Signaler 2014 av Kristin Berget og Eivind Hofstad Evjemo (red.)

SIGNALER Cappelen Damms årlige debutantantologi med inviterte etablerte 2014 Kristin Berget og Eivind Hofstad Evjemo (red.)

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43883-8 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11/13,5 pkt. Bembo og trykt på Munken Print Cream 115/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Frida Lund Walø (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kjersti Bjørkmo (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pia Edvardsen (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jan Kristoffer Dale (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hanne Bramness (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stina Vogt (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nils Christian Moe-Repstad (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ida Fjeldbraaten( debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dag Skogheim (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mads Iversen (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Inghill Johansen (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Åsne Maria Gundersen (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 25 35 57 75 81 97 101 111 117 131 139

Bidragsytere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155

FORORD Det er en ære å, nok en gang, få ønske velkommen til Signaler! Med årets utgivelse, den 29. i rekken, kan vi trygt si at antologien har en lang og stolt tradisjon. Her har flere av Norges viktigste forfatterskap hatt sin begynnelse.

For meg som redaktør er det femte gang jeg har denne æren, og jeg noterer meg med glede følgende: Det produseres mye spennende tekst i Norge!

Signaler har fra første stund presentert både nye stemmer og etablerte forfattere. For meg er tradisjon og nyskapning komplekse størrelser; de inngår i en relativt broket vev, fordi nyskapning alltid hviler på et begrep om tradisjon. Signaler-tekstene har siden begynnelsen hatt denne kvaliteten; de er skrevet i grenselandet mellom det uferdige og det ferdige, mellom det tradisjonelle og det samtidige, og har gjennom dette vist frem ulike sider ved vår tid. Årets samling er et godt eksempel i så måte. De åtte debutantene våger seg på hver sine måter inn i dialog med de store temaene. Hvem er jeg i møte med meg selv og mine omgivelser når noen nær meg rives bort, eller familiehemmeligheter avsløres? Hva kan egentlig skrives om kjærligheten, når den ligger strødd igjen langs europeiske motorveier, eller viser seg altfor lett utbyttbar i en ung omsorgsarbeiders liv? Kan vi stole på at språket har den formidlingsmuligheten vi tror at det har? Hva er hjemme og hva er borte når vi stadig reiser og utgangspunktene våre forflytter seg? Eller tvert om; når hverdagene repeterer seg i monotone rytmer? Temaene søker å finne litterære former som vil utdype og understreke, men samtidig finnes alltid en usynlig hånd; noe spøkelsesaktig, noe hemmelig som verken forfatter eller teksten evner å formulere, men som kan fornemmes.

De siste to årene har jeg hatt Eivind Hofstad Evjemo som medredaktør.

Det har vært utviklende for meg å ha et annet blikk å brytes mot, en som 7

ser et litt annet sted enn meg. For sånn vil det nødvendigvis være: Et utvalg gjort på denne måten, forteller også noe om redaktørens blikk.

Med i årets gjeng er som nevnt alltid inviterte forfattere, som har vært i gamet i lengre tid. Jeg takker Dag Skogheim, Inghill Johanssen, Nils Christian Moe-Repstad og Hanne Bramness for sjenerøse bidrag. Og som en anerkjennelse av Signaler-formatet, har Hanne Bramness valgt å vise et av de første diktene hun skrev, og som aldri før har blitt publisert, sammen med et helt nyskrevet dikt.

God lesning!

Kristin Berget, Drøbak, mars 2014

FRIDA LUND WALØ

* Det var året etter videregående og jeg hadde bestemt meg for å hjelpe.

Jeg jobbet som pleieassistent, eventuelt omsorgsarbeider, i privat sektor.

