevisning? Som dem vi har sett i Paris?»

«Mye, mye bedre. Det skal bli helt fantastisk, og …»

«Ikke forhast deg!»

14

«Tror du at jeg drømmer? At jeg vil selge skinnet før bjørnen er skutt?» spurte han litt fornærmet.

«Spør du om jeg tviler på deg? På ingen måte, kjære. Du kan lykkes med alt du setter deg fore. Det er jeg helt sikker på. Og hvis du i tillegg får hjelp fra den stivnakkede broren min …»

Roser snudde seg mot speilet over toalettkommoden igjen.

Hun begynte å børste håret, men ektemannens ord forferdet henne.

«Derfor har jeg tenkt å tilbringe sommeren i chaletet til foreldrene dine i Camprodon.»

Etter noen sekunders dørgende stillhet snudde Roser seg mot mannen sin, tydelig overrasket: «I Camprodon? Men … Jeg har jo ikke vært der på årevis!

Og du kjenner ikke engang huset. Hva i all verden skal vi gjøre i Camprodon?»

«Du tror visst ikke at jeg er begeistret for den tanken. Du vet jo at jeg er en byens mann. Men Andreu insisterer. Han sier at han ikke vil ha noen distraksjoner. Kolleksjonen må presenteres i september. Han mener at det er tvingende nødvendig med et par måneders tilbaketrekning til hjertet av Pyreneene.»

«Selvfølgelig. Andreu!»

Ergrelsen til Roser var tydelig å se på øynene, leppene og faktene hennes. Hun ble stadig drevet til vanvidd over måten broren valgte å gjøre ting på. Hvorfor rådførte han seg aldri med noen? Denne avgjørelsen påvirket henne også, og likevel var hun den siste som fikk vite det.

«Det finnes mange steder der du kunne få fred og tegne uten å bli forstyrret. Huset i Camprodon er … et lite innbydende sted. Etter at far døde, drar mor dit bare noen dager i august, og Andreu og familien hans er der nesten aldri. Jeg skjønner ikke hvorfor det har falt ham inn at du skal dra til akkurat Camprodon for å forberede kolleksjonen!» Ansiktet ble enda hardere da hun sa: «Jeg har ikke lyst til å dra dit!»

Hun la børsten på toalettkommoden, og med tårer i øynene rettet hun blikket mot de hvite, tulipanformede lampene rundt speilet. Ferran gikk mot døren mens han tente en sigarett. Før han gikk ut, la han til – som om han allerede hadde tankene andre steder: 15

«Hvis du foretrekker å bli værende i Barcelona, forstår jeg det. Jeg liker det ikke, men det er fullt forståelig. Jeg kommer til å tegne hele dagen og vil ikke at du skal kjede deg … Jeg kan dra alene.»

«Ikke tale om!»

«Ikke tale om!»

Det var svaret til Roser da Ferran foreslo at hun kunne bli igjen i Barcelona alene. Hun skulle dra dit han dro. Og derfor var de på vei til Camprodon denne strålende vårmorgenen.

De nådde frem tidlig på ettermiddagen. Etter den siste svingen kom de inn i landsbyen og kjørte gjennom den til Paseo de la Font Nova.

Det var den første urbane promenaden som ble anlagt i Camprodón, til minne om doktor Robert, som hadde vært drivkraften bak å få borgerskapet i Barcelona til å tilbringe somrene der. Promenaden gikk fra Camí de Dalt til kilden den hadde fått navn etter. Langs promenaden ble det plantet trær, plassert steinbenker og til og med installert elektrisk lys i noen jernbuer, og ganske snart begynte de herskapelige villaene å bre om seg.

«Et fantastisk sted!» ropte Ferran for at han skulle høre henne over motorduren.

«Ja, det er det, men etter hva jeg har hørt, planlegger en viss Maristany en annen promenade som skal bli enda flottere,» svarte Roser og pekte mot et åpent jerngitter. «Det er her.»

De passerte gitteret og kjørte inn i en vei omgitt av trær til et stort hus på tre kvadratiske etasjer. Fasaden hadde murpuss med skiftende tekstur og farge på hjørnene. Rundt huset lå det en frodig hage. Bilen stoppet foran huset, og motoren ble stille.

