Signaler 2018

signaler-Sabon_3k.indd 1

23.03.2018 12:38

signaler-Sabon_3k.indd 2

23.03.2018 12:38

2018 Eivind Hofstad Evjemo (Red.)

signaler-Sabon_3k.indd 3

23.03.2018 12:38

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-58151-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Clémence Mérouze Forfatternavn: Clémence Mérouze Sats: Elisabeth Vold Bjone Trykk og innbinding: Livonia print, Latvia 2018 Satt i 10,5/15 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

signaler-Sabon_3k.indd 4

23.03.2018 12:38

Innhold

Framtidens samtid Forord eivnd hofstad evjemo �������������������������������������������������

7

Langs det utslåtte håret sofus greni ���������������������������������������������������������������� 10

Straumar i vatn Tre noveller ingrid senje ��������������������������������������������������������������� 21

Dikt, uten tittel martin svedman ��������������������������������������������������������� 38

Fortellinger kjersti sofie løvåsdal halvorsen ����������������������������������� 61

Spredte døtre helene imislund �������������������������������������������������������� 78

Bortklipte scener olaug nilssen ������������������������������������������������������������ 99

Lodd maj-britt aagaard ����������������������������������������������������� 104

Zero mari andreassen �������������������������������������������������������� 116

signaler-Sabon_3k.indd 5

23.03.2018 12:38

Natt over Stillehavet birger emanuelsen ����������������������������������������������������� 126

Kleda er gjennomvåte erlend skjetne ����������������������������������������������������������� 134

Salige er de rene av hjertet ingrid b. melve ��������������������������������������������������������� 160

Tekstar helga songøygard battin ������������������������������������������� 173

Ta meg hjem kine jeanette solberg ������������������������������������������������ 189

Uten tittel kjersti annesdatter skomsvold ���������������������������������� 206

signaler-Sabon_3k.indd 6

23.03.2018 12:38

Framtidens samtid

Signaler befinner seg på mange måter i et mellomrom i det litterære kretsløpet, den skal være et sted for de hardarbeidende, lesende og skrivende, for de som er på vei, de som er under utvikling, for de som tester ut ting, som holder på å rense stemmen, eller for de som holder på å ta oppgjøret. Signaler er ofte et hakk på stammen fram til det som blir en bok, og antologien ønsker å være et rom der forfattere virkelig skal få kjenne på smerten (og gleden) over å publisere, ubehaget (og gleden) i å bli lest og møtt som forfattere.

Noen av debutantene er allerede rutinerte i disse greiene, drilla i opplesninger og tekstkritikk rundt om på landets skriveskoler, andre kommer helt «utenfra». Som helhet skal Signaler for­håpent­ ligvis gi leseren et inntrykk av hva som finnes av uttrykk og tendenser i samtidslitteraturen, hva skrivende folk er opptatt av, og ønsker å gi bort til andre. Men det er også en måte for folk å få øynene opp for forfattere som med femti prosents sikkerhet kommer til å gå inn i og prege norsk litteratur i framtida.

I år mottok forlaget 420 manus i nærmest alle tenkelige former og sjangrer, noe som utfordrer mitt redaktørblikk. For hva skal jeg se etter? Hva er det jeg eventuelt ikke ser? Og hva er det i den aktuelle teksten jeg ikke forstår, og eventuelt, hvorfor forstår jeg det ikke? Det som alt til slutt faller på, er allikevel det litterære håndverket, forfattere som er modne og modige i skrivinga si, som bruker skrivinga til undersøke et menneske, eller et miljø, som forsøker å gi stemme til noe akutt og hardt, eller fortelle noe mer kronologisk. De elleve debutantene som er med i årets Signaler, dekker bredden i manusbunken, både sjangermessig og tematisk; noen er nøkterne og saklige, andre direkte og poetiske, noen er korthugde og sanselige, der andre forholder seg til en mer klassisk

7

signaler-Sabon_3k.indd 7

23.03.2018 12:38

fortellende struktur. Felles for alle er at de berører grunnsituasjoner ved den menneskelig erfaring, i temaer som forelskelse, lengsel, omsorg, ensomhet, misbruk og utmattende, invaderende kjær­ lighet.