Jeg bodde i en liten hybel hvor jeg tilbrakte de nettene jeg ikke var på nattevakt. Når jeg lå trygt på ryggen i sengen min etter endt arbeidsdag, hadde armene foldet over dyna og ansiktet vendt mot taket, hendte det at det prikket i føttene, i den myke buen mellom tåballen og hælen. Hvis så var tilfellet, betrygget jeg meg med å tenke på de belastningsforebyggende joggeskoene mine, slo meg til ro med at ubehaget kunne vært verre, og tok innover meg at kroppen, denne dagen, hadde vært i meningsfylt aktivitet. * Om morgenen hadde jeg en tiltalende utstråling, ansiktsuttrykket mitt var lett måpende. Jeg forestilte meg at jeg liksom så åpenhjertig ut, var sensitiv og virket hudløs. Når jeg stod på holdeplassen, ventende, stirret jeg rett framfor meg uten å feste blikket. Jeg samlet håret på hodet, slapp det så ned igjen, med jevne mellomrom. Ved konsentrasjon, som et resultat av at bussen ankom eller at noen for eksempel henvendte seg til meg, sperret jeg øynene opp, senket haken og aktiverte min absolutte oppmerksomhet. * Hva heter den blomsten? sa Margrethe. Det var svært lyst på badet. Taklampen var på og sola skinte inn gjennom vinduet. Margrethe satt, iført nattkjole, i stolen ved vasken. Vasken var plassert i en benk på den ene langveggen. Det var hyller og knagger over benken, og midt imot henne hang et speil. Speilet omsluttet oss begge, Margrethe på stolen og jeg som stod bak henne, metallkantene liknet rammen på et maleri. Margrethe var sped.

Hun satt krumbøyd. Hun hadde foldet de smale hendene i fanget. Håret hennes var pistrete, det munnet ut i en sky i nakkeregionen, og issen var 11

synlig. Hva slags blomst? sa jeg. Den, sa Margrethe. Hun begynte å vugge overkroppen fram og tilbake, hun kremtet, hun stønnet, hun gynget og ga fra seg ordløse lyder, det kom betydningsløse vokaler. Hun ble omsider sittende stille. Hun strakte dernest på armen, lagde bevegelser med hånden i løse lufta som om hun plukket noe, før hun samlet hendene. Blikkene våre møttes i speilflaten. Hun stirret på meg og sa den som kommer og går, kommer og går. Da jeg fremdeles bodde hjemme, sendte moren min meg av sted om våren for å beskjære rosebuskene hennes i bygården, etter at telen hadde gått og jorda var blitt bekvem i bedet mellom murveggen og asfalten. Vårbeskjæring var grunnleggende for rosenes vekst, deres trivsel. Rosebusker, sa jeg. Margrethe ristet på hodet. Ugress, sa jeg. Hun slo håndflatene mot armlenene. Det kommer nok for en dag, sa jeg. Ja, sa hun. Jeg la proppen i kummen. Jeg skrudde på kranen. Jeg plukket kluten til overdelen av kroppen fra veggen, tok såpestykket fra hjørnet av vasken. Jeg gnurte artiklene mot hverandre i vannet, kluten ble våt, såpa ble klebrig, vannet ble hvitt og dunkelt. Jeg la såpa tilbake, kluten lot jeg ligge. Jeg hjalp Margrethe av med pysjen, hun forble i stolen og jeg dro drakten over hodet hennes, hun ble værende i truse og sandaler. Jeg brettet kjolen pent sammen, la den på benken. Margrethes hud var blek, men ikke gusten, den foldet seg ved kragebeinet hvor det var rikelig. Jeg vred opp kluten, rakte den til henne.

Hun vasket det avlange ansiktet sitt med grove bevegelser, videre; ører, hals og bryster. Da hun var ferdig, tok jeg for meg ryggen. Jeg skjøv håret hennes til side, førte kluten over nakken, presset den langs ryggraden, gned hoftekammene. Jeg løftet venstrearmen hennes og gnikket med kluten i armhulen, jeg gjentok prosedyren med høyrearmen. Jeg skylte kluten, vred den opp, hengte den fra meg. Jeg masserte skuldrene hennes, de var fuktige, fingrene gled lett, selv når man var hardhendt. Så godt, sa Margrethe.

