Savner deg av Louise Douglas

Louise Douglas

Savner deg

Louise Douglas Originalens tittel: Missing you Oversatt av: Hulda Westberg Sparbo Copyright © Louise Douglas 2010 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Først utgitt på norsk i 2010 av Cappelen Damm AS ISBN: 978-82-02-44726-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Omslagsfoto: Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til foreldrene mine, Janet og Michael Beer

1 Sean går de få skrittene fra bilen til ytterdøren med nøklene i den ene hånden og en blomsterbukett i den andre.

Fottrinnene er taktfaste, men adrenalinet farer gjennom pulsårene hans. Belle, i gul sommerkjole og sandaler, står i skyggen inne i gangen, solbrillene holder håret borte fra ansiktet, armene hennes er solbrune og hun har et sølvarmbånd om håndleddet. Kroppen hennes lager en barriere mellom ham og hjemmet hans, og av måten hun spenner skuldrene, skjønner han hva hun har tenkt å si. De har styrtet i full fart mot dette øyeblikket i flere uker.

«Ikke gjør det,» sier han, «ikke i dag, Belle, ikke på en så nydelig dag.»

«Jeg klarer ikke dette mer,» sier hun. «Jeg klarer ikke å leve på denne måten.»

Motoren i bilen hans tikker, lukten av varmt metall og svidd gummi fra dekkene siver mot ham. Svetten er kald mot fordypningen mellom de parallelle ryggmusklene.

Han slikker seg på overleppen for å fukte munnen.

«Vær så snill,» sier han, «vær så snill, Belle …»

«Jeg er lei for det, Sean,» sier hun, «men du er nødt til å gå.» Øynene hennes glir fra ansiktet hans og ned mot venstre. Han følger blikket hennes og ser den bulende kofferten som står ved radiatoren, og ved siden av den 7

står det en samling bager, gitaren hans og CD-ene, som er vilkårlig lagt ned i en pappeske med Virgin Wineslogo. Pocketboka han la oppslått ved siden av ekstrasengen samme morgen, er blitt stappet ned i lommen på treningsbagen. Alt som åpenbart tilhører ham, står stablet i gangen.

«Du kan komme tilbake og hente resten når du er klar,» sier hun.

Han slipper hånden som holder blomstene ned mot siden. Det knitrer i cellofanen, og to kronblader faller ned mot føttene hans. Sean legger nøklene i lommen.

«Belle,» sier han og løfter bedende den ledige hånden.

Han rører forsiktig ved den nakne armen hennes. Huden hennes er solvarm. Hun tar et skritt bakover, og hånden hans glir ned. Hun gnir seg på det stedet der fingrene hans rørte ved henne, mellom albuen og skulderen, hun rynker pannen og rister på hodet.

«Jeg er utslitt,» sier hun. «Vær så snill, Sean, jeg orker ikke å prate mer nå. Bare dra.»

Han gir henne blomstene. Hun legger dem på telefonhyllen uten å se på dem. Det er en bukett melkehvite roser.

«Jeg må se Amy.» «Hun har lagt seg.»

«Jeg må si ha det.»

«Det kommer bare til å gjøre det mer vanskelig for deg, Sean. Ikke gjør det.»

Men Belle tar et skritt til siden. Sean går forbi henne. Han løper opp trappene uten å ense det polerte mahognigelenderet, det kremfargede gulvteppet, Belles vakre, innrammede fotografier av solnedganger over byer, og han går inn på Amys rom. Han lener seg mot veggen og legger hodet bakover, presser knyttnevene mot tinningene og prøver å få hjertet til å roe seg.

8

De blå gardinene med stjerner og måner holder det meste av lyset ute, og rommet er varmt og dufter av talkum, tegnestifter og bruspulver. Sean dasker borti en uro med sommerfugler som henger i taket. Papirinsektene fyker i alle retninger.

«Herregud,» sier han lavt. «Å, herregud.»

