Satellittmenneskene av Hans Olav Lahlum

Satellittmenneskene

Hans Olav Lahlum

Satellittmenneskene

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37773-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Superultraplus/Anders Bergesen Seriedesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Enkelte rolleinnehavere i denne romanen kan være sterkt inspirert av avdøde eller nålevende personer. De omtalte begivenhetene fra 2. verdenskrig og året 1969 er imidlertid ikke basert på noen konkrete historiske hendelser. Magdalon Schjelderup er i likhet med alle de ti gjestene fra hans siste måltid oppdiktede romanfigurer som ingen avdøde eller nålevende personer har vært modell for.

Tilegnet Agatha – den klassiske krimverdenens dronning

Dag én: Et uventet stormvarsel

I «God ettermiddag. Mitt navn er Magdalon Schjelderup, og vil utvilsomt være vel kjent for Dem. Jeg ønsker en avtale på mandag førstkommende. Dette i anledning av at en av mine nærmeste planlegger å myrde meg senere i uken!»

Klokken var kvart over ett. Dagen var lørdag 10. mai 1969. Stedet var mitt kontor på hovedpolitistasjonen i Oslo. Og ordene ble liksom hengende i luften etter at jeg hadde hørt dem.

Jeg ventet at en uvanlig smakløs spøk skulle bli avslørt av enten en høy latter, eller av at røret ble slengt på. Men linjen ble holdt. Og da stemmen snakket videre, var det unektelig Magdalon Schjelderups karakteristiske røst, rusten, men fortsatt dynamisk, slik jeg gjentatte ganger hadde hørt den i radio og fjernsyn. Jeg så straks for meg den legendariske forretningsmagnaten og mangemillionæren slik han oftest ble avbildet i avisene: Iført en lang svart vinterfrakk og med det furete ansiktet stikkende hemmelighetsfullt frem under en brun skinnhatt.

«I tilfelle De et øyeblikk skulle tro noe annet: Jeg er Magdalon Schjelderup og jeg er klinkende klar og edru.

Da jeg har fått Dem anbefalt av opp til flere bekjente, og dessuten har latt meg imponere av Deres innsats i fjorårets mye omtalte mordsak, tenkte jeg å gi Dem æren av å oppklare denne saken også. Spørsmålet er altså kort og 7

godt om De på mandag førstkommende kan avse tid til et møte i anledning av det planlagte mordet på meg?»

Jeg følte meg stadig mer forvirret, der jeg satt bak mitt eget skrivebord på hva jeg hadde trodd var en ganske vanlig lørdagsvakt. Men at det virkelig var Magdalon Schjelderup som ringte meg, og at han dessuten mente alvor, var i ferd med å gå opp for meg.

Jeg svarte at jeg selvsagt ville gi saken aller høyeste prioritet og foreslo at vi møttes alt samme dag fremfor å vente til mandag formiddag. Ikke uventet viste det seg at Magdalon Schjelderup alt hadde tenkt på muligheten: «Faktum er at jeg for en time siden tenkte å kjøre inn til byen for å oppsøke Dem personlig. Men så oppdaget jeg at tre av dekkene på min bil meget ubeleilig er blitt punkterte i løpet av natten. Jeg kunne selvsagt rekvirere min kones bil eller bruke en av mine firmas biler, og har for øvrig svært godt råd til en drosjetur. Men denne episoden med punkteringen har styrket en tvil om hvorvidt den jeg hadde tenkt å utpeke for Dem i dag, virkelig er den skyldige.»

Jeg spurte til dette om det var flere personer innenfor hans nærmeste krets som Magdalon Schjelderup kunne mistenke for å ville ta livet av ham. Da lød en kort og tørr latter i telefonrøret.

«For all del. Faktisk består min nærmeste krets så godt som utelukkende av personer som kan mistenkes for å ville ta livet av meg. Over tid er det dessverre uhyre vanskelig å forbli både effektiv og populær. Jeg har, stilt overfor dette dilemma, alltid valgt å være effektiv. Det nye er at jeg har gode grunner til å tro at en av mine nærmeste ikke bare ønsker å ta livet av meg, men også har konkrete planer om å følge opp ønsket i neste uke.»

Situasjonen forekom meg mer og mer absurd, men også mer og mer spennende. Jeg hørte min egen stemme si at vi da i det minste burde møtes tidligst mulig på mandag. Magdalon Schjelderup sa seg straks enig, og fore8

slo at jeg kunne besøke ham i hans hjem utenfor Gulleråsen ved nitiden mandag morgen. Han hadde enkelte undersøkelser og vurderinger han måtte foreta i helgen, men var sikker på at han til mandag morgen skulle ha klargjort sin mistanke godt nok til å legge den frem for meg.

Stadig noe forvirret avsluttet jeg samtalen med å ønske Magdalon Schjelderup en fortsatt god helg, og be ham være på vakt mot mulige farer. Han forsikret at det ikke var noen fare for noe attentat før tidligst tirsdag ettermiddag. Likevel ville han holde seg innendørs på sin eiendom til mitt besøk mandag morgen, og iverksette alle nødvendige tiltak for å ivareta sin sikkerhet.

Magdalon Schjelderups stemme var i telefonen som i radioen, en mektig gammel manns røst: Rolig, overbevisende og bestemt. Jeg la uten videre protester på røret og noterte avtalen mandag morgen øverst på min liste for kommende uke.

II De gjenværende tre kvarterene av min lørdagsvakt forløp uten dramatikk av noe slag. Det var likevel uunngåelig at tankene kretset rundt denne høyst uventede telefonsamtalen utover ettermiddagen. Det gikk så langt som til at jeg før avgang fra kontoret ringte min sjef for å informere ham om episoden. Han ga til min lettelse sin tilslutning til måten jeg hadde håndtert den på.

