Skreddersyddedrømmer
NúriaPradas Skreddersydde drømmer
Oversattav LeneStokseth,MNO
BazarForlag/CappelenDammAS
Postboks1900Sentrum 0055Oslo
www.bazarforlag.no
Originalenstittel: Sueñosamedida
Copyright©2016,NúriaPradasAndreu ©PenguinRandomHouseGrupoEditorial,S.A.U.
TravesseradeGràcia,47-49.08021Barcelona
UtgittetteravtalemedSandraBrunaAgenciaLiteraria,SL Allrightsreserved
Norskcopyright©CAPPELENDAMMAS,Oslo2018
OversattfraspanskavLeneStokseth
UtgittavBazarForlag,etimprintiCappelenDammAS
Omslagsdesign:SabineKwauka Tilretteleggingavdesign:NicOxby Sats:Type-itAS,Trondheim Sattmed:9,5/12pkt.Sabon
Trykkoginnbinding:BookwellDigital,Finland2018
Tryktpå:70gEnsoluxCream,1,8
ISBN978-82-8087-788-8
Materialetidenneutgivelseneromfattetavåndsverklovensbestemmelser.
UtensærskiltavtalemedBazarForlagerenhvereksemplarframstillingog tilgjengeliggjøringkuntillattidenutstrekningdeterhjemletiloveneller gjennomavtalemedKopinor,interesseorganisasjonenforrettighetshaveretil åndsverk.Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvar ellerinndragningogkanstraffesmedbøterogfengsel.
Tilforeldrenemine
Camprodon,våren1926
Detvarenmildettermiddagutensåmyesometvindpust.En vårligettermiddagsomduftetavsolskinn.Bilen,enlekker,gul Boattail,kjørtebortoverlandeveien,somvarflankertavalmetrær.DetvarikkelengesidendehaddepassertSantPaude Segúries,ognånærmetdesegCamprodon.
Ferrankjørte,fulltkonsentrertomveien.Vedsidenavham satthanskoneRoserogbetraktetdeparaderendetrærnemed store,forskremteøyne,somfuglerutenvinger,nestenskjulti skyggenavklokkehattenhunhaddepåhodet.Plutseligglimtet ensolstrålevoldsomtoppmellomtrekronene,ogetnyttoglivligerelysfunkletiRosersblikk.Hunsnuddesegmotmannen sinogsåpåhammedenskyggeavetsmil.Denhanskekledde håndenhviltepåskulderenhans.Ferranmerketdetlettsindige blikketogkjærtegnetfrahåndenhennesogbesvartedettakknemligmedetstortsmilutenåtablikketfradensvingeteveien somstraktesegforandem.Bareinoensekunder.Noensekunderderbeggeto,FerranogRoser,glemtetankenesomformørketsinnenederessomomdevarfulleavrøyk.
EkteskapetmellomFerranClosogRoserMolinshaddesitt utspringietavBarcelonasmestprestisjefullemotehus:Santa Eulalia.RoservardatterentilAntoniMolinsGil,somhadde drevetforretningenetilhandødei1917,ogsøsteravden nåværendeinnehaverenAndreuMolinsRos.
FerranClosbegynteåjobbeiSantaEulaliai1918,under sværtspesielleomstendigheter:Ibegynnelsenarbeidethan somekspeditøriavdelingenforherrekonfeksjon,menden ungedirektørenAndreuMolinslasnartmerketilatdetskjulte
segenkunstnersjelidenungemannen,somvarspesieltgodtil åtegneoghaddeenheltspesiellfølelseforfargerogsansfor teksturer.FerranClospassetsomhåndihanskeiSantaEulalia,ogAndreuMolinsskusletikkebortdettepotensialetsom føydesegsågodtinniutvidelsesplanenehans.Slikvokstedet fremetsterkttospannsomførteSantaEulaliainniengullalder.AndreuMolins’godedømmekraft,fremsynthetogslagkraftigeforretningssansogFerranClos’skapelsestranglyktesi fellesskapmedågjøredetsomopprinnelighaddeværtettekstilmagasin,tiletmidtpunktiBarcelonasmoteverden.
Itilleggtilenansvarsfullstillingmedarbeidhanelsket, skjenketSantaEulaliaFerranenuventetgave:Roser.Dahan blekjentmedhenne,varhunenungjentepåattenår,iferd medåvokseseghøyogblond,ogmedformersomikkevar heltitrådmedtidensstandard,somhelletmermotglattog sped,medandrogynetrekk.
Roserhaddesnøhvithud,enfornemnese,tynneleppersom sjeldensmilte,ogstore,mørkeøynemedetmelankolskblikk. Detfredfulleansiktetkunnevirkelitttristvedførsteøyekast, menbarevedførsteøyekast,fordensomvanttillitenhennes, vissteatøynenehenneskunnefyllesavglitrendelekenhet,og atleppenekunnesmile–ognårdeville,kunnedegjøredet medenforførerisktroskyldighet.
Itillegghaddehunfåttenutsøktoppdragelse;hunvaren ungkvinnesom vissteåteseg,somdeeldrekaltedet;hun kunnefølgeensamtaleogvissteogsåågripeinnidennårdet varpåsinplass.UtdannelsenhunhaddefåttvedBarcelonas bestereligiøseskolerforungedamer,haddeikkeværtforgjeves.Dessutenhaddehunennaturlig,nestenaristokratiskeleganse,ogmeddengjordehunsegbemerketienhvilkensom helstforsamlingogtiltrakksegmangeblikknårhunskredned denbredeskoletrappen,armiarmmedfarenellerbroren.
