__MAIN_TEXT__

Page 1


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-58661-4 1. utgave, 1. opplag 2018 «Ingenting her, ingenting der» er tidligere offentliggjort i Årets påskekrim (Cappelen Damm, 2012) «Ned i skjul» er tidligere offentliggjort i Rivertonklubbens julekrim (Egmont, 2016) «Stemmen fra oven» er en bearbeidet utgave av en tekst skrevet på oppdrag av Nordic Voices, for fremførelse av krimforfatter og vokalensemble, med musikk av Gisle Kverndokk. Sceneversjonen hadde urfremførelse i Kulturkirken Jakob i 2016. Omslag: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Steffen Kverneland Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 11,1/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Redaktørens forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

PĂĽ fyret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Berget til Muhammed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

14

Volquartsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

40

Stemmen fra oven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

43

Mannen som kom inn fra balkongen . . . . . . . . .

66

Ned i skjul. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

74

Mangelen pĂĽ sigaretter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

87

Ingenting her, ingenting der . . . . . . . . . . . . . . . . .

88

En boks Arendalspils med en slant igjen . . . . . . 119


Sunket i jorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Havet stiger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Som en üpen bok. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Afbildninger til Planterigets Naturhistorie . . . . . 174 Tykkere enn vann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 Jeg tar ikke telefonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 Etterpüklokskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221 Redaktørens etterord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236


Redaktørens forord Det vil kanskje forundre noen at en bok skrevet av én forfatter utgis i en annen forfatters navn. Den korte forklaringen er at Kjell Nilsen ønsket det. Det var også meg han betrodde disse tekstene før de fikk sin nåværende form. Han sendte dem – kryptert – til meg som en sikkerhetsforanstaltning. Grunnen til at han anså dette som nødvendig vil fremgå av de følgende sidene. Kjell overlot til meg å redigere tekstene med tanke på en senere utgivelse, og jeg håper at han, dersom han leser dette, mener jeg har vist meg tilliten verdig. Tidligere har jeg lånt mitt navn til Nilsens fortellinger fordi han ikke ville avlede oppmerksomheten fra sitt andre forfatterskap. Som seriøs skjønnlitterær forfatter regnet han ikke med å bli trodd om han påsto at kriminalsakene han selv hadde blitt en del av, virkelig hadde funnet sted. For det første var sakene i seg selv såpass eksotiske at de utfordret troverdighetens grenser. For det andre ble det stadig mindre sannsynlig at ett og samme menneske gang på gang skulle havne midt i et kriminalmysterium. Derfor fikk bøkene mitt navn på forsiden, siden jeg – som Nilsen sa det – ikke hadde noen troverdig7


het å miste. Når han etter hvert la sitt andre forfatterskap til side for heller å skildre sine opplevelser som Oberon Qvists ledsager, var denne delte løsningen såpass innarbeidet at vi valgte å fortsette slik: En som skriver, en som får navnet sitt på omslaget. Jeg kan forsikre leserne om at royalty i sin helhet er gått til den reelle opphavspersonen. Nilsens tidligere saker er, slik de her foreligger, skrevet i en slags novelleform. De fleste av dem forelå før han forlot Oslo og reiste til Sørlandet. Likevel brukte han mye av sin tid på fyret til å omarbeide disse tekstene. Han ønsket både å fremheve enkelte aspekter som kunne belyse situasjonen han hadde havnet i, og å samle trådene, lage en helhet av det som tidligere hadde fremstått som frittstående hendelser. De avsluttende kapitlene er, av grunner som vil bli tydelige ved lesing, skrevet i ettertid. Rekkefølgen av tekstene er helt og holdent mitt ansvar. Forhåpentlig vil det vise seg hvorfor jeg har valgt en slik struktur. For øvrig har jeg ikke lagt til ett eneste handlingselement. Virkeligheten har vært oppsiktsvekkende nok. Det hele er Kjell Nilsens opplevelser, slik han selv førte dem i pennen. De små endringene jeg har gjort, er utelukkende av språklig art og handler i hovedsak om å begrense bruken av semikolon. Knut Nærum, april 2018


