Page 1


Arnaldur Indriðason Originalens tittel: Petsamo Oversatt av Silje Beite Løken Copyright © Arnaldur Indriðason 2016 Published by agreement with Forlagið, www.forlagid.is Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57615-8 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Jóhann Páll Valdimarsson Omslagsfoto: Laurence Winram / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

Han tok omveien hjem og var kommet helt ned på Kongens Nytorv da han fikk en sterk følelse av at noen fulgte etter ham. Han kastet et raskt blikk over skulderen, men la ikke merke til noe uvanlig, bare mennesker som var på vei hjem fra arbeidet. Tyske soldater var det mange av på Strøget. Han fortet seg over torget. En trikk stoppet i nærheten, passasjerer gikk av, og trikken skranglet videre. Redselen hadde bygget seg opp utover dagen. Han hadde fått høre at tyskerne hadde arrestert Christian. Det var ikke blitt bekreftet, men ryktet hadde spredd seg på Universitetsbiblioteket, og han prøvde å virke uaffisert. Som om det ikke angikk ham. To medisinstudenter påsto at Gestapo hadde vært hjemme hos Christian før daggry og tatt ham med seg. Han stanset ved teateret, tente en sigarett og lot blikket gli over torget. Han var urolig og visste at dersom de hadde arrestert Christian, var det stor sannsynlighet for at de også visste om ham. Hele dagen hadde han tvunget seg til å sitte på biblioteket selv om han forventet å høre hælene deres klampe over gulvet. Han forsøkte å lese og late som ingenting. Han klarte overhodet ikke å konsentrere seg om pensum, og nå torde han knapt dra hjem til rommet han leide i Christianshavn. Han stumpet sigaretten og fortsatte over Knippelsbro, valgte smug og stier utenfor allfarvei, og følte seg lettet da han hadde forsikret seg selv om at ingen var etter ham. Han 5


så stadig Christian for seg i nazistenes hender, og forestilte seg hvordan han måtte ha det hvis ryktene om pågripelse var sanne. De var begge klar over den risikoen de tok, og kjente til historier om arrestasjoner og avhør, men forsøkte å ikke tenke for mye på det og håpet at søkelyset aldri ville bli rettet mot dem. Nå hadde det skjedd. Han hadde sittet på biblioteket og lurt på hvordan det kunne ha gått til, men hadde ingen svar. Han var ikke spesielt heltemodig av natur, men hadde ansett innsatsen som sin plikt, og han hadde ikke behøvd å tenke seg om to ganger da Christian henvendte seg til ham. Han leide værelse hos et eldre ektepar, og da han nærmet seg huset, stoppet han opp på et gatehjørne og fulgte med på trafikken. Værelset hans var i tredje etasje med vindu ut mot gata. Han visste ikke hvor han ellers skulle ta veien. Han torde ikke dra dit vennene pleide å møtes i hemmelighet, for han var usikker på hvor mye nazistene visste, og ikke ville han utsette de andre for fare. Christian og han hadde ikke diskutert hva de skulle gjøre dersom virksomheten deres ble oppdaget. De hadde ikke lagt planer. Hadde ikke pønsket ut en fluktrute. Det var fremdeles så nytt og fremmed. Nazistene hadde okkupert landet bare noen måneder før, og motstandsbevegelsen var ikke godt organisert. Christian var lederen, og nå som han ikke lenger var til stede, kjentes det som å være helt alene i verden. Han sto og kikket opp mot vinduet sitt, mens tankene vandret til familien på Island, og han kjente en dyp avmakt. Det så ut som om livet gikk sin vante gang i gata hans som i alle andre gater. Folk var på vei hjem, og forretningene var i ferd med å stenges. Han kjente antikvaren, som hver morgen hilste på ham, den unge studenten på vei til universitetet. Slakteren hadde fortalt at han hadde en slektning på Island. Bakeren i huset på motsatt side av gata solgte det beste bakverket han noensinne hadde smakt. Av og til våknet han av wienerbrødduft som sivet opp og inn på rommet hans, som et løfte om enda en velduftende solskinnsdag i København. Han hadde likt seg i byen fra første 6


stund. Men nå som det ble kveld og blendingsmørket som nazistene hadde påbudt, la seg over byen, var krigens redsler nesten til å ta og kjenne på. I samme øyeblikk var det som om byen ble forvandlet til et fengsel med dystre bygninger og dype, skyggefulle smug. Han tente enda en sigarett og tenkte på henne som han elsket, og savnet meldte seg sterkere enn tidligere. Hvis han kom seg av gårde, kunne han muligens redde sitt eget skinn. Han hadde registrert seg på passasjerlisten, akkurat som han hadde lovet henne, og visste at de registrerte islendingene kom til å reise fra byen dagen etter, med avgang fra Havnegade. Den grufulle tanken på at Christian kanskje holdt ut avhørene fram til da, dukket opp et sted i bakhodet. Han visste at det var smålig å tillate seg å tenke slik, og foraktet seg selv for å gjøre det, men i en slik stund måtte hver mann redde seg selv. Han ble stående en kort stund til før han gikk ut i gata, og hørte fottrinn bak seg.