Det er bra, sa jeg. Jeg lo litt, klukket. Det var noe jeg hadde tillagt meg som jeg ikke kunne få meg til å slutte med, å slippe løs toner som bekreftet at her var det hyggelig. Jeg hentet den andre kluten. Jeg tappet nytt vann i kummen. Jeg trakk et par hansker opp av bukselomma. Jeg tok på meg hanskene. Sånn, sa jeg. Jeg festet hendene i sidene, et tegn mellom oss, et klarsignal. Hun klamret seg til kanten av vasken, reiste seg. Det var slik vi samhandlet, det var en rytme i det, hun reiste seg, hun satte seg, jeg assisterte henne med vask og påkledning. Margrethe hadde markante blodårer 12

på beina. Jeg tok av henne undertøyet. Hun sov med bind om natten, jeg rev det løs fra trusa, det var så vidt tilsølt på grunn av infeksjonen, jeg kastet det i søppelkassen inntil kortveggen. Jeg slang trusa i skittentøyskurven plassert ved siden av. Jeg vred opp kluten, jeg ledet den langs livet hennes, ned mellom beina, vasket innsiden av lårene, skrittet, vasket ømfintlige områder som måtte behandles forsiktig. Jeg dro kluten over korsryggen, baken, dro den under rumpeballene, i sprekken. Hun ble stående. Jeg hadde lagt fram rene klær og nytt bind, på en skammel. Jeg klistret bindet i trusa, jeg ikledde henne den og hun løftet en fot av gangen. Jeg stilte meg ved stolen. Sånn, sa jeg. Hun satte seg med et dumpt dunk. Hun nikket, hun satt adekvat.

Jeg tok av meg hanskene, kastet dem. Jeg fant deodorant og ansiktskrem i hylla. Jeg klinte duft under armene hennes. Det luktet skarpt, det var ikke ubehagelig. Morgenstellet nærmet seg slutten. Hun smurte krem i ansiktet, jeg jevnet ut det hun ikke tok seg av selv. Vi fikk på henne BH, singlet og skjorte. Det var et innøvd samarbeid, jeg geleidet henne inn i klærne og hun lot seg styre, hun brukte hodet og armene etter trolig beste evne. Jeg tok av henne sandalene, hun var barbeint i fottøyet, fotsålen var ru, stiv og føltes kald mot fingrene. Tåneglene var forseggjorte, kortklipte og formet runde, likevel bar de et gulskjær. Jeg tredde på henne buksa ved føttene.

Hun reiste seg, jeg dro det høylivede plagget på henne, jeg stappet skjorta innenfor, jeg lukket glidelåsen, jeg hektet fast knappen. Hun satte seg. Jeg bistod henne med sokker. Jeg strøk de bekledde føttene hennes for å få opp sirkulasjonen, temperaturen. Jeg utstyrte henne med sandalene igjen, jeg sjekket at de satt ordentlig, jeg rykket litt i reimene bak hælene, jeg var tilfreds. Jeg brakte fram tøyposen med hårruller fra en skuff. Jeg skrudde på vannet, jeg grep kammen fra kurven på benken, jeg vætet kammen i strålen.

Jeg vannkjemmet håret hennes, jeg delte det inn i passende bunter, en rull per del, jeg rullet det opp, håret gikk to og en halv gang rundt, det ble til lite prydelige klosser. Slik går det når man har hull i hodet, sa hun. Det er ikke noe hull her så vidt jeg kan se, sa jeg. Det er ikke alt som er synlig for det blotte øyet, sa hun. Vet du hva Margrethe, det har du helt rett i, sa jeg.

Føneren var på benken under stikkontakten i veggen. Jeg puttet i støpselet.

