Thomas Keneally - Schindlers liste

Thomas Keneally

Schindlers liste

Thomas Keneally Originalens tittel: Schindler's List Oversatt av Einar Schøning Opprinnelig utgave: Copyright © 1982 by Serpentine Publishing Co. Pty Ltd. Cover art copyright © 1993 by MCA Publishing Rights, a division of MCA, Inc. All rights reserved.

Published by arrangement With Ulf Töregård Agency AB. Credit will be given to Touchstone, a Division of Simon & Schuster, Inc. as the original Publisher.

Norsk utgave: © N.W. Damm & Søn AS, 2004 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43436-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsillustrasjon: Universal Studios Publishing Group, a division of Studios Licencing, Inc. All rights reserved.

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord

I 1980 gikk jeg inn i en butikk som solgte reiseeffekter på Beverly Hills i California, og spurte om prisen på dokumentmapper. Butikken tilhørte Leopold Pfefferberg, en «Schindler-overlevende». Under Pfefferbergs hyller med importerte italienske skinnvarer hørte jeg for første gang om Oskar Schindler, denne tyske spekulant, sjarmør, en person fylt av selvmotsigelse, og hørte historien om hvordan han reddet dødsdømte mennesker i de årene som nå er kjent under fellesnavnet Holocaust.

Denne beretning om Oskars forunderlige historie er i første rekke basert på intervjuer med 50 «Schindler-overlevende» fra syv land – Australia, Israel, Vest-Tyskland, Østerrike, De forente stater, Argentina og Brasil. Den er utdypet gjennom besøk sammen med Leopold Pfefferberg til steder som har en fremtredende plass i boken: Krakow, Oskars nye by; Plaszow, med Amon Goeths avskyelige arbeidsleir; Lipowagaten i Zablocie, hvor Oskars fabrikk fremdeles står; Auschwitz-Birkenau, hvor Oskar hentet sine kvinnelige fanger. Men beretningen bygger også på dokumentarisk stoff og annen informasjon fra de få som ennå kan nås blant Oskars omgang i krigstiden, så vel som fra hans mange venner i etterkrigstiden. Videre er tatt med flere av de mange vitnesbyrd om Oskar som «Schindlerjøder» har samlet i Yad Vashem, Martyrenes og Heltenes Minne. I tillegg kommer skriftlige vitnesbyrd fra private kilder, og et fyldig utvalg av Schindlers papirer og brev, dels skaffet tilveie av Yad Vashem, dels av Oskars venner.

5

Mange skribenter i vår tid har brukt romanens form for å fortelle en sann historie. Det er denne fremgangsmåte jeg har valgt å følge her – både fordi romanforfatterens teknikk er den eneste jeg kan, og fordi romanteknikken ligger godt til rette for et så mangesidig og stort menneske som Oskar. Jeg har imidlertid forsøkt å unngå all diktning, fordi diktning ville forringe det dokumentariske. Jeg har også forsøkt å skille mellom realiteter og de myter som gjerne knytter seg til et menneske av Oskars format. Noen ganger har det vært nødvendig å foreta en nøktern rekonstruksjon av samtaler som Oskar og andre bare har gitt et meget kort referat av. Men de fleste ordvekslinger og samtaler, og alle hendelser, er basert på detaljerte erindringer fra «SCHINDLER-JUDEN» (Schindler-jøder), Schindler personlig og andre vitner til Oskars enestående redningsaksjoner.

Først vil jeg få takke tre «Schindler-overlevende» – Leopold Pfefferberg, dommer Moshe Bejski i Israels Høyesterett og Mieczysław Pemper – som ikke bare fortalte forfatteren alt de husket om Oskar, og gav ham visse dokumenter som har bidradd til å gjøre fremstillingen nøyaktig, men også leste det første utkastet til boken og foreslo rettelser. Mange andre, «Schindler-overlevende» og Oskars etterkrigsvenner, lot seg intervjue og bidrog med opplysninger gjennom brev og dokumenter. Disse omfatter Emilie Schindler, Ludmiła Pfefferberg, dr. Sophia Stem, Helen Horowitz, dr. Jonas Dresner, Henry og Mariana Rosner, Leopold Rosner, dr. Alex Rosner, dr. Idek Schindel, dr. Danuta Schindel, Regina Horowitz, Bronisława Karakulska, Richard Horowitz, Shmuel Springmann, avdøde Jakob Sternberg, Jerzy Sternberg, herr og fru Lewis Fagen, Henry Kinstlinger, Rebecca Bau, herr Edward Heuberger, herr og fru M. Hirschfeld, herr og fru Irving Glovin og mange andre. Herr og fru E. Korn i min hjemby fortalte ikke bare hva de husket om Oskar, men var til stadig hjelp og støtte. Dr. Josef Kermisz, dr. Shmuel Krakowski, Vera Prausnitz, Chana Abells og Hadassah Mödlinger ved 6

Yad Vashem gav meg rikelig adgang til vitnesbyrdene fra «Schindler-overlevende» og til video- og fotografisk materiale.

La meg til slutt hedre avdøde Martin Gosch for hans anstrengelser med å gjøre Oskar Schindlers navn kjent for verden, og gi uttrykk for min takk til hans enke, Lucille Gaynes, for hennes samarbeid om dette prosjektet.

Takket være alle disse menneskenes hjelp foreligger her for første gang en omfattende fremstilling av Oskar Schindlers forbløffende historie.

Tom Keneally

Opptakten

HØSTEN 1943 En kveld i Polen sent på høsten. En høy ung mann i en kostbar frakk og smoking med et stort Hakenkreuz på jakkeslaget kom ut fra en fasjonabel boligblokk i Straszewskiegogaten i utkanten av Krakows gamle sentrum.

Han så at sjåføren ventet ved den åpne døren til en diger Adler limousin, som glinset selv i denne mørklagte verden.