«Pappa?»

Amy ligger utstrakt som en sjøstjerne oppå sengetøyet. Hun har på seg en blekgrønn nattkjole. Håret hennes klistrer seg til pannen, og Sean kan så vidt se et rødt merke på neseryggen hennes, der hun har klødd seg med fingeren. Han prøver å se normal ut i fjeset.

«Jeg kom bare for å si natta.»

Amy gjesper, som en liten katt. Hun smiler søvnig opp mot ham.

«Kan vi få en hundevalp, pappa?»

«Mmm,» sier han, «en dag kan vi det.»

«Jeg vil helst ha en jentevalp. Jeg synes at hun skal hete Polly.»

Sean prøver å svare, men munnen hans er tørr som sand.

«Jeg skal passe på henne,» sier Amy. «Hun kan sove i en kurv under sengen min.»

Han lukker øynene. Han føler på sin egen vekt mot veggen.

«Og hvis jeg våkner om natten, så kan jeg bare strekke ned hånden, og så er hun der.»

Amy strekker hånden ned fra sengen for å demonstrere.

Sean gnir seg over munnen med håndbaken. Tankene jager rundt i hodet på ham. Det må finnes en utvei.

Det må finnes en annen løsning. Han er nødt til å holde hodet kaldt.

9

«Ååå!» Amy ler og drar hånden opp igjen. «Hun slikket meg på fingrene!»

Belle står i dørkarmen.

«Nå holder det, Amy,» sier hun rolig. Hun virker helt uberørt. «Du må være stille nå. Pappa har det travelt.

Han har mye å gjøre.»

«Belle …»

«Ikke hal det ut, Sean. Dra nå. Du kan treffe Amy til helgen. Du kan ta henne med ut på lørdag.»

«Belle …»

«Det er best sånn,» sier hun.

«Best for hvem?» hvisker han. «For hvem er et ødelagt hjem best, egentlig?»

«Nå må vi slutte å krangle,» svarer hun med rolig, fornuftig stemme, stemmen til en bøddel. «Vi trenger ikke gjøre det verre enn det allerede er.»

Hun følger ham ned trappen. Han venter på at noe skal skje, noe som kommer til å forandre hele situasjonen, få ting tilbake i rett spor. Han teller trappetrinnene, og idet han når bunnen, ser han at hun har flyttet kofferten og bagene fra gangen og ut i oppkjørselen. Rosene ligger i søppelkassen, og stilkene, som er bundet sammen med en gummistrikk, stikker opp like kompromissløst som bena til et dødt dyr.

Han snur seg, hun rister svakt på hodet.

«Belle!»

Han tar hendene hennes i sine, de slappe, kjølige, livløse hendene hennes, og han holder dem til brystet sitt.

«Belle, vær så snill!» sier han. «Vær så snill og ikke kast bort alt vi har sammen, bare tenk på – » «Det er ikke noen vits,» sier hun og drar hendene til seg. «Vi har snakket om dette en million ganger.»

«Men du hører ikke etter …»

10

«Det er fordi du sier akkurat det samme hver gang.»

«Den jævelen har forgiftet tankene dine, han – » «Dette har ingenting med Lewis å gjøre …» «Å, kom igjen! Vi hadde det helt fint til du begynte å–» «Hold kjeft!» roper hun. «Slutt! Jeg har fått nok!»

«Mamma …»

Begge to ser opp. Amy står på trappeavsatsen. Hun holder seg i gelenderet med den ene hånden. Håret hennes er bustete, og øynene er store og bekymrede.

«Alt er i orden, vennen min,» sier Belle, og på et blunk er klangen og tonefallet i stemmen hennes forandret.

