Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen - Da Gud skiftet mening

Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen

Da Gud skiftet mening Femti år som forandret kirken

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 Forfatterne har fått støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-59604-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10,7/13,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Der alt ble nytt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Drømmen om den kristne staten . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bispekors og revolusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Borgerskapets kirke møter Karl Marx . . . . . . . . . . . .

Gud bevare Afrika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Høvdingene på fjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Rettferdigheten kan ikke vente» . . . . . . . . . . . . . . . .

Menneskerettigheter – for hvem? . . . . . . . . . . . . . . . . .

For Guds skyld: La elva leve . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Atombomben eller rettferdig krig . . . . . . . . . . . . . . . .

Abortloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ut av statskirken! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Kjerka er vår!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvor hellig en ånd? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jesus, hippier og forførere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Guds eget folk, og de andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det hellige fattigfolket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På gullstol i Guds hus? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Statens kirke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 18 24 32 41 50 61 64 68 72 76 90 96 113 118 124 130 138 143

«Kongen skal stedse bekjende» . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å lese Bibelen nedenfra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Er Gud en mann? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Guds skeive barn? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jesus og imamens sønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Blomstene ved kirkens dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et synkende skip? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etterord: Har Gud skiftet mening? . . . . . . . . . . . . . . .

151 159 168 176 184 188 193 198

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

206 213

Forord

Skiftet Gud mening i 1968? Når påstanden kommer fra to hvite menn som begynte voksenlivet dette året, kan det fort bli en tilbakeskuende forherligelse av en historie vi selv har tatt del i. Arbeidet med denne boken har gitt oss mulighet til ettertanke og kritisk refleksjon over det vi selv har tenkt, trodd og vært med på, i løpet av disse årene. Vi har forandret oss, og vi har skiftet meninger. Forveksler vi Gud og oss selv – når vi velger en slik boktittel? Året 1968 forandret Den norske kirke. Det var uventet.

Sammen med monopolkapitalismen, finansnæringen, Forsvaret og kongemakten var kirken den perfekte fiende for 68-generasjonen. De fikk knapt øye på hva som skjedde, og fortsatte å betrakte «de kristne» med de samme fordomsfulle brillene som før. Avisenes omtaler var like klisjéfylte.

Men kirken fikk sitt, innenfra. Det ble dyttet på autoritetene. Gamle kristelige meninger ble kritisk gjennomgått.

1968 er et symbolsk årstall, forbundet med oppbrudd og nyorientering. Denne boken er et forsøk på å etterspore virkninger i Den norske kirke. Mange har brukt mye kraft 7

og innsats for å forandre kirken, enten i samspill med eller i direkte motstand mot andre som også har formet vår kirke.

Mange av dem som har gjort kirken til det den er i dag, var for øvrig ikke født, eller knapt blitt tenåringer, da 1968 inntraff.

Dette er ikke en bok om de kirkelige 68-erne, ei heller om kristen-sosialistene i Norge. Ikke alle som har bidratt til endring, var sosialister.

1968 symboliserer et kirkelig oppbrudd, preget av to anliggender: – En urettferdig verdensorden kan ikke fortsette. Det er kirkens oppgave å kjempe for fred og rettferdighet.

– Autoriteter som ikke er troverdige og som ikke ivaretar menneskeverd og rettferdighet, kan og må forkastes.

Men skiftet Gud mening i 1968? For mange er det en umulig tanke at Gud kan skifte mening. Likevel har vi sett at det som det ene året handlet om bibeltroskap, eller var et «bekjennelsesspørsmål», det neste tiåret var en sak man kunne ha flere meninger om.

Denne boken er ingen objektiv historiefortelling. Den er forfattet av en journalist som siden 1968 har fulgt Den norske kirke på så nært hold at hans egen journalistikk til tider har hatt ringvirkninger inn i kirken. Han har vært kirkejournalist i Dagen og Aftenposten, utenriksmedarbeider i NRK og vært informasjonssjef i ACT, lokalisert i Kirkenes Verdensråds økumeniske senter i Genève.

