Skjebnerytterne 2 - Legenden våkner

Helena Dahlgren

Star Stable: Skjebnerytterne 2 Legenden våkner Oversatt av Maren Barlien Guntvedt

Helena Dahlgren Originalens tittel: Star Stable: Ödesryttarna 2 Legenden vaknar Oversatt av Maren Barlien Guntvedt Copyright © Star Stable Entertainment AB Licensed by Star Stable Entertainment AB All rights reserved First published by Bonnier Carlsen Bokförlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Ferly

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022

ISBN 978-82-02-73355-1 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsillustrasjon: Marie Beschorner Omslagsdesign: Malin Gustavsson Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso creamy 2,0

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm

Kapittel 1

Det finnes en særlig del i Lisas hjerte der det bare er plass til én ting: Hesten Starshine. Vakre, modige Starshine med den myke mulen og perfekte, nesten flytende galoppen. Starshine, som har fått henne – redde, lille Lisa som hadde fått seg en støkk i livet – til å komme seg opp på hesteryggen igjen. Når hun tenker på det nå, så har nok den delen av hjertet hennes vært opptatt lenge. Mye lenger enn hun har vært klar over. Helt siden de barnslige førskoletegningene hennes av en staselig skimmel med en besynderlig blåaktig man har denne delen av hjertet hennes lokket på henne. Hvisket om rideturer i måneskinn, svimlende eventyr og den rene, ukompliserte kjærligheten man kan ha for et dyr. Det var den hviskingen som brakte henne til Jorvik. Til Starshine.

Selvfølgelig kan man elske mennesker også, Lisa vet det. Men kjærlighet til andre mennesker er på en måte alltid vanskeligere. Med mennesker følger så mye annet.

Konflikter. Kjekling. Krav. Hverdag. Man tærer på hverandre, misforstår og sier feil ting. Sier ting man kanskje aldri kan ta tilbake.

Kjærligheten til en hest, derimot, det er virkelig bare kjærlighet. Og ut fra den kjærligheten har Lisa erfart at man kan vokse og bli modigere.

5

Men Starshine er ikke her nå. Han er borte, kidnappet, og det er opp til Lisa og vennene hennes å finne ham.

Hun har grått så mange tårer, av sorg og redsel, panikk og skrekk. Nå er det ingen tårer igjen. Det eneste som er igjen, er vissheten om at de må finne ham. Det er derfor hun står her nå, utenfor Dark Core-komplekset som ruver over henne som en lumsk kjempe. Et puslete, gulbrunt gresstrå vaier forlatt i den bitende vinden. Et tørt, rødt blad faller fra et tre og lander på et kumlokk. Ellers er det helt, helt stille. Nesten for stille.

Det føles som om hundre par øyne stirrer henne i nakken da hun sniker seg inn gjennom gjerdet til det folketomme industriområdet. Kanskje er det ikke bare en følelse. Det virker som om biler og mennesker farter inn og ut av området til alle døgnets tider. Hun har ikke vært her så lenge, men likevel lenge nok til å vite at det kan dukke opp folk fra alle mulige kanter, når som helst.

De kan komme fra det skummende, svarte havet. Fra de endeløse vindeltrappene og gangene, fra kobberdøren som får henne til å tenke på store, glinsende slanger.

Og for litt siden: fra himmelen. Det enorme helikopteret som kom med ham.

Sands. Bare navnet, bare tanken på ham gir henne frysninger. Da han steg ut av helikopteret, ble han stående et øyeblikk med de uutgrunnelig svarte øynene festet på noe ovenfor landingsplassen. Lisa vet at det ikke er mulig, ikke på så lang avstand. Men fra gjemmestedet sitt i vanntårnet føltes det som om han kikket rett på henne. Gjennom henne.

Han er sannsynligvis fortsatt inne i bygningen. Hun har ikke sett ham komme ut igjen, har ikke sett noe i 6

det hele tatt siden hun gikk ned fra vanntårnet og inn på området.

Men hun vet at hun må være på vakt.