«Vær forsiktig på fortauet, herr Schindler,» sa sjåføren. «Det er like nediset som et enkehjerte.»

Vi er på trygg grunn når vi registrerer denne vinterlige lille scenen. Den høye unge mannen brukte alltid dobbeltspente dresser, han var hele sitt liv glad i store, skinnende biler fordi han selv var litt av en ingeniør. Og til tross for at han var tysker og på dette tidspunkt en tysker med en viss innflytelse, var han alltid den typen som en polsk sjåfør trygt kunne servere en kameratslig spøk.

Men det vil ikke være mulig å forstå hele historien med en så enkel karakterskildring. For dette er historien om det godes betingede seier over det onde. Når man arbeider med det grufulle – når man skriver om det onde – er det lett å være klok, ironisk, bitende, for å unngå å bli sentimental. Det er lett å vise hvordan ondskapen uunngåelig legger grunnlaget for historien, selv om det gode kanskje blir minnet med noen få ubestemmelige ting som verdighet og selverkjennelse. Drepende menneskelig ondskap er 9

fortellernes faste holdepunkt, og arvesynd er historikerens flytende kilde. Men det er et risikabelt foretagende å skulle skrive om moral og godhet.

Moral er et så ladet begrep at det er nødvendig med en nærmere utdypning: Herr Oskar Schindler, som nå stod på fortauet i denne gamle stilfulle del av Krakow, var ingen moralsk ung mann i vanlig forstand. Her holdt han hus med sin tyske elskerinne og hadde et langvarig forhold til sin polske sekretær. Hans hustru Emilie foretrakk å bo hjemme i Mähren, selv om hun av og til kom til Polen for å besøke ham. Det må riktignok sies om Schindler at han var oppmerksom og gavmild mot alle sine kvinner. Men ifølge den vanlige fortolkning av begrepet moral er det ingen unnskyldning.

Han drakk også. Noen ganger bare for sin fornøyelses skyld, andre ganger med medarbeidere, byråkrater og SS-menn for å oppnå mer håndgripelige resultater. I motsetning til de fleste klarte han å være forsiktig når han drakk. Han holdt hodet kaldt. Under den snevre fortolkning av moral har dette imidlertid aldri vært noen unnskyldning for å rangle. Og selv om Schindlers fortjenester er vel dokumentert, er det et trekk ved hans splittede personlighet at han tilsynelatende godtok et korrupt og grusomt system, som fylte Europa med leirer av umenneskelighet og skapte en usynlig nasjon av fanger som aldri ble snakket om. Det beste må derfor være å begynne med en foreløbig skildring av Schindlers underlige godhet og steder og mennesker som den førte ham til.

For enden av Straszewskiego-gaten kjørte bilen inn under Wawelborgens mørke masse. Herfra styrte det nasjonalsosialistiske partiets yndlingsadvokat, Hans Frank, generalguvernementet Polen. Her var intet lys å se, som det aldri er fra en ond herskers palass. Hverken Schindler eller sjåføren kikket opp mot vollene da bilen svingte sørøstover mot elven. Ved Podgórze-broen stod vaktene over den frosne Vistula for å hindre at partisaner og andre som brøt portforbudet snek seg over broen mellom Podgórze 10

og Krakow. De kjente bilen godt, Schindlers ansikt og passerseddelen som sjåføren viste frem. Schindler passerte ofte dette kontrollpunktet. De var vant til å se ham også etter mørkets frembrudd, på vei til en middag, et selskap, en seng, eller, som i kveld, til tvangsarbeidsleiren i Plaszów ti kilometer utenfor byen, hvor han skulle spise middag med SS Hauptsturmführer Amon Goeth. Schindler var kjent for å strø om seg med brennevin til jul, og bilen fikk derfor passere over til forstaden Podgórze uten unødig forsinkelse.

Til tross for Schindlers sans for god mat og vin, er det sikkert at han på dette tidspunkt drog til kveldens middag hos kommandant Goeth med mer ulyst enn forventning.

Det var faktisk alltid en motbydelig opplevelse å sitte og drikke med Amon.

Schindler satt og kjederøkte som alltid, mens bilen raste langs sporvognskinnene gjennom det som inntil nylig hadde vært den jødiske ghettoen. Men det var en behersket kjederøking. Hendene dirret aldri, han hadde stil.

Hans oppførsel røpet at han visste hvor den neste sigaretten og den neste flasken med konjakk kom fra. Bare han kunne ha fortalt oss at han måtte trøste seg med en lommelerke da han kom forbi den tause, mørke landsbyen Prokocim og på jernbanelinjen til Lwów så en rekke krøttervogner, som kunne inneholde soldater, fanger eller det minst sannsynlige – krøtter.

Ute på landet, kanskje ti kilometer fra byens sentrum, svingte Adleren til høyre inn på en vei som ironisk nok het Jerozolimska. Denne kvelden med skarpe rimete konturer så Schindler under høydedraget en ødelagt synagoge og deretter de nakne omrissene av det som i disse dagene kaltes Jerusalem, tvangsarbeidsleiren Plaszów, en brakkeby med 20 000 engstelige jøder. Ukrainerne og WaffenSS-mennene ved porten hilste høflig på Schindler, som var minst like godt kjent her som på Podgórze-broen.

På høyde med administrasjonsbygningen kjørte Adleren inn på en fangevei som var brolagt med jødiske gravstener.

11

Inntil for to år siden hadde leirplassen vært en jødisk kirkegård.

Til høyre forbi vaktbrakkene stod et tidligere jødisk kapell. Det kunngjorde liksom at her døde alle en naturlig død, her ble alle døde vist den siste ære. I virkeligheten ble stedet nå brukt som kommandantens stall. Selv om Schindler var vant til synet, er det mulig at han likevel reagerte.