Et kort sveip gjennom alle sammen kan se slik ut: En kvinne ser kjæresten mislykkes i å blåse liv i et druknet barn, noe som kaster dype skygger over reisen de har lagt ut på. En sønn ser sin far forsvinne ut av et trygt, «mellommenneskelig» språk og over til å bli en anonymisert skikkelse i offentlige insti­tu ­­ sjons­­rapporter. En døende kvinne observerer hvordan det finmotoriske i overgangen fra at legens hender går fra å behandle til å lindre. Rusavhengigheten fører en ung mann inn i blackoutenes rovdyrsone der han blir festvoldtatt (eller blir han det?). En jente med Downs syndrom spinnes inn i støttekontaktens ondsinnede plan under dekke av å bedrive «busstrening». En mor med et barn står på et furugulv, i en leilighet med en bokhylle, med en ørelappstol og er på leit etter noe som kan bety mer enn noe. I en annen tekst leser man om en student som rett før semesterstart dør, og hennes plass gis videre til «Simen», hvordan dette slenger han inn i eksistensielle kriser som til slutt gjør ham til forfatter. I en annen tekst sluker en kvinne flere brett med piller og legger seg på baderomsgulvet og våkner ikke før hun sitter på toget til Dombås, der det står en mann på perrongen som hun aldri har sett, men som hun hele livet har savnet. Ei ungjente skal besøke sin far i København, men må først lirke seg ut av en mors altoppslukende og destruktive nærvær. Måten jenta forsøker å artikulere et eget rom på, er å på nytt og på nytt sette seg ned og tegne: en far, en stesøster, en stemor, et hjem. I en annen tekst slår ei jente sin mor i hjel og blir gående og vente på prest og bærere. I en annen skriver en ung mann boken om dama si uten at hun vet om det, som en slags gryende avvikling av en kjærlighetsrelasjon, og i et språk like anonymt og kjølig som sett gjennom et overvåkningskamera.

Ved siden av debutantene bidrar tre etablerte forfatter med nyskrevne tekster. Birger Emanuelsen har skrevet en sørgende satire om en ung jente som ødelegges av nettpsykologsystemet Therapy

8

signaler-Sabon_3k.indd 8

23.03.2018 12:38

Online, Olaug Nilsen gir oss innsyn i bortklipte scener fra den Brageprisvinnende boka Tungs tids tale, der hun blant annet beskriver relasjonen mellom en bedriftslege med hang til alternativ medisin og en desperat familie som søker reelle svar, reell hjelp. Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet et vakkert portrett av pappaens grandtante, sett gjennom en ung kvinne som nettopp har fått et barn. Grandtantens langsomme forsvinning, kvinnens minner fra egen barndom og nærværet av den lille babyen Bo utgjør et stille kulmineringspunkt for mye av det Signaler18 tar for seg: Jeg krysser fingrene for deg, godjenta mi, ønsker deg alt godt! sa hun. Hun snakket alltid som om jeg skulle gå igjen med det samme, og som om det var siste gang vi skulle prate med hverandre. Hvordan hun ønsket seg bare det beste for meg i fremtiden, og hun var så glad for at jeg ikke var syk mer. Nå kommer det vel ikke tilbake? spurte hun, sang sangen som var blitt gammel. Nå er det vel over for godt? Ja, nå er det helt over, sa jeg. Da strøk hun meg over kinnet.

Da gjenstår det bare å si gratulerer til alle debutanter, takk til de etablerte og god lesning!

Eivind Hofstad Evjemo Redaktør

signaler-Sabon_3k.indd 9

23.03.2018 12:38

10

signaler-Sabon_3k.indd 10

23.03.2018 12:38

S O F U S GR EN I

Langs det utslåtte håret

En dag kommer hun hjem med et plaster på haken. Hun tar seg til ansiktet og forteller at det var moren som pekte på føflekken og tilbød seg å betale for å få den fjernet. Hun pakker de gule joggeskoene i treningsbaggen. Hun skulket en forelesning og dro til en klinikk på Tjuvholmen. Det gikk raskt og var ikke vondt. En sprøyte med lokalbedøvelse, et snitt med en skalpell og to små strips. Det var ikke noe å bekymre seg for. Såret ville være grodd etter få uker. Hun slenger baggen over skulderen, blir stående på terskelen til utgangsdøren og skrelle en banan. Om du vil, sier hun, kan jeg lage middag i dag. Høres det ikke bra ut? Hun smiler skeivt med en bit i kinnet. Døren smeller igjen og det blir stille i leiligheten.

