Ismail Kadare - Dukken

Page 1



Ismail Kadare

Dukken Portrett av en mor

Oversatt av Jardar Nuland Østbø


Ismail Kadare Originalens tittel: Kukulla Oversatt fra albansk av Jardar Nuland Østbø LA POUPÉE Copyright © 2015, Librairie Arthéme Fayard All Rights Reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018

Innkjøpt av Kulturrådet ISBN 978-82-02-53957-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Tina Blomquist | Blomquist design Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

Det var i april 1994 at vi fikk beskjeden fra min bror i Tirana om at mor lå for døden. I håp om å rekke fram før hun gikk bort, tok Helena og jeg første fly fra Paris. Da vi kom fram, var hun fortsatt i live, men ikke ved bevissthet. Hun lå i koma i min tantes leilighet i Qemal Stafas gate, hvor de hadde flyttet henne noen uker tidligere for å kunne ta seg bedre av henne. Min fetter, Besnik Dobi, som hadde båret henne til hennes søster i sine armer, forklarte at han hadde foretrukket å gjøre det slik fordi det var så kort vei fra Dibërgata til enden av Qemal Stafas gate, og la til: Dessuten var hun svært lett. I et forsøk på å klargjøre dette, gjentok han mer eller mindre det samme: utrolig hvor lett hun var. Som om hun var av papir. Som en papirdukke. Jeg var ikke sikker på om de siste ordene var hans, eller om det var jeg som tenkte det, men jeg var ikke særlig overrasket. Det var som jeg allerede visste alt det jeg hørte. Jeg kom til å tenke på en velkjent situasjon som ofte 5


skjedde i leiligheten vår. Døtrene våre lekte at min mor var en dukke. Hun satt tålmodig mellom dem mens de satte alskens sløyfer og nåler i håret hennes og sa om og om igjen: «ikke rør deg, bestemor!». Helena syntes selvsagt dette var for ille, men jentene lot seg ikke overbevise. Bestemor sier ikke noe, gjentok de. Hun liker det, så hva er problemet. Lett var hun. Den vanligvis knirkende tretrappen i huset ga ikke lyd fra seg når hun gikk. Alt ved henne var like lett som skrittene. Klærne, måten hun snakket på, sukkene hennes. I nabolaget, og senere på skolen, lærte vi alle mulige vers om mødre. Det var også vers, og til og med en sang, om de som ikke hadde noen mor, hvor ordene uten mor ble gjentatt på en måte som skar en i hjertet. Såvidt jeg visste var det ingen i klassen som ikke hadde noen mor, eller kanskje det var noen, men i så fall fortalte de det ikke. Ifølge en venn av oss var det «skam på» den som ikke hadde noen mor, men en fra B-klassen var uenig og mente at det var skam på den som ikke hadde noen far. To av venninnene våre, Ylbere og Ela Laboviti, lo av både den ene og den andre, fordi, som de sa, ikke bare forvekslet de «skam» med «synd», men de hadde heller ikke noe begrep om hva de snakket om. Uansett var dette med mødre ikke så enkelt, det vil si, det var nok at man hadde en, og resten hadde ikke noe å si. Man kunne gå hele dagen og synge kjære mor, moren min er verdens beste, så godt du lukter, tralala, tralalei, og likevel være misfornøyd. Selv om de ikke sa det, var det noen som var lei seg fordi deres mødre sammenliknet med de andre ikke virket så unge, kanskje rent ut gamle. Men heller ikke dette var noen katastrofe sammenliknet med situasjonen på skolen i nabobydelen, 6


