Se deg ikke tilbake!

Se deg ikke tilbake!

Karin Fossum

Se deg ikke tilbake!

© J.W. Cappelens Forlag AS, 1996 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018

ISBN 978-82-02-60258-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Bente Konstance

Til tross for at enkelte navn er forandret, vil landskapet, der denne historien er lagt, kunne kjennes igjen av dem som bor der. Det ligger meg derfor sterkt på hjertet å forsikre at ingen av personene i boka har noen som helst opprinnelse i virkelige mennesker.

Valstad, februar 1996, Karin Fossum

Ragnhild åpnet døra forsiktig, og kikket ut. Oppe på veien var alt stille, og en vind som hadde lekt seg mellom husene om natten, hadde endelig løyet. Hun snudde seg og dro dukkevogna over dørterskelen.

– Vi har jo ikke spist engang, klaget Marthe.

Hun dyttet bak på vogna for å hjelpe.

– Jeg må hjem. Vi skal ut og handle, svarte Ragnhild.

– Skal jeg komme til deg etterpå?

– Det kan du godt. Når vi har vært i butikken.

Hun var nede på grusen, nå begynte hun å skyve vogna oppover bakken til porten. Det var tungt, derfor snudde hun seg og dro den i stedet.

– Ha det, Ragnhild.

Døra slo igjen. Et skarpt smell fra treverk og metall. Ragnhild strevde litt med porten, men hun torde ikke slurve.

Hunden til Marthe kunne stikke av. Den fulgte henne oppmerksomt med øynene fra under hagebordet. Da hun var sikker på at porten var forsvarlig stengt, begynte hun å gå bortover veien i retning garasjene. Hun kunne tatt snarveien ned mellom husene, men fant ut at det ble for vanskelig med vogna. En av naboene lukket akkurat garasjedøra. Han smilte til henne og kneppet frakken, litt klønet, med en hånd. En stor svart Volvo sto og brummet lunt.

– Jaså Ragnhild, du er tidlig på'n? Hadde ikke Marthe stått opp kanskje?

– Jeg har sovet der i natt, forklarte hun. – På madrass på gulvet.

9

– Sånn å forstå.

Han låste garasjen og kikket på klokka, den var 8.06.

Kort etter svingte bilen ut på veien og forsvant.

Ragnhild skjøv vogna med begge hender. Hun var kommet til nedoverbakken, som var svært bratt, hun måtte holde igjen for ikke å miste taket. Dukken, som het Elise, oppkalt etter henne selv, fordi hun het Ragnhild Elise, gled opp i hodeenden av vogna. Det så ikke godt ut, så hun slapp taket med den ene hånda og trakk dukken nedover, dyttet litt på dyna og fortsatte. På føttene hadde hun gummisko, den ene var rød med grønn lisse, den andre var grønn med rød lisse, og sånn skulle det være. Videre hadde hun rød joggedress med løven Simba på brystet og en grønn vindjakke utenpå. Håret var usannsynlig tynt og lyst og ikke særlig langt, allikevel hadde hun kloret fast en strikk oppå hodet.

I strikken dinglet fargerike frukter av plast, og i midten sprikte hårtusten som en liten vanskjøttet palme. Hun var seks og et halvt år, men spinkel for alderen. Først når hun åpnet munnen ville en skjønne at hun snart var skolejente.

Hun møtte ingen i bakken, men da hun nærmet seg krysset, hørte hun en bil som brummet. Derfor stoppet hun, trykket seg inn til sida og ventet mens den flekkete kassebilen gynget over en fartsdemper. Den bremset ytterligere ned da det rødkledde barnet kom til syne. Ragnhild ville over veien. På den andre siden var det fortau, og mora hadde sagt hun skulle alltid gå på fortauet. Hun ventet på at bilen skulle passere, men den stanset i stedet. Sjåføren sveivet vinduet ned.

– Du kan gå først, så venter jeg, ropte han.

Hun nølte litt, så tråkket hun over. Måtte snu seg igjen for å trekke vogna opp på fortauet. Bilen gled et stykke fram, så stanset den igjen. Vinduet på motsatt side ble åpnet. Øynene hans er snåle, tenkte hun, svært store og trill runde. De satt langt fra hverandre og var bleke, som tynn is. Munnen var liten med fyldige lepper, den pekte nedover, som munnen på en fisk. Han stirret på henne.

– Skal du oppover Skiferbakken med den vogna?

10

Hun nikket. – Jeg bor i Granittveien.

– Det kommer til å bli veldig tungt. Hva har du for noe oppi da?

– Elise, svarte hun, og løftet dukken.

– Fin, sa han, og smilte bredt. Munnen hans var penere da.

Så klødde han seg i hodet, håret hans var bustete, det vokste i tykke bunter rett opp fra hodet som bladene på en ananas. Nå ble det enda verre.