Hun holder hardt fast i boltesaksen som hun nettopp har brukt for å komme seg gjennom gjerdet. Det er ikke mye til våpen, ikke hvis de storvokste arbeiderne i grønne klær som hun har sett gå inn og ut av hovedinngangen skulle dukke opp. Eller han. Lisa gyser. Men boltesaksen er noe konkret å holde fast i. Og det får hendene hennes til å slutte å skjelve. Hun skynder seg over gårdsplassen, mot den ene fløyen. Den store bygningen – egentlig flere bygninger som flyter over i hverandre, som øyer i skjærgården – minner om en ond ridderborg, bare bygd i stål og bølgeblikk istedenfor stein. Rundt omkring er det tykke rør som går ned i bakken, som om de suger noe opp fra jordens indre. Det er lett å forestille seg at rørene forgreiner seg under bakken til et helt univers av underjordiske floker. Hvem vet hvor alt ender?

Lisa ser seg rundt og oppdager flere små, merkelige bygninger. Flere skur. En lagerbygning. Et slags lysthus i falmede farger og et falleferdig tårn. Øde? Det ser sånn ut, men hun kan ta feil. Hun må minne seg selv på at hun tross alt har tatt feil før.

For eksempel trodde hun at hun skulle få legge ut på dette høstferieeventyret med Starshine. Og at faren hennes skulle være hjemme og vente på henne. Tanken slår rot i henne igjen. Den samme tanken som har surret i hodet hennes siden faren dro på nattvakt og ikke kom tilbake.

Hva har de gjort med ham? Hvor er pappa? Øynene brenner av ugråtte tårer. Hun kan ikke bryte sammen nå. Kan ikke tenke så mye på pappa. Hun skal finne ham, så klart. Men først må hun finne Starshine.

7

Hun trenger ham for å klare resten. Hans varme, hans kraft. Men det kan jo være ledetråder her, tenker hun.

Viktige brikker i puslespillet som kanskje – hjertet dundrer litt i brystet – kan lede henne til pappa.

Hun rister av seg tristheten som veller opp i henne.

I stedet fortsetter hun å skue ut over det store industriområdet.

Komplekset strekker seg langs kysten som en mørk lavatunge av asfalt og betong. Her og der ryker det fra høye rør som stikker opp av jorden.

Da hun når fram til fløyen, ser Lisa flere dører framfor seg, men bare én av dem står på gløtt. Endelig en enkel avgjørelse. Hun skyver opp den tunge, metallgrønne døren. Den glir opp med en skjærende lyd, som lange negler på en tavle. Lyden gir Lisa frysninger. Så sniker hun seg inn.

Mørke. Hun famler etter lysbryteren, kjenner bare ledninger og spindelvev. Er det ingen som vasker her?

Tydeligvis ikke. Hun hadde nok forventet at et stort industrilokale var mer … velorganisert?

Hun kjenner etter lukter i den tunge, støvete luften, leter etter noe kjent. Høy, gjødsel, varme hestekropper.

Er det noe her? Noe som helst spor etter Starshine?

Hva har hun å gå på, egentlig? Tvilen skyller over henne, og hun blir stående i mørket. Det var et sjansespill å komme hit, i beste fall. I verste fall …

Nei. Hun vil ikke tenke på det.

Lisa nyser og famler videre til hun når en bryter. Det spraker i en naken glødepære i taket og det blir lys.

I det sykelig grønnaktige lyset ser hun at hun befinner seg i et lager. På alle kanter ser hun esker, bestillingslister og store vogner med flere esker stablet oppå hverandre.

Hun smyger seg gjennom enda en dør – denne gangen 8

lydløst – og befinner seg plutselig i en lang korridor. Det er stille, utenom den fjerne, dempede lyden av surrende maskiner.

Aller helst vil hun løpe. Hun vil komme videre, utforske hver eneste krik og krok av denne enorme bygningen. Hver dør, hver trappeavsats kan føre henne nærmere Starshine. Hvis han da i det hele tatt er her. Hun prøver å overtale seg selv om ikke å håpe for mye.

Dette er bare ett av stedene som Linda og Alex pekte ut som mulige gjemmesteder for Dark Core. Man kunne ha gjemt en dinosaur der inne. Det var det Alex sa den gangen alt bare var prikker på et kart, før alt ble virkelighet.

Hun hadde ledd etter at hun sa det, den lett henslengte Alex-latteren som Lisa har blitt så glad i.

Lisa savner den latteren. Hun savner vennene – for de er vennene hennes. De beste vennene hun noensinne har hatt.