Vel hjemme i leiligheten på Hegdehaugen plukket jeg frem fra avisbunken det siste oppslaget om Magdalon Schjelderup. Det hadde stått på trykk bare tre dager tidligere. Bildet av ham prydet nok en gang forsiden av Aftenpostens aftennummer, denne gangen under overskriften «Kongen av Gulleråsen». Man konkluderte med at hvis Gulleråsens rikeste mann nå ikke også var en av Norges ti rikeste menn, så ville han bli det i løpet av kort tid.

9

Verdien av hans eiendommer og formue ble anslått til over hundre millioner kroner. Få måneder før sin 70-årsdag sto eiendomskongen og aksjespekulanten Magdalon Schjelderup på toppen av sin karriere. Finansekspertene spekulerte stadig oftere på om han ikke også var en av Norges 20 mektigste menn, selv om det var mange år siden han avsluttet sin karriere som Høyre-politiker.

Avisene og ukebladene hadde brukt atskillige tonn trykksverte på Magdalon Schjelderup i årenes løp. Det hadde handlet først om hans innsats som motstandsmann og politiker i årene under og etter krigen. Så kom en serie langt mindre velvillige artikler med spekulasjoner om hvilken kontakt hans families firmaer hadde hatt med okkupasjonsmakten under krigen, og om hvorfor han få år senere ga opp en tilsynelatende lovende politisk karriere.

Senere hadde oppslag om hans voksende formue og forretningsmessige fremgang raskt vekslet med kritiske artikler. De siste omhandlet dels hans forretningsmetoder, dels oppløsningen av hans to første ekteskap og det økonomiske oppgjøret etter dem. Stormen rundt hans privatliv syntes nå å ha roet seg, etter noen nye oppslag da han tidlig på 1950-tallet inngikk sitt tredje ekteskap – denne gangen med en 25 år yngre kvinne. De siste årene var det til gjengjeld blitt stadig flere oppslag som stilte spørsmål rundt hans forretningsdrift. Tidligere konkurrenter og medarbeidere hadde nærmest stått i kø med sterke anklager mot hans metoder, og trukket ham for retten ved gjentatte anledninger. De kom ingen vei. Magdalon Schjelderup lot ikke til å bry seg om hva noen avis eller noe ukeblad skrev, og godt hjulpet av skarpskodde advokater ble han aldri dømt i noen rettsinstans.

Denne dristige og tilsynelatende usårlige forretningsmagnaten var det altså som i dag hadde ringt meg for å meddele at en av hans nærmeste planla å myrde ham førstkommende uke.

10. mai 1969 ble en av de svært få lørdagene jeg la 10

meg med et sterkt ønske om at det snarest mulig skulle bli mandag morgen og ny arbeidsuke. Jeg ante da ikke hvor raskt og hvor dramatisk saken skulle utvikle seg i mellomtiden.

Dag to: Ti levende og en død

I 11. mai 1969 startet som en ganske vanlig søndag i mitt liv. Jeg sov ut mitt oppsparte søvnunderskudd fra uken som gikk, og spiste ikke frokost før nærmere lunsjtid. De første timene av ettermiddagen gikk med til gjennomlesning av ukens forsømte aviser. Siden rakk jeg å lese de fire første kapitlene av ukens bok, som var Jens Bjørneboes «Frihetens øyeblikk».

Da telefonen ringte klokken fem på halv seks, var jeg akkurat på vei ut av dusjen. Jeg gjorde egentlig ikke noe forsøk på å nå den. Det var imidlertid en uvanlig standhaftig telefon, som fortsatte å ringe helt til jeg tok den.

Da hadde jeg fornemmet alvoret.

Telefonen var selvsagt til «førstebetjent Kolbjørn Kristiansen». Den kom som jeg antok fra hovedpolitistasjonen i Møllergata 19. Og den gjaldt til min forferdelse Magdalon Schjelderup. Få minutter tidligere hadde man via telefon mottatt beskjed om at han var omkommet under en søndagsmiddag i sitt eget hjem – i ti øyenvitners nærvær.

Ut fra hva som ble meldt fra konstablene på åstedet var det etter alt å dømme snakk om et overlagt drap, men hvem av de tilstedeværende vitnene som hadde begått det var «mildt sagt høyst uklart». Vakthavende på politistasjonen hadde fått med seg at Schjelderup selv hadde kontaktet meg dagen i forveien. Siden ingen av de øvrige førstebetjentene var tilgjengelige, fant vakten det 12

nærliggende å spørre om jeg hadde anledning til å foreta en første befaring og innledende avhør på åstedet.

Jeg lot meg ikke be to ganger, og var få minutter senere i full fart mot Gulleråsen.

II Da jeg ankom klokken ti på seks, var det sett utenfra ingen dramatikk å spore i den store tre etasjers herregården ved Gulleråsen hvor Magdalon Schjelderup hadde hatt både sitt hjem og sitt hovedkvarter. Jeg anslo med et raskt øyemål grunnflaten på herregården til å være nærmere 300 enn 200 kvadratmeter. Magdalon Schjelderup hadde bodd stort, og han hadde bodd trygt. Huset sto øverst på en bakketopp, midt i en inngjerdet hage og med minst to hundre meter til nærmeste nabo. Den som ønsket å komme seg inn usett ville hatt en lang vei frem gjennom åpent lende. Vedkommende måtte dessuten ha forsert det høye og spisse tregjerdet, som omkranset hele hagen unntatt inngangsporten foran oppkjørselen.

