Prolog
Det begynner å bli mørkt, og den lille jenta fryser. Dagen hadde vært så fin – lysene og kostymene, og fyrverkeriet som lignet et regn av stjerner. Det var magisk, akkurat som i et eventyr, men nå er alt ødelagt, alt har gått galt. Hun kikker opp gjennom trærne, og det er som om greinene tetner over hodet hennes. Men dette er ikke Snøhvit, ikke Tornerose. Her er det ingen prins, ingen redningsmann på en vakker, hvit hest. Bare mørk himmel og skygger fulle av monstre. Hun hører lyder i underskogen – rasling fra små dyr, og en tyngre bevegelse som stadig kommer nærmere, skritt for skritt. Hun tørker det tårevåte kinnet og ønsker av hele sitt hjerte at hun var som prinsessen i Modig. Hun ville ikke ha vært redd for å være alene i skogen. Men det er Daisy. Daisy er faktisk veldig redd. «Daisy?» sier en stemme. «Hvor er du?» Flere fottrinn. De er nærmere nå, og stemmen er sint. «Du kan ikke gjemme deg for meg. Jeg kommer til å finne deg. Du vet det, ikke sant, Daisy? Jeg kommer til å finne deg. »
La meg bare si dette før vi setter i gang. Du kommer ikke til å like det, men stol på meg – jeg har gjort dette flere ganger enn jeg orker å huske. I ni av ti saker som dette – med et barn – er det noen i omgangskretsen som står bak. Et familiemedlem, en venn, en nabo, noen i nærmiljøet. Ikke glem det. Uansett om de er ute av seg, uansett om det virker usannsynlig. De vet hvem som gjorde det. Kanskje ikke bevisst, og kanskje ikke ennå. Men de vet det. De vet det. * * * 20. juli 2016, 02.05, Canal Manor, Oxford Det sies at boligkjøpere gjør seg opp en mening om et hus innen tretti sekunder fra de kommer inn. Vel, jeg kan love deg at en gjennomsnittlig politibetjent bruker mindre enn ti. De fleste av oss vil faktisk ha felt en dom lenge før vi går inn døren. Men vi bedømmer menneskene, ikke eiendommen. Så da vi stanser utenfor 5 Barge Close, er jeg temmelig sikker på hva som venter meg, allerede før vi er kommet inn. Huset er av den typen man kalte «direktørbolig» før i tiden. Det kan hende man fortsatt gjør det, for alt jeg vet. De har penger, disse menneskene, men ikke så mye som de skulle ønske. Ellers hadde de kjøpt seg et ekte viktoriansk hus, og ikke denne kopien som ligger i et splitter nytt boligfelt på 9
feil side av elven. Disse husene har samme røde murstein og karnappvinduer, men hagene er mindre, og garasjene er enorme – det er ikke egentlig snakk om imitasjon, men regelrett forfalskning. En uniformert betjent står vakt ved døren, og han forteller meg at familien allerede har lett gjennom huset og hagen, slik de er pålagt. Du vil ikke tro hvor ofte vi finner barn under senger eller i garderobeskap. De er ikke borte, men gjemmer seg. Og som regel får heller ikke disse historiene en lykkelig slutt. Men det er tydeligvis ikke tilfellet her. Da vakthavende betjent ringte og vekket meg for en time siden, sa han: «Jeg vet at vi vanligvis ikke ville ha ringt deg så tidlig, men når det er så sent på natten og barnet er såpass lite, er det noe som ikke stemmer. Dessuten hadde familien et selskap, så folk begynte å lete etter henne lenge før de ringte oss. Jeg er villig til å risikere å gjøre deg forbanna. Vi har større problemer.» Jeg er ikke det, altså. Forbanna. Jeg ville ha gjort det samme i hans sted, for å være ærlig. «Baksiden ser dessverre bombet ut, sir,» sier politibetjenten ved døren. «Folk har trasket frem og tilbake der i hele natt. Rester av fyrverkeri ligger strødd. Barn. Åstedsgranskerne får neppe noe ut av det.» Flott, tenker jeg. Jævlig bra. Gislingham ringer på, og vi blir stående og vente foran døren. Han flytter vekten nervøst fra den ene foten til den andre. Man blir aldri