frostrøyk siger ut av munnen min, som tåke vi må komme oss gjennom. Et overraskende vindkast forsøker å slå meg løs fra rekkverket, men jeg klamrer meg fast til broen. Fingrene er klistret til det kalde metallet. Jeg er glad det ikke regner i natt. For vinteren skjer over natten i Rogaland. Like overraskende hver gang. Du merker det først når du sover. Noe rått beveger seg innover rommet. Og når du våkner, trekker gardinene fra vinduet, er høsten borte. Igjen står bladløse trær, døde blomsterbed og mørk, våt asfalt. Noen dager senere starter vinden sin rastløse vandring gjennom gatene, og verden blir et sirkus av dansende plaststoler og uendelige mengder handleposer, flygende trampoliner eierne er for trege med å pakke ned. En måned senere går Rogaland i dvale, og de eneste som trekker ut, er folk med bikkjer. De går framoverbøyd, med hetter og øreklokker og nesten lukkede øyne. Under broen lever likevel vinternatten: lydene av sjøen som slikker oppetter støttene; makrellen som svømmer rastløs i stim på jakt etter dødt kjøtt. Morfar lærte meg at makrellen alltid må være i bevegelse, slik at oksygenrikt vann kan strømme gjennom gjellene. Den kan aldri være i ro. Jeg vet ikke om det er sant. Han 9
sa også at det er en vandrehistorie at makrell spiser lik. Jeg vet heller ikke om det er riktig. Makrellens verden er uansett stedet jeg dras mot. Jeg er en dyp, bunnløs sjø, der lyset bare trenger inn like under overflaten. Er jeg redd? Selvfølgelig er jeg redd. Men mest av alt veier øyelokkene mer enn ferjene som hviler ved kaien i Stavanger sentrum, for jeg har ikke sovet på hundre år. Dette er ikke et selvmord, sier jeg til meg selv, for det eneste du gjør, er å slippe taket. Det er ikke handlingen som gjør at du dør. Fallet som følger handlingen, dreper deg heller ikke. Det er først når du treffer det iskalde vannet, blir dratt under av strømmen, forsøker å puste, at du drukner og dør. Og da har livet ditt vært i Guds hender i flere minutter allerede. Så det er ikke snakk om selvmord. Det er Gud som velger å fjerne deg fra verden, fordi det ikke er plass til slike som deg her. Jeg kjenner en glede over at det jeg frykter aller mest i livet, snart er uten betydning. Jeg er Vilde Sand, sytten år. Jeg er fiskemat. Jeg har stått på broen mange ganger før. Jeg kommer hit når tankene mine bryter fartsgrensen og hodet mitt er som et veikryss jeg ikke kommer ut av, med diagonaler og paralleller og tanker som kjører fram og tilbake og over hverandre samtidig. Som blinkende lys. Som stoppskilt og veisperringer. Da står jeg ofte her og ser ned på de små trehusene og de gamle hermetikkfabrikkene. Verden virker mer oversiktlig herfra; jeg går ut på midten, over sundet og ser inn mot sentrum, mot alle butikkene, kafeene, parkeringshusene, og alt er så smått og ubetydelig. Det er lettere å sette verden i system når du er hevet over den. Men dette er første gang jeg står på utsiden av det lave rekkverket. Her er jeg alene, det var derfor jeg klatret over. Det er tredve 10