Det slo meg at eiendommen kunne vært hentet rett ut av en Agatha Christie-roman. Det var først senere på dagen jeg fikk høre at den hos naboene bare var kjent som «Schjelderup Hall».

Foruten en politibil, sto åtte sivile biler parkert på parkeringsplassen like utenfor porten. En av dem var Magdalon Schjelderups egen store sorte og skinnende BMW. Jeg kunne raskt konstatere at han hadde snakket sant: Tre av dekkene var blitt punkterte med en kniv eller en annen spiss gjenstand.

Alle de øvrige bilene var mindre, men fortsatt nye og av jevnt over svært god standard. Unntaket var en nedslitt liten blå Peugeot, som så ut til å ha vært på veien siden tidlig på femtitallet. Jeg noterte meg som en arbeidshypotese at avdødes middagsgjester alt overveiende 13

hørte til i øvre samfunnsklasser, men at det likevel var store forskjeller på deres økonomiske stilling.

Velkomsten var lite innbydende. På vei mot inngangsdøren hørte jeg plutselig et uvanlig kraftig og aggressivt kor av gjøing like bak meg, og kastet meg rundt til instinktivt forsvar mot et hundeangrep. Det ble heldigvis ikke nødvendig: De tre store schäferne som halset mot meg fra hushjørnet, viste seg alle å være forsvarlig bundet. Synet av hundene styrket likevel ytterligere både følelsen av uhygge, og forståelsen for at Magdalon Schjelderup hadde følt seg trygg i sitt hjem. Trusselen hadde altså kommet fra hans nærmeste krets – som han hadde ventet, men to dager tidligere enn han hadde kunnet tenke seg.

Ved inngangsdøren hilste jeg kort på de to konstablene som først var ankommet, og som nå holdt vakt der.

Begge virket synlig lettet over min ankomst, men forsikret at det tross dødsfallet var overraskende rolig stemning inne i huset.

Jeg forsto raskt hva de mente, da jeg en gang og to trapper senere steg inn på det røde teppet i Magdalon Schjelderups storslagne spisestue. Det kjentes først som om jeg hadde tatt stegene inn i et vokskabinett. Møblement og interiør var i stil fra begynnelsen av 1900-tallet. Til følelsen av kald uvirkelighet bidro at rommet var fritt for veggpynt eller bilder av noe slag. Det var bare gjort ett enkelt unntak, men det var desto mer iøynefallende. Den ene kortveggen var fylt av et godt utført portrettmaleri av Magdalon Schjelderup – i helfigur.

Verten selv lå nå utstrakt i en sofa ved veggen like innenfor inngangsdøren. Han var kledd i en enkel sort dress, og var hva jeg kunne se uten synlige skader av noe slag. Øynene var lukkede og leppene blålige. Jeg kunne ved en rask berøring av halspulsåren og håndleddet konstatere at alt liv hadde sluknet.

Midt på gulvet i rommet sto et stort sort mahognibord dekket til elleve. Lammestek med grønnsaker lå på 14

porselenstallerkenene, og en utvilsomt fortreffelig vin var skjenket i høye stettglass. Men ingen av gjestene gjorde noen mine til verken å spise eller drikke. De hadde champagne, men rørte den ei.

Det som åpenbart hadde vært Magdalon Schjelderups høvdingplass, den store stolen ved bordenden, sto nå tom.

De ti gjestene hadde festpyntede og tause gjeninntatt sine plasser rundt bordet. Alle så mot meg, men ingen av dem sa noe. Jeg kunne etter en rask opptellingsrunde konstatere at det satt seks kvinner og fire menn der. Det slo meg i det samme at man i enkelte ansikter nok kunne se usikkerhet og overraskelse, men knapt hos noen sorg.

Det var tolv kvinnekinn rundt bordet, men ikke en tåre å se på noen av dem. Åtte av gjestene anslo jeg til å være ganske jevnt fordelt fra 30 til 70 års alder. De forekom alle alvorlige, og imponerende beherskede. De to som hver på sin måte skilte seg ut og straks tiltrakk seg min oppmerksomhet, var de yngste.

Midt på rekken til høyre satt en slank og lyshåret mann i slutten av tyveårene, som så ut til å være rommets i særklasse mest nervøse person. En time var passert siden dødsfallet. Likevel vred han seg fortsatt urolig på stolen og gjemte ansiktet i to skjelvende hender.

Heller ikke han gråt, men svetten perlet både i pannen og tinningen. Det slo meg i det samme at det var et eller annet kjent med denne unge mannen. Men det var først da han oppdaget at jeg iakttok ham og derfor tok hendene vekk fra ansiktet, at jeg plutselig kjente ham igjen som friidrettsstjernen Leonard Schjelderup.

At Leonard Schjelderup var sønn av Magdalon Schjelderup hadde jeg nok en eller annen gang lest på en eller annen sportsside, men så fortrengt. Ett år tidligere hadde jeg selv sittet på tilskuerplass under NM på Bislett, og sett Leonard Schjelderup suse inn til gull på mellomdistanse – med det halvlange håret flagrende friskt i vinden. Jeg 15

hadde latt meg imponere. Dels av den roen han hadde vist ved å la konkurrentene rykke fra, for så å starte en voldsom opphenting da klokken ringte for siste runde.

Dels av den nærmest stoiske ro han etter målpassering hadde vist midt i applausen. Jeg hadde den gang sagt til min sidemann at denne Leonard Schjelderup måtte være et menneske ingen ting i denne verden kunne bringe ut av fatning. Det gjorde derfor et sterkt inntrykk nå å se den samme mannen sitte der og stirre bedende opp på meg.

