Innhold
Illustrasjonsliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Illustrasjonsrettigheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Liste over kart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tegnforklaring – militære symboler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tabell over militære grader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9 12 13 14 15 19
1. Jakten er i gang! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. «Dolle Dinstag» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. First Allied Airborne Army . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. All tvil legges til side . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Øksens dag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. Siste hånd på verket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Kvelden før slaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Flybåren invasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Tyskernes reaksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. De britiske landingene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. De amerikanske landingene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Natt og dag i Arnhem. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Arnhem – slipp nummer to . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14. De amerikanske divisjonene og XXX Corps . . . . . . . . . . . . 15. Arnhem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Nijmegen og Eindhoven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Nijmegen – krysning av Waal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
23 32 49 68 76 89 99 110 130 139 152 172 191 205 227 253 270
7
Arnhem
18. Broen i Arnhem og Oosterbeek. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19. Nijmegen og Hell’s Highway . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20. Oosterbeek. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21. Den svarte fredagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22. Lørdag 23. september. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23. Søndag 24. september . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24. Operasjon Berlin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25. Oosterbeek, Arnhem, Nijmegen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26. Evakuering og plyndring av Arnhem. . . . . . . . . . . . . . . . . . 27. Manneøya . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28. Sultvinteren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
294 317 334 353 374 388 407 423 435 446 459
Bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Register. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
480 489 492 528
Illustrasjonsliste
1. Admiral sir Bertram Ramsay sammen med feltmarskalk Montgomery (IWM B 10113) 2. Broen over Neder Rijn i Arnhem 3. En gruppe nederlandske nazister fra NSB før krigen 4. Tenåringsrekrutter i Waffen-SS 5. «Boy» Browning sammen med den polske fallskjermoffiseren generalmajor Sosabowski 6. Viktor Gröbner tildeles Jernkorset, 17. september 7. Sepp Krafft, kommanderende offiser for de første SS-styrkene som angrep 8. Den tyske kommandoen planlegger sin reaksjon 9. Walter Harzer (9. SS Panzer-Division Hohenstaufen) 10. Horrocks, Montgomery og prins Bernhard (IWM BU 766) 11. Generalmajor Maxwell Taylor, 101. flybårne divisjon 12. Brigadegeneral Jim Gavin, 82. flybårne divisjon 13. 21. uavhengige fallskjermkompani med artillerijegere før de går om bord i Stirling-flyene (IWM CL 1154) 14. Glidefly fra 1. flybårne divisjon (IWM CL 1146) 15. Luftarmadaen over Nederland 16. Landingssone for glidefly nordvest for Arnhem, 17. september (IWM BU 1163) 17. Brigadegeneral Anthony McAuliffe sammen med offiserer fra 101. flybårne divisjon
9
Arnhem
18. 101. flybårne divisjon slippes ned i fallskjerm nordvest for Son, 17. september 19. Britiske fallskjermsoldater drikker te med lokalboende (IWM BU 1150) 20. En Sherman Firefly kjører forbi stridsvogner fra Irish Guards (IWM BU 926) 21. Et annet kjøretøy fra XXX Corps utsatt for et bakholdsangrep sør for Valkenswaard (IWM B 10124A) 22. Etter frigjøringen fikk nederlandske kvinner som hadde ligget med tyskere, barbert av seg håret 23. Stolte medlemmer av den nederlandske undergrunnsbevegelsen med våpen tatt fra tyskerne 24. Folkemengder i Eindhoven 19. september 25. Britiske soldater ble forbløffet over takksigelsene som nederlenderne skrev med kritt på kjøretøyene deres 26. 101. flybårne divisjon ønskes velkommen mellom Son og SintOedenrode 27. Tyske stridsvogner til Kampfgruppe Knaust ankommer på Blitztransport 28. Waffen-SS-soldater tatt til fange av britenes 1. flybårne divisjon (IWM BU 1159) 29. Tysk artilleri tvinger en konvoi til å stanse på Hell’s Highway 30. Et bilde fra RAF viser vrakrestene fra Gröbners rekognoseringsbataljon (IWM MH 2061) 31. Kate ter Horst, «Engelen fra Arnhem» 32. Generalmajor Roy Urquhart (IWM BU 1136) 33. En 75-mm berghaubitser fra Light Regiment, øst for Bilderberg Hotel, 19. september (IWM BU 1094) 34. Bakkemannskaper fra Luftwaffe i aksjon nord for Oosterbeek, 19. september 35. En Stug III fra 280. stormkanonbrigade 36. Pansergrenaderer fra SS i Arnhem blant forlatt britisk utstyr 37. Sivile evakuert fra St. Elisabeth-sykehuset 38. Polske fallskjermsoldater før nok et avlyst oppdrag på grunn av dårlig vær 39. Ingeniører og fallskjermsoldater fra 3. bataljon på skolen nord for broen i Arnhem blir nødt til å overgi seg
10
Illustrasjonsliste
40. Fallskjermsoldater fra 1. bataljon bruker et granatkrater til dekning (IWM BU 1167) 41. C Company fra 1. bataljon i Border Regiment den 21. september (IWM BU 1103) 42. Luftvernskyttere fra Luftwaffe, fra brigaden «von Swoboda» 43. Desperate fallskjermsoldater forsøker å signalisere til RAF-piloter (IWM BU 1119) 44. En halvbeltebil fra Waffen-SS Hohenstaufen på Dreijenseweg 45. Amerikanske fallskjermsoldater under artilleriild 46. Sårede fra Hotel Schoonord som selv kan gå, blir tatt til fange 47. Kampfgruppe Brinkmann forbereder seg på å krysse elven til Betuwe 48. En blanding av soldater fra Waffen-SS, den tyske hæren og Luftwaffe i Betuwe 49. Den 24. september startet tyskerne tvangsevakueringen av Arnhem og områdene omkring 50. Kanadiske styrker frigjør endelig et forlatt og ødelagt Arnhem (IWM BU 3510) 51. En ungt offer for sultvinteren i 1944–1945
Illustrasjonsrettigheter
De fleste fotografiene kommer fra Imperial War Museum og private samlinger via Robert Voskuil og Bob Gerritsen. Andre fotografier er fra: 2, Aviodrome i Lelystad; 3, 26, Beeldbank WO2 – NIOD; 7, Ehrhard Schmidt; 11, 23, 25, 45, 51, Getty Images; 15, Air Historical Branch, Ministry of Defence; 17, S. L. A. Marshall Collection via USAMHI; 18, 24, Karel Margry Collection; 22, 36, Cornelius Ryan Collection of World War II Papers, Mahn Center for Archives and Special Collections, Ohio University Libraries; 27, Karl-Heinz Kaebel; 38, The Polish Institute and Sikorski Museum i London; 47, SS-PK Raske; 49, Sem Presser via Maria Austria Institut. Forlaget har gjort alt de kan for å finne rettighetshavere, men tar gjerne imot informasjon om rettigheter ved eventuelt materiale som ikke er kreditert, og vil forsøke å inkludere rettelser i eventuelle nye opplag.