De eneste vennene hun noensinne har hatt.

Alex. Linda. Anne. Og så Lisa, ny i klassen og i stallen.

Aldri før har hun turt å drømme om å få seg en bestevenn. For ikke å snakke om tre bestevenner.

Hun har bare vært på Jorvik i en knapp måned. Likevel er det så mye som har skjedd. Hvis hun brukte det i en fortelling, kanskje en engelskstil, hadde læreren antakelig beskyldt henne for å være urealistisk. Eller så hadde han rost henne for god fantasi.

Det er så mange ubesvarte spørsmål. Men Lisa har ikke tid til dem. Ikke nå.

Hun tvinger seg selv til å liste seg bortover korridoren.

Sakte, men sikkert. Den maskinelle surringen er høyere her enn inne på lageret. Luften føles tung av elektrisitet, som om selve atmosfæren her er strømførende. Over henne høres lyden av tunge skritt. Lisa stopper opp, hol9

der pusten. Lytter med ørene på stilk. Nå hører hun også noe annet som sniker seg inn i lydene.

Noe velkjent.

Kan det være …?

Nei. Det er umulig.

Så runger et høylytt, skingrende vrinsk gjennom de mørke korridorene, og Lisa bryr seg ikke lenger om hun blir oppdaget. Hun løper, løper, løper mot håpet om at det er Starshine. Cowboystøvlene hennes smeller mot det harde gulvet, helt til hun kommer videre. Hun sitter fast.

Noe kompakt, posete og grovt slår imot henne og stopper beina hennes som vil springe videre. Det kjennes som om hjertet stopper, det også.

Hun rekker å få et glimt av det grønne tøyet og D.C.logoen før det svartner.

«Er dette riktig vei, Meteor?»

Det første morgenlyset skimtes i horisonten, den tiden på døgnet da trærne i Pine Hill-skogen kler av seg nattens mørke kappe og langsomt ønsker dagen velkommen. Hele verden våkner gradvis, blir hengende en stund til i nattens svale stillhet. Bare en jente til hest rir gjennom den morgenkjølige skogen.

Skyggene som faller over henne, er mørkeblå. Ikke engang fuglene synger så tidlig som dette. Man kunne lett ha ridd seg bort i denne stillheten, tenker Linda. Det er en slik stillhet som hører hjemme i tykke driver av nysnø, ikke i en skog om høsten. En kvelende, altoppslukende stillhet. Hver gang hun åpner munnen for å snakke med den trofaste hesten sin, som skritter langs de krattfylte skogsstiene, synes hun stemmen hennes høres mer usikker ut. Barnsligere, på en måte. Hun vet selvfølgelig at Meteor ikke kan svare henne, men han er den 10

eneste hun kan prate med nå. Den eneste som kan få den ubehagelige, tunge stillheten til å forsvinne litt.

Vi burde ha vært sammen nå, Meteor. Alle fire, akkurat som Herman sa. Jeg har en ekkel følelse av at noe kommer til å skje snart. Noe skikkelig fælt. Og jeg vet at det bare er vi som kan stoppe det.

Linda vet ikke helt hvordan evnen hennes fungerer.

Ennå. Hun kan ikke selv velge hvilke små glimt av framtid som kommer til henne. Hun klarer heller ikke å skille mellom drøm og virkelighet. Kanskje fordi virkeligheten er i ferd med å oppføre seg mer og mer som en drøm.

Meteor snubler over en stein. Linda mister balansen og holder på å falle av, men når akkurat å ta tak i Meteors tykke, lyse man. Hun kjenner varmen fra kroppen hans, at fingrene hennes blir fuktige av svetten hans.

«Unnskyld, vennen,» sier hun. «Dette er ikke akkurat ridestiene ved Jorvikstallen. Men nå er det nok ikke så langt igjen.»

Meteor spisser ørene. Hører han noe som hun ikke oppfatter med sin menneskelige hørsel?

Nå lytter også Linda oppmerksomt. Er det fuglesang hun hører svakt i det fjerne?

«Hva er det, Meteor?» lurer hun, og stryker over den myke, rufsete halsen.

Men Meteor svarer henne selvfølgelig ikke. I stedet begynner han å trave bortetter stien. Etter hvert ser Linda at den smale skogsstien åpner seg i en stor lysning, og hun skimter noe lyst og liksom flytende bortenfor den tette, mørke granskogen.