Han var mindre enn én meter unna og tilsynelatende på randen av et nervøst sammenbrudd.

Situasjonen ble ikke mindre forvirrende da Leonard Schjelderup omsider brøt stillheten ved å slå ut med hendene og si høyt: «Jeg forstår ikke hvorfor han valgte meg til å smake.

Det var ikke jeg som satte på lydbåndet. Jeg kjente ingen nøttesmak. Og jeg har ingen anelse om hvem som drepte ham!»

Leonard Schjelderups utbrudd lettet aldri så lite på stemningen. Ingen tok ordet etter ham, men det hørtes lyder av bevegelser og sukk fra flere rundt bordet.

Ganske tilfeldig fikk jeg med meg rommets første smil.

Det kom raskt og en anelse overbærende, akkurat da Leonard Schjelderup var ferdig med sitt utbrudd. Smilet var borte få sekunder senere, og jeg fikk aldri vite om hun hadde sett at jeg så det. Men det gjorde jeg altså. Blikket mitt hadde etter Leonard Schjelderups utbrudd nærmest instinktivt svingt et par plasser til siden, for å få med reaksjonen til den yngste personen i rommet.

Ved første blikk hadde jeg fått for meg at det var min rådgiver Patricia som på en eller annen måte hadde lurt seg selv og rullestolen sin med inn i Magdalon Schjelderups hjem, og tatt plass ved hans spisestuebord. Så hadde jeg begynt å lure på om det hele var et absurd mareritt.

Men jeg våknet aldri. De ti gjestene ble sittende lys le16

vende på sine plasser ved bordet. Magdalon Schjelderup ble liggende stendød i sofaen ved utgangen. Og den unge kvinnen som satt til høyre for hans tomme høvdingsete ved bordenden, var selvsagt ikke Patricia. Selv om hun som satt her også var mørkhåret, og hadde noe av den samme selvsikre holdningen og de samme rolige bevegelsene.

Denne kvinnen var etter alt å dømme fullstendig funksjonsfrisk, hun var et halvt hode høyere enn Patricia slik jeg husket henne fra våren før, og nok enda litt yngre. Jeg hadde aldri sett denne kvinnen før jeg kom inn i Magdalon Schjelderups hus. Men et eller annet sted hadde jeg visst hørt at hans yngste barn var en uvanlig vakker ung datter, som kunne gjøre et både sterkt og fryktinngytende inntrykk på mennesker som møtte henne.

Blikket i de brune øynene vek ikke en tomme i møtet med mitt. Et nytt raskt lite smil gled i det samme over leppene hennes.

Det var i løpet av de få sekundene jeg sto der og holdt på blikket til den 18 år gamle Maria Irene Schjelderup, det gikk opp for meg at det her bare var én ting å gjøre.

Nemlig først å samle så mye informasjon som mulig om dødsfallet og den avdøde fra henne og de andre gjestene.

Deretter måtte jeg snarest mulig komme meg hjem, slik at jeg kunne slå telefonnummeret som sto uten noe navn bakerst i min telefonbok. Det som gikk til telefonen på professordatteren Patricia Louise I. E. Borchmanns skrivebord i Erling Skjalgsson gate 104–108. Jeg hadde i et glimt av selvironi skrevet det opp ved siden av numrene til brannvesenets utrykningstjeneste og sykehusets akuttmottak.

III Det faktiske forløpet rundt Magdalon Schjelderups død lot seg bringe på det rene i løpet av få minutter etter min 17

ankomst. De ti øyenvitnenes forklaringer var så langt helt samstemte.

Magdalon Schjelderup hadde skriftlig latt alle tilstedeværende få vite at han denne våren ville samle sin nærmeste krets rundt seg til middag den andre søndagen i hver måned. Ifølge hans tilstedeværende forretningsfører hadde det skjedd i et formelt oppsatt brev datert 2. januar 1969. Mat og vin ville bli satt på bordet klokken halv fem presis, og det ville uansett årsak bli sett på som «svært uheldig» dersom ikke alle var til stede. De inviterte var Magdalon Schjelderups kone Sandra og hans unge datter Maria Irene, som begge bodde sammen med ham på Schjelderup Hall. Også i familie og med etternavn Schjelderup var hans søster Magdalena, hans tidligere kone Ingrid, og hans voksne sønner Fredrik og Leonard. Magdalon Schjelderups sekretær Synnøve Jensen var invitert, det samme var hans mangeårige forretningsfører Hans Herlofsen. De to siste på invitasjonslisten var et eldre ektepar, Else og Petter Johannes Wendelboe, som Magdalon Schjelderup hadde hatt kontakt med helt siden krigen.

Alle de inviterte hadde tatt hintet og møtt opp presis ved samtlige av disse søndagsmiddagene så langt. De fire første middagene hadde forløpt uten større dramatikk.

Dagens middag hadde imidlertid startet på en svært uventet måte. Alle gjestene hadde sittet klare på sine vante plasser klokken halv fem, da fru Sandra Schjelderup som vanlig satte middagen på bordet. Etter at de hadde forsynt seg, men før noen hadde begynt å spise, var man imidlertid blitt avbrutt av husets brannvarslingssystem.

Alle forlot dermed bordet og rommet i noen minutter, og trakk ned til utgangen i første etasje.

Det viste seg imidlertid raskt at røykvarslerne ikke hadde gått. Lyden kom i stedet fra et lydbåndopptak av en røykvarsleralarm, som sto i husets stereoanlegg med fullt volum.