2

Bussene dukket opp, én etter én, og kjørte sakte ned mot havna, som lå like utenfor byen. De fleste menneskene i kjøretøyene hadde en vanskelig reise bak seg. De hadde dratt fra Danmark over til Sverige, og derfra ble de fraktet helt nord til den finske grensen. Det siste strekket til Petsamo hadde bussene rullet langsomt langs den dårlige veien igjennom et område der russere og finner hadde kriget. Ødeleggelsene lå åpne foran dem, med istykkerskutte hus og bombekrater ute på åkrene. Forsamlingen hadde reist med ferjer og noe som minnet om kuvogner, og på dette siste stykket ble de drevet inn i busser og kjørt fra Rovaniemi til Petsamo ved Nordishavet, der passasjerskipet Esja lå i havn og ventet på å ta med seg islandske statsborgere hjem. Det var en stor samling mennesker. Omkring 260 passasjerer gikk ut i snøfallet da bussene endelig parkerte ved havna. De strakte på seg før de begynte å samle sammen vesker, kofferter og pakker som de fikk med seg om bord. De var overlykkelige over å se Esja, og da de endelig gikk om bord på skipet, var det som å komme hjem. Hun sto ved landgangen og fulgte med på folkene som strømmet ut av bussene – forventningsfull, for hun skulle treffe ham igjen etter at de hadde brevvekslet i en måned, og hun hadde så vidt hørt stemmen hans i én telefonsamtale. Hun hadde reist nordover med noen andre islendinger som også jobbet i Sverige, og var ankommet Petsamo dagen før for å rekke avgangen med skipet Esja, som skulle til Island. 8


Hun hadde gledet seg over nyheten om at den tyske okkupasjonsmakten i Norge og Danmark hadde gitt dem tillatelse til å foreta denne reisen. De islandske statsborgerne ville hjem, og skipet Esja var sendt for å hente dem. Hun trodde at denne avsidesliggende havna var blitt valgt fordi den lå utenfor kampområdene, og at veien dit gikk gjennom nøytralt land. Hun behøvde ikke å tenke seg om to ganger. Det var ingen andre steder enn Island hun ville være i slike urolige tider, og hun hadde oppfordret ham til også å bli med på seilasen. I det siste brevet hadde han skrevet at han ville sette seg på listen. Hun var blitt lettet og syntes det var godt at gjenforeningen deres ville skje om bord på et skip som var på vei til Island. Hun måtte få tid alene sammen med ham. Da hun ikke fikk øye på ham, gikk hun forsiktig inn i klyngen som hadde stimlet sammen på havna, og speidet bekymret rundt seg. Hun stakk hodet inn i den ene bussen etter den andre og lette, men uten hell. Da så hun en av vennene hans fra medisinstudiet, og hjertet banket et ekstra slag; de måtte ha reist sammen. Hun løp bort til mannen, der han sto bøyd over en reiseveske, og hilste på ham. Han gjenkjente henne med det samme, og av en eller annen grunn var det naturlig å omfavne hverandre som gamle venner. Det var kanskje fordi de sto på et fremmed sted og var på vei hjem. Hun så det straks på ansiktsuttrykket hans at ikke alt var som det skulle. «Kom han ikke sammen med deg?» spurte hun. Mannen så seg omkring og var ille til mote. «Han hadde tenkt det, men …» «Men hva …?» «Jeg vet ikke. Jeg ventet på ham, men han dukket aldri opp. Dessverre. Har du ikke hørt fra ham?» «Nei,» sa hun. «Ikke annet enn at han hadde tenkt å reise sammen med dere, og at vi skulle seile hjem sammen.» Mannen dro henne med seg bort fra de andre. «Jeg vet ikke om det er noe i det, men … vet du hva han bedrev i København?» hvisket han. 9


«Hva han bedrev? Det er vel det samme som du!» «Ja, det er klart, jeg er klar over det, men … det er ikke sikkert at det er noe sant i det, men jeg hørte at han var arrestert.» «Arrestert?!» «At de hadde tatt ham. Nazistene.»


