Skogensusynlige stjerner
Skogensusynlige stjerner
OversattavBenedictaWindt-Val,MNO
KristinHarmel
KristinHarmel
Originalenstittel:TheForestofVanishingStars OversattavBenedictaWindt-Val ©2021KristinHarmelLietz Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2022
ISBN978-82-02-73112-0 1.utgave,1.opplag2022
Omslagsdesign:MiriamEdmunds Omslagsfoto:(dame)RekhaGarton/TrevillionImages,(øvrige) www.stock.adobe.com
Sats:Type-itAS,Trondheim2022 Trykkoginnbinding:LivoniaPrintSia,2022 Satti10/12pkt.Sabonogtryktpå60gHolmenBookCream2,0.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
TilKathyTrocheck(MaryKayAndrews), KristyWoodsonHarvey,PattiCallahanHenry, MaryAliceMonroe,MegWalker,ShaunHettinger ogallemedlemmeneavvårt Friends&Fiction-fellesskap. Derefylteetmørktårmedlys,kjærlighetogvennskap, ogjegerevigtakknemligforalldenstøtten deregameg.
Kapittel1
1922
DengamlekvinnenstoiskyggeneutenforBehaimstrasse 72ogventetpåatlysenederinneskulleblislukket. Balkongenutenforleilighetenvarinnrammetavhøyrøde klatreroserogeføy,mendetvarikkedetungeparetsom boddeder–denmaktsykeSiegfriedJüttneroghanskjølige,overlegnekone,Alwine–somsteltemedplantene. Denoppgavenbleoverlatttilhushjelpen,foromsorgfor levendevesenervarnoebaremenneskermedenvissgodhetkunneutvise.
KvinnenderuteiskyggenehaddeholdtøyemedekteparetJüttnerinestentoårnå,oghunvissteengoddelom dem,tingsomhaddebetydningfordenoppgavenhunnå skulleutføre.
HunvissteforeksempelatherrJüttnerhaddeværten avdeførsteiBerlinsomsluttetsegtilDetnasjonalsosialistisketyskearbeiderparti,dennyepolitiskebevegelsensom langsomtvariferdmedåskaffesegfotfesteidetkrigsherjedelandet.Hunvissteathanvarblittinspirerttildet dahanvarpåferieiMünchentreårtidligere,etterathan haddehørtensintungmannvednavnAdolfHitlerholde enflammendetaleiHofbräukeller.Hunvissteatdaherr Jüttnerhaddehørtdentalen,haddehangåtttilbaketildet eleganteHotelVierJahreszeiten,vekketsinsovendeunge kone,ogderetterliggetmedhenne,selvomhunhadde protesterttilåbegynnemed,forhunhaddenettoppdrømt
7
omenungmannhunenganghaddeelsket,enmannsom varblittdreptunderdenstorekrigen.
Dengamlekvinnenvissteogsåatdetbarnetsomvar blittunnfangetdennatteniBayern,menshøstensdufter fylteluften–enjentesomekteparetJüttnerhaddegittnavnetInge–haddeenføflekkformetsomenduepåinnsiden avvenstrehåndledd.
Dessutenvisstehunatjentavillefylletoårdagenetter, densjettejuli1922.Oghunvisste,likesikkertsomhun vissteatdenklokkeformedeliljekonvallenogdedunkle blomsterbladenetiltyrihjelmenkunnedrepeetmenneske, atjentaikkemåttefålovtilåblihosekteparetJüttner. Detvarderforhunvarkommet.
Dengamlekvinnen,somhetJerusza,haddealltidvisst mangetingsomandremenneskerikkehaddekjennskap til.Foreksempelhaddehunvisstdetisammeøyeblikk somFrédéricChopindødei1849,forhunhaddevåknet avendypsøvnmenstonenefrahans Revolusjonsetyde marsjertegjennomhodethennesiensorgfullparade.Hun haddeføltjordenskjelvedaMarieCurieblefødti1867, ogpånyttigjendaAlbertEinsteinkomtilverdeni1879. Ogsentenkvelendevarmjunidagi1914,tomåneder etterathunhaddefyltfireogsytti,haddehunfornemmet detdyptinneihalspulsåren,flereukerførnyhetennådde henne,atarvingentildenøsterriksk-ungarsketronenvar blittdreptavensnikskytterskule,ogatdettehaddeforskjøvetdenskrøpeligebalanseniverden.Hunhaddevisst atdettrakkopptilkrigdengangen,akkuratsomhun visstedetnå.Hunkunnelesedetidemørkeskyenesom samletsegihorisonten.
Jeruszasmor,somhaddetattlivetavsegi1860ved hjelpavetgiftigbrygg,haddeoftesagtatevnentilåvite tingpådenneuforklarligemåtenvarengavefraGud,og atdengikkiarvframortildatter,menbarehosdeheldigstejødiskekvinnene.Jerusza,somvardensisteienblodslinjesomhaddestrukketseggjennomårhundrer,opplevde dettiltidersomenforbannelseistedet,menuansetthva
8
detvar,haddedetværthennesbyrdehelelivetåfølge destemmenesomkastetekkogjennomskogene.Bladene hvisketitrærne;blomstenefortaltehistorierhelttilbake fratidenesmorgen;elvenebrustemednyheterfrafjerne steder.Hvismanbarelyttetomhyggelignok,villenaturenalltiddelesinehemmeligheter,somselvfølgeligivirkelighetenvarGudshemmeligheter.OgnåhaddeGudført Jeruszahit,tilettåkesløretgatehjørneiBerlin,derhun nåvillebliansvarligforåendreetbarnsskjebne–ogkanskjeogsåenflikavverdensskjebne.
Jeruszahaddelevditoogåttiår,nestendobbeltsålenge somenvanliggjennomsnittstysker.Nårfolksåpåhenne –hvisdebryddesegmedåseidetheletatt–bledesynligforbløffetoverdetrynketeansiktetogdeknudretehendene,somvarpregetavetlangtoghardtliv.Menfordet mesteoversådehennebare,slikSiegfriedogAlwineJüttnerhaddegjortdemangehundregangenedehaddepasserthennepågaten.Alderenhennesgjordehennesærlig usynligfordemsomvarmestopptattavutseendeogmakt –degikkutifraathunvarnytteløsfordem,etheltubetydeligvesensomingenburdekasteborttidensinpå.En kvinnesomvarsågammelsomhenne,komjoheltsikkert tilådøsnart.MenJerusza,somihelesittlivhaddefått næringogenergifraplanteneogurtenesomvokstepåde mørkestestedeneidedypesteskogene,vissteathunkom tilåleveityveårtil,helttilhunbleetthundreogto,og athunkomtilådøpåentirsdagvåren1942,likeetterat densisterestavsnøhaddesmeltet.
HushjelpentilJüttner-familien,denfryktsommedatterentilendødsjømann,haddegåtthjemetpartimertidligere,ogdaklokkenpasserteti,blelyseneileiligheten omsiderslukket.Jeruszapustetlettetut.Mørketvarhennesskjold,dethaddedetalltidvært.Hunmystemotde lukkedevindueneogkunnesåvidtskjelneomrissetavbarnesengentildenveslejentairommettilhøyre,innebak lyse,sennepsfargedegardiner.Hunvisstenøyaktighvor densto,forhunhaddeværtinneirommetmangeganger
9
nårfamilienikkevarhjemme.Hunhaddelattfingrenegli langsettertreverketisengenogkjentkraftensomstrålteut frakurveneiden.Treverkhaddeselvsagthukommelse,og førstegangJeruszahadderørtvedfurusengenderbarnet sov,varhunnestenblittoverveldetavenbølgeavvarmt, hvittlys.