18

Magdalon Schjelderup hadde sendt illevarslende blikk rundt bordet, men alle gjestene hadde kategorisk benektet kjennskap til denne lite morsomme morsomheten.

Verten hadde forblitt uventet oppbrakt og irritert over det inntrufne, og ble ett minutts tid sittende tankefull og taus uten å erklære maten servert. Deretter hadde han plutselig og skarpt kommandert en av gjestene, sin yngste sønn Leonard, til å prøvesmake maten fra hans egen tallerken.

«Jeg har mistanke om at maten på min tallerken kan være forgiftet. Ingen vil vel være uenig i at det i så fall er et mindre tap om du mister livet enn om jeg gjør det!» hadde vært Magdalon Schjelderups formulering. Ingen hadde tatt til orde mot den.

Leonard var blitt synlig nervøs og hadde forsøkt seg med at det ikke var noen grunn til å ha mistanke om forgiftet mat. Faren ga straks til svar at det i så fall heller ikke var noen grunn til å være redd for å smake på den.

Etter et par minutter i stadig mer truende taushet hadde en svært nervøs Leonard spist en kjøttskive, en halv potet og en bit gulrot fra sin fars tallerken. Da den unge Leonard fem minutter senere fortsatt både så helt frisk ut og oppga at han ikke merket symptomer av noe slag, hadde hans far seks minutter på fem omsider erklært maten servert.

Ingen av de øvrige gjestene hadde reagert på maten.

Derimot hadde Magdalon Schjelderup selv straks fått et voldsomt anfall, hvorunder både halsen og munnen hans hovnet sterkt opp. Ute av stand til å snakke hadde han viftet med hendene og pekt nedover langs bordet – tilsynelatende mot sine to sønner. Pulsen hadde vært faretruende høy og voldsom ifølge hans kone, som hadde støttet ham bort til sofaen etter anfallet. Han hadde fått sterke kramper og dødd bare et par minutter senere. Magdalon Schjelderup holdt seg til hjertet de siste minuttene av sitt liv. Gjestene var enige om at hjertesvikt mest sannsyn19

lig var dødsårsaken, selv om akutte pusteproblemer også var en mulighet.

Sammenhengen ble klar da avdødes kone i en av kjøttbitene på hans tallerken påviste et synlig spor av nøttepulver. Unge Leonard hadde fortvilet slått hendene for ansiktet. I sin oppbrakte tilstand hadde han vært ute av stand til å si sikkert om han hadde merket en svak bismak av nøtter, eller om det i biten han spiste ikke hadde vært noe.

At Magdalon Schjelderup led av livstruende nøtteallergi var godt kjent i hans nære krets. Alle former for nøtter var av den grunn totalforbudt på hele eiendommen, og Magdalon Schjelderup hadde i alle år vært en streng håndhever av forbudet.

Det ble raskt brakt på det rene at alle gjestene hadde visst om allergien og nøtteforbudet. Alle hadde eller kunne ha hatt anledning til å strø litt nøttepulver på tallerkenen, i forvirringen under eller etter brannalarmen.

De var også de eneste som kunne gjort det. Magdalon Schjelderup hadde gitt sitt tjenerskap fridag under disse søndagsmiddagene. Verten og hans ti gjester hadde vært alene i bygningen.

Maten var tilberedt av vertens nåværende kone i samarbeid med hans forrige kone, som også var blant gjestene.

De to kastet skarpe sideblikk til hverandre, men var kategorisk samstemte om at det ikke hadde vært noen form for nøtter i nærheten av kjøkkenet under matlagingen deres. Det var da heller ikke spor etter nøttepulver på noen annen tallerken enn Magdalon Schjelderups. Det virket således mest sannsynlig at det dødelige pulveret først var blitt tilsatt etter at maten kom på bordet. Det måtte da være tilsatt av en middagsgjest, som hadde brakt med seg både nøttepulver og et sterkt ønske om å ta livet av verten.

De neste tre timene brukte jeg til å oppta individuelle forklaringer fra alle de ti vitnene, med et gjesterom i første 20

etasje som improvisert forhørsrom. Klokken ni var den avdøde hentet av en politilege, og jeg så foreløpig ingen muligheter til å få noe mer ut av de ti overlevende.

At Magdalon Schjelderups morder hadde sittet ved bordet sto helt klart for meg. Men hvilken plass hun eller han hadde sittet på, hadde jeg foreløpig ikke noen idé om. Til alt hell ante jeg heller ikke at det, tross Patricias hjelp, skulle ta meg syv sjeldent lange og krevende dager med etterforskning å finne det ut. Enda mindre kunne jeg den kvelden forutse at flere av de ti gjestene fra Magdalon Schjelderups siste middagsselskap, i løpet av uken som fulgte, skulle følge ham i døden.

IV Jeg fikk for meg å begynne forhørsrunden med bordets eldste utenom avdøde Magdalon Schjelderup selv, nemlig hans 67 år gamle søster.

Magdalena Schjelderup ba om tillatelse til å røke under forhøret. Den dramatiske situasjonen tatt i betraktning, forekom hun ellers overraskende rolig. Kroppen var mager og benete, men håndtrykket uventet fast. Jeg merket meg at hun bar en smal tinnring, som virket malplassert på en etter alt å dømme økonomisk svært godt stillet eldre kvinne. Det mest vesentlige forekom meg å være hva jeg ikke kunne se på hånden hennes – nemlig en giftering.

Til forklaring på etternavnet sitt, oppga Magdalena Schjelderup uoppfordret at hun aldri hadde giftet seg.