meter ned, fem hundre meter til hver av endene, tusenvis av stjerner speiles i den mørke sjøen mellom fastlandet og Grasholmen. Nei, du dør ikke av fallet, heller ikke nødvendigvis av krasjet mot vannet. Selvmordet dreper deg ikke like mye som livet du flykter fra, dreper deg, dag for dag. Fingrene mine strammer om rekkverket, jeg lener meg utover, kjenner kanten klemme mot foten gjennom gummisålene. Metallet på innsiden av rekkverket er ikke slipt ned, men skarpt og kantete. Det er meningen at hånden din skal gli over rekkverket, med fingertuppene på utsiden. Metallet skjærer i huden, jeg lurer på om jeg begynner å blø hvis jeg klemmer hardt nok. Jeg lurer på om blodet som drypper ned i vannet, vil tiltrekke seg en makrellstim, eller om det også bare er en vandrehistorie. Månen henger med hodet. Hver eneste gatelykt langs kaien er reflektert i saltvannet. Stående her på broen, på utsiden av rekkverket, med føttene hvilende på kanten, har jeg stjerner både over og under meg. Dette burde vært et vakkert bilde, dette burde vært en fin filmscene, men det er ikke det. Jeg lukker øynene. Skrittene jeg hører, skremmer meg ikke, men jeg holder øynene klemt igjen. Hvis jeg prøver å holde pusten, vil jeg gli inn i den mørke stillheten, og den som lager skrittene vil gå videre, over broen, hjem til huset sitt på Grasholmen, eller videre over neste bro. Det er mange øyer her ute, den som kommer gående, kan være hvem som helst. Harde såler, lange steg. En manns rytme. Han kan umulig se meg. Jeg er like mørk som mørket. Skrittene fortsetter, blir svakere, forsvinner. Jeg klemmer øynene enda hardere sammen, trekker pusten og venter. Jeg er alene. Jeg slipper taket. Først én finger, så enda en finger, så en hel hånd, og jeg svaier ut i mørket, kroppen vrenges mot siden. Jeg henger sidelengs utover sun11
det, som et flagg fra en stang. Den ene hånden holder igjen, og da jeg løfter blikket fra bølgene, ser jeg ham. Stående slik jeg nettopp sto. På utsiden av rekkverket, hælene plantet inn mellom metallsprinklene, fingrene låst over kanten bak ryggen. Jeg vet nøyaktig hvordan metallet føles mot huden hans. Dette er så jævlig fucked opp. Jeg vrenger meg tilbake, får tak med den andre hånden igjen og holder på å falle i bevegelsen. Da jeg kikker over mot ham, står han fremdeles der som om det var det mest naturlige i hele verden, lent framover, haken på brystet, øynene festet på noe nede i mørket. Hei du, roper jeg. Han snur seg ikke, kikker ikke opp fra avgrunnen. Som om han allerede er en del av fallet. Fuck deg da, sier jeg. Stillhet. Taushet. Uro. Du er ikke engang virkelig, sier jeg, dra til helvete. Og nå snur han seg, ansiktet mot meg, og jeg ser øynene hans, nesen, munnen i lyset fra gatelykten mellom oss. Jeg har allerede vært der, sier han. Og hva skal du si til noe sånn? Jeg snur meg igjen, kikker nedover den gule regnjakken min, mariusgenseren, dongeribuksen, conversene som egentlig er for kalde nå, som sprenges av ullsokkene inni, og utover dette finnes bare mørket. Det er ingen båter her nå, for seint for ferjene, for tidlig for fiskebåtene. Det er bare oss to og stjernene, og likevel er vi én for mye. Når jeg lukker øynene, kan jeg kjenne smaken av fjorden, kommer sommeren tilbake, kommer han tilbake, og jeg må konsentrere meg om å være i øyeblikket, kjenne smerten i ryggen, føle vannet som åpner seg og svelger meg. 12
La meg være i fred, roper jeg. Jeg henger ikke her for deg, svarer han. Du kan ikke bare komme hit og ødelegge dette for meg. Ødelegge hva da? spør han. Ser du virkelig ikke det? Ser du ikke hva som er på gang her? Jo. Du holder deg der borte, så henger jeg her. Ingen innblanding. Det som skal skje, det vil skje, sier jeg. Det er det eneste jeg vil, svarer han, og jeg kan ikke se om han ser på meg. Et enslig klokkeslag klinger hardt og kaldt fra den nihundre år gamle domkirken. Byen trekker pusten, nattens stillhet omringer meg igjen. Noen har skrudd av den virkelige verden, og sluppet gjenferdene inn.
