Regnvokteren

Regnvokteren

Tatiana de Rosnay

Regnvokteren Oversatt av Hanne Hay Sætre

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS www.bazarforlag.no Originaltittel: Sentinelle de la pluie (The Rain Watcher) © Éditions Héloïse d’Ormesson, 2018 This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, 2018 Oversatt fra engelsk av Hanne Hay Sætre Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Le pont Mirabeau av Guillaume Apollinaire, oversatt av Ragnar Hovland, fra samlingen Den melankolske vaktposten, Samlaget 1998.

Gjengitt med tillatelse fra oversetter og forlag.

Omslagsfoto: Rebecca Plotnick og Shutterstock Tilrettelegging av design: Nic Oxby Kart: © amb/m87design Sats og grafisk form: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB ISBN 978-82-02-57693-6 Takk til Nicolas Jolly, Laure de Pavillon, Catherine Rambaud og mine dyrebare første lesere. Takk til fotografene Charlotte Jolly de Rosnay, David Atlan, Alexi Lubomirski og Mélanie Rey. Takk til Laurence Le Falher for hennes kunnskaper om New York. Takk til Laetitita Lachmann.

Her er fem bøker som hjalp meg under skrivingen av denne: Paris Under Water av Jeffrey H. Jackson (Palgrave Macmillion) Paris coule-t-il? av Magali Reghezza-Zitt (Fayard) The Secret Life of Trees av Colin Tudge (Penguin) The Hidden Life of Trees av Peter Wohlleben (Greystone Books, norsk utgave: Trærnes hemmelige liv, Cappelen Damm) On Photography av Susan Sontag (Penguin) www.tatianaderosnay.com Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til familien min

And the stars look very different today.

Space Oddity, 1969, David Bowie

én Je passais au bord de la Seine Un livre ancien sous le bras Le fleuve est pareil à ma peine Il s’écoule et ne tarit pas marie, guillaume apollinaire

Jeg vil begynne med treet. Fordi alt begynner og slutter med dette treet. Det er det høyeste treet. Det ble plantet lenge før de andre. Jeg er ikke sikker på nøyaktig hvor gammelt det er.

Kanskje tre eller fire hundre år. Det er eldgammelt og mektig.

Det har ridd av forferdelige stormer, klart seg imot voldsomme vindkast. Det frykter ingenting.

Dette treet er ikke som de andre. Det har sin egen rytme.

Våren kommer senere til det, når alle de andre står i full blomst.

I slutten av april springer de nye, ovale bladene sakte ut på de øverste og midterste greinene. Ellers ser det dødt ut. Knudrete, grått og værbitt. Det liker å late som om det er dødt. Så durkdrevent er det. Og plutselig, som ved en kraftig eksplosjon, blomstrer alle knoppene. Treet triumferer med sin lysegrønne krone.

Ingen kan finne meg når jeg er der oppe. Jeg har ingenting imot stillheten. Det er ikke egentlig stillhet, for det er mange små lyder der. Raslingen i blader. Vindens uling. Bienes summing. Sikadenes gnissing. Vibrasjonene fra en fuglevinge. Når mistralen er våken og feier gjennom dalen, høres suset fra mange tusen greiner ut som selve havet. Det var hit jeg gikk for å leke. Dette var mitt kongerike.

Jeg forteller denne historien nå, én gang for alle, så jeg ikke må fortelle den igjen. Jeg er ikke flink med ord, verken muntlig eller skriftlig. Når jeg er ferdig, kommer jeg til å gjemme alt sammen. På et sted hvor det ikke vil bli funnet. Ingen vet om det. Ingen kommer til å få vite om det. Jeg har aldri fortalt dette.

Jeg skal skrive det ned, men ikke vise det frem. Historien vil for alltid være fanget på disse sidene.

«Det har vært sånn i to uker nå», sier den søvnige taxisjåføren. Regnet pøser ned, en brusende sølvgardin som skygger for alt dagslys. Klokken er bare ti om morgenen, men for Linden føles det som en glinsende våt skumring. Taxisjåføren sier han vil flytte for godt, rømme fra Paris, finne solen, dra tilbake til gode og varme Martinique, der han kommer fra.

Da bilen kjører ut fra Charles de Gaulle flyplass og lirker seg fremover på den stappfulle motorveien og ringveien som går rundt byen, må Linden si seg enig. De søkkvåte drabantbyene er et bedrøvelig syn, små kubistiske installasjoner med glorete neonreklamer som flimrer i duskregnet. Han ber sjåføren om å skru på radioen, og mannen kommenterer at han snakker perfekt fransk «til å være amerikaner». Linden smiler. Det opplever han hver gang han drar til Paris. Han svarer at han er fransk-amerikaner, født i Frankrike, fransk far, amerikansk mor, han snakker begge språk flytende uten aksent. Jøss, sier du det? Sjåføren snøfter, fomler med radioen, vel, monsieur ser i hvert fall veldig ut som en amerikaner, høy, atletisk, jeans, joggesko, ikke som disse pariserne som alltid skal gå i dress og slips.

