Sannhetsvitne

Page 1



Klagere

På vei opp innkjørselen i leiebilen ser Cathy skiltet og må le. «Wyndham Falls. En verdig pensjonisttilværelse.» Ikke helt som Della har omtalt det. Så kommer bygningen til syne. Hovedinngangen ser fin nok ut. Den er stor og i glass, med hvite benker utenfor og en atmosfære av sykehusaktig orden. Men leilighetene som ligger i bakkant av eiendommens hage, virker små og forfalne. Trange verandaer, som bur for dyr. Gardinene som er trukket for og de værbitte dørene, skaper inntrykk av ensomme liv innenfor. Da hun går ut av bilen, virker det som om det er ti grader varmere enn det var utenfor flyplassen samme morgen, i Detroit. Januarhimmelen er nesten skyfri blå. Ingen tegn til snøstormen Clark har advart henne om, i et forsøk på å overtale henne til å bli hjemme og ta seg av ham. «Kan du ikke vente til neste uke?» sa han. «Hun holder ut.» Cathy er halvveis framme ved hovedinngangen da hun kommer på Dellas presang og går tilbake til bilen for å hente den. Idet hun tar den ut av kofferten, gleder hun seg nok en gang over hvor fint hun har pakket den inn. Papiret er tykt, grovt og ubleket og skal se ut som barken fra et bjørketre. (Hun måtte innom tre forskjellige papirhandler før hun fant noe hun likte.) I stedet for å klistre på en smakløs sløyfe, klippet Cathy grener av juletreet – som de skulle sette ut i veikanten – og lagde en krans. Nå ser presangen hjemmelagd og økologisk ut, som en offergave i en india9


nerseremoni, som noe som blir gitt til Moder jord, ikke til en person. Det som er inni, er fullstendig uoriginalt. Det er det Cathy alltid gir Della: en bok. Men denne gangen er det mer enn som så. En slags medisin. Helt siden hun flyttet ned til Connecticut, har Della klagd over at hun ikke kan lese lenger. «Jeg klarer ikke å holde fast ved en bok for tiden,» sier hun på telefonen. Hun sier ikke hvorfor. De vet begge hvorfor. En ettermiddag i august, under Cathys årvisse besøk på Contoocook, der Della fremdeles bodde på den tiden, nevnte Della at legen hennes hadde sendt henne for å ta noen tester. Klokken var litt over fem, solen dalte bak furutrærne. De drakk margaritaene sine på glassverandaen for å unngå malinglukten. «Hva slags tester?» «Alle slags idiotiske tester,» sa Della og skar en grimase. «En av terapeutene hun driver og sender meg til – hun kaller seg terapeut, men hun ser ikke ut til å være mer enn tjuefem år gammel – hun ber meg tegne visere på en klokke. Som om jeg er tilbake i barnehagen. Eller hun viser meg en masse bilder og ber meg huske dem. Men så begynner hun å snakke om andre ting, ikke sant? Prøver å distrahere meg. Så spør hun meg om hva som var på bildene.» Cathy så på Dellas ansikt i halvmørket. I sitt åttiåttende år er Della fremdeles en livlig, vakker kvinne, med hvitt hår i en enkel frisyre som minner Cathy om en pudret parykk. Noen ganger snakker hun til seg selv eller stirrer tomt framfor seg, men ikke mer enn andre som er like mye alene. «Hvordan gikk det?» «Ikke så storveis.» Dagen før, på vei tilbake fra jernvarehandelen i nabobyen Concord, hadde Della vært i tvil om malingen de hadde valgt. Var den lys nok? Kanskje de skulle dra tilbake med den. Den så ikke like lystig ut som den hadde gjort på 10