Det er nymånens bleke skjær som kan anes på den lavendelblå morgenhimmelen. Månen ser ut til å henge uvanlig lavt. Det er nesten som om hun kan strekke ut 11

hånden og plukke den ned. I det svake skinnet fra den svinnende månen ser hun konturene av flaksende fuglevinger. Det dufter tungt av blomster. Den friske, kjølige lukten av skog er borte. Dette er en helt annen type duft, som får henne til å tenke på fremmede land og varme kvelder, sørligere breddegrader.

Hun ser på månen, og en følelse som er like velkjent som uventet, blomstrer opp i henne.

Det føles som håp.

Plutselig vrinsker Meteor. Linda blunker fort. Hun får en kraftig følelse av at noen ser på henne. Usynlige øyne brenner i ryggen.

Burde hun snu seg? Stirre monsteret rett i hvitøyet?

«Hvilket monster? Det finnes ikke monstre,» sier hun stille, uten å tro helt på det selv.

Hun snur seg ikke, bare skynder på Meteor, som galopperende tar dem bort fra skogen, bort fra de våkende, hånfulle øynene. For hvert galoppsteg kjenner hun at hun legger følelsen av å være iakttatt bak seg. Hun lar Meteor sakke ned farten og retter seg opp i salen. Det kommer til å ta flere timer før hun er framme.

Solen holder på å bryte fram gjennom skyene. Morgenen har kommet, og med den kommer følelsen av at alt er mulig. Hun savner selvfølgelig Alex og vennene, men hun har jo Meteor, bestevennen hennes som forstår henne bedre enn noen tobeint person i hele verden.

Sammen er de uovervinnelige. Hun tenker på den hemmelighetsfulle herregården som venter på å bli oppdaget.

Pine Hill. Tenk om Starshine er der? Eller i det minste en avgjørende ledetråd som kan hjelpe henne å finne ham?

Det er kanskje ikke så sannsynlig, men tenk om. Et øyeblikk tillater hun seg selv å se Lisas gledesstrålende smil framfor seg når Linda kommer ridende på Meteor med 12

Starshine ved siden av. Hjertet hennes svulmer og blir helt varmt av tanken.

Linda! Hvordan kan jeg noensinne få takket deg?

Med ett føler hun seg fri og lett, alene med hesten sin en tidlig, klar høstmorgen, ute på et eventyr som nettopp har begynt.

Hva enn som venter henne på Pine Hill-godset, så er hun klar.

Alex husker magien. Hun kjenner den ikke nå, men hun husker. Hvordan det lynte og knitret. Lynkilen som viste henne vei. Jessica som falt til jorden foran henne da Alex holdt opp hånden. Hun har smykket med det lille lynet rundt halsen da hun rir med Tin-Can gjennom Vinterdalens kalde, øde landskap, i retning Cape Point. Men hun ser ingen lyn lenger. Ingen rosa, pulserende lysstråler heller. Her er det bare tomme sletter og skarpe klipper som virker som om de sier: «Hold deg unna! Hit, men ikke lenger!». Alt er grått eller gråbrunt, som et gammelt bilde som har mistet all sin farge og glans. Alex føler seg som det mest ensomme mennesket på jord. Hun er helt avskåret fra alt og alle – unntatt Tin-Can, selvfølgelig.

«Det er bare du og jeg, gutten min,» sier hun og plukker et blad ut av Tin-Cans man. «Alltid.»

Det er noe med den kompakte gråheten her oppe som får motet til å blåse bort med de kalde vindene. Natteregnet har gjort bakken våt og gjørmete. Det spruter oppover Tin-Cans tykke hovskjegg, og hun tenker at hun bør rense hovene nøye neste gang de stopper. Få skitten bort fra hovskjegget og smøre inn kodene med salve.

Hun rører lett ved smykket sitt. Det kjennes veldig kaldt denne morgenen. Tidligere, da lynene kom, ble 13

metallet så varmt at hun fikk et brennmerke i halsgropen. Det har knapt nådd å gro.

Hva betyr det? At magien er borte?

Det er så mye hun fortsatt ikke vet.

I den kalde morgenluften føles alt stumt. Det er som om hun rir under vann. En seig stivhet har satt seg i armer og bein så alt går som i sakte film.