Liste over kart
Fremrykningen fra Brussel, 6.–14. september 1944. . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Operasjon Market Garden, 17.–26. september 1944 . . . . . . . . . . . . . . . . 62 101. flybårne divisjons slipp- og landingssoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 82. flybårne divisjons slippsoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Broen i Arnhem, mandag 18. september 1944 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 174 Slaget om det vestlige Arnhem, 19. september 1944 . . . . . . . . . . . . . . . 228 1. flybårne divisjons tilbaketrekning til Oosterbeek, 19.–20. september 1944 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Slaget om Nijmegen og Waal, 21. september 1944. . . . . . . . . . . . . . . . . 261 Forsvarsområdet i Oosterbeek, 21.–25. september 1944. . . . . . . . . . . . . 308 Hell’s Highway – tyske motangrep, september 1944 . . . . . . . . . . . . . . . 329 Øya (Betuwe), 21.–25. september 1944 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 447 Sultvinteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 467
Tegnforklaring – militære symboler
ALLIERT
TYSK XXXX X
XXXX X
Hovedkvarter i armégruppe
Hovedkvarter i armégruppe XX X
XXXX
Armé
Panzer-Korps XX
XX X
Panser-/infanterikorps
Infanterie-Division XX
XX
Panserdivisjon
Fallschirmjäger-Division III
XX
Infanteridivisjon
Fallschirmjäger-Regiment XX
X
Infanteribrigade
Panzer-Division X
III
Infanteriregiment
Panzer-Brigade II
XX
Flybåren divisjon
Pioneer-Battalion X
III
Fallskjermregiment
Luftvernbrigade III
II
Fallskjermbataljon
Artilleri-regiment
Ordliste
Coup de mainstyrker Dykkere Onderduikers
Fallschirmjäger
Skyte langs faste linjer
Fremskutt flykontrollør
Stormtropper som settes ned i glidefly svært nær et mål for å ta det overraskende, som styrkene som tok Pegasus-broen i Normandie. Direkte oversatt underdykkere, var de som hadde gått i skjul for nazistene, inkludert jøder, de som ville unnslippe tvangsarbeid, samt medlemmer av undergrunnsbevegelsen på flukt. Tysk fallskjermsoldat som tilhørte Luftwaffe. Innen 1944 var det igjen få Fallschirmjäger som hadde deltatt i fallskjermoperasjoner, for eksempel invasjonen av Nederland og Belgia i mai 1940, samt invasjonen av Kreta i mai 1941. De fleste var bakkemannskaper fra Luftwaffe som ble overført til såkalte Fallschirmjäger-regimenter og -divisjoner i 1944. Mitraljøser kan settes opp på dagtid med innstillinger slik at de senere kan brukes i mørke langs faste linjer i en bestemt høyde og en bestemt retning for å dekke den sannsynlige ruten fienden tar. Underoffiserer med spesialopplæring fra flyvåpenet eller hæren som befant seg på bakken og kunne lede inn flyangrep over radio.
15
Arnhem
Jedburghgrupper
Kampfgruppe KP (eller LKP) Landser LO
MI9
Micks Moffen Nebelwerfer
Britenes SOE (Special Operations Executive) trente i samarbeid med amerikanernes OSS (Office of Strategic Services) opp små, multinasjonale enheter. Disse enhetene hoppet i 1944 ned i fallskjerm for å slutte seg til lokale motstandsgrupper og skape kaos bak tyske linjer under frigjøringen av det vestlige Europa. Under Operasjon Market Garden ble en Jedburghgruppe utplassert i hver flybårne divisjon, alle med en nederlandsk offiser, for å etablere kontakt med lokale motstandsgrupper og organisere deres aktiviteter til støtte for de allierte styrkene. Stridsgruppe. Landelijke Knokploegen var den viktigste nederlandske organisasjonen som drev med sabotasje. På mellom 500 og 1000 mann. Den tyske betegnelsen på en vanlig frontsoldat. Landelijke Organisatie voor Hulp aan Onderduikers. Denne organisasjonen hjalp såkalte onderduikers, eller «dykkere» (se det), med å overleve ved å skaffe falske eller stjålne rasjoneringskort og arrangere flukten deres fra Nederland. Jøder, nedskutte allierte flysoldater og medlemmer av motstandsbevegelsen som var på flukt fra tyskerne, fikk hjelp langs fluktruter gjennom Belgia og Frankrike til Spania. Den britiske organisasjonen som hjalp krigsfanger eller dem som var fanget bak fiendens linjer, med å flykte. Kallenavn på medlemmer av Irish Guards. Nedsettende nederlandsk betegnelse på tyskere, mer eller mindre det samme som «Krauts». Tysk bombekaster med seks utskytingsrør. Bombekasteren lagde en skrikende lyd, som et skrytende esel. Det førte til at britiske soldater kalte den «moaning minnie» eller «screaming meenie». Amerikanerne kalte den «screaming meemie».
16
Ordliste
NSB Oberst i.G. OD
Ordregruppe
PAN
PIAT
Polderlandskap Reichsarbeitsdienst (RAD) Royal Tiger
Nationaal-Socialistische Beweging (nasjonalsosialistisk bevegelse). Oberst im Generalstab, eller oberst i generalstaben. Ordedienst (Ordretjenesten) hadde i oppdrag å gjøre ting klart til at den nederlandske regjeringen vendte tilbake fra London idet landet ble frigjort. Organisasjonen var bygget opp rundt offiserer og tjenestemenn fra den opprinnelige administrasjonen i 1940. Deres plikt var å samle informasjon og opprettholde ro og orden i perioden før regjeringen kom tilbake. Etterretningsgrenen deres var GDN (Geheim Dienst Nederland). I Eindhoven for eksempel hadde GDN base i det lokale museet, for å kamuflere at informanter kom og gikk. Den britiske hærens betegnelse på et møte som er innkalt av en kommanderende offiser som vil gi ordrer og andre instrukser før en operasjon. Partisanen Actie Nederland: Dette var en annen motstandsgruppe som var atskilt fra KP, og som fra mars 1944 var spesielt sterk i Eindhoven og området omkring. De kunne kalle inn rundt 600 unge menn til strid når det var nødvendig. Projector Infantry Anti-Tank var den britiske ekvivalenten til amerikanernes bazooka. Den var fjærdrevet og skjøt bombene bare litt over hundre meter. Lavtliggende områder i Nederland som vanligvis ligger under havoverflaten, men som er drenert og blir beskyttet av diker. Tysk organisasjon som skulle dempe effekten av arbeidsløshet og militarisere arbeidsstokken. Den syttito tonn tunge stridsvognen Mark VI Tiger II ble kalt en Königstiger.
17
Arnhem
RVV
SD
Raad van Verzet hjalp såkalte onderduikers og utførte sabotasjeaksjoner. Under Operasjon Market Garden ga eksilregjeringen i London RVV den viktige rollen med å organisere jernbanestreiken som gjorde tyskerne så rasende. Sicherheitsdienst, etterretningsbyrået til SS. Under krigen var det en del av Reichssicherheitshauptamt sammen med Gestapo (det hemmelige politiet) og andre lignende byråer.
Tabell over militære grader
Amerikanske
Britiske
Den tyske hæren Waffen-SS
Norsk overs.