«Vi krangler ikke, vi bare …»

Seans hjerte banker så voldsomt at han er redd han ikke klarer å skjule for Amy hvor oppbrakt han er. Han vil ikke skremme datteren sin, så han snur seg og går ut gjennom døren. Belle lukker den umiddelbart, dytter den igjen. Han forestiller seg at hun lener seg mot den på den andre siden og holder pusten. Hun kommer til å roe seg ned, tenker han, og så vil hun følge Amy tilbake i seng og se til at hun sovner. Så kommer hun til å helle opp et glass vin, ta det med ut i hagen og sette seg i hammocken, i skyggen av valnøttreet, og hun kommer til å legge hodet bakover, lukke øynene og sukke lettet opp mot den blå himmelen. Hun kommer til å lytte til fuglesangen og klarne tankene. Senere vil hun ringe Den andre for å fortelle ham de gode nyhetene. Kanskje hun kommer til å invitere ham hjem til seg. Eller kanskje hun heller vil foretrekke å tilbringe den første natten uten Sean alene. Da vil hun i hvert fall få tid til å skifte sengetøy.

Akkurat nå har Sean lyst til å såre henne. Han har lyst til å såre henne, akkurat sånn som hun har såret ham.

11

Nei, han vil ikke såre henne, han vil overbevise henne om at han elsker henne. Han vil elske henne.

Han vet ikke hva han vil.

Han vil at alt skal være akkurat slik det var for fire uker siden, før hun fortalte ham at hun hadde noen på si.

Han lurer på om dette virkelig er slutten på ekteskapet deres. Det kan ikke være det. Det ville vært ufattelig.

Han snur seg mot døren igjen. Han må snakke med Belle, han må få henne til å forstå. Hun skjønner ikke hvor høyt han elsker henne, han har ikke klart å overbevise henne, og han er villig til å gjøre hva som helst for at dette ikke skal være slutten. Han har til og med foreslått at Belle kan fortsette å treffe Den andre hvis hun vil. Sean er forberedt på å vente på henne, han er sterk nok til å stenge bildet av de to, sammen, ute fra hodet for familiens skyld. Hun har blitt infisert av denne nye elskeren, men før eller senere kommer giften til å skylles ut av systemet hennes, hun kommer til å bli seg selv igjen, og da kommer hun til å vende tilbake til ham.

Sean løfter neven for å banke på døren, men så hører han et høflig host fra venstre, og han snur seg og ser naboen deres, Mrs. Lock. Hun steller med georginene sine og ser mildt på ham med hagesaksen i en hanskekledd hånd. Hun rister så vidt på hodet.

Hun vet alt. Hun har hørt kranglene. Det er mulig at Belle har gått inn i Mrs. Locks kjøkken mens Sean har vært på jobb og betrodd seg til den eldre kvinnen, spurt henne om råd over en tekanne og kjeks.

«Jeg ville nok gitt henne et par dager,» sier Mrs. Lock mildt og smiler. Hun har grått hår og vennlige, bedrøvede øyne.

Sean senker armen. Han nikker.

12

Han løfter tingene sine inn i bilen. Men det blir ikke plass til alt, så han lar to bager bli stående i enden av oppkjørselen, ved siden av søppelkassene. La søppelmennene ta dem. Som om han bryr seg om det?

Han tørker seg i ansiktet med ermet, setter seg i bilen og starter motoren. Han ser mot huset i speilet, men døren blir ikke åpnet. Belle kommer ikke ut og roper at han skal komme tilbake.

Han kjører til enden av veien, og så bare sitter han der, i bilen sin, med skjorteermene brettet opp til albuene.

Han hviler underarmen mot kanten av det åpne vinduet og veksler mellom å dytte blinklyshendelen opp og skyve den ned fordi han ikke klarer å bestemme seg for om han skal ta til venstre eller til høyre.

Seans ansikt er vått av tårer.

Venstre eller høyre?

Det spiller ingen rolle.

Uansett hvilken vei han kjører, vil alt han er glad i fremdeles ligge bak ham.