Detvardetsammelysetsomhaddetrukkethennevekk fraskogenogbrakthennehittoårtidligere.Førstegang hunsådet,varijuni1920,dadetskinteovertretoppene sometpersonlignordlysogvinkethennenordover.Hun kunneikkefordrastorbyen,hunavskyddeåoppholdeseg påstedersomvarskaptavmenneskerogikkeavGud, menhunvissteathunikkehaddenoevalg.FøttenehenneshaddebårethenneretttilBehaimstrasse72,derhun blevitnetilatfruJüttnermeddetravnsvartehåretammet babyenforførstegang.Jeruszahaddesettbabyengløde allerededa,etlysimørketsomingenhaddevisstville komme.
Hunønsketsegikkeetbarn–dethaddehunaldrigjort. Kanskjevardetderforhunhaddenøltsålengeførhun foretoksegnoe.Mennaturenbegåringenfeil,ognå,idet øyeblikketdaenskyavtausesvarttrosterfyltehimmelen overdenglitrendebyen,visstehunattidenvarinne.
Detvarenenkelsakåklatreoppbranntrappenpå denmodernebygningen,ogendaenklereåskyveoppdet ulåstevinduetiekteparetJüttnersbarneværelseogsmyge seglydløstinn.Barnetvarvåkentogbetraktethennei taushet,utenågjøreanskrik.Desærpregedeøynenehennes–deteneskumringsblått,detandreskogsgrønt–skinte imørket.Håretvarsåsvartsomnattenselv,leppenelike sjokkerenderødesomkornvalmuer.
«Ikhbingekimendirtzunemen, »hvisketJeruszapå jiddisk,etspråkjentaneppekjentetilennå. Jegerkommetforåhentedeg. Hunbleforbløffetdahunoppdaget athjertethenneshamret.
Hunhaddeikkeventetnoesvar,menjentaåpnetmunnenlittograktefremvenstrehåndmedhåndflatenvendt
10
oppover.Detdueformedefødselsmerketskimretimørket. Hunsanoemedlavstemme,noedeflestevillehaavfeid sommeningsløsbablingfraetlitebarn,mensomvarklart ogtydeligforJerusza. «Duszentir,» sabarnetpåjiddisk. Deterdeg.
«Yo,dusbinikh,» nikketJerusza.Såløftethunoppbarnet,somikkeprotesterte,holdthennetettinntildespinkle kurveneikroppensin,ogklatretutavvinduet.Hunformeligdansetnedstigen,ogføttenehennestrafffortauet utenenlyd.
TrygtilyunderkappentilJeruszastirretbarnettaust rundtsegmedstore,ulikeøynemensBerlinforsvantbak dem,ogskogennordforbyenoppsluktedem.
1928
JentafraBerlinvaråtteårgammeldaJeruszalærtehenne hvordanhunskulledrepeenmann.
SelvsagthaddeJeruszaforkastetbarnetsdøpenavni sammeøyeblikksomdenåddeutkantenavskogenden nattenforseksårsiden.Ingebetydde datteravenheroisk far,ogdetvarenløgn.Barnethaddeingenforeldrenå, bortsettfraskogenselv.
DessutenhaddeJeruszavisstheltfradetøyeblikketda hunførstegangsålysetoverBerlin,atbarnetskullekalles Yona,sombetyr due påhebraisk.Hunhaddevisstdetselv førhunsåfødselsmerkettiljenta,somikkehaddefalmet medtiden,mentvertimotvokstsegsterkereogmørkere –ettegnpåatdettebarnetvarspesielt,ogathunvareslet tilnoestort.
Detrettenavnetvarlivskraftig,ogdengamlekvinnen kunneikkekalleYonanoeannetenndethunvar.Hun forventetdetsammetilbake,selvfølgelig–enrespektfor enpersonssanneidentitet.Jeruszabetydde eietavarven, enhentydningtildenmagienhunhaddefåttgjennomsin egenblodslinje,ogenerkjennelseavathunbleeietavselve skogen–ogdetvardetenesteYonafikklovtilåkalle henne. Mor betyddenoeheltannet,noeJeruszaaldrikom tilåbliogaldriønsketåbli.
«Detfinneshundrevisavmåteråtaetlivpå,»saJerusza tiljentungenensenjuliettermiddagkorttidetteratbarnet
Kapittel2
12
haddefyltåtteår.«Ogdumåhakjennskaptildemalle sammen.»
Yonasåoppfradenlillegjerdesmettenhunholdtpåå spikkeavetstykketre.Hunhaddebegyntåskjæreutfigurerforåhademsomselskap.DetvarnoeJeruszaikke kunneforstå,forselvverdsattehunensomhetenhøyere ennaltannet.Mendetlottilåværeetheltuskyldig tidsfordriv.Yonashår,såsvartsomdendypeste,stjerneløsenatt,flommetnedoverryggenhennesogbølgetover skuldresåspinklesomhosenfugl.Øynenehennes–bunnløseogforuroligende–røpethvorforvirrethunvar.Solen stolavtpåhimmelen,ogskyggenhennesstraktesegbak henne,helttilutkantenavsletten,somomdenforsøkteå stikkeavinnmellomtrærne.«Menduharalltidlærtmeg atliveterdyrebart,atdeterGudsgavetilmenneskene,at detmåbeskyttes,»sahunuforstående.
«Ja.Mendetviktigstelivetdukanbeskytte,erditt eget.»Jeruszarettetutfingrenesineogholdthåndenflatt motsinegenstrupe.«Hvisnoenkommerforåtadeg,kan ethardtslagherværedødelig,såsantdetbliravlevertpå riktigmåte.»
Yonablunketetparganger.Delange,mørkevippene kastetskyggeroverkinnenehennes,somvarpåfallende bleke,alltidbleke,selvomsolenstektenådeløstnedpå dem.Hunskalvpåhendenedahunlatrefigurenpåbakkenvedsidenavseg.«Menhvemskullevelkommeforå tameg?»
Jeruszastirretpåbarnetmedvemmelseiblikket.Hodet hennesvarheltoppeiskyene,tiltrossforaltdetJerusza haddelærthenne.«Dintåpeligejentunge!»glefsethun. Jentaryggetvekkfrahenne.Detvarbraathunvarredd; detvargrusommetingivente.«Spørsmåletditterheltfeil, somvanlig.Detvilkommeendagdaduvilprisedeglykkeligoveratjegharlærtdegaltjegkan.»
Detvarikkenoesvar,menjentavilleikketrossehenne. Jeruszavarsterksomenfjellgeit,gløggsomenkråke, hevngjerrigsomenskjære.Hunhaddevandretpåjorden
13
isnartnittiår,oghunvissteatjentavarskremtavalderenogvisdommenhennes.DetvarslikJeruszavillehadet –barnetmåtteværeklaroverathunikkevarnoenmorsskikkelse.Hunvarenlærer,ikkenoeannet.