En fange som het Poldek Pfefferberg var også underveis til kommandantens villa denne kvelden. Kommandantens nitten år gamle oppasser, Lisiek, var kommet til Pfefferbergs brakke med pass undertegnet av en underoffiser i SS. Guttens problemer var en skitten rand i kommandantens badekar, og gutten var redd for å få juling på grunn av randen når kommandant Goeth kom for å ta sitt morgenbad. Pfefferberg, som hadde vært Lisieks lærer på den videregående skolen i Podgórze, arbeidet i leirgarasjen og hadde adgang til oppløsende midler. Sammen med Lisiek gikk han derfor til garasjen og hentet en svaber og en kanne med rensevæske. Det var alltid en betenkelig affære å nærme seg kommandantens villa, men det innebar også sjansen til å få litt mat av Helen Hirsch, Goeths dårlig behandlede jødiske hushjelp, en tapper varmhjertet ung pike som også hadde vært Pfefferbergs elev.

En SS Ünterscharführer (sersjant) i hvite hansker var dørvakt i kveld. Han gjorde honnør og slapp Schindler inn i huset. I hallen tok den ukrainske oppasseren Ivan seg av Schindlers frakk og hatt. Schindler klappet brystlommen på dressen for å forvisse seg om at han hadde med presangen til verten: et gullbelagt sigarettetui, svartebørsvare.

Amon gjorde det så bra på si, spesielt med konfiskerte smykker, at han ville bli fornærmet for noe mindre enn det gullbelagte.

Ved dobbeltdørene inn til spiserommet spilte brødrene Rosner, Henry fiolin og Leo trekkspill. På Goeths ordre hadde de lagt vekk de fillete klærne fra leirens malerverksted, hvor de arbeidet om dagen, og tatt på seg smokin12

gene som de hadde i brakken til slike anledninger. Oskar Schindler visste at Rosner-brødrene aldri følte seg trygge i villaen selv om kommandanten satte pris på deres spill.

Til det hadde de sett for mye av Amon. De visste at han var uberegnelig og kunne foreta plutselige henrettelser. De spilte så godt de kunne, og håpet at musikken ikke brått og uforklarlig ville virke fornærmende.

Syv menn skulle sitte rundt Goeths bord denne kvelden. Foruten Schindler og verten var gjestene Julian Scherner, sjef for SS i Krakow-regionen, og Rolf Czurda, leder av Krakowavdelingen av SD, avdøde Heydrichs sikkerhetstjeneste. Scherner var Oberführer – en SS-grad mellom oberst og brigadegeneral, en grad hæren ikke har.

Czurda var Obersturmbannführer, tilsvarende oberstløytnant. Goeth selv hadde rang av Hauptsturmführer, eller kaptein. Scherner og Czurda var æresgjestene, for denne leiren lå under deres myndighet. De var flere år eldre enn kommandant Goeth, og SS politisjef Scherner så absolutt middelaldrende ut, halvfet og skallet som han var. Men på grunn av vertens utsvevende livsførsel virket likevel ikke aldersforskjellen mellom Scherner og Amon særlig stor.

Den eldste i selskapet var Franz Bosch, veteran fra første verdenskrig og sjef for ulike verksteder, legale og illegale, innenfor Plaszów. Han var også «økonomisk rådgiver» for Julian Scherner og hadde økonomiske interesser i Krakow.

Oskar foraktet Bosch og de to politisjefene, Scherner og Czurda. Men samarbeidet med dem var nødvendig for selve eksistensen av hans egen spesielle fabrikk i Zablocie, og derfor sendte han dem regelmessig gaver. De eneste gjestene Oskar følte at han hadde noe felles med, var Julius Madritsch, eier av Madritsch uniformfabrikk inne i denne Plaszów-leiren, og Madritsch’ disponent, Raimund Titsch.

Madritsch var omkring et år yngre enn Oskar og kommandant Goeth. Han var en driftig, men human mann, og hvis han var blitt bedt om å rettferdiggjøre eksistensen av 13

sin lønnsomme fabrikk innenfor leirområdet, ville han ha hevdet at den holdt nesten fire tusen fanger i arbeid. På den måten reddet han dem fra dødsfabrikkene. Raimund Titsch var i begynnelsen av 40-årene, spedbygget og innesluttet og ville sannsynligvis forlate selskapet tidlig. Han smuglet inn vognlass med mat til fangene sine (noe som kunne ha kostet ham et skjebnesvangert opphold i Montelupich-fengslet, SS-fengslet eller også Auschwitz) og var enig med Madritsch.

Dette var en vanlig samling av middagsgjester i kommandant Goeths villa.

De fire kvinnelige gjestene, med omhyggelig oppsatt hår og kostbare selskapskjoler, var yngre enn mennene. De var sosietetsluddere fra Krakow, tyske og polske. Noen av dem var regelmessig gjester her. De utgjorde et eksklusivt utvalg for de to høyere offiserene. Goeths tyske elskerinne, Majola, holdt seg vanligvis i sin leilighet i byen under disse festene hos Amon. Hun betraktet Goeths middager som tilstelninger for menn og dermed i strid med hennes følelser.

Det er ingen tvil om at politisjefene og kommandanten på sitt vis likte Oskar. Men det var noe eiendommelig ved ham. De kunne være villig til å avskrive det med at det hadde noe med hans bakgrunn å gjøre – han var sudettysker. Det var ting som tydet på at han ikke var helt retttenkende, selv om han betalte godt, var flink til å skaffe varer som det ellers nesten var umulig å få tak i, kunne drikke med måte og hadde en treg og tildels grovkornet sans for humor. Han var den typen som man smilte og nikket til over bordet, men det var ikke nødvendig og heller ikke klokt å fare opp og sette ham på plass.