Private
Private/Trooper
Schütze/Kanoni- Schütze
Menig
er/Jäger Private First Class
Oberschütze
Oberschütze
Lance-Corporal
Gefreiter
Sturmmann
Visekorporal
Corporal
Corporal
Obergefreiter
Rottenführer
Korporal
Sergeant
Sergeant
Feldwebel/
Oberscharführer
Sersjant
Wachtmeister Staff Sergeant
Staff/Colour
Oberfeldwebel
Hauptscharführer Stabssersjant
Sergeant Technical
Regtl Quarter-
Sergeant
master Sgt
Master Sergeant
Coy/Sqn Sergeant Stabsfeldwebel
Sturmscharführer
Major Regimental Sergeant Major 2nd Lieutenant
2nd Lieutenant
Leutnant
Untersturmführer Fenrik
Lieutenant
Lieutenant
Oberleutnant
Obersturmführer
19
Løytnant
Arnhem Captain
Captain
Hauptmann/Ritt- Hauptsturmführer Kaptein meister
Major
Major
Lieutenant Colo- Lieutenant nel
Colonel
Colonel
Colonel
Brigadier General Brigadier *
Major
Sturmbannführer Major
Oberstleutnant
Oberst.bannführer Oberstløytnant
Oberst
Standartenführer
Oberst
Generalmajor
Oberführer
Brigadegeneral
Brigadeführer Major General
Major General ** Generalleutnant
Lieutenant
Lieutenant
General der Infan- Obergrp.führer/
General
General ***
terie/Artillerie/
General der
Panzertruppen
Waffen-SS
Generaloberst
Oberstgruppen-
General
General ****
Gruppenführer
Generalmajor Generalløytn.
führer General of the
Field Marshal
Generalfeld-
Army
*****
marschall
Feltmarskalk
Dette kan bare være en omtrentlig oversikt over tilsvarende grader, siden hver hær har sine egne variasjoner. Noen grader er utelatt for enkelhets skyld. I den britiske, kanadiske og amerikanske hæren har følgende grader kommandoen over følgende underenheter (under bataljon), enheter (bataljon eller regiment) og formasjoner (brigade, divisjon eller korps).
20
Tabell over militære grader Grad
Den britiske og
US Army
kanadiske hæren
Omtrentlig
Norsk overs.
antall mann
Corporal
Section
Squad
8
Lag
2nd/Lieutenant
Platoon
Platoon
30
Tropp
Captain/Major
Company
Company
120
Kompani
Lieutenant
Battalion eller
Battalion
700
Bataljon
Colonel
Armoured
Regiment
2400
Regiment
Regiment Colonel Brigadier
Brigade
Combat command 2400
Brigade
Major General
Division
Division
10 000
Divisjon
Corps
30 000–40 000
Armékorps
Lieutenant Gene- Corps ral General
Army
Army
70 000–150 000
Armé
Field Marshal/
Army Group
Army Group
200 000–350 000
Armégruppe
General of the Army En fullstendig slagorden er tilgjengelig online på www.antonybeevor.com
1 Jakten er i gang!
Søndag 27. august 1944 var det perfekt sommervær i Normandie. De søvndyssende lydene fra en cricketkamp kunne høres fra en bane i Saint-Symphorien-les-Bruyères, sørvest for Evreux. I pærehagen like ved hadde Sherman-vognene til kavaleriregimentet Sherwood Rangers Yeomanry nettopp blitt istandsatt og reparert etter slaget om Falaiselommen, kulminasjonen av slaget om Normandie. Balltre, baller, leggbeskyttere og gjerdepinner var smuglet i land på en av forsyningsbilene. «Ingen skal si at vi invaderte kontinentet uten å forberede oss», skrev en av spillerne.1 Regimentet skulle angivelig kunne sette seg i bevegelse i løpet av tjuefire timer, men rett etter lunsj kom ordren om å rykke ut innen en time. Stridsvognene var underveis etter sytti minutter, med kurs mot Seinen, som den første britiske formasjonen – 43rd Wessex Division – hadde krysset dagen før ved Vernon. Britiske styrker var litt misunnelige på at general George Pattons 3. armé hadde klart å krysse Seinen seks dager før dem. Den 29. august rykket de allierte styrkene, nå nesten en million mann, fremover fra brohodene øst for Seinen, på vei mot Belgia og den tyske grensen. Slaget om Normandie var endelig vunnet, og den tyske hæren befant seg midt i en kaotisk tilbaketrekning. «Langs de viktigste forsyningsrutene», skrev en amerikansk offiser i dagboken sin, «ser man bevisene på vårt flyvåpens innsats mot fienden. Lastebiler som er bombet eller beskutt, står rustne og forvridd i store mengder langs veien, her og der ligger en last med bensinkanner og buler ut som opp23
Arnhem
svulmede døde kuer, forkullet og svarte, eller et helt tog med hauger av bulende bokser, fordreide stålkonstruksjoner fra de ødelagte godsvognene».2 For de britiske kavaleriregimentene var jakten i gang. Generalløytnant Brian Horrocks, øverstkommanderende for XXX Corps, satt i kanontårnet på en kommandovogn og klarte ikke annet enn å la seg rive med. «Dette var den typen krigføring jeg virkelig likte», skrev han senere.3 «Og hvem ville ikke det?» Med mer enn 600 stridsvogner – Sherman-, Churchill- og Cromwell-vogner – rykket Guards Armoured Division, 11th Armoured Division og 8th Armoured Brigade frem langs en frontlinje på åtti kilometer, «meide seg frem gjennom fiendens baktropper», tilføyde han, «som en skurtresker over en kornåker». Landskapet mellom Seinen og Somme var «åpent og bølgende, med vide jorder, ingen gjerder, og gode veier».4 Det farlige bocage-landskapet i Normandie, med inngjerdede beitemarker og nedsenkede veier, lå langt bak dem. Sherwood Rangers-regimentet tok i bruk sin gamle ørkenformasjon fra felttoget i Nord-Afrika, med en skvadron Sherman-vogner spredt i front, regimentets hovedkvarter rett bak og de to andre kavalerieskadronene på flankene. «Å rykke frem i full fart over hardt, åpent landskap en deilig morgen», skrev en eskadronsjef, «mens vi visste at tyskerne var på flukt, var oppkvikkende, for å si det forsiktig, og alle var i svært godt humør. Det var nesten som å delta i et hinderløp».5 Kirkeklokkene ringte da de nærmet seg. Nesten alle husene var pyntet i de franske nasjonalfargene rødt, hvitt og blått. Landsbyboerne var overlykkelige over å bli skånet for de samme ødeleggelser som Normandie, og tok dem imot med vin og frukt. Ubarberte medlemmer av den franske motstandsbevegelsen, iført armbind, prøvde å klatre opp på de første kjøretøyene for å vise vei. En stabsoffiser i en Staghound panserbil fra Guards Armoured Division merket seg «det merkelige utvalget av våpen som de håndterte på en måte som vitnet mer om overstrømmende glede enn om sikkerhet».6 Fra tid til annen gikk en stridsvogn tom for drivstoff. Kjøretøyet måtte da stå stille i veikanten helt til en av regimentets lastebiler nådde frem og stoppet opp. Da ble jerrykanner løftet over til mannskapet som sto bak på motordekselet. Av og til inntraff det kortvarige, plutselige 24
Jakten er i gang!