13

2 Fen er tidlig oppe og tar ut av vaskemaskinen. Hun hviler kurven med fuktig klesvask mot hoften mens hun ser ut gjennom det smale vinduet i det trange kjøkkenet, ut i den avlange bakhagen, på den smale veien bortenfor og helt ned i skråningen, for sikkerhets skyld. Det klemmer til i brystet. Men ingenting har forandret seg.

Det er ingen der ute, det er ingen uforklarlige skygger, ingen nedtrampede planter, ingen sigarettrøyk som snor seg opp mot himmelen. Alt ser nøyaktig ut som det gjorde dagen før, kanskje bortsett fra av at løvet på trærne har begynt å forandre seg en anelse fra grønt til gull.

Tomas har ikke kommet tilbake. Ikke ennå.

Hun låser opp døren og klyver ned trappetrinnene som leder ut i hagen. Hun setter kurven ned i gresset, fjerner støttepinnen for å slippe ned klessnoren som strekker seg fra huset til porten, og hun begynner å riste det første putevaret. Det lange gresset er kaldt og fuktig mot de nakne føttene hennes. Det stryker mot knærne, duggen synker inn i stoffet på buksene. Langt oppe kretser måkene rundt og skriker. Solen lager allerede skygger gjennom løvet på den store blodbøken ved hjørnet av den gjengrodde bakgaten, som skiller hagene på denne siden av veien fra hagene til husrekken som speiler dem. Fen holder en klesklype i munnen mens 14

hun strever med å legge et dynetrekk over snoren. Naboens lille, sorte hund løper i ring på den nyklippede plenen ved siden av og leter etter det perfekte stedet å tisse. Fen kan se eieren dens, Mr. Tucker, som holder øye med hunden gjennom kjøkkenvinduet. Han smiler til Fen og vinker. Hun smiler og vinker tilbake. Hun skyver håret bak ørene og glatter ut sengetøyet på klessnoren.

Hvis naboene visste hele sannheten om henne, ville de ikke vært så hyggelige.

Gresset i hagen hennes, som ikke er blitt slått i år heller, har vokst seg fra plen til eng. Fjæraktige blomsterhoder overstrør buksene hennes med frø. Hun liker smørblomstene, som sprer seg overalt, og valmuene, men ikke brenneslene, som klynger seg sammen ved ståltrådgjerdet, og heller ikke eføyen, som kryper opp langs veggen og legger seg over vinduskarmene. En busk med lange grener og tjafsete, purpurrøde blomster har spredt seg over hele hagen, den tiltrekker seg sommerfugler og fugler, men den ser uryddig ut. Ugress med rosa blomster vokser ut av sprekkene i hellene og til og med fra muren i huset.

Fens hage er ikke den verste. Litt lenger ned i veien står en eldgammel Ford Escort tålmodig og ruster på en ramme av murstein, hjulene er borte for lengst. Hagen til familien Evans er en slagmark av byggestein, ødelagt kjøkkeninnredning og en gammel sofa, og helt i bunnen av åsen ligger den skrøpelige, gamle enkens hage, en jungel av solblekede prydgjenstander i plast, hagenisser, skilter og vindmøller.

En dag, tenker Fen, skal hun gjøre en skikkelig innsats. Hun skal ta ordentlig tak i hagen, eller i det minste rydde en flekk der hun kan ligge ute om kveldene, lese en bok og nyte utsikten og solen. Connor ville synes det 15

var et morsomt prosjekt, og naboene ville hjelpe til. De tilbyr alltid en hjelpende hånd, men Fen liker ikke å ta imot noe fra dem, delvis fordi hun er så vant til å klare seg selv, og delvis fordi det er så lite hun kan gjøre til gjengjeld.

Fen løfter opp den tomme kurven og går tilbake mot huset. Hun stanser på trappeavsatsen og kikker ut på den overgrodde hagen. Sengetøyet duver dovent i septembersolen, og et grått ekorn henger opp ned og mesker seg med meisebollen. Tomas er fortsatt ikke å se. Det betyr ikke at han ikke er der ute, i byen et sted, og leter etter henne.