På nyhetene snakkes det ikke om annet enn Seinen. Linden lytter mens knirkete vindusviskere skyver vekk bekker av regn i en endeløs kamp. Elven har steget i fem dager, siden 15. januar, og skvetter nå rundt anklene til Zouave. Linden vet at den enorme steinstatuen av en gammel kolonisoldat rett nedenfor pont de l’Alma blir brukt som folkets mål på vannstanden i elven. I 1910, under den store flommen som 10

oversvømte byen, hadde vannet steget helt opp til Zouaves skuldrer. Sjåføren puster ut. Det er ingenting man kan gjøre for å hindre en elv i å gå over sine bredder, ingen vits i å kjempe mot naturen, menneskene må slutte å tukle med den, dette er naturens måte å hevne seg på. Mens bilen beveger seg sakte fremover i den tregtflytende trafikken, og regnet trommer nådeløst på biltaket, kommer Linden til å huske på e-posten han fikk fra hotellet på tirsdag.

Kjære M. Malegarde, Vi ser frem til Deres ankomst og opphold hos oss fra fredag 19. januar klokken 12.00 til søndag kveld den 21. januar (sen utsjekking, slik De ba om). Trafikksituasjonen i Paris kan være problematisk på grunn av den høye vannstanden i Seinen. Da Hôtel Chatterton ligger i fjortende arrondissement, er det heldigvis ikke sårbart for flom og vil derfor ikke bli berørt av de uheldige omstendighetene. For øyeblikket meddeler prefekturet at det ikke er noe å bekymre seg for, men vi har som policy å informere våre gjester. Vær vennlig og si ifra hvis De trenger hjelp.

Vennlig hilsen administrasjonen

Linden leste den på flyplassen på vei fra LA til New York, hvor han skulle fotografere en britisk kvinnelig skuespiller for Vanity Fair. Han videresendte e-posten til søsteren Tilia i London, og til moren Lauren i Drôme-dalen, som skulle møte ham i Paris den fredagen. Linden hadde ikke lagt til Paul i e-posten, da faren bare tok imot brev og postkort, ikke e-poster.

Søsterens svar, som han fikk da han landet noen timer senere på JFK, fikk ham til å humre. Storflom?! Nå igjen? Husker du ikke at det var en skummel flom i Paris i november i fjor?

Og hva med den i juni 2016? Det har tatt oss flere år å få i stand denne fordømte helga, og nå dette?! Hun avsluttet med en rekke misfornøyde emojier. Senere svarte moren dem begge: Kommer med båt om vi så må, haler faren deres bort fra trærne. Endelig skal vi være samlet igjen! Ses på fredag, kjære 11

barna mine! Malegarde-familien skulle møtes i Paris for å feire syttiårsdagen til Paul, og den førtiende bryllupsdagen til Lauren og Paul.

Linden hadde ikke tenkt mer på hotellets advarsel. Da han dro fra New York med kurs for Paris torsdag kveld, følte han seg sliten. Det hadde vært to fulle dager, og før det, mange uker med hardt arbeid jorda rundt. Han ville helst ha flydd hjem til San Francisco, til Elizabeth Street, til Sacha og kattene. Han hadde ikke sett mye til Sacha, ikke kattene heller, den siste måneden. Rachel Yellan, den driftige agenten hans, hadde skaffet ham den ene jobben etter den andre, en svimlende runddans fra by til by som hadde gjort ham utmattet og klar for en pause. Det smale, blå huset i Noe Valley og de kjære beboerne av det ble nødt til å vente til denne spesielle familiesammenkomsten var over. «Bare oss fire», hadde moren sagt den gangen for mange måneder siden da hun hadde bestilt hotell og restaurant. Gledet han seg til dette? lurte han på da flyet lettet. Det var ikke ofte de hadde vært sammen, bare de fire, etter tenårene hans i Sévral hvor han hadde vokst opp.

I tillegg hadde han reist fra Vénozan, farens familieeiendom, i 1997, før han fylte seksten. Han så foreldrene en eller to ganger i året, og søsteren hver gang han var i London, som var ofte. Hvorfor hørtes «bare oss fire» både så koselig og skremmende ut?