På fyret Det fins ting man tar for gitt inntil man merker dem som et savn. Det kan være et vennskap, evnen til å knyte skoene uten å bøye knærne eller noe så lite som en finger. Her, på et lunt kjøkken på et fyr på Sørlandet, er fraværet av fingeren ikke det som plager meg mest. Det var bare en lillefinger, og man lærer seg fort å kompensere med de andre. Man griper hardere om brødkniven og fiskestangen og årene. De fleste daglige gjøremål utfører jeg like lett som før, og heldigvis har jeg aldri lært meg touch. Jeg har besøkt denne skjærgården før, for ti år siden, da jeg ble trukket inn i drapene på Kjølholmen og første gang møtte Oberon Qvist.1 Den gang var det sommer, og jeg kom til Sørlandet fordi jeg ønsket arbeidsro. Det eneste jeg ønsker nå er å ikke bli funnet. Dersom det likevel skjer, vil jeg, når den tid kommer, forhåpentlig ha rukket å skrive ned hva som har hendt siden den kvelden for noen uker siden, seks dager før julaften, da jeg så noe jeg ikke skulle ha sett og måtte forlate Oslo. Den som forsøker å finne meg ved å hacke Telenors 1

Denne saken er beskrevet i boken De dødes båt (2008). Red. anm.

9


nett, kommer ikke lenger enn til Steenstrups gate. Jeg har kjøpt ny Android på Finn, skrudd av geotrackingen og installert en custom rom. Selgeren, en marokkaner på Ellingsrud, viste ingen tegn til å kjenne meg igjen fra mediene, ellers hadde jeg fortsatt til nestemann på lista. Den som skriver til meg på den gamle e-postadressen får beskjed om at jeg inntil videre er utilgjengelig, men at jeg svarer på alle henvendelser når jeg er tilbake. Jeg har opprettet ny e-postadresse på Protonmail for å kunne sende kryptert e-post til min redaktør. Mine foreldre og to søstre har fått beskjed om at jeg har tatt arbeidsferie på uspesifisert sted og er vanskelig å nå. Jeg har erstattet Windows med Linux, og Google med den mer diskrete søkemotoren DuckDuckGo. Alt jeg gjør på nett går via en VPN. Det skal ikke være mulig å finne meg gjennom digitale spor. Fyrstasjonen står på den største av Grønningene, en gruppe lave holmer noen steinkast fra fastlandet. Fyrmesterboligen tilhører Kystverket, men jeg har leid assistentboligen gjennom venneforeningen. Styrelederen lød glad og ikke minst overrasket over at noen ønsket seg hit utenfor sesongen. Jeg fortalte ham at jeg er i innspurten av en roman og trenger arbeidsro. Derfor, løy jeg, bør færrest mulig vite at jeg er her. En notis i Grimstad Adressetidende kunne fått de innfødte til å legge ut i båt for å se nærmere på den berømte forfatteren, sa jeg, som om folk gjør sånt. Som om navnet Kjell Nilsen ville skape en valfart av skuelystne. Det fantes riktignok et snev av sannhet der; jeg sitter her ute og skriver. Styrelederen forsto meg godt, og lot meg leie anlegget under fingert navn. Nøklene til hengelås, motor og assistentbolig fikk jeg utlevert av venneforeningens mann inne i Homborsund. 10


Han heter Leopold Andersen og er en hvitskjegget fisker i syttiårene. Jeg kjenner ham fra Kjølholmen-saken, da han var så vennlig å sette meg ut på øya og hente meg et par–tre ganger. Han bor i bakken ovenfor brygga og stoler såpass på meg at han har vist meg hvor han gjemmer reservenøkkelen. I tilfelle jeg vil ut på fyret en dag «han går for stritt», for å bruke hans ord. Andersen fikk servert den samme skrønen som styrelederen, og lot til å avfinne seg med den. «Paparazzier», sa han og harket. Heldigvis for meg forakter han mediene mer enn han forakter såkalte kunstnere og de folkane der inne i hovedstaden. Andersen er enkemann, og har lovet å ikke fortelle noen om mitt opphold. Han har vært på to ukentlige visitter med matvarer. Vi har en avtale om at han ringer dersom han ser fremmede på parkeringen eller brygga, folk som stikker seg ut, som verken er fiskere eller alminnelige båtfolk. De kan være håndverkere, meglere eller byråkrater, men jeg skal ha beskjed. Foreløpig har han ikke ringt. Dagslyset avlegger bare korte visitter på denne tiden av året. Vinden kviner om hjørnene, og når jeg beveger meg utendørs, stikker regnet som nåler mot kinnene. Styrelederen hadde spurt om jeg var klar over hva jeg utsatte meg for. Til det svarte jeg at uvær er en fordel, og han innså nok at jeg virkelig ønsket å være alene. Å følge svabergene rundt øya tar tyve minutter. Jeg har snurpet igjen den tomme vantefingeren med strikk. Gradestokken viser mellom null og fem, og sjøen er isfri, men jeg har tatt mine sikkerhetsforanstaltninger. Det skal mye til for å komme overrumplende på meg. 11