Hun la raskt til at hun heller ikke hadde eller hadde hatt barn. Familien hadde alltid vært liten, og hun var nå den siste gjenlevende fra barndomshjemmet. Der hadde hun vokst opp med en eldre og en yngre bror. Den yngre var imidlertid svakelig både fysisk og psykisk, og hadde gått bort av sykdom alt våren 1946. Magdalon hadde dominert søskenflokken helt fra barneårene. Han hadde alt i 21

sine to første leveår begeistret sine foreldre så sterkt at de hadde gitt sin datter et navn så likt sønnens som mulig.

Også faren hadde vært en fremgangsrik forretningsmann, og barna hadde vokst opp i svært privilegerte materielle kår. Etter den yngre brorens død hadde Magdalon etter krigen overtatt driften av alle familiens selskaper, og raskt ekspandert. Selv hadde Magdalena tatt både artium og en toårig handelsskoleutdannelse. Etter sine foreldres død hadde hun imidlertid arvet en så pen slump penger at hun hadde kunnet vie seg til sine interesser uten bekymring for levebrødet. Hun fikk fortsatt utbetalt en årlig andel av avkastningen fra selskapene etter foreldrene, en sum som langt oversteg hennes utgifter.

Magdalena Schjelderup tok ettertenksomt noen drag av sigaretten da jeg spurte om forholdet til broren hadde vært nært. Så ristet hun sakte på hodet. De hadde hatt relativt jevnlig kontakt og en felles bekjentskapskrets, men de siste 25 årene hadde de nesten aldri diskutert alvorlige saker med hverandre. Hun hadde inntrykk av at broren sjelden rådførte seg med noen andre om viktige saker, men i stor grad fulgte egen overbevisning og egne innfall. Sin søster hadde han i hvert fall aldri bedt om råd, verken om forretningene eller mer personlige anliggender. Etter å ha fulgt broren hele livet, påsto hun likevel å kjenne ham bedre enn noen andre.

«Vil De forstå min bror, det være seg som menneske eller forretningsmann, må De forstå at han helt fra barneårene mer enn noe annet var en spiller», tilføyde Magdalena Schjelderup plutselig.

Hun fortsatte raskt da jeg ba henne utdype påstanden.

«Magdalon spilte både pengespill og skuespill fra tidlig i tenårene. Senere ble både forretningene og privatlivet, ja til slutt hele tilværelsen, et stort spill for ham. Min bror spilte ofte høyt. Om De hevder at han tidvis spilte falskt skal jeg ikke motsi Dem. Magdalon spilte for det 22

store galleriet der ute, for å få anerkjennelse. Mest spilte han likevel bare for å vinne og for å få alt han ønsket seg. Enten det var penger, hus eller kvinner», tilføyde hun med et beskt smil.

Magdalena Schjelderup ble sittende taus med sine tanker og en ny sigarett en kort stund. Så fortsatte hun litt langsommere.

«De vil kanskje få høre av andre, både i og utenfor firmaet, at min bror var en mann som hadde hode for penger, men ikke for andre mennesker. Det sies i så fall av dem som ikke kjente ham og ikke forsto hans natur.

Magdalons største intelligens var nettopp hans velutviklede evne til å forstå ulike mennesker. Han fornemmet andres styrker og svakheter ualminnelig godt, og kunne ofte forutse nøyaktig hvordan de ville reagere i ulike situasjoner. Han brukte det imidlertid bare til fordel for seg selv. Jeg kan se at han tidvis fremsto som kald og hjerteløs overfor andre mennesker, også innenfor sin egen familie. Men det er altså forskjell på ikke å ta hensyn, og på ikke å forstå når man burde tatt hensyn hvis man hadde brydd seg om andre mennesker.»

Jeg nikket ettertenksomt, og fulgte opp med et spørsmål om hans forhold til familien ellers. Søsteren trakk litt på det, og understreket at hans kone og barn trolig visste mer om dette enn henne. Fra sin posisjon ved bordet hadde hun oppfattet at brorens tredje ekteskap, som også hadde vart lengst, var det «minst ulykkelige». Overgangene hadde vært vanskelige både fra det første til det andre ekteskapet, og fra det andre til det tredje. Hennes bror hadde utvilsomt ventet seg mer av sine to sønner, men hans forventninger var nok heller ikke lette å oppfylle. Datteren så ut til å være det barnet han satte størst pris på, men det kunne jo også ha sammenheng med at hun var yngst og fortsatt bodde hjemme.

Hva angikk arven etter Magdalon Schjelderup, hevdet søsteren å ikke vite mye. Hennes årlige avkastning 23

fra selskapene etter foreldrene var sikret ut hennes levetid uansett hvem som nå arvet selskapene. Det spilte for øvrig ikke noen større rolle. Hun hadde uansett allerede mer penger i banken enn hun kunne bruke i sitt liv, og hadde ingen å etterlate dem til.

Hun sa det ikke rett ut, men jeg forsto hva hun mente.

For hennes vedkommende fantes intet tenkelig økonomisk motiv knyttet til brorens død.

Det hørtes logisk ut. Og hun virket så avslappet da hun sa det at jeg nesten strøk henne fra listen over mistenkte.

Jeg noterte likevel med interesse at hun bodde bare et par kilometer unna, og at hun hadde vært alene hjemme i sin leilighet både fredag og lørdag. Avdøde Magdalon Schjelderups søster hadde kjent ham lenger enn noen av de andre rundt bordet, og hadde hatt praktisk mulighet både til å punktere dekkene på bilen hans og til å smugle nøttepulver i maten hans.

V Fra avdødes søster gikk jeg videre til hans enke, etter å ha konstatert at hun var i god nok form til å bli avhørt.