Ferranforelsketsegihennefordihanforelsketsegienhvilkensomhelstung,vakkerkvinnesomkomihansvei.Men Roserforelskethansegipåenannenmåte,fordihanstraks forstohvilkenrollehunkunnespilleilivethans:Hunkunnegi hamstabilitet,nøyaktigdeningrediensensommangletihans altforheseblesendetilværelse,somoftekunnegåoverstyrfor
ham.DegiftetsegiSanPaudelCampden18.mai1921. DavarFerrantjuefemårgammel,ogRoservartjueén.Selv omFerranuomtvistelighaddesikretsegdenhøyeposisjonen iSantaEulaliavedhjelpavegnetalenter,vardetogsååpenbarthanatgjennomdetteekteskapetoppfylteønsketomåbli endelavenavbyensmestkjentefamilier,enfullverdigdel avmotehusetSantaEulalia.Detåpnetutvilsomtenspennende fremtidforhamoggjordedetmuligåvirkeliggjøreetavde hemmeligemålenehanhaddesattsegvinteren1918,dahan ankomBarcelonaogSantaEulaliamedetbrevihåndenfrasin far,doktorClos.
Førdennestrålendemaimorgenenopprant,haddedetikke destomindreværtsvik,hemmeligheterogløgner.
Ogsorg. Myesorg.
Roserrettetblikketmottrærneigjen.Såfortdesusteforbi øynenehennes!Fartenvarsåhøyathunnestenblekvalm. HuntenkteatdetfemårlangeekteskapetmedFerranhadde gåttlikefort.
Detvarogsåblittsværtannerledesennhunskullehaønsket. Allespåddedemenstrålendefremtid,oghunkunneabsolutt ikkeklageoverlivethunhaddehattsammenmedmannensin: reiser,fester…Altmankunneønskeseg–detlivethunhadde drømtom,dethunvaroppdratttil,menlikevelvarhunikke lykkelig.
RoserforelsketsegiFerransåsnarthunsåhamibutikkenførstegang.Hanvarenungmannsomlysteavvennlighet,trygghetogvitalitet.Hanvarikkesåhøy,menhanvar flott.Detkastanjebrune,skinnendeblankehåretvartilbakestrøket.Munnenhaddealltidetlitesmilpålur,ogdesmå,livfulleøynenevarsåviltreatdeminnethenneomklinkekulene barnlektemed,avglassogmedfargestriperinni.Hanvaralltidoppmerksompåhvordanhantoksegut,ogkleddesegmed omhu.Roserliktekilingenfradenvelstelte,lillebartennår Ferrankyssethenne.Ogsånnsomhankyssethennedengangen!Nåvirketdetsåfjernt,tidendahanbeilettilhenneogsa nydeligeting,vakrereordennhunnoenganghaddefåtthøre.
Dahanskrevbrevtilhennehveruke,glødendebrevmedord manikkekunnesihøyt,bareskrive.
DethaddeværtdenbestetideniRosersliv.Lykkelig.Ja. Roserhaddeværtlykkeligidissedagenefulleaværlighetog glede.
Forventningsfulledager.
Gylneogblå.
Dageneførfraværene,fluktene,mistankene. Mistankene.
Alltidsåmangemistanker!
Mistankenebegynteåkommeførdegiftetseg.Likevel haddeRoserhåpetintakt.Ogtroskyldigheten.Huntenkteat nårdevargiftoghunvarblittkvinne,villehunklareåkuedet flyktigebeistetsomFerranlottilåhainniseg.
Mendertokhunfeil.Villdyretvarukuelig.BakFerrans vennlighetogsjarmskjultedetsegenstorskjørtejeger,en grenseløsuansvarlighet,enuimotståeligogsjarmerendeegoist.Mistankenebletilvisshet.Lykkenbrast.Ferransaalltidathanelskethenne.Ogdetgjordehan!Menikkebare henne.
Tidengikk,ogRoserventetforhåpningsfulltpåbarnasom skullegjøredetsvake,sårbareforholdetderesubrytelig.Men barnakomikke,ogsavnetvarsomenmørkskyggesomvokste ibrystetfradagtildag.
Ibegynnelsenvarbarnløshetenenfrustrasjonsomførtedem nærmerehverandre.Somdenungekvinnenhunvar,oppdratt tilåspillesinsosialerolleperfekt,haddeRoserlærtåskjule skuffelsenogopptremedetmothunlangtfrafølte.Hundeltokpåallefester,lo,dansetogtrøstetsegmedtankenpåat bådehunogmannenhennesfremdelesvarungeoghaddeall verdenstidpåsegtilåbliforeldre.Ikkedestomindrebletrøstentilbedrøvelseforhvermånedsomgikkutenathunfikk oppfyltsittstoreønske,ogdrømmeneløstesegoppietslags dumptraserisomfyltehelehennessjel.
Etterhvertsomtidengikk,bleskuffelsentilenbesettelse. Sorgenvarsådypogfyltehennesåsterktathunikkelenger klarteåskjuledenogføltebehovforåsnakkeomdenmed Ferran.
«Barnakommernårdekommer,kjære,deterjegikkei denminstetvilom.Dumåbevaretroenogslutteåbekymre deg.»
HunklarteimidlertidikkeåtatilsegFerranstrøstendeord, ognokengangsankhunnedidensviendesmerten.Nostalgienogskuffelsenvokste.