Det er høyst sannsynlig at SS-mennene registrerte Oskar Schindlers ankomst fordi det gikk et behagelig gys gjennom de fire jentene. De som kjente Oskar i disse årene, snakket om hans magnetiske tiltrekningkraft, særlig på kvinner. De to politisjefene, Czurda og Scherner, viste antagelig Schindler sin oppmerksomhet for å gjøre inntrykk 14

på damene. Goeth kom også frem for å ta ham i hånden.

Kommandanten var like høy som Schindler, og inntrykket av at han var unormalt tykk for en mann først i 30årene, ble fremhevet av denne høyden, en atletisk høyde unaturlig stoppet med fedme. Ansiktet hadde rene, nesten perfekte trekk, bortsett fra den berusede glansen i øynene. Kommandanten drakk enorme mengder av den lokale konjakk.

Han var imidlertid ikke kommet så langt som Bosch, Plaszóws og SS’ økonomiske geni. Bosch var utstyrt med en oppsiktsvekkende purpurnese. Schindler nikket til mannen og visste at i kveld ville Bosch, som vanlig, gi ham en bestilling på varer.

«Vi ønsker industriherren velkommen,» ropte Goeth, og presenterte formelt Bosch for damene i rommet, mens Rosner-brødrene spilte Strauss-melodier.

Nå ble Schindler presentert for damene. Mens han kysset de fremstrakte hendene, følte han en viss medynk for disse arbeiderjentene fra Krakow. Han visste at senere, når den mer intime delen av programmet begynte, ville det skje ting som kunne etterlate seg både striper og skrammer i huden. Hauptsturmführer Amon Goeth var den rene sadist når han var beruset, men for øyeblikket var han den eksemplariske gentleman fra Wien.

Konversasjonen før middag var upåklagelig. De snakket om krigen, og mens SD-sjefen Czurda forsøkte å overbevise en høy tysk pike om at Krim ble holdt med fast hånd, fortalte SS-sjefen Scherner en av de andre om en gutt han kjente i SS, som hadde mistet begge bena da partisanene sprengte en restaurant i Cz˛estochowa. Schindler snakket forretninger med Madritsch og hans disponent Titsch. Det hersket et ekte vennskap mellom disse tre. Schindler visste at lille Titsch skaffet ulovlige mengder svartebørsbrød til fangene på Madritsch uniformfabrikk, og at mange av pengene til dette kom fra Madritsch. Etter Schindlers mening var dette bare menneskelig, ettersom inntektene i Polen var store nok til å tilfredsstille den mest forherdede 15

kapitalist og rettferdiggjøre visse ulovlige utlegg til ekstra brød. Rüstungsinspektion, rustningsinspektoratet – som innhentet anbud og sluttet kontrakter om fremstilling av alle slags varer som de tyske styrkene trengte – hadde også gitt Schindler så gode kontrakter at han hadde mer enn oppfylt sitt ønske om å «gjøre det godt», både i egne og farens øyne. Dessverre var Madritsch, Titsch og Oskar Schindler de eneste som visste hvem som regelmessig kjøpte brød på svartebørsen.

Da det var tid for Goeth til å be gjestene ta plass ved middagsbordet, nærmet Bosch seg Schindler, tok ham i armen og førte ham bort til døren hvor musikerne spilte, som om han trodde at de skjønne melodiene ville overdøve samtalen.

«Jeg ser at forretningene går bra,» sa Bosch.

Schindler smilte. «Kan De virkelig se det, Bosch?»

«Ja,» sa Bosch. Bosch hadde selvfølgelig lest de offisielle meldingene fra rustningsledelsen, der kontraktene med Schindler-fabrikken var blitt kunngjort.

Bosch la hodet litt på skakke og sa: «Jeg lurte på, i betraktning av denne oppgangen, som jo skyldes vår fremgang på en rekke fronter … Jeg lurte på om De kunne tenke Dem å gjøre meg en liten tjeneste. Ikke mye. Bare en gest.»

«Selvfølgelig,» sa Schindler. Han kjente et visst ubehag ved å bli utnyttet, og samtidig en følelse som minnet om glede. Politisjef Scherners kontor hadde to ganger brukt sin innflytelse til å få Oskar Schindler ut av fengsel. Hans stab var nå villig til å bygge opp forpliktelsen til å gjøre det samme igjen.

«Min stakkars gamle tante i Bremen er blitt bombet,» sa Bosch. «Alt har hun mistet! Ektesengen. Skjenken. Buffeten – alt stentøyet og porselenet. Jeg lurte på om De kunne avse noe kjøkkentøy til henne, noe av dette dere lager på DEF.» Deutsche Emailwaren Fabrik (Den tyske emaljevarefabrikk) var navnet på Schindlers blomstrende foretagende.

16

Tyskerne kalte den DEF, men polakkene og jødene brukte en annen form for forkortelse og kalte den Emalia.

Schindler sa: «Jeg tror nok det kan la seg ordne. Vil De at varene skal sendes direkte til henne eller gjennom Dem?» Bosch smilte ikke engang. «Gjennom meg, Oskar. Jeg vil gjerne legge ved et lite kort.»

«Naturligvis.»

«Da er det i orden. Skal vi si seks dusin av hvert – dype og flate tallerkener, kaffekanner. Og et halvt dusin kasseroller.»

Schindler løftet hodet og lo anstrengt. Men da han snakket, lød han imøtekommende, som han også var. Han var alltid raus med gaver. Det var bare det at Bosch liksom alltid var plaget av bombede slektninger.

«Driver Deres tante et waisenhus?» sa Schindler dempet.

Bosch så ham inn i øynene igjen, ikke noe fordekt ved denne fylliken. «Hun er gammel og ubemidlet. Hun kan bytte bort det hun ikke trenger.»

«Jeg skal be min sekretær ordne det.»

«Den polske jenta?» sa Bosch. «Den pene?»

«Akkurat,» sa Schindler.

Bosch forsøkte å plystre, men det lød bare som et lavt pip.