Det var fortsatt ikke en tåre å spore på hennes kinn.

Sandra Schjelderup var en relativt spedbygget, mørkhåret kvinne, med en rank kroppsholdning og et bestemt ansiktsuttrykk, som ga inntrykk av en sterk personlighet og vilje. Hun oppga sin alder til 45 år. Om sin bakgrunn opplyste hun kort at hun hadde vokst opp på et småbruk i en av bygdene utenfor Trondheim, og at hun etter kurs i stenografi hadde møtt sin mann da hun arbeidet som hans sekretær nesten 20 år tidligere. Ekteskapet hadde tross aldersforskjellen vært lykkelig, og dødsfallet var kommet helt uventet på henne.

Ektemannens telefonhenvendelse til politiet dagen i forveien hevdet hun å være ukjent med, likeledes at dekkene på bilen hans var blitt punktert. Hun hadde imidlertid 24

den siste tiden merket tegn til bekymring hos ektemannen. Han hadde virket mer årvåken, og vært omhyggelig med å påse at alle dører ble låst om kvelden. Noen uker tidligere hadde han hentet frem en gammel revolver fra sin våpensamling og hatt den liggende i frakkelommen når han gikk ut. Hjemme lå den ofte på kontorpulten hans om dagen, og hun hadde sett den på nattbordet om kvelden eller morgenen.

Hva bekymringen gjaldt, hadde han aldri sagt noe om.

Han var av den gamle skolen menn som nødig diskuterte sine bekymringer med kone og barn. Hun hadde tatt revolveren som et tegn på at ektemannen begynte å bli gammel og engstelig, men etter mordet kunne det selvsagt være naturlig å se saken i et annet lys. Det var høsten året før at han, som aldri tidligere hadde vist noen slags interesse for dyr, hadde fått for seg å kjøpe tre hunder til å holde vakt i hagen.

Hva gjaldt arven visste ikke Sandra Schjelderup særlig mer enn det som sto i avisene: At det trolig dreide seg om penger, aksjer og eiendom til en samlet verdi av over hundre millioner. Hun kunne finne navnet på advokatkontoret som bisto ektemannen med juridiske saker, men hevdet ikke å ha kjennskap til innholdet i hans testamente. Ektemannen hadde rutinemessig hatt særeie i alle sine tre ekteskap. Når saken ved et par anledninger hadde vært nevnt hadde han bare lovet sin siste kone at hun skulle være sikret et godt underhold livet ut, og få minimum to millioner etter ham.

Forretningsvirksomheten var den helt dominerende delen av Magdalon Schjelderups liv, og den hadde han tidlig i ekteskapet gjort klart at hun ikke skulle bekymre seg for. Det hadde hun i alle år senere etterlevd. Hun tilføyde at datteren kunne tenkes å vite litt mer om dette enn hun selv gjorde, men at det ellers var forretningsføreren man måtte spørre.

Magdalon Schjelderup hadde når han var hjemme, stort 25

sett oppholdt seg enten i sitt kombinerte kontor og bibliotek i andre etasje, eller på sitt soverom vegg i vegg med det. Hans kone tilføyde at ektemannen sov til noe uregelmessige tider, og derfor hadde villet ha sitt eget soverom under hele deres ekteskap. Hun hadde sitt soverom i etasjen over. Han kunne som i alle år tidligere komme og gå akkurat som han ville, forsikret hun med et raskt lite smil.

Så langt forekom jo det hele relativt udramatisk. Fruens fremstilling styrket både bildet av at Magdalon Schjelderup var en egenrådig mann og at han i de siste månedene hadde bekymret seg for en mulig trussel mot sitt liv.

Tonen ble skarpere da jeg til slutt spurte om hun kunne tenke seg at noen av de tilstedeværende hadde myrdet ektemannen.

«Det er vel åpenbart!» svarte hun fyndig.

Så la hun raskere og mer engasjert til: «Og jeg kan love Dem at det ikke var meg eller min datter. Av de øvrige tør jeg her og nå ikke utelukke noen.»

Da jeg spurte om det innebar at hun ikke engang ville utelukke sine stesønner som mulige mordere, repliserte hun raskt: «Særlig ikke dem!»

Det gikk i det samme en trekning over hennes ansikt, noe som styrket min mistanke om at relasjonene mellom avdødes nærmeste ikke hadde vært de beste. Min samtale med avdødes enke stoppet foreløpig der. Jeg var nå svært nysgjerrig på å høre hans barns syn, både på henne, og på dødsfallet.

VI Fredrik Schjelderup viste fra første stund lite slektskap med sin avdøde far både fysisk og mentalt. Han var 38 år gammel, over middels høy og mørk, og med et fordelaktig utseende så vel som et vennlig vesen. Noen kilo 26

for mye rundt livet og litt for mye rødfarge i ansiktet, ga meg en mistanke om at Schjelderup junior trivdes bedre i livligere lag enn dette.

Samtalen kom ikke til å svekke den teorien, og forløp i en befriende ledig tone. Han slo den an med uoppfordret å opplyse at han lignet mest på sin avdøde mor, og alltid hadde kjent seg svært ulik sin far. Kontakten med faren hadde de siste årene vært «stort sett korrekt», men «konsekvent sporadisk og lite hjertelig» fra begge sider.

Fredrik Schjelderup oppga at han etter beste evne hadde distansert seg både fra sin far og fra driften av firmaet, og dette var forklaringen hvis han nå virket uberørt av sin fars død. Noe han da unektelig gjorde.