Hun lar Tin-Can trave litt og prøver å huske hva det er hun egentlig skal.

«Redde Starshine?» sier hun prøvende. Tin-Can vrinsker, en dempet rumling fra langt nede i halsen.

«Redde verden?» sier hun og strekker litt på seg i salen. Nå vrinsker Tin-Can høyere.

«Glad vi fikk orden på det,» sier Alex og rufser TinCan i den ustyrlige manen.

Hun lar ham skifte fra trav til galopp samtidig som hun tenker på Anne. Av de fire vennene er det Anne som nekter å forlate tankene hennes på denne langturen.

Hvorfor sa hun ikke noe til de andre før hun dro? Og hvor er hun? Eller enda viktigere: hvor er hesten hennes, Concorde?

Anne med det glinsende håret og det målrettede blikket. Er hun klar for det som venter dem?

Er Alex selv klar?

Det var en feil å legge ut på dette hver for seg, det vet hun nå. De må stå sammen. Som én. Nå er de svekket.

Spredt utover hele øya. I beste fall.

En gedigen tabbe.

Men hvis man uansett har valgt feil, hva annet kan man vel gjøre enn å fortsette framover?

Så Alex fortsetter. For det er det en Skjebnerytter gjør.

Alex lengter etter lynene. Etter noe. Et eller annet som kan vise henne vei. Bort fra uroen og rovdyrøynene som 14

lurer i skyggene. Hun følte blikkene i skogen i morges, akkurat idet hun våknet fra urolige drømmer. Det var så kaldt. Så ensomt. Ikke engang Tin-Cans varme, lodne kropp kunne varme henne.

Noen fiskemåker glir over den regntunge himmelen.

Havet er ikke langt unna nå. Nede ved havna anes lyset fra lasteskipene utenfor bukten. Det er dit hun skal.

«Kom igjen, Tin-Can,» sier Alex. Tvilen har forsvunnet fra stemmen hennes.

De mørke skyene på himmelen blinker og er plutselig blendende hvite. Og så, like fort som det kom, er lynet borte.

Kapittel 2

Pandoria Anne husker ikke når verden ble rosa, pulserende og skeiv. Hun vet bare at hun ikke er på Jorvik lenger. Tid og rom er oppløst. Det kan ha gått dager … eller er det egentlig timer? Minutter? År?

Rundt henne ruver den nye uvirkeligheten i Pandoria, i form av lilla soppformasjoner. Ja, «uvirkelighet» er et treffende ord for det som omgir henne. Soppformasjonene ser liksom ut til å sveve i luften der de danner et grelt fyrverkeri av rosa og lilla nyanser. Soler skinner ubarmhjertig sterkt, rett i øynene hennes. Bakken gynger under henne idet hun krabber på alle fire, mot noe som i en annen verden – hennes verden – kanskje hadde vært en bekk. Store, rosaglitrende klipper står i skarp silhuett mot horisonten. De ser ut som gigantiske edelsteiner.

Kanskje finnes det et navn for sånne edelsteiner. Anne husker ikke.

Hun prøver å reise seg. Faller sammen. Reiser seg. Velter igjen. Til slutt kommer hun seg på beina, men de bærer henne knapt.

Hva gjør jeg her? tenker hun. Hun klarer ikke å huske det, uansett hvor hardt hun prøver. Det er som om hun befinner seg inni en enorm, fargesprakende sentrifuge, der hun snurrer hjelpeløst rundt, rundt, rundt. Fortere 16

og fortere. En gang da Anne var liten, kjørte hun berg-og-dal-bane på tivoli. Hun tok den igjen og igjen helt til verden snurret og hun kastet opp. Det var ingen der til å holde håret hennes borte fra ansiktet.

Er det der hun er nå? Er hun ti år gammel? Hører hun den samme musikken fra de snurrende karusellhestene?

Hesten, Anne. Hold fast ved hesten.

Kjenner hun lukten av sukkerspinn? Må hun spy?

Hvor ble moren hennes av?

Hesten. Ikke glem hesten!

Men hun glemte den, glemte den igjen. Glemselen er myk og deilig, så lett å gi seg hen til. Dermed faller hun ned i den igjen, hun klarer ikke å holde seg på beina, det er noe med bakken, luften, lyset, fargene. Alt er fremmed. Feil. Hun hører ikke hjemme her.