malingprøven i butikken. Å, for en sløsing med penger! Til slutt sa Cathy: «Della, du engster deg igjen.» Mer skulle ikke til. Della ble mildere i ansiktet, som om noen hadde drysset tryllestøv over henne. «Jeg vet det,» sa hun. «Du må si fra når jeg begynner sånn.» På verandaen nippet Cathy til drinken og sa: «Det er ikke noe å uroe seg for, Della. Alle blir nervøse av sånne tester.» Noen dager senere dro Cathy tilbake til Detroit. Hun hørte ikke noe mer om testene. Så ringte Della i september for å si at doktor Sutton hadde avtalt et hjemmebesøk og hadde bedt Bennett, Dellas eldste sønn, om å være til stede. «Hvis hun vil ha Bennett til å kjøre opp hit,» sa Della, «er det antakelig dårlig nytt.» Dagen møtet skulle finne sted – en mandag – ventet Cathy på at Della skulle ringe. Da hun til slutt gjorde det, lød stemmen opphisset, nærmest ør. Cathy gikk ut fra at legen hadde gitt henne et rent medisinsk rulleblad. Men Della nevnte ikke resultatene fra testene. I stedet sa hun, nesten i lykkerus: «Doktor Sutton kom ikke over hvor koselig huset mitt er blitt! Jeg fortalte henne hvilken rønne det var da jeg flyttet inn, og at du og jeg starter et nytt prosjekt hver gang du kommer på besøk, og hun kunne ikke tro det. Hun syntes det var så nydelig!» Kanskje Della ikke orket å ta inn over seg beskjeden hun hadde fått, eller allerede hadde glemt den. Uansett ble Cathy bekymret for henne. Det ble Bennett som måtte ta jobben med å fortelle henne de medisinske detaljene. Disse avleverte han i en tørr og saklig tone. Bennett jobber i et forsikringsselskap i Hartford, der han daglig beregner sannsynlighet for sykdom og død, og det var kanskje grunnen. «Legen sier at mamma ikke kan kjøre bil lenger. Eller bruke komfyren. Hun skal få noen medisiner som skal stabilisere henne. En stund. Men poenget er at hun ikke kan bo alene.» «Jeg var jo der for en måned siden, og da virket moren din helt fin,» sa Cathy. «Hun blir bare litt engstelig.» 11


Det gikk noen sekunder før Bennett sa: «Ja, jo da. Angsten er en del av hele bildet.» Hva kunne Cathy gjøre, fra der hun var? Hun befant seg ikke bare langt ute i Midtvesten, hun var i tillegg en slags pussighet eller inntrenger i Dellas liv. Cathy og Della har kjent hverandre i førti år. De traff hverandre da de begge jobbet på sykepleierhøyskolen. Cathy var tretti år den gangen, og nyskilt. Hun hadde flyttet hjem til foreldrene, slik at moren kunne passe Mike og John mens hun var på jobb. Della var i femtiårene, en forstadskone som bodde i et elegant hus ved vannet. Hun var begynt å arbeide igjen, ikke fordi hun sårt trengte pengene – som Cathy – men fordi hun ikke hadde noe å gjøre. De to eldste sønnene hadde alt flyttet hjemmefra. Den yngste, Robbie, gikk på videregående. Vanligvis ville de ikke ha kommet i kontakt med hverandre på høyskolen. Cathy jobbet i etasjen under, på regnskapskontoret, mens Della var dekanens sjefssekretær. Men i kafeteriaen en dag overhørte Cathy at Della snakket om Vektklubben; hun la ut om hvor lett det var å følge programmet, og at man ikke trengte å sulte. Cathy hadde nylig begynt å date igjen. En annen måte å si det på, var at hun var lett på tråden. I kjølvannet av skilsmissen var hun blitt grepet av en voldsom trang til å gjøre opp for tapt tid. Hun var vågal som en tenåring, lå med menn hun knapt kjente, i baksetet på biler eller på teppegulvet i parkerte varebiler i bygatene utenfor hus der gode, kristne familier lå intetanende og sov. I tillegg til den sporadiske nytelsen hun fikk av disse mennene, søkte Cathy en slags egenkorrigering, som om mennenes hoftearbeid og støt kunne banke litt forstand inn i henne, nok til å forhindre at hun noensinne giftet seg med en som eksmannen igjen. Da hun kom hjem etter midnatt fra et slikt treff, tok Cathy en dusj. Idet hun kom ut av dusjen, ble hun stående foran badespeilet og mønstre seg selv med det samme 12