Fen går inn på kjøkkenet igjen, og hun lukker og låser døren bak seg. Når Tomas faktisk kommer tilbake, har hun ikke lyst til å bli overrasket. Hun vil at han skal måtte banke på. Hun vet hvordan Tomas er, og hun vil ikke at han skal snike seg innpå henne bakfra, legge hendene over øynene på henne og holde henne fast.

Han ville ikke skremme henne med hensikt, men nå for tiden er hun mindre robust enn hun pleide å være før, hun skvetter lett, og Tomas pleide alltid å gå litt for langt. Han visste aldri når han skulle slutte. Han hadde ikke den selvoppholdelsesdriften som forhindrer folk flest fra å gjøre farlige ting. Han trodde han var usårlig.

Han trodde at alle var usårlige, og fordi han trodde det, var det som om det var sant. Når man var sammen med Tom, føltes det som om man kunne gjøre, eller være, hva som helst, og at ingenting kunne skade en. Det var en av de vidunderlige tingene ved ham.

Noen ganger, når Fen tenker på det som skjedde med Joe den kvelden, den natten da Tom dro sin vei, prøver hun å legge fram kjensgjerningene på en annen måte.

Hun gjør alt hun kan for å overbevise seg selv om at det 16

var Toms skyld. Men det er en løgn. Det er hun, Fen, som har skylden.

Skyldfølelsen hennes er svøpt rundt henne som et slør hun ikke kan riste av seg. Hun har båret det så lenge nå at hun ikke kan forestille seg selv uten vekten av det, eller skammen som er vevd inn.

Hver eneste dag ønsker Fen at Tomas skal komme tilbake til henne. Han er det eneste mennesket hun kunne ha snakket med, den eneste som kunne forstått hva hun føler, fordi han er den eneste som kjenner til sannheten. Sammen kunne de kanskje funnet en måte de kunne leve med fortiden på og forsone seg med det som skjedde med Joe Rees. Kanskje alt kunne bli bedre for dem begge.

Fen presser øynene igjen, hun presser minnene bort. Så åpner hun øynene igjen og ser seg rundt, haler seg tilbake til nåtiden. Kjøkkenet er veldig lite, og innredningen er sliten og umoderne, men det er rent og lyst og muntert, særlig når solen skinner inn gjennom vinduet. De fargeglade maleriene som Connor tar med hjem fra skolen, er tapet til hver eneste ledige vertikale overflate, et fotografi av ham der han ler så voldsomt at han omtrent faller ned fra stolen, er festet til kjøleskapet med en magnet, den nye skolesekken hans står på kjøkkenbenken.

Fen åpner sekken og tar ut Connors matboks, fjerner gårsdagens kliss av matrester og yoghurt og skyller den blå plastboksen i kaldt vann under springen. Den lukter banan.

Hun føler seg trygg i Bath, hun liker å bo i Lilyvale.

Huset er lite, men det har et behagelig, beskyttende drag over seg. Hun bodde her i to måneder før Connor ble født, og siden har de to vært her i fem vintre og fem somre, og hele den tiden har livet deres vært rolig.

17

Ingenting grusomt har hendt. Ingen har sagt et vondt ord til Fen. Folk stirrer ikke på henne på gaten eller stikker hodene sammen for å hviske noe om henne og familien hennes idet hun går forbi. Det er ingen spekulasjoner, ingen anklager, ingen som peker på henne og ingen hun må unngå. Hun har ikke noen historie i byen fra før hun kom hit den første vinteren. Det er bare Lina som kjenner henne fra tiden før hun kom til Bath, og Lina vet ikke alt. Dessuten holder hun det hun vet for seg selv.