3

Thorson skyndte seg gjennom de trange sykehuskorridorene. Han var blitt fortalt at det ikke var mye tid igjen. Den unge mannen var blitt fraktet til militærsykehuset i Laugarnes camp i hui og hast. Der lå han, hardt skadd, og det var ikke sikkert at han kom til å leve natten igjennom. En kirurg hadde forsøkt å gjøre det han kunne, men mannen hadde mistet mye blod, og de hadde ikke klart å stoppe de indre blødningene. I korridoren møtte Thorson en katolsk prest, som ventet for å gi pasienten den siste olje, og han viste ham inn i operasjonssalen. Mannen lå fremdeles på operasjonsbordet, og militærlegen sto over ham og tørket hendene da Thorson kom inn. De hilste, og legen forklarte at pasienten hadde fått et sterkt smertestillende middel. Thorson merket på mannens smertestønn at medisinene ikke hadde full virkning. Militærlegen fortalte at pasienten svevde mellom liv og død. Kuttene var mange og dype, og stikkene hadde ødelagt viktige organer. Noen hadde gått løs på ham med en knust flaske. De hadde funnet glasskår i ett av mannens øyne. Legen ristet på hodet. «Vi har gjort alt som står i vår makt,» sa han. «Det er ikke ofte man ser slikt … volden her er … den er ufattelig,» la han til og fant fram en morfinsprøyte, og trykket et par dråper ut av kanylen før han stakk den i mannens arm. 11


«Sa han noe?» «Nei, han har ikke klart å fortelle noe om angrepet eller hvem som har gjort dette mot ham.» Pasienten stønnet tungt og ga inntrykk av å komme til bevissthet. Hodet og ansiktet var forbundet med gasbind som var gjennomvætet av blod på enkelte steder. Det eneste som stakk ut, var nesen og munnen. Mannen famlet med den ene hånden og grep fatt i Thorson, som bøyde seg ned mot ham. «… fa …» «Ja?» «… kon …» Mannen maktet ikke å fortsette. Han mistet grepet, og hånden falt kraftløs ned. Thorson skottet mot legen. «Han fabler. Jeg tror han prøvde å si noe før vi begynte å operere, men det var helt uforståelig. Pasienten har svært vanskelig for å snakke.» «Ja, det er klart.» Legen trakk på skuldrene. «Det er kun et tidsspørsmål når han …» Døren inn til operasjonsstuen gikk opp. To soldater skjøv en sykeseng bort til operasjonsbordet og gjorde seg klar til å flytte mannen inn på et pasientrom. «Vet du om det var noen vitner til overfallet?» spurte Thorson. «Det kjenner jeg ikke til,» svarte legen. «Soldaten som fant ham, ble med sykebilen og sitter på kontoret mitt. Han sier at han ikke har sett overfallsmannen, eller -mennene. Kanskje det fantes flere enn én. Den stakkars gutten har forsøkt å verge seg med hendene, for han har stikk i underarmene og hendene. Det er tydelig at …» «At?» «Han skulle ikke overleve dette angrepet,» sa legen. «Det er et drapsforsøk. Ingen tvil om det.» «Var han ubevæpnet?» «Ja, etter det jeg har oppfattet.» 12


Presten fulgte soldatene og sykesenga ut på gangen, og legen viste Thorson inn på kontoret sitt, der en annen soldat spratt opp i det samme han så dem, og gjorde honnør. Legen sa at han ville la dem være alene; han hadde lyst til å komme seg hjem, og få av seg den blodige legefrakken. Thorson betraktet soldaten. Etter uniformen å dømme var han i hæren, en menig soldat, så vidt over tjue, og han spurte straks om pasientens tilstand. Hendelsen hadde åpenbart gått innpå ham, men han forsøkte å ta det som en mann. «Det kan ikke ha vært et hyggelig syn,» sa Thorson og gjorde tegn til at han kunne sette seg igjen. «Det var fælt, sir,» kom det fra soldaten. «Kan du fortelle meg hva som skjedde? Var du alene?» «Ja, jeg kom fra sentrum da jeg hørte en lyd som minnet om en katt, en slags uling, jeg skjønte ikke helt hva det var. Det var ikke langt unna den puben, Piccadilly, og der lå mannen i gresset, like ved noen busker. Jeg sprang inn på puben og fikk dem til å ringe etter sykebil, og … det var … det var blod overalt, og han var så ødelagt.» «Sa han noe om hva som hadde skjedd?» «Nei, han fikk ikke fram et ord, og like etter var han bevisstløs.» «Du kjenner ham ikke?» «Nei.» «Kan jeg få se på hendene dine?» spurte Thorson. «Det var ikke jeg som gjorde dette mot ham,» sa soldaten og rettet fram hendene sine for å vise at han ikke hadde sår etter slagsmål. «Jeg var den som hjalp ham.» «Du har ikke sett noen i nærheten som kan ha gjort dette mot ham?» «Nei, han lå der, alene og forlatt.» «Så det ut som om han hadde vært på Piccadilly?» «Det kan jeg ikke svare på.» I det samme dukket legen opp i døren og kikket alvorlig på Thorson. 13


«Nå er det blitt mer enn et overfall,» sa han. «Jeg mistenkte at han ikke ville overleve.» «Er han død?» «Ja, han er død. Det var umulig å redde ham. Helt umulig.»