– Jeg kan kjøre deg opp, sa han så. – Det er plass til vogna bak.

Ragnhild tenkte litt. Hun stirret oppover Skiferbakken, som var lang og seig. Han trakk i håndbrekket og kikket bakover i bilen.

– Mamma venter på meg, sa Ragnhild.

Noe ringlet langt bak i hodet, men hun fikk ikke tak i det.

– Du kommer fortere hjem hvis jeg kjører deg, sa han så.

Det avgjorde saken. Ragnhild var en praktisk liten jente, hun trillet vogna bak bilen og sjåføren hoppet ut. Han åpnet bakdøra og løftet vogna med en hånd, deretter løftet han Ragnhild.

– Du må sitte baki og holde på vogna. Ellers sklir den bare att og fram.

Han gikk foran igjen, satte seg inn og løsnet brekket.

– Går du den bakken hver dag? Han kikket på henne i speilet.

– Bare når jeg har vært hos Marthe. Jeg har sovet over.

Hun løftet en blomstret toalettveske fra under dukkedyna og åpnet den. Konstaterte at tingene var på plass, nattkjolen med bildet av Nala, tannbørsten og hårbørsten. Kassebilen humpet over enda en fartsdemper. Han kikket stadig i speilet.

– Har du sett en sånn tannbørste før? spurte Ragnhild, og holdt den opp for ham. Den hadde føtter.

– Nei! sa han begeistret. – Hvor har du fått tak i den?

– Pappa har kjøpt den. Har ikke du sånn?

11

– Jeg skal ønske meg til jul.

Han var endelig over den siste dumpen, nå giret han opp til annet. Det skrapte fælt. Jentungen satt på gulvet i bilen og tviholdt i vogna. En veldig søt liten jente, tenkte han, rød og fin i joggedressen sin, som et modent lite bær. Han plystret en tone og følte seg ovenpå, der han tronte bak rattet i den store bilen med den lille jenta baki. Virkelig ovenpå.

* Bygda lå i bunnen av en dal, innerst i en fjord, ved foten av et fjell. Som en kulp der vannet sto så altfor stille. Og det vet alle, at bare det vannet som renner, er friskt. Bygda var et stebarn av kommunen, og veiene som førte dit var ubeskrivelig dårlige. En sjelden gang fant en buss det for godt å stanse ved det nedlagte meieriet og plukke opp folk for å kjøre dem til byen. Å komme hjem igjen var verre.

Fjellet var en grå kolle, nesten ubenyttet av dem som bodde der, men flittig besøkt av folk langveis fra. Det skyldtes uvanlige mineraler og en ikke ubetydelig flora, som var enestående sjelden. På stille dager kunne en høre det ringle svakt ovenfra Kollen, en kunne nesten tro at det spøkte. I virkeligheten var det sauer som beitet på toppen. Åsene omkring var blå og luftige gjennom disen, som myk filt med enkelte ulne slør av tåke. Konrad Sejer fulgte riksveien med fingertuppen i kartboka. De nærmet seg en rundkjøring.

Politibetjent Karlsen satt ved rattet, han kikket oppmerksomt ut over jordene og fulgte anvisningene.

– Nå skal du til høyre i Gneisveien, deretter oppover Skiferbakken, så til venstre ved Feltspatveien. Der tar Granittveien av til høyre. En blindvei, sa Sejer tankefullt. – Nummer fem skulle bli det tredje huset på venstre hånd.

Han var anspent. Stemmen var enda knappere enn vanlig.

Karlsen manøvrerte bilen inn på byggefeltet og over farts12

demperne. Som så mange andre steder hadde innflytterne rottet seg sammen i en klynge, et stykke fra resten av lokalsamfunnet. Bortsett fra anvisningene ble det ikke snakket stort. De nærmet seg huset, forsøkte å stålsette seg, tenkte at det savnede barnet kanskje var hjemme igjen. Kanskje satt hun på moras fang, forbauset og brydd over alt oppstyret. Klokka var ett, altså hadde jentungen vært savnet i fem timer. To ville vært innenfor en rimelig grense, fem var definitivt for mye. Ubehaget vokste seg stadig større, som et dødt punkt i brystet der blodet ikke ville strømme igjennom. Begge hadde unger sjøl, Karlsen hadde en jente på åtte, Sejer hadde en dattersønn på fire. Tausheten mellom dem var fylt med bilder, og kanskje ble de virkelige.

Akkurat dette slo Sejer nå, idet de svingte inn foran huset.

Nummer 5 var et lavt hvitt hus med mørkeblå karmer. Et typisk ferdighus uten karakter, men pyntet opp som en lekestue med dekorative vinduslemmer og en blondekant på vindskiene. Hagen var velstelt. Rundt hele huset løp en stor veranda med vakkert utformet gjerde rundt. De var nesten øverst oppe i åsen og skuet ut over hele bygda, ei lita bygd, ganske vakker med gårder og jorder. Ved postkassen sto en tjenestebil som var reist i forveien.