trefninger når en tysk gruppering ble innhentet og nektet å overgi seg. Det å rydde slike motstandslommer ble omtalt som «avlusing».7 Om ettermiddagen 30. august følte Horrocks at fremrykningen ennå ikke gikk raskt nok. Han ga generalmajor «Pip» Roberts ordre om å sende sin 11th Armoured Division i løpet av natten for å ta Amiens og broene over Somme før daggry. Til tross for at stridsvognførerne sovnet av utmattelse, kom de seg til broene, og tre tonns lastebiler fraktet inn en infanteribrigade for å sikre byen idet solen sto opp. Horrocks kom like bak for å gratulere Roberts med den vellykkede operasjonen. Etter å ha rapportert om operasjonen, sa Roberts følgende til sin overordnede: «Jeg har en overraskelse til deg, general.»8 En tysk offiser i panserstyrkenes svarte uniform ble hentet inn. Han var ubarbert, og i ansiktet hadde han arr fra en skade under første verdenskrig som hadde fjernet det meste av nesen hans. Roberts, bemerket Horrocks, «var som en stolt bonde som leide inn premieoksen sin».9 Trofeet hans var Heinrich Eberbach, General der Panzertruppe, øverstkommanderende for 7. armé, som bokstavelig talt var tatt på senga. Dagen etter, 1. september, var femårsdagen for tyskernes invasjon av Polen, som hadde utløst krigen i Europa. Merkelig nok var begge lederne for de allierte armégruppene i felttoget i Normandie i ferd med å bli portrettert ved sine respektive hovedkvarterer. General Omar N. Bradley befant seg i nærheten av Chartres, der han solte seg i glansen etter general George C. Pattons triumferende fremrykning mot Seinen, og ble malt av Cathleen Mann, som var gift med markien av Queensberry. Denne dagen kunne de endelig nyte kalde drinker. Øverstkommanderende, general Dwight D. Eisenhower, hadde nettopp sendt Bradley et kjøleskap, med følgende beskjed: «Pokker heller, jeg er lei av å drikke varm whisky hver gang jeg kommer til hovedkvarteret ditt.»10 Feltmarskalk sir Bernard Montgomery, iført sitt signaturantrekk bestående av grå pologenser, kordfløyelbukser og svart beret med to merker, satt modell for den skotske portrettmaleren James Gunn. Hans taktiske hovedkvarter og innkvartering befant seg i parken utenfor Château de Dangu, halvveis mellom Rouen og Paris. Til tross for morgenens gratulasjonsmeldinger for at han ble forfremmet til felt25
Arnhem
marskalk, var Montgomery i så dårlig humør at han nektet å møte sin vert, duc de Dangu, og medlemmer av den lokale motstandsbevegelsen. Montgomerys håp om en felles offensiv under hans ledelse i det nordlige Tyskland var knust, for Eisenhower skiftet ham ut som øverstkommanderende for bakkestyrkene. Bradley var ikke lenger hans underordnede, men hans likemann. Etter Montgomerys oppfatning skuslet Eisenhower bort seieren ved å nekte å konsentrere styrkene.11 Overordnede amerikanske offiserer var på sin side mye sintere for at Montgomery var forfremmet. Det gjorde ham til femstjerners general, mens Eisenhower, hans overordnede, fortsatt bare hadde fire stjerner. Patton, hvis styrker i 3. armé allerede var i nærheten av Verdun i det østlige Frankrike, skrev den dagen til sin kone: «Det med feltmarskalken gjorde oss kvalme, Bradley og meg altså.»12 Selv noen overordnede britiske offiserer syntes at Winston Churchills plaster på såret til Monty og den britiske pressen for å skjule den underforståtte degraderingen, var et alvorlig feilgrep. Admiral sir Bertram Ramsay, øverstkommanderende for de allierte marinestyrkene, skrev i sin dagbok: «Monty er forfremmet til feltmarskalk. En forbløffende ting å gjøre, og jeg er mer lei for det enn jeg får sagt. Jeg skjønner at statsministeren gjorde det på egen hånd. Forbasket tåpelig, og jeg garanterer at det oppfattes høyst støtende av Eisenhower og amerikanerne.»13 Dagen etter, lørdag 2. september, møttes Patton, Eisenhower og generalløytnant Courtney H. Hodges, sjefen for First US Army, i hovedkvarteret til Bradleys 12. armégruppe, der lady Queensberry hadde lagt vekk malerpenslene sine. Ifølge Bradleys adjutant var Hodges «som vanlig ren og pen i sin stridsuniform», mens Patton var «prangende med messingknapper og den store bilen». De var der for å diskutere strategi og det store problemet med forsyninger. Den uventet raske fremrykningen medførte at de til og med overskred den enorme amerikanske militære transportflåtens kapasitet. Patton kom med følgende bønn til Bradley den morgenen: «Gi meg halvannen million liter bensin, så er du i Tyskland om to dager.»14 Bradley hadde full forståelse. Så oppsatt var han på at alle tilgjengelige fly skulle fortsette å forsyne Pattons 3. armé, at han hadde gått imot planene om flybårne forsyninger for å få fortgang i de alliertes fremrykning. Patton, som lengtet etter «å gå gjennom Siegfriedlinjen som skit 26
Jakten er i gang!
gjennom en gås»,15 bestakk allerede transportpilotene med konfiskert champagne i kassevis, men det var likevel ikke nok. Eisenhower nektet å gi etter. Også Montgomery maste på ham, og ville ha størstedelen av forsyningene slik at han skulle bli i stand til å gjennomføre hovedangrepet i nord. Alliert diplomati førte til at øverstkommanderende general måtte balansere de rivaliserende kravene fra de to armégruppene så langt det var mulig for et menneske. Dette førte til at Eisenhower valgte en strategi med en «bred front», noe ingen av de kommanderende offiserene var fornøyd med.*16 Eisenhowers stabssjef, generalløytnant Walter Bedell Smith, kommenterte problemene med Montgomery og Bradley etter krigen. «Det er utrolig», sa han, «hvordan gode offiserer blir ødelagt når de får et publikum de må forholde seg til. De blir primadonnaer». Selv den tilsynelatende beskjedne Bradley «fikk et publikum, og vi fikk litt problemer med ham».17 Eisenhowers manglende evne til å finne ut av Montgomery og Bradleys rivaliserende strategier ble deretter gjort verre av et uhell. Etter å ha reist fra hovedkvarteret til 12. armégruppe i nærheten av Chartres den ettermiddagen, ble han fløyet tilbake til sin egen kommandopost ved Granville på atlanterhavskysten av Normandie. Det var en alvorlig feil å velge et sted som lå så langt bak frontlinjene, som var i rask utvikling. Som Bradley påpekte, ville han faktisk ha vært bedre plassert med tanke på kommunikasjon hvis han hadde blitt værende i London. Mot slutten av flyturen tilbake til Granville fikk småflyet motortrøbbel, og piloten måtte lande på en strand. Eisenhower, som allerede hadde én kneskade, ødela nå det andre kneet mens han hjalp til med å snu flyet i sanden. Han ble låst til sengen med gipset bein, rett før Bradley og Montgomery skulle møtes. Han var sengeliggende i en hel uke, som skulle vise seg å bli en avgjørende periode. Den samme ettermiddagen, 2. september, kom Horrocks til Guards Armoured Divisions-hovedkvarteret i Douai. Han var frustrert over at * Eisenhowers strategi med en bred front ble møtt med lettelse fra den tyske overkommandoen, OKW. «Etter tyskernes oppfatning», skrev en stabsoffiser, «var det et mysterium hvorfor fienden ikke hadde samlet alle sine styrker i ett punkt og presset seg gjennom … I stedet gjorde fienden den tyske kommandoen en tjeneste ved å fordele sine styrker i viftemønster over hele fronten».