«MenJerusza,jegvetikkeomjegklareråtaetliv,»sa Yonaomsidermedtynnstemme.«Hvordanskaljegklare ålevemedmegselvetterpå?»
Jeruszasnøftet.Detvarutroligatjentafortsattkunne væresånaiv.«Jeghardreptfiremennogenkvinne,barn. Ogjeglevergodtmeddet.»
Yonagjordestoreøyne,menhunsaikkemerførlyset haddefalmetfrahimmelenogdagensundervisningvaravsluttet.«Hvemdreptedu,Jerusza?»spurtehundempetut imørketdadelåpåryggenpåskogbunnenunderettakav granbarsomdehaddekonstruertsåsentsomukenfør.De flyttethverellerhverannenmåned,satteoppennyhytte avdegaveneskogengadem,alltidmedensprekkidet nødtørftigebarktaketderiggettilifullfart,sådekunne seopppåstjernenenårdetikkeregnet.Dennekveldenvar himmelenklar,ogJeruszakunneseStorebjørn,Lillebjørn ogDragenpåderesveioverhimmelen.Livetendretseg heletiden,menstjernenevaralltiddesamme.
«Enbonde,tosoldater,ensmedogdenkvinnensomtok livetavfarenmin,»svarteJeruszautenåsepåYona.«Og hverogenavdemvillehatattlivetavmegsåsantjegbare haddegittdemsjansen.Dumåaldriginoendenmuligheten,Yona.Hvisduglemmerdenlærdommen,kommerdu tilådø.Ognåerdetpåtideatvifårosslittsøvn.»
VednestefullmånevissteYonaatetsparkretttilhøyre forendenavryggradenkunnepunktereennyre.Ethorisontaltslagmedhåndkantenmotneseryggenkunnesende ansiktsbenalangtinnihodeskallenogfremkalleenhjerneblødning.Ethardtsparkmedtåenmottinningennåren mannlånede,kunnesetteetrasktpunktumforetliv.Et kjaptlåsegreprundthalsenbakfrapåensittendemann, kombinertmedetkraftigrykkbakover,kunnebrekkeen nakke.Enknivsombleførtoppoverfrahåndleddettil
14
innsidenavalbuen,langsspolebensarterien,kunnetømme enmannforblodiløpetavminutter.
Menuniversethandletombalanse,såforhverdrapsmetodesørgetJeruszaforatYonaogsålærteenmåteåhelbredepå.Blåbærkunnegjenoppretteblodsirkulasjonen tiletsviktendehjerte,ellergjenoppliveendøendenyre. Kattemyntesomblemalttilenpasta,kunnestanseblødninger.Borrerøtterkunnetrekkeutgiftstofferfrablodet. Knustehyllebærkunneslånedendødeligfeber.
Livogdød.Dødogliv.Totingsomhaddelitenbetydning,forsjelenlevdelengerennkroppen,ogtilsluttville denbliettmedenuendeliggud.MenYonaforstoikkedet, ikkeennå.Hunvarfortsattikkeklaroverathunvarblitt fødtforathunskullereparereverden,pågrunnav tikkun olam,hvertenkeltmenneskesforpliktelsetilågjøreverdenbedre,ogathver mitzvah,hvergodgjerning,hunble kalttilåutføre,villesendeutguddommeligegnisteravlys.
Ombareskogenalenekunnehaforsørgetdem–menetter hvertsomjentavokste,trengtehunklær,melksomkunne styrkeskjelettet,skosomkunnebeskytteføttenehennes motskogbunnenomsommerenogmotisenogkuldenom vinteren.DaYonavarliten,hendtedetatJeruszalothenne værealeneiskogenendagogennattogskremtehennetil åholdesegiromedhistorieromvarulversomspistesmåjenter,menshunselvvågetseginninærliggendebyerforå tadetingenedehaddebehovfor.Mendajentabegynteå stillestadigflerespørsmål,vardetikkeannetågjøreennå tahennemed,visehennefareneiverdenutenfor,ogminne hennepåatmanikkekunnestolepånoen.
Enkaldvinternatti1931,menssnøenfalttettfraen mørkhimmel,tokJeruszadetstorøydebarnetmedseginn ienbyvednavnGrajewo,nordvestiPolen.Ogselvom JeruszapåforhåndhaddeformantYonaomåtiestille,lot detikketilathunvaristandtilåholdeordeneinneiseg. Jentungenoverøstehennemedspørsmålmensdesnekseg gjennommørketmotenbondegård: Hvaerdettaketlaget
15
av?Hvorforsoverhesteneienstallogikkeutepåjordet? Hvordanhardeklartålagedisseveiene?Hvaerdetpådet flaggetder?
TilsluttbrastdetforJerusza.«Nåerdetnok,barn!Det erikkenoeherfordeg,ikkeannetennfortvilelseogfare! Ålengteetteretlivduikkeforstår,ersomåstirrepåsolen –toskeskapendinvilødeleggedeg.»
Yonableskremttiltaushetforenstund,menetterat Jeruszahaddelistetseginngjennombakdørenivåningshusetogkomutigjenbærendepåetparstøvler,bukserog enullkåpesomvillebergeYonagjennomminstetparvintrefremover,nektethunåfølgemeddaJeruszavinketpå henne.
«Hvaerdetnå,da?»spurteJeruszairritert.
«Hvaerdetdeholderpåmed?»Yonastoogsåinn gjennomvinduettilvåningshuset,derfamiliensattsamlet rundtbordet.Detvardenførstekveldenihanukka,lysfesten,ogdennefamilienvarjødisk–detvarderforJerusza haddevalgtdettehuset,forhunvissteatdesomboddeder, villeværeopptattavandretingmenshuntokeiendelene deres.Nåreistefarensegmedansiktetopplystavstearinlysetsombrantpåfamiliensmenora,ogselvomdeikke kunnehørestemmenhans,vardettydeligathansangmed øynenelukket.JeruszalikteikkeuttrykketiYonasansikt menshunsåpådem.Detvarfulltavlengselogfortryllelse,ogslikefølelserførtebaretilforuroligendetanker omflukt.
«Detersliktsomdumrianerholderpåmed,»sahun omsider.«Deterikkenoefordeg.Komnå.»
Yonarikketsegfortsattikke.«Mendesergladeut.Feirerdehanukka?»
Selvfølgeligvarjentaalleredeklaroveratdetvardetde gjorde.Jeruszaskarutenmenoraavtrehvertår,rettog slettfordimorenhenneshaddegittordreomdetmangeår tidligere.Hanukkavarikkeblantdeviktigstejødiskehelligdagene,mendetvarenfeiringavoverlevelse,ogdetvar noeallesomlevdeiskogene,burdeharespektfor.Men
16
jentaoppførteseguansetttåpelignå.Jeruszasblikksmalnet.«Degjentarordsomharmistetallbetydningfordem, Yona.Gjentagelseerformenneskersomikkeervilligetilå tenkeselv,menneskersomikkeharnoenfantasi.Hvordan kanmanfinneGudiøyeblikksomerblittmekaniske?»
Ingenavdemsanoepåenstund,mendefortsatteå betraktefamilien.«Menhvaomdefinnertrøstogstøtte igjentagelsene?»spurteYonaomsidermedtynnstemme. «Hvaomdefinnermagi?»
