Fiolerimars
SarahJio Fiolerimars
OversattavMariJohanneMüller
SarahJio
Originalenstittel: TheVioletsofMarch OversattavMariJohanneMüller
Copyright©SarahJio,2011
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2016
ISBN978-82-02-50770-1
1.utgave,1.opplag2016
Omslagsdesign:MiriamEdmunds Omslagsfoto:(dame)DaniloPiccioni/ArcangelImagesogShutterstock Sats:Type-itAS Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2016
Satti10,5/13,5Sabonogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Tilminebestemødre,AntoinetteMitchellogavdøde
CeceliaFairchild,somdyrketfremimegkjærlighetenfor kunstogåskrive,ogenfascinasjonforførtitallet.
«Ogmarsvannethøresvedelvebredden
Deterendenpåstrevet,deterhjertetsglede.» fra WatersofMarch avantoniocarlosjobim
Kapittel1
«Sådetvarveldet»,saJoeloglenteseginngjennom døråpningentilleilighetenvår.Blikkethansvandretfrem ogtilbake,somomhanforsøkteåmemorerehvereneste detaljidettoetasjesNewYork-husetfraårhundreskiftet,detvihaddekjøptsammenforfemårsidenog renovert–ilykkeligeretider.Detvarlittavetsyn:inngangspartietmeddendelikatebuen,dengamlepeishyllenvihaddefunnetienantikvitetsbutikkiConnecticut ogfraktethjemsomomdetvarenskatt,ogdenlune, dypefargenpåspisestueveggene.Vihaddeslittogstrevd medmalingsfargen,menhaddetilsluttendtpåMarokko-rød,ennyansesomvarbådevemodigogslitsom, omtrentsomekteskapetvårt.Meddetsammedenhadde kommetopppåveggen,mentehanatdenvarfororansje.Jegsyntesdenvarheltperfekt.
Etøyeblikksåvihverandreinniøynene,menjegkikketrasktnedpåtapeholderenjegholdtihånden,dro mekaniskutdensisteflikenmedpakketapeogklistret denhurtigfasttildensisteeskenmedJoelseiendeler somhanhaddekommetforåhentedenformiddagen. «Vent»,sajegidetjeghusketåhasettetglimtaven blå,lærinnbundetbokidennåforsegledeesken.Jegså anklagendeopppåham.«Hardutattutgavenminav YearsofGrace ?»
Jeghaddelestromanendavivarpåbryllupsreisei Tahitiseksårtidligere,mendetvarikkeminnenefra
turenvårjegønsketatdeslittesideneskullefortelle. Nårjegtenkertilbakepådet,kommerjegaldritilåvite hvordanvinnerenavPulitzer-priseni1931,skrevetav MargaretAyerBarnes,endteoppihotellobbyenienstøvetestabelmedbøkertilgjestenesbenyttelse.Mendajeg trakkdenoppaveskenogåpnetdenmedetskjørtknas, kjentejegathjertettrakksegsammenmedendyptfølt fortrolighetjegikkekunneforklare.Denrørendehistoriensomblefortalt,omkjærlighetogtapogforsoning, omhemmeliglidenskapogtyngendetanker,endretfor alltidminvurderingavdetjegselvskrev.Denkantilog medhaværtgrunnentilatjeg sluttet åskrive.Joelhadde aldrilestboken,ogdetvarjeggladfor.Denvarforintim tilådeles.Formegvardensomsideneiminuskrevne dagbok.
Joelsåpåmensjegrevavtapenigjen,åpnetesken oggravdeomkringtiljegfantdengamleromanen.Jeg slapputettungtsukkdajegoppdagetden.Allefølelsene haddetattknekkenpåmeg.
«Beklager»,sahantafatt.«Jegvissteikkeatdu…» Detvarmangetinghanikkevissteommeg.Jegstrammetgrepetomboken,sånikketjegogtapetigjenesken. «Jegtrordeteralt»,sajegogrettetryggen.
Hankikketvaktsomtbortpåmeg,ogdennegangen gjengjeldtejegblikket.Ietpartimertil,idetminstehelt tiljegskrevunderpåskilsmissepapireneseneredenettermiddagen,villehanfortsattværeektemannenmin.Likevelvardetvanskeligåseinnidemørkebruneøynene ogviteatmannenjeghaddegiftetmegmed,skulleforlatemegtilfordelforenannen. Hvordanhaddedetblitt slik?