Jeg slo på apparatet, viften i plastikken durte voldsomt og blåste varmt mot den ene hånden min. Jeg fønet det oppsatte håret, det tørket fort. Jeg slo av føneren, fjernet ledningen fra veggen, la den fra meg. Jeg dro ut krøllene, 13

jeg danderte dem så de balanserte så tett som mulig, så de dekket tilstrekkelig, uten å miste fasongen. Jeg ryddet bort utstyret. Hun pekte mot hyllene, på hårsprayen. Hun holdt seg for øynene og jeg dynket håret hennes. Hun pekte på sminkepungen på benken. Litt sminke, sa jeg. Til øynene, sa hun.

Jeg hentet øyensverte. Jeg mante forsiktig fram de få øyevippene hennes.

Hun lagde trutmunn. Jeg strøk leppestift mot de formløse leppene og de ble farget. Klar for frokost, sa jeg. Jeg vil ut i hagen, sa hun. Det er dagens viktigste måltid vet du, sa jeg. Hagen, sa hun. En tur i hagen og så frokost, sa jeg. Jeg samlet sammen sminken. Jeg gikk etter stokken. * Jeg våknet, liggende på sofaen. Harald ropte gjentatte ganger fra soverommet og han banket i veggen, jeg kjente de kakkende lydene og den repeterende stemmen. Jeg rev av meg teppet med den ene hånden mens jeg fremdeles lå utstrakt, jeg slengte den heklede kreasjonen over sofaryggen. Jeg satte meg opp sidelengs. Jeg støttet albuene på knærne, la hodet i hendene, gned fingrene mot ansiktet. Jeg hadde gløttet bort på de tunge gardinene som var trukket tilbake ved siden av vinduene, sovnet stille, inntatt en drømmeløs søvn. Det strakte seg en belyst gang gjennom leiligheten, en grense mellom rommene. Jeg hadde funnet roen i stua, i halvmørket der, med denne belyste terskelen et sted bak meg i ryggen, og den glimrende bykjernen et stykke framfor meg på utsiden av rutene.

Jeg krysset listen inn til Harald. Jeg skrudde på nattbordslampen. Han satt i sengen, var kledd i pysj, og lente seg inntil hodegjerdet. Han myste, spente rynkene i ansiktet. Det tykke hvite håret pekte i flere retninger. Dyna nådde ham til magen. Jeg bredde av ham. En svak, men distinkt svettelukt gjorde seg gjeldende. Han var klam. Bekledningen formet seg etter den kraftige kroppen. Han plantet de bare føttene i gulvet. Jeg satte meg på huk. Tøflene var oppstilt under nattbordet, jeg strakte meg etter dem, tok de på ham. Jeg reiste meg. Han rakte meg hånden. Jeg knyttet neven i hans. Han dro seg mot meg, kom seg opp og ut av sengen. Jeg støttet ham i siden. Han var tidligere slagpasient. Stod han oppreist uten min hjelp, var han skjev, han hadde en kroppspositur som om han bar en tung bøtte. Vi begynte å gå.

Jeg holdt rundt albuen og håndleddet hans med hendene. Jeg holdt armen bøyd, den veien det var naturlig for armen å bøye seg, og i rett vinkel. Det 14

var hensiktsmessig. Slik var det lettere for ham å stabilisere seg, rette ryggen og nyttiggjøre seg av egen muskulatur. Jeg beveget meg forsøksvis i hans tempo, vi gikk på det blanke gulvet med langsomme skritt. Grepet føltes lite anstrengende, det betydde at han bar hovedvekten sin selv, vår atferd var korrekt. Harald brukte den ledige hånden sin til å åpne døren. Da vi nådde vasken, støttet han seg til den og jeg kunne slippe ham. Han ble stående foroverlent, var bredskuldret, kortpustet, og hadde blikket rettet mot sluket.