Den andre forfatteren har hatt sine fleste arbeidsår i Den norske kirke. Han har vært konsulent og generalsekretær i Mellomkirkelig råd, sogneprest og prost på Røa og i Vestre Aker prosti, vært personlig rådgiver for to utenriks8

ministre, sittet i Kirkenes Verdensråds sentralkomité, og ledet flere utredninger som har handlet om endringen av forholdet mellom stat og kirke. Derfor er boken også, men ikke bare, en personlig beretning. Stykkevis er den preget av vår egen hukommelse og private arkiver. Det ligger subjektive vurderinger til grunn for hva som er tatt med og hva som er utelatt. Det har, av den grunn, vært umulig å dokumentere alt med fotnoter. Vi har noen steder benyttet den pussige løsning med å omtale oss selv i tredjeperson. Andre kilder finnes i litteraturen i listen bakerst i boken.

Vi er takknemlig for at John-Willy Rudolph har latt oss benytte hans private arkiv. Vi takker også Aud V. Tønnessen og Dag Kullerud for kritiske innspill underveis. Vi har ført samtaler med flere titalls aktører og observatører.

De skal takkes, men vi nevner ingen navn, av frykt for å glemme noen. Året 1968 har selvfølgelig ikke forårsaket alle forandringer i Den norske kirke de siste femti år. Denne boken handler både om hendelser som åpenbart var knyttet til det symbolske år 1968, men også om hendelser som har en mer kompleks, eller ingen, forbindelse. Boken er heller ingen fullstendig kirkehistorie for perioden 1968–2018.

Den må skrives av andre. Men mange har små og store, spennende og interessante fortellinger fra disse årene. Vi oppfordrer alle til å dele dem slik at vi sammen kan tegne et fargerikt bilde av fem spennende tiår i Den norske kirke.

Vi har skrevet denne boken i kjærlighet til en kirke som har næret vår tro og gitt rom for vårt engasjement, nettopp fordi den har latt seg utfordre av det vi tror: 9

At 1968 var Guds utfordring til kirken, og til den enkelte kristne, til oppbrudd.

Oslo, juni 2018 Trond Bakkevig

Tomm Kristiansen

Der alt ble nytt

Ved søylene i den storslagne Uppsaladomen sto en norsk student med en plakat: «Kirkene bør påvirke regjeringene».

En annen student sto med en annen tekst: «Den existerande ekonomiska ordningen utövar ständigt våld!» Studentene deltok i den stormfylte generalforsamlingen til Kirkenes verdensråd sommeren 1968. 2500 mennesker var kommet til Uppsala. Plakater med bilde av et fattig, sultent barn hang over hele konferanseområdet. Det sto: «Lillebror ser deg».

Kvelden i forveien hadde studenten og andre ungdomsdelegater «okkupert» katedralen. De ville at generalforsamlingens radikale budskap skulle følges av handling, og tilbrakte natten i domkirken med å diskutere hvordan dette kunne skje, og å synge og be. Flere sentrale kirkeledere sluttet seg til protesten og uttalte at ungdomsdelegatene markerte noe nytt, konstruktivt og utfordrende.

Møtet var starten på en omveltning som kom til å ryste kristenheten, og radikalt endre Den norske kirke.

Noen måneder tidligere hadde fransk ungdom sloss mot politiet i Paris’ gater. Det var heller ikke til å forstå. De hadde aldri hatt det bedre, med studielån og økt velstand.

De erklærte Sorbonne-universitetet for en «folkerepub11

likk», og boikottet eksamen. 200 000 demonstrerte. Politiets brutalitet under gateslagene var beviset for at de sloss mot en autoritær overmakt av universitetsledelse, industri og myndigheter, alt representert ved politiet.

Ungdomsopprøret spredte seg til arbeiderne. Da sommeren tok til, var seks millioner i streik. De okkuperte like godt fabrikkene de arbeidet i. Oppstanden spredte seg til Berlin, hvor studentene inspirerte fabrikkarbeiderne til generalstreik. Selv stormet de universitetet. Studentmenigheten i Berlin var en del av opprøret. Den norske kandidatstipendiaten Øyvind Foss var en av de aktive i menigheten.