Kommer man med motorbåt, hører jeg det. Kommer man roende, vil det ta sin tid. Fyret lyser om natten, men det er automatisert, og vinterstid setter ikke Kystverkets folk sin fot på Store Grønningen med mindre de får feilmelding. Den gamle, hvite fyrmesterbygningen er oppført i mur med tårnet bygd inntil gavlen. På det samme betongdekket på øyas høyeste punkt står den eternittkledde, treetasjes assistentboligen. Jeg holder til i vertskapsleiligheten i annen etasje, som under andre omstendigheter ville vært riktig så trivelig. I tillegg fins et uthus, en liten hytte og to røde sjøboder. Brygga, der en fjortenfots Pionér med påhengsmotor dulter mot fenderne, ligger i le av en molo og har innseiling fra nord. I sør er havet åpent hele veien til Jylland. Vanligvis har gjester ingen adgang til fyrtårnet, men hver morgen sender Andersen meg en sms med et sekssifret tall; dagens engangskode til den digitale låsen. Han er betrodd med koden siden han også er Kystverkets mann og utgjør førstelinjetjenesten. Egentlig skal han holde koden for seg selv, men det hjalp trolig på hans vilje til å fire på reglene at jeg hadde med en helflaske. Den utvendige utsiktsplattformen under lyktehuset har en dør mot nord, en mot sør. Fra plattformen ser jeg milevis i alle retninger. Hver hele time går jeg opp i tårnet. Hver halve time nøyer jeg meg med en runde rundt huset. Om natten sveiper fyrlyset langs Kalvehageneset inne på fastlandet. Klare kvelder ligger en oransje glød over Grimstad sentrum og får meg til å tenke på bybrann. Lenger øst blinker det fra andre fyr. Torungen i hvitt, Brægen i rødt. Jeg har opphevet døgnet. Jeg skriver når jeg er våken, legger meg når jeg blir trøtt, fortsetter å skrive når jeg våk12


ner. Speilet på badet viser en fremmed, en sekstiåring. Huløyd, ubarbert, utmagret. Som om jeg har blitt tyve år eldre på tre uker. Og som om jeg har levd svært usunt i de årene. For at så få som mulig skal vite at det er folk på fyret, blender jeg vinduene om kvelden. Rullegardinene er ikke tette nok, og jeg har hengt filleryer over gardinstengene. Om sommeren er leden mellom fyret og sundet tett trafikkert av små og store fritidsbåter, men i januar passerer ingen andre enn et knippe lokale fiskere. Til havs før det blir lyst, inn igjen midt på dagen. De er eldre karer som er på jobb og har nok med sitt. De legger aldri til her, vi vinker ikke til hverandre, og det fungerer utmerket for begge parter. Noen få mennesker vet at det er folk på fyret. Styreleder Jan Arild Vassbotn i venneforeningen og Leopold Andersen er de eneste som vet at det er meg. Forhåpentlig. * Når jeg forsøker å sette ord på det som har drevet meg hit, ser jeg nye sammenhenger. Det finnes et mønster i hendelsene. Tegnene var der hele tiden. Akkurat som sporene var der i hver enkelt sak Oberon løste. Det han trengte å vite for å komme frem til den rette forklaringen lå oppe i dagen. Jeg så det samme som ham, i noen tilfeller så jeg det endog først, men enten forsto jeg ikke hva jeg så, eller så klarte jeg ikke å trekke den nødvendige linjen mellom punktene. Først når jeg fikk det forklart, ble alt innlysende. Slik fyller jeg dagene med etterpåklokskap og selvbebreidelse. Jeg skulle ha sett det komme, det som skjedde seks dager før jul. Tegnene var der. Jeg skulle ha fulgt bedre med.