Ferran,derimot,glemtestraksfortvilelsentilsinungekone. Hanønsketogsååblifar,mendetønsketspilteenmindrerolle ilivethans.Livetvarfantastisk!Fulltavhemmeligheter,kjærlighet,arbeid,prosjekter…
Prosjektene!ProsjektenetilAndreuogFerran!Detvarde somforvandletSantaEulalia,detgamlevaremagasinetvedPla delaBoqueria,tilenmoderneforretning.Enforretningsom, inspirertavdenyskapendetrendeneiParis,snartskullepresentereBarcelonaformote-ogskredderkunstpåypperstenivå – hautecouture.
Særligdetsisteprosjektet.Roserkomaldritilåglemme ansiktettilFerrandahanfortaltehenneomdetnyeeventyret hanogAndreuvillegisegikastmed.
«Vivillagevåregenkolleksjon.Denallerførste.Vårhelt egnekolleksjonmedhusetsumiskjenneligesærpreg.»
Rosersattoggreddesegforantoalettkommodenpåsoverommet.Hunhaddebarepåsegenunderkjolemedkort bukse,rasendemoderne,naturhvitogprydetmedjordbærrødekreppbånd.Hunfulgtemedispeiletpåektemannen,som gikkfremogtilbakemenshansnakketentusiastisk.Hanklarte ikkeåståstilleoggestikulertelikeopprømtogheftigsomhan pleide.
«HuskerduboutiquentilMadeleineVionnetiFifthAvenue?»
«Ja,selvfølgelig.Denduliktesågodt.Dusnakketomdeni enheluke,»svartehunsmilende.
«Detstemmer,ogjegersikkerpåatduhuskerhvorfor,» svarteFerran,stadigmerentusiastisk.«Denerikkebareen motebutikk.Ikkepånoenmåte.Der,Roser,befinnerdetseg etskapendegeni,enstorkunstner.Forførstegangsåjegtydelighvorviktigenkunstnersrastløsesjelerformoteverdenen. Fantastisk!»
«SomidestoremotehuseneiParis.IkkeglematVionneter fransk.Ogdetermotenehennesogså.Altvedmoteneerfint, fantastisk,somdusier,mendeerfranske,»understreketRoser, sikkerpåatdetvarudiskutabelt.
«Nei,kjære.Vionnetermyemerennsomså.Hunharen heltspesiellinnflytelse.Ogvetduhvahunhargjort?Den kreativegenialitetenhennespåvirkerkundene,bestillingeneog trendene.Forikkeåsnakkeomdetekniskeferdigheteneog evnentilnytenkning.Hunerikkebareenmoteskaper.Huner enkunstner,utentvil!
Ferranlukketplutseligøynene,somomhanvilleseforseg kjolenetilMadeleineVionnetiallsinprakt.Stemmenlødmer entusiastiskennnoengangdahanfortsatteåsnakke.
«Huskerdudeskråskårnekjolene?Deterdetjegvilprøveå fådegtilåforstå.Innovasjon!Diagonalesømmer,skjørtmed storvidde,ermeløsebluser…Kortsagt:sensualitet!Ensplitternymotesomertilpassetkundene.Forikkeåsnakkeom stoffene.Stoffene!Hvordanmanbrukerstoffene:krepp,chiffon,sateng,silke…
MedettbleFerranståendeheltstille,fordypetiegnetanker.Roser,somsattmedbørstenihånden,snuddesegforåse påham.Dahanfortsatteåsnakke,varstemmenroligere.Tankenefløyogbletilord:
«Inntilnåharvibegrensetosstilåtilbykundenefranske produkter.Detharværtkundeneshøyesteønske:åklesegi moterfraParis.»
«Ogvihartilbudtdetbesteavdenparisiskemoten,synesdu ikke?»saRoserogreistesegoppmedstore,åpneøyne,fulle avnysgjerrighetsomsamtalenvekketihenne.
Ferrangikklittnærmeresinkone:
«Deterikkenok,Roser!Nåskalvitilbykjoler,enmotesom vilskilleossutfraalle.AllevilvitehvemsomgårienSanta Eulalia-modell,hvasomervårstil.Viskalpresenteredennye motenmedenstorvisning.»
Roserbrastilatter.«Enmotevisning?Somdemviharsetti Paris?»
«Mye,myebedre.Detskalbliheltfantastisk,og…» «Ikkeforhastdeg!»
«Trorduatjegdrømmer?Atjegvilselgeskinnetførbjørnenerskutt?»spurtehanlittfornærmet.
«Spørduomjegtvilerpådeg?Påingenmåte,kjære.Dukan lykkesmedaltdusetterdegfore.Deterjegheltsikkerpå.Og hvisduitilleggfårhjelpfradenstivnakkedebrorenmin…»
Rosersnuddesegmotspeiletovertoalettkommodenigjen. Hunbegynteåbørstehåret,menektemannensordforferdet henne.
«DerforharjegtenktåtilbringesommerenichaletettilforeldrenedineiCamprodon.»
EtternoensekundersdørgendestillhetsnuddeRoserseg motmannensin,tydeligoverrasket:
«ICamprodon?Men…Jegharjoikkeværtderpåårevis! Ogdukjennerikkeenganghuset.Hvaiallverdenskalvigjøre iCamprodon?»
«Dutrorvisstikkeatjegerbegeistretfordentanken.Duvet joatjegerenbyensmann.MenAndreuinsisterer.Hansierat hanikkevilhanoendistraksjoner.Kolleksjonenmåpresenteresiseptember.Hanmeneratdetertvingendenødvendigmed etparmånederstilbaketrekningtilhjertetavPyreneene.»
«Selvfølgelig.Andreu!»
ErgrelsentilRoservartydeligåsepåøynene,leppeneog faktenehennes.Hunblestadigdrevettilvanviddovermåten brorenvalgteågjøretingpå.Hvorforrådførtehansegaldri mednoen?Denneavgjørelsenpåvirkethenneogså,oglikevel varhundensistesomfikkvitedet.