«Strålende!»

Ferran gikk ut av bilen og betraktet entusiastisk det store huset. Roser gikk ut bak ham og betraktet også huset der hun hadde tilbrakt så mange somre. I hagen vippet og hvisket greinene i vinden. Det føltes som om tiden var blitt fanget i et tomrom. Hun grøsset, men ikke fordi hun frøs. Straks kjente hun den lune varmen fra fløyelskåpen som Ferran, tjenestevillig og elskverdig, hadde gått for å hente i bilen og la over skuldrene 16

hennes. Hun takket ham med et smil. De gikk mot inngangsdøren, men før de var fremme, gikk den opp, og en lubben kvinneskikkelse kom til syne.

«Agustina!»

Roser ropte høyt, som den lille jentungen hun hadde vært en gang, løp opp trappen og omfavnet henne.

«Velkommen, frøken, tenk at jeg skulle få se deg igjen. Jeg trodde nesten at du hadde glemt oss.»

Agustina var guvernanten som sammen med sin mann Tomás tok vare på eiendommen hele året. Hun omfavnet Roser, rørt til tårer. Den unge kvinnen trakk seg løs fra de sterke armene som var vant til hardt arbeid, for å kunne betrakte henne fra avstand. Hun kunne slå fast at Agustina ikke var nøyaktig slik hun husket henne. Nå var ansiktet rynkete, og hun hadde røde poser under øynene, men hun hadde det samme smilet om munnen som alltid.

De gikk inn i huset. Agustina åpnet døren til den store spisestuen med nisjetak som vendte mot den romslige hagen. Rommet hadde en rekke store vinduer med farget glass, og når solen skinte gjennom dem, ble lyset forvandlet til fargesprakende stråler som minnet om kunstig ild.

Roser hadde tatt av seg hatten og trakk en hånd gjennom det korte, blekede håret som var klipt i en rasende moderne guttestil. I hver eneste krik og krok lå det minner på lur – uklare og unnfallende som de stille skyggene i bunnen av en innsjø.

Hun bleknet.

«Du er kritthvit, frøken. Føler du deg bra?»

«Bare litt kvalm, Agustina. Alle svingene!»

Guvernanten satte i å le, og med et smil som fikk frem smilehullene i kinnene, gjorde hun tegn til at Ferran skulle nyte utsikten.

«Du skal vite det, min herre, at da frøkna var barn og kom hit om sommeren, var hun alltid kvalm, og ansiktet var hvitt som et laken. Som nå. Akkurat som nå! Da lagde jeg urtete til henne, og så kom hun seg. Ikke sant, frøken?»

«Absolutt, Agustina.»

«Jeg skal be Teresita om å gi deg urtete, og etterpå kan du legge deg en times tid.»

17

«Teresita?»

«Husker du ikke min datter Teresita?»

I samme øyeblikk kom en korpulent mann med et tiltalende ansikt til syne på dørterskelen. Han vred og vendte på skyggeluen han holdt mellom hendene, og sammen med ham sto det en ungjente som ikke kunne være mer enn fjorten år gammel. Hun var mørk i huden og hadde svart hår som var festet i en lang, løs hestehale. Øynene var enda svartere enn håret, og blikket var både blygt og nysgjerrig.

«Tomás!» utbrøt Roser, og gikk bort for å hilse på mannen, som tørket av hånden på velurbuksen før han rakte den til henne.

«Frøken Roser, velkommen!»

«Og du … du må være Teresita!»

Jenta løftet blikket et kort sekund før de mørke øynene så sjenert ned igjen.

«Du store min, som du har vokst!»

Agustina begynte straks å organisere alt og alle og fordele oppgaver.

«Teresita, gå ut på kjøkkenet og lag en god urtete til frøkna og noe å spise til herren. Det må ikke være så lite at han ikke blir mett, men heller ikke så mye at han ikke har matlyst til middag. Og du, Tomás – ikke stå der som en annen idiot, gå ut til bilen og hent bagasjen til herskapet, de vil sikkert skifte …»

Roser hadde gått bort til vinduene. Hun åpnet et. Det føltes som om det kjente, glemte landskapet kom inn for å finne henne. De fredelige dagene i barndommen, i ungdommen. Og alle de fortettede nettene fulle av måneskinn.