«Deres kone,» sa han liksom fortrolig, «må være en helgen.»

«Det er hun,» innrømmet Schindler kort. Bosch måtte gjerne diskutere kjøkkentøy, men Schindler ville ikke snakke om sin kone.

«Si meg,» sa Bosch, «hvordan holder De henne unna?

Hun må vite... likevel ser det ut som De har fullstendig kontroll over henne.»

Schindlers ansikt var blottet for humor nå, men den svake knurringen som steg opp i ham, var ikke ulik Schindlers normale stemme.

«Jeg diskuterer aldri mitt privatliv,» sa han.

17

Bosch gikk fort i seg selv. «Unnskyld meg. Jeg ville ikke…» Han fortsatte sine usammenhengende unnskyldninger. Schindler likte ikke Bosch godt nok til å ville forklare ham at i hans alder var det ikke snakk om å kontrollere noen, at Schindlers ekteskapelige tragedie skyldtes at Emilie Schindlers hang til askese og Oskar Schindlers medfødte nytelsessyke tiltrakk hverandre. Men Oskars raseri mot Bosch stakk dypere enn han ville innrømme. Emilie var svært lik Oskars avdøde mor, Louisa Schindler.

Schindler senior hadde forlatt Louisa i 1935. Derfor hadde Oskar en fornemmelse av at Bosch ved å trekke frem forholdet Emilie-Oskar også snakket nedsettende om det eldre ekteparet Schindler.

Bosch fortsatte sine unnskyldninger. Han som hadde en finger med i alt i Krakow, svettet nå i panikk ved muligheten for å skulle miste seks dusin sett med kjøkkentøy.

Gjestene ble bedt til bords. Hushjelpen serverte en løksuppe. Mens gjestene spiste og snakket, fortsatte Rosnerbrødrene å spille. De flyttet seg nærmere bordet, men ikke så nær at de var til sjenanse for hushjelpen eller Ivan og Petr, Goeths to ukrainske oppassere. Schindler, som satt mellom den høye piken som Scherner hadde lagt beslag på, og en søt, spedlemmet polakk som snakket tysk, la merke til at begge jentene stirret på hushjelpen. Hun var kledd i tradisjonell hushjelpuniform, sort kjole og hvitt forkle.

Hun hadde ingen jødestjerne på armen, ingen gul stripe på ryggen, men var like fullt jøde. Det som tiltrakk seg de andre kvinnenes oppmerksomhet var ansiktet hennes.

Hun hadde blå slagmerker over hele haken, og man skulle trodd at Goeth skammet seg over å vise frem en tjener i den tilstanden. Begge kvinnene og Schindler så, i tillegg til skadene i ansiktet, en mer skremmende blåfarge, som ikke helt ble dekket av kraven, på den tynne halsen.

Amon Goeth unnlot ikke bare å la piken holde seg i bakgrunnen, han snudde stolen sin mot henne, vinket henne nærmere og viste henne frem for hele selskapet. Schindler hadde ikke vært i dette huset på seks uker, men han hadde 18

hørt at forholdet mellom Goeth og piken hadde forandret seg til det verre. Sammen med venner brukte han henne som samtaleemne. Han skjulte henne bare når høyere offiserer utenfor Krakow-regionen kom på besøk.

«Mine damer og herrer,» ropte han i en parodi på en konferansier på et revyteater. «Får jeg presentere Lena.

Etter fem måneder hos meg kan hun nå både lage mat og oppføre seg pent.»

«Jeg kan se på ansiktet hennes at hun har kollidert med kjøkkenmøblene,» sa den høye piken.

«Og det kan skje igjen,» sa Goeth med en lystig klukking. «Jada. Igjen og igjen. Ikke sant, Lena?»

«Han er streng med kvinnfolk,» sa SS-sjefen brautende og blunket til sin høye borddame. Scherners bemerkning refererte ikke spesielt til jødiske kvinner, men til kvinner i sin alminnelighet. Det var når Goeth ble minnet på Lenas jødiske herkomst at hun måtte tåle å bli straffet, enten like for øynene på middagsgjestene, eller senere når kommandantens gjester var gått hjem. Scherner, som var Goeths overordnede, kunne ha gitt kommandanten ordre om ikke å slå henne mer. Men det ville ikke ha vært god tone, og det ville ha spolert de hyggelige selskapene i Amons villa.

Scherner kom ikke hit som en overordnet, men som en venn – en svirebor med sans for kvinner. Amon var en underlig fyr, men ingen kunne arrangere slike selskaper som han.

Så fulgte en silderett og deretter svineknoker, herlig tilberedt og anrettet av Lena. De drakk en fyldig ungarsk rødvin til kjøttet, og Rosner-brødrene satte inn med en fengende czardas. Luften i spisestuen ble tung, og alle offiserene tok av seg uniformsjakken. Det ble mer sladder om krigskontrakter.

Jentene fra Krakow kjedet seg, og den spedlemmete polske med blanke lepper, antagelig bare atten år gammel, la en hånd på Schindlers høyre arm. «De er ikke soldat?» sa hun lavt. «De ville vært flott i uniform.» Alle begynte å klukkle – også Madritsch. Han hadde vært i uniform 19

en tid i 1940 før han slapp fri fordi hans organisatoriske talent var så viktig for krigsinnsatsen. Men Schindler hadde så stor innflytelse at han aldri var blitt truet med Wehrmacht. Madritsch lo megetsigende.

«Hørte dere det?» sa Oberführer Scherner ut over bordet.

«Den unge damen har dannet seg et bilde av vår industriherre som soldat. Menig Schindler, hva? Som spiser av sitt eget matfat med et teppe over skuldrene. Borte i Kharkov.»

I betraktning av Schindlers skreddersydde eleganse var det en underlig tanke, og Schindler lo selv av det.