4

Kvinnen fortalte at hun het Guðmunda, og at hun bodde i Bjarnarborg, en stor leiegård nordøst i sentrum. Hun fikk ikke tak i en venninne og ville gi beskjed til politiet i tilfelle det hadde skjedd henne noe. Det var riktignok ikke uvanlig at denne venninnen kunne bli borte i perioder, men nå hadde det gått lang tid siden hun hadde sett henne sist, og hun ble bare mer og mer bekymret. Ikke minst fordi venninnen kunne finne på å omgås soldater og kanskje ikke alltid var like … kresen. Kvinnen brukte tid på å finne det rette ordet, men la deretter trykk på ordet «kresen», som om det ikke fantes noen bedre beskrivelse. Flóvent lyttet taus til det hun hadde å fortelle. Hun var blitt henvist til hans kontor i avdelingens lokaler på Fríkirkjuvegur da hun hadde kontaktet politistasjonen i Pósthússtræti. Det var en sak for etterforskningsavdelingen, sa de til henne, og virket ikke spesielt interessert i å sette i gang. Flóvent satt i telefonen og diskuterte drapet like ved Piccadilly da Guðmunda dukket opp i døråpningen. Hun var rundt femti år gammel, hadde tatt på seg sin fineste hatt og den eneste kåpen hun hadde, og kikket mer ned i skrivebordet enn på Flóvent da hun la fram saken sin. Hun var ikke noe videre selvsikker i møte med øvrigheten og unnskyldte seg to ganger for å forstyrre ham med disse bagatellene. Han hadde sikkert nok å stå i med. Håret var begynt å gråne der bustene stakk ut under hattebremmen, og hun hadde et lommetørkle i den ene hånden. Det stakk hun sta15


dig opp under nesen, for været var skiftende den dagen, og hun var forkjølet. Det regnet og blåste inn i værelsene i Bjarnarborg, fortalte hun da han spurte hvordan hun hadde det. «Nøyaktig hvordan er det du kjenner denne kvinnen?» spurte Flóvent og ba henne være dus. «Ellý? Jeg har av og til latt henne bo på et værelse hos meg, det er snarere et lite kammers der hun kan legge seg, stakkars. Det er bare det.» «Betaler hun for seg?» spurte Flóvent. «Nei,» svarte kvinnen. «Det kan man vel ikke si, bare lommerusk.» «Skylder hun deg penger?» «Ellý skylder meg faktisk penger, siden du spør, slik at … Jeg ville satt pris på det dersom dere fant henne, så … Nei, du skjønner, sånn at jeg vet at hun har det bra.» «Kan hun ikke bare ha reist hjem igjen? Sa du ikke at hun kom fra Akranes?» «Tja, nei, det tror jeg ikke. Hun har alltid sagt at dit vil hun aldri igjen.» «Men har du undersøkt muligheten?» Kvinnen ristet på hodet. Hun var gråblek i ansiktet, hadde mørke poser under øynene, en stor, tykk nese og munnviker som hang. Alt sammen bidro til at hun så trøtt og sliten ut. «Hva mener du når du snakker om soldater, at hun omgås dem?» Guðmunda kremtet, rettet på hatten og fortalte Flóvent om hvordan hun hadde støtt på kvinnen i løpet av vintermånedene året før, hjemløs og helt alene i verden. Hun hadde i grunnen ligget i rennesteinen utenfor Bjarnarborg, og Guðmunda syntes synd på henne og lot henne få være hos henne. Kvinnen hadde ikke hatt noen å søke tilflukt hos, var drikkfeldig, var stadig ute på livet, og det virket som om hun tjente en god slant på å ligge med soldater. Dessuten takket hun aldri nei til det de hadde å tilby i ulike sammenkomster, brennevin og tobakk. Av og til kom hun med utenlandske varer til Bjarnarborg, som flesk og her16