Fen tørker hendene sine på håndkleet som ligger foldet over radiatoren, fyller vannkokeren og slår den på. Hun ser på klokken. Det er fremdeles tidlig.

På kjøkkenbordet ligger et kort som hun har tenkt å henge opp i vinduet på kiosken oppe i veien. Hun har skrevet med lilla tusj: ROM TIL LEIE I FAMILIEHJEM, Crofters Road, Fairfield Park.

Passer til enslig yrkesutøver.

Referanser er påkrevet.

Det virker omtrent riktig, tenker Fen, og hun setter kortet opp mot esken med frokostblanding.

Hun kaster nok et blikk ut i hagen, men den er fortsatt tom, og så lager hun seg en kopp te og går opp i annen etasje for å vekke sønnen sin.

18

3 Han våkner før seks, ikke fordi han har sovet nok, men fordi det pumpes flytende angst rundt i blodårene hans.

Seans pust er rask og overfladisk, og nervene er i høyspenn. Han fører tungen rundt i munnen. Hjertet hans er en rasende hammer inne i ham, lakenet under den verkende ryggen er klamt av svette. Det tar et par sekunder før han husker hva som er galt, og da han kommer på det, skulle han ønske han ikke hadde gjort det.

Alt er galt.

Sean vrir seg over på siden og åpner øynene.

De lystette gardinene gjør det veldig mørkt i rommet.

Sean er i et hotellrom, ikke på et skikkelig hotell, men på et sjelløst, ubemannet sted bak et høl av en rasteplass ved motorveien.

Han har latt ting skure og gå. Han har bodd i anonyme hotellrom på billige hoteller. Noen ganger sover han i bilen sin. Han oppnår en masochistisk glede av ensomheten i tilværelsen sin. Når han straffer seg selv, straffer han Belle. Det er selvsagt perverst, for hun vet ikke at han befinner seg på disse nitriste stedene, at han skriver stadig mer desperate brev som han har vett nok til ikke å sende, at han drikker til flasken er tom bare for å slippe å tenke på Den andre og på hva han sier til henne, hvordan han tar på henne, hva han får vite om henne, at han får vite ting som det bare er meningen at Sean skal vite.

19

Sean gjesper. Han sukker og står opp fra sengen. Så tar han en dusj for å vaske vekk alle de skitne tankene.

Da han kommer ut av badet med et hvitt håndkle knyttet om livet, drar han gardinene fra vinduet, og i det betonggrå dagslyset er rommet like tarvelig og sjuskete som han visste at det kom til å være. Det er en sprekk i speilet, møbelstoffet i stolen er loslitt og flekkete, og TV-skjermen er støvete og full av fingeravtrykk. Klærne hans ligger i en uryddig haug på stolen. Han slapp dem i det minste ikke ned på teppet, som han av erfaring vet lukter av føtter og billig rensemiddel. Det ligger en tom vodkaflaske med bunnen opp i papirkurven, og flere sammenklemte ølbokser er strødd rundt på gulvet.

Sean gnir håret med håndkleet, så kaster han det inn på badet. Det føles som om hele han er et langt, verkende sår. Selvmedlidenheten hans er ynkelig, men Sean har aldri vært flink til å takle følelser. Det var ett av mange karaktertrekk som Belle mente var krenkende.

Hun sa at en hvilken som helst annen mann ville ha forstått at hun var ulykkelig og ville ha gjort noe med det, eller i det minste pratet med henne om hvordan hun hadde det. Han hadde ikke engang lagt merke til at noe ikke var som det skulle.

Hun skylder på ham for at hun var utro. Kanskje hun har et poeng.