Sejer gikk først, tørket skoene omhyggelig på dørmatten og bøyde hodet ved inngangen til stua. Det tok dem et sekund å fatte situasjonen. Hun var fortsatt savnet, panikken var et faktum. I sofaen satt mora, en kraftig kvinne i rutet kjole. Ved siden av, med en hånd på armen hennes, satt en kvinnelig betjent. Han kunne nesten lukte skrekken i rommet. Det hun hadde av krefter gikk med til å holde gråten, eller kanskje et skingrende skrik av redsel tilbake, derfor peste hun ved den minste anstrengelse. Som det å reise seg og rekke ham hånden.

– Fru Album, sa han. – Noen er ute og leter, er det så?

– Noen av naboene. De har med seg hund.

Hun sank ned igjen.

– Vi får hjelpe hverandre.

13

Han satte seg i lenestolen vis-à-vis og lente seg fram. Han slapp ikke øynene hennes.

– Vi skal sende en hundepatrulje. Nå må du fortelle meg alt om Ragnhild. Om hvem hun er og hvordan hun ser ut og hva hun har på seg.

Ikke noe svar, bare iherdig nikking. Partiet rundt munnen var stivt og ubevegelig.

– Har du ringt ethvert tenkelig sted?

– Det er ikke mange stedene, mumlet hun. – Jeg har ringt til alle.

– Har dere slektninger andre steder i bygda?

– Ingen. Vi er ikke herfra.

– Går Ragnhild i barnehage eller på førskole?

– Vi fikk ikke plass.

– Har hun søsken?

– Vi har bare henne.

Han forsøkte å trekke pusten uten at det hørtes.

– Først, sa han så. – Klærne hennes. Vær så nøyaktig du kan.

– Rød joggedress, stammet hun, – med en løve på brystet. Grønn vindjakke med hette. En rød og en grønn sko.

Hun snakket støtvis, stemmen ville nesten ikke bære.

– Og Ragnhild selv? Beskriv henne for meg.

– Etthundre og ti centimeter. Atten kilo. Helt lyst hår. Vi har akkurat vært på seksårskontroll.

Hun gikk til veggen over fjernsynet, der det hang en del fotografier. De fleste var av Ragnhild, et var av henne selv i bunad, og et av en mann i Forsvarets feltuniform, sannsynligvis ektemannen. Hun valgte ett der jentungen smilte, og ga ham det. Håret hennes var nesten hvitt, moras var ravnsvart. Men faren var blond. Litt av håret var synlig under uniformslua.

– Hva slags jente er hun?

– Tillitsfull, hikstet hun. – Snakker med alle.

Denne innrømmelsen fikk henne til å skjelve.

– Det er faktisk sånne unger som klarer seg best her i verden, sa han fast. – Vi må ta med oss bildet.

14

– Jeg skjønner det.

– Fortell meg, sa han, og satte seg igjen, – hvor ungene går hen i denne bygda hvis de vil ut på tur.

– Til fjorden. Til Prestegårdsstranda eller til Horgen. Eller på toppen av Kollen. Noen går til høydebassenget, eller de går i skauen.

Han kikket ut gjennom vinduet og så de svarte granene.

– Har noen sett Ragnhild i det hele tatt etter at hun gikk?

– Naboen til Marthe hadde møtt henne ved garasjen da han skulle på jobben. Jeg vet det, for jeg ringte til kona hans.

– Og hvor bor Marthe?

– I Krystallen. Bare noen minutter herfra.

– Hun hadde dukkevogn med seg?

– Ja. Rosa Brio.

– Hva heter denne naboen? Som så henne ved garasjen?

– Walther, sa hun forundret. – Walther Isaksen.

– Hvor går det an å treffe ham?

– Han jobber på Dyno Industrier. I personalavdelingen.

Sejer reiste seg, gikk til telefonen og ringte opplysningen, fikk nummeret, slo det og ventet.

– Jeg trenger å snakke med en ansatt hos dere så fort som mulig. Navnet er Walther Isaksen.

Fru Album stirret bekymret på ham fra sofaen, Karlsen studerte utsikten gjennom vinduene, de blå åsene, jordene og et hvitt kirkespir et stykke borte.

– Konrad Sejer fra politiet, sa han kort. – Jeg ringer fra Granittveien 5, og da forstår du kanskje hvorfor.

– Er Ragnhild borte fremdeles?

– Ja. Men jeg hører du så henne da hun forlot huset?

– Jeg holdt på å lukke garasjeporten.

– Så du på klokka?

– Den var åtte null seks, jeg var litt seint ute.

– Er du helt sikker på klokkeslettet?

– Jeg har digitalur.