objektive blikket hun senere brukte på hus som trengte oppussing. Hva kunne repareres? Hva kunne skjules? Hva måtte man leve med og overse? Hun begynte i Vektklubben. Della kjørte henne til møtene. Della satt – liten og nesevis, med grånende hår, store briller med gjennomsiktig rosa innfatning og skinnende rayonbluse – på en pute for å se over rattet på Cadillacen. Hun gikk med pussige hårspenner formet som humler og dachshunder, og dynket seg med parfyme. Det var et butikkmerke, blomsterduftende og søtladent, framstilt for å skjule kvinnens naturlige lukt snarere enn å framheve den, som kroppsoljene Cathy la på trykkpunktene sine. Hun så for seg Della sprute parfyme fra en sprayflaske før hun spradet inn i tåken. Da de begge etter hvert hadde gått ned noen kilo, begynte de å slå seg løs med drinker og middag en gang i uken. Della hadde med kaloritelleren i vesken for å passe på at det ikke gikk helt over styr. Det var slik de oppdaget drinken margarita. «Du, vet du hva som er lavkalori?» sa Della. «Tequila. Under tretti kalorier per centiliter.» De prøvde å ikke tenke på sukkeret i blandingen. Della var bare fem år yngre enn Cathys mor. De delte mange oppfatninger om sex og ekteskap, men det var lettere å høre på de foreldede påbudene når de kom fra munnen til en som ikke hevder eierskap over kroppen din. Dessuten gjorde forskjellene mellom Della og Cathys mor det tydelig at moren faktisk ikke var den moralske vokteren hun alltid hadde vært i Cathys øyne, men bare en personlighet. Det viste seg at Cathy og Della hadde mye felles. Begge likte brukskunst: découpage, kurvfletting, antikviteter – alt mulig. Og de elsket å lese. De lånte hverandre bibliotekbøker og lånte etter hvert de samme bøkene, slik at de kunne lese og diskutere dem samtidig. De så ikke på seg selv som intellektuelle, men de kunne skille mellom god og dårlig litteratur. Best av alt likte de en god historie. De husket plotene bedre enn titlene og forfatterne. 13


Cathy unngikk å vise seg hjemme hos Della i Grosse Pointe. Hun ville ikke utsette seg for de slitte teppene og de pastellfargede gardinene eller treffe på Dellas republikanerektemann. Hun inviterte heller aldri Della til foreldrenes hus. Det var bedre at de møttes på nøytral grunn, der ingen kunne påpeke hvor forskjellige de var. En kveld to år etter at de traff hverandre, tok Cathy med seg Della på en fest noen venner av henne holdt. En av dem hadde vært til stede under en tale av Krishnamurti, og alle satt på gulvet, på pynteputer, og hørte på referatet hennes. En joint ble sendt rundt. Au da, tenkte Cathy da den kom til Della. Men til hennes overraskelse tok Della et trekk og sendte den videre. «Nei, skulle du sett på maken,» sa Della etterpå. «Nå har du fått meg til å røyke marihuana.» «Beklager,» sa Cathy leende. «Men – merket du noe?» «Nei, jeg gjorde ikke det. Og det er jeg glad for. Hvis Dick fikk vite at jeg røykte marihuana, ville han gå i taket.» Men hun smilte. Lykkelig over å ha en hemmelighet. De fikk flere. Noen år etter at Cathy giftet seg med Clark, ble hun lei og flyttet ut. Sjekket inn på et motell, på Eight Mile. «Hvis Clark ringer, ikke si hvor jeg er,» sa hun til Della. Og det gjorde ikke Della. Hun kom med mat til henne hver kveld i en uke og hørte på klagingen hennes til hun fikk den ut av systemet. I alle fall nok til å forsones med den. «En presang? Til meg?» Della, som fremdeles er full av pikeaktig nysgjerrighet, stirrer storøyd på pakken Cathy rekker henne. Hun sitter i en blå lenestol ved vinduet, faktisk den eneste stolen i den lille, rotete studioleiligheten. Cathy sitter ubekvemt på kanten av divanen like ved. Rommet ligger i halvmørke siden persiennene er nede. «Det er en overraskelse,» sier Cathy og tvinger fram et smil. Av Bennett har hun fått inntrykk av at Wyndham Falls er 14