27
Arnhem
han måtte holde tilbake styrkene sine den dagen for å gi mulighet til et flyslipp i Tournai. Det hadde så blitt avlyst i siste øyeblikk på grunn av dårlig vær og fordi amerikanernes XIX Corps allerede hadde nådd frem til slippsonene. Så med en viss teatralsk ekstravaganse kunngjorde Horrocks til de samlede gardeoffiserene at målet for den neste dagen var Brussel, omtrent 110 kilometer videre. Det fulgte et gisp av henrykt forundring. Horrocks ga også Roberts’ 11th Armoured Division ordre om å rykke frem rett mot den store havnebyen Antwerpen i Operasjon Sabor. Welsh Guards kom etter de pansrede bilene fra 2nd Household Cavalry Regiment på høyre flanke og Grenadier Guards-gruppen på venstre, så «konkurranseinstinktet var uimotståelig og ingenting kunne stoppe oss den dagen», skrev en offiser. Folk veddet ivrig om hvem som ville nå først frem til Brussel. «Les jeux sont faits – rien ne va plus!» ropte rulettcroupieren angivelig klokken 06.00, idet begge kontingentene satte av sted.18 Irish Guards-gruppen i reserve fulgte etter noen få timer senere. «Det var den lengste distansen vi tilbakela, 131 kilometer på 13 timer», noterte deres 2nd (Armoured) Battalion i krigsdagboken.19 Men for noen avdelinger skulle den raske fremrykningen ikke bli så konkurransepreget. Grenadiers mistet mer enn tjue mann i en stygg trefning med en gruppe fra SS. Da Guards Armoured Division dukket uventet opp i den belgiske hovedstaden den ettermiddagen, utløste det enda større jubel enn man hadde sett under frigjøringen av Paris. «Hovedproblemet var de stimlende folkemengdene», noterte Household Cavalry mens de stadig ble stoppet av jublende belgiere som sto stuet sammen, tett i tett langs veien og sang «Tipperary» og gjorde V-tegn med fingrene som tegn på seier.20 «En annen alminnelig vane blant de frigjorte er å skrive meddelelser overalt på kjøretøyene som beveger seg sakte frem gjennom folkemengden», skrev den samme offiseren. «Hvis du stopper, svermer de over kjøretøyet, dekker det med frukt og blomster og byr på vin.» Household Cavalry og Welsh Guards «vant kappløpet med et hestehode», til tross for at «det var et hasardiøst oppdrag, for hver gang vi stoppet for å spørre om veien, ble vi halt ut av bilen og tildelt reale kyss fra personer av begge kjønn». Tyske styrker holdt fortsatt flyplassen utenfor hovedstaden og «skjøt 28
Jakten er i gang!
fem salver med høyeksplosiver» inn i parken foran det kongelige slott, der generalmajor Allan Adair var i ferd med å etablere sin kommandopost i telt. Britiske styrker fikk viktig hjelp fra Armée Blanche fra den belgiske motstandsbevegelsen, som «viste seg å være enormt nyttige til å samle opp de mange enslige tyskerne som forsøkte å flykte».21 Når de sivile ikke kysset sine frigjørere, pep og buet de mot de tyske fangene og sparket etter alle de fikk øye på. Mange britiske soldater ble overrasket over kontrasten til Normandie, der velkomsten ofte hadde vært halvhjertet midt i de grusomme ødeleggelsene av byer og landsbyer. «Folk var bedre kledd», skrev en offiser, «det virker som det fantes mer klær, og alle så rene og friske ut, mens man i Frankrike fikk inntrykk av at alle var skitne og slitne».22 Men det som så ut som relativ velstand, kunne være villedende. De tyske okkupantene hadde beslaglagt matforsyninger, kull og andre ressurser til eget bruk, og mer enn en halv million belgiere var sendt til tvangsarbeid i tyske fabrikker. Men Belgia nøt i det minste godt av de alliertes raske fremrykning. Den reddet landet fra ødeleggende kamper, den siste desperate plyndringen og Wehrmachts sedvanlige brente jords taktikk. Men lenger sørøst førte nådeløse angrep fra den belgiske motstandsbevegelsen mot grupper av tyske soldater i tilbaketrekning, til stygge og vilkårlige hevnaksjoner, spesielt fra SS-enheter. Tyskerne ble sjokkert over hvor raskt de allierte rykket frem den dagen. En underoffiser beskrev det i sin dagbok som «en begivenhet som overgår alle forventninger og beregninger, og til og med stiller vår ‘Blitzkrieg’ fra sommeren 1940 i skyggen».23 Oberstleutnant Fullriede merket seg «samtalen mellom offiserer i kasernene. Vestfronten er ferdig: Fienden er allerede i Belgia og på den tyske grensen. Romania, Bulgaria, Slovakia og Finland ber om fred. Det er akkurat som i 1918».24 Andre skyldte først og fremst på sin viktigste allierte. «Det er aller mest italienernes skyld», skrev Unteroffizier Oskar Siegl i et brev hjem.25 Og noen sammenlignet Italias «svik» mot Tyskland med sviket mot Østerrike under første verdenskrig. I noen tilfeller førte dette til reaksjoner med forvirret selvmedlidenhet. «Vi tyskere har bare fiender i verden, og man må spørre seg hvorfor vi er så forhatt overalt? Det finnes ikke en nasjon som vil vite av oss.»26 29
Arnhem
Allierte generaler trakk dessuten paralleller til slutten på første verdenskrig. Optimismen var så stor at hovedkvarteret til Bradleys 12. armégruppe allerede hadde bestilt 25 tonn kart «til operasjoner i Tyskland».27 Og Bradleys adjutant major Chester B. Hansen bemerket at «alle ble like opprømt som en klasse med andreårsstudenter kvelden før en dans».28 Ved hovedkvarteret til 12. armégruppe ble «alt vi snakker om, nå fulgt opp av frasen ‘hvis krigen varer så lenge, da’».29 De hadde fullstendig misforstått konsekvensene av oberst Claus Graf Schenk von Stauffenbergs attentatforsøk mot Hitler 20. juli. Allierte offiserer antok at denne hendelsen hadde vært et signal om at den tyske hæren begynte å gå i oppløsning. I virkeligheten førte det mislykkede attentatet, og sanksjonene som fulgte, til det stikk motsatte. Det nazistiske partiet og SS hadde nå full kontroll, og generalstaben og alle militære avdelinger skulle bli tvunget til å kjempe, helt til Føreren hadde trukket sitt siste sukk. Om morgenen 3. september, mens de allierte fortroppene rykket frem mot Antwerpen, Brussel og Maastricht, fløy general Bradley og general Hodges til generalløytnant Miles Dempseys hovedkvarter for britenes 2. armé. Hensikten var å diskutere «fremtidige operasjoner mot Ruhr»30 med Montgomery. I tillegg til Eisenhower, som var sengeliggende med skadet kne i Granville, deltok heller ikke generalløytnant Henry Crerar, sjefen for First Canadian Army, som hadde insistert på å bli værende i Dieppe for å delta i en minneparade for alle hans landsmenn som ble drept i det katastrofale angrepet i august 1942. Han ville ha påpekt vanskelighetene ved å erobre havnene i Den engelske kanal og ta seg av tyskernes 15. armé, som hadde trukket seg tilbake fra Pas de Calais til en lomme vest for Antwerpen, i estuaret til elven Schelde. Havnebyen Antwerpen var dessuten avgjørende for enhver idé om å rykke frem over Rhinen og inn i Tyskland. Likevel var både Montgomery og Bradley besatt av sine egne avvikende intensjoner: britene som rykket nordover, og amerikanerne som rykket østover. Det ble ikke ført skikkelig protokoll fra dette møtet, og etterpå ble Bradley overbevist om at Montgomery hadde ført ham bak lyset med vilje. Bradley sa at flyslippet som var planlagt neste dag ved broene over elven Meuse (eller Maas på nederlandsk) i nærheten av Liège, 30
Jakten er i gang!
burde avlyses. Montgomery var tilsynelatende enig. «Vi mener begge at alle tilgjengelige fly burde brukes til transport, slik at vi kan opprettholde kraften i fremrykningen», sa feltmarskalken etterpå.31 Men senere samme ettermiddag, klokken 16.00, ga Montgomery sin stabssjef ordre om å be First Allied Airborne Army hjemme i England om å begynne arbeidet med en annen plan, som var langt mer ambisiøs. Den nye ideen hans var å erobre broene «mellom Wesel og Arnhem»32 for å sette inn 21. armégruppe på den andre siden av Rhinen nord for Ruhr. Montgomery så tydeligvis for seg at hvis han kunne bli den første til å etablere et brohode på den andre siden av Rhinen, ble Eisenhower nødt til å gi ham størsteparten av forsyningene og støtte ham med amerikanske avdelinger. Det var meget synd at Eisenhower ikke deltok på møtet. Da Bradley fant ut at Montgomery hadde gått tilbake på det de var blitt enige om, uten å si det til ham, ble han rasende. Montgomery nektet å erkjenne det nesten alle andre overordnede britiske offiserer hadde forstått. Storbritannia var nå i høy grad den svakeste parten i alliansen, siden amerikanerne stilte med mesteparten av soldatene, store deler av materiellet og det meste av oljen. Ideen om at Storbritannia fortsatt var en stormakt, var en fantasi som Churchill desperat prøvde å forfekte, selv om han innerst inne visste at det ikke var sant. Faktisk kunne man påstå at september 1944 var opprinnelsen til den katastrofale klisjeen som lever videre selv i dag, om at landet tar seg vann over hodet.