Hun visste fremdeles ikke om hun ønsket noe gjensyn med de dagene. Med nettene.

Det visste hun ikke.

Nei.

2

Så snart grålysningen mistet den første blygheten, sto Ferran opp og lukket seg inne på kontoret som hadde tilhørt faren til Roser, og gjorde seg klar til å tegne. Huset sov. Solen sto langsomt opp og overvant disen som lå over plantene i hagen. På kjøkkenet begynte Agustina på forberedelsene til en ny dag.

Selv om arbeidet begeistret ham og opptok tankene, savnet Ferran Barcelona. Om dagen, livet på bulevardene, de travle, livlige gatene. Og om kvelden, det andre Barcelona som fikk teatrene og salene til å blusse opp. Et Barcelona som sov søtt, overlatt til vekternes nattlige runder. Å, ja! Som han savnet Barcelonas lys og lyder, det brusende livet som strømmet gjennom den kjære byen hans!

Heldigvis var stundene med hjemlengsel få, for Ferran var nærmest besatt av en sykelig skapende feber som gjorde ham ute av stand til annet enn å tegne og tegne. Hver dag, innelukket på kontoret der ingen, nesten ikke engang Roser, dristet seg til å forstyrre ham, fylte han utallige notisbøker med en mengde knøttsmå designskisser, rene hieroglyfer som fant form og mening i fantasien, og som bare han kunne dechiffrere. Han rablet frenetisk i time etter time, uten stans, som en liten gutt som nettopp hadde oppdaget de fantastiske verdenene man bare kunne få tilgang til med papir og blyant.

En gang iblant ble Ferran sittende urørlig, fordypet i en av de uleselige krusedullene. Det var som et lyn. Noe inni ham utløste et sjokk. Det ville ikke slippe taket. Presset på. Han ga det form, oppdaget et omriss han likte og studerte mysende med ett øye. Hvem kunne vite, kanskje det han så foran seg, 19

ville bli et av designene i den fremtidige kolleksjonen han drømte om. For å få bekreftet den vage følelsen av å være inne på noe, måtte han arbeide utrettelig inntil han fant igjen kraften i den lille skissen etter utallige timer.

På soverommet til Roser og Ferran åpnet Roser øynene så snart sollyset sivet inn gjennom glipene i vinduet og krøp videre til det nesten nådde hodeputen. Hun nøt synet av solstrålene som minnet om fint, gyllent støv som sank ned for å dø på gulvet. Med et smil om munnen sto hun opp, langsomt og dovent, tok på seg en neglisjé og åpnet vinduene på vidt gap. Denne våren i Camprodon så himmelen ut som om den var nyvasket! Omgitt av den gylne, milde naturen følte hun at sjelen hadde fått en ny fred som hun hadde trodd var tapt. Tilfluktsstedet, den pålagte ensomheten hun hadde vært så redd for, uten selskap med andre enn Ferran, hadde ført henne tilbake til gamle, lykkelige, ubesudlede tider. Hun kjente en ny altoppslukende forelskelse i denne mannen som hun nå hadde for seg selv. Som før, kanskje som alltid, lot hun seg tiltrekke av hans samvittighetsfullhet og sinnsro, forvandlet til hans skygge, til et taust nærvær, uberørt av alt som ikke var ham.

Roser stelte seg og kledde seg mens søvnen ennå klebet til øyelokkene. Hun pyntet seg som om hun levde et intenst sosialt liv, vel vitende om at hun gjorde det for en eneste tilskuer. Hun hadde tatt med seg flere kofferter fulle av moderne klesmodeller av aller siste mote. Dem hun likte aller best, var strikkesettene med ulljakke og -skjørt som hun nettopp hadde kjøpt i Paris, og som Gabrielle Chanel hadde gjort så populære. Mer moderne kunne det ikke bli. Rene linjer, plisséskjørt til under knærne, ensfarget, nøkternt, kombinert med mer sportslige plagg, slik at hun kunne føle seg vel hele dagen i dette pålagte, landlige tilfluktsstedet, uansett om hun ruslet en tur i Camprodon, eller om hun ble værende i huset for å holde på med yndlingshobbyene sine: å lese og å sy.