omsorgsboliger med tilsyn. På nettsiden nevnes «nødhjelp» og «besøksengler». Men i brosjyren Cathy tok med fra lobbyen på vei inn, ser hun at Wyndham markedsfører seg som et «pensjonistfellesskap 55+». I tillegg til de mange eldre beboerne som vakler gjennom korridorene bak gåstoler i aluminium, farer yngre krigsveteraner med skjegg, vest og skyggelue, omkring i rullestol. Det finnes ikke noe pleiepersonale. Det er billigere enn omsorgsboliger og omsorgen er minimal: tilberedte måltider i spisesalen, skift av sengetøy en gang i uken. Det er det hele. Når det gjelder Della, virker hun uforandret siden sist Cathy så henne, i august. Da hun gjorde seg klar til besøket, tok hun på seg rene snekkerbukser og gul topp, samt la på leppestift og sminke i passelige mengder på de rette stedene. Den eneste forskjellen er at nå bruker også Della rullator. En uke etter at hun flyttet inn, falt hun og slo hodet mot asfalten utenfor inngangen. Ble slått helt ut. Da hun våknet, sto en svær, kjekk sykepleier med blå øyne og så ned på henne. Della stirret opp på ham og spurte: «Døde jeg og kom til himmelen?» På sykehuset tok de en MR av Della for å sjekke om hun hadde fått hjerneblødning. Så kom en ung lege inn for å undersøke om hun hadde andre skader. «Så der ligger jeg,» sa Della til Cathy på telefonen. «Åttiåtte år, og så undersøker denne unge legen meg over hele kroppen. Og jeg mener over hele. Jeg sa til ham: ‘Jeg vet ikke hva du får betalt, men det kan umulig være nok.’» Disse eksemplene på humor bekrefter det Cathy har hatt følelsen av hele tiden, nemlig at mye av Dellas mentale forvirring har en følelsesmessig årsak. Leger elsker å dele ut diagnoser og piller uten å vie mennesket de har foran seg synderlig oppmerksomhet. Men Della har aldri brukt navnet på diagnosen sin. Hun kaller den heller for «sykdommen min» eller «dette jeg har». En gang sa hun: «Jeg klarer aldri å huske navnet på det jeg har. Det er det man får når man blir gammel. Det du aller helst ikke vil ha. Det er det jeg har.» 15