Og likevel … er det meningen at hun skal være her. Er det ikke?

Det var noe hun skulle gjøre. Noe viktig. Var det ikke?

«Kjære deg,» hvisker hun til seg selv mens tårene renner nedover kinnene hennes, «kjenn noe. Hva som helst.»

Hun kjenner ingenting. Hører ingenting. Kan ikke lukte noe. Ble alle luktene igjen på Jorvik? Men alt snurrer. Det snurrer så hun vil kaste opp, men hun kan ikke.

Hun tror ikke kroppen hennes fungerer på samme måte her. Hun er ikke skapt for denne verdenen. Den suger livskraften ut av henne. Snart orker hun ikke engang å tenke. Tankene som kommer til henne, drar henne bare enda lenger ned i forvirringen. Ingenting er logisk.

Konfetti, tenker hun. Rosa sukkerspinn overalt.

I ørene, øynene, munnen. Nei takk, mamma, jeg vil ikke ha mer. Kjære mamma, ikke mer sukkerspinn.

Anne er kvalm idet hun famler seg fram blant tåkete, 17

rosa dammer og små, flytende øyer av karrige steiner.

Hun prøver å hoppe mellom øyene, som den gangen hun var liten og lekte Gulvet er lava i gymtimen. Luften er lettere her enn hjemme på Jorvik, som om tyngdekraften er annerledes. Alt er umulig rosa.

Hun er alene, men inni det hjelpeløse hodet som er både fortumlet og svimmelt, begynner det å bli trangt.

Mamma er der. Den lysegrå karusellhesten.

Hesten er viktig. Ikke glem hesten!

Og nå er Alex der inne også. Inne … eller her? Nå står Alex foran henne med gjørmete ridestøvler og et triumferende blikk. Eller er det ikke Alex? Jo, det må være Alex.

Et lysglimt kommer fra lynkilen som henger rundt halsen hennes og gjør det lysebrune håret hennes rosa et øyeblikk. Øynene ser helt svarte ut da Alex kikker ned på Anne, der hun ligger sammensunket som en filledukke på de rosa, skarpe klippene.

Det purpurfargede vannet bobler og freser rundt dem.

Skyggene som før bare kunne anes, vokser seg lengre.

Dypere. De lener seg over Anne og Alex.

«Dette var en feil. Du er en feil,» hveser Alex inn i øret hennes, og Anne kjenner hvordan den varme ånden løser opp alt som er igjen av motstand i den svake kroppen hennes.

«Du dro alene,» fortsetter Alex. «Sikkert like greit, ingen andre hadde villet ri med deg uansett. Vi har liksom andre ting å tenke på akkurat nå, utover å fikse håret. Du må lære deg å prioritere, jente.»

Anne løfter på hodet. Blunker vantro med øyelokk som klistrer seg sammen. Hun hører hva Alex sier, ser henne framfor seg – men er det virkelig Alex? Den Alex hun kjenner kunne aldri finne på å være så slem. Selvglad og bråkete, ja, men aldri slem.

18

«Hvem er du?» hvisker Anne svakt.

Svaret runger sløvt i det dunkende hodet hennes, men tør hun å tro på det?

Anti-Alex. Det er ikke Alex.

Alex-figuren blekner foran henne og blir ett med de rosa skyggene. Selv glir Anne takknemlig inn i den mørke, treige bevisstløsheten, inn i en slags hvile. Men et sted langt inne i dvalen er det noen som roper på henne.

Nei, ikke roper. Vrinsker.

Hesten, Anne. Jeg sa jo at han var viktig.

«Concorde?»

Kapittel 3

Øverst i slottet av stålrør og svingete korridorer har Mr. Sands et av kontorene sine. Man skulle tro at en mann i hans stilling hadde valgt en av de beste utsiktene, men fra kontorvinduet hans ser man utover et falleferdig, sotete industriområde langt utenfor byen. Røyken fra skorsteinene legger alt i tåke, gir himmelen et skittent, svovelgult skjær. I det lysskjæret ser Mr. Sands ut til å være minst hundre år gammel.

Sannheten er at hundre år ikke er i nærheten engang.