Kjersti flytter ut på samme måte som hun kom; stillferdig og ubemerket. I skuffen minsker det med klær. Nips forsvinner. Slike ting man ikke legger merke til før de er borte, som hårlusen i vinduskarmen, en flaske lavendelsjampo på flisene i dusjen, en hvit halvsokk bortgjemt bak sengebeinet, kun synlig fra kontorstolen.

Hun rydder seg selv ut av hybelen. Først da avslører gjenstandene et tomrom – det var de som brant inne med og fylte rommet med nærvær.

Folk kommer traskende med ryggsekker gjennom studentbyen. Glinsende i pannene. Bilene durer langs ring 3. Handlegaten ved siden av stadionet ligger øde. Likevel står en dame utenfor dagligvarehandelen og selger magasiner. Bassen dunker i rutene på treningssenteret. Silhuetter beveger seg på ergometersykler i takt med musikken. Kjersti er der inne et sted.

Kinnene er røde og svulne når hun kommer hjem. Hun peker ut av vinduet og sier at man ikke kan la dagen gå fra seg. Det blir

11

signaler-Sabon_3k.indd 11

23.03.2018 12:38

altså ikke middag, for i parken på toppen av St. Hanshaugen sitter venner fra studiet. Kjøkkenkniven dras gjennom skallet på en solgul melon. Saftene renner utover fjøla. Hun graver ut steinene med en skje og kutter stykkene i håndholdte porsjoner. Den var søt, sier hun, suger på en skive med et skjelmsk smil. Hun pakker resten i et bærenett, og spør om det ikke hadde vært godt å ta med smoothie. Mens hun dusjer, hives frosne skogsbær og appelsinjuice i mikseren. Det bråker, og med ett spretter hun naken frem, åpner kjøleskapet og tilsetter yoghurt. Hun slenger et kyss, lekent dukker hun unna omfavnelsen og løper inn på badet igjen. Hun har en latter som irytmesetter alt den rører ved.

Det siste sollyset opprant, men bjørkeløvet holder liksom fast varmen og pakker inn parken. Det gløder i kull fra engangsgriller.

Kjersti sitter fremoverlent og klør seg på leggene. Det blør fra et myggstikk. En fotball treffer henne i ryggen. Hun snur seg og får øye på fyr som strever over gresset. Øyvind unnskylder at han er sen og setter seg på teppet mellom jentene. I det samme sitter latteren løsere. En flaske velter, ølet siver ut på teppet. Øyvind spinner flaska. Den stopper og tuten peker. Kjersti ser utover parken.

Fotballen settes i bevegelse. De eneste som er på beina, er hun og Øyvind. De løper mot den hvite flekken i mørket.

For Kjersti betyr ikke en klar natt mer enn stjerner. En regnbyge er et påskudd for å søke til lenestolen med en varm kopp. Hun er ikke forfengelig i sin verden. Hun strekker seg ut og kjenner etter, lar fingrene gli gjennom dugget i parkgresset. En dråpe renner av en firkløver, og for henne er det ikke mer i det. Hun sparker ballen ut i mørket og ler, en lykke alle bør unnskylde henne. * I gangen stables det små pappesker og bobleplastkonvolutter. Det går en rift over klistremerket med informasjon om postforsendelsen, alltid gjennom hennes navn. Det er olje hun bestiller på nett, en type urteolje som skal drikkes og dermed tilføre huden fuktighet innenfra. Eller det er glass med grønt pulver som sies å være

12

signaler-Sabon_3k.indd 12

23.03.2018 12:38

alger, eller frø med rare navn, som chiafrø, hirsefrø og sort quinoa.

I skuffen på kjøkkenet flytter det stadig inn fremmede beholdere.

Hun har kontroll på alt. Hun står på kjøkkenet og forklarer virkningen av noen vitaminer. Hun holder frem overarmen og sier at huden blir frisk og gyllen. Brødskive er byttet ut med gresk yoghurt med gojibær. Søtsaker er byttet ut med hjemmelagde proteinbarer.

Hun står opp tidlig og lister seg for ikke å forstyrre. Det smeller i ytterdøren. En halvtime senere låser hun seg inn. Dusjen skrus på. Det durer fra en hårføner. Soveromdøren åpnes og hun river gardinene til side. Forsiktigheten har hun løpt av seg. Hun stiller seg opp foran speilet. Noen ganger sier hun noe oppgitt til seg selv, og slenger en topp tilbake i skapet. Omsider vurderer hun resultatet og det glir en rykning over munnen, av glede? Hun går bort til sengen og røsker vekk dynen, som om hun vil riste av seg noe varmt og klebrig.