På flyet til Paris leste Linden Le Figaro og oppdaget med et stikk av engstelse at situasjonen hotellet beskrev, faktisk var urovekkende. Seinen hadde gått over sine bredder i november i fjor, slik Tilia hadde påpekt, etter en våt sommer og høst, og før det i juni 2016. Parisere hadde holdt et våkent øye med Zouave og de små bølgene som skvulpet oppover leggene hans. Heldigvis hadde vannet sluttet å stige. Le Figaro forklarte at takket være moderne teknologi kunne man forutsi elvens utvikling tre dager i forveien, noe som ga dem rikelig tid til å evakuere. Men nå var hovedproblemet det kraftige regnværet som fortsatte med uforminsket styrke. Elven steg igjen, faretruende raskt.

Etter trafikkorker og flere dystre varsler på radioen kjører taxien over Seinen ved Concorde. Det regner så tett at Linden 12

bare så vidt skimter elven under dem, men han ser at de skummende vannmassene er unormalt store. Taxien snegler seg bortover den søkkvåte boulevard Saint-Germain og boulevard Raspail, og kommer til Hôtel Chatterton i tverrgaten Vavain.

I løpet av det øyeblikket det tar Linden å bykse fra bilen til inngangen, klistrer regnet det mørkeblonde håret hans til hodet, renner ned i nakken, trenger inn i sokkene. Den kalde vinterluften svøper ham inn, og det føles som om den følger ham inn i vestibylen. Han blir tatt imot av en smilende resepsjonist, smiler tilbake med dryppende hår, skjelvende, og rekker henne det franske passet (han har to). Han nikker til «Velkommen, monsieur Malegarde». Ja, søsteren hans kommer senere i dag med Eurostar, og foreldrene kommer fra Montélimar med tog.

Nei, han er ikke helt sikker på når. Er han klar over at toget til foreldrene vil bli omdirigert til Montparnasse og dermed ikke vil kjøre inn til Gare de Lyon på grunn av faren for oversvømmelse? Nei, han vet ingenting om det. Men det er absolutt mer praktisk, går det opp for ham, da Montparnasse stasjon bare ligger fem minutter unna Chatterton.

Resepsjonisten, som ifølge navneskiltet heter Agathe, gir ham tilbake passet sammen med en romnøkkel og sier til ham, uten å være påtrengende overstrømmende, at hun er en stor beundrer av bildene hans, og at det er en ære å ha ham som gjest. Er han her på grunn av moteuken også? spør hun. Han takker henne og rister på hodet, forklarer at dette er en familieweekend, han skal ikke jobbe, det er ikke satt opp et eneste fotooppdrag de neste par dagene, en velfortjent hvil.

Han har bare ett kamera med seg, forteller han, det gode, gamle Leica-kameraet. Han lot utstyret ligge igjen i New York hos agenten, og de eneste han har planer om å fotografere, er foreldrene og søsteren. Når det gjelder moteuken, er den så visst ikke en del av planen. Han skal overlate de glamorøse skapningene som stolprer av gårde på stiletthæler, til catwalkuniverset sitt med glitter og stas. Resepsjonisten ler litt forfjamset. Hun har hørt på TV at dersom Seinen fortsetter å stige like drastisk, kan moteuken bli avlyst. Nå er det Lindens tur til å bli overrasket. Han føler et stikk av dårlig samvittighet og klarer ikke å la være å tenke på hva det ville inne13

bære å avlyse moteuken som begynner i morgen, hvor enormt mye tid, krefter og penger som ville gå til spille. Resepsjonisten nevner deretter faren hans med ærbødighet og sier at det er en glede at «Mr. Treeman» skal bo hos dem, og Linden morer seg over iveren i stemmen (hun er lykkelig uvitende om hvor sterkt faren misliker det kallenavnet, hvor latterlig han syns det er, og hvor lite til overs han har for sin egen berømmelse).

Faren hans er slik en foregangsmann, fortsetter hun, kampen hans for å redde mektige trær verden rundt er beundringsverdig. Han gjør henne vennlig oppmerksom på at faren er sjenert, ikke sosial og pratsom som ham, men at hun kan glede seg til å treffe moren, som er familiens egentlige stjerne, og søsteren, Tilia Favell, som også er noe for seg selv.

Rommet i fjerde etasje med vinduer som vender ut mot rue Delambre, er varmt, bekvemt og pent innredet i syrinlilla og kremfargede toner, men litt i minste laget for den lange kroppen hans. Det står en kurv med godsaker på bordet: frisk frukt, roser, sjokolader og en flaske champagne på is med et håndskrevet kort fra hotellets direktør, madame Myriam Fanrouk.

Han husker da moren valgte Chatterton for to år siden, da hun hadde bestemt seg for å invitere til bryllupsdag- og bursdagsweekend. Omtalen var «sjarmerende, hyggelig og elegant lite hotell på venstre bredd, midt i hjertet av Montparnasse», og kommentarene på Trip Advisor var positive. Linden hadde overlatt til henne å organisere. Han hadde bestilt flybilletter da han visste hvordan arbeidsplanen hans ville se ut, ingen enkel sak for en frilansfotograf. Lauren hadde også valgt restauranten hvor de skulle spise middag i morgen, Villa des Roses, en énstjerners Michelin-restaurant på rue du Cherche-Midi, bak Hôtel Lutetia.