De ante ikke at de noen tiår senere skulle få oppnavnet 68-ere, og at bindsterke verk skulle bli skrevet om deres demonstrasjoner. Heller ikke at de selv en dag skulle innta de samme maktposisjonene de ønsket å rive ned. De ante ikke at de var i ferd med å snu Europa. Men de drømte om det. Og amerikanske studenter visste like lite at den Vietnamkrigen de demonstrerte mot, ville ta slutt, ikke minst på grunn av dem selv. Ånden fra studentopprøret spredte seg noen uker senere til en av Skandinavias fornemste katedraler.

Den norske katedralokkupanten var studenten og pinsevennen John-Willy Rudolph. Han hadde reist Europa rundt på interrail, og forskjellene han hadde sett, gjorde ham til sosialist. Han kunne også tale i tunger, men her ropte han slagord. Sammen med andre hadde han forhandlet i timevis for å kunne stå i Uppsaladomen med plakater under avslutningsgudstjenesten. De fikk lov, men måtte ikke si noe høyt.

Det var greit for Rudolph. Gudstjenesten skulle TV-overføres til 100 millioner potensielle seere over hele verden. Studentene vandret opp midtgangen, og kirkegjengerne kunne 12

lese: «Rasisme er en fornektelse av kristen tro». Andre plakater forlangte at USA skulle slutte å bombe Vietnam, at det måtte bli slutt på Biafra-krigen, og kunngjorde at Gud sto på de fattiges side.

Plakatene var ikke ytringer mot kirkemøtet, men sitater fra vedtak møtet hadde gjort. De ville holde kirkene fast i deres egne uttalelser og forplikte dem, også den dagen de dro hjem. I benkeradene satt en fargerik menighet. Erkebiskopen av Canterbury i knall rødt. Ortodokse erkebiskoper i svart og med høy mitra på hodet. Enkle nonner fra India, brusende kvinner fra Afrika i store, fargerike kreasjoner.

Studentopprøret hadde flyttet fra Paris og Vest-Tyskland og inn i kirkene. Ungdommene gikk pilegrimsmarsj fra Stockholm til Uppsala i øsende sommerregn. De sang salmer og protestsanger langs motorveien. De var ikke kirkens fiender på vei til et slag. De var kirkens egen ungdom som ville kjempe den gode kamp. De ville be kirkene gå i seg selv, åpne øynene og se hvor urettferdig verden var. I ukene som fulgte, fikk den vestlige verden den kristne tro presentert på en måte den aldri før hadde opplevd. Og det var ikke bare demonstrantene som snakket på en ny måte. Også kirkens ledere hadde lært seg et nytt språk.

Ungdommene etablerte sitt eget sted, Club 68, med skjenkerett. Den holdt åpent til tre om natten. Kritikere fikk holde foredrag, debatten gikk friskt. Om kvelden var det jazz med artister som Jan Johansson, George Riedel, Rune Gustafsson, Cornelis Vreeswijk og Peter Seeger. Den siste sangeren hadde vært svartelistet i USA. Olle Adolphson hadde skrevet musikk han selv skulle framføre i kirken, til tekster som var en del av liturgien.

13

Borgerrettsforkjemperen og fredsprisvinneren Martin Luther King var invitert til å holde hovedtalen, men ble skutt tre måneder tidligere i Memphis. I stedet talte den svarte amerikanske forfatteren James Baldwin, omtalt i Aftenpostens referat som «negerforfatter». Han tok et dirrende oppgjør med den hvite manns rasisme, og han ga begrepet «synd» et nytt innhold: Ikke bare jeg, men hver eneste svarte mann kjenner hundrer av mennesker, tusen av mennesker som går til grunne i mitt land mens vi står her, de går under og er uten håp, de går under i fengslene i mitt land og i andre land. Av én grunn, av én eneste grunn: fordi de er svarte og fordi samfunnet de er født inn i, det kristne samfunn, har bestemt og forordnet denne ødeleggelse, for å bevare sin makt.

For enhver som tar galileerens forkynnelse alvorlig, er dette naturligvis meget nær synden mot Den Hellige Ånd, som dere vet at det ikke er tilgivelse for.

Et kirkemøte med interesse for verden og et kritisk blikk på seg selv? Arbeiderbladets utsendte medarbeider, Arne Treholt, mente at treenigheten nå så ut til å ha fått et fjerde medlem: Mao Zedong. Den mer erfarne utsendte fra Aftenposten, Harald Stene-Dehlin, hadde liten entusiasme for det han så av ungdommelig iver: «Det er grunn til å sette ett og annet spørsmålstegn ved engasjementets ekthet.» Han kalte dem en «høytskrikende heiagjeng» og «palmesvingende hosiannaropere som ganske sikkert melder pass når det blir tale om personlig lidelse og korsfestelse.»