hvor det ikke bare var én, men to skilte mødre. Eller det som skjedde med Pano X., som kom gråtende til skolen fordi noen hadde sagt «horesønn» til ham. Han roet seg ikke engang da Ylbere og Ela Laboviti forklarte at det ikke betydde noe, og at de som brukte h-ordet om andres mødre kanskje var bekymret over om deres egne kunne ha svin på skogen. Meget snart skulle jeg forstå at også jeg hadde et problem med min mor, men dette var ganske annerledes. Det hadde først og fremst å gjøre med hennes letthet, med hennes papir- eller gipsaktige side, som skulle tre fram senere. I begynnelsen var det uklart for meg, men etter hvert ble det tydeligere at det som fantes i nesten alle sanger om mødre: melk, bryst, lukt, moderlig varme – kunne jeg vanskelig se fantes hos min mor. Det var ikke det at hun var kald. Ømheten hennes for oss kunne føles på lang avstand. Omsorgen også. Det var noe annet som manglet, og som jeg skulle forstå senere, hadde det å gjøre med at hun hadde vanskelig for å åpne seg, at det var en terskel hun ikke maktet å gå over. Kort sagt følte jeg ganske tidlig at min mor, mer enn mødrene fra versene, minnet om en tegning eller skisse som hun ikke klarte å frigjøre seg fra. Også den hvite ansiktsfargen hennes, særlig når hun pudret seg, slik hun hadde lært av Kako Pinoja, hvis brudesalong var berømt i Gjirokastër, og hvis hus lå nesten vegg i vegg med vårt – altså, denne hvite ansiktsfargen hadde et maskeliknende, stivnet, uforståelig uttrykk. Senere, da jeg på en reise til Japan for første gang så en kabuki-forestilling, følte jeg at det var noe kjent ved skuespillernes hvite ansikter. Det var den samme hemmeligheten som hos min mor, et dukkeaktig mysterium, bare uten redsel. 7


Tårene var akkurat som på tegnefilm. Som oftest fikk jeg ikke med meg årsaken til at hun gråt, på samme måte som jeg ikke kunne begripe hvordan det var mulig at jeg i alle år aldri hadde sette henne gå til eller fra toalettet, som om hun aldri var der. Mødrene våre er de vesenene det er vanskeligst å forstå, sa Andrej Voznesenskij til meg under en middag i Paris. Helena og jeg var invitert til Alain Bosquet, og jeg hadde spurt om et eller annet vedrørende noen sensasjonelle vers han hadde utformet nesten som anagrammer. Blant dem var det en verselinje hvor det russiske ordet for mor, mat (med bløt t), ble gjentatt tre ganger etter hverandre: Matmatmat. Fjerde gang var kom kun halvparten av ordet, ma, som på slutten av verset smeltet sammen med bokstaven «t» fra siste gang mat (mor) ble nevnt. Dermed oppsto ordet tma, som betyr mørke. Ved denne middagen var Voznesenskij tung til sinns, noe det forekom meg påvirket hans forklaring av versene. Det var første og siste gang vi møttes, så jeg fikk aldri mulighet til å få klarhet i hva han ville si. Forklaringen hans dreide seg mer eller mindre om forbindelsene mellom ordsammensetningen mor og mørke, hvor mennesket kom ut av mørket i mors liv, og matma, mormørke, var en sluttet ring, hvor moren, på samme måte som mørket, forble ubegripelig. Hvis jeg hadde vanskelig for å forstå hvorfor min mor gråt, var det motsatte tilfellet med når hun var irritert. Hun fortalte selv hvorfor, og det med et uttrykk som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg hver gang jeg tenkte på det, helt fra jeg skrekkslagen hørte det for første gang: «huset sluker meg!». Jeg skjønte meget snart at dette var det vanligste uttrykket for å si at man kjedet seg hjemme. Men takket 8


være en grille jeg hadde, som gjorde at jeg måtte gruble på hva ord betydde, plaget jeg likevel meg selv med forestillingen om hvor fryktelig det ville være hvis huset man bodde i en dag ville finne på å sluke en.