Berget til Muhammed Ingen ville ha tatt ham for å være en langdistanseløper. Oberon Qvist var en lav, mildt overvektig mann i slutten av femtiårene, med korte ben, best egnet for fortauer og gulv. Meg bekjent hadde han aldri nedlatt seg til å trene. Likevel holdt han et imponerende høyt tempo oppetter stien. Dagens botaniske dont var utført, han hadde funnet den sagnomsuste hvite blåklokken og fotografert den omhyggelig. Nå som dokumentasjonen var ivaretatt, virket han mest opptatt av å rekke middagen på Geheim, og hadde det ikke vært for at telefonen hans ringte, ville vi aldri ha blitt trukket inn i drapssaken på Sjelefreden. Qvist var iført anorakk, nikkers og ullstrømper, som en middelaldrende tungtvannssabotør. Han påsto at han hadde hatt det samme fjelltøyet siden slutten av syttitallet, og lappet det selv når det trengtes. Kledd i selvlysende mikrofiber og femten år yngre burde jeg ha vært den sprekeste av oss. Likevel var det ham som spratt uanstrengt fra tue til tue, mens jeg peste som en sprukken belg. Om morgenen hadde vi forlatt Reinbu og lagt ut mot 14


Geheim i nord, på det ut.no kalte en krevende løype. Turen ble anslått å ta tre og en halv time gjennom det vakreste terrenget Jotunheimen kunne by på, og takket være meg hadde vi brukt fem. Det var en sen ettermiddag i begynnelsen av september. Bak et tynt slør av grått sto solen fortsatt høyt på himmelen. Åser og lier rødnet oppunder bratte topper. Til tross for at det var midt i uken og arbeidsdag for de fleste, hadde vi i løpet av dagen sett mange vandrere, de fleste av dem godt voksne mennesker. Ungdom har kanskje ikke det samme behovet for å se langt. Erfarne fjellfolk hadde passert oss i begge retninger mens Qvist sto med nesen i et kjerr. Nå hadde vi ikke sett et menneske på en halv time, og da det ringte, fikk lyden hjertet mitt til å hoppe over et slag. Han så på skjermen. De mørke brynene rynket seg i en grimase. «Jeg må ta den. Det er min bror.» «Din bror?» Oberon overhørte min undring, og trakk seg langt nok unna til at jeg ikke klarte å fange opp hva brødrene snakket om. Jeg hadde aldri hørt noe om en bror. På den annen side hadde han aldri fortalt meg noe om sin familie eller, for den saks skyld, sitt privatliv. I den grad jeg hadde tenkt over det, gikk jeg ut fra at han klarte seg fint uten den slags. Jeg ble stående og beundre toppene på begge sider av dalføret. Det var slik jeg oppdaget den enslige mannen som beinfløy på tvers ned lia foran oss, mot bunnen av dalen. Små gule sandskyer veltet opp der stien hans skar gjennom kratt og torv. Han sakset armene over 15


hodet og hoiet. Det ble gradvis åpenbart at det var til oss. Mannen nådde oss der stiene møttes. Han ble stående og pese med begge hender på kneet. Det var en mager mann i førtiårene, ubarbert, sekkeløs. Svetten dryppet fra pannen og satte mørke flekker på den irrgrønne anorakken. «Er en av dere lege?» fikk han omsider klemt ut mellom magadragene. Qvist og jeg vekslet blikk, som for å forsikre om at vi ikke hadde holdt et seksårig yrkesstudium i medisin skjult for hverandre. «Nei», sa jeg. «Men dere kan førstehjelp?» «Selvfølgelig», sa jeg. Tretti–to, frie luftveier, stabilt sideleie. Men anorakkmannen virket hel og uskadd. «Det er ikke meg. Det er Birgit Horn. Hun ligger på hytta der oppe. Over kanten der.» Han pekte langs stien han hadde kommet rausende ned. «Har du ringt etter hjelp?» spurte Qvist. Den lyse stemmen hadde fått det knappe og overartikulerte preget jeg kjente fra tidligere saker, som om han hadde dårlig tid og samtidig var redd for å måtte gjenta seg selv. «Jada. Luftambulanse. De har base på Dombås, så de skal være her i løpet av en halvtime.» «Hva gjorde du der?» spurte Qvist strengt. «Jeg hjelper henne iblant, med ved og matvarer. Tenkte jeg skulle se innom siden jeg likevel var ute og gikk. Hun er tross alt en gammel dame.» 16