metikk. Noe var godt. Annet var ikke så godt, som kokte bønner i tomatsaus; det var fullstendig uspiselig. Å få henne vekk fra denne livsstilen var håpløst, og Guðmunda hadde raskt gitt opp å snakke vett inn i hodet hennes, men hun var naturlig nok bekymret for henne. Spurte om hun ikke var redd for soldatene, og om hun ikke var engstelig for at noe farlig kunne skje henne, hun som var alene og forsvarsløs. «Har du tatt deg av slike kvinner tidligere?» spurte Flóvent. «Hjulpet dem med losji?» «Falne kvinner, mener du?» utdypet Guðmunda og strøk seg over nesen. «Nei, jeg har ikke for vane å gjøre det. Jeg er ikke Frelsesarmeen. Jeg syntes synd på henne, og nå har jeg ikke sett henne på en god stund, så da bekymrer jeg meg for henne. Kanskje jeg ikke burde gjøre det. Hun kan da klare seg selv. Jeg tenker ikke på pengene hun skylder meg. Jeg er redd for henne. Jeg vet ikke om hun er kommet til skade eller ikke, hadde bare lyst til å høre om dere kan finne henne.» «Tok hun med seg soldater til deg i Bjarnarborg?» spurte Flóvent. «Det gjorde hun aldri, men så hadde jeg også forbudt det. Jeg vil ikke se disse mennene. Kan ikke fordra dem.» «Når du sier at hun ikke var kresen,» begynte Flóvent idet telefonen satte i å ringe på skrivebordet hans. «Hva mente du med det?» Han grep telefonrøret og hadde tenkt å vente med å svare til Guðmunda hadde svart ham. Men hun dro på det, så han unnskyldte seg og svarte på telefonoppringningen. Det var en politimann som han kjente nede i Pósthússtræti. «Jo, Flóvent, altså … det ser ut som om han vi har lett etter, er funnet,» kom det fra politimannen i den andre enden. «Sørpå, i Nauthólsvík. Det er funnet et lik i fjæra.» «Jaså?» «De tror det er ham. Det er en mann, og de tror han kan ha druknet seg. Beskrivelsen stemmer. Lyshåret. Tweedjakke.» «Fortell dem at de ikke skal røre noe.» 17


«Skal jeg informere familien?» «Jeg skal snakke med kona,» sa Flóvent. «Når vi vet mer.» Flóvent la på, reiste seg og tok frakken. Guðmunda gjorde ikke tegn til å rikke seg, og Flóvent sa at han dessverre måtte ut. «Hun fortalte meg at hun hadde ligget med sjefene i militæret et par ganger,» sa Guðmunda og begynte å reise seg, hun hadde vonde bein. «Ellers var det bare sånne vanlige soldater, og noen av dem var ikke helt vel bevart. Det er en eller annen Klemensína som holder på med dette sammen med henne. Ei kjerring fra Polene, slummen der borte.» «Ikke vel bevart?» «Nei, og noen ganger var de til og med to eller tre om gangen,» sa Guðmunda og snufset. «Det skal hun ha, hun Ellý, hun gjør ikke forskjell på folk.»


5

Sør for den nye flyplassen som britene hadde anlagt i Vatnsmýrin, var det en vakker sandstrand. Der lå sjøflyhavna, som var omkranset av høye jordmoloer som ga flyene godt ly. Når det var spesielt godt vær og sol i byen, kunne man av og til se at folk kom og la seg på pledd i sanden, med solhatter og åpne nistekurver. Nå var det derimot en hustrig aprildag, og det var hovedsakelig politimenn på stedet. Flóvent parkerte bilen og klatret ned i fjæra. Tre uniformerte politimenn sto over liket, som så ut til å ha rekt i land. To andre menn, i vadestøvler og ullgensere og med ulluer på hodet, sto ved siden av dem. De røykte og pratet, men kikket opp da Flóvent kom bort, og fulgte med på at han hilste på politimennene og satte seg på huk ved siden av liket. Det lå på magen med ansiktet nedgravet i sanden. Kort tid etter stanset en bil oppe ved veien som gikk langs sjøen, og en mann med sikspens begynte å dra med seg et trestativ og et stort kamera nedover i fjæra. Han stilte opp kameraet ved liket og tok to bilder. Deretter satte han inn en ny film og tok enda et bilde. Flóvent hadde fått ham til å komme og avbilde åstedet. Høyvannet var på vei innover, og snart ville hele området stå under vann. Det kom enda en mann, en korpulent herre som røykte pipe. Det var distriktslegen i Reykjavík. Han erklærte mannen for død og mente at han trolig hadde druknet. 19