Over delegatene, i Fyrrishallen i Uppsala, hang generalforsamlingens motto: «Se, jeg gjør alle ting nye», et vers fra 14

Johannes’ åpenbaring. Hvordan kunne kirken og verden bli ny? Bibelverset inviterte dem som var kommet til å tenke om igjen, i stedet for å bekrefte gamle sannheter. I møtet med representanter for den svarte befolkning i USA og SørAfrika, som levde i et undertrykkende, rasistisk samfunn, fikk bibelversene ny mening. Fra mange av verdens hjørner kom det kirkeledere som visste lite om pietismen, men mye om fattigdom og nød.

«Det kristne liv krever villighet til å bli forandret og til å forandre den verden som ennå ikke har nådd det mål Gud har satt for den. Kristne mennesker har ofte vært motstandere av forandring», sa kirkemøtet og la til, for å piske sine forsamlinger over hele verden: «Ikke alle ser på kirken som et samfunn av glade mennesker med et håp og et budskap til verden, mennesker som er i stand til å tilgi, som kjemper for økonomisk rettferdighet og menneskeverd, som har omsorg for syke og de foraktede, som støtter og forsvarer vitenskapens, forskningens og kunstens ansvarlige frihet.»

De mente at ingen livsstil er kristen hvis den er likegyldig overfor andre menneskers lidelse. Kirken skal fordømme rasisme i enhver form, og kirkemøtets vedtak lister opp datidens tapere: «Vandrearbeideren i Europa, negeren og indianerne i Nord- og Sør-Amerika, afrikanere overalt under deres lange lidelse, arabere, jøder, sigøynere, armenere, koreanere og australske urinnvånere; det gjelder alle som lider på grunn av sin rase.»

I en annen rapport uttryktes dette enda mer radikalt: «Guds ord vitner om at Kristus stiller seg på de fattiges og undertryktes side.» Den samme tanke lå til grunn for det som møtet uttalte om misjonens formål: «For ingen kan vende seg til Gud uten at han på samme tid blir stilt ansikt 15

til ansikt med sitt medmenneske på en ny måte. Det nye liv frigjør mennesket til fellesskap og setter det i stand til å bryte gjennom raseskiller og nasjonale, religiøse og andre murer som bryter ned menneskehetens enhet.»

Uppsalamøtet utfordret kirkene til å lese Bibelen på en ny måte. I Bibelen, troende menneskers ytterste autoritet, er solidaritet et krav fra Gud. Kampen mot ondskap inkluderer først og fremst at fattige løftes opp, svarte får sitt menneskeverd og krigen stanser. Urett strider mot Guds vilje.

Og kirken har altfor lenge hensatt seg til den milde omsorg for enkeltmennesker, og latt seg binde til de mektige. Kirken bør bøye kne.

Kirkemøtet lot sosialetikken utfordre kirker, også den norske, som stort sett hadde konsentrert seg om individetikken. Kirkens gudstjenesteliv ble dermed flyttet inn i kampen for en verden der fred og rettferdighet får råde.

Kirkemøter har sin egen høystemte, språklige sjanger, men lot den ligge nå: «Den kristne gudstjeneste må ta del i kampen mot demoniske krefter som vil stenge mennesker inne i nasjonalismen. Gudstjenesten må gjenspeile at verden er preget av rasisme, klasseskiller, krig og fattigdom.»

Misjon var kjent som arbeidet for å spre evangeliet til dem som ikke hadde hørt det. Fra Uppsala kom andre ord.

Kirken skal invitere mennesker med annen eller ingen tro, til dialog. Gjennom en samtale kan begge få ny innsikt. Det kan åpne for nye former for fellesskap og felles tjeneste.

Kirkens misjon består også i å delta i alt som bygger gode fellesskap og gode samfunn.

Kirkene fra Midtøsten var ikke tause tilhørere; de utfordret de europeiske og amerikanske lederne. Mange vestlige kirker måtte tenke seg om flere ganger før de stemte for en 16

resolusjon som forsiktig omtalte Israels annektering av ØstJerusalem: «Annektering med makt må ikke tolereres.»