Sejer tidde, forsøkte å memorere veien de hadde kjørt.

15

– Du forlot henne altså klokka åtte null seks ved garasjen og kjørte rett på jobben?

– Ja. – Ned i Gneisveien og ut på riksveien?

– Det stemmer.

– Jeg skulle tro, sa Sejer, – at på den tida kjører de fleste innover mot byen, og at det kanskje er lite trafikk den motsatte veien?

– Ja, det er riktig. Vi har ingen gjennomkjøring i bygda vår. Og ingen jobber, heller.

– Møtte du allikevel noen biler på veien? Noen som kjørte innover i bygda?

Han tenkte seg om. Sejer ventet. Rommet var stille som et gravkammer.

– Ja, faktisk, jeg møtte en, nede på sletta. Rett før rundkjøringen. En kassebil, tror jeg, flekkete og stygg. Kjørte veldig sakte.

– Hvem satt inni?

– En mann, sa han nølende. – En enslig mann.

* – Jeg heter Raymond, smilte han.

Ragnhild kikket opp, så det smilende fjeset i speilet, og Kollen, som lå badet i morgensol. – Skal vi kjøre en tur?

– Mamma venter på meg.

Hun sa det i en snusfornuftig tone.

– Har du vært på toppen av Kollen noen gang?

– En gang, med pappa. Vi hadde med oss mat.

– Det går an å kjøre opp med bil, forklarte han. – Fra baksida altså. Skal vi kjøre opp på toppen?

– Jeg vil hjem, sa hun, litt usikker nå.

Han giret ned og stanset.

– Bare en liten tur? ba han. Stemmen var tynn.

Ragnhild syntes han hørtes så trist ut. Og hun var ikke 16

vant til å trosse de voksnes ønsker. Hun reiste seg og gikk fram til setet, lente seg over.

– En liten tur, gjentok hun. – Opp på toppen og hjem igjen med en gang.

Han rygget inn i Feltspatveien og kjørte nedover igjen.

– Hva heter du? spurte han.

– Ragnhild Elise.

Han vrikket litt fra side til side og kremtet belærende.

– Ragnhild Elise. Du kan ikke dra og handle så tidlig på morran. Klokka er bare kvart over åtte. Butikken er stengt.

Hun svarte ikke. Løftet i stedet Elise opp av vogna, tok henne på fanget og ordnet kjolen. Deretter plukket hun smokken ut av munnen hennes. Dukken begynte øyeblikkelig å skrike, en sped metallisk spedbarnsgråt.

– Hva er det for noe?

Han bråbremset og kikket i speilet.

– Det er bare Elise. Hun gråter når jeg tar ut smokken.

– Jeg liker ikke å høre på det! Putt den inn igjen!

Han satt urolig ved rattet nå, bilen slingret hit og dit.

– Pappa er bedre til å kjøre enn deg, sa hun.

– Jeg har måttet lære meg sjøl, sa han furtent. – Ingen ville lære meg.

– Hvorfor ikke det?

Han svarte ikke, bare kastet på hodet. Bilen var ute på riksveien nå, han kjørte på annet gir ned til rundkjøringen og dro over krysset med et rustent brøl.

– Nå kommer vi til Horgen, sa hun fornøyd.

Han svarte fortsatt ikke. Ti minutter senere tok han til venstre, oppover i lia. På veien passerte de et par gårder, røde låvebygninger og en og annen parkert traktor. De møtte ingen. Veien ble stadig smalere og stadig mer hullete. Ragnhild begynte å bli sliten i armene av å holde på vogna, hun la dukken på gulvet i stedet og satte en fot mellom hjulene som brems.

17

– Her bor jeg, sa han plutselig og stanset.

– Sammen med kona di?

– Nei, med faren min. Men han ligger i senga.

– Har han ikke stått opp?

– Han ligger bestandig.

Hun kikket nysgjerrig ut av bilvinduet og fikk øye på et snålt hus. Opprinnelig var det en hytte som noen hadde bygd på, først en gang, så en gang til. Ingen av delene hadde samme farge. Ved siden av sto en garasje av bølgeblikk.Tunet var gjengrodd. En gammel rusten harv ble langsomt kvalt av brennesle og løvetann. Men Ragnhild var ikke interessert i huset, hun hadde fått øye på noe annet.

– Kaniner! sa hun matt.

– Ja, sa han fornøyd. – Vil du se på dem?

Han hoppet ut, åpnet bak og løftet henne ned. Han hadde en merkelig måte å gå på, beina var nesten unaturlig korte og han var svært hjulbeint. Føttene var små.

Fra den brede nesa og ned til underleppa, som stakk litt ut, var det kort avstand. Under nesa hang en stor, klar dråpe. Ragnhild skjønte at han ikke var så gammel, selv om han vagget som en gammel mann. Men det var snodig òg. Et gutteansikt på en gammel kropp. Han vagget bort til kaninburene og åpnet. Ragnhild sto som fjetret.