2 «Dolle Dinstag»
Mandag 4. september, den andre dagen for feiringene i Brussel, kringkastet dronning Wilhelmina av Nederland en melding fra London: «Landsmenn – dere vet at vår frigjøring nå vil komme. Jeg vil meddele dere at jeg har nominert prins Bernhard som kommanderende offiser for de nederlandske styrkene under øverstkommanderende general Eisenhower. Prins Bernhard vil være sjef for den væpnede motstanden. Vi ses snart. Wilhelmina.»1 Den tyske tilbaketrekningen gjennom Nederland mot Riket hadde begynt 1. september, og kulminerte fire dager senere på det som ble kjent som Dolle Dinsdag – eller «Vanvittige tirsdag».2 Det spredte seg rykter om at Montgomerys styrker allerede befant seg ved grensen, og i en feilaktig rapport fra BBC radios nederlandske tjeneste om ettermiddagen 4. september ble det til og med påstått at de allierte hadde nådd frem til Breda og Roermond. I Amsterdam gikk folk neste morgen ut og forventet å se de allierte stridsvognene på vei inn. De fleste tilbaketrekninger er et trist syn, men den sjuskete, motløse massen av etternølere fra Wehrmacht i Frankrike og Belgia fremkalte en usedvanlig form for jubel, forakt og rå latter i den nederlandske befolkningen etter ydmykelsene i den arrogante okkupasjonen. «Aldri har vi satt så stor pris på noe som å betrakte den kaotiske tilbaketrekningen til denne en gang så mektige hæren», skrev en kvinne i Eindhoven.3 Noen soldater i improviserte avdelinger, deriblant matroser fra Kriegsmarine som var etablert i Schiffs-Stamm-Abteilungen, hadde trasket det meste av veien fra atlanterhavskysten. Andre hadde tilranet seg 32
«Dolle Dinstag»
de kjøretøyene de måtte ha kommet over på veien, for eksempel gamle Citroëner med stigbrett eller vedfyrte lastebiler med skorstein. Hele spetakkelet, som fascinerte og begeistret nederlenderne, lot til å bekrefte inntrykket av totalt nederlag. Nederlenderne tok med seg stoler ut i gatene for å se på. Den tidligere uovervinnelige og mekaniserte Wehrmacht, som så enkelt hadde knust landet deres sommeren 1940, var nå tvunget til å stjele alle tenkelige former for transportmidler, spesielt sykler. Det hadde vært 4 millioner sykler i Nederland på begynnelsen av krigen, tilsvarende halve befolkningen. Wehrmacht hadde rekvirert 50 000 i begynnelsen av juli 1942, og nå var mange tusen ekstra på vei mot Tyskland, de fleste av dem lastet med soldatenes utstyr og krigsbytte der de ble trillet langs veien. Med trehjul uten gummidekk var det tungt å sykle. Men tapet av syklene hadde store konsekvenser. Den nederlandske undergrunnsbevegelsen trengte dem til sine kurerer, og vanlige familier var avhengige av sykler for å hente mat på gårder ute på landsbygda. De fleste av bilene som ble stjålet i Frankrike og Belgia, manglet også dekk. Når de ble kjørt av gårde på felgene, lagde de et leven som fikk alle til å krympe seg. I de fleste bilene satt det tyske offiserer, og som en tilskuer i Eindhoven bemerket, «I mange av bilene satt det unge kvinner – den typen som vanligvis menget seg med tyskere».4 Disse franske, belgiske og nederlandske kvinnene, som angivelig hadde gjort seg skyldig i collaboration horizontale, ønsket åpenbart å unngå en forutsigbar skjebne i hjemlandet. Også i Arnhem så nevrologen Louis van Erp en rekke tyske offiserer med «kvinner på fanget, av og til tyske, av og til franske».5 Og offiserene svingte med konjakkflasker. I noen byer ble dagen omtalt som «Konjakktirsdag».6 Tyske soldater forsøkte å selge noen av flaskene og andre ting de hadde stjålet. Bare noen få nederlendere slo til og kjøpte tyvegodset, blant annet symaskiner, kameraer, klokker, tekstiler og fugler i bur som antakelig ikke ville ha overlevd reisen. Noen biler tilhørte nederlandske nazisympatisører i NSB – Nationaal-Socialistische Beweging. De visste at provinsen Brabant i det sørlige Nederland ville bli for farlig for dem uten tysk beskyttelse. Andre som flyktet fra hevn, var blant andre kollaboratører fra Frank33
Arnhem
rike og erkekatolske, nazivennlige tilhengere av Parti Rexiste fra Belgia. Lojale nederlendere kalte medlemmer av NSB for «vrange» nederlendere, eller «svarte Kameraden», og regnet dem på en måte som verre enn tyskere.7 «Den nederlandske befolkningen er fortsatt fullstendig imot NSB», rapporterte en tysk offiser i Utrecht. «Det er bedre med ti tyskere enn én NSB-tilhenger, er den generelle oppfatningen, og med tanke på hvordan alt som er tysk blir avvist, sier det virkelig sitt.»8 Andre kjøretøy kunne være en buss her og der eller ambulanser fra Røde Kors som var stuet fulle av soldater og våpen, i strid med alle regler i krig. Man så tyske soldater på hest og kjerre lastet med kyllinger, ender og gjess i trebur, og lastebiler fulle av stjålne sauer og griser. Noen så to okser som snublet rundt inne i en buss, og en nonne så en ku i en ambulanse. Slike syn frembrakte bitre smil over det skamløse tyveriet av mat fra okkuperte land. Her og der kunne man se en brannbil eller til og med en begravelsesvogn med strutsefjær dekket av støv. Wehrmachts egne kjøretøy hadde furugreiner bundet fast foran i et forsøk på å feie bort stifter og spiker som medlemmer av undergrunnsbevegelsen hadde spredt i veiene. De utmattede fotsoldatene, «Moffen», som nederlenderne med forakt kalte de tyske okkupantene, var ustelte, skjeggete og svarte av skitt.* Fremtoningen deres, kombinert med at offiserene satt baki biler, skapte sensasjon så fort det bedrøvelige opptoget krysset grensen til det tyske riket. Det verserte ville rykter og masse svart humor. En Gefreiter fikk høre følgende fra sin familie: «I går kveld sa folk at Føreren selv inspiserte bilene i Kaiserslautern.» Sivilbefolkningen så dessuten med forakt på offiserenes privilegier, og hvordan de behandlet vanlige soldater, såkalte Landser. «Sånne ‘gentlemen’ reiste i fullastede biler og lot vanlige soldater i stikken.»9 I Tyskland hadde det utviklet seg en tydelig forskjell i hvordan folk oppfattet østfrontsoldater og deres motstykke, de såkalte Westfront-
* Det nederlandske ordet «Moffen» for tyskere var ekvivalenten til «Kraut» eller «Boche» på engelsk og fransk. Det stammet fra begynnelsen av 1600-tallet, da områder av det nordlige Tyskland rett øst for Nederland ble omtalt som Muffe. De mye rikere og mer sofistikerte nederlenderne så ned på innbyggerne der som usofistikerte og primitive. Begrepet ble gjeninnført under den tyske okkupasjonen.