Hvorfor Paris? funderer han mens han pakker ut av den lille kofferten og henger opp den mørkegrønne fløyelsjakken som han skal ha på seg neste kveld. Tilia bodde i London sammen med datteren og ektemann nummer to, kunstekspert Colin Favell; Lauren og Paul bodde i Vénozan, like ved Sévral, i Drôme-dalen, og selv hadde han slått seg ned i San Francisco sammen med Sacha. Ja, hvorfor Paris? Paris betyr ikke mye for foreldrene hans. Eller gjør den det? Linden grunner på dette 14

mens han kler av seg, slenger fra seg de fuktige klærne og tar en varm dusj. Han vet at foreldrene møttes i Grignan under den forferdelige varmebølgen som forårsaket tørke i Frankrike sommeren 1976, da Paul jobbet som sjefsanleggsgartner på et ambisiøst hageprosjekt i utkanten av den lille byen. Tilia og han kunne historien ut og inn. Lauren, så vidt fylt nitten år, var i Frankrike for første gang sammen med søsteren Candice, som var to år eldre. De var født og oppvokst i Brookline i Massachusetts og hadde aldri vært i Europa før. De begynte med Hellas, dro deretter til Italia og arbeidet seg oppover Frankrike via Nice, Avignon, Orange. De hadde ikke planlagt å stoppe i Drôme-dalen, men det hadde vært for varmt til å dra videre, og de hadde bestemt seg for å tilbringe en natt på et beskjedent, men hyggelig bed and breakfast i Grignan. Mot slutten av den kvelende varme dagen satt søstrene og drakk et glass kald rosévin i skyggen på den svale plassen, der det rislet i en fontene ved foten av en majestetisk statue av madame de Sevigné – det store slottet hennes tronet over byen – da Paul kjørte forbi i pickupen sin. Han hadde på seg en falmet, hvit kjeledress som hadde noe Steve McQueen-aktig over seg, en frynsete stråhatt og rullings i munnviken. Lauren fulgte ham med øynene da han parkerte like ved en butikk i nærheten.

Han var bredskuldret og muskuløs, middels høy, og da han tok av seg hatten for å tørke svette av pannen, la hun merke til at han nesten ikke hadde hår, bare et parti med brunt dun på bakhodet. Nesten skallet, men ung, ikke engang tretti, tippet hun.

Candice spurte hvorfor hun stirret på fyren i kjeledressen, og Lauren hvisket: «Se på hendene hans.» Candice svarte rett ut at hun ikke kunne se noe spesielt med hendene hans i det hele tatt, og Lauren, hensatt i en slags transe, mumlet at hun aldri hadde sett noen røre ved planter på den måten. Faren deres, Fitzgerald Winter, var en flink hobbygartner, og det var moren deres Martha også. Jentene hadde vokst opp i et grønt, trerikt nabolag i Brookline ikke langt unna Fisher Hill, hvor beboerne brukte mye tid på å stelle i hagene sine: Med hagehansker på holdt de saksen i den ene hånden og vannkannen i den andre, mens de ivrig vurderte rosebuskens utvikling. Men denne mannen var annerledes, og Lauren klarte ikke å ta blikket bort fra 15

de kraftige, brune fingrene, observerte måten han la hodet på skakke på for å inspisere hver blomst, så hvordan han kjærtegnet greinene og blomstene på hver eneste plante han stelte med, holdt den i et sterkt, men forsiktig grep som trollbandt henne. Paul må ha følt at han ble iakttatt, for til slutt kikket han opp og så de to søstrene som satt litt lenger borte. Tilia og Linden kunne denne delen utenat også. Han så bare Lauren, beina, det lange håret, de skrå øynene, selv om Candice var akkurat like vakker. Han gikk bort til bordet hennes, og uten et ord ga han henne et lite oliventre i en potte. Hun snakket veldig lite fransk, og han snakket ikke engelsk i det hele tatt.

Candice kunne mer fransk enn søsteren, så hun var i stand til å oversette, men for dem var hun usynlig, bare en stemme som valgte de riktige ordene. Han het Paul Malegarde, han var tjueåtte år, og han bodde noen kilometer unna, i nærheten av Sévral, på veien til Nyons. Ja, han elsket planter, spesielt trær, og han hadde et vakkert arboret på eiendommen sin Vénozan.