2

Selv om mor kunne virke ubegripelig i mange henseender, la hun ikke skjul på at hun ikke likte huset vårt det minste. Ved første blikk kunne det virke forklarlig: en sytten år gammel pike giftet seg inn i et meget stort hus. Enten hun ville det eller ikke måtte hennes første tanke, om enn ubevisst, ha vært at et slikt hus krevde mye arbeid. Så meget mer for en pike som, ifølge det søtrene hennes senere fortalte meg, ofte hadde fått skjenn for manglende engasjement for husarbeid. På toppen av det hele var hun eneste unge kone i huset, og det var intet håp om flere, siden min far var eneste sønn og farfar var gått bort. I tillegg til å være enormt, var huset gammelt og statelig. Og som om ikke det var nok, hadde svigermoren, min bestemor, ikke bare ord på seg for å være spydig, hun gikk også for å være klok. Det gikk en god stund før man fant den dypere årsaken til at slike rykter om overdreven visdom gikk min mor på nervene. Det så kanskje ut som om den tidlige kulden mellom den nygifte og svigermoren bunnet i den unges manglende respekt, eller rettere sagt manglende beundring, for huset. I virkeligheten må årsaken ha vært mer dyptgripende og uunngåelig. 10


Det var en kjent sak at når Gjirokastër-familier ble forent i ekteskap, befant de seg plutselig i en ny situasjon. I tillegg til den naturlige alliansen mellom de to klanene oppsto det et øredøvende leven, særlig den siste tiden før bryllupet. De gamle familienes velkjente innbilskhet, stolthet, hovmod og dårskap fikk anledning til å vise seg frem og til å legge seg på vektskålene mellom de to husene som skulle smis i hymens lenker. I lange vinternetter fikk kommende bruder og brudgommer høre alskens insinuasjoner om den andre part, av typen «de skal bare ikke tro de er bedre enn oss» og liknende. Det var slags kald krig som uavvendelig fylte de to partene, og da særlig brud og svigermor, med negative følelser mot hverandre. På bakgrunn av dette kunne man si at uavhengig av min mors manglende respekt for huset Kadare, og uavhengig av om min farmor var spydig mot henne, var kulden mellom dem uunngåelig. Etter hvert som årene gikk skulle jeg etter mye strev forstå, eller rettere sagt tro at jeg forsto den ubegripelige sagaen bak det såkalte naget mellom Kadare-ene og Dobi-ene. Det som virket lett å forstå, ble plutselig komplisert, og med tiden virket det totalt ugjennomtrengelig. Senere skjedde også det motsatte: det dunkle skulle plutselig bli klart, i den grad at alle sa: åh, var det sånn det var med den saken, vi må ha vært blinde som ikke så det. Forvirringen kom av at det var helt umulig å sammenlikne de to klanene. Det begynte med husene, som var så forskjellige at man aldri skulle trodd at de befant seg i samme by. Der vårt hus var gammelt og statelig, var huset til babazoti, som morfar ble kalt, det motsatte. Det var 11


stort, men hadde verken dyp kjeller eller cisterne, eller lunefulle tretrapper, for ikke å snakke om ubebodde rom som fungerte som fengsel, ei heller noe virvar av hemmelige passasjer og meningsløse ganger og smårom. Familien Dobis hus var kanskje slik det var fordi det sto for seg selv, uten naboer eller gater, som ellers på en eller annen måte ville tvunget det til å likne på de andre. Det lå i et øde område overfor festningen, på den andre siden av en stri elv. Det hadde ingen hemmeligheter, bare en stor, kjøkkenhageaktig tomt, og midt på tomten lå et uthus de kalte for annekset, hvor det bodde en rom-familie som tidligere hadde vært tjenestefolk i huset. I stedet for å bøte på den forstyrrede likevekten mellom de to husene, fremhevet menneskene den bare enda mer. Som jeg senere skulle forstå, var Kadare-ene og Dobi-ene enda mer ulike enn husene. Den mest iøynefallende og viktigste forskjellen var at mens mesteparten av Dobi-klanen var i live, var Kadare-ene stort sett døde. Når jeg fra tid til annen fant et gammelt fotografi i en av husets avkroker og kom løpende til farmor for å spørre hvem det var og hvor vedkommende befant seg, gjorde svaret meg trist til sinns. Men han her? spurte jeg etter noen dager, etter å ha funnet et annet fotografi, og svaret var det samme: han er ikke lenger blant oss. Det manglet ikke på andre forskjeller, som trærne, fuglene, rom-familiens fioliner, mostrene og morbrødrene, samt de greske bøndene på jorda som hadde tilhørt babazoti, men det verste var at dette var ting som overhodet ikke kunne sammenliknes med våre. Kunne man for eksempel sammenlikne fiolinspill med de to rommene vi ikke hadde lov til å gå inn i, eller med det såkalte fangehullet, altså fengslet? Når det gjaldt mostre og morbrødre, hadde jeg fått forståelsen at det kunne jeg 12