En annen gang sa hun: «Det er ikke Alzheimer, men det neste på listen.» Cathy er ikke overrasket over at Della undertrykker terminologien. Demens er ikke noe hyggelig ord. Det høres voldsomt ut, påtrengende, som om det sitter en demon i hodet og graver ut hjernen bit for bit, hvilket faktisk er nettopp det som skjer. Nå ser hun på Dellas rullator i hjørnet, en gyselig, magentafarget innretning med svart sete i imitert skinn. Det stikker esker ut under divanen. I vasken på det knøttlille kjøkkenet står stabler med tallerkener. Ingen krise. Men Della har alltid hatt det ryddig i huset, uordenen er urovekkende. Cathy er glad hun hadde med en presang. «Skal du ikke pakke opp?» spør hun. Della ser ned på presangen som om den akkurat har materialisert seg i hendene hennes. «Å, det var sant.» Hun vender på pakken. Undersøker baksiden. Smilet er usikkert. Det er som om hun vet at smilet er påkrevet, uten at hun er helt sikker på hvorfor. «Se på dette papiret!» sier hun til slutt. «Det er bare helt nydelig. Jeg skal passe på å ikke rive i det. Kanskje jeg kan bruke det om igjen.» «Det er bare å rive. Det gjør ikke noe.» «Nei, nei,» protesterer Della. «Jeg vil spare på det fine papiret.» De gamle, flekkete hendene jobber med papiret til det løsner. Boken faller ned i fanget hennes. Ingen gjenkjennelse. Det betyr ikke nødvendigvis så mye. Forlaget har kommet med en ny utgave. Det opprinnelige omslaget, som hadde en illustrasjon av to kvinner som sitter med bena i kors i en wigwam, er byttet ut med et fargefoto av snødekte fjell og har en mer jålete skrifttype. Et sekund senere utbryter Della: «Å, se! Yndlingsboken vår!» «Ikke bare det,» sier Cathy og peker på omslaget. «Se. 16


‘Tjueårsjubileum! Solgt i to millioner eksemplarer!’ Er det ikke utrolig?» «Vi har jo alltid visst at det er en god bok.» «Det har vi. Folk skulle høre på oss.» Cathy sier med mykere stemme: «Jeg tenkte kanskje den kunne få deg til å begynne å lese igjen, Della. Siden du kjenner den så godt.» «Ja, riktig. For liksom å smøre maskineriet. Den forrige boken du sendte meg, Rom? Nå har jeg lest den i to måneder, og jeg har ikke kommet lenger enn tjue sider.» «Den er litt intens.» «Den handler bare om folk som er fanget i et rom! Treffer litt for nær blinken.» Cathy ler. Men Della spøker bare halvveis, og det gir Cathy en mulighet. Hun glir av divanen, slår ut med en arm mot veggene og jamrer: «Kunne ikke Bennett og Robbie skaffet deg et bedre sted enn dette?» «Det kunne de nok,» sier Della. «Men de sier at de ikke kan. Robbie har barnebidrag og utgifter til eksen. Og når det gjelder Bennett, tror jeg ikke at Joanne vil at han skal bruke noen penger på meg. Hun har aldri likt meg.» Cathy stikker hodet inn på badet. Det er ikke så ille som hun hadde ventet seg, ikke skittent eller nedverdigende. Men det gummierte dusjforhenget minner om et asyl. Det er noe de kan ordne med det samme. «Jeg har en idé.» Cathy snur seg mot Della igjen. «Tok du med deg familiebildene?» «Det gjorde jeg. Jeg sa til Bennett at jeg ikke reiser noe sted uten fotoalbumene mine. Han fikk meg til å la alle de beste møblene bli igjen, så huset skulle være mer attraktivt for salg. Men vet du hva? Det er ikke kommet et eneste bud så langt.» Cathy ser ikke ut som hun hører etter. Hun går bort til vinduet og trekker opp persiennen. «Vi kan begynne med å slippe inn litt lys. Henge noen bilder opp på veggene. Få det til å se ut som du bor her.» «Det ville vært fint. Hvis det ikke hadde sett så sørgelig ut her, tror jeg kanskje jeg ville følt meg bedre. Det er nesten 17