Nå, når det sykelige, skitne lyset lyser opp hver eneste rynke og fure i ansiktet hans, synes hvert eneste år, som årringene i et tre. Han sukker og snur ryggen til vinduet og speilbildet sitt. Nikker kort mot den hvitkledde skikkelsen som har sneket seg inn i rommet og lydløst stilt seg ved siden av ham.

«Du kommer akkurat i tide, Katja,» sier han og slår seg ned ved skrivebordet.

Katja sier fremdeles ingenting, bare ser på ham med de store øynene sine. De er så lysegrå at de nesten ser helt hvite ut. Som på et lik.

Mr. Sands lener seg over skrivebordet i massiv eik og sier noe i høyttalertelefonen. Forbindelsen er dårlig, det spraker og noen av ordene forsvinner eller blir kuttet av.

20

«Generaler, er dere der?» bjeffer han rett inn i mikrofonen. «Sabine? Jessica?»

I et skogholt i den andre enden av telefonlinjen, sittende på den store, svarte hesten sin, lager Sabine en grimase og gnir seg heftig i øret.

«Vi er her, sjef, men det spørs om trommehinnene våre er det,» sier hun surt.

«Tvilsomt,» mumler Jessica, som rir langs klippene mellom Cape Point og Amboltbukta og leter etter bedre dekning. Hun sitter stille, rak i ryggen, og ser utover havet. Ansiktet hennes er stramt og uttrykksløst. De andres statiske blikkboksstemmer drukner i lyden fra bølgene.

Katja smiler, og noe skjer med øynene hennes. Nå er det tydelig; øynene er melkehvite. Ikke lysegrå.

«Generaler!»

Sands’ stemme slår som en pisk.

«Jeg vil ha en statusrapport,» fortsetter han. «Har dere noe nytt å melde?»

«En av dem ser ut til å være på vei mot Cape Point,» sier Jessica og retter på hårnettet sitt. «Skulle tro hun er på vei mot hovedkvarteret. Jeg har tenkt å gi henne en varm velkomst.»

«Utmerket,» svarer Mr. Sands.

«Prøv å holde deg på beina denne gangen, da,» skyter Sabine inn. Jessica synes hun hører det triumferende smilet hennes, og i et sekund er det som om det flammer i Jessicas øyne, før hun fnyser. Hun vil helst ikke bli påmint hva som skjedde sist hun møtte Alex. Ydmykelsen av å bli veltet om kull av en stalljente omgitt av lyn … nei, hun vil ikke tenke på det. Hun trodde ikke det var mulig.

«Og det ser ut til at hun med brillene er på vei mot Pine Hill-godset,» sier Sabine og kaster med det lange, 21

bølgete håret. Hesten hennes, Khaan, retter ørene bakover mot en lyd fra skogen. Sabine myser med de mørke øynene, men ser ikke noe. Hun sukker, vil avslutte samtalen snart, og ri videre.

«Jeg går ut fra at den tredje generalen har alt under kontroll,» sier Mr. Sands med sin hese sandpapirstemme og gløtter bort på Katja.

«Selvfølgelig,» sier Katja og smiler det uhyggelige, tomme smilet sitt igjen. «Det kommer til å bli en sann fornøyelse. Jeg kan vel få vise henne hesten også?» legger hun til, og høres ut som en liten jente som tigger godteri.

«Hestene må ofres, det vet dere godt. Vi trenger dem for å befri Garnok én gang for alle,» sier Mr. Sands sakte, nesten tankefullt, mens han betrakter Katja. «Men hvorfor ikke bruke hesten vi allerede har fanget som lokkemat for å få tak i de andre hestene?» legger han til og smiler, et direkte nifst smil.

«Men vi må vente til vi har fanget alle hestene, ikke sant?» sier Sabine. «Det er først da de kan ofres for å befri Garnok?»

«Riktig,» bekrefter Sands. «Vi trenger alle fire for å lykkes, eller egentlig deres magiske energi … Det er derfor de må ofres. Og det må skje snart, før de pandoriske strømningene blir gunstige. Derfor er det viktig at dere lokaliserer jentene og hestene deres så fort dere bare kan.

Vi har én hest i fangenskap, og én i Pandoria. De manglende to må fanges nå og føres til laboratoriet så vi får gjort dem klare til offerritualet.»