«Hvordaniallverdenkangjentagelserværemagiske?» Detgjenstofremdelesåsikreetparkannermedmelkfra fjøset,ogJeruszavariferdmedåmistetålmodigheten.
«Vel,Gudlardetsammetreetvåknetillivhvertår,ikke sant?»saYonalangsomt.«Hanfårdesammeårstidenetil åkommeoggå,desammeblomsteneblomstrer,desamme fuglenesynger.Ogdetermagiidet,ikkesant?»
Jeruszablesåforbløffetathunbleheltstum.Jenta haddealdribeseirethenneihennesegetspillfør.«Tvil aldri pådetjegsier,»glefsethuntilslutt.«Tilstillenåog blimedmeg.»
DetvaruunngåeligatYonaetterhvertvillebegynneå blinysgjerrigpåverdenutenforskogene.Jeruszahadde alltidvisstatdentidenvillekomme,ognåhviltedettungt påhenneathunmåttesørgeforatjentabetraktetsivilisasjonenmedenpassendeporsjonfrykt.
JeruszahaddelærtYonaalledespråkenehunkunne, ogbarnetsnakketnåflytendejiddisk,polsk,hviterussisk, russiskogtysk,itilleggtilbrokkeravfranskogengelsk. Manmåforståfiendensord,saJeruszaalltidtilhenne,og hunblebelønnetmeddenfryktenhunlesteiYonasøyne.
Menhunhaddemerålærebort,såderforbegyntehun åstjelebøkerogsåunderplyndringstoktenederesinnei byene.Hunlærtebarnetålese,åforstånaturvitenskap,å arbeidemedtall.HuninsistertepåatYonaskullekjenne toraenogTalmud,menhunskaffethenneogsåenkristen bibel,ogtilogmedenmuslimskkoran,forGudvaroveralt,ogsøkingenetterhamvarendeløs.Denhaddefylthele
17
Jeruszasliv,ogdenhaddeførthennetildetmørkegatehjørnetiBerlinsommeren1922,derhunvarblitttvungettilåstjeledettebarnet,somnåvarblittenslikpestog plageforhenne.
MenselvomYonafordetmesteirritertehenne,måtte huninnrømmeatjentavargløgg,sensitivogintuitiv.Hun sluktebøkersomomdeskulleværelivgivendenæring,og lyttetoppmerksomtoginteressertnårJeruszanedlotseg tilådelenoenavhemmelighetenesinemedhenne.Da Yonavarfjortenår,visstehunmeromverdenenndefleste universitetsutdannedemenn.Ogendaviktigereennsom så–hunkjentealleskogensmysterierogvisstehvordan manskulleoverleveiden.
Etterhvertsomjentafikkøyneneoppforverden,insisterteJeruszapåbaretoting.FordetførstemåtteYonaalltidadlydehenne.Ogfordetandremåttehunalltidholde segskjultiskogen,påtryggavstandfrademsomkunne skadehenne.
DethendteatYonaspurtehvorfor.Hvorforskullenoen ønskeåskadehenne?Oghvavilledeprøveågjøre?
MenJeruszasvartealdri,forsannhetenvaratdettevar noehunikkevarsikkerpåselvheller.Hunvisstebareatda hunskyndteseginniskogenidetidligemorgentimerden 6.juli1922medettoårgammeltbarniarmene,hørtehun enstemmefrahimmelen,klarogtydelig. Endag,sastemmen, vilfortidenhennesvendetilbake–ogdetvilendre kursenpåmangeliv,ogkanskjetilogmedtahennes.Det enestetryggestedeterskogen.
Detvardensammestemmensomisintidhaddegitt henneordreomåtajenta,denstemmensomalltidhvisket tilJeruszaitrekronene.Gjennomstørstedelenavlivetsitt haddehunværtoverbevistomatstemmentilhørteGud. Mennånårhunbefantsegilivetsskumringstid,varhun ikkesikkerlenger.Hvaomstemmenihodethennesbare varhennesegen?Hvaomdenvarenarvettermorens galskap,engnistavsinnssykdom,ogslettikkeetkallfra oven?
18
Menhvergangdissespørsmålenebobletopptiloverflaten,skjøvJeruszademfrasegigjen.Stemmenfradet høyehaddetalt,oghvemvisstehvilkenskjebnesomventethennehvishununnlotålyttetilden?
Toårsenereogetthundreogfemtikilometerlengermot sørvågetYonaomsideråsettesegoppmotJeruszasordrer.
Dadetskjedde,befanthunogJeruszasegdyptinnei Białowie˙za-skogen,Skogenmeddethvitetårnet,ogselv omhøstenvarpåveioverivinter,vardetfremdelesmassevisavsoppåfinne.Omdagenhørtedehakkespettenes trommevirvlerogelgensvandringergjennomskogen,om nattenblestillhetenbruttavhylenefraomstreifendeulveflokker.Detvaretmagisksted,ogYona,somhaddelært segåelskefugler,haddeproblemermedåkonsentrereseg pågrunnavalledehvitestorkeneogstriperørdrummene somfløyoverdem.Hunfantaserteomålettefrabakken ogsveveoppiluftenselv,semangekilometerrundtseg,og drahvorhunville.Mendetvarselvfølgeligbareendrøm. Detvarendagsentioktober;luftenvarskarpogkald, ogYonavaruteforåsamleeikenøtterienstorkurv.De skullelagresmedtankepådenlangevinterensomlåforan dem.Deflesteavdemblemalttilmel,mennoenbleogså ristetihonningenfradebikubeneJeruszavarsåflinktil åfinneigamle,huletrær.Nåvarhunsådistrahertav enplutseligkvitringfraensjeldenvannsangerathunhelt glemteåværeårvåken.Mannenvarbarehundremeterfra hennedahunfikkøyepåham,ogmedetgisptrakkhun seginnmellompiletrærne.
Hanhaddeikkesetthenne,haddeikkehørtathunrørte
Kapittel3
20
påseg.Yonavarvanttilåbevegesegitaktmedtrærnes rasling,såperfektsynkronisertmeddematdelydenehun selvlaget,smeltetsammenmedderes.Instinktivtstrakte hunsegetterknivensomalltidvarspentfasttilankelen hennes,ogsomJeruszainsistertepåathunskulleslipe hveruke,bareforsikkerhetsskyld.Hjertethamretibrystethennesmenshunbetraktetmannen.
Hanvarikkesågammelsomhunhaddetroddved førsteblikk.Faktiskvarhanneppestortmerennenguttunge,kanskjeetårellertoeldreennhenne.Hårethans varlikelystsomhennesvarmørkt,hudenvarsåbrunetavsolenatdenminnetometkuskinn.Skuldrenevar brede,oghanbevegetsegmedenselvfølgelighetsomfortaltehenneathankjenteskogen.
Menhvorvarhankommetfra?HunogJeruszahadde holdttilheritreukernå,ogdehaddeikkesetttegntil andremennesker.Boddehanogsåitrærne?Hjertethoppetoveretslagellertomenshunetøyeblikktillotsegå smakepåmulighetenavenbeslektetånd.Denverkingen detfremkalteibrystethennes,varensymfoniavlengselog ensomhetogfrykt,ogdengjordehenneuforsiktig.Langsomt,ogutenågisegtidtilåtenkeskikkeligigjennom konsekvenseneavdet,løsnethungrepetomknivskjeftet, rettetsegoppoggikkfremfraskjulestedetsittmellom trærne.
«Hallo,»sahun,menhansnuddesegikke,ogdetgikk oppforhenneathunfaktiskikkehaddesagtordethøyt, selvomleppenehenneshaddeformetdet.Veddetandre forsøkettrakkhunpustendyptførhungjentokhilsenen, ogordetkomutsåskarptatdenungemannenvirvlet rundtogstirretforskrekketpåhenne.
«Hallo,»sahanetternoenfåsekunder.Stemmenvar dyp,øynenestoreavnysgjerrighet.Hunlurtepåhvahan så.Avogtilhaddehunfåttetglimtavsegselvienstrømmendeelv,såhunvissteatøynene–somhaddeforskjellig farge–varstoreiansiktethennes,nesenlang,kinnbena høyeogleppenerøde.Hudenvarheltubegripelighvit,
21
selvomhuntilbraktelivetuteidetfri,oghåretvarsom etteppeavsvartrøyksomrakkhenneheltnedtilmidjen. Hunhaddevokstsomenugressplanteetterathunfylte sekstenårijuli,ognåvarbenahenneslangeogspinkle somhosetrådyr.Dettevarførsteganghunhaddevært oppmerksompåkroppensinpådenmåten–hittilhadde denbareværtenrennyttegjenstand.
Detvirketsomhanventetpåathunskullesinoe,såhun hostetforåskaffefribaneienstrupesomtilsynelatende haddesnørtsegsammen,ogtvangfremdeførsteordene somfalthenneinn:«Hvorforerduher?»
Hanhevetbrynene–somvarsålyseatdenestenvar usynlige–oglo.«Avsammegrunnsomdeg,viljegtro. Foråsamlemattilvinteren.»
Hunhaddeenmillionspørsmål.Hvorvarhankommet fra?Hvorskullehan?Hvordanvarverdenutenforskogen?Menalledissetankenekjempetomplasseninnei hodetpåhenne,ogdetenestesomkomut,varenkonstatering:«Jegharikkesettdegfør.»
Hanloigjen,oghunfantutathunliktelyden.Denvar heltannerledesennlatterentilJerusza,somvarhakkete, hesoggjennomsyretavallvitenhet.IkkenoeavdetYona kunnefinnepåågjøre,sjokkerteJerusza,ognåforstohun atdetvarmakt,kanskjetilogmedglede,iåoverraske noen.
«Jegharaldrisettdegførheller,»sadenungemannen. Hantoketskrittmothenne,oginstinktivttrakkhunseg bakover.Hanstansetøyeblikkeligogløftetbeggehender. «Beklager.Detvarikkemeningenåskremmedeg.»
Huntvangfremetsmil.«Å,mendetgjordeduikkeheller.»Løgnensmaktesaltimunnenhennes.
Detblestilleetøyeblikkmenshanstudertehenne.«Bor duherinærheten?»
«Ja.»Hunkorrigertesvaretmedengang.«Detvilsi… nei.»Hunkjenteathunblevarmikinnene.
Denungemannennølteogsåundersøkendepåhenne. «Neivel.MenjegboraltsåiHajnówka.»
22
«Javel.»Yonahaddeingenanelseomhvadetskulle bety.
«Iutkantenavskogen,»utdypethan.«Omtrenten dagsmarsjherfra.»
«Selvfølgelig.»Hunlotsomhunskjøntehvahansnakketom,ogdetgahenneomtrentsammesmakimunnen somløgnenhaddegjort.Jeruszahaddelærthenneomalle verdensland–hunkunnepekeutBrasil,NepalogTripura påetkart,ogdethendteathundrømteomåtatilvingene,somenfugl,ogflylangt,langtavsted,tiletannet land.Menhunvissteikkenoesærligomlandsbyenesom lålikeutenforskogen,oghunhaddeenmistankeomatdet varslikJeruszavillehadet.Kunnskapvarfristelse,ognår Jeruszanektetåvisehennekartoverdennærmesteomegnen,vardetforåsikresegatdetikkefantesnoekonkret stedYonakunneoppsøke.
«Ogdu,da?»spurtegutten.«Hvorbordu?»
«Vi–»Huntiddebrått.Hunhaddeværtpånippettil åsiathunboddeiskogen,menhaddeikkeJeruszasagt athunikkemåtteavsløredetfornoen?Atderisikerteat detvilledukkeoppmennsomvaruteetteråskadedem? Huntroddeikkeatdenneungemannenvillefinnepå noeslikt,menhunmåtteværeforsiktig.«JegerfraBerlin.»
Hunvissteikkehvorforhunsadet.Jeruszahaddealdri sagtetordomatYonakomfraetannetstedennskogene. Menomnatten,nårhunsov,hendtedetathundrømteom enstorby,ensengavtre,myketepper,foreldresomelskethenne,ogmelksomsmakteannerledesenndenJerusza avogtilskaffetfraomstreifendegeiter.Menselveordet – Berlin –smakteikkelikesalt,ogYonalurtepåomdet faktiskkunneværesant.
«Berlin?»Øyebrynenehansskjøtiværetigjen.«Men deterjoseks–syvhundrekilometerøstforskogenher.»
Yonatrakkforlegenpåskuldrene.Selvfølgeligvarhun klaroverdetutfrakartenehunhaddestudert,menhvorforhaddehunnevntBerlin?Detvarenheltannenverden,
23
etstedhunbarekunneforestillesegifantasien,etsted Jeruszaaldrivilletahennemedtil.Detvarenidiotiskting åsi.«Jegvetdet,»sahunbare.
Mannenrynketpannen,åpenbarttvilende.«Jaja–vi seskanskjeigjen.»
Yonavissteathunvariferdmedåmisteham,athan skulletilågåvidere,ogføltemedettendesperattrang tilåfåhamtilåbli.«Hvemerdu?Navnetditt,mener jeg?»
Hansmilteigjen,mensvakeredennegangen.Detvar heltklartathanikkestoltepåhenne.«Marcin.Ogdu er–?»
«Yona.»
«Yona.»Detvarsomomhanlotnavnethennesrulle varsomtovertungen.Hunliktelydenavdet.«Vel,Yona, jegertilbakeherimorgen,hvisduerinærheten.Faren minogjegharenleirlikeinærheten.»
«Javel.»Yonavissteikkehvamerhunskullesi,såhun trakkseginniskogenigjentilhunikkekunnesegutten lenger.Såsnuddehunogløp.Dettokhenneentimestidå løpeienstorbuetilbaketildenretningenhunkomfra,og derettersettekursenmotdenhyttahundeltemedJerusza, forselvomhunvarnysgjerrigpåMarcin,villehunsikre segathanikkefulgteetterhenne.
Dadespistemiddagdenkvelden–soppkrydretmed honningogvillhvitløk–måtteYonabitesegitungenfor ikkeårøpenoe.Hunvissteathvishunnevntenoeom denungemannen,villeJeruszabryteoppherframeden gang.
«Duerveldigstilleikveld,»saJeruszadadegikkned tilenelvinærhetenforåvasketallerkenenesine,somde haddestjåletfraenbondegårdiutkantenavskogenen gangforlengesiden.Detvarpådenmåtendehaddeskaffetsegdeflesteaveiendelenesine–klærne,støvlene,kokekarene,øksen,knivene.
«Neida,vissterjegikkedet,»saYonamedengang,noe somselvfølgeligfikkJeruszatilåsepåhennemedøyne
24
somvarsmaleavmistenksomhet.Yonakunnehasparket segselvforathunhaddeværtsåskjødesløsoglettgjennomskuelig.
«Vanligvisfortellerdumegomdagendin–dyrduhar sett,tingduharsamlet.Vanligvissnakkerdufaktiskiett kjør,forduerennåikkekloknoktilåviteatdebestehistorienefortellesitaushet.»
Yonatvangsegtilåsmile,selvomordenestakk.«En vannsanger!»utbrøthun,altforfort,altformuntert.«Jeg såenvannsanger!»
«Aha.»Jeruszasøynevarmørkesprekkeravskepsis. «Enfuglkanikkesettesibur,ogdetkanikkeduheller. Deterkanskjeettegnpåatdukomfortettinnpåsivilisasjonen,ogatfrihetendinvilblifratattdeghvisduikkeer forsiktig.»
Yonasåforskrekketpåhenne.«Jeg…jegkomikketett innpåsivilisasjonen.»Saltsmakenvartilbake.
Jeruszasuttrykkvarunderfundig,ogformenpåøynene hennesbleomsidernormaligjen.«Selvsagtgjordeduikke det.Viermidtinneblanttrærne.Dukunneikkeharukkethelttilenlandsbyogtilbakeigjenuten–»
«Berlin!»glappdetutavYonaietdesperatforsøkpåå skifteemne.
«Hvafornoe?»PlutseligbleJeruszaheltstille.
«Berlin,»gjentokYona,ikkefulltsåselvsikkertnå. «Boddeviderdajegvarliten,Jerusza?Iethusmedsengerogtepperogfriskmelk?»
LeppenetilJeruszasnurpetsegsammen,omtrentpå sammemåtesomnårhunsmaktepåetsurtbær.«Din tåpeligejentunge.KanduforestilledegmegiBerlin?»
Yonashjertesank.Avogtilvardrømmerbaredrømmer. «Nei.»
«Dabørduikkestillemegslikespørsmål.»
DennattendrømteikkeYonaomBerlin.Hundrømte omenguttvednavnMarcin,somkomborttilhenneog strøkhenneoverkinnet.Menså,førhunrakkåsinoesom helst,blehanforvandlettilenvannsangerogfløysinvei.
25
Hansvevdeovertretoppenemenshunstodersomnaglet fasttilskogbunnen.
DetgikktredagerførYonasåMarcinigjen.Hanbleåpenbartlettetdahankikketoppogfikksehennekommefrem fraenklyngemedeiketrær.
«Jegtroddenestenduvarborteforgodt,»sahandahun nærmetseg.
«Jegvarikkeborteforgodt.»Detvarettåpeligsvar,og hunvisstedetisammeøyeblikksomhunhaddesagtdet. Hunblegladdahanlo.
«Nei,jegserjodet.Menhvorharduvært,da?Kanskje dudrotilbaketilBerlin,tyskejente?»
Hunsådethumoristiskeglimtetiøynenehans,såhun tillotsegetlitesmilmenshunstuderteham.Klærne hansvarslitt,skjortenvarforlitentilhamogfilleteved albuene.Yonablesjokkertoverdenimpulsensomvåknet ihennedahunsådet–entrangtilåreparereermenehans. Detvarnoemerogså,noesomvarendamerforuroligende –etønskeomårørevedhudenhans,åkjenneetterom denbrantlikehettsomhennesegen.«Nei,detgjordejeg ikke,»svartehunbrått.
Smilethansfalmetlitt.«Jegbarespøkte.»
«Selvfølgelig.Deterbaredetat…Jegharikke…»Hun tiddehjelpeløst.Hvordankunnehunforklarehamathun aldriihelesittlivhaddesnakketmedandreennJerusza? Athunikkevarsåflinktilåforståmorsommebemerkninger,fordiJeruszaaldrispøktemednoe?Atdeenesteglimtenehunhaddefåttavverdenutenforskogen,vardefå gangeneiåretdaJeruszagahennelovtilåblimedhenne innienlandsbymidtpånatten?
«Detergreit,»saMarcinlittmildere.«Detvaruansett endumbemerkning.Berlinerikkenoegodtstedåvære akkuratnå.»
«Hvorforikke?»
Hanblunketforbauset.«Dumådahahørtomdetsom skjerder?»
26
«Hvaerdetsomskjer?»Medettfikkhunendårligfornemmelse,etglimtavuværsskyersomnærmetseg,enfornemmelseavatdethankomtilåsi,varnoehunallerede vissteinnerstinne.
Smilethansvarheltbortenå,menøynenevarfortsatt vennlige.«Jegburdeikkehatattdetforgitt.Detharstått omdetiavisene.Kandulese,Yona?»Spørsmåletvarikke vondtment.Hantroddehunvarenenkel,uskolertjente fraskogene,ogathunhaddeløyetomdenenestefjerntliggendebyenhunhaddehørtom.
Menhantokfeil.ProblemetvaratdebøkeneJerusza stjalfrabibliotekeneismåbyeneoglandsbyeneutenfor skogen,ellerfrakirkerogsynagoger,blevalgtutihenholdtilenplansomYonaikkeforsto.Utdannelsenhennes varblittbegrensettilhistorieromverdenogvitenskapelige teksteromplanter,urterogbiologi,samtenmassetekster hentetfraulikereligiøseskrifter.EtterdetJeruszasa,var livetenendeløsletingetterGudssannemening.«Ja,jeg kanlese.»
«Unnskyld.Naturligviskandudet…Jegbaretenkte at…»Marcinfullførteikkesetningen,mensåforlegenut. «Deterheltiorden.Jeg–jegelskerbøker,ihvertfallfor detmeste.Deer…»Hunnøltemenshunletteblantalle ordenesomdansetytterstpåtungespissenhennes.«Bøker ermagiske,ikkesant?»
«Tja,iTysklandvilnokmyndighetenesiseguenigemed deg.Depåståratbøkererfarlige.»
«Menhvordankanenbokværefarlig?»
«Anerikke.»Hantrakkpåskuldrene.«Debrenner dem,serdu–idittBerlin.Detvardetjegforsøkteåfortelledeg.»
«Brennerdebøker?»Yonamåptemotham.«Menhvorforiallverdengjørdedet?»
«Jeggårutifraatdemeneratfolkikkebørfåanledning tilålesebøkermedetinnholddeikkeerenigei,skrevet avmenneskerdeikkeerenigemed.»
DetminnetlittomdenmåtenJeruszasåpåtingenepå
27
–enselvrettferdigoppfatningavåharetttilåkontrollere andrestanker–menYonatviltepåatdengamlekvinnen villegåsålangtsomtilåbrenneoppkunnskap.«Såfryktelig!»
Detlødetropetstykkeborte,endypmannsstemme,og Yonastivnet.Håndenhennesbevegetsegøyeblikkeligned motknivenvedankelen.Marcinhørtedet,hanogså,for hanskakketpåhodetiretningavlydenogsukket.«Deter farenmin,»sahan.«Hardulysttilå–»
«Jegmågå,»saYonafort.Ogselvomhunønsketå bli,selvomhunønsketåbeMarcinomåfortellemerom detsomskjeddeuteiverden,oghvordanlivethansartet seg,oghvahanhaddelestibøkerogaviser,føltehunseg plutseligredd.Marcinfremstosomenvenn.Mentenkom farenhansvarenavdepersoneneJeruszahaddeadvart hennemot?Hunhaddealleredeværtherforlenge.«Jeg –jegkommertilbakeimorgen.»
«Værsåsnill,Yona–ikkeløpdinveiigjen,»saMarcin ogtoketskrittfrem.
Menhunvaralleredeborte,forsvunnetinnmellom trærnesometvindpust,ogdetvarsomomhunikkehadde værtderidetheletatt.
Yonakomhjemtilleirendenettermiddagenmedhjertet fulltavselvbebreidelser.Hvorforhaddehunikkeblittder lenger?Hattmottilåstilleflerespørsmål?
Hunvarsåfordypetiegnetankeratdetgikknoen sekunderførhunregistrerteatJeruszavarifullgangmed åriveneddenhyttadehaddeboddigjennomdesiste treukene–hunrevbarkennedfrataketogrøsketopp trestolpenemedrasenderykk.Yonabråstoppetogstirret. «Hvorfor–»begyntehun.
Jeruszavirvletrundtmothenne.«Dutroddekanskjeat jegikkekomtilåfinneutomgutten?Hvordanvågerdu åtrossemeg?Dukjennerikkeverden,ogduharikkevisdomtilågjøredineegnevalg,dinuforsiktigetosk.Tenk omhanhaddefulgtetterdeg?»
28
«Jegharikke–»
«Nok!»avbrøtJeruszamedenstemmesomvarknivskarpavskuffelse.«Hvahardugjort?»
TausogskamfullsamletYonasammensakenesine. Hunforsøkteålaværeågråte,mendetvarnytteløst.Da detrasketgjennomskogen,vekkfradetstedetderMarcin villeventepåhennenestedag,faltYonastårerienjevn strømnedmotjorden.«Hanvarsnill,Jerusza,»sahunda dehaddegåttentimestiditaushet.«Hanvarikkeuteetter åskademeg.»
«Duvetingenting,»glefsetJerusza.«Mennkanvære grusommeoghjerteløseogkalde.Ogdefeilenevigjør,følgerossgjennomhelelivet.»
«Hanvarminvenn,»hvisketYona. «Varhandet?Ellervillehanhanoeavdeg?»
Yonavarforvirret.Dethaddeikkevirketsomomhan ønsketnoeannetennåsnakkemedhenne.«Hvaskulledet være?»
Jeruszafnøs.«Idenneverdenbeholderdumakten akkuratsålengesomduholderbenadinesamlet.»
Yonabareblunketmothenne,fullstendiguforstående. «Jeg–jegforstårikke.»
Jeruszastirretvantropåhenne.«Gidegnå,barn.Guttervilhanoeavjenter.Deterdeneldstehistorieni boka.»
Da,medett,forstoYonahvahunsiktettil,ogvarmen skjøtoppikinnenehennes.«Mendetvarikkeslikidet heletatt!»Hunvissteteoretiskhvordansexforegikk– en uheldignødvendighetforåbevaremenneskeslekten,kalte Jeruszadet.Menihenneshodehaddeikkedetnoensammenhengmedfølelsenavåhanoetilfellesmedenannen person.Dehaddebaresnakketsammen,ogdethadde ingentingmedkroppenederesågjøre.
Pådenandresidenhaddehunjoønsketåflyttesegnærmereham,ikkesant?Vardetnaturensomdrevsittspill? Ellervardetrettogslettlengselenetteratnoenskullese athunvarilive,athunvaretheltmenneske?
29
Iårenesomfulgte,mensYonaogJeruszadroførstnordoverogsenereøstover,tenkteYonaavogtilpåMarcinog ønsketathunhaddeværtmodignoktilårørevedhuden påarmenhans,bareslikathunhaddevisst,omsåkunfor etsekund,hvordandetføltesåværeifysiskkontaktmed etannetmenneske.
Mendetvarikkefleremenneskeråfinnederhvorde holdttil,ogukenefulgtehverandremedmonotonforutsigbarhet.Hverdagsanketdematogurter.Hverkveld tilberedtededetdehaddefunnet,overetlitebål.Deflyttetminsténgangimåneden,ogdepassetpååetterlate segsåfåsporsomoverhodetmulig,itilfellenoenskulle kommeoverdeforlatteleirstedene.Iløpetavsensommerenoghøstensamletdematforvinterenogrøkteden.Når løvetskiftetfarge,begyntedeåbyggeettilholdsstedfor vinteren–degravdesegdyptnedidensandholdigejordenogstøttetopptaketmedstolpersomdehuggettilav trestammer.Omvinterenkrøpdesammenvedetlitebål inneidentrangeboligen,oggikkutbareforåspepådet magreforrådetsittmedsandsmetter,larverogfrosnebær, ogforåhentenysnøsomdesmeltettildrikkevann.Når vårenkom,vågetJeruszaseginnilandsbyerforåstjele klær,sko,tepper,kniverogøkser,mennålothunYonabli igjen,medstrengeinstrukseromåholdesegileiren–hvis ikkevilledetfåalvorligekonsekvenser.Nårhunkomtilbakefraenavdisseekspedisjonene,haddehunalltidmed segbøker,somYonaslukteieneviglengseletteråfånoen forestillingeromhvordanlivetutenforskogenartetseg. Omsommerentokdesegfremtilforlatterussiskemilitærleirersomstoigjenetterdenstorekrigen,ogdergravdede ijordenogfantskattersommagnesiumstaverogildstål, somgjordedetlettereåtennebål.Medtidensamletdeen hellitensekkavdemogtokdemmedsegoveralthvorde gikk,fordevilleforsynedemmedlysogvarmeiårevis fremover.
Mennoevariferdmedåskje,ogpådentidendaYona fyltetyveår,haddeverdenutenforskogenblittsint.Jor-
30
denknurret,ogstadigofterebrummetflyoverhodene pådemogbrøtnaturensstillhet.Avogtilhørtedeeksplosjoneridetfjerne,ogstakkatolydersomJeruszaforklartevarskuddsalverfrageværenetilsoldater,menselv omYonabønnfaltJeruszaomåfortellehvasomegentlig foregikk,varsvarenefradengamlekvinnenuklareogforvirrende.«Gudersint,»kunnehunsi,medfryktenskimrendeiøynene.Eller:«Viblirsattpåprøve.»NårYona forsøkteågravedypere,grepJeruszahenneiskuldrene oghvestefremadvarsler:«Duertryggsålengeduerher, Yona–glemikkedet!»Eller:«Skogenvilbeskyttedeg.» MenhvordankunneYonafinnebeskyttelsemotnoehun ikkevisstehvavar,ogikkeforsto?
Detvarfleremenneskeriskogennåogså,ogdetlot tilatdetteskremtedenvanligvissåuforstyrreligeJerusza. «Dissemennene–hvisdefinneross,vildeskadeoss,» hviskethunenkvelddekrøpsammenimørketiettre hundreårgammelthulteiketre,beggemedenknivklari hånden,mensdelyttettiltungeskrittlikeved.
«Hvemerde?»spurteYona.
«Ondemenn.Redsleneerbaresåvidtbegynt.»Men utoverdetvilleikkeJeruszasinoe.Seneredenkvelden, etteratfottrinnenevarforstummet,begyntedeåforflytte segigjen,østoverdennegangen.
«Hvorskalvi?»spurteYonamedlavstemmemenshun strevdeforåholdefølgemedJerusza,somtrasketmålbevisstfremgjennommørket.
«Østover,selvfølgelig,»sadengamlekvinnenutenå saktnefarten,ogutenåsnusegforåsepåYona.«Når detoppstårproblemeravnoeslag,mådualltidbevegedeg iretningavdagensbegynnelse,ikkemotslutten.Du vet dette,barn.Harjegikkelærtdegnoesomhelst?»
Enklarettermiddagsommeren1941falttykke,svarte tømmerstokkernedfrahimmelenogfikkbakkenunder demtilåriste,skremtefugleneoppfratrærneogjaget kaninenenedihullenederes,mensjordenselvskalvog vredpåseg.
31
«Bomber,»konstaterteJeruszamedenstemmesomvar likehulsomdeteiketreetdehaddesøkttilfluktitidligere. «DebomberPolen.»
Yonakjentetilbomber,selvfølgelig,fordehaddefaltto årtidligereogså.Menhunhaddealdrisettdemsliksom nå,somskyerpåenellersklar,blåhimmel.«Hvem?»Hun føltesegkald,selvomhunstomidtidetvarmesolskinnet.Flereeksplosjonerlødlangtborteidetfjerne.«Hvem erdetsombomberPolen?»
«Tyskerne.»JeruszasåikkepåYonadahunsvarte. «Kom.Deteringentidåmiste–virisikereråhavnemidt irutenforrussiskedesertører.»
«Hvafornoe?»spurteYona,fullstendigforvirret,men Jeruszasvarteikke.Istedetsamlethunsammensakene deres,dyttetendelavbagasjeniarmenepåYonaoggikk innoveriskogen,raskereennYonanoenganghaddesett hennebevegesegfør.
Ettertodøgnsvandring,medbarenoenfåtimerssøvn nårbenanektetåbæredemlenger,komdetilutkanten aventilsynelatendeendeløssump,rettvestforskogens hjerte.
«Hvorervi?»spurteYona.
«Påetsikkertsted.Taavdegryggsekkenogbærden overhodetsammenmedrestenavtingenedine.Kniven også.»
Yonavarsåoverveldetathunikkefikkfremetord. Sumpenstrakteseglengerennhunkunnesemeddetblotte øyedahunskannethorisonten,ogdenforekomhenne nestensomenoptiskillusjon–detlåflereøyeruteiden, menfrakantenderdesto,vardetumuligåavgjørehvilke deleravdensomvarfastgrunn,oghvilkesombestoav dypt,gjørmetevann.VardetnoeYonainnbilteseg,eller hørtehunvirkeligvannetvislefremdetordetJeruszanettopphaddesagt? Sikkert,vardetsomomdetsa. Ssssikkert.
«Menerduikkereddforåblisyk?»spurteYonada Jeruszagikkforanhenneutidenstadigdyperesumpen.
32
Vannetrakkdemalleredeopptilhoftene.Kvinnenvar trossaltetårhundregammel,ogforbareenukestidsiden haddehunbegyntåhosteogskjelveomnatten.
Jeruszautstøtteengledeløslatter.«Harjegennåikke klartålæredegatskogentarvarepåsineegne?»
«Menhvorforgjørvidette,Jerusza?»spurteYonaen timestidsenere,dadegikkivannheltopptilhalsen. Sumpenrundtdemfortsatteåvisle.Debaroppakningene påhodetsådetgrumsetevannetikkeskullegjøretingene deresvåte.
«Fordidumåkjennedenneskogenutoginn,kjenne hjertethennes,sjelenhennes.Nåbefinnerdudegimagen hennes,ogmagenhennesvilholdedegtrygg.»
Dettokdemtodøgnånåfremtilenøymidtuteisumpen,derdefantsopp,blåbærogforskrekkedepinnsvin somvarletteåfange.Derbledeværendegjennomden nestemåneden,helttildehaddebruktoppalldenmaten somvaråfinnepåøya,helttildeikkelengerhørteeksplosjonerellerknatringenavgeværeridetfjerne.
Dadeomsidertoksegtilbaketilenmervelkjentdelav skogentidligiaugust,samletYonamottilåstilleetspørsmålsomhaddegnagdihenneilangtid.«Hvatrordupå, Jerusza?»spurtehunmensdevandret–dengamlekvinnengikkflereskrittforanhenneogvistevei.«Dukaller degjødisk,ogvimarkererdejødiskehøytidene,mensamtidigfnyserduavdem.»
Jeruszasnuddesegikkeforåsepåhenne,oghunsaktnetikkefartenheller.«Jegtrorpåaltogingenting.Jeger ensomsøkersannheten,ensomsøkerGud.»Detvarikke noesvar.EtterenstundsukketJerusza.«Somduvet,var morenminjødisk,ogdermederjegogsådetihenholdtil jødisklov.Duvetaltdette,barn.Hvorfortvingerdumeg tilåkastebortpustenmin?»
«Jeg…jeglurervelpåmegselv,viljegtro.»
«Hva erdetdulurerpåveddegselv?»
«Foreksempel–hvaerjeg?Duerikkemorenmin,men duharoppdrattmeg.Betyrdetatjegogsåerjødisk?»
33
Stillhetenhangmellomdemmensdegikk.«Duerdet dublefødttilåvære,»saJeruszalangtomlenge.
Yonaknyttetneveneifrustrasjon.Detburdehaværtet enkeltspørsmål,menavenellerannengrunnvardetikke det,selvikkeetteralledisseårene.«Menhva var det?» insistertehun.«Hvorforkandualdrigimegetklartsvar? Hva vardetjegblefødttilåvære?»
«Jegskulleønskejegvisstedet,»glefsetJerusza.«Jeg skulleønskejegforstohvorforskogenledetmegtildeg. Jegskulleønskejegkunneforståhvorforjegharmåttettilbringedesisteåreneavlivetmittsammenmedetutakknemligbarn.Jeggårutifraatduereslettilnoestort,men idenfartenduutviklerdeg,kommerjegtilåværedød ogbortelengeførduoppfyllerskjebnendin,hvadennå måttegåutpå.»
Yonashodeverketavforvirringogsmerte.«Menhvis dukunnefortellemegnoeomhvorjegkommerfra…» «Gidegnå,forgudsskyld!»EndeligsnuddeJeruszaseg oggloddeolmtpåYona.Hunbetseglengeogveliden hengendeunderleppenførhuntilføyde:«Dustillerdegale spørsmålene,barn.Glemaldriatsannhetenalltidligger inneidegselv.Oghvisduikkekanfinneden,erdetmulig atskogentokfeilmedhensyntildeg.Kanskjedutrossalt ikkeernoeannetennenheltalminneligjentunge.»