som å være – sperret inne.» Della rister på hodet. «Enkelte av de andre som bor her, er litt hissige også.» «Hissigpropper?» «Skikkelige hissigpropper,» sier Della og ler. «Man må passe seg for hvem man setter seg ved siden av til lunsj.» Etter at Cathy har dratt, blir Della sittende i stolen og se på parkeringsplassen. Skyene samler seg i det fjerne. Cathy sa at stormen ikke ville komme hit før mandag, etter at hun er reist, men Della føler seg engstelig og griper fjernkontrollen. Hun retter den mot TV-en og trykker på knappen. Ingenting skjer. «Den nye TV-en Bennett skaffet meg, er fullstendig ubrukelig,» sier hun, som om Cathy, eller noen andre, fremdeles er der og kan høre henne. «Man må slå på TV-en og så den andre boksen under. Men selv når jeg klarer å skru på den forbaskede TV-en, finner jeg aldri noen av de gode programmene jeg liker å se.» Hun legger fra seg fjernkontrollen akkurat idet Cathy kommer ut av bygningen, på vei til bilen. Della følger henne på ferden med hypnotisert fascinasjon. Noe av grunnen til at hun var avvisende til at Cathy skulle komme nå, handlet ikke om været. Det er det at Della ikke er sikker på om hun orker dette besøket. Hun har ikke følt seg så bra etter fallet og sykehusoppholdet. Litt ute av lage. Å bli med Cathy og fanges i en virvelvind av aktivitet kan bli mer enn hun klarer. På den annen side ville det vært hyggelig å lysne opp i leiligheten. Della ser på de traurige veggene og forsøker å forestille seg hvordan de ville sett ut fulle av kjære og betydningsfulle ansikter. Og så følger en periode der ingenting later til å skje, i alle fall ikke i nåtiden. Disse pausene senker seg stadig oftere over Della. Hun leter kanskje etter adresseboken eller lager seg en kopp kaffe, og så blir hun plutselig rykket inn i samvær med mennesker og ting det er mange år siden hun har tenkt på. Det er ikke fordi de bringer tilbake ubehagelighe18


ter at minnene engster henne (selv om det ofte er tilfellet), men fordi de er så mye mer levende enn dagliglivet hennes at de får det til å virke like falmet som en gammel, utvasket bluse. Et minne som stadig vender tilbake, er kullkassen hun måtte sove i som barn. Det var etter at de flyttet til Detroit fra Paducah og etter at faren hennes stakk av. Della, moren og broren bodde på et pensjonat. Moren og Glenn fikk vanlige rom ovenpå, mens Della måtte sove i kjelleren. Man kunne ikke engang komme til rommet hennes fra innsiden av huset. Man måtte ut i bakgården og løfte opp lemmer som førte ned til kjelleren. Den kvinnelige huseieren hadde hvitvasket rommet og satt inn en seng med noen puter laget av melsekker. Men Della lot seg ikke lure. Døren var av metall, og det fantes ikke vinduer. Det var bekmørkt der nede. Å, som jeg hatet å gå ned i den kullkjelleren hver kveld! Det var som å gå ned i en krypt! Men jeg klagde aldri. Jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om. Dellas lille hus i Contoocook var det eneste stedet hun noensinne eide alene. I hennes alder var det naturligvis begynt å bli en hodepine. Komme seg opp bakken om vinteren, eller finne noen til å måke taket så det ikke raste sammen og begravde henne levende. Kanskje dr. Sutton, Bennett og Robbie har rett. Kanskje hun har det best her. Da hun kikker ut av vinduet igjen, er ikke Cathys bil å se. Så Della tar fram boken Cathy hadde med. To gamle kvinner: En legende fra Alaska om svik, mot og overlevelse. Hun åpner boken og blar gjennom, stanser opp her og der for å beundre tegningene. Så går hun tilbake til den første siden. Fokuserer på ordene og følger dem over siden. Én setning. To. Et helt avsnitt. Hun har glemt nok siden hun leste den sist til at historien virker ny igjen, men likevel kjent. Innbydende. Men det er for det meste selve handlingen som virker lindrende, opplevelsen av å glemme seg selv, å stupe ned i og vasse rundt i andres liv. 19