Før hun gikk ned til frokost, lette hun blant alt tilbehøret som fylte opp toalettkommoden, for å finne noe som kunne bryte med all fornuften, kanskje et perlekjede, en pen brosje eller et av de ekstravagante armbåndene som hun hadde tatt 20

med seg hjem fra den siste reisen til Paris. Da hun til slutt var fornøyd med bildet som så tilbake på henne fra speilet, gikk Roser til kontoret der Ferran allerede hadde sittet og tegnet i flere timer, for å lure til seg litt, bare litt, av tiden hans. Hun prøvde å gjøre det uten å lage lyd og åpnet døren med stillferdige skritt, snek seg inn i det aller helligste og sendte et lavmælt god morgen ut i luften, der det ble hengende og sveve usikkert. Da Ferran hørte henne, trakk han fingrene gjennom håret, snudde seg for å se på henne med en sigarett mellom leppene og smilte gjennom røykskyen. Det kom et god morgen fra hans munn også, og for Roser var det som en varm bølge, nesten som et kyss som inneholdt hele verdens sødme.

Hun skulle gjerne ha trukket ut disse korte stundene som et sukk fylt av begjær, men hun var redd for å forstyrre Ferran og nøyde seg med å støtte seg taust til stolen mens hun så ham tegne. Uten et ord strøk hun bort håret fra pannen hans, gredde det med fingrene og klemte skuldrene hans til avskjed.

Ferran sa, uten å snu seg: «Vi ses, kjære.»

«Ses,» svarte hun, så lavt at det var vanskelig å kjenne igjen stemmen hennes, og med hjertet tungt som bly gikk hun ut av kontoret.

Praten til Agustina underholdt henne mens hun spiste frokost. Hun oppdaterte Roser om alt som foregikk i landsbyen, snakket om folk hun ikke kjente eller ikke hadde kjent på lenge, og som hadde forsvunnet ned mellom foldene i hukommelsen. Agustina fikk henne alltid til å le, selv når hun ikke hadde lyst til det.

«Jo da, frøken, de sier at promenaden til herr Maristany skal bli så oppsiktsvekkende at folk blir slått i bakken. Hvem skulle tro det? Her i Camprodon, hvor vi allerede har en oppsiktsvekkende promenade. El paseo de la Font. Hvorfor trenger vi en til?»

«Agustina, alt det der vil gi velstand til landsbyen.»

«Den må du lenger ut på landet med, frøken. Har du sett det skje noe annet sted? Enda en promenade! Mannen er blitt stormannsgal. Suksessen har gått ham til hodet. Det neste blir vel at han skal plukke pærer fra almetrærne.»

21

I mellomtiden gikk unge Teresa fra kjøkkenet til spisestuen og fra spisestuen til kjøkkenet for å sørge for at fru Roser ikke manglet noe, samtidig som hun prøvde å få med seg alt som ble sagt. Jenta var ganske stillferdig, med et søtt, lite ansikt som kunne vært hentet fra en kjærlighetsroman, og hun var betatt av fruen fra Barcelona, som hun syntes var strålende.

Hun fulgte henne hvor enn hun gikk, med store øyne, to store, mørke tjern som liksom ville sluke hver detalj ved figuren til Roser: kjolene som gikk til under kneet så de veldreide, flotte beina glinset under de gjennomsiktige strømpene; de skinnende blanke tørklærne som var knyttet rundt halsen, de nydelige veskene hun brukte når hun gikk ut, skoene med lav, firkantet hæl og lisser og bånd som var festet over vristen. Hattene som skjulte håret med den korte guttefrisyren, så barnslig, så vårlig. Duften hennes …

Teresa gikk med parfymen til Roser i nesen hver eneste dag.