For kirkelederne var ikke Vietnamkrigen et nødvendig onde for å stanse kommunismens utbredelse i Indokina, tvert imot mente de at «Amerikanernes bombing av NordVietnam, og all bruk av masseødeleggelsesvåpen, (bør) opphøre øyeblikkelig og betingelsesløst.» De mente at en løsning på krigen ikke kunne oppnås med militære virkemidler. Den er «det vietnamesiske folks eget valg». USAs innblanding er en tragedie. Uttalelsen fikk tilslutning fra toneangivende amerikanske protestantiske kirker.

Delegasjonen fra Norge sluttet seg til en hel bok av vedtak som lå langt fra det som var gjengs teologi i Den norske kirke. De kjempet for å få inn flere klassiske uttrykksmåter om tro og lære. De lyktes med det. De tok også imot de utfordringer ungdommene presenterte og mange av de radikale vedtak møtet hadde gjort. Men ville de mene det samme når de kom hjem?

Drømmen om den kristne staten

Da kirkelederne i 1945 kom ut av fangenskapet på Grini, hadde de drømmer om et samfunn bygget på deres oppfatning av kristne verdier. Under krigen hadde kirken stor oppslutning. Prestene i statskirken hadde lagt ned sine embeter, men forble i sine menigheter. Folk sluttet opp om dem. Mange ble døpt i et vaskevannsfat på bedehuset. Under fangenskapet hadde stridbare kirkeledere lagt bak seg mellomkrigstidens konflikter mellom konservative og liberale teologer. Indremisjonslederen Ole Hallesby og misjonslederen Ludvig Hope fant åndelig fellesskap med den liberale Kristian Schjelderup, som siden ble biskop på Hamar. Hallesby fant også fram til arbeiderpartimannen Einar Gerhardsen, som var utmeldt av statskirken. Hallesby ble fasinert av hans tanker om solidaritet og gjenkjente sin egen overbevisning i Gerhardsens visjon. De mente det kunne bygges broer til arbeiderbevegelsen, selv om den, og særlig lederskapet, hadde en radikal og kirkekritisk fortid.

På slutten av attenhundretallet hadde det vokst fram et sterkt og myndig kristenfolk. Da Venstre og partiets leder, Johan Sverdrup, i 1884 ville innføre parlamentarismen, 18

protesterte presten og indremisjonsgründeren Gisle Johnson. Han mente parlamentarismen representerte vantroen, hvis mål var «tilintetgjørelse af den Magt, Christendommen hidtil har øvet over vort Folkeliv». Gisle Johnson forfattet i 1883 et opprop «Til Christendommens Venner i Vort Land» hvor han sammenlignet demokratiet med den mørke dagen da Pontius Pilatus ledet den skamslåtte Jesus ut til folket, og spurte dem om han skulle settes fri. Det var «Folkeviljen, som bragte Kristus på Korset». Johnson ville ha «den kristelige Stat» styrt av Kongen. Biskopene skrev under oppropet.

Men mange kristne foretrakk Sverdrups parlamentarisme og folkestyre framfor Johnsons konge- og embetsmannsstyre. De ville ha demokrati og pietisme, og opprettet lekfolksorganisasjoner hvor kvinner fikk innflytelse lenge før de fikk stemmerett ved politiske valg. Medlemmene og deres ledere var alle døpt i Den norske kirke, men var ikke støttespillere for prester som bare nøyde seg med å være seremonimestre for dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser.

Kirkestrid, mer enn åndelig fellesskap på tvers av kirkelige retninger, preget nittenhundretallets begynnelse. Lekfolkets ledere var konservative og «bibeltro», som de kalte seg. De avviste teologer som med historisk-kritiske metoder stilte spørsmål ved Bibelens bokstavelige troverdighet og kirkens dogmer. De kristelige lekfolksorganisasjonene tok et oppgjør med den liberale teologien i Calmeyergatens Missionshus i januar 1920. Professor Ole Hallesby ved Det teologiske menighetsfakultetet var den åndelige høvding for disse organisasjonene. De vedtok at de ikke ville samarbeide med noen som forfektet liberal teologi. I stedet byg19

get de, i regi av entreprenøren Hallesby, sitt eget religiøse imperium med skoler og høyskoler. De mente at Guds rike var i kamp med sterke, anti-kristelige krefter. I striden mellom de teologiske retningene og med arbeiderbevegelsen påberopte lekmannsbevegelsen seg, bramfritt, å representere Guds vilje.