«Detfinnesmangestederderdukunnefåfredogtegneuten åbliforstyrret.HusetiCamprodoner…etliteinnbydende sted.Etteratfardøde,drarmorditbarenoendageriaugust, ogAndreuogfamilienhanserdernestenaldri.Jegskjønner ikkehvorfordetharfalthaminnatduskaldratilakkurat Camprodonforåforberedekolleksjonen!»Ansiktetbleenda harderedahunsa:«Jegharikkelysttilådradit!»
Hunlabørstenpåtoalettkommoden,ogmedtåreriøynene rettethunblikketmotdehvite,tulipanformedelampenerundt speilet.Ferrangikkmotdørenmenshantenteensigarett.Før hangikkut,lahantil–somomhanalleredehaddetankene andresteder:
«HvisduforetrekkeråbliværendeiBarcelona,forstårjeg det.Jeglikerdetikke,mendeterfulltforståelig.Jegkommer tilåtegneheledagenogvilikkeatduskalkjededeg…Jegkan draalene.»
«Ikketaleom!»
«Ikketaleom!»
DetvarsvarettilRoserdaFerranforesloathunkunnebli igjeniBarcelonaalene.Hunskulledradithandro.Ogderfor vardepåveitilCamprodondennestrålendevårmorgenen.
Denåddefremtidligpåettermiddagen.EtterdensistesvingenkomdeinnilandsbyenogkjørtegjennomdentilPaseode laFontNova.
Detvardenførsteurbanepromenadensombleanlagti Camprodón,tilminneomdoktorRobert,somhaddevært drivkraftenbakåfåborgerskapetiBarcelonatilåtilbringe somreneder.PromenadengikkfraCamídeDalttilkildenden haddefåttnavnetter.Langspromenadenbledetplantettrær, plassertsteinbenkerogtilogmedinstallertelektrisklysinoen jernbuer,ogganskesnartbegyntedeherskapeligevillaeneå breomseg.
«Etfantastisksted!»ropteFerranforathanskullehøre henneovermotorduren.
«Ja,deterdet,menetterhvajegharhørt,planleggerenviss Maristanyenannenpromenadesomskalbliendaflottere,» svarteRoserogpektemotetåpentjerngitter.«Deterher.»
Depassertegitteretogkjørteinnienveiomgittavtrærtil etstorthuspåtrekvadratiskeetasjer.Fasadenhaddemurpuss medskiftendeteksturogfargepåhjørnene.Rundthusetlådet enfrodighage.Bilenstoppetforanhuset,ogmotorenblestille. «Strålende!»
Ferrangikkutavbilenogbetraktetentusiastiskdetstore huset.Rosergikkutbakhamogbetraktetogsåhusetderhun haddetilbraktsåmangesomre.Ihagenvippetoghvisketgreineneivinden.Detføltessomomtidenvarblittfangetiettomrom.Hungrøsset,menikkefordihunfrøs.Strakskjentehun denlunevarmenfrafløyelskåpensomFerran,tjenestevilligog elskverdig,haddegåttforåhenteibilenoglaoverskuldrene
hennes.Huntakkethammedetsmil.Degikkmotinngangsdøren,menførdevarfremme,gikkdenopp,ogenlubben kvinneskikkelsekomtilsyne.
«Agustina!»
Roserroptehøyt,somdenlillejentungenhunhaddeværten gang,løpopptrappenogomfavnethenne.
«Velkommen,frøken,tenkatjegskullefåsedegigjen.Jeg troddenestenatduhaddeglemtoss.»
Agustinavarguvernantensomsammenmedsinmann Tomástokvarepåeiendommenheleåret.Hunomfavnet Roser,rørttiltårer.Denungekvinnentrakksegløsfrade sterkearmenesomvarvanttilhardtarbeid,foråkunne betraktehennefraavstand.HunkunneslåfastatAgustina ikkevarnøyaktigslikhunhuskethenne.Nåvaransiktetrynkete,oghunhadderødeposerunderøynene,menhunhadde detsammesmiletommunnensomalltid.
Degikkinnihuset.Agustinaåpnetdørentildenstorespisestuenmednisjetaksomvendtemotdenromsligehagen.Rommethaddeenrekkestorevinduermedfargetglass,ognår solenskintegjennomdem,blelysetforvandlettilfargesprakendestrålersomminnetomkunstigild.
Roserhaddetattavseghattenogtrakkenhåndgjennomdet korte,blekedehåretsomvarkliptienrasendemoderneguttestil.Ihverenestekrikogkroklådetminnerpålur–uklare ogunnfallendesomdestilleskyggeneibunnenaveninnsjø.
Hunbleknet.
«Duerkritthvit,frøken.Følerdudegbra?»
«Barelittkvalm,Agustina.Allesvingene!»
Guvernantensatteiåle,ogmedetsmilsomfikkfremsmilehulleneikinnene,gjordehuntegntilatFerranskullenyte utsikten.
«Duskalvitedet,minherre,atdafrøknavarbarnogkom hitomsommeren,varhunalltidkvalm,ogansiktetvarhvitt sometlaken.Somnå.Akkuratsomnå!Dalagdejegurtetetil henne,ogsåkomhunseg.Ikkesant,frøken?»
«Absolutt,Agustina.»
«JegskalbeTeresitaomågidegurtete,ogetterpåkandu leggedegentimestid.»
«Teresita?»
«HuskerduikkemindatterTeresita?»