«Det virker mest nærliggende,» sa han før han plasserte pipen mellom leppene. Det var ikke før fotografen hadde tatt enda flere bilder av liket mens det lå på magen, at Flóvent veltet det over på ryggen og de så at ansiktet bar preg av å ha tumlet rundt i sjøen; det var nesten ugjenkjennelig. Mannen var kledd i tweedjakke og en hvit oppkneppet skjorte, og en sko med slitt såle hang igjen på den ene foten. Antrekket passet til den beskrivelsen som var blitt gitt da mannen ble meldt savnet. Tangklaser hadde festet seg i det lyse håret. Fotografen tok et par bilder til før han la sammen trestativet. «De er klare i kveld,» lovet han da han gikk, fåmælt som alltid. Flóvent la vekt på at etterforskningsavdelingen fikk tatt fotografier av alvorlige hendelser. Det begynte å bli et lite bildearkiv hos avdelingen, fotografier av kriminelle, brannåsteder og de få alvorlige forbrytelsene som ble begått på Island. Nå gikk han gjennom lommene til liket og fant tre nøkler i et knippe, lommebok, lommetørkle og lighter. I lommeboka var det et fotografi som så ut til å være av kona hans. Hun som hadde meldt ham savnet. «Kan du anslå hvor lenge han har ligget i sjøen?» spurte han legen. «Mannen ble meldt savnet for – hva blir det, to uker siden?» «Ja, det kan være noe slikt,» svarte distriktslegen. «Du burde vite det bedre enn meg. Han er ille tilredt. Tidsrommet kan godt passe.» Flóvent lot blikket gli over fjæra og sanden. Det var ingenting som tydet på noe annet enn at mannen hadde druknet. Enten var det en ulykke, eller så hadde han gått på sjøen. Det hadde ikke nødvendigvis skjedd i Nauthólsvík. Liket var blitt fraktet rundt av strømmene en stund og hadde rekt inn i vika ved siste høyvann. Det hadde i alle fall ikke ligget der lenge før noen oppdaget det. Det var trafikk av britene fra luftvåpenet eller folk som passerte vika. Flóvent tok en neve sand og lot den renne ut mellom fingrene. Mannen i tweedjakke hadde ikke noe der i fjæra å 20


gjøre. Han var en kontrast til vika, jordgrunnen, sjøen og det tunge skydekket; det var som om han hadde ramlet ned fra himmelen. «De er utålmodige og vil komme seg av gårde,» hvisket en av politimennene til Flóvent og nikket mot karene i vadestøvler som sto litt bortenfor dem og røykte. Flóvent nikket, gikk bort og hilste på dem. «Jeg har skjønt det slik at dere fant liket,» sa han og syntes det var unødvendig å være dis med fiskerne. «At dere fikk øye på det fra sjøen.» «Vi så bare en stor bylt som lå i fjæra,» sa en av mennene. «Han Haukur her, han hadde med seg kikkerten og trodde straks at det kunne være et menneske som lå der, og da vi kom nærmere, så stemte jo det … ja, da stemte det, dessverre.» «Er det båten deres?» spurte Flóvent og pekte på en flott robåt som var blitt dratt opp i fjæra. «Vi setter av og til garn rett utenfor her,» sa han som het Haukur mens han klødde seg under ulluen. Kikkerten hang i en reim rundt halsen hans. Et britisk militærfly gikk inn for landing like over hodene deres, og de ventet litt mens støyen forsvant innover land. Mennene fortalte at de var kommet roende fra vest, fra båtstøen på Grímsstaðavör, og at de en gang hadde fått problemer på grunn av kikkerten når de rodde i nærheten av flyplassen. «Som om vi skulle være noen forbannede spioner,» fnøs Haukur. «Britene var kranglevorne den dagen. Seilte ut til oss og skulle ta fra meg kikkerten.» «Hva svarte du dem?» «Jeg har den med på grunn av fuglene,» svarte Haukur. «Sa at det ikke angår dem.» «Han interesserer seg for fugler,» forklarte vennen hans. «Ja, jeg skjønner,» sa Flóvent og kikket utover bukta og over mot Kársnes, mens han grublet over om liket kunne ha kommet fra den retningen, og om det ikke var lurt å undersøke de siste dagenes værmeldinger, vindretninger, 21


havstrømmer. «Dere har ikke tatt på ham, har dere vel?» spurte han. «Nei, vi rørte ham ikke. Sprang opp i militærbrakkene her oppe og fikk ringt til dere.» «Så dere noen andre i nærheten av liket?» «Nei. Vi så ingen. Hvordan det? Har ikke mannen druknet?» «Jo, det er mest sannsynlig.» «Tror du noen har overfalt ham?» «Nei, det er ikke noe som tyder på det,» sa Flóvent. «Vi vet ikke om mannen havnet i sjøen her eller et annet sted langs kysten. Dere kjenner nok bedre til slikt enn meg. Hva kan dere si om havstrømmer og tidevannet her?» «Vinden har kommet fra sørvest i noen dager,» sa Haukur. «Da reker det alt mulig rask inn i Faxaflói – ja, det var ikke sånn ment,» la han til og rettet blikket mot mennene som var kommet for å flytte liket over på en båre. Flóvent noterte seg de to mennenes navn, takket dem og så etter dem da de skjøv båten ut og rodde utover. Noen soldater hadde samlet seg ovenfor fjæra og stranden, der de fulgte med på det som skjedde. De var briter og tilhørte luftvåpenet som var stasjonert i brakkene i Nauthólsvík. Flóvent kom til å tenke på Winston Churchills korte og uventede besøk på Island to år tidligere. Han hadde møtt president Roosevelt utenfor Newfoundland og tok turen innom Island på hjemveien for å inspisere de militære anleggene og spesielt marinebasen i Hvalfjörður. Flóvent hadde sett ham utenfor alltingsbygningen. Han hadde stort hode og var duknakket, og han hadde vinket til folkemengden som var samlet på Austurvöllur, foran Alltinget. «Kan de ta ham med?» spurte en politimann som forsøkte å fange Flóvents oppmerksomhet, og pekte mot portørene. «Ja,» sa Flóvent og våknet opp fra tankene sine. «Bring ham til likhuset på Rikshospitalet.» Han sto og så på da de bar med seg liket oppover bakken, der det sto en sykebil og ventet, og han grunnet over 22


