Karsten vil lære å sykle. Men mamma og pappa sier at han må vente. Jeg er jo fem år! sier Karsten. Og nesten alle de andre i gata vår får lov!
Det er altfor farlig, sier mamma. Tenk på alle bilene.
Det er vel like farlig for de andre barna? sier Karsten.
Ja, sier mamma. Men det er du som er ungen vår.
Karsten geiper. Ungen vår, hermer han.
Og så smeller han med døren når han går.
For det er så URETTFERDIG!
Storesøster Siri prøver å trøste ham. Sånn var det for meg også, sier hun. Og da de endelig sa ja, måtte jeg love at jeg bestandig skulle bruke hjelm. Pappa sa at hvis han bare en eneste gang så at jeg syklet uten hjelm, så ville han ta sykkelen fra meg igjen!
De er dumme, dumme! sier Karsten. Han knytter nevene for ikke å gråte. Nei, sier storesøster Siri. De er glade i oss. Det er bare derfor.
Da skulle jeg ønske at de ikke var så veldig glade i meg, sier Karsten. Og nå greier han ikke å holde tårene tilbake lenger. For utenfor vinduet ser han mange barn som øver seg – og Lars i nabohuset greier til og med å sykle uten støttehjul …
Den kvelden vil ikke Karsten at pappa skal lese høyt for ham. Og når han sovner, drømmer han at han har en rød sykkel med en kjempediger bjelle – og når han ringer med den, skremmer han bort hver eneste bil!
Petra har ikke sykkel, hun heller. Enda hun bor mye mer på landet enn Karsten.
Jeg tror mamma’ne våre har snakket sammen, sier hun. Dumme mamma’r! sier Karsten.
Kom, så husker vi i stedet, sier Petra.