ikke ha, for farmor sa at hvis jeg hadde hatt det, ville det hett fastre og farbrødre, og det var ikke mors, men fars brødre og søstre, så det måtte være farmors barn. (Senere, da mors to brødre reiste utenlands for å studere, én til Budapest og én til Moskva, hadde savnet av onkler hjemme hos oss mer å gjøre med brevene de sendte hjem enn det at vi ikke hadde noen onkler boende. Ingen sendte brev hjem til oss og det syntes jeg var naturlig, siden alle visste at de døde ikke sendte brev.) Dukken (jeg ble mer og mer sikker på at om ikke denne karakteristikken prøvde å fortrenge ordet «mamma», så prøvde den i alle fall å bli hennes andre navn), hadde, på tross av sine vansker med å uttrykke seg klart, vært mer eller mindre bevisst på at hun skulle konfrontere Kadarehuset, med alle de høye vinduene, skapene, balkongene, skjulte kjellere, utskårne trekarmer og endelig det beryktede fengslet, samt de klingende navnene: Seit Kadare, Avdo Kadare, Shahin Kadare, og den mest omtalte av dem, Ismail Kadare, min tippoldefar, som til min fryd var blitt berømt fordi han var nevnt i en sang, ikke fordi han hadde drept tyrkere, slik man i utgangspunktet skulle tro, men for sin påkledning, rettere sagt fordi han var så moteriktig. På denne truende steingrunnen skulle Dukken mønstre sin hær av trær, fugler, fioliner, søstre og tidligere tjenestefolk. Ved første øyekast virket hun naiv og vever, men også hun hadde sine hemmeligheter. Dukken var ikke kunnskapsrik, men det synes som hun hadde fått med seg det som skjulte seg bak den misvisende og hverdagslige betegnelsen «økonomisk situasjon»: Dobi-ene var velhavende, altså rike. Kadare-ene var det ikke. Dette ble ikke nevnt i noen av husene, som om det var avtalt at begge parter skulle holde masken. Med denne 13


masken, med dette påtatte måteholdet i alt, skulle Dobiene skjule sin rikdom. Og det samme skulle Kadare-ene gjøre med sin maske av falsk storhet: skjule sin fattigdom. Alliansen var forfeilet helt fra starten av. Og årsaken til giftermålet var det aldri noen som forsto.


3

Uansett hvor hardt jeg har prøvd å forestille meg hvordan Dukken kom på brudeferd til mannens hus i 1933, har jeg ikke klart det. Det var alltid et hinder, en tåkedott, enten i hennes gjengivelse eller i min forestilling. Hinderet var der allerede på veien hun tok. Det var ikke vanskelig å se for seg bryllupsfølget fra babazotis hus ved den brede veien ved foten av festningen, og deretter i sentrum av byen på Qafa e Pazarit, før det satte kursen nedover den bratte Varoshi-gata. Akkurat ved huset til dr. Vasil Laboviti, hvor det i 1943 skulle avholdes en gåtefull middag med tyskerne, startet både surrealismen og gaten som ledet til vårt hus. Huset til doktoren, hvis datter gikk i klassen min, var det første. Det neste var huset til Pavli Ura, en annen klassekamerat, hvis etternavn stammet fra en bro nedenfor.1 Om broen var virkelig eller innbilt, var uvisst. Det rant en stri strøm av vann der, men noen bro fantes ikke, og ikke en gang Pavli Ura var i stand til å forklare hva etternavnet hans kom av. Noen skritt lenger ned ned, rett overfor huset til Fico-familien, skiftet imidlertid vannstrømmen navn fra «bro» til «Ficos bekk». Huset til familien Fico var ikke bare stort, det var også 1

Ura = bro (o.a.)