Del 1
Sommer, 2011
det jeg trodde mobilen filmet, var meg i silhuett mot sommersolen, conversene mine på brettet, hjulene foreløpig hvilende på sanden, capsen min bakfram, den venstre foten som presset ned på brettet, den høyre skoen som gled under og flippet brettet rundt etter at det hadde kommet opp i luften. Ollie kickflip, deretter føttene mine som landet på brettet og sanden som ble kastet opp rundt hjulene som om det var en månelanding. Men det ble ikke slik. Kameraet fanget den venstre skulderen min og litt av armen, t-skjorta som flagret, kanten av sandkassen og blokkene bak meg. Jeg slettet alt, stappet mobilen i lommen, gikk inn i oppgangen. Jeg visste ingenting om Stig den morgenen. Ante heller ikke hva den sommeren skulle dra med seg i dragsuget. Det eneste jeg visste, var at det var veldig varmt, nye folk hadde flyttet inn i blokka, og boken min fra eBay skulle komme i posten. Han sa noe da, men jeg fikk det ikke med meg på grunn av metallpunken som strømmet inn i ørene fra pluggene. Jeg brukte så mye tid på å låse opp postkassen og hente ut pakken at jeg visste han ville være borte da jeg snudde meg igjen. Jeg åpnet pappesken og trakk fram boken om filmmanusskriving, studerte de skitne flekkene på omslaget. 17
Da jeg snudde meg, sto han der ennå og fiklet med mobilen. Han kikket opp og smilte, pekte på ørene sine, og jeg trakk ut pluggene. Hei, sa han bare. Hei, svarte jeg. Jeg er Stig. Jeg nikket og skulle til å gå forbi ham, men han smilte og spurte: Og du er? Femten. Da han lo, forstod jeg hva han mente. Vilde. Jeg er Vilde. Sytten, sa han da. Andre videregående, Kongsgård. Skal begynne i tredje, mener jeg. Han smilte da han gikk ut, og det første, klønete møtet vårt var nesten overstått. Men han snudde seg igjen, noen trinn høyere enn meg nå, la hånden på rekkverket og strøk den andre gjennom håret. Han så på meg og smilte, som om han visste noe om meg, eller om det som skulle skje. Han sto sånn i noen sekunder før han trakk pusten, som for å klargjøre seg, som om han skulle si noe, så bare snudde han og gikk. Allerede på vei inn i leiligheten tenkte jeg på ham. Jeg tok med boken og et glass saft ut på den lille balkongen med utsikt over parkeringsplassen og Prix. Jeg måtte liste meg forbi hvalen som lå og døset på sofaen. Vi bodde i en treroms i tredje etasje i den lille, kvadratiske fireetasjeren. Mor og jeg og en blandingshund som het Luva. Faren min døde da jeg var liten. Jeg husker ham ikke. Vi har ingen bilder av far i leiligheten, men morfar har ett på veggen over spisebordet sitt. Jeg vet ikke hvorfor morfar har et bilde av ham, men morfar har så mange bilder. Det er nesten som om han er redd han skal glemme folkene han har hatt i livet sitt. Derfor dekorerer han veggene med bilder. Han har sikkert over hundre bilder på veggen i stuen. Veldig mange av 18
dem er av meg da jeg var liten. Han har ingen bilder av meg etter at jeg fylte tolv. Bildet av mor og far, som morfar har hengende over spisebordet, viser en mann med bart og skjeggstubber, for dem som gidder å se etter. Det er ikke mange som gidder det, tror jeg. Han står på en strand eller en promenade, med havet bak seg. Han har på seg en skjorte, og jeg kan se litt av brystet hans der han ikke har kneppet igjen. Jeg kan se helt ned til der hjertet ligger. Jeg kan se huden over hjertet som en gang slo, men som sluttet å slå da han druknet under den eneste sydenferien jeg har vært på. Han skulle stupe, og glemte å måle dybden. Han brakk nakken og sank til bunns, eller, jeg ser ham for meg, synkende til bunns. Han forsvant ut av livet mitt før han i det hele tatt hadde skjønt rollen sin. Stig satt og ventet på bussen i varmen. Han strakk beina ut av skuret, lente ryggen mot glassveggen. Jeg hadde aldri sett noen lene seg på den måten før. Som på film, som om det ikke kostet ham noenting å sitte sånn. Ingen smerte, ingen anstrengelse. Han trakk fram en mobil fra innerlommen, justerte øreproppene og lukket øynene. Jeg lurte på hva han hørte. Da bussen kom og han ble borte, lengtet jeg etter ham, selv om jeg allerede hadde glemt hva han het. Det ligger et ubeskrevet sted utenfor rommet ditt, skrev jeg i notatboken min. Jeg hadde fått den av morfar. Den holdt meg med selskap, slik mine egne tanker holdt meg fra å være alene i leiligheten jeg delte med hvalen og Luva. Dersom du nekter å kysse spøkelset, eier du minnene kun i retrospekt, skrev jeg videre med blyanten mot det harde papiret, og googlet ordet retrospekt for å se om jeg hadde forstått hva det betydde. Jeg hadde ikke det, men ordet passet fint likevel og jeg visket det ikke ut. 19