Gjennom morgentrafikken liker hun å sitte på trikkesete nærmest vinduet. Hun ser på byen som våkner, på bilene som ligger tett, på baristaen som setter skiltet ut på fortauet, og på moren som leier guttungen til barnehagen. Ut dit vil hun, ut til de andre.

Trikken stopper rett ved høyskolen. Av vane snur hun seg og vinker, før hun forsvinner med stadig lettere skritt.

Nå er det ikke godt å si hva hun gjør. Hun går vel inn på forelesningssalen, finner frem til benkeraden på plassen ved siden av venninnen, eller kanskje den nye fyren. Studievennene har nok lagt merke til forandringen, noe enkelt, som at hun stadig smiler. Kanskje har de også lagt merke til Øyvind. Hvordan de ofte finner sammen i kantinen, i gangen, på benkene ute i vårlyset, som om det regnet og de søkte sammen under en paraply. Det skjer ingenting.

De gjenkjenner hverandres utholdenhet og venter på at den skal briste.

En ettermiddag venter Øyvind utenfor skolen. I stedet for å ta bussen hjem slår hun følge nedover mot byen. Treningsskjorten klistrer seg til brystet mens han snakker om fag, ernæring, aerobisk trening og søvn. Konsonantene hans er bløte. De slår i takt

13

signaler-Sabon_3k.indd 13

23.03.2018 12:38

med en hjemlig følelse. Uten å være det bevisst slår hun om og svarer ham slik hun bare svarer sin mor og far. Han stanser brått.

Solen skinner i sykkelsolbrillene, hun ser gjenskinnet av seg selv i glassene. Han ler høyt og lurer på hvor hun vokste opp. Hun vokste opp i Oslo, svarer hun, men tilbrakte de fleste somrene i hjembygda til foreldrene. Det viser seg at han vokste opp like ved, og da blir de fortrolig med hverandre, slik man blir av å en gang ha tilhørt samme landskap.

De blir forbigått av folk på gaten. Hun går sakte, for selv om hun ikke vet hvor hun skal, er hun redd for å komme frem. Han spør om hun ikke er sulten, og jo, det er hun. De går inn på en restaurant. En kelner tar dem imot og fører dem til et bord i bakgården. En glippe sol stråler over mønet på de omkringliggende bygårdene. Han setter seg overfor henne og flytter solbrillene opp på hodet. Hun misliker egentlig gutter som har solbrillene på hodet.

Han sier at laksesalaten er veldig god. Hun nikker og bestiller det samme som han, og et glass vann. Solen forsvinner og lyselenkene blir tent. Kanskje åpner hun seg for han og forteller noe privat.

Sier noe enkelt, som at forholdet hun er i, har begynt å gå i oppløsning. At det ikke er helt som det skal være, uten at hun kan sette fingeren på hvorfor eller hva. Nettopp dette «hva» gjør alt dumt, tenker hun. Hun føler at et brudd trenger en legitimitet. En årsak de kan enes om, og som kan bringe begge videre i hver sin retning.

Han ser på henne og nikker. Så blir det stille og han forsoner seg med kvalene hennes. Ute på gaten låner han henne jakken og sammen går de hjemover i skumringen.

Hun ringer på klokka utenfor blokken. Like etter er hun innenfor døren. Hun kommer inn på kjøkkenet og unnskylder at hun er sen. Hun sier hun ble sittende igjen i en kollokviegruppe. Hun ser fraværende, eller kanskje trett ut gjennom vinduet mens hun nipper til et glass vann. Senere trekker hun ned i do og pusser tennene.

Kroppen er kald når hun legger seg under dyna. Hun hutrer og kryper inntil. Så varm du er, sier hun. Det durer rytmisk fra det gamle kjøleskapet. Noen smeller med en dør i trappeoppgangen.

Bjørkegreinene utenfor tegner skyggestier i taket. Det er urimelig

14

signaler-Sabon_3k.indd 14

23.03.2018 12:38

at denne sårheten iscenesetter henne. Det er ikke hennes skyld og det er fint at hun ikke lar seg merke av det. * Hun trener oftere, hver morgen pakker hun gymbaggen og drar til sentret. Rullebåndet i møllen tiltar i styrke og snart er hun i full spurt. Fletten slår fra side til side mellom skulderbladene. Ut fra skjulte høyttalere siger musikk. Hun har på seg nye treningsklær.