– Få holde en?

– Ja. Du kan velge.

– Den lille brune, sa hun henført.

– Det er Påsan. Han er finest.

Han åpnet buret og løftet den lille tassen ut. En lubben wedder med hengende ører, og farge som kaffe med mye fløte. Den sprellet voldsomt med bena, men roet seg straks den kom i Ragnhilds armer. Et øyeblikk var hun fullstendig stum. Hun kjente hjertet som hamret mot hånda og følte forsiktig på det ene øret. Det var som et stykke fløyel mellom fingrene. Snuten skinte svart og fuktig som en lakrispastill. Raymond sto ved siden av og så på. Han 18

hadde en jente helt for seg selv, og ingen hadde sett dem.

* – Bildet, sa Sejer, – med signalement, vil bli sendt til avisene. Får de ikke kontrabeskjed, trykker de det i natt.

Irene Album falt over bordet og klynket. De andre stirret taust på hendene sine, og på ryggen som ristet. Den kvinnelige betjenten satt klar med et lommetørkle. Karlsen skrapte litt med stolen og kikket på klokka.

– Er Ragnhild redd for hunder? ville Sejer vite.

– Hvorfor spør du om det? hikstet hun.

– Det har hendt at vi leter etter unger med hundepatruljen, og at de gjemmer seg når de hører schæferne våre.

– Hun er ikke redd.

Ordene gjentok seg i hodet hans. Hun er ikke redd.

– Du har ikke lykkes i å få tak i mannen din?

– Han er i Narvik på øvelse, hvisket hun. – Ute på vidda et sted.

– Bruker de ikke mobiltelefoner?

– De er utenfor rekkevidde.

– De som er ute og leter nå, hvem er de?

– Gutter fra nabolaget. De som er hjemme på dagtid. En av dem har telefon med seg.

– Hvor lenge har de vært ute?

Hun kikket opp på vegguret. – Over to timer.

Stemmen hennes skalv ikke lenger, nå hørtes hun dopet ut, nesten sløv, som om hun snakket halvveis i søvne. Han lente seg fram igjen og snakket til henne så sakte og tydelig han kunne.

– Det du sitter og er aller mest redd for har høyst sannsynlig ikke skjedd. Skjønner du det? Som regel blir unger borte på grunn av bagateller. Og det er faktisk sånn, at unger blir borte hele tiden, fordi de er unger. De eier ikke tidsfølelse eller ansvarsfølelse, og de er så forbasket nysgjerrige 19

at de følger enhver impuls som måtte falle ned i hodet på dem. Det er sånn det er å være barn, og det er derfor de blir borte. Men som regel dukker de opp igjen like plutselig som de forsvant. Ofte har de ikke engang noen særlig god forklaring på hvor de har vært eller hva de har gjort.

Men som regel – han trakk pusten, – er de helt i orden.

– Ja! sa hun, og stirret på ham. – Men hun har aldri vært borte før!

– Hun vokser og blir større, sa han inntrengende. – Hun våger mer.

Gud hjelpe meg, tenkte han i det samme, jeg har et svar på alt. Han reiste seg igjen og slo et nytt nummer. Stoppet et innfall om å kikke enda en gang på klokka, men det ville være en påminnelse om at tiden gikk, og det trengte de ikke. Han fikk Kriminalvakta, ga dem en kort oppsummering av situasjonen og ba dem kontakte Norsk Folkehjelp.

Oppga adressen i Granittveien, og tegnet et raskt bilde av jentungen gjennom røret. Rødkledd, nesten hvitt hår, rosa dukkevogn. Spurte etter innkomne meldinger, de hadde ikke fått noen. Han satte seg igjen.

– Har Ragnhild snakket om, eller nevnt personer den siste tiden, som er fremmede for deg?

– Nei. – Hadde hun penger? Kan hun ha lett etter en kiosk?

– Hun hadde ikke penger.

– Dette er et lite sted, fortsatte han. – Har det noen gang hendt at hun har vært ute og gått, og har fått skyss med noen av naboene?

– Ja, det har hendt. Det ligger cirka hundre hus i denne åsen, og hun kjenner nesten alle. Og hun kjenner bilene.

Av og til har de gått ned til kirken, hun og Marthe, med dukkevognene sine, og så har de fått sitte på hjem igjen med en eller annen nabo.

– Er det noen spesiell grunn til at de går til kirken?

– Det ligger en liten gutt begravet der, som de kjente. De plukker blomster og legger på graven hans, og så går de opp igjen. Jeg tror de synes det er spennende.

20

– Du har lett ved kirken?

– Jeg ringte etter Ragnhild klokka ti. Da Marthe sa hun hadde gått klokka åtte, kastet jeg meg i bilen. Jeg lot døra stå åpen i tilfelle hun skulle komme mens jeg var ute og lette.