Mor lå utslått på sofaen. Det var ingenting uvanlig med det. På gulvet ved siden av henne sto en tom rødvinsflaske. Det var ingenting uvanlig med det heller. På bordet var askebegeret fylt til randen av sneiper. Hvis du ringte på hos oss, ville du kjent lukten av sigaretter og en sur eim fra stuen allerede idet vi åpnet døra. Det var veldig sjelden noen ringte på hos oss. Ofte fantes det også andre lukter. Små stikk av noe edikklignende som skar i neseborene som små kniver, og samtidig noe kvalmende søtt. Når hvalen beveget de bløte lårene, slapp hun løs små partikler av gammel urin fra bukser hun ikke lenger orket kle av seg om kvelden. Svette fra hårete armhuler. Den hvite t-skjorta hadde brune flekker der nikotinsiklet hennes hadde trukket inn. Mellom magen hennes og sprekken mellom putene i sofaen råtnet noe som engang var spiselig. Nå ville ikke engang Luva lukte på det. Det er mulig jeg overdriver. Det er mulig jeg er farget av å være alene om alt dette. Det er mulig, men jeg tror ikke det. I beste fall er det en unnskyldning. Den tomme vinflaska plasserte jeg i skapet under kjøkkenvasken. Glasset var borte, og jeg orket ikke lete. Jeg kastet sneipene i toalettet, vasket opp askebegeret med Zalo som jeg gned mot glasset med fingertuppene. Vi trengte en ny oppvaskkost, men jeg glemte det hver gang jeg var i butikken. Jeg smurte to skiver som jeg plasserte på bordet mellom mor og tven, kokte en termos med kaffe som jeg satte til avkjøling mens jeg dusjet, så plasserte jeg kaffen og en kopp foran henne, og småløp med Luva ned trappene og ut på graset. Luften var frisk, men jeg visste at hun ikke kunne kjenne det der inne, og den friske luften føltes kald og sviende i magen min, som om jeg kunne inhalere min egen dårlige samvittighet. Fra utsiden av blokka var det umulig å vite at det lå en strandet hval på sofaen. Vanskelig også å se for seg sofaen, der de første 20
solstrålene traff de skitne sokkene hennes, krøp oppover leggene, lårene, de oppskrapte armene der hun hadde kloret seg til blods. En hemmelighet at hun skadet seg selv. Ingen visste at hun var oppe hele natta. En halvmeter betong mellom oss og leiligheten under. Ingen hadde hørt henne danse, hørt henne gå på møbler, velte det som kunne veltes i den trange leiligheten. Dersom folk spurte etter henne, sa jeg bare at hun var på tur med venninner, eller at hun tok seg en lur. For ingen visste om de gode stundene heller, om mor som dyttet meg på dissa, høyere og høyere til jeg fryktet at jeg ville svinge rundt stanga, men trygg også på at mor aldri ville la det skje. Ingen andre husket piknikturene våre på stranden høstdagen i førsteklasse da vi begge skulket og brukte dagen bare på oss. Ingen andre var med da vi tok toget til Kristiansand dyrepark for å se ulvungene. Med capsen over det korte håret og de store hodetelefonene som stengte verden ute, lot jeg Luva trekke meg på brettet til lyden av Kvelertak. Hjulene gled over nylagt asfalt og verden var varm og vakker på utsiden av hodet mitt. Luva snudde hodet noen ganger, kikket på meg med tunga hengende ut den ene siden av munnen. Det var kanskje noe jeg innbilte meg, men det virket som om hun smilte. Jeg smilte igjen, og hun dro hardere, hjulene spant vilt mot bakken, men jeg var ett med Luva, ett med brettet, ett med bakken. Det var alltid lettere å være en del av omgivelsene når omgivelsene ikke luktet tiss. Ved det store bøketreet ved Mosvannet satte jeg meg ned og leste om struktur og hvordan nesten hver eneste Hollywood-film er bygget opp på samme måte. Du har en begynnelse, side en til tretti. Det er akt én. Så har du en midtdel, side tretti til sytti. Så har du en slutt, side sytti til side hundre til hundreogtjue. Én side i manus tilsvarer ett minutt med film. Første akt kalles gjerne en presentasjon og avsluttes med et plottpunkt som etablerer en hovedkonflikt. Andre akt kalles konfrontasjonen, og andre plott21