På et rasjonelt plan vet Sean at Belle ikke ene og alene har skyld i situasjonen de er i. Han la ikke merke til at hun ikke var lykkelig, og derfor forelsket hun seg i en annen mann. Det er ikke ulovlig å forelske seg. Å forelske seg er ikke en overlagt handling når man har blitt dyttet hele veien mot avgrunnens rand, noe Belle åpenbart var blitt, fordi hun følte seg lite verdsatt av Sean og var overbevist om at han hadde ambivalente følelser for henne. Hun har fortalt Sean tusenvis av ganger at 20

hun ikke mente å såre ham, og han tror at hun snakker sant.

Likevel er han såret. Han er overbevist om at hans kjærlighet til Belle er så dyp og iboende i ham at han ikke vet hvordan han skal klare å overleve uten henne. Hun er alt for ham. Hun er grunnen til at han lever. Uansett hva hun trodde, så er sannheten at han aldri tok henne for gitt, ikke et eneste øyeblikk, ikke noensinne.

Tidligere, når han våknet om morgenen, kunne han merke nærværet hennes ved siden av seg, kanskje lå hånden hennes på puta ved siden av kinnet hans. Han kunne merke håret hennes, den syrlige morgenånden hennes og de dyrebare, små snorkene og sukkene hennes, og han ba en stille, takknemlig bønn. Når han gikk og la seg, var hun der, ved siden av ham, han kunne puste inn lukten av henne, se hvordan håret hennes gikk over i silkemykt dun i nakkegropen, han kunne varme seg ved siden av den vakre kroppen hennes, nyte duften av kremen hun brukte i ansiktet. Og han var helt forbløffet over hvor heldig han var, han var himmelfallen over at en så vidunderlig kvinne som Belle kunne være gift med en sånn mann som ham. Han så for seg fremtiden deres. Han så for seg flere barn, og selv om han elsket tanken på disse barna allerede, selv før de var unnfanget, gledet han seg til de ville flytte hjemmefra, slik at han kunne få Belle for seg selv igjen. Han hadde tenkt at de skulle reise. Han så dem for seg, mann og kone, ved siden av hverandre på et skipsdekk, der de så et nytt kontinent ta form i horisonten, i soloppgangen, og han forestilte seg hvordan det ville føles å dele den opplevelsen med en som han følte seg så dypt forbundet med. Han forestilte seg strender, vulkaner, byer, hav, eksotiske hoteller og hytter på savannen, leiebiler, telt, moteller. Det samme livet sett gjennom to par øyne, en 21

kjærlighet som varte livet ut, Belle og Sean, det perfekte par, sjelevenner som var bestemt for hverandre.

Problemet var at han ikke fortalte henne hva han følte.

Han trodde ikke at han trengte å si det.

Han trodde at siden de var gift, siden alle aspekter av livet deres var så fortrolige, siden de var forent emosjonelt og genetisk av det fantastiske barnet de hadde skapt sammen, så trengte han ikke å fortelle henne at han elsket henne. Han trodde at den kjensgjerningen var malt ut i hvert eneste ord han sa til henne, i hver gest, hvert blikk, hvert kyss og kjærtegn. Alt han gjorde, gjorde han for Belle. Hver mil han kjørte, hver helg han arbeidet, hver eneste møkkete, kalde, utakknemlige jobb han besiktiget, hvert øre han tjente, alt sammen gjorde han for henne. Hun visste at han ikke var flink til å artikulere følelsene sine, men var det ikke åpenbart at han elsket henne?

Hun sa at det ikke var det.

Hun sa at hun ikke hadde fortalt ham om hvor ulykkelig hun var siden han ikke hadde spurt.

Han visste ikke at det var noe man skulle spørre om.

Han var lykkelig, og det hadde ikke falt ham inn at Belle kunne være noe annet. Han visste ikke hva han skulle gjøre da, og han vet ikke hva han skal gjøre nå.

Han vet én ting.

Han kan ikke fortsette slik.

Han er nødt til å få orden på seg selv.

Ett trinn av gangen, tenker han, som en alkoholiker.

Det første først.

Han må komme seg unna disse hotellene. Det er det første han må gjøre.

22