34
«Dolle Dinstag»
kämpfer. Det rådet en generell mistanke om at den tyske hæren i vest hadde blitt svekket av fire års enkel okkupasjon av Frankrike, Nederland og Belgia. «Sivilbefolkningens innstilling til soldatene på vestfronten er ikke utelukkende god», skrev en kvinne til sin ektemann, «og også jeg selv er sikker på at hvis soldatene fra østfronten hadde vært i vest, ville ikke gjennombruddet ha inntruffet».10 En kanoner skrev hjem og bekreftet egentlig inntrykket av kollaps i vest: «Jeg klarer ikke å formidle hvordan dette ser ut. Dette er ikke en tilbaketrekning, men en flukt.»11 Likevel innrømmet han deretter at det var en avreise med gode forsyninger. «Bilene var fullastet med Schnapps, sigaretter og hundrevis av bokser med fett og kjøtt.» Også de tyske okkupasjonsmyndighetene bedrev plyndring i siste øyeblikk. De hadde allerede beslaglagt kirkeklokker for å smelte dem, men så sendte de i all hast råmaterialer, spesielt kull og jernmalm, til det tyske riket, og beholdt lokomotiver og vogner. Det hele ble rettferdiggjort med at de ikke kunne gi de allierte «en økonomisk fordel».12 Den brente jords taktikk ble også brukt i en viss grad. I Eindhoven hørtes en rekke enorme eksplosjoner idet tyskerne ødela installasjoner på flyplassen og sprengte ammunisjonslagre. En enorm røyksky stengte for solen.13 Å transportere alle disse ressursene til Riket var ikke lett. Den nederlandske undergrunnsbevegelsen utførte sabotasjeaksjoner i begynnelsen av september. Likevel kommenterte en tysk offiser at «det at jernbanetrafikken nesten står stille, skyldes ikke drivstoff, men snarere at engelske jagerpiloter har skutt i stykker de fleste av lokomotivene».14 Jagerpiloter fra RAF klarte ikke å motstå spenningen ved å pepre lokomotiver med mitraljøseild, siden det skapte en så spektakulær dampeksplosjon, noe som gjorde den nederlandske eksilregjeringen i London både skuffet og sint.15 Den eneste tilfredsstillelsen for sivile var å se hvordan NSB-medlemmer og deres familier ble paniske av disse forsinkelsene, siden de var desperate etter å rømme til Tyskland. I en by sørvest for Arnhem utløste situasjonen deres intens Schadenfreude. «Det var et vidunderlig syn», skrev en lokalboende mann ved navn Paul van Wely.16 «Venterommet på stasjonen så ut som et garasjesalg fullt av omstreifere. Gråtende ansikter og hengende hoder.» Rundt 30 000 NSB-medlemmer og deres 35
Arnhem
familier reiste til Tyskland, der de ble ignorert i krigens siste kaotiske måneder. Som én historiker formulerte det: «Den organiserte fascismen i Nederland kollapset praktisk talt 5. september.»17 I det som lot til å være et interregnum, og mens det nederlandske politiet mer eller mindre hadde gått i skjul etter sin tvetydige rolle under okkupasjonen, var det flere undergrunnsgrupper som kidnappet medlemmer av NSB og til og med noen få tyske embetsmenn. Noen ble befridd like etterpå av det tyske politiet. På «Vanvittige tirsdag» erklærte Reichskommissar dr. Arthur Seyss-Inquart unntakstilstand.* «Motstand mot okkupasjonsmaktene vil bli slått ned med våpenmakt, i tråd med ordrene gitt til tyske styrker.»18 Han truet videre med dødsstraff for den minste motstand. Mange tyske offiserer ble sinte for at nederlenderne gjorde seg klare til å ta imot de angelsaksiske frigjørerne med blomster og flagg. Dette var en typisk nazistisk sammenblanding av årsak og virkning. Selv om de på forrædersk vis hadde invadert og okkupert et nøytralt land, forventet de likevel at befolkningen skulle forbli lojale mot dem. «Nederlenderne er ikke bare feige, men late og trege», skrev Oberleutnant Helmut Hänsel bittert.19 Men mange vanlige soldater var ikke enige. De som var lei av krigen, bemerket gjerne ironisk: «Min lengsel etter en heroisk død er blitt tilfredsstilt fullt ut.»20 Tyskere som bodde eller arbeidet i Nederland, selv folk i sekstiårene, ble sjokkert da de ble mobilisert under denne krisen. «De går i sivile klær under uniformene i håp om å flykte», observerte en forståelsesfull nederlender, «men de får aldri være i fred».21 «En meget regntung og stormfull dag», skrev admiral Ramsay i dagboken sin. «Briter i Brussel og Antwerpen. Sistnevnte havn ikke påført store skader, men er selvsagt ubrukelig før estuaret og innseilingene er rensket for fiender.» Ramsays bekymring ble ikke registrert av hans kolleger i khaki. De strålte fortsatt over suksessen i den store fremrykningen.22 * Seyss-Inquarts fulle tittel, «Reichskommissar für die besetzten niederländischen
Gebiete», («Rikskommissær for de okkuperte nederlandske områdene») gjenspeilet nazistenes tidligere plan om å innlemme Nederland i Det tyske riket.