«Det skjedde med …» sa Bosch og forsøkte å knipse med fingrene. «Det skjedde med … hva er nå navnet hans der oppe i Warszawa?»

«Toebbens,» sa Goeth og livnet plutselig til. «Det skjedde med Toebbens. Nesten.»

SD-sjefen Czurda sa: «Å, ja. Det var nære på for Toebbens.» Toebbens var en industrimann i Warszawa. Større enn Schindler, større enn Madritsch. Litt av en karriere.

«Heini,» sa Czurda (Heini var Heinrich Himmler), «drog opp til Warszawa og sa til rustningsmannen der: ’Få de jævla jødene ut av fabrikken til Toebbens, og plasser Toebbens i hæren og … og send ham til fronten. Og da mener jeg fronten!’ Og så sa Heini til min kollega der oppe: ’Gå igjennom bøkene hans med lupe!’»

Toebbens hadde en høy stjerne i rustningsinspektoratet, som hadde tilgodesett ham med krigskontrakter, og han hadde til gjengjeld begunstiget dem med gaver. Rustningsinspektoratets protester hadde reddet Toebbens, fortalte Scherner høytidelig til de andre, og så bøyde han seg over tallerkenen for å blunke tydelig til Schindler. «Det vil aldri skje i Krakow, Oskar. Til det setter vi altfor stor pris på deg.»

Plutselig, og kanskje for å antyde den gode stemningen ved bordet, reiste Goeth seg og sang uten ord i takt med temaet fra Madame Butterfly. Brødrene Rosner arbeidet 20

seg gjennom sangen like flittig som håndverkerne i en hvilken som helst truet fabrikk i en hvilken som helst truet ghetto.

På dette tidspunkt var Pfefferberg og oppasseren Lisiek ovenpå i Goeths baderom og skrubbet vekk randen i badekaret. De kunne høre Rosner-brødrenes musikk og lattersalvene og stemmene. Det ble servert kaffe der nede, og den forslåtte piken, Lena, var kommet seg uskadd ut på kjøkkenet igjen.

Madritsch og Titsch gjorde seg fort ferdig med kaffen og unnskyldte seg. Schindler forberedte seg på det samme.

Dette var ikke det riktige stedet for ham. Alt var tillatt i Goethhaus, og Oskars intime kjennskap til SS’oppførsel i Polen kastet et motbydelig lys over hvert ord som ble sagt her, over hvert glass som ble drukket, for ikke å nevne formene for seksuell omgang. Selv om han gikk ovenpå med en jente, kunne han ikke glemme at Bosch og Scherner og Goeth foretok de samme bevegelsene – i trappen eller på et bad eller i en seng. Schindler var absolutt ingen munk, men han foretrakk å opptre som det fremfor å ha en kvinne chez Goeth.

Han snakket forbi den polske piken til Scherner, om krigsnyhetene, polske banditter, muligheten for en dårlig vinter. Han lot piken forstå at Scherner var som en bror, og at han aldri ville ta en pike fra en bror. Men han kysset henne på hånden da han sa godnatt. Han så at Goeth forsvant fra spisestuen med kurs mot trappen. Han var i skjorteermene og ble støttet av en av jentene som hadde sittet ved siden av ham under middagen. Oskar unnskyldte seg og innhentet kommandanten. Han strakte ut armen og la hånden på skulderen til Goeth. Goeth så på ham og strevde med å fokusere blikket. «Å,» sa han. «Går du, Oskar?»

«Jeg må hjem,» sa Oskar. Hjemme var Ingrid, hans tyske elskerinne.

«Du er en jævli hingst,» sa Goeth.

21

«Men ikke som deg,» sa Schindler.

«Nei, det har du rett i. Nå skal vi … hvor skal vi?» Han snudde hodet mot piken, men besvarte spørsmålet selv.

«Vi skal ut på kjøkkenet og se om Lena rydder skikkelig.»

«Nei,» sa piken og lo. «Det skal vi ihvertfall ikke.» Hun styrte ham mot trappen. Det var omtenksomt av henne – søsterskapet fungerte – å beskytte den tynne, forslåtte piken på kjøkkenet.

Schindler så på dem der de sjanglet opp trappen, den svære offiseren og den spinkle, støttende piken. Goeth så ut som han trengte å sove iallfall til lunsj, men Oskar kjente kommandantens imponerende konstitusjon og den klokken som tikket inne i ham.

Da piken og Goeth var oppe på den første avsatsen, snek Schindler seg gjennom hallen mot baksiden av huset.

Pfefferberg og Lisiek hørte kommandanten atskillig tidligere enn de hadde ventet ham, da han gikk inn på soverommet og mumlet til piken som han hadde hatt med seg opp. Lydløst tok de rengjøringsmidlene, snek seg inn på soverommet og prøvde å komme seg ut gjennom en sidedør. Goeth stod fremdeles oppe og kunne se dem der de prøvde å lure seg ut. Han grøsset ved synet av skaftet på svaberen, for han fikk mistanke om at de to mennene var snikmordere. Først da Lisiek gikk frem og begynte på en skjelvende forklaring, forstod Goeth at de bare var fanger.

«Herr kommandant,» sa Lisiek og hev etter pusten i redsel, «jeg ber om å få melde fra om at det var en rand i badekaret Deres …» «Å,» sa Amon. «Og så tilkalte du en ekspert.» Han nikket mot gutten. «Kom her.»

Lisiek gikk usikker frem og ble slått så hardt at han havnet halvveis innunder sengen. Amon gjentok oppfordringen, som om det ville more piken å se ham snakke kjærlig til en fange. Unge Lisiek reiste seg og ravet frem mot kommandanten til en ny runde. Da gutten reiste seg for annen gang, var Pfefferberg, den erfarne fange, forberedt på hva som helst – at de ville bli kommandert ned i haven og skutt 22

av Ivan. I stedet bare brølte kommandanten til dem at de skulle forsvinne, og det gjorde de omgående.