Jeg kjørte til kirken og ned til Finastasjonen, der gikk jeg ut av bilen og lette overalt. Jeg var innom på bilverkstedet og bak Meieriet, etterpå kjørte jeg til barneskolen for å lete i skolegården, for der har de klatrestativer og sånt. Og så sjekket jeg i barnehagen. Hun hadde så lyst til å begynne der, hun –.

En ny jamring tok over. Så lenge hun gråt, satt de andre stille og ventet. Øynene hennes var hovne nå, og hun krøllet kjolen fortvilet mellom fingrene. Etter en stund ebbet gråten ut igjen og sløvheten kom tilbake. Et skjold, som holdt de stygge utsiktene unna.

Telefonen ringte. En plutselig illevarslende plystring. Hun skvatt i sofaen og ville ta den, men så hånda til Sejer som et stoppskilt i lufta. Han løftet røret.

– Hallo? Er Irene der? Det hørtes ut som en guttunge.

– Hvem snakker jeg med?

– Thorbjørn Haugen. Vi leiter etter Ragnhild.

– Du snakker med politiet. Har du noe å fortelle?

– Vi har vært innom alle husene i hele åsen. Hvert eneste ett. Men mange av dem var jo ikke hjemme da, allikevel traff vi ei dame i Feltspatveien. En stor bil hadde rygget og snudd på gårdsplassen hennes, hun bor i nummer én. En slags varebil, trodde hun. Og inni bilen så hun ei jente med grønn jakke og hvitt hår. I en tuste oppå hodet. Ragnhild har ofte håret i en tuste på toppen.

– Fortsett.

– Den snudde midt i bakken og kjørte nedover igjen. Blei borte i svingen.

– Har du et klokkeslett?

– Kvart over åtte.

– Kan du komme til Granittveien?

– Vi er der straks, vi er ved rundkjøringen.

Han la på. Irene Album sto fortsatt oppreist.

21

– Hva var det? hvisket hun. – Hva sa de for noe?

– Noen så henne, sa han langsomt. – Hun gikk inn i en bil.

* Endelig kom skriket. Det var som om lyden trengte seg vei gjennom den tette skogen og skapte en svak bevegelse i Ragnhilds hode.

– Jeg er sulten, sa hun plutselig. – Jeg må hjem.

Raymond kikket opp. Påsan tøffet rundt på kjøkkenbordet og slikket maisenna, som de hadde strødd utover. De hadde glemt både tid og sted. De hadde matet alle kaninene, Raymond hadde vist henne bildene sine, klippet fra ukeblader og omhyggelig limt inn i et stort album. Ragnhild skoggerlo uavbrutt av det snåle fjeset hans. Nå ante det henne at klokka var mye.

– Du kan få ei skive.

– Jeg vil hjem. Vi skal ut og handle.

– Vi drar på Kollen først, så kjører jeg deg hjem igjen etterpå.

– Nå! sa hun bestemt. – Jeg vil hjem nå.

Raymond så seg fortvilet rundt etter en utsettelse.

– Ja da, jeg vet det. Men først må jeg ut og kjøpe melk til pappa. Nede på Horgen. Det tar ikke lang tid. Du kan vente her, så går det fortere.

Han reiste seg og så på henne. På det lyse ansiktet med den lille hjerteformede munnen, som fikk ham til å tenke på darling-drops. Øynene var klare og blå og brynene var mørke, en overraskelse under den hvite luggen. Så sukket han tungt, reiste seg og åpnet kjøkkendøra. Ragnhild hadde egentlig lyst til å gå, men hun kunne ikke veien, hun var nødt til å vente. Hun tuslet inn i den vesle stua med kaninen i armene og krøllet seg sammen i hjørnet av sofaen. De hadde ikke sovet stort om natta hun og Marthe, og med det varme dyret i 22

halsgropa ble hun fort søvnig. Ganske snart gled øynene igjen.

Det hadde gått en stund da han endelig var tilbake. Lenge satt han og så på henne, og undret seg over hvor stille hun sov. Ikke en bevegelse, ikke et eneste lite sukk. Han syntes hun hadde hevet seg litt, blitt større og varmere, som en loff i ovnen. Etter en stund ble han urolig, han visste ikke hvor han skulle gjøre av hendene, så han puttet dem i lommene og rugget litt att og fram i stolen. Ga seg til å kna buksestoffet mellom hendene, mens han rugget og rugget, stadig fortere. Han kikket engstelig ut gjennom vinduene, og nedover i gangen mot farens soverom. Hendene jobbet og jobbet. Hele tiden stirret han på håret hennes, som var blankt som silke, nesten som kaninpels. Så stønnet han lavt, og rev seg løs. Reiste seg og dyttet forsiktig i henne.