«Så hvorfor ble du ikke på hytta?» «Jeg må gi beskjed til eldstedattera, i fall hun fortsatt er på Geheim. Jeg så henne der for noen timer siden.» «Du kunne ha ringt dit», sa Qvist. «Du har telefon?» sa jeg. «Tomt batteri», sa Anorakken. «Hva med Birgit Horns telefon? Kunne du ikke ha brukt den?» spurte Qvist. «Man må ha koden.» «Kunne du ikke fått den av henne?» sa jeg. «Hun sier ikke noe, bare ligger der. Det er mulig at hun er død.» * Og det var hun. Anorakkmannen hadde – etter å ha presentert seg som Jan Leite – lagt på sprang mot Geheim, mens Qvist og jeg hastet oppover mot Birgit Horns hytte. En sidedal åpnet seg da vi kløv over bakkekammen. Årene hadde skurt rasflatene blanke, under dem lå grønne røyser og vierflater. En værgrå jaktbu og et enda mindre uthus sto for seg selv ved et tjern i bunnen av dalskålen. Stien førte frem til hytta og fortsatte videre til fjells. Sjelefreden, sto det teljet inn i en furuskive over den åpne døren. Det var et typisk norsk hytteinteriør: Stående blankbeiset panel, reinskinn og gevirer på veggen, smårutete gardiner. Kjøkkenet var en krok av rommet. To dører i stuens bakre vegg sto åpne mot hvert sitt vesle soverom med køyeseng. 17


Birgit Horn var en kvinne i syttiårene. Det hvithårede hodet hvilte på ryggen av en stor kurvstol med røde puter. Munnen gapte og øynene stirret i taket. Den døde kvinnen var iført rutete skjorte og blå snekkerbukse. Buksebena var brettet opp og avslørte melkehvite legger med fortsatt så vidt synlige fiolette årer. Enda godt, tenkte jeg, at hun døde på hytta. Det er vel det man ønsker, om man er så heldig å ha hytte. Når man først skal dø, er det fint å sovne stille inn der. Det blir de etterlatte som får bryderiet med å bringe kroppen ned til lavlandet. Disse trøstende tankene ble skjøvet til side da jeg oppdaget hva som sto på et bord ved siden av den døde kroppen. Et Imovane-beger, et tomt drikkeglass og en emaljert mugge med en slant vann i bunnen. Qvist kjente etter puls. Han smekket utålmodig med leppene før han rolig senket armen hennes. Han satte en finger i munnen på den døde, dro munnvikene til side, en om gangen, og la øyet inntil gapet for å se mest mulig. «Ingen tegn til rigor mortis», konstaterte han. «Hun har altså neppe vært død mer enn to og en halv time.» Jeg så på armbåndsuret, som viste kvart over fem. Qvist sto bøyd over liket og snuste kraftig, som om lukten kunne fortelle ham noe. Deretter rettet han seg opp og trakk på seg en gul oppvaskhanske. «Fingeravtrykk», forklarte han, til svar på spørsmålet blikket mitt måtte ha stilt. Han begynte å saumfare hytta, lett på tå, som for ikke å vekke den døde. Hyller og lamper, skuffer og skap. Qvist har alltid hatt noe ugleaktig over seg. Den 18