fiskerne, fugletitting og hvor opptatt de var av spioner på dette stedet, og over alle de andre viktige militære forlegningene på Island. Han visste ikke om den avdøde hadde møtt sin skjebne der i fjæra, eller om han var blitt fraktet dit av vind og havstrømmer. Han visste kun at det var på tide å oppsøke enken og overbringe nyheten.


6

Hun sto sjokkert igjen på havna i denne avsidesliggende og kalde finske byen ved Nordishavet og nektet å tro det mannen fortalte. Kanskje hun hørte feil i ståket fra alle menneskene. Passasjerene fra bussene hadde begynt å lempe bagasjen sin om bord i skipet Esja. De hadde fått vite at skipet ikke kom til å ligge lenger til havn i Petsamo enn strengt nødvendig. Seilasen begynte med det samme alle passasjerene var kommet om bord. Folk ble bedt om å forte seg. Skipet hadde tatt med seg noen passasjerer i Trondheim på vei til Finland, og det hadde fått problemer utenfor Vestfjorden da tyske fly siktet foran det, og det ble loset med våpenmakt inn til havna. Flyene hadde løsnet skudd foran baugen på skipet og skapt redsel hos mannskapet. I fire dager måtte kapteinen forhandle med tyskerne før de innrømmet at det hadde skjedd en misforståelse, og de lot Esja fortsette nordover, mot Finland. I Petsamo hadde skipet ligget og ventet på passasjerene i noen dager. Ingen hadde lyst til å trekke ut tiden i Petsamo, for alle ville hjem til Island så fort som mulig. Mannskapet hjalp passasjerene med å finne en plass, der de gikk gjennom de trange gangene til kahytter og lasterom. Hver kvadratmeter i skipet måtte tas i bruk til passasjerene. Det var ikke bare kahyttene som var overfylt. Lasterommene – til og med gangene og matsalen – ble brukt til soveplasser. Mens dette foregikk, ble proviant båret om bord, 24


og tollere undersøkte vesker og kofferter og sjekket reisepapirer. «Hva mener du?» spurte hun der hun sto litt på avstand fra alt spetakkelet. «Hvorfor sier du at … at nazistene har tatt ham? Hvordan i alle dager …?» Mannen som hadde overbrakt henne nyheten, ristet på hodet, som om det heller ikke ga noen mening for ham. «Jeg har skjønt det slik at to medisinstudenter er blitt brakt inn til avhør. Christian Steenstrup og Ósvaldur. Mer vet jeg ikke. Jeg hørte snakk om det på fakultetet. Først ble Christian tatt, og deretter fikk de tak i Ósvaldur og noen flere. Det er det eneste jeg vet. Jeg hørte om det samme dag som vi forlot København. Jeg har ikke fortalt noen andre om det, fordi … fordi jeg ikke vet hvor mye av det som stemmer, annet enn at Ósvaldur aldri dukket opp …» «Han skulle bli med gruppen som kom fra København,» sa hun. «Ja, jeg vet det. Jeg er lei for det, men jeg visste ikke at du kom til å være her. Jeg trodde ikke at jeg måtte være den som overbrakte deg nyheten.» Hun stirret på ham. «Tror du virkelig det?» sa hun. «At de har tatt ham?» Mannen trakk på skuldrene, som om han hadde fortalt henne alt han visste. Hun husket å ha sett ham på fakultetet. Han var vel snart ferdig med studiene, kanskje han var to år eldre enn Ósvaldur. Hun syntes hun husket navnet hans. Valdimar eller Ingimar, hun var usikker. De hadde møttes noen ganger på islendingetreff i København. Én gang var det opplesning fra nye islandske bokutgivelser i studentforeningen, og en annen gang var det medisinernes julefeiring. Ósvaldur hadde vært sammen med henne begge gangene og sagt at han var en hyggelig fyr. «Hvordan skal jeg få en bekreftelse på at han er tatt?» spurte hun og visste svaret da hun kikket opp på skipets bro. Hun skyndte seg mot landgangen og brøytet seg vei. Da 25