Fruen duftet av fioler. Duften av en ukjent verden. I hennes verden luktet folk nemlig ikke blomster. De luktet svette og arbeid. Kvinnene hun var omgitt av – moren, de få venninnene og hun selv – kledde seg i all hast hver morgen, uten noe om og men. De måtte bare trekke underskjørtet over nattskjorten de sov med, en av ull om vinteren, og en av bomull om sommeren. Og over underskjørtet et skjørt og en bluse. Undertøyet skiftet de en gang i uken. Slik var hennes verden.

Det mest spennende øyeblikket på dagen var når Teresa gikk inn på herskapets soverom for å rydde og re opp sengen.

De første dagene våget hun ikke å røre tingene til Roser, ikke engang for å tørke støv. Det ga henne en merkelig frykt, en frykt for at hendene hennes, som ikke var vant til å røre ved vakre ting, skulle skitne dem til. Likevel ble trangen og nysgjerrigheten etter hvert så stor at den overvant frykten. En dag da Teresa ryddet på toalettkommoden, tok hun opp et armbånd som Roser brukte ofte. Det var stort, av skinnende blankt, hvitt elfenbein, og hadde en stor, rød stein innsatt på midten, og ut fra den strakte det seg gullstråler som endte i briljanter.

Hun tok det på seg. Så nydelig det var! Også så tungt! Hun lukket øynene og lot seg rive med av de sprø og fremmede ønskene smykket vekket i henne.

22

Teresa ble stadig dristigere og tillot seg å utforske klesskapet til fruen, som var fullt av praktfulle klær. I begynnelsen nøyde hun seg med å berøre dem forsiktig. Så kom dagen da hun med skjelvende hender tok frem et silkesjal som var så mykt, så mykt, og la det over skuldrene. På denne måten trådte Teresa for noen minutter inn i frøken Rosers verden og ble gjennomsyret av parfymene hennes, av den fremmede og etterlengtede luksusen som trengte stadig dypere inn i henne fra dag til dag.

Så deilig for Teresa å befinne seg midt i en drøm mens hun visste med sikkerhet at hun var våken!

Jenta passet godt på at alt var pent brettet og ordentlig etter henne. Ikke fordi hun syntes at hun gjorde noe galt, eller fordi hun var redd for å bli oppdaget, for det var hun ikke det minste redd for, men fordi hun følte en dyp og ærbødig respekt for klærne og tingene til Roser. Hun hadde aldri kunnet forestille seg at Roser var klar over de små inngrepene hun gjorde i hennes verden.

Først var det bare noen små detaljer. Plagg som skiftet plass i skapet. Et og annet halsbånd som stakk ut fra etuiet, eller hatter som byttet hatteske med hverandre. Ubetydelige bagateller som ville gått ubemerket hen hos en hvilken som helst annen som var mindre ryddig og metodisk enn Roser.

Nysgjerrigheten, og kanskje også kjedsomheten, fikk henne til å følge med på hva som foregikk på soverommet, for å finne ut hva slags spøkelse det var som spankulerte rundt der, selv om hun var ganske sikker på at det var et menneske av kjøtt og blod. Dermed fikk hun mistankene bekreftet: Spøkelset var Teresa. Da hun oppdaget det, ble hun merkelig rørt. Roser spurte seg selv med verkende hjerte om hun en dag ville få se den samme beundringen som lyste i øynene til unge Teresa, i øynene til en egen datter. En datter hun så for seg skulle være blond som henne, og med det livlige blikket til sin far. Navnet hadde hun klart allerede: Hun skulle hete Carlota, og Ferran og hun skulle forme henne til et godt og skikkelig menneske.

Drømmene til Roser og Teresa krysset hverandre, lekte gjemsel uten å finne hverandre. Mens Teresa i all hemmelighet lekte dame inne på rommet, drømte Roser, gjemt ute på gangen, om å bli mor.

23

Roser begynte å se på Teresa med et kjærlig blikk, kanskje fordi ønsket om å bli mor gjorde hjertet hennes mykt. Kanskje det var derfor ideen slo henne.