Isammeøyeblikkkomenkorpulentmannmedettiltalende ansikttilsynepådørterskelen.Hanvredogvendtepåskyggeluenhanholdtmellomhendene,ogsammenmedhamsto detenungjentesomikkekunneværemerennfjortenårgammel.Hunvarmørkihudenoghaddesvarthårsomvarfesteti enlang,løshestehale.Øynenevarendasvartereennhåret,og blikketvarbådeblygtognysgjerrig.
«Tomás!»utbrøtRoser,oggikkbortforåhilsepåmannen, somtørketavhåndenpåvelurbuksenførhanraktedentil henne.
«FrøkenRoser,velkommen!»
«Ogdu…dumåværeTeresita!»
Jentaløftetblikketetkortsekundførdemørkeøyneneså sjenertnedigjen.
«Dustoremin,somduharvokst!»
Agustinabegyntestraksåorganiserealtogalleogfordele oppgaver.
«Teresita,gåutpåkjøkkenetoglagengodurtetetilfrøkna ognoeåspisetilherren.Detmåikkeværesåliteathanikke blirmett,menhellerikkesåmyeathanikkeharmatlysttil middag.Ogdu,Tomás–ikkestådersomenannenidiot,gåut tilbilenoghentbagasjentilherskapet,devilsikkertskifte…»
Roserhaddegåttborttilvinduene.Hunåpnetet.Detføltessomomdetkjente,glemtelandskapetkominnforåfinne henne.Defredeligedageneibarndommen,iungdommen.Og alledefortettedenettenefulleavmåneskinn.
Hunvisstefremdelesikkeomhunønsketnoegjensynmed dedagene.Mednettene.
Detvisstehunikke.
Nei.
Såsnartgrålysningenmistetdenførsteblygheten,stoFerran oppoglukketseginnepåkontoretsomhaddetilhørtfarentil Roser,oggjordesegklartilåtegne.Husetsov.Solenstolangsomtoppogovervantdisensomlåoverplanteneihagen.På kjøkkenetbegynteAgustinapåforberedelsenetilennydag.
Selvomarbeidetbegeistrethamogopptoktankene,savnet FerranBarcelona.Omdagen,livetpåbulevardene,detravle, livligegatene.Ogomkvelden,detandreBarcelonasomfikk teatreneogsalenetilåblusseopp.EtBarcelonasomsovsøtt, overlatttilvekternesnattligerunder.Å,ja!Somhansavnet Barcelonaslysoglyder,detbrusendelivetsomstrømmetgjennomdenkjærebyenhans!
Heldigvisvarstundenemedhjemlengselfå,forFerranvar nærmestbesattavensykeligskapendefebersomgjordeham uteavstandtilannetennåtegneogtegne.Hverdag,innelukketpåkontoretderingen,nestenikkeengangRoser,dristetsegtilåforstyrreham,fyltehanutalligenotisbøkermed enmengdeknøttsmådesignskisser,renehieroglyfersomfant formogmeningifantasien,ogsombarehankunnedechiffrere.Hanrabletfrenetiskitimeettertime,utenstans,somen litenguttsomnettopphaddeoppdagetdefantastiskeverdenenemanbarekunnefåtilgangtilmedpapirogblyant.
EngangiblantbleFerransittendeurørlig,fordypetienav deuleseligekrusedullene.Detvarsometlyn.Noeinniham utløsteetsjokk.Detvilleikkeslippetaket.Pressetpå.Hanga detform,oppdagetetomrisshanlikteogstudertemysende medettøye.Hvemkunnevite,kanskjedethansåforanseg,
villeblietavdesigneneidenfremtidigekolleksjonenhan drømteom.Foråfåbekreftetdenvagefølelsenavåværeinne pånoe,måttehanarbeideutretteliginntilhanfantigjenkraftenidenlilleskissenetterutalligetimer.
PåsoverommettilRoserogFerranåpnetRoserøyneneså snartsollysetsivetinngjennomglipeneivinduetogkrøp videretildetnestennåddehodeputen.Hunnøtsynetavsolstrålenesomminnetomfint,gyllentstøvsomsanknedforå døpågulvet.Medetsmilommunnenstohunopp,langsomt ogdovent,tokpåsegenneglisjéogåpnetvinduenepåvidt gap.DennevåreniCamprodonsåhimmelenutsomomden varnyvasket!Omgittavdengylne,mildenaturenføltehunat sjelenhaddefåttennyfredsomhunhaddetroddvartapt.Tilfluktsstedet,denpålagteensomhetenhunhaddeværtsåredd for,utenselskapmedandreennFerran,haddeførthennetilbaketilgamle,lykkelige,ubesudledetider.Hunkjenteenny altoppslukendeforelskelseidennemannensomhunnåhadde forsegselv.Somfør,kanskjesomalltid,lothunsegtiltrekke avhanssamvittighetsfullhetogsinnsro,forvandlettilhans skygge,tilettaustnærvær,uberørtavaltsomikkevarham. Rosersteltesegogkleddesegmenssøvnenennåklebettiløyelokkene.Hunpyntetsegsomomhunlevdeetintenstsosialt liv,velvitendeomathungjordedetforenenestetilskuer.Hun haddetattmedsegflerekofferterfulleavmoderneklesmodelleravallersistemote.Demhunlikteallerbest,varstrikkesettenemedulljakkeog-skjørtsomhunnettopphaddekjøpti Paris,ogsomGabrielleChanelhaddegjortsåpopulære.Mer modernekunnedetikkebli.Renelinjer,plisséskjørttilunder knærne,ensfarget,nøkternt,kombinertmedmersportslige plagg,slikathunkunnefølesegvelheledagenidettepålagte, landligetilfluktsstedet,uansettomhunrusletenturiCamprodon,elleromhunbleværendeihusetforåholdepåmed yndlingshobbyenesine:åleseogåsy.