Kanskje hun hadde lyst til å se det? Hun kunne gjerne få bli med, ville hun det? Å, men hun skulle dra videre dagen etter sammen med søsteren, de skulle til Paris og deretter til London, og da sommeren var over, skulle de reise hjem. Ja, hun kunne kanskje bli litt lenger, hun måtte se … Da Lauren reiste seg for å ta ham i hånden, tårnet hun over ham, men ingen av dem så ut til å bry seg det aller minste om det. Hun likte de skarpsindige, blå øynene hans, det sjeldne smilet, de lange pausene uten å si noe. «Han er ikke halvparten så kjekk som Jeff», sa Candice etterpå. Jeff var Laurens sossete kjæreste i Boston.

Lauren trakk på skuldrene. Hun skulle møte Paul igjen senere, ved fontenen. Det var fullmåne den kvelden. Heten ga seg ikke.

De hadde ikke lenger Candice til å oversette, men de trengte henne ikke. De snakket ikke særlig mye. David Bowie, Pauls store idol, sang fra kassettspilleren i pickupen mens de kikket på stjernene, hendene deres berørte hverandre så vidt. Jeffrey van der Haagen føltes veldig langt unna. Lauren Winter kom seg ikke videre til Paris, ikke til London heller, og hun reiste ikke hjem til Boston på slutten av den brennhete sommeren i 1976. Hun dro på besøk til Vénozan og endte med aldri å forlate stedet.

16

Linden tar et håndkle, tørker seg og smetter på seg en badekåpe. Han husker at moren hadde sagt noe om at Paris var det mest praktiske stedet å møtes for dem alle fire. Det hadde hun nok rett i. Og det skulle være en «ingen ektefeller og ingen barn-helg», hadde hun understreket. Det betydde ingen Colin, ingen Mistral (Tilias datter fra det første ekteskapet), ingen Sacha. Bare de fire. Han trekker fra gardinene og ser på regnet som strømmer ned mot det glinsende fortauet. En og annen fotgjenger skynder seg gjennom dråpene. Moren har flere spaserturer og museumsbesøk på programmet. Regnet og kulden vil så avgjort forstyrre planene hennes. Det er midt på dagen og mørkt i Paris, mens klokken er tre om natten i San Francisco. Han tenker på Sacha som sover i det store soverommet i øverste etasje, det bustete, mørke håret på puten, den myke, regelmessige pusten. Telefonen hans plinger, og han snur seg for å ta den ut av jakkelommen. Dude, er du her? Tilia kaller ham alltid «dude», og han svarer med «doll». Jeg er på rommet, doll. Nummer 46.

Like etter hører han et bestemt bank på døren og åpner den.

Søsteren hans står der, søkkvåt, dryppende hår som klistrer seg til hodet, vanndråper i øyenbryn og -vipper. Hun himler med øynene så bare det hvite syns, strekker ut armene foran seg og stavrer fremover som en zombie, noe som får ham til å le.

De klemmer hverandre, og som alltid er hun liten sammenlignet med ham, liten og kraftig, farens kroppsbygning, med de samme brede skuldrene, det samme firkantete kjevepartiet, de samme skøyeraktige, blå øynene.

Når Linden og Tilia er sammen, vet de aldri hvilket språk de skal snakke. De lærte begge språkene samtidig, snakket engelsk med moren, fransk med faren, men dem imellom blir det en forvirrende, rask blanding av begge, en fransk-engelsk potpurri av slang og egne kallenavn som gir andre mennesker hodepine. Mens Tilia tørker håret med et håndkle og deretter med hårføneren, legger Linden merke til at hun har lagt på seg siden sist han så henne, rett før sommeren, da han var i London som snarest. Men det kler henne å ha noen kilo ekstra, gir henne en femininitet hun ofte har manglet. Hun hadde alltid vært en guttejente, den typen jente som klatrer i trær, spil17

ler pétanque med mennene i landsbyen, plystrer med fingrene mellom tennene og banner som en bryggesjauer. Hun brydde seg ingenting om mote, sminke og smykker, men Linden legger merke til at i dag har hun på seg marineblå bukser med pent snitt, om enn våte, og matchende jakke, stilige svarte støvletter og et gullkjede i halsen. Han gir henne komplimenter for antrekket, og hun former navnet «Mistral» med leppene sånn at han får det med seg selv om hårføneren bråker. Den selvsikre, attenårige datteren hennes, en kunststudent med baskisk far (en berømt kokk), er Tilias motepoliti, og det ser ut til at hun gjør en god jobb. Da håret er tørt, går Tilia bort til TV-en og slår den på; hun sier at hun vil se på nyhetene om elven, og Linden ser at hun halter mer enn vanlig.