krumme nesen, de mørke hårtjafsene som krummer seg lik fjærhorn over ørene, ikke minst mangelen på hals. Når hodet rykket fra side til side, minnet han definitivt om en ugle på natterov. «Trenger du hjelp?» spurte jeg. Han ristet på hodet og fortsatte sin leting, inn på soverommene og ut igjen. «Nå?» sa jeg. «Hva?» sa han. «Hva ser du etter?» «Det vet jeg når jeg finner det. Hvis du har lyst til å være til nytte, kan du ta en kikk i hytteboken og se om den sier noe om dagen i dag.» Qvist trakk en og en tomflaske opp av en Coop Prixpose ved siden av kjøkkenbenken. Han løftet en Hennessy-flaske mot lyset som falt inn gjennom et sidevindu. Deretter gjentok han manøvren med en Bombay Sapphire. Hytteboken sto i den lille hyllen sammen med Fønhus, Simenon og bøker om fjell, fugl og planter. Jeg bladde frem til det siste notatet, som var datert dagen før og sirlig nedtegnet med kulepenn. Fru Horn hadde skrevet i hytteboken hver kveld, logget morgenbad og vær og hva hun måtte ha sett av fugler og dyr. Det siste notatet avsluttet med at hun ventet besøk. (…) Gleder meg til å snakke med jentene i morgen. Skal bli godt å få det overstått. Regner med at Fuglesang blir overrasket. Qvist slo et nummer. «Hvem ringer du?» spurte jeg. 19


«Dette er Oberon Qvist», sa han til telefonen. «Ja, den Oberon Qvist.» Han fortalte hvor han var, før han sa det som virkelig fikk meg til å spisse ører. «Jeg ringer for å anmelde et drap. Når kan dere være her? … Det får være godt nok. Og så kan du kontakte Luftambulansen og si at de er for sent ute. Det er bare å snu.» Han la på. «Drap?» sa jeg. «Åpenbart.» «For det fins ikke noe avskjedsbrev.» «Vanligere enn man skulle tro ved selvdrap», sa Qvist. «Men dette er ikke selvdrap?» «Drapsmannen vil at vi skal tro at fru Horn tok sitt liv ved hjelp av en overdose Imovane. Noe som i praksis er umulig. Gamma-aminobutyriske syrer dreper kun i kombinasjon med andre stoffer.» «Og da skulle de andre stoffene også vært her.» Jeg la meg på minne at jeg fikk søke på ‘gamma-aminobutyriske syrer’ senere. «Det fins ingen andre mulige stoffer. Jeg undersøkte til og med tomgodset, til tross for at svelget hennes ikke lukter av sprit. Ingen av flaskene har vært i bruk det siste døgnet.» «Så hvis pillene ikke drepte henne?» «Så ble hun overhodet ikke forgiftet. Hun ble kvalt. En av putene på soverommet har fortsatt en mørk og fuktig flekk, trolig av spytt. Og siden med flekken vendte ned.» «Her går det unna.» «Lensmann Bjølstad forsøker å spore opp døtrene og 20


denne Fuglesang», sa Qvist. «Med litt hell møter vi dem allerede i kveld.» «Hvordan vet du at ‘jentene’ er døtrene hennes?» «Fordi vi har valgt å ikke lenger ha hemmeligheter for noen», sa han og holdt telefonen sin opp mot ansiktet mitt. Instagram-bildet viste to kvinner, solbrune, blide og mysende foran et hyttehjørne og nakne fjell. Jeg kjente igjen toppene, hadde nettopp sett dem med egne øyne. Den ene var Birgit Horn, den døde kvinnen. Den andre hadde det samme ansiktet, med færre rynker, samme kroppsbygning, og kunne vært samme kvinne tretti år før. Kommentaren bekreftet det Qvist hadde hevdet. Fin dag å besøke Mutti #sjelefreden #jotunheimen #utpåtur