Roser tok små biter av den deilige kjeksen Agustina hadde bakt til henne fordi hun visste at hun likte den så godt. Hun tørket smuler fra munnen med servietten, tok en stor slurk av koppen med kaffe og melk og sa: «Agustina, det gamle rommet mitt står slik det alltid har gjort, gjør det ikke?»

«Jo, frøken. Ingen bruker det. Når barna til herr Andreu kommer, sover de i det lille rommet, det med to senger.»

Roser nikket bekreftende.

«Hva med klærne jeg brukte i ungdommen, henger de fremdeles i klesskapet?»

Teresa kom inn i spisestuen med frokostbrettet hun skulle servere Ferran på kontoret.

«Selvfølgelig er de der!» svarte Agustina. «Moren din har flere ganger sagt at du skulle rydde rommet for klær og ting når du kommer.» Hun tok en kunstpause og understreket den med et dypt sukk. «Men så kom du jo aldri – inntil nå, mener jeg.»

Roser tok en ny slurk av den varme, søte kaffen og fortsatte å snakke med et utspekulert glimt i øynene.

«Vet du hva jeg har tenkt på? Skapet må være fullt av gamle kjoler. De er ikke moderne lenger, men de er pene og av god kvalitet. Jeg har lyst til å ta en titt på dem. Hvis Teresa vil hjelpe meg, kan vi kanskje velge ut noen som jeg kan fikse på så de passer henne. Du vet jo at jeg liker å sy …»

Hun rakk ikke å fullføre setningen. Fra gangen kom det et voldsomt brak som overdøvet de siste ordene til Roser.

«Men Teresita! Hva er det du gjør, jente? Har du gått fra vettet?» skjente Agustina mens hun himlet med øynene og slo oppgitt ut med hendene. Roser smilte for seg selv og drakk den siste slurken kaffe med melk.

«Og denne, liker du den?»

Teresas øyne lyste ved synet av kjolen med hvite og blå stri24

per som Roser tok ut fra klesskapet og viste frem. De smilte begge to. Teresas smil strålte, mens Rosers var mer unnskyldende.

«Nå er den fryktelig umoderne. Tenk at jeg var på din alder da jeg gikk med den! Men se på stoffet. Se på fallet i det. Er det ikke fint? Det er bomullskrepp. Nydelig. Og se så fine farger!»

Teresa løftet hånden, men rørte ikke ved det vakre stoffet.

Det torde hun ikke.

«Det kommer til å gå fint å sy om disse kjolene. Jeg gleder meg til å gjøre det! Jeg har tilbrakt utallige timer i systuen vår, skjønner du. Jeg var ikke store jenta da jeg begynte å vanke på systuen. Jeg gjorde virkelig livet surt for dem, det kan jeg love deg: Jeg tigde til meg stoffbiter og lekte med mønstrene …

Nesten uten å merke det begynte jeg å skjelne ulike stoffer fra hverandre: hva som var silkemusselin, hva som var Chantillykniplinger …» Roser ble taus og så på den unge jenta. Så måtte hun le: «Du aner ikke hva jeg snakker om, gjør du vel?» spurte hun muntert.

«Jo, fru Roser. Mor har fortalt meg at butikken deres er … er …»

«Se!» avbrøt Roser og holdt opp kjolen igjen, «hvis jeg fjerner volangene i halsen, åpner utringningen og runder den av, klipper av skjørtet rett under knærne … da blir den perfekt!

Du trenger bare å finne et passende belte, og så … voilà! Klarer du å se det for deg, Teresita?» Det var tydelig at Teresa ikke kunne forestille seg det, men hun nikket likevel. «Da velger vi den. Nå må vi se etter et belte. Det er nødt til å være et i skapet. Se etter det, og rekk meg den runde esken der oppe. Det ser ut til å være en hatt.»

Teresa skyndte seg å gjøre som hun sa. Hun gikk opp på en stol og pekte på en stor eske som stakk seg ut fra de andre.

«Den, frue?»

«Ja, ta den, men vær forsiktig så du ikke slår deg.»

Esken var altfor stor til at hun kunne holde rundt den med to hender. Da Teresa forsøkte det, mistet hun balansen, stolen vippet, og da hun grep tak i stolen for ikke å falle, ramlet esken i gulvet med et stort brak.