De snakker aldri om bilulykken hun var utsatt for i 2004, da hun var tjuefem år. Hun nekter å si et ord om den. Linden vet at hun nesten døde, at deler av venstre bein og hofte måtte skiftes ut, at hun hadde en komplisert operasjon og lå på sykehuset i et halvt år. Ulykken skjedde like ved Arcangues, da hun var på vei hjem til Biarritz sammen med bestevenninnene etter et utdrikningslag. En av jentene skulle gifte seg uken etter. De hadde leid bil med sjåfør for at de trygt skulle kunne drikke.

Klokken tre om natten kjørte en beruset bilist i full fart på den svingete veien og krasjet med minivanen deres. Fire jenter døde momentant, i tillegg til sjåføren deres og føreren av den andre bilen. Tilia var den eneste overlevende etter bilulykken, som skapte store overskrifter. Det tok henne mange år å komme over det, psykisk og fysisk. Ekteskapet hennes med Eric Ezri tok slutt noen få år etter, i 2008, og hun fikk omsorgen for deres eneste datter. Noen ganger lurer Linden på om søsteren egentlig har kommet over tragedien, om hun er klar over hvor mye den har kostet henne, at det er snakk om en stor del av livet hennes.

«Hvordan har Colin det?» spør Linden forsiktig mens Tilia bytter til nyhetskanalen. De vet begge – ja, hele familien vet – at den elegante, britiske ektemannen hennes, en innflytelsesrik kunstekspert som er spesialist på de gamle mesterne ved auksjonshuset Christie’s, den sjarmerende, glattbarberte ektemannen med briller, tørrvittige kommentarer og stort glis, er 18

en drukkenbolt. Ikke den sosiale typen drukkenbolt som tviholder i et lunkent champagneglass mens han sjangler rundt på fest sjarmerende pussa, delvis kamuflert av en tåke med harmløst visvas. Nei, han er den typen drukkenbolt man helst vil unngå. Han begynner dagen med gin klokken ti om morgenen og ender i koma, sammenkrøpet og hinsides denne verden på sin egen inngangstrapp i Clarendon Road, i en dam av sin egen urin. Tilia bruker litt tid på å svare, der hun sitter på hjørnet av sengen med blikket festet til TV-skjermen. Gamle svarthvitt-bilder av 1910-flommen i Paris flimrer forbi. Hun svarer tonløst at situasjonen er den samme. Colin hadde lovet at han skulle slutte, at han skulle legge seg inn på klinikken igjen (for tredje gang), men det var ikke blitt bedre. Han begynner å få problemer på jobb. Han hadde klart å skjule det en stund, men ikke nå lenger. Hun er lei. Colin er klar over det. Han sier at han elsker henne, og hun vet at han gjør det, men hun er i ferd med å miste tålmodigheten. For første gang ser Linden trass i blikket til søsteren. Hun ser bitter ut, sint. Da hun giftet seg med Colin Favell i 2010, ante hun ikke at han var alkoholiker. Han skjulte det godt. Han var stilig og kjekk. Nitten år eldre enn henne!

Hva så? Det så ikke sånn ut. Han var feiende flott, hadde et særdeles forførende Jagger-aktig smil, masse tenner. Han hadde også vært gift en gang før og hadde to voksne sønner. De møttes i London på en auksjon Tilia hadde gått på sammen med en venn. Mistral hadde også likt ham. I begynnelsen. Og så, gradvis, en god stund etter bryllupet, kom sannheten for dagen.

Drikkingen. Løgnene. Ondskapen. Han slår henne aldri, ikke Mistral heller, men ordene hans er avskyelige giftpiler. * Tilia fyller førti neste år, hun sier det til broren med et smil.

Den grusomme alderen, det forferdelige tallet, og ekteskapet hennes er en katastrofe. At hun ikke har jobb og blir forsørget av ham, er også en katastrofe. Men hun har ikke hatt en ordentlig jobb i hele sitt liv, og hvem vil vel ansette noen på hennes alder uten relevant utdanning eller erfaring av noe slag?

Linden avbryter henne. Hva med malingen hennes? Hun fnyser til broren. Malingen hennes? Enda en katastrofe. Han må 19

le, og hun ler også, selv om det ikke er noe å le av. Ja, selvfølgelig maler hun fremdeles, hun elsker det, og det redder henne, men ingen bryr seg en dritt om maleriene hennes. Ingen vil kjøpe dem, i hvert fall ikke ektemannens snobbete venner fra kunstverdenen. De rynker på nesen av alt som ikke er Rembrandt. Alt rundt henne er en katastrofe, bortsett fra datteren.

Datteren som ble født i desember 1999 under en kraftig storm, og som er oppkalt etter den sterke nordvestvinden som herjet gjennom barndommen til Tilia, betyr alt for henne.