hun var om bord, støtte hun på en matros og ba ham følge henne til kapteinen. Det var presserende. Matrosen ba henne følge ham, og hun gikk bak ham, gjennom matsalen og opp på broa. De fikk vite at kapteinen var i kahytten sin, og matrosen forklarte henne veien, forbi telegrafrommet, videre gjennom korridoren og til høyre, da burde hun finne kapteinen. Hun fulgte veibeskrivelsen og traff kapteinen idet han kom ut fra kahytten. Hun presenterte seg, og han la straks merke til at hun var oppbrakt. Hun forklarte ham hva saken gjaldt, at en av passasjerene, en venn av henne, ikke hadde kommet seg til Petsamo, og at hun hadde hørt at han trolig var blitt arrestert i København og befant seg i nazistenes varetekt. Kapteinen merket hvor bekymret hun var, og ba henne følge ham. Det tok ikke lang tid før han hadde fått tak i telegrafisten, og de gikk inn på telegrafrommet. På veien forsøkte hun å sette sammen et spørsmål slik at det ikke kunne misforstås. Det var ikke lett. Hvordan skulle hun spørre om kjæresten som nazistene hadde arrestert? Kapteinen hjalp til, og sammen formulerte de et telegram, som ble sendt til den islandske ambassaden i København: PASSASJER SAVNET. ÓSVALDUR M. ARRESTERT I KØBENHAVN? BEKREFT. ESJA. PETSAMO

«De kommer nok til å svare om ikke så lenge,» sa kapteinen oppmuntrende. «Jeg er sikker på at han har det bra. De må ikke bekymre Dem slik. Vi får se hva de svarer.» Hun forsøkte å smile, lettet over at kapteinen tok henne på alvor. Han hjalp henne med det samme og kunne ikke gjøre nok for henne. Hun fant trøst i at hun kunne stole på at landsmennene hadde lyst til å hjelpe. Det var ikke før kapteinen hadde sendt telegrammet, at han spurte forsiktig om Ósvaldur og deres bekjentskap. Hun fortalte at de var forlovet, og at hun hadde reist fra København og over til Sverige for å spesialisere seg innenfor sykepleien. Etter 26


det hadde nazistene okkupert Danmark, og hun hadde ikke flyttet tilbake dit, først og fremst fordi han hadde bedt henne holde seg i Sverige så lenge som mulig. De hadde møttes på Righospitalet i København, der han var medisinstudent og hun utdannet seg til sykepleier. Hun hadde lagt merke til måten han snakket med pasientene på, som om han brydde seg om dem og var opptatt av hvordan de hadde det. Hun ble oppmerksom på hvordan han lyttet til bekymringer og angst, og gjorde det han kunne for å dempe pasientenes redsler. Det var sjelden at unge medisinstudenter viste slik følsomhet og forståelse, at de utviste slik modenhet i omgang med dem som hadde det vanskelig. Ósvaldur var alvorlig og tankefull av seg, og det falt henne inn at han kunne ha vokst opp hos eldre mennesker. Hun hadde hørt at han hadde tatt artium på Reykjavík Gymnasium, og en kveld de hadde vakt sammen, spurte hun om foreldrene hans bodde i Reykjavík. Det viste seg at han var født i Ísafjörður, på nordvestkysten, men han hadde mer eller mindre vokst opp lenger sør, hos besteforeldre ved Breiðafjörður. Litt etter litt klarte hun å fiske ut av ham at moren hadde dødd like før han ble ti, og at faren, som var fisker, sendte ham til foreldrene sine. Han kom ikke til Reykjavík før han begynte på gymnaset der. Han fortalte at han hadde lyst til å spesialisere seg og bli øyelege. Granske øyne, sjelens speil, sa han og smilte sjenert. Hun likte denne beskjedenheten hans. Den bar ikke preg av lav selvtillit, snarere av at han ikke var vant til å få oppmerksomhet fra kvinner. Kapteinen sto fremdeles utenfor telegrafrommet og forsøkte å muntre henne opp, da telegrafisten ba dem vente, for nå kom det svar fra den islandske ambassaden i København. Han skriblet noe ned på et papir og ga det til kapteinen, som kastet et blikk på det før han rakte papiret videre til henne: BEKREFTET. ISLENDING ARRESTERT. UKLART HVORFOR. VENTER NYTT. 27

Profile for Cappelen Damm AS

Arnaldur Indridason - Fluktruten  

Fluktruten er den tredje boka i serien om etterforskerne Flovent og Thorson. Krigen har kommet til Skandinavia. I Petsamo i Finland, helt y...

Arnaldur Indridason - Fluktruten  

Fluktruten er den tredje boka i serien om etterforskerne Flovent og Thorson. Krigen har kommet til Skandinavia. I Petsamo i Finland, helt y...