En kompresjonstights strammer seg oppover lårene og skrittet.

Små refleksstreker tegner kryss på hvert bein. En svettestripe kommer til syne på ryggen. Etter en time dekker den hele ryggen og Kjersti tar endelig tak i sidestøttene og løfter seg av båndet. Hun stanser maskinen, legger ansiktet i et håndkle og henter seg inn.

Etterpå sprayer hun maskinen og tørker opp restene med et papirstykke. Hun biter tak i korken på flaska. Tar lange slurker mens hun går opp de små trappene til apparatene. Fra benkpressen synes hun så vidt bak et av apparatene. Hun fester et gummibånd til en stolpe og hekter enden på ankelen. Musklene dirrer når hun skyver ifra. En av guttene ved frivektene får øye på henne. Hun gjør seg ferdig og går bort til vektstativet. Gutten følger etter. Når hun tror hun er alene smiler hun til menneskene rundt seg. De kommer i prat. Han peker på vektstangen som står foran henne.

Hun løfter den opp på skuldrene, og setter seg liksom ned på en stol. Han følger henne bakfra. Bøyer knærne samtidig med henne.

Holder hendene ut for å ta imot i tilfelle hun faller. Kjersti strammer lårene. Gutten heier henne opp og teller repetisjonene. Etterpå blir de stående og tjatre i det dunkle lokalet.

Gjennom gangen fra guttegarderoben er det mulig å få øye på Kjersti. Hun kjøper en banan i skranken og snakker med resepsjon­ isten som ligner en aerobicinstruktør fra åttitallet. Det har oppstått en fortrolig tone mellom Kjersti og de ansatte ved senteret. En type fortrolighet som oppstår mellom fremmede gjennom rutine, som er et eget lite liv, bortgjemt og avgrenset fra verden utenfor.

Hjemme kler hun av seg og går i dusjen. Hun vasker seg nøye

15

signaler-Sabon_3k.indd 15

23.03.2018 12:38

og grundig, nesten hardhendt. Hun løfter opp brystet og såper huden inn med en krem som inneholder korn av kokosnøttskall …

Det skal fjerne død hud. Hun ser det naturlige i alt. Niplene trekker seg sammen i møte med vannet. Barberhøvelen glir over skrittet, og huden rødmer i irritasjon. Føttene får harde træler fra friksjonen i skoene, og dermed filer hun huden på hælene.

Hun starter en klesvask og plukker tøyet fra tørkestativet. Møysommelig folder hun små bluser og gensere, for så å gjemme de vekk i skapet. Hun tar på seg en truse og finner frem en enkel sort kjole. Hun vikler håndkleet av hodet, og håret faller ned i ansiktet.

Hun samler håret i en strikk og tar på seg kjolen foran helfigurspeilet. Forsiktig gnir hun en liten skrukk ved halsen. Det finnes en vennlighet i hvordan hun forsøker å ivareta alt hun rører ved. Hun snur seg og spør: Er du klar?

Lysekronen henger over langbordet. Kjersti tar ut fire tallerk­ ener av skapet og dekker på. En tallerken plasseres på enden, så følger én til høyre og én til venstre. Den siste setter hun foran stolen lengst fra lyset. Frank åpner en vinflaske og heller spar­sommelig opp i glassene. Heidi plasserer gryten på bordet. Frank setter seg på enden, Heidi setter seg til høyre, Kjersti setter seg til venstre. De snakker om en lærer fra videregående, eller kanskje en tennistrener. Det er vanskelig å si. De forsyner seg av gryteretten. De ler og prater. Maten blir lunken før noen rekker å begynne. Frank forteller om en rangel fra forrige helg. Han nevner Øyvind. En fandenivoldskhet brer seg mellom dem. Samtalen glir langsomt over i noe annet, blir oppstykket.

En taxitur og gjesteliste. Et sted på vestkanten, kanskje Solli.

En DJ snurrer skiver, og det står noen på dansegulvet, det kan være henne. De låner bysykler og drar til en etterfest. Nei. De når ikke frem. I stedet havner de ved fjorden, hvor de slenger syklene fra seg på bryggekanten. Noen kler av seg og stuper. Vannet er sort. De lufttørker på brygga og ser sola stige opp fra havet. De er på en sofa i et kollektiv, noen sovner. Kun brokker og fragmenter av historier, resten fylles ut av innforstått latter. Det er ikke til å utstå.

16

signaler-Sabon_3k.indd 16

23.03.2018 12:38