Etter denne tiraden snur Tilia seg mot Linden og spør blidt: «Og hvordan har Sacha det?» Sacha har det bra, oppstartsfirmaet har mye å gjøre, det er mye stress, men Sacha takler stress. Det eneste problemet er at de ikke ser så mye til hverandre for tiden. Linden sitter alltid på et fly, og bryllupsdatoen blir stadig utsatt på grunn av reising, vel, de blir nødt til å gjøre noe med det. Tilia spør om faren deres endelig har møtt Sacha. Linden svarer nei, han har ikke det. Lauren og Sacha traff hverandre i New York i 2014 og hadde likt hverandre godt. De hadde møtt hverandre en gang til etter det, i Paris, og det hadde gått like bra. Faren deres drar bare fra Vénozan for å redde betydningsfulle trær, ikke for å besøke familien. Vet ikke Tilia det? legger han tørt til. Tilia fikler med kjedet sitt. Tror Linden kanskje at faren ikke vil møte Sacha? Linden visste at det spørsmålet ville komme. Søsteren har aldri sjenert seg for å være direkte, så han blir ikke overrasket. Men han har ikke noe svar. Han ser mot TV-en, hvor de nå viser et kart over Seinen, illevarslende røde piler peker hit og dit, viser mulige oversvømmelser. Han sier forsiktig at han ikke vet det. Han har aldri spurt faren rett ut, og han har aldri snakket med Sacha om det. Det eneste han vet, er at Sacha og han har vært sammen i nesten fem år, at de planlegger bryllup og at Sacha aldri har møtt Paul. Tilia bemerker at San Francisco ikke akkurat ligger i nærheten av Vénozan. Linden sier seg enig i det, men minner henne på den gangen for ikke så lenge siden da faren hadde reist til California, til et sted like ved Santa Rosa, for å hindre at et område med sjeldne redwood-trær ble hugget ned for å gjøre plass til en ny jernbanetrasé. En hel uke hadde Paul kjempet mot myndighetene sammen med en gruppe til20

hengere, bestående av arborister, dendrologer, forskere, botanikkstudenter, aktivister, historikere, naturelskere og økologer.

Han reddet trærne, men dro ikke på besøk til sønnen og Sacha, som bodde bare en times kjøretur unna. Han hadde hele tiden hatt en unnskyldning: Han hadde for mye å gjøre, eller var for sliten, eller så hadde han et annet sjeldent tre han måtte redde.

Linden skifter tema, får henne til å følge med på nyhetene. Under november-flommen i fjor hadde de tydeligvis så vidt unngått katastrofe takket være de fire enorme sjøene man hadde anlagt et stykke oppover elven mellom 1949 og 1990.

En drone filmer sjøene som ligger like ved Joigny og Troyes, omtrent to hundre kilometer fra Paris. De fungerer som reservoarer når vannet stiger for mye, og flommen i november i fjor ble redusert med minst en halv meter på grunn av dem. Problemet nå, fortsetter journalisten, er at sjøene fremdeles er fulle etter den forrige flommen; de har ikke hatt tid til å tømme seg igjen, og det har ikke holdt opp å regne på flere uker, noe som betyr at jorda er mettet og ikke lenger kan suge opp vann.

«Det ser faen meg ikke bra ut», mumler Tilia. Om bare det forbanna regnet kunne holde opp. De kan ikke gå ut engang fordi det er så vått. Kommer det virkelig til å bli oversvømmelse? Myndighetene eller hvem det nå enn er som har ansvaret, vil vel forhindre at det går helt ad undas? Det kommer sikkert ikke til å bli så ille. De fortsetter å se på TV. Det samme temaet dukker opp på alle kanaler: Seinen som stiger, det ustoppelige regnværet, og angsten som brer seg. Å, vi skrur av, jamrer Tilia, og Linden strekker seg etter fjernkontrollen.

Den eneste lyden nå er trommingen ute. De snakker om gavene til foreldrene. Linden har klart å få tak i den eneste Bowievinylplata Paul mangler, Station to Station, som han la på et lurt sted for mange år siden og aldri har klart å finne igjen.

Tilia hadde anskaffet den siste Bowie-biografien på fransk. Til moren, på bryllupsdagen, ble de enige om å spleise på en gave, som Tilia dro for å kjøpe i Old Bond Street, en diamantbesatt Tiffany-nøkkel, trygt forvart i en turkis boks.

«Jeg tror jeg legger meg litt», sier Linden diplomatisk til søsteren. Han har ikke store problemer med jetlag, han reiser for mye til å lide av det, men han vil være for seg selv en stund 21

før foreldrene kommer. Tilia tar hintet og reiser seg. På vei ut mumler hun ironisk at riktignok ser han utslitt ut, men han blir bare penere med alderen, mens hun ser ut som en heks. Det er fryktelig urettferdig. Han kaster godlynt en pute etter henne, og hun smeller igjen døren.