– Vi kan kjøre nå. Gi meg Påsan.

Et øyeblikk var Ragnhild fullstendig forvirret. Hun reiste seg langsomt og stirret på Raymond. Fulgte etter ham ut på kjøkkenet og trakk på seg vindjakka. Tuslet ut av huset, så det lille brune nøstet forsvinne inn i buret. Dukkevogna sto fremdeles bak i bilen. Raymond så lei seg ut, men han dyttet henne bak for å hjelpe henne inn. Så satte han seg foran og vred nøkkelen om. Ingen ting skjedde.

– Den starter ikke, sa han ergerlig. – Det skjønner jeg ikke. Den gikk jo nettopp. Møkkabil!

– Jeg må hjem! sa Ragnhild høyt, som om det ville hjelpe på problemet. Han fortsatte med nøkkelen og ga gass, han hadde strøm og hørte at det dro rundt, men det ble med en klagende jamring som ikke ville slå inn.

– Da må vi gå.

– Det er jo kjempelangt! sutret hun.

– Nei, ikke herfra. Vi er på baksida av Kollen nå, vi er nesten oppe, og da kan du se rett ned på huset ditt. Jeg skal trille vogna for deg.

Han trædde på seg en jakke som lå i forsetet, hoppet ut igjen og åpnet for henne. Ragnhild bar dukken, selv trakk han vogna etter seg. Den humpet litt på den hullete veien.

23

Lenger framme kunne Ragnhild se Kollen som reiste seg, omkranset av svart skog. Et støyende øyeblikk måtte de presse seg ut i grøfta mens en bil passerte i stor fart. Støvet lå som tjukk tåke etter den. Raymond var godt kjent, han var heller ikke særlig rask, og Ragnhild holdt følge uten vanskelighet. Etter en stund ble det brattere, veien endte i en snuplass, og stien, som gikk litt til høyre for Kollen var myk og fin. Sauetråkket hadde videt den ut, og lorten lå så tett som hagl. Ragnhild moret seg med å tråkke på dem, de var tørre og fine. Etter få minutter blinket det vakkert mellom trærne.

– Ormetjern, sa Raymond.

Hun stanset ved siden av ham. Stirret utover og så vannliljebladene, og en liten båt som lå ved bredden med bunnen i været.

– Ikke gå ned til vannet, sa Raymond. – Det er farlig. En kan ikke bade her, en synker bare nedover i sanda og blir borte. Kvikksand, la han til, med en viktig mine. Ragnhild grøsset. Fulgte bredden av tjernet med øynene, en vaiende gul linje av siv, bortsett fra et eneste sted, der noe som med god vilje kunne kalles en strand brøt linjen som et mørkt hakk. Det var dette de stirret på. Raymond slapp dukkevogna, og Ragnhild stakk en finger i munnen.

* Thorbjørn ble stående og fikle med mobiltelefonen. Han var omkring seksten, hadde mørkt halvlangt hår med antydning til fall, holdt på plass med et mønstret tørkle. Endene sprikte fra knuten i tinningen som to røde fjær, og fikk ham til å ligne en blek indianer. Han unngikk øynene til Ragnhilds mor, nistirret på Sejer i stedet og slikket seg gjentatte ganger rundt munnen.

– Det du har funnet ut er viktig, sa Sejer. – Vær så snill og skriv adressen hennes her. Husker du navnet?

24

– Helga Moen, i nummer én. Grått hus med hundegård utenfor.

Han nesten hvisket, og skrev på blokka som Sejer hadde gitt ham, med store bokstaver.

– Dere har vært over det meste? spurte han så.

– Vi var på Kollen først, så gikk vi ned igjen rundt Ormetjern og kikket litt omkring på stiene. Var innom ved høydebassenget, Horgen Handel og Prestegårdsstranda. Og kirken. Til slutt på et par av gårdene, på Bjerkerud og på Hestesportsenteret. Ragnhild var, eh, jeg mener er, veldig opptatt av dyr.

Forsnakkelsen fikk ham til å rødme hett. Sejer klappet ham lett på skulderen.

– Sett deg, Thorbjørn.

Han nikket mot sofaen der plassen ved siden av fru Album var ledig. Nå var hun over i en annen fase, hun jobbet voldsomt med den svimlende muligheten at Ragnhild kanskje aldri kom hjem igjen, og at hun kunne bli nødt til å leve resten av livet uten den lille jentungen med de store blå øynene. Erkjennelsen kom i små stikk som hun kjente forsiktig på. Kroppen var fullstendig stiv, som om hun hadde en bjelke av stål gjennom ryggen. Den kvinnelige betjenten, som nesten ikke hadde sagt et ord den tiden de hadde vært der, reiste seg langsomt. For første gang våget hun å sette fram et forslag.

– Fru Album, ba hun lavt. – La meg få lage litt kaffe til oss.