Jeg kunne se ham i speilet. Han hevet, senket brystkassen, han trakk tydelig inn med den grove nesa, slapp ut gjennom munnen som han åpnet og lukket. Jeg hektet fingrene i bukselinningen, dro buksa og bleia som begge var av en medgjørlig type med strikk i livet, ned rundt anklene hans. Jeg blottla en svunnet rumpe og kraftige bein. Jeg stelte meg ved vannklosettet. Det var konstruert med et stativ og befant seg innenfor rekkevidde av vasken.

Jeg løftet opp lokket. Han bukserte seg etter, holdt seg i hjelpeanordningen, forberedte seg på å sette seg, hadde ryggen til meg og armene på hver sin kant. Jeg hadde hendene mine fremme, klare, bak ham, skulle han slippe seg med større kraft enn beregnet. Han satte seg. Du kan gå, sa han. Jeg lukket døren. Jeg hørte ham gjennom treverket, han harket. Jeg bestemte meg for å åpne et vindu, lufte litt, i stua. Det var en nyoppusset leilighet i et gammelt hus med et bosted i hver etasje. Vinduene hadde blitt beholdt som de opprinnelig hadde vært, doble og kuriøse. Jeg vippet opp noen hasper. Jeg vendte et glass inn i rommet og et glass ut av rommet. Jeg så silhuettene av kronene på bjørketrærne, luften føltes sval og god mot ansiktet. Det var viktig med sjokklufting. Harald skulle slippe å sove i trekken og dermed utsettes for faren for å pådra seg et eller annet. Jeg ville lukke det når jeg la meg.

Jeg gikk tilbake, banket på døren. Ja, sa Harald. Jeg entret badet. Han virket trøtt, satt med åpen munn og gapte i den vonde lukten. Jeg hjalp ham bort til vasken. Jeg hentet hanskene ut av brystlomma, tredde dem på. Jeg nappet papir fra hyllene rundt speilet. Naboen har en hund, sa han. Det visste jeg ikke, sa jeg. Jeg hadde aldri truffet personen nedenunder. Jeg tørket ham bak, kastet skittent papir i do, tok nytt. Den uler når den er alene, sa han.

Uff da, sa jeg. Jeg trykket forsiktig oppover for å sjekke at alt som skulle ut, var ute. Det er til å bli sprø av, sa han. Det kan jeg godt forstå, sa jeg.

Jeg visste ikke om han forvekslet drøm med virkelighet. Jeg gikk over det hele med en våtserviett til slutt. Jeg gransket setet, vurderte det som lettere 15

irritert. Det stod en tube med vannavstøtende ved springen. Jeg smurte et tynt lag over feltet. Jeg kastet hanskene i søppelkurven. Jeg trakk ned. Jeg festet buksa og bleia i livet. * Det var ettermiddag og overskyet. Jeg dro fra kontoret hvor jeg hadde levert nøkler, fulgte fortauet som det var plantet trær langs, svingte inn mellom murblokkene. Blader lå tilfeldig omkring på bakken, i veikanten. Jeg var ør i hodet. Jeg var fornøyd med egen innsats, så for meg den oppskårede frukten jeg hadde satt fram til Margrethe. Jeg frøs. Jeg hadde på meg en lett ytterjakke, holdt hendene i kryss under brystene. Jeg hadde inntatt en lukket holdning. Det var et paradoks. Ved å legge armene i kors utstrålte jeg at jeg ikke var åpen for kontakt med andre, at jeg ikke var mottakelig for dem rundt meg. Jeg ønsket imidlertid å by på meg selv. Det innebar et ansvar å ha det godt, å tilhøre de privilegerte i øvre middelklasse. Jeg ville bidra, yte i jobben, og burde også ha et kroppsspråk som tilsa at jeg hadde noe å gi. * Harald var naken og stod krøket over vasken. Han hadde gjort fra seg. Jeg hadde tørket ham. Toalettet var hvitt, upersonlig og tilrettelagt med gelender rundt doen og håndtak på veggene. Det passet meg ypperlig når jeg assisterte ham med å gjennomføre sitt fornødne. Det luktet stramt. Men det var som om rommets sterilitet, lysstoffrørene i taket og linoleumsgulvet tillot skittlukten å henge i løse luften – jeg forbandt den ikke engang med Harald, kun med rutinen i seg selv som én av en rekke gjøremål i løpet av morgenstellet. Det var vaskevann i kummen og jeg gikk over ham med en våt klut. Jeg startet foran, jobbet meg bakover. Jeg vasket ham grundig.