Det har bygd seg opp lag på lag med stress de siste ukene, og han kjenner det på stramheten i nakke og skuldrer. Han savner de varme, myke hendene til Sacha som knar bort spenningene.

Det er en lang liste med ting ved Sacha han savner, når han først begynner å tenke på det. Nå skal han jammen telle dem, tenker han mens han legger seg ned på sengen: humoren, smilet, den deilige maten, latteren, de brungrønne øynene – noen ganger brune, andre ganger grønne, avhengig av lyset – den fantastiske lukten rett under kjevebeinet, kjærligheten til opera og spesielt La traviata, entusiasmen, følsomheten, kreativiteten, den voldsomme tiltrekningskraften. Sacha og han har ikke vært så mye i Paris sammen, funderer han videre. Deres historie startet i New York i 2013.

Likevel betyr Paris mer for Linden enn han vil innrømme.

Han har et personlig forhold til byen, en inderlig historie som handler om kjærlighet, fortvilelse og glede, og den sitter dypt forankret i ham, som en bittersøt hemmelighet, og han tenker ofte tilbake på de tolv årene han bodde her, fra 1997 til 2009. Han ser for seg hvordan han tynn og hengslete, håpløst keitete, troppet opp på døren til Candice med ryggsekken sin og gleden over å være der, langt unna Sévral, foreldrene, Vénozan. Hva faen mente han med å dra hjemmefra, hadde moren tordnet, for å reise hvor, gjøre hva? Karakterene til Linden var ikke særlig gode engang; engelsklæreren hadde til og med sendt brev med hjem for å fortelle at Linden var «arrogant». Mens han hørte på morens protester, skjønte Linden at han aldri ville kunne forklare, aldri ville kunne beskrive hvor annerledes han følte seg på alle måter. Han var en fremmed, ja selv i sin egen hjemby. Han var en fremmed fordi moren var amerikansk og aldri klarte å kvitte seg med aksenten, altså var han halvt amerikansk, og det fikk han høre hver eneste dag på skolen, selv om faren hans kom fra en gammel Sévral-familie, selv om oldefaren hans, Maurice Malegarde, hadde tjent en 22

formue på de lønnsomme eskefabrikkene sine og hadde strødd litt glans over etterkommerne sine ved å skape Vénozan, et produkt av stormannsgalskapen tidlig på 1920-tallet, bygd for å ligne på en toskansk villa. Når det gjaldt engelsklæreren, den sure madame Cazeaux, hvordan skulle han få foreldrene til å forstå at hun var rasende på den perfekte engelsken hans som bare fremhevet hennes elendige aksent? Nei, han fikk ikke til å fortelle hvor utilpass han følte seg på skolen. Han hadde ingen å snakke med, ingen å betro seg til. Det var nesten som om han kom fra en annen planet, som om de andre intuitivt merket at han var annerledes og avviste ham. Han passet ikke inn, og det hadde gjort ham ulykkelig. Det var blitt verre i puberteten, da han skjøt i været og de andre følte seg underlegne. Det var så vidt han ikke fortalte moren at de hatsk kalte ham for amerikaneren og gjorde ham enda mer ulykkelig, noe han syntes var dårlig gjort siden han var født på sykehuset i Sévral, akkurat som de fleste av dem. De ga ham andre kallenavn også, sårende økenavn. Han følte seg uønsket, ulykkelig, ensom. Og det verste var at da moren hans av og til kom for å hente ham med den gamle pickupen, kledd i den korte dongerikjolen og cowboyhatten, stirret alle, både gutter og jenter, forelsket på henne. Kunne de noe annet? Hun var den vakreste kvinnen de hadde sett, et deilig syn med honningfarget hår og veldreid figur. Den eneste som visste hvor vondt han hadde det, var Tilia. Med brask og bram hadde hun tatt hans parti da han bestemte seg, fresende av sinne hadde hun kranglet med foreldrene: Hvorfor i all verden kunne ikke Linden dra til Candice, ta videregående i Paris, bo et par år hos tanten sin? Hva faen var problemet deres? Hvorfor var de så gammeldagse, for en gjeng med forstokka, konservative gamlinger! Linden ville bli seksten år i mai. Det var slett ikke vanskelig å bytte skole midt i semesteret. Mange gjorde det, og det hadde vært gjort før! Linden trengte å komme seg vekk, utforske verden, oppdage andre steder. Skjønte de ikke det? Det var blitt stille, foreldrene hadde sett på hverandre, deretter på ham, og så hadde Paul trukket på skuldrene. Hvis det var det Linden innerst inne ville, skulle ikke han hindre sønnen sin. Lauren hadde sagt at hun skulle ringe Candice med en gang og ordne med bytting 23