36
«Dolle Dinstag»
11th Armoured Divisions fremrykning inn i Antwerpen «var ekstremt vanskelig på grunn av de enorme folkemassenes voldsomme glede og entusiasme».23 Tyskerne hadde blitt så overrumplet at bare noen få av dem gjorde målbevisst motstand. Viktigst av alt var det at motstandsbevegelsen hadde klart å sikre havneinstallasjonene og forhindre at de ble ødelagt av tyskerne i siste øyeblikk. Det viste seg også at de tilbød «utmerket hjelp med å håndtere snikskyttere og fanger». Fangene ble låst inne i tomme bur i dyrehagen i Antwerpen, et for tyske offiserer, et for underoffiserer og et for soldater. I andre bur satt det forrædere og kollaboratører, og i et annet satt konene og barna deres, i tillegg til unge kvinner som var anklaget for å ha ligget med tyskere. Dyrene hadde sultet i hjel eller blitt spist under okkupasjonen. For å beskytte den smale allierte korridoren mot Antwerpen ble styrkene presset ut mot sidene for å forsvare den derfra. Sherwood Rangers nådde frem til Renaix sør for Ghent, etter å ha rykket frem 400 kilometer fra den forlatte cricketkampen åtte dager tidligere. Med Shermanvognene sine omringet de et tysk regiment på rundt 1200 mann. Den tyske kommanderende offiseren, «en kraftig og nett, liten mann med tyrenakke», insisterte i løpet av langvarige forhandlinger på at hans ære som offiser i det minste krevde et inntrykk av at han kjempet videre. Det var bortkastet tid, men Sherwood Rangers visste at dette var bedre enn selv et ensidig slag, som ville ta enda lengre tid.24 Den tyske kommanderende offiseren gikk til slutt med på at han og mennene hans skulle marsjere ut med våpen samme ettermiddag, og at de skulle overgi seg forutsatt at ingen tyske soldater ble overlevert til motstandsbevegelsen. Obersten insisterte på å tale til sine menn i rundt femten minutter, for å forsikre dem om at de hadde overgitt seg på en ærefull måte. Deretter nikket han til sin Stabsfeldwebel, som ropte ut en ordre, og nesten unisont slo de riflekolbene ned mot bakken. «Deretter løftet hver og en høyre hånd og ropte ‘Sieg Heil!’ tre ganger», noe som fremsto temmelig paradoksalt i overgivelsens øyeblikk. Medlemmer av motstandsbevegelsen, som nå var fratatt sin hevn, sto rasende og så på mens de tidligere okkupantene ble ført av sted til en interneringsleir. Etter at Horrocks’ to panserdivisjoner hadde gjennomført sin dramatiske, raske fremrykning, stoppet de der de befant seg, i Antwerpen og 37
Arnhem
Brussel, for å ta vedlikehold på kjøretøyene og hvile. På vei til Brussel ble Horrocks beskutt av en tysk stridsvogn som ble tatt igjen under fremrykningen. Panservogner fra 2nd Household Cavalry ble sendt tilbake for å patruljere veien, mens korpsets kommanderende offiser etablerte sitt hovedkvarter i parken utenfor Kasteel van Laken. Det fulgte nok en dag med feiring i byen, med et triumftog gjennom gatene. Guards Armoured Division ble fulgt av en brigade med belgiske styrker som var sendt frem for å oppleve begivenhetene. En Guards-offiser kalte det «et høyst bemerkelsesverdig syn der bokstavelig talt hele Brussel sto langs gatene og jublet. Samtidig ble grupper av fanger ført omkring av medlemmer av Armée Blanche fra den belgiske motstandsbevegelsen, som fra tid til annen avfyrte skudd i luften».25 Kort tid etterpå rykket Grenadier Guards-gruppen, én bataljon med infanteri og én med stridsvogner, rett østover fra Brussel for å ta Louvain (eller Leuven på flamsk). For mange i regimentet brakte det tilbake minner om noe som hadde skjedd der under tilbaketrekningen mot Dunkirk, litt over fire år tidligere. Også feltmarskalk Montgomery var tilbake på gamle tomter. Han etablerte sitt hovedkvarter i Château d’Everberg, femten kilometer øst for Brussel på vei mot Louvain. Montgomery kjente stedet godt. Denne syttenhundretallsbygningen, som senere var modernisert, hadde vært 3. divisjons hovedkvarter litt over fire år tidligere, sent på våren i 1940. Slottsfruen, prinsesse de Merode, var ikke overbegeistret over å se sine gjester, siden hun visstnok husket hvordan Montgomerys stabsoffiserer hadde tømt vinkjelleren forrige gang det skjedde. Hun klarte ikke annet enn å føle at hennes hjem ble behandlet «akkurat som et hotell».26 Så sent som samme morgen hadde Luftwaffes jagerpiloter fra ving JG 51 – den beryktede Jagdgeschwader Mölders – trukket seg ut i all hast, og tre timer senere kom britene for å ta over. I slutten av den første uken av september hadde mangelen på drivstoff virkelig begynt å påvirke både Montgomerys 21. armégruppe og Bradleys 12. armégruppe. Bradleys adjutant Hansen skrev 6. september at selv kommanderende offiserer «var nødt til å gå og låne kanner med bensin for å holde bilene sine i gang».27 Siden ingen av havnene i Den engelske kanal var åpne ennå, måtte forsyninger fraktes inn hele veien fra det vestlige Normandie, i en konstant skytteltrafikk som ble 38
N
Fremrykningen fra Brussel 6.–14. september 1944 IJsselmeer Amsterdam
N O R D S J Ø E N
Apeldoorn Amersfoort XXXXX
Utrecht
Den Haag
B
ijn er R Ned
Rotterdam
XXX
SS
Oosterbeek
II
Arnhem Bocholt Waal
Nijmegen
Rh in
’s-Hertogenbosch
I I
XXXX
I I I
I
I
I
I
Neerpelt
I
I
I
I
I
I
Hechtel
I
I I
I
I I
Beringen
I
I
I
I
21
Louvain
I
I
I
I
I
Brussel
I I I I
Hasselt
XXX
XXXXX
I
I
KAN.
I I I
BRIT.
XXXX
1.
I I I
I I
XXXX
2.
I I I I I
I I
I Leopoldsburg
I I I
I I I I I I
I
Albert-kanalen
I
Geel
I
I
I I I
I
I
LXXXVI
176
I I I I I I I
I
I
I I
I
I I I I
XXX
I
I
XX
I
85 I
Valkenswaard
7
I
I
I I I Herentals
XX
I I I I I
I
XX
719 I I I
Eindhoven
I I I
I
I
I
I
I I
XX I
Helmond
I
I
el Domm
I I I
I
I I I I I I I I I
Antwerpen
I
LXXXVIII TurnhoutI
I I I
I
I
I
I I I
I
I I I
Son I I
I I I I
I
I
XXX
I
Veghel I
I
Wilhelminakanalen
I
I
I
15.
I
XXXX
I
I
I
Tilburg
a S ch e l d e -estu ret
I
I
I
Uden I
I I
Breda
I I
1.
as Ma
I I
I I
I
I
en
Groesbeek
Maastricht
XXX
Aachen XXXX
1.
AMER. Me
use
Liège
I I
I I I
Kanaler Elver
e Sambr
0
10
20
30
40
50 km
Arnhem
kalt «Red Ball Express», med tusenvis av lastebiler kjørt av afroamerikanske soldater. «Konvoier fra Huge Red Ball Express», tilføyde Hansen, «suser opp langs veiene med tonn etter tonn med bensin, holder 80 km/t hele natten mens de skarpe frontlysene lyser opp veien». Guards Armoured Division i Brussel fikk ordre om å rykke frem til Albertkanalen og deretter videre til Leopoldsburg, like ved den nederlandske grensen, før de skulle fortsette videre til Eindhoven. Bare «svak motstand var ventet», med hardere motstand «ved kanaler og broer».28 Det var funnet et stort lager fullt av drikkevarer reservert til Wehrmacht, så Irish Guards sendte en lastebil og hentet tjueåtte kasser med champagne, i tillegg til vin og brennevin, for å sette fart i den triumferende fremrykningen. Avdelingene klarte å sikre seg tilgang over Albertkanalen ved Beringen, til tross for at tyskerne sprengte broen. I løpet av natten satte ingeniørskvadronen deres opp en Bailey-bro som erstatning. Midt på dagen neste dag innså Guards Armoured at «vi måtte slutte å tenke på blomster, frukt og kyss og komme til saken».29 Motstanden hadde plutselig blitt sterkere. «På ett tidspunkt denne svært vanskelige dagen så det til og med ut som om vi kunne miste broen, da en desperat styrke bestående av én offiser og førti SS-soldater kravlet ut på kanalbåtene i nærheten etter å ha slått ut ikke mindre enn førti forsyningskjøretøy.» «Både Welsh Guards og Coldstream Guards hadde lidd reale tap», var det nedfelt i krigsdagboken. Videre sto det: «Alle SS-soldater burde enten drepes eller såres, men fortrinnsvis det første.» Observante nederlandske sivile hadde allerede begynt å legge merke til en endring i tyskernes militære aktivitet, samtidig som rekkene av motløse soldater fortsatte å strømme gjennom byen. Én tilskuer i Eindhoven bemerket følgende: «Tyskernes tilbaketrekning fortsatte på mandag, men samtidig så vi at det utviklet seg en bevegelse i motsatt retning: En stor formasjon av soldater, kraftig kamuflert med greiner, marsjerte gjennom byen i retning den belgiske grensen.»30 Britenes erobring av Antwerpen 4. september hadde skapt storm i Førerens hovedkvarter i Øst-Preussen, det såkalte Wolfsschanze. Da 40