«Og jentene?» lurer de tre generalene i kor.

«Det eneste jeg er interessert i, er at hestene tas til fange og ofres. Fanger dere Skjebnerytterne, eller uskadeliggjør dem, er det bare en bonus. Da kan de ikke 22

prøve å redde hestene eller lage problemer for oss. Disse Skjebnerytterne er langt fra utlærte …»

«Concorde – min stjerneflokkhest,» legger Jessica til med et lite smil. «Han er klar for transport fra Pandoria til fangenskap nå.»

«Bra. Du har min tillatelse til å bruke portalen på hovedkvarteret for å komme deg til Pandoria,» svarer Mr. Sands.

Bleke, hvite edderkoppfingre beveger seg rytmisk i luften, liksom knar noe usynlig, på en langsom og kunstferdig måte.

«Var det noe mer, sjef?» spør Jessica over den knitrende telefonlinjen.

Mr. Sands ser ut som om han har svelget en sitron. «Ja, Jessica. Jeg har fått indikasjoner på at noen har kommet til Pandoria for å redde hesten …»

«Da haster det mer enn jeg trodde,» sier Jessica halvt til seg selv og skynder på hesten sin. De rir bort fra kysten og inn mot skogen. Hun må dukke for greinene, men rir bestemt rett gjennom de ville omgivelsene. «Jeg må dra til Pandoria før noen av de andre gjør det. Ingen feiltrinn, ikke denne gangen,» legger hun dystert til. «Aldri mer. Hvem det enn er som lusker rundt i Pandoria …»

– hun ser for seg Annes ansikt – «så sverger jeg at jeg skal ødelegge for den personen. Og det skal bli en sann glede.» Jessica er stille noen sekunder. «Jeg trenger forsterkninger. Jeg kommer til å måtte ta meg av den andre jenta som er på vei til Cape Point, i tillegg til inntrengeren i Pandoria!»

Mr. Sands ser ut på industriområdet, der de storvokste, grønnkledde arbeiderne haster fram og tilbake.

«Jeg er sikker på at du klarer deg, Jessica. Sabine, derimot, tror jeg har mer behov for forsterkninger,» sier han, 23

og stirrer på mikrofonen på skrivebordet. «Jeg ordner en bil så hesten du skal hente – den som ser ut til å være på vei mot Pine Hill – kan transporteres hit så fort som mulig.»

Edderkoppfingrene igjen. De beveger seg fortere nå.

Han smiler for seg selv når han tenker på det som skal skje. Når han har ofret de fire hestene, vil det bli frigjort nok energi til å befri Garnok. Han møtte Garnok allerede for flere hundre år siden, og det var da han fikk evig liv for å lykkes med nettopp den oppgaven: å sette Garnok fri. Men det som kanskje er enda viktigere for ham personlig, er å kunne hevne seg for det menneskene gjorde mot hans Rosalinda. Hun, hans elskede, skal få oppreisning. Og han, John Sands, skal gjøre henne til dronning den dagen han blir konge. For når befrielsen har funnet sted, kommer Garnok til å forlate planeten, og John Sands blir værende igjen som det mektigste mennesket på jord. Med evig liv kan han bygge et imperium av penger og makt som verden aldri har sett maken til.

For ikke å snakke om å hevne seg på alle de patetiske menneskene. Det kommer til å bli en fryd.

Men tiden er knapp nå. Han reiser seg fra skrivebordet og blir stående ved vinduet en liten stund. Speilbildet som møter ham i det velpussede glasset, viser en sliten mann. En gammel mann. Alt trapper seg opp nå som Garnok blir mer utålmodig. Snart er tiden ute, og John Sands og alle drømmene hans med den. Å mislykkes kommer derfor ikke på tale. Aldri! Han knytter neven i jakkelommen og snur seg bort fra speilbildet igjen. Neste gang han ser på seg selv, kommer han ikke til å se noen nye tegn på aldring. Fra nå av, tenker han, skal alt gå etter planen. Han skal blidgjøre Garnok og redde seg selv. Og alt skal bli hans.

24

Han setter seg ned ved bordet igjen, retter på den røde sløyfen han alltid har i halsen og sier avmålt: «Jeg håper virkelig at dere har alt klart nå, generaler.

Jeg har et besøk å ta meg av …»