I likhet med så mange av bøkene Della har lest i årenes løp, var To gamle kvinner anbefalt av Cathy. Da hun var ferdig på sykepleierhøyskolen, begynte Cathy å jobbe i en bokhandel. Hun hadde giftet seg på ny og hadde flyttet inn i et gammelt våningshus med Clark som hun brukte de neste ti årene på å pusse opp. Della pugget Cathys timeplan og stakk innom når hun var på jobb, særlig torsdag ettermiddag da det var få kunder og Cathy hadde tid til å prate. Det var grunnen til at Della valgte å fortelle Cathy nyheten på en torsdag. «Kjør på, jeg hører,» sa Cathy. Hun dyttet en vogn med bøker rundt i butikken, fylte opp hyllene, mens Della satt i en lenestol i avdelingen for poesi. Cathy hadde budt på te, men Della sa: «Jeg tar heller en øl.» Cathy hadde funnet en i kjøleskapet på kontoret, etter en boksignering. Klokken var over sju en aprilkveld, og butikken var tom. Della begynte med å fortelle Cathy hvor merkelig mannen hennes hadde oppført seg. Hun sa hun ikke skjønte hva han holdt på med. «For noen uker siden for eksempel, sto Dick opp midt på natten. Det neste jeg hører, er bilen som rygger ut innkjørselen. Jeg tenkte med meg selv: ‘Vel, kanskje det var det. Kanskje han har fått nok og det er det siste jeg ser til ham.’» «Men han kom tilbake,» sa Cathy og satte en bok i hyllen. «Ja da. Omtrent en time senere. Jeg gikk ned, og der var han. Han lå på alle fire, på teppet, med alle slags veikart spredt utover.» Da Della spurte mannen sin om hva i all verden han holdt på med, sa Dick at han så etter investeringsmuligheter i Florida. Strandeiendommer i undervurderte områder som kunne nås med direktefly fra de største byene. «Jeg sa til ham: ‘Vi har penger nok. Du kan bare pensjonere deg, det er ikke noe problem. Hvorfor vil du ta en sånn sjanse nå?’ Vet du hva han sa? Han sa: ‘Pensjonere meg står ikke i ordboka mi.’» 20


Cathy forsvant inn i avdelingen for selvhjelpsbøker. Della var for oppslukt av å fortelle historien sin til å reise seg og følge etter. Hun hang nedslått med hodet og stirret i gulvet. Stemmen var full av undring og raseri over alt mannfolk fant på, særlig når de ble eldre. Det var som anfall av sinnssykdom, bortsett fra at ektemennene opplevde sinnsforvirringen som glimt av innsikt. «Jeg fikk akkurat en idé!» pleide Dick å si. De kunne holde på med alt mulig, spise middag, være på kino, da inspirasjonen slo ned og han sto som lammet og erklærte: «Hei, jeg kom akkurat på noe.» Da ble han stående urørlig med en finger mot haken og kalkulere, gruble. Den siste ideen hans hadde å gjøre med et feriested i nærheten av Everglades. På polaroidbildet han viste Della, virket stedet som en sjarmerende, men forfallen, jakthytte omgitt av eiketrær. Det som var nytt denne gangen, var at Dick allerede hadde gått til aksjon. Han hadde tatt opp lån og kjøpt stedet uten å si noe til Della, og brukt en god del av pensjonspengene deres til nedbetaling. «Vi er herved de stolte eiere av vårt eget feriested i Floridas Everglades!» utbasunerte han. Selv om det smertet Della å fortelle Cathy dette, gjorde det også godt. Hun holdt ølflasken med begge hender. Det var stille i bokhandelen, himmelen utenfor var mørk, butikkene i området hadde stengt for kvelden. Det føltes som om de eide stedet. «Så nå sitter vi her med dette hersens feriestedet,» sa Della. «Dick har lyst til å gjøre det om til leiligheter. For å gjøre det, må han flytte til Florida, sier han. Og som vanlig vil han slepe meg med seg.» Cathy dukket opp med handlevognen igjen. Della hadde forventet å se sympati i ansiktet hennes, men Cathy var heller stram om munnen. «Så du flytter?» sa hun kjølig. «Jeg må. Han tvinger meg.» «Det er ingen som tvinger deg.» Dette ble sagt i det allvitende toneleiet Cathy nylig hadde 21


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.