Scenenfradaforholdetvårtbegynteågånedoverbakke,utspiltesegfremforøyneneminesomentra-
giskfilm,slikdenhaddegjortenmilliongangersiden vibleseparert.Dethaddestartetenregnfullmandagsmorgeninovember.Jegstooglagdeeggerøredynketi tabasco,favorittenhans,dahanfortaltemegomStephanie.Hvordanhunfikkhamtilåle.Hvordanhunforstoham.Hvordandebare klikket.Jegforestiltemegto legobitersombleplassertsammen,oggrøsset.Deter rart,fornårjegtenkertilbakepådenmorgenen,kanjeg faktiskkjenneluktenavbrenteeggogtabasco.Hadde jegvisstatdetvarsånndetvillelukteavekteskapetmitt nårdettokslutt,haddejeglagetpannekaker.
EndaengangsåjegpåJoel.Øynenehansvartriste ogusikre.Jegvissteatomjegreistemegogkastetmeg iarmenepåham,villehankanskjeomfavnemeg,angrende,kjærlighetsfullt,somenektemannsomikkeville dra,ikkevilleavslutteekteskapet.Mennei,sajegtil megselv.Skadenhaddeskjedd.Vårskjebnevarbestemt. «Farvel,Joel»,sajeg.Hjertetmitthaddekanskjelysttil athanskullebliværende,menhjernenvisstebedre.Han måtteut.
Joelsåsåretut.«Emily,jeg…»
Ønskethanåblitilgitt?Fåensjansetil?Jegvissteikke.
Jegstraktefremhånden,somforåhindrehamiåfortsette.«Farvel»,sajegmedalldenstyrkenjegklarteå oppdrive.
Hannikketalvorlig,såsnuddehansegmotdøren.Jeg lukketøyneneoglyttetidetdenstengtesegstilleetter ham.Hanlåstedenfrautsiden,engestsomfikkhjertet tilåhoppeoveretslag. Hanbryrsegennå… idetminste omatjegskalværetrygg.Jegristetpåhodetogskrev megbakøretatjegmåttebyttelåsene,sålyttetjegtil fottrinnenesomblesvakere,helttildedruknetfullstendigibråketfragaten.
Telefonenminringteenstundsenere,ogdajegreiste megforåtaden,innsåjegatjeghaddesittetpågulvet,totaltoppslukti YearsofGrace heltsidenJoeldro. Haddedetgåttetminutt?Entime?
«Kommerdu?»DetvarAnnabelle,minbestevenn. «Dulovetmegatduikkeskulleskriveunderpåskilsmissepapirenealene.»
Jegkikketomtåketpåklokken.«Unnskyld,Annie»,sa jegmensjegfomletnediveskenforåfinnenøkleneogden fryktede,brunekonvolutten.Jegskullehamøtthennepå restaurantenfortrekvartersiden.«Jegerpåvei.»
«Bra»,sahun.«Jegbestillerendrinktildeg.»
Calumet,detbestelunsjstedetvivissteom,låfire kvartalerunnaleilighetenmin,ogdajegdukketoppti minuttersenere,gaAnnabellemegenvelkomstklem.
«Erdusulten?»spurtehundavihaddesattossned. Jegsukket.«Nei.»
Annabellerynketpannen.«Karbohydrater»,sahun ogsendtemegbrødkurven.«Dutrengerkarbohydrater. Nå,hvorerdissepapirene?Laossbliferdigmeddet.»
Jegdrokonvoluttenfremfravesken,ladenpåbordet ogstirretsåvaktsomtpådenatmanskulletroatdetvar endynamittkubbe.
«Duskjønnerataltdetteerdinfeil»,saAnnabelle medetskjevtsmil.
Jegsåstygtpåhenne.«Hvamenerdumedminfeil?»
«Man gifter segbareikkemedmennsomheterJoel», fortsattehunmedoverbærendetone.«Ingengifterseg medJoel-er.DudaterJoel-er,dulardemspanderedrinkerpådegoggideggodsakerfraTiffany,mendugifter degikkemeddem.»
Annabellejobbetmedendoktorgradisosialantropologi.Iløpetavtoårmedforskninghaddehunanalysertekteskapogskilsmisserpåenukonvensjonellmåte. Ifølgehennesfunnkunnemannøyaktigforutsihvorvellykketetekteskapvilleblivedåvisetilmannensnavn.
GiftdegmedElias,ogdukommertilånyteekteskapetsgoderi12,3år.Brad?6,4.EnStevetakkerforseg etterbarefire.OgspørmanAnnabelle,måmanaldri – aldri– giftesegmedenPreston.
«SåhvasierdataeneomJoeligjen?»
«Syvkommatoår»,sahunnøkternt.
Jegnikket.Vihaddeværtgiftiseksårogtouker.
«DumåfinnedegenTrent»