Jeg trakk forhuden tilbake, ble kvitt eventuelle antydninger til belegg der.

Jeg vasket innsiden av lårene, pungen og rumpesprekken. Jeg skylte kluten, vred opp kluten, hengte den på plass. Jeg stakk hånden ned i vannet for å ta tak i lenken til proppen. Haralds fingre lukket seg om håndleddet mitt, rundt kanten på plasthansken. Jeg ble forbauset over nærheten, det var for meg en hittil fremmed og uforutsett gest fra hans side. Jeg så på ham, søkte en forklaring, han møtte meg ikke med blikket. Han støttet seg til vasken 16

med den ene hånden og dro i meg med den andre. Det virket som om han mobiliserte all sin kraft og konsentrasjon på å rykke armen min fram og tilbake. Jeg så hvordan hånden min ble dyttet ned mot bunnen av vasken, kjente håndflaten over proppen. Skittent og lunkent vann piplet inn i hansken og skvulpet ned på gulvet. Han var tillenket meg og henvendte seg endelig til meg med hva jeg forstod som et lidende oppsyn. Han bevret om munnen og var blank i øynene. Forløs meg, sa han. Stemmen var tynn, liksom bedende. Jeg rev armen til meg og ble våt på klærne. Han svaiet, flyttet vekten fra den ene foten til den andre, og gjenfant balansen.

Hånden han hadde dratt i meg med, førte han mot skrittet hvor han ga seg til å plukke ubehersket. Oppførselen slo meg som en etteraping av tidligere drifter, det virket desperat, malplassert, det var som en siste skjelving drev gjennom Harald og slutten nærmet seg. Jeg ble het i kinnene og pannen.

En sterk medlidenhet vokste i meg, beina føltes tunge. Vi ble stående og se på hverandre. Det hørtes langstrakte ul fra et sted under oss. Harald flyttet hånden til vasken igjen, var tilsynelatende nødt til det skulle likevekten ivaretas. Han skalv. Han hevet hodet, han lyttet og nakken var tørr. Det måtte være naboens hund, hylene var blottet for aggresjon og hadde en trengsel i seg. Jeg rygget bakover, økte avstanden til Harald. Det minnet meg om når jeg låste Laika inne da jeg var liten, hun ble motvillig værende på den andre siden av ytterdøren og jeg hadde kvaler med å forlate henne. Jeg husket gårsdagen. Etter middag hadde jeg tatt meg selv i å vaske opp i kaldt vann for å spare strøm, et innfall av å ville begrense forbruket og slik ha betydning for noen. Det hadde gjort meg trøtt. Jeg syntes synd på Harald. Jeg reagerte, noe tok overhånd, jeg strøk ham på ryggen, jeg festet meg i ham. * Han forankret seg i meg, gled inn i meg, jeg strøk hendene mine langs ryggraden hans og han støtte meg ned i madrassen, lå over meg i mørket. Jeg pustet dypt, prøvde å slappe av og følge ham, jeg gynget med. Det hendte når jeg drakk at jeg fant meg selv fylt til randen av følelser, at jeg mistet oversikten over følelseslivet og opplevde det som befriende hvis noe eller noen kunne hjelpe meg med å kanalisere kaoset, ideelt sett ved å gjøre meg glad eller kåt, for hvis jeg først ble lei meg, ville det ingen ende ta. Han hadde ren hud, jeg hadde sett det i lyset fra varmelampene da vi røyket.

17