Etter krigsårene og opplevelsene i fangenskap håpet Hallesby det skulle være mulig å bygge en bro til arbeiderbevegelsen. I motsetning til Gisle Johnson var Hallesby tilhenger av demokrati og folkestyre, men hans etikk hadde for lengst vist at han også var tilhenger av markedsøkonomi og privat eiendomsrett. Da drømmen om det kristne Norge brast i etterkrigstiden, var det ikke bare fordi lekmannsbevegelsens ledere mente at arbeiderpartistaten var sekulær og til dels ble oppfattet som kristendomsfiendtlig.

Hallesby og hans medspillere sto for en annen, konservativ tenkning omkring viktige politiske og økonomiske spørsmål. Det var også andre konfliktpunkter. Kirken nøt allmenn respekt, særlig når den drev diakoni på lokalt plan og gjennom store diakonale institusjoner. Lekmannshøvdingene trodde, feilaktig, at Arbeiderpartiet bare godtok slik virksomhet når den var eid og ble drevet av det offentlige. Partiet så at de kristne institusjonene var profesjonelt drevet, uten tvangsforkynnelse og religiøse overgrep. Det var andre prosjekter som splittet. Karl Evang var direktør for det som etter krigen ble hetende Helsedirektoratet.

Den visjonære og handlekraftige legen lanserte allerede før krigen en dristig plan om seksuell opplysning. Mødrehygienekontorene delte ut kondomer, og soldatene til Tysklandsbrigaden fikk «gummi» på statens bekostning. Norges Kristelige Ungdomsforbund hadde drevet soldathjem ved 20

flere garnisoner. Disse ble erstattet med livssynsnøytrale tilbud.

Staten overtok også Hallesbys hjertebarn, Oslo Lærerskole. Han mente dette var uttrykk for et «flertallsdiktatur» hvor mindretallets ytringsfrihet ble kneblet.

Lekmannshøvdingene samordnet sitt arbeid gjennom Organisasjonenes Fellesråd. De kom sammen til sitt årlige Geilo-møte på vinterstid. I 1947 var de meget bekymret: Vi har talt om de forhold i vårt samfunns- og folkeliv som volder kristenfolket sorg og smerte. Styresmaktenes holdning når det gjelder soldathjemmene, Oslo Lærerskole, mødrehygienekontorene, utdeling av preventiver til soldater og sjøfolk, og tippeloven, har bedrøvet det norske kristenfolket dypt og truet det tillitsfulle forhold vi gjerne vil stå i til statsmaktene. En kilde til sorg og harme har mange av kringkastingens sendinger vært.

Til slutt beklaget Geilo-møtet seg over det norske folk med sitt «svære alkoholforbruk og slappe seksualmoral».

Geilo-møtet hevdet at de uttalte seg på vegne av «kristenfolket», men de representerte ikke andre enn seg selv og noen lekmannsorganisasjoner. Mennesker som var døpt, gikk i kirken og fastholdt sin tro, ble ikke definert som «kristenfolket». Geilo-generalene valgte sine hjertesaker.

Ole Hallesby ville ha et pietistisk Norge. Alt som kunne forstyrre, komme imellom Gud og en selv, var unødvendig.

Hans kultursyn delte verden i to, og han beskrev forskjellen i et foredrag på Geilo-møtet i 1946: «Nyttevekstene» var slike som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, 21

handel, husmoryrket, barneoppdragelse og pleie av syke.

Dette var båret av kristne verdier. På den annen side var det «prydplanter». Dem kunne kristne være foruten, slike som vitenskap, kunst, litteratur, musikk og teater. Det var en merkelig konklusjon fra en mann som var professor, skrev bøker og ledet en bevegelse kjent for sine kor og sangevangelister. * Etterkrigstiden tok slutt i 1965, da arbeiderpartiregjeringen ble erstattet av Per Bortens borgerlige firpartistyre. Mot slutten av sekstitallet var bare ti prosent av kvinnene i fullt lønnsarbeid. I 1968 var Norge blendahvitt – det var kun 168 afrikanere bosatt i landet, mens 421 kom fra Østen, og noen av dem var studenter.