Førhungikknedtilfrokost,lettehunblantalttilbehøret somfylteopptoalettkommoden,foråfinnenoesomkunne brytemedallfornuften,kanskjeetperlekjede,enpenbrosje elleretavdeekstravagantearmbåndenesomhunhaddetatt
medseghjemfradensistereisentilParis.Dahuntilsluttvar fornøydmedbildetsomsåtilbakepåhennefraspeilet,gikk RosertilkontoretderFerranalleredehaddesittetogtegneti fleretimer,foråluretilseglitt,barelitt,avtidenhans.Hun prøvdeågjøredetutenålagelydogåpnetdørenmedstillferdigeskritt,snekseginnidetallerhelligsteogsendteetlavmælt godmorgen utiluften,derdetblehengendeogsveve usikkert.DaFerranhørtehenne,trakkhanfingrenegjennom håret,snuddesegforåsepåhennemedensigarettmellomleppeneogsmiltegjennomrøykskyen.Detkomet godmorgen fra hansmunnogså,ogforRoservardetsomenvarmbølge,nestensometkysssominneholdtheleverdenssødme.
Hunskullegjernehatrukketutdissekortestundenesom etsukkfyltavbegjær,menhunvarreddforåforstyrreFerranognøydesegmedåstøttesegtausttilstolenmenshunså hamtegne.Utenetordstrøkhunborthåretfrapannenhans, greddedetmedfingreneogklemteskuldrenehanstilavskjed.
Ferransa,utenåsnuseg: «Vises,kjære.»
«Ses,»svartehun,sålavtatdetvarvanskeligåkjenneigjen stemmenhennes,ogmedhjertettungtsomblygikkhunutav kontoret.
PratentilAgustinaunderholdthennemenshunspistefrokost.HunoppdaterteRoseromaltsomforegikkilandsbyen, snakketomfolkhunikkekjenteellerikkehaddekjentpå lenge,ogsomhaddeforsvunnetnedmellomfoldeneihukommelsen.Agustinafikkhennealltidtilåle,selvnårhunikke haddelysttildet.
«Joda,frøken,desieratpromenadentilherrMaristanyskal blisåoppsiktsvekkendeatfolkblirslåttibakken.Hvemskulle trodet?HeriCamprodon,hvorvialleredeharenoppsiktsvekkendepromenade.ElpaseodelaFont.Hvorfortrengervi entil?»
«Agustina,altdetdervilgivelstandtillandsbyen.»
«Denmådulengerutpålandetmed,frøken.Hardusett detskjenoeannetsted?Endaenpromenade!Mannenerblitt stormannsgal.Suksessenhargåtthamtilhodet.Detnesteblir velathanskalplukkepærerfraalmetrærne.»
ImellomtidengikkungeTeresafrakjøkkenettilspisestuen ogfraspisestuentilkjøkkenetforåsørgeforatfruRoserikke mangletnoe,samtidigsomhunprøvdeåfåmedsegaltsom blesagt.Jentavarganskestillferdig,medetsøtt,liteansikt somkunneværthentetfraenkjærlighetsroman,oghunvar betattavfruenfraBarcelona,somhunsyntesvarstrålende. Hunfulgtehennehvorennhungikk,medstoreøyne,to store,mørketjernsomliksomvilleslukehverdetaljvedfigurentilRoser:kjolenesomgikktilunderkneetsådeveldreide, flottebeinaglinsetunderdegjennomsiktigestrømpene;de skinnendeblanketørklærnesomvarknyttetrundthalsen,de nydeligeveskenehunbruktenårhungikkut,skoenemedlav, firkantethæloglisserogbåndsomvarfestetovervristen.Hattenesomskjultehåretmeddenkorteguttefrisyren,såbarnslig,såvårlig.Duftenhennes…
TeresagikkmedparfymentilRoserinesenhverenestedag. Fruenduftetavfioler.Duftenavenukjentverden.Ihennes verdenluktetfolknemligikkeblomster.Deluktetsvetteog arbeid.Kvinnenehunvaromgittav–moren,defåvenninnene oghunselv–kleddesegiallhasthvermorgen,utennoeom ogmen.Demåttebaretrekkeunderskjørtetovernattskjorten desovmed,enavullomvinteren,ogenavbomullomsommeren.Ogoverunderskjørtetetskjørtogenbluse.Undertøyet skiftetdeengangiuken.Slikvarhennesverden.
DetmestspennendeøyeblikketpådagenvarnårTeresa gikkinnpåherskapetssoveromforåryddeogreoppsengen. DeførstedagenevågethunikkeårøretingenetilRoser,ikke engangforåtørkestøv.Detgahenneenmerkeligfrykt,en fryktforathendenehennes,somikkevarvanttilårøreved vakreting,skulleskitnedemtil.Likevelbletrangenognysgjerrighetenetterhvertsåstoratdenovervantfrykten.Endagda Teresaryddetpåtoalettkommoden,tokhunoppetarmbånd somRoserbrukteofte.Detvarstort,avskinnendeblankt, hvittelfenbein,oghaddeenstor,rødsteininnsattpåmidten, ogutfradenstraktedetseggullstrålersomendteibriljanter. Huntokdetpåseg.Sånydeligdetvar!Ogsåsåtungt!Hunlukketøyneneoglotsegrivemedavdesprøogfremmedeønskene smykketvekketihenne.
Teresablestadigdristigereogtillotsegåutforskeklesskapet tilfruen,somvarfulltavpraktfulleklær.Ibegynnelsennøyde hunsegmedåberøredemforsiktig.Såkomdagendahunmed skjelvendehendertokfremetsilkesjalsomvarsåmykt,så mykt,ogladetoverskuldrene.PådennemåtentrådteTeresa fornoenminutterinnifrøkenRosersverdenogblegjennomsyretavparfymenehennes,avdenfremmedeogetterlengtede luksusensomtrengtestadigdypereinnihennefradagtildag. SådeiligforTeresaåbefinnesegmidtiendrømmenshun visstemedsikkerhetathunvarvåken!
Jentapassetgodtpåataltvarpentbrettetogordentligetter henne.Ikkefordihunsyntesathungjordenoegalt,ellerfordi hunvarreddforåblioppdaget,fordetvarhunikkedetminste reddfor,menfordihunfølteendypogærbødigrespektfor klærneogtingenetilRoser.Hunhaddealdrikunnetforestille segatRoservarklaroverdesmåinngrepenehungjordeihennesverden.
Førstvardetbarenoensmådetaljer.Plaggsomskiftetplassi skapet.Etogannethalsbåndsomstakkutfraetuiet,ellerhattersombyttethatteskemedhverandre.Ubetydeligebagateller somvillegåttubemerkethenhosenhvilkensomhelstannen somvarmindreryddigogmetodiskennRoser.
Nysgjerrigheten,ogkanskjeogsåkjedsomheten,fikkhenne tilåfølgemedpåhvasomforegikkpåsoverommet,foråfinne uthvaslagsspøkelsedetvarsomspankulerterundtder,selv omhunvarganskesikkerpåatdetvaretmenneskeavkjøtt ogblod.Dermedfikkhunmistankenebekreftet:Spøkelsetvar Teresa.Dahunoppdagetdet,blehunmerkeligrørt.Roser spurtesegselvmedverkendehjerteomhunendagvillefåse densammebeundringensomlysteiøynenetilungeTeresa,i øynenetilenegendatter.Endatterhunsåforsegskullevære blondsomhenne,ogmeddetlivligeblikkettilsinfar.Navnet haddehunklartallerede:HunskulleheteCarlota,ogFerran oghunskulleformehennetiletgodtogskikkeligmenneske.
DrømmenetilRoserogTeresakryssethverandre,lekte gjemselutenåfinnehverandre.MensTeresaiallhemmelighet lektedameinnepårommet,drømteRoser,gjemtutepågangen,omåblimor.
RoserbegynteåsepåTeresamedetkjærligblikk,kanskje fordiønsketomåblimorgjordehjertethennesmykt.Kanskje detvarderforideenslohenne.
RosertoksmåbiteravdendeiligekjeksenAgustinahadde bakttilhennefordihunvissteathunliktedensågodt.Hun tørketsmulerframunnenmedservietten,tokenstorslurkav koppenmedkaffeogmelkogsa:
«Agustina,detgamlerommetmittstårslikdetalltidhar gjort,gjørdetikke?»
«Jo,frøken.Ingenbrukerdet.NårbarnatilherrAndreu kommer,soverdeidetlillerommet,detmedtosenger.»
Rosernikketbekreftende.
«Hvamedklærnejegbrukteiungdommen,hengerdefremdelesiklesskapet?»
Teresakominnispisestuenmedfrokostbrettethunskulle servereFerranpåkontoret.
«Selvfølgeligerdeder!»svarteAgustina.«Morendinhar fleregangersagtatduskullerydderommetforklærogting nårdukommer.»Huntokenkunstpauseogunderstreketden medetdyptsukk.«Mensåkomdujoaldri–inntilnå,mener jeg.»
Rosertokennyslurkavdenvarme,søtekaffenogfortsatte åsnakkemedetutspekulertglimtiøynene.
«Vetduhvajeghartenktpå?Skapetmåværefulltavgamle kjoler.Deerikkemodernelenger,mendeerpeneogavgod kvalitet.Jegharlysttilåtaentittpådem.HvisTeresavil hjelpemeg,kanvikanskjevelgeutnoensomjegkanfiksepå sådepasserhenne.Duvetjoatjeglikeråsy…»
Hunrakkikkeåfullføresetningen.Fragangenkomdetet voldsomtbraksomoverdøvetdesisteordenetilRoser.
«MenTeresita!Hvaerdetdugjør,jente?Hardugåttfra vettet?»skjenteAgustinamenshunhimletmedøyneneogslo oppgittutmedhendene.Rosersmilteforsegselvogdrakkden sisteslurkenkaffemedmelk.
«Ogdenne,likerduden?»
Teresasøynelystevedsynetavkjolenmedhviteogblåstri-
persomRosertokutfraklesskapetogvistefrem.Desmilte beggeto.Teresassmilstrålte,mensRosersvarmerunnskyldende.
«Nåerdenfrykteligumoderne.Tenkatjegvarpådinalder dajeggikkmedden!Mensepåstoffet.Sepåfalletidet.Erdet ikkefint?Deterbomullskrepp.Nydelig.Ogsesåfinefarger!»
Teresaløftethånden,menrørteikkeveddetvakrestoffet. Dettordehunikke.
«Detkommertilågåfintåsyomdissekjolene.Jeggleder megtilågjøredet!Jeghartilbraktutalligetimerisystuenvår, skjønnerdu.Jegvarikkestorejentadajegbegynteåvanke påsystuen.Jeggjordevirkeliglivetsurtfordem,detkanjeg lovedeg:Jegtigdetilmegstoffbiteroglektemedmønstrene… Nestenutenåmerkedetbegyntejegåskjelneulikestofferfra hverandre:hvasomvarsilkemusselin,hvasomvarChantillykniplinger…»Roserbletausogsåpådenungejenta.Såmåtte hunle:«Duanerikkehvajegsnakkerom,gjørduvel?»spurte hunmuntert.
«Jo,fruRoser.Morharfortaltmegatbutikkendereser… er…»
«Se!»avbrøtRoserogholdtoppkjolenigjen,«hvisjegfjernervolangeneihalsen,åpnerutringningenogrunderdenav, klipperavskjørtetrettunderknærne…dablirdenperfekt! Dutrengerbareåfinneetpassendebelte,også…voilà!Klarerduåsedetfordeg,Teresita?»DetvartydeligatTeresaikke kunneforestillesegdet,menhunnikketlikevel.«Davelgervi den.Nåmåviseetteretbelte.Deternødttilåværeetiskapet.Seetterdet,ogrekkmegdenrundeeskenderoppe.Det seruttilåværeenhatt.»
Teresaskyndtesegågjøresomhunsa.Hungikkopppåen stologpektepåenstoreskesomstakksegutfradeandre.
«Den,frue?»
«Ja,taden,menværforsiktigsåduikkeslårdeg.»
Eskenvaraltforstortilathunkunneholderundtdenmed tohender.DaTeresaforsøktedet,mistethunbalansen,stolen vippet,ogdahungreptakistolenforikkeåfalle,ramletesken igulvetmedetstortbrak.
«Unnskyld,»saTeresaforknyttderhunstopåstolen.
«Somduskremtemeg!Erdetbrameddeg?»
«Ja,frue,jeg…»
Roserbøydesegnedforåsepåinnholdetiesken,somlå strøddutovergulvet.Inesteøyeblikktokhunsegtilmunnen ogundertrykteetoverrasketutrop.
«GodeGud!Deterikketilåtro.»
«Jegersåleifordet.Jeg…troddejegskullefalle.»
DetvirketikkesomomRoserhørtehenne.Hunbladdeoppsluktienlitenbokmedetomslagsomvarblittmisfargetmed tiden,sårørtathunbleblankiøynene.
«Dagbokenmin…dagboken.Denhaddejegglemt.»Hun løftetblikkettilTeresa,somsåbekymretpåhenneutenårøre seg.«Lamegfåværelittalene,erdusnill,»sahun.Nåville hunhalitttidforsegselv.
Ungjentaflyktetutavrommetmedenklumpihalsenfordi huntroddeatRoservarleiavhenne,sidenhunvarsåklossete. Menslikvardetikke.
Hunhaddefåttdagbokentiltrettenårsdagen.Fragudmoren sin.Ja!Hunhusketdetgodt,detvarhennehunhaddefåttden fra.Trofasthaddehunfyltboksideneiåretterår,gjemtden forfremmedeblikk,somenhemmeligskatt.Helttildagbokenforsvantutavlivethennes.Hunhusketikkehvordandet skjedde.Denblebareborte.Någikkdetoppforhenneatden haddeliggether,iCamprodon,godtgjemt,somalltid.Også vardenblittliggendepågjemmestedetsitt.Hunhaddekanskje savnetdenenstund.Sådødefarenhennes–etlangthardere slag.Hunhaddefullstendigglemtdagboken,somhaddeligget ogventetpåhenneheletiden,somentålmodigvennsomaldri bebreiderossnoesomhelst.
Roseråpnetdenogbladdeopppåentilfeldigside:
4.juli1916
Idagharmamáskjentfrykteligpåmeg.Jegerutmattetavå hagråttsåmye.
Detsomskjedde,varatjeggikktillandsbyensammenmed MaríaCamprubí,ogdavigikktilbakelangsCamídelaFont, møttevibrorenhennes,Víctor,ognoenvennersomsyklet.
Jegkjenteikkeallesammen.Visnakketoglosammenen stund.Tidengikkveldigfort,ogførjegvissteordetavdet, vardetspisetid.Victorvarsåsnillåtilbysegåfølgemeghjem påsykkelensin.Jegsattemegpåogtrakkoppbeinaforikke åkommenedibakken.Mamávarfrasegalleredefordidet varsåsent,ogdahunsåmegkommepåsykkelensammen medVictor,blehunrasende,ogsåsnartjegkominnispisestuen,skjeltehunmegutogsendtemegpårommetutenmat. Hvordanerdetmamátenker?Trorhunatjegfortsatter enlitenjentunge?Nårskaljegfålovtilåkommeoggåuten åspørrenoenomtillatelse?Jeglengteretteråblikvittdenne familienforalltid,forhertaraltsegdårligut,selvdemest uskyldigeting!
Jegskalblisålykkelignårjegfinnerdenjegskaldelelivet med.Jeggledermegtilåblikjentmeddettemennesketsom skalkommeogfrigjøremegfrademangelenkene.
TilsluttkomheldigvisAgustinaopppårommetmittmed entallerkenkaldtkjøtt.Utenatmamávisstedet,naturligvis…
Roserkrøpsammenienkrokmedarmenerundtdenkjære vennenhunhaddefunnetigjen.Hunkjærtegnetbokpermen somomdetvarhodettiletkjærtbarn,ogsmiltetrist.Fortid ognåtidfløtetøyeblikksammeniflyktigeminner.Hunspurte segselvomhvordetvarblittavdenunge,uskyldige,svermeriskejenta.
Hvordetvarblittavlykkenhunhaddedrømtom.
Etmørktbittavangststakksomnålerihudenhennesda tankenevandrettilbakeitid,derminnenelevdeinnestengteog urørlige.