Hun nikket svakt. Reiste seg og fulgte betjenten ut på kjøkkenet. En vannkran ble åpnet og det klirret i kopper.

Sejer nikket umerkelig mot Karlsen og vinket ham utover i gangen. De ble stående der og mumle lavt, Thorbjørn kunne så vidt se Sejers hode og Karlsens skotupp, som var svart og blank. I halvmørket kunne de kikke på klokkene uten å bli sett. De gjorde det, og nikket til hverandre. Ragnhilds forsvinning var blodig alvor, og det store apparatet måtte settes i gang. Sejer klødde seg på albuen gjennom stoffet i skjorta.

25

– Jeg orker ikke tanken på å finne henne i en grøft.

Han åpnet døra for å trekke litt luft. Og der sto hun.

I rød joggedress, på det nederste trinnet med en liten hvit hånd på gelenderet.

– Ragnhild? sa han forundret.

En lykkelig halvtime senere, da bilen gled nedover Skiferbakken, dro han tilfreds med fingrene gjennom håret. Karlsen tenkte at nå som det var nyklippet og kortere enn noensinne, lignet det en stålbørste. En sånn som man pusser vekk gammel maling med. Det markerte ansiktet så fredelig ut, ikke lukket og alvorlig som det pleide. Midt i bakken passerte de det grå huset. De så hundegården og et ansikt i vinduet. Hvis Helga Moen håpet på besøk av politiet, ville hun bli skuffet. Ragnhild satt trygt på moras fang med en dobbel brødblings i hånda. Øyeblikket da jentungen ruslet inn på gulvet hadde meislet seg inn hos begge. Mora, som hørte den tynne stemmen, stupte ut fra kjøkkenet og kastet seg over henne, lynraskt, som når et rovdyr griper et bytte og aldri, aldri vil slippe det. Ragnhild satt som i en revesaks. De tynne lemmene og den hvite hårtusten sprikte mellom moras kraftige armer.

Og der ble de stående. Det hørtes ikke en lyd, ikke et eneste hikst fra noen av dem. Thorbjørn holdt på å rasere mobiltelefonen, den kvinnelige betjenten skramlet med koppene, Karlsen snurret og snurret på mustasjen, et lykksalig flir bredte seg utover. Det lysnet i rommet, som om sola plutselig traff gjennom ruta. Og så kom det til slutt, med en hulkende latter: – DIN SKREKKELIGE UNGE! – Jeg har fundert på, harket Sejer, – å ta en ukes ferie.

Jeg har noe avspasering til gode.

Karlsen gynget over en fartsdemper.

– Hva skal du bruke den til? Hoppe fallskjerm i Florida?

– Tenkte jeg skulle åpne hytta.

– Ved Brevik, var det så?

– Sandøya.

26

De svingte ut på riksveien og giret opp.

– Jeg må til Legoland i år, mumlet Karlsen. – Slipper ikke unna lenger. Jentungen maser.

– Du får det til å låte som en straff, sa Sejer. – Legoland er flott. Når du reiser derfra er du garantert nedlastet med legoklosser og bitt av basillen. For all del, reis. Du kommer ikke til å angre.

– Så du har vært der?

– Jeg har vært der med Matteus. Vet du at de har laget en statue av Sitting Bull med bare legoklosser? En komma fire millioner legoklosser med helt spesiell innfarging. Det er ikke til å tro.

Han tidde, fikk øye på kirken til venstre, en liten hvit trekirke et stykke fra veien, mellom grønne og gule åkerlapper, omringet av frodige trær. En vakker liten kirke, tenkte han, på et sånt sted burde han lagt sin kone. Selv om det ville blitt lengre vei. Nå var det selvfølgelig for sent. Hun hadde vært død i mer enn åtte år og hadde graven sin i sentrum av byen, rett ved den tungt trafikkerte hovedgata, omringet av eksos og larm.

– Du tror jentungen var i orden?

– Det virket sånn. Jeg har bedt mora ringe når det lir på litt. Hun blir vel mer snakkesalig etter hvert. Seks timer, sa han tankefullt, – det er temmelig lenge. Må ha vært en sjarmerende einstøing.

– Han hadde da tydeligvis sertifikat i hvert fall. Da er han vel ikke helt på viddene.

– Det vet vi vel ikke? Om han har sertifikat?

– Nei, faen, det har du rett i, måtte Karlsen medgi.

Han bremset plutselig ned og svingte inn på bensinstasjonen i det de kalte sentrum, med post og bank og frisør og Fina. En plakat med ordet Medisinutsalg var klistret på vinduet i Kiwibutikken, og frisøren fristet med ny solseng.

– Må ha meg en Kvikklunch. Blir du med inn?

De ruslet inn, og Sejer kjøpte avis og sjokolade. Han kikket ut gjennom vinduet og ned på fjorden.

27