15


kanskje byens vakreste, noe som enkelte mente var årsaken til at det, som man sa, hadde fostret Albanias mest navngjetne utenriksminister noensinne. Naturligvis var det ingen sak for et hus med et slikt rykte å få en bekk oppkalt etter seg. En del av gaten fulgte bekken fram til huset til Kako Pinoja, som alle kommende bruder i byen drømte om. Det var lite, kunstnerisk, fullt av blomstervaser og lå nesten vegg i vegg med huset vårt. På andre siden av portene til disse husene startet det krokete, groteske, makeløse Dåresmuget. Alt dette må ha gjort inntrykk på Dukken, som ikke manglet nysgjerrighet. Likevel bleknet det i sammenlikning med alt det andre ukjente. Av de tre merkverdighetene som ventet henne, altså mann, hus og svigermor, var det sannsynligvis den siste som gjorde henne mest redd. Mannen hadde hun bare sett én gang, gjennom vinduet hjemme litt før bryllupet. En fjern slektning hadde en dag overbragt henne både et bilde av hennes fremtidige hjem og de tilhørende ryktene. Av disse var det saken med fengslet som var det mest gåtefulle. Så vidt man visste, var Kadare-enes hus ett av bare fire-fem hus som hadde eget fengsel, noe som enkelte syntes var ren og skjær galskap, men som andre så i sammenheng med tanker som for lengst var gått av moten. Det dreide seg om andre lover og andre ord, staten hadde sine lover, mens huset hadde sine, kort sagt passet man sine egne saker. Det var svigermor som var den virkelige gåten for Dukken. I tillegg til det som lå i de nådeløse ordene: skarpsindig og syrlig, hadde hun en tredje særegenhet, og det var spørsmålet om hun kunne gå ut av huset eller ikke, og her var det ikke lett å orientere seg. Det hadde dannet seg en oppfatning om at selv om eldstefru Kadare 16


ikke hadde gitt seg selv offisielt portforbud, var det nært forestående. Det at gamle kvinner ikke gikk ut av huset, var en av byens mest uforklarlige skikker. Ikke nok med at motivasjonen var ukjent, man visste ikke en gang hva som var opprinnelsen eller hva slags hendelse som fungerte som begrunnelse. Det bare skjedde at fru X en dag erklærte at hun ikke skulle gå ut porten hjemme, og det var ingen som spurte: hvorfor ? eller hvordan har dette seg? Det man visste, var at hjemmesittingen medførte en slags status, et såkalt opprykk eller tegn på fornemhet. Jeg tror ikke at Dukken grublet så mye over hva hjemmesittingen dypest sett betød eller ikke betød for svigermoren (kanskje hun bare tenkte at det ville være fint for henne selv å kunne gå ut framfor å sitte innestengt i huset), men da hun den første morgenen etter bryllupet gjorde seg klar til å gå opp i den store gjestestuen i sitt nye hjem, må hun ha følt at det ikke var ståheien ved feiringen eller bryllupsnatten som skulle bli den verste prøvelsen for henne, men det å måtte stå skolerett foran bryllupsgjestenes nådeløse kvinnejury. Kalde og svartkledde satt de på rekke og rad med kaffekoppene sine, som noen av dem hadde satt i vinduskarmene. Deres øyne tilga intet og fulgte hver bevegelse hun gjorde. Dukken hadde garantert fått opplæring i hvordan hun skulle føre seg, men det var mulig at hun der og da glemte rådene i forfjamselsen. Teaterkikkertene damene hadde i hendene var en stor overraskelse for henne. Som om de iskalde blikkene ikke var nok, rakte de disse forræderiske kikkertene til hverandre slik at den ene etter den andre kunne betrakte henne på avstand. Et øyeblikk trodde Dukken de plutselig ville rette kik17