Velstanden økte. Statens lånekasse for utdanning var etablert i 1947. Den bidro til at utdannelse ble en mulighet for alle. I en femtenårsperiode etter 1965 ble antallet studenter femdoblet. Det gjæret blant ungdom, som ble opptatt av utdannelse, egne penger, prevensjonsmidler, musikk – og informasjon om forholdene i og utenfor Norge, bidro.

Angsten for autoriteter ble etter hvert borte. Et engasjement mot forurensing våknet. Noe var feil med fordelingen i verden. Burde ikke Vietnamkrigen snart ta slutt? Burde ikke jentene få utdanning og like bra jobber som guttene?

Hvor var kirken i denne utviklingen? Bispemøtet hadde siden 1956 gjentatte ganger uttalt seg mot atomvåpen.

I uttalelsen fra 1960 beskrev de atomvåpenet som en del av et avkristnet samfunn: «Atombomben står, for et kristent syn, som en sekularisert sivilisasjonstrussel mot oss alle.»

Men, de var ikke enige om å ta til orde for «ensidig atom22

nedrustning», og uttalte at deres uenighet også avspeilte den uenighet som finnes «blant kristne mennesker».

Det fantes også andre politiske spørsmål der kirken utfordret regjeringen. Ofte dreide det seg om kjønnslivet.

NRK hadde sendt et hørespill som forfektet annet enn kristne livsholdninger, og det hadde vært banning på luften. I 1963 sa daværende magister Erik Grønseth i en NRK-debatt at skoleelever i niende klasse burde få seksualopplysning og prevensjonsveiledning hos skolelegen. I programmet deltok også skoleungdom som fortalte om sitt sexliv. NRK fikk 129 000 protestunderskrifter. Bispemøtet vedtok en uttalelse som satte spørsmålstegn ved om NRK hadde rett til å gi rom for slike meninger: «En kristen stats ansvarlige institusjoner kan og må ikke stille seg til disposisjon for en privat mening som direkte undergraver statens etiske grunnvoll og idealer.» Bispemøtets preses, Johannes Smemo, forlangte personlig å få lese opp hyrdebrevet i NRK, og følte seg krenket da kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt sa nei.

Mye var i endring i samfunnet, men var kirken i endring? Mediebildet av det religiøse var preget av mørke biskoper og svartkledde prester med dyster orgelmusikk og begrenset innsikt i livets gleder. Indremisjonsselskapet var 100 år i 1968. Kanskje var det også tidstypisk at de feiret sitt hundreårsjubileum i 1968 under mottoet: «I fedres spor mot nye mål!»

Hvordan ville kirken – og de kristelige organisasjonene – møte de utfordringene som oppbruddet i 1968 signaliserte?

Bispekors og revolusjon

Studentopprøret på Blindern kom et halvt år senere enn i resten av Vest-Europa. I januar 1969 inntok en gruppe studenter seminarrom 90 i niende etasje på Filosofisk institutt og overtok driften av instituttet. I én uke inviterte de til diskusjon om universitetets rolle i samfunnet. Studentene nektet å avslutte aksjonen før de hadde fått sitt krav gjennom: en friuke til diskusjoner.

Det ble et mildt og voldsfritt studentopprør i Norge uten konfrontasjonene som fant sted i Paris, i Berlin og ved Berkeley i California. Opprøret handlet likevel ikke bare om nærliggende, hverdagslige endringskrav. Studentene ville ha et universitet uten autoritære strukturer og lærere. Kravet vokste til et oppgjør om demokrati og medbestemmelse, om det store underskudd på kvinner i universitetslærerstillinger, og om reformer i universitets- og høyskolesystemet.

For kristne studenter handlet det i stor grad om Norges og Vestens utnyttelse av ressursene i det som da ble kalt «den tredje verden»; Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Mange hadde lest professor Georg Borgstrøms rystende bok Mat for milliarder. Han beskrev hvordan handelsveier og makt gjorde at mat og tilgangen på mat var urettferdig 24