vant til dette, uansett hvor mange ganger man gjør det. Og når man er vant til det, er det på tide å slutte. Jeg tar et par siste drag av røyken og ser meg rundt i blindgaten. Til tross for at klokken er to om morgenen, står lyset på i nesten alle husene, og det er folk i flere av de øvre vinduene. To patruljebiler står med blinkende lys på det lurvete, nedsyklede gresset på den andre siden av veien, og et par trøtte betjenter prøver å holde de skuelystne på passende avstand. Fem–seks andre betjenter går fra dør til dør og snakker med naboene. Så blir inngangsdøren åpnet, og jeg snur meg. 10
«Mrs. Mason?» Hun er tyngre enn forventet, og har allerede begynt å få dobbelthake, selv om hun neppe er mer enn – tja – trettifem? Hun har en kardigan over selskapskjolen – en ermeløs, leopardmønstret sak i en matt, oransjeaktig farge som står dårlig til håret hennes. Hun kikker bortover gaten og trekker genseren tettere rundt seg. Men det er ikke akkurat kaldt. Gradestokken viste trettito grader i dag. «Vi er fra kriminalavdelingen, Mrs. Mason. Får vi komme inn?» «Kan dere ta av dere på beina? Vi har nettopp renset teppet.» Jeg har aldri skjønt hvorfor folk kjøper kremhvite tepper, særlig ikke når de har barn, men det passer dårlig å krangle om det nå. Derfor bøyer vi oss som to skolegutter og løsner lissene. Gislingham sender meg et blikk: De har kroker på veggen, døren er merket med familiemedlemmenes navn, og skoene deres er stilt opp ved dørmatten. Sortert etter størrelse. Og farge. Herregud. Det er merkelig hvordan hjernen reagerer når man viser frem føttene. Der jeg tasser rundt på sokkelesten, føler jeg meg som en amatør. Det er ikke en god start. Stuen har en buet åpning inn til et kjøkken med en spisebenk. Der inne er det noen kvinner som hvisker seg imellom og virrer rundt vannkokeren. De festsminkede ansiktene er bleke i det sterke neonlyset. Familien sitter ytterst på putene i en sofa som er altfor stor for rommet. Barry Mason, Sharon og sønnen, Leo. Gutten stirrer i gulvet, Sharon stirrer på meg, og blikket til Barry flakker overalt. Han er kledd som et fantombilde av en hipsterpappa – militærbukser, hår som er litt for piggete, og en litt for blomstrete skjorte som henger utenpå buksene – men selv om stilen er strandet ved trettifem, røper det grå håret at han sikkert er godt og vel ti år eldre enn kona. Og det er tydelig at det er hun som bestemmer over buksene her i huset. Man møter alle slags emosjonelle reaksjoner når et barn blir borte. Sinne, panikk, fornektelse, skyldfølelse. Jeg har 11
opplevd alle, både hver for seg og i kombinasjon. Men Barry Mason har et uttrykk i ansiktet som jeg aldri har sett før. Et uttrykk jeg ikke klarer å definere. Sharon, derimot, har knyttet nevene så hardt at knokene er hvite. Jeg setter meg. Gislingham blir stående. Jeg tror han er redd for at møblene ikke skal tåle vekten av ham. Han trekker litt i skjortekragen og håper at ingen legger merke til det. «Mrs. Mason, Mr. Mason,» begynner jeg. «Jeg forstår at dette er vanskelig for dere, men det er svært viktig at vi får samlet så mye informasjon som mulig. Dere har sikkert hørt dette før, men de første par timene er avgjørende – jo mer vi vet, desto større er sjansen for at vi finner Daisy i god behold.» Sharon Mason trekker i en løs tråd på kardiganen. «Jeg vet ikke hva mer vi kan si – vi har allerede snakket med den andre betjenten –» «Jeg vet det, men kanskje dere kan gå gjennom det med meg enda en gang. Dere sa at Daisy var på skolen i dag som vanlig, og at hun deretter var her i huset helt til selskapet begynte – hun gikk ikke ut for å leke?» «Nei. Hun var på soverommet sitt i andre etasje.» «Og