Instagramkontoen het liselottehorn, og en tekst under bildet informerte om at det var postet for tre timer siden. «Mor og datter», sa jeg. «Tror du de er i slekt med Hilde?» «Hvem?» «Skuespilleren. Hun fra Fimbulvinter.» «Akkurat», sa Qvist. Jeg burde ha visst bedre enn å anta at han bruker sin tid på tv-serier. Vi ble på Sjelefreden til ordensmakten dukket opp for å sikre åstedet. Mens vi fortsatt oppholdt oss der, ble liket lagt på båre og fløyet ut i helikopter. Betjentene viste ingen tegn til å vite hvem Qvist var. Han unnlot på sin side å nevne at han allerede hadde saumfart hytta. Det var første gang jeg fulgte ham på en sak siden voodoo21


drapene i Holmenkollåsen.2 Sporhunden hadde tydeligvis fått ferten. * Sola hadde gått ned i vest og bredt skyggene som et teppe over den gamle fjellstuen ved Getjønne. Siden sin spede begynnelse hadde Geheim blitt supplert med påbygg og nybygg til stedet nå lignet en folkehøyskole. Lensmann Bjølstad, en firskåren kar med sørgmodig bart, hadde satt opp sitt hovedkvarter der. Han satt sammen med oss ved et vindusbord i den nesten tomme spisesalen. Isbreen mellom Kalltinden og Stuten var en blå flekk oppe i de skyggelagte vestfjellene. Foran Qvist sto en kopp te han ikke hadde rørt. Jeg hadde begynt på kveldens andre Munkholm og studerte takbjelkene med deres kalligraferte ordtak. Bjølstad hadde fått tak i avdødes døtre på telefonen. En av dem kunne fortelle hvem Fuglesang måtte være, og slik hadde lensmannen kunnet kontakte en advokat Oskar Fuglesang i byrået Baumann & Kvede. Alle tre hadde vedgått å ha besøkt fru Horn på hytta tidligere på dagen, en om gangen. Først Liselotte, deretter Hilde og til slutt Fuglesang. Alle hadde kjørt opp fra Oslo-området samme dag, parkert på Geheim og tatt seg til fots de siste kilometrene inn til Sjelefreden. Etter besøket hadde de gått tilbake og kjørt av sted. Alle hadde fortsatt vært i bilen da de ble oppringt og bedt om å komme tilbake. Advokaten hadde kommet kortest vei før han snudde, 2

Jf. Voodoo på vestkanten (2015). Red. anm.

22


og var allerede på plass. Yngstedatteren Hilde Horn var ventet når som helst, og Liselotte hadde meldt sin ankomst i løpet av timen. Bjølstad hadde bedt oss være bisittere under vitneopptagelsene. Strengt tatt hadde han invitert Qvist, som hadde krevd at jeg ble med. Advokaten var førstemann. Oskar Fuglesang var iført rød fleecejakke, og sorte turbukser klasket om de lange, spinkle beina. Han var i begynnelsen av tredveårene, mørk, med sammenvokste øyenbryn og ettermiddagsstubb. «Så jeg var – bortsett fra morderen – den siste som så henne i live.» Han bet seg i underleppen. «Det er ikke vanlig at en advokat oppsøker en privat klient på hytta?» sa Bjølstad. «Baumann & Kvede har hatt Horn-familien som klienter i tre generasjoner. Både familiefirmaet og deres private forhold. Vi har alltid lagt oss litt ekstra i selen der, også etter at firmaet forsvant ut av familien og fru Horn ble enke.» «Men hun kunne ha møtt deg hjemme i Oslo», innvendte jeg. «Eller tatt en telefon. Sendt en e-post.» «Når hun inviterer, da stiller vi opp. Selv om det innebærer noen timer i bil hver vei. Da kommer Muhammed til berget.» «Det er service», sa Bjølstad imponert. «Jo takk. Jeg var halvveis tilbake over Valdresflya da dere ringte.» «Dere hadde en avtale på Sjelefreden klokken tre. Hva gjaldt det?» «Dessverre opphører ikke taushetsplikten ved klientens død.» 23

Profile for Cappelen Damm AS

Knut Nærum - Den gåtefulle Oberon Qvist  

Kvinnen som ingen kunne ha kvalt. Soldaten som kom hjem ett år etter sin død. Boken som drepte. Dette er tre av mysteriene som privatdete...

Knut Nærum - Den gåtefulle Oberon Qvist  

Kvinnen som ingen kunne ha kvalt. Soldaten som kom hjem ett år etter sin død. Boken som drepte. Dette er tre av mysteriene som privatdete...