Da Pfefferberg et par dager senere hørte at Lisiek var død, skutt av Amon, gikk han ut fra at det skyldtes episoden på badet. Men årsaken var en helt annen – Lisieks forbrytelse bestod i at han hadde gjort klar en hest og vogn til Bosch uten først å innhente kommandantens tillatelse.

Ute på kjøkkenet i villaen så hushjelpen opp og fikk øye på en av middagsgjestene i døren. Hennes virkelige navn var Helen Hirsch (Goeth kalte henne Lena av dovenskap, mente hun alltid selv). Hun satte fra seg tallerkenen med kjøttrester og stod med et brått rykk i givakt. «Herr …»

Hun så på smokingen hans og lette etter det rette ordet for ham. «Herr Direktor, jeg holdt nettopp på med å sette vekk restene til herr kommandantens hunder.»

«Så, så, De behøver da ikke avlegge rapport for meg, frøken Hirsch,» sa Schindler.

Han gikk rundt bordet. Han virket ikke som han ville snike seg innpå henne, men hun var redd ham. Selv om Amon moret seg over å slå henne, reddet hennes jødiskhet henne alltid fra et direkte seksuelt angrep. Men det fantes tyskere som ikke var så kresne i rasespørsmål som Amon.

Denne mannens tone var imidlertid annerledes enn hun var vant til, selv hos SS-offiserene som kom ut på kjøkkenet for å beklage seg over Amon.

«Kjenner De meg ikke?» spurte han, akkurat som en mann som er så opptatt av sin egen betydning at han blir såret når han ikke blir gjenkjent. «Jeg er Schindler.»

Hun senket hodet. «Herr Direktor,» sa hun. «Naturligvis. Jeg har hørt … og De har vært her før. Jeg husker …»

Han la en arm rundt henne. Han merket tydelig spenningen i kroppen hennes da han rørte ved kinnet hennes med leppene.

Han sa dempet: «Det er ikke et slikt kyss. Jeg kysser Dem av medfølelse, om De må vite det.»

Hun kunne ikke la være å gråte. Herr Direktor Schind23

ler kysset henne hardt på pannen, på samme måte som ved polske avskjeder på jernbanestasjoner, med et østeuropeisk smellkyss som gav gjenlyd. Hun så at han også hadde begynt å gråte. «Det kysset er en hilsen fra …» Han slo ut med hånden som om han viste til en slags stamme av ærlige mennesker der ute i mørket, mennesker som sov i køyer over hverandre eller gjemte seg i skogene, mennesker som hun delvis var en buffer for – ved å la seg straffe av Hauptsturmführer Goeth.

Schindler slapp henne, stakk hånden ned i sidelommen og tok opp en stor sjokoladeplate. Også den så ut til å være førkrigsvare.

«Gjem den,» sa han.

«Jeg får ekstra mat her,» forklarte hun, som om det var om å gjøre for henne at han ikke trodde hun sultet. Mat var faktisk hennes minste problem. Hun visste at hun ikke ville overleve i Amons hus, men det ville ikke skyldes mangel på mat.

«Hvis De ikke vil spise den selv, kan De bytte den bort,» sa Schindler til henne. «Men hvorfor ikke styrke Dem selv?» Han tok et skritt bakover og betraktet henne. «Itzhak Stern har snakket om Dem til meg.»

«Herr Schindler,» sa hun lavt. Hun bøyde hodet og forsøkte å undertrykke gråten noen sekunder. «Herr Schindler, han liker å slå meg foran øynene på de kvinnene.

Den første dagen jeg var her, slo han meg fordi jeg kastet ut kjøttbena etter middagen. Han kom ned i kjelleren ved midnatt og spurte meg hvor de var. Til hundene hans, skjønner De. Det var første gangen han slo. Jeg sa til ham … jeg skjønner ikke hvorfor, jeg ville jo aldri ha sagt det nå … Hvorfor slår De meg? Han sa: ’Grunnen til at jeg slår deg nå, er at du spør meg hvorfor jeg slår deg.’»

Hun ristet på hodet og trakk på skuldrene, som om hun gikk i rette med seg selv for å ha snakket for mye. Hun ville ikke si mer. Hun klarte ikke å gjengi historien om avstraffelsene, om sine gjentatte møter med Hauptsturmführer’ens knyttnever.

24

Schindler bøyde hodet tillitsfullt. «Din situasjon er forferdelig, Helen,» sa han.

«Det gjør ingenting,» sa hun. «Jeg har godtatt den.»

«Godtatt den?»

«En dag kommer han til å skyte meg.»

Schindler ristet på hodet, uten at det gav henne noe håp. Plutselig virket den fine smokingen og den velnærte Schindler som en provokasjon. «For Guds skyld, Herr Direktor, jeg ser ting. Vi var oppe på taket mandag for å skrape vekk isen, unge Lisiek og jeg. Og vi så at kommandanten kom ut døren og gikk ned trappen til terrassen like under oss. Og ute på trappen trakk han pistolen og skjøt en kvinne som gikk forbi. En kvinne som bar på en bylt. Skutt gjennom halsen. En kvinne på vei til et eller annet. De skjønner. Hun virket ikke tykkere eller tynnere eller mer langsom eller rask enn andre. Jeg kunne ikke gjette hva hun hadde gjort. Jo mer en ser av kommandanten, desto tydeligere ser man at her finnes ingen regler som man kan holde seg til. Det er ikke mulig å si til seg selv, hvis jeg følger disse reglene, vil jeg være trygg …»

Schindler tok hånden hennes og klemte den hardt. «Hør her, min kjære lille venn, til tross for alt dette, er det likevel bedre enn Majdanek eller Auschwitz. Hvis De bare holder Dem frisk …»

«Det trodde jeg skulle bli lett her i kommandantens kjøkken,» sa hun. «Da jeg ble overført hit fra leirkjøkkenet, var de andre jentene misunnelige.»