selskapet – kan du fortelle meg hvem som kom?» Sharon kikker på ektemannen, og så på meg. «Folk fra nabolaget. Barnas klassekamerater. Foreldrene deres.» Barnas venner, altså. Ikke hennes. Eller deres. «Og det vil si – førti mennesker? Noe der omkring?» Hun rynker pannen. «Ikke så mange. Jeg har en liste.» «Det vil være til stor hjelp. Du kan gi den til kriminalbetjent Gislingham.» Gislingham gløtter raskt opp fra notatboken. «Og nøyaktig når så dere Daisy sist?» Barry Mason har fremdeles ikke sagt noe. Jeg vet ikke engang om han har hørt meg. Jeg snur meg mot ham. I hendene har han en lekehund, som han vrir på hele tiden. Det er stress, selvfølgelig, men det ser ut som han vrir om nakken på den, skremmende nok. 12
«Mr. Mason?» Han blunker. «Vet ikke,» sier han matt. «Rundt elleve, kanskje? Det var litt forvirrende. Travelt. Mange gjester, ikke sant?» «Men klokken var tolv da dere oppdaget at hun var borte?» «Vi tenkte det var på tide at barna la seg. Gjestene begynte å dra. Men vi fant henne ikke. Vi lette overalt. Vi ringte til alle vi kom på. Den lille jenta mi – den nydelige lille jenta mi –» Han begynner å gråte. Det er fremdeles vanskelig for meg å takle det. Menn som gråter. Jeg snur meg mot Sharon. «Mrs. Mason? Hva med deg? Når så du datteren din sist? Var det før eller etter fyrverkeriet?» Plutselig skjelver hun. «Før, tror jeg.» «Og når begynte fyrverkeriet?» «Ti. Så snart det ble mørkt. Vi ville ikke sette i gang for sent. Man kan få vanskeligheter. Folk kan melde fra til kommunen.» «Dere så altså Daisy før det. Var hun i hagen eller i huset?» Hun nøler og rynker pannen. «I hagen. Hun løp rundt hele kvelden. Som en liten ballets dronning.» Jeg tar meg selv i å undre på når jeg hørte det uttrykket sist. «Så Daisy var i godt humør – hun var ikke urolig for noe, så vidt du vet?» «Nei, ingenting. Hun hadde det storartet. Hun lo og danset til musikken. Som jenter gjør.» Jeg kikker på broren for å få med meg reaksjonen hans. Men han reagerer ikke. Han sitter påfallende stille og tenker seg om. «Når så du Daisy sist, Leo?» Han trekker på skuldrene. Han vet ikke. «Jeg så på fyrverkeriet.» Jeg smiler til ham. «Liker du fyrverkeri?» Han nikker, men ser ikke rett på meg. «Vet du hva? Det gjør jeg også.» 13
Han kikker opp, og det oppstår en flyktig kobling mellom oss, men så senker han hodet igjen og begynner å skyve på den ene foten og lage sirkler i det langhårede teppet. Sharon strekker ut hånden og dunker ham på beinet. Han stanser. Jeg snur meg mot Barry igjen. «Og sideporten til hagen var åpen, stemmer det?» Barry Mason lener seg bakover og blir plutselig defensiv. Han snufser høyt og tørker nesen med hånden. «Man kan ikke gå opp og ned og åpne døren hvert femte minutt, kan man vel? Det var lettere å slippe inn folk den veien. Så ble det mindre søl inne.» Han kikker på kona. Jeg nikker. «Selvfølgelig. Jeg ser at hagen grenser til kanalen. Har dere en port som fører ut til trekkveien?» Barry Mason rister på hodet. «Ja, særlig! Kommunen ville aldri ha tillatt det. Han kan umulig ha kommet derfra.» «Han?» Han ser bort igjen. «Hvem enn det var. Jævelen som tok henne. Jævelen som tok min lille Daisy.» Jeg skriver «min» i notatboken og setter et spørsmålstegn ved siden av. «Men du har ikke sett en mann?» Han trekker pusten dypt, brister i et klynk og ser bort mens tårene begynner å renne igjen. «Nei. Jeg har ikke sett noen.» Jeg blar gjennom papirene mine. «Jeg har bildet av Daisy som dere ga til overbetjent Davis. Kan dere fortelle meg hva hun hadde på seg?» Det blir stille. «Vi hadde karneval,» sier Sharon omsider. «For barna. Vi tenkte det ville være hyggelig. Daisy var kledd som navnet sitt.» «Unnskyld, jeg forstår ikke –» «Daisy betyr tusenfryd. Hun var kledd som en tusenfryd.» Jeg fornemmer Gislinghams reaksjon, men tillater meg ikke å se på ham. «Jeg skjønner. Og det betyr –» 14
«Et grønt skjørt, grønne strømpebukser og sko. Og hodepynt med hvite kronblader og gul midte. Vi fant kostymet i den butikken på Fontover Street. Det kostet en formue, selv om vi bare leide det. Og vi måtte betale depositum.» Stemmen begynner å skjelve. Hun gisper, knytter neven og presser den mot munnen med dirrende skuldre. Barry Mason strekker ut armen og legger den rundt kona. Hun klynker, gynger frem og tilbake og sier til ham at det ikke er hennes feil, at hun ikke visste noe, og han begynner å stryke henne over håret. Det oppstår enda en pause, før Leo plutselig skyver seg forover og hopper ned fra sofaen. Alle klærne hans virker litt for store; hendene er nesten helt skjult i ermene. Han kommer bort og gir meg telefonen sin. På skjermen er det et stillbilde fra en video. Et bilde av Daisy i den grønne kjolen. Hun er et nydelig barn, ingen tvil om det. Jeg trykker på Play og ser på i femten sekunder mens hun danser for kameraet. Hun er full av selvtillit og begeistring – hun utstråler det, selv på den lille skjermen. Da videoen stopper, sjekker jeg datoen – den er bare tre dager gammel. Vårt første lykketreff. Det er ikke alltid vi får tak i noe som er såpass ferskt. «Takk skal du ha, Leo.» Jeg titter bort på Sharon Mason, som har begynt å pusse nesen. «Mrs. Mason, kan du sende meg denne videoen hvis jeg gir deg nummeret mitt?» Hun vifter hjelpeløst med hånden. «Å, jeg er håpløs med sånne ting. Leo kan gjøre det.» Jeg kikker på ham, og han nikker. Panneluggen er litt for lang, men han blir visst ikke plaget av å få den i øynene. De er mørke, øynene hans. Like mørke som håret. «Takk, Leo. Tenk at du som er så ung, er så flink med mobiltelefoner. Hvor gammel er du?» Han rødmer, men bare så vidt. «Ti.» Jeg snur meg mot Barry Mason. «Hadde Daisy en egen datamaskin?» «Selvfølgelig ikke. Man hører så mye rart om barn og 15
internett nå for tiden. Jeg lar henne bruke PC-en min av og til, men bare når jeg er i rommet.» «Så hun har ikke e-post?» «Nei.» «Har hun en mobiltelefon?» Denne gangen er det Sharon som svarer. «Vi syntes hun var for liten. Jeg har sagt at hun kan få en til jul, når hun har fylt ni.» I så fall mister vi en mulighet til å spore henne opp. Men det sier jeg ikke. «Så du noen sammen med Daisy i kveld, Leo?» Han rykker til og rister på hodet. «Eller tidligere? Har noen hengt rundt i området? Har du sett noen på vei til eller fra skolen?» «Jeg kjører dem til skolen,» sier Sharon skarpt. Som om det er slutten på samtalen. Så ringer det på døren. Gislingham smekker igjen notatboken. «Det er sikkert krimtek. Eller hva enn vi skal kalle dem nå.» Sharon ser forvirret på ektemannen. «Han mener åstedsgranskerne,» sier Barry. Hun snur seg mot meg. «Hvorfor kommer de hit? Vi har ikke gjort noe.» «Jeg vet det, Mrs. Mason. Ta det med ro. Dette er vanlig prosedyre i – når et barn blir borte.» Gislingham åpner inngangsdøren og slipper dem inn. Jeg kjenner igjen Alan Challow med en gang. Han begynte i jobben et par måneder etter meg, og han holder seg ikke godt. For lite på toppen, for mye rundt livet. Men han er dyktig. Svært dyktig. Han nikker til meg. Vi behøver ikke utveksle høflighetsfraser. «Holyroyd henter utstyret fra bilen,» sier han kort. Papirdrakten hans knitrer. Det kommer til å bli helt jævlig inne i den når solen står opp. «Vi går opp først,» sier han og trekker på seg hanskene. «Så begynner vi utenfor når det blir lyst. Ingen presse ennå, ser jeg. Det er i det minste bra.» 16