Dødsfallet var totalt uventet også for Fredrik Schjelderup, og han hadde ingen mistanke om hvem som kunne ha plassert nøttepulveret i farens mat. Han var selv vokst opp med totalforbud mot alt som lignet nøtter i huset og var som tolvåring blitt fratatt ukepengene i en måned etter å ha spist en peanøtt på vei inn oppkjørselen. Forbudet hadde han siden respektert – også i dag. Fredrik Schjelderup var ankommet søndagsmiddagen i sin nyeste Mercedes, og den siste uken hadde han tilbrakt i eller nær sitt hjem på Bygdøy. Han bodde alene, men hadde en ny kjæreste som hadde besøkt ham hver dag den siste uken. «Og opptil flere netter», la han til med et muntert blunk.

Fredrik Schjelderup forekom meg sant nok å være svært ulik sin far. Til mitt spørsmål om hva han ellers hadde gjort så langt i livet, svarte han raskt «minst mulig annet enn å vente på min farsarv». Han utdypet med at han etter artium hadde studert litt både på Handelshøyskolen og universitetet, men hadde trivdes langt bedre med studentlivet i helgene enn på ukedagene. Han hadde avsluttet studiene uten noen embetseksamen og senere aldri helt funnet ut hva han ville. Noe han heldigvis heller ikke trengte å finne ut. I påvente av en større arv fra sin 27

far, hadde han levd godt på en noe mindre arv fra sin mor, samt mindre inntekter fra ulike kortvarige arbeidsforhold. Spøkefullt bemerket Fredrik Schjelderup at han helt siden ungdomsårene hadde likt å kjøre – både raske biler og pene kvinner. Enda muntrere la han til at hvis en pen kvinne spurte hvilket stjernetegn han var født i, brukte han å svare «dollartegnet» – og deretter forsøke å bevise det. For øvrig var imidlertid hans daglige forbruk moderat «i hvert fall på hverdager». Et ønske om å se mer av «verden og dens barer» hadde han foreløpig utsatt i påvente av arven.

Til spørsmål om hvor stor arv han nå ventet å få, ble Fredrik Schjelderup et øyeblikk nesten alvorlig. Han svarte at han jo håpet på en tredjedel av farens formue, og at totalformuen slik avisene skrev skulle være på over 100 millioner. Men han våget ikke å ta for gitt noe mer enn de 200 000 han som livsarving hadde krav på. Han hadde i mange år sett frem til arven, men var ikke i noen slags akutt pengekrise og hadde ikke bedt sin far om penger på flere år – vel vitende om at han neppe ville få annet enn spydigheter tilbake hvis han spurte.

Magdalon Schjelderup hadde i årenes løp gjentatte ganger tilkjennegitt misnøye med sin eldste sønns mangel på initiativ og foretaksomhet. Sønnen lot seg ikke lenger såre av det, og hadde ved et par anledninger svart med å uttrykke sin misnøye over farens behandling av sine to første koner og deres sønner. Samtalen hadde vanligvis stoppet der.

Fredrik Schjelderup ble igjen alvorlig et øyeblikk da jeg spurte om hans avdøde mor. Hun hadde vært fire år yngre enn Magdalon Schjelderup og var en stor skjønnhet med mange beilere, da hun 23 år gammel sa ja til hans frieri. Moren hadde gjentatte ganger i sine siste leveår fortalt sin sønn at Magdalon Schjelderup hadde giftet seg med henne fordi det var den eneste måten han kunne få henne til sengs på. Noe han visstnok hadde vært helt 28

besatt av fra første gang de møttes. Hun hadde vunnet over Magdalon Schjelderup, men samtidig tapt seg selv, hadde hun med stigende bitterhet gjentatt i senere år.

Fredrik ble eneste barn i et svært ulykkelig ekteskap som endte med en bitter skilsmisse like før krigen. Fredriks mor var kristen og trivdes svært godt som «dronning av Gulleråsen» på Schjelderup Hall. Hun var sterkt imot skilsmisse, men ektemannen hadde funnet en annen og kastet til slutt sin første kone «nærmest fysisk» ut av huset. Fredrik hadde «av rene bekvemmelighetsgrunner» blitt boende hos faren i flere år etter skilsmissen, men hadde etter artium raskt funnet det «mindre ubekvemt» å flytte til en egen leilighet. Moren led økonomisk ingen nød, men fikk aldri livet i gang igjen etter skilsmissen.

Både alkohol og nikotin bidro til en vedvarende svekkelse av hennes helse, og hun døde av leversvikt bare 49 år gammel.

Om forholdet til de øvrige familiemedlemmer tilkjennega Fredrik Schjelderup at han hadde likt farens andre kone noe bedre enn han nå likte den tredje, men uten å ha mye kontakt med noen av dem. Han var i familien mest tilbøyelig til å ha positive følelser for sin elleve år yngre halvbror. De to var kommet hverandre nærmere da broren kom i tenårene og selv var blitt skilsmissebarn.

Kontakten var likevel ganske sporadisk. Også de to var svært ulike, og broren hadde da han nærmet seg myndighetsalder, «blitt fornuftig nok til å forstå at jeg ikke var noe godt forbilde». Forholdet til den 20 år yngre halvsøsteren hadde hele tiden vært fjernt. Fredrik Schjelderup tilkjennega likevel at hun forekom å være en for alderen uvanlig målbevisst og foretaksom ung kvinne.

Det kom igjen et glimt av alvor i Fredrik Schjelderups ellers så spøkefulle ansikt da han sa det. Etter at han hadde forlatt rommet ble jeg sittende og lure på om det var et glimt av respekt eller redsel jeg i det samme så i hans øyne.

29