«Unnskyld,» sa Teresa forknytt der hun sto på stolen.

25

«Som du skremte meg! Er det bra med deg?»

«Ja, frue, jeg …»

Roser bøyde seg ned for å se på innholdet i esken, som lå strødd utover gulvet. I neste øyeblikk tok hun seg til munnen og undertrykte et overrasket utrop.

«Gode Gud! Det er ikke til å tro.»

«Jeg er så lei for det. Jeg … trodde jeg skulle falle.»

Det virket ikke som om Roser hørte henne. Hun bladde oppslukt i en liten bok med et omslag som var blitt misfarget med tiden, så rørt at hun ble blank i øynene.

«Dagboken min … dagboken. Den hadde jeg glemt.» Hun løftet blikket til Teresa, som så bekymret på henne uten å røre seg. «La meg få være litt alene, er du snill,» sa hun. Nå ville hun ha litt tid for seg selv.

Ungjenta flyktet ut av rommet med en klump i halsen fordi hun trodde at Roser var lei av henne, siden hun var så klossete.

Men slik var det ikke.

Hun hadde fått dagboken til trettenårsdagen. Fra gudmoren sin. Ja! Hun husket det godt, det var henne hun hadde fått den fra. Trofast hadde hun fylt boksidene i år etter år, gjemt den for fremmede blikk, som en hemmelig skatt. Helt til dagboken forsvant ut av livet hennes. Hun husket ikke hvordan det skjedde. Den ble bare borte. Nå gikk det opp for henne at den hadde ligget her, i Camprodon, godt gjemt, som alltid. Og så var den blitt liggende på gjemmestedet sitt. Hun hadde kanskje savnet den en stund. Så døde faren hennes – et langt hardere slag. Hun hadde fullstendig glemt dagboken, som hadde ligget og ventet på henne hele tiden, som en tålmodig venn som aldri bebreider oss noe som helst.

Roser åpnet den og bladde opp på en tilfeldig side: 4. juli 1916 I dag har mamá skjent fryktelig på meg. Jeg er utmattet av å ha grått så mye.

Det som skjedde, var at jeg gikk til landsbyen sammen med María Camprubí, og da vi gikk tilbake langs Camí de la Font, møtte vi broren hennes, Víctor, og noen venner som syklet.

26

Jeg kjente ikke alle sammen. Vi snakket og lo sammen en stund. Tiden gikk veldig fort, og før jeg visste ordet av det, var det spisetid. Victor var så snill å tilby seg å følge meg hjem på sykkelen sin. Jeg satte meg på og trakk opp beina for ikke å komme nedi bakken. Mamá var fra seg allerede fordi det var så sent, og da hun så meg komme på sykkelen sammen med Victor, ble hun rasende, og så snart jeg kom inn i spisestuen, skjelte hun meg ut og sendte meg på rommet uten mat.

Hvordan er det mamá tenker? Tror hun at jeg fortsatt er en liten jentunge? Når skal jeg få lov til å komme og gå uten å spørre noen om tillatelse? Jeg lengter etter å bli kvitt denne familien for alltid, for her tar alt seg dårlig ut, selv de mest uskyldige ting!

Jeg skal bli så lykkelig når jeg finner den jeg skal dele livet med. Jeg gleder meg til å bli kjent med dette mennesket som skal komme og frigjøre meg fra de mange lenkene.

Til slutt kom heldigvis Agustina opp på rommet mitt med en tallerken kaldt kjøtt. Uten at mamá visste det, naturligvis …

Roser krøp sammen i en krok med armene rundt den kjære vennen hun hadde funnet igjen. Hun kjærtegnet bokpermen som om det var hodet til et kjært barn, og smilte trist. Fortid og nåtid fløt et øyeblikk sammen i flyktige minner. Hun spurte seg selv om hvor det var blitt av den unge, uskyldige, svermeriske jenta.

Hvor det var blitt av lykken hun hadde drømt om.

Et mørkt bitt av angst stakk som nåler i huden hennes da tankene vandret tilbake i tid, der minnene levde innestengte og urørlige.