Et ynkelig smil viste seg rundt munnen hennes.

Schindler hevet stemmen nå. Han minnet om en mann som redegjør for et fysisk prinsipp. «Han kommer ikke til å drepe Dem, fordi han setter altfor stor pris på Dem, kjære Helen. Han setter så stor pris på Dem at han ikke engang vil at De skal gå med stjernen. Han vil ikke noen skal vite at han setter pris på en jøde. Han skjøt kvinnen fra trappen fordi hun ikke betydde noe for ham, hun var en av mange, hun hverken fornærmet ham eller gledet ham. Jeg 25

håper De skjønner. Men De... Det er ikke anstendig, Helen. Men det er livet.»

En annen hadde sagt det samme til henne. Kommandantens stedfortreder, Leo John. John var SS Untersturmführer – tilsvarende sekondløytnant eller fenrik. «Han vil ikke drepe deg,» hadde John sagt, «ikke før slutten, Lena. Han har altfor stor glede av deg.» Ettersom det kom fra John, hadde det ikke hatt den samme virkningen på henne. Men nå hadde også Schindler dømt henne til en smertefull overlevelse.

Det virket som han forstod at hun var lamslått. Han brummet oppmuntrende. Han ville oppsøke henne igjen.

Han ville forsøke å få henne ut.

«Ut?» spurte hun.

«Ut av villaen,» forklarte han. «Inn på min fabrikk. Du har sikkert hørt om fabrikken min. Jeg har en emaljevarefabrikk.» «Å, ja,» sa hun omtrent som når et barn i slummen snakker om Rivieraen. «’Schindlers Emalia.’ Den har jeg hørt om.»

«Hold Dem frisk,» sa han igjen. Det var som om han visste at det var poenget. Det var som om han bygget på en viten om fremtiden – Himmler, Frank – da han sa det.

«Javel,» samtykket hun.

Hun snudde ryggen til ham, gikk bort til et skap med porselen, og trakk det frem fra veggen, en kraftanstrengelse for en så spinkel kvinne at det overrasket Schindler. Hun fjernet en murstein i veggen som skapet tidligere hadde skjult. Hun tok frem en bunke sedler – okkupasjons-zloty.

«Jeg har en søster i leirkjøkkenet,» sa hun. «Hun er yngre enn jeg. Jeg vil De skal bruke disse til å kjøpe henne tilbake hvis hun noen gang blir plukket ut til krøttervognene. Jeg tror De ofte får vite om disse tingene på forhånd.»

«Det skal jeg fikse,» sa Schindler, men han sa det lett, ikke som noe høytidelig løfte. «Hvor mye er det?»

26

«Fire tusen zloty.»

Han tok dem skjødesløst, alle hennes sparepenger, og stakk dem ned i jakkelommen. De var tross alt tryggere hos ham enn i et hull i veggen bak Amon Goeths porselensskap.

Historien om Oskar Schindler har begynt farlig, med barbariske nazister, med nytelsessyke SS-folk, med en mager og mishandlet pike og med en fantasifigur omtrent like populær som horen med et hjerte av gull: den gode tysker.

På den ene siden hadde Oskar satt seg fore å kjenne systemets sanne ansikt, det syke ansiktet bak sløret av byråkratisk anstendighet. Han visste tidligere enn de fleste hva Sonderbehandlung betød, at selv om det ikke sa annet enn «Særbehandling», betød det pyramider av cyanotiske lik i Belzec, Sobibor, Treblinka og i området vest for Krakow som polakkene kaller Oswiecim-Brzezinka, men som i vest er kjent under sitt tyske navn, Auschwitz-Birkenau.

På den annen side var han forretningsmann, en handelsmann av gemytt, og han spyttet ikke systemet åpenlyst i ansiktet. Han hadde allerede redusert pyramidene, og selv om han ikke visste hvordan de dette året og det neste ville øke i størrelse og antall og overstige Matterhorn, visste han at fjellet ville komme. Selv om han ikke kunne forutsi hvilke byråkratiske endringer som ville skje under dets oppbygging, gikk han likevel ut fra at det alltid ville være plass og behov for jødisk arbeidskraft. Derfor insisterte han under sitt besøk hos Helen Hirsch: «Hold Dem frisk.»

Han var sikker, og ute i Plaszóws dystre Arbeitslager (arbeidsleir), rørte søvnløse jøder på seg og forsikret seg selv at intet regime – med strømmen imot seg – hadde råd til å kvitte seg med en rikelig tilgang på gratis arbeidskraft. Det var de som brøt sammen, som spyttet blod og ble rammet av dysenteri som ble tatt ut til Auschwitz-transportene.

Schindler hadde selv hørt fanger si under morgenoppropet på Appellplatz i Plaszów arbeidsleir: «Jeg har i det minste helsen i behold ennå,» i en tone 27

som man under normale forhold bare ville høre hos gamle mennesker.

Og slik ble det både tidlige og sene dager denne vinteren for Schindlers praktiske engasjement i redningen av enkelte menneskers liv. Han satt dypt i det, han brøt das Reich’s lover i så stor utstrekning at han kunne bli hengt eller halshugget mange ganger. Men ennå visste han ikke hvor meget det virkelig skulle komme til å koste. Han hadde allerede brukt en formue, men han kjente ikke omfanget av de utbetalinger som skulle skje i fremtiden.

For ikke å strekke troverdigheten for langt så tidlig, begynner historien med en hverdagslig scene om godhet – et kyss, en myk stemme, en sjokoladeplate. Helen Hirsch får aldri se igjen sine 4000 zloty – ikke slik at de kunne bli tellet opp og holdt i hånden. Men til dags dato betrakter hun det som en sak av liten betydning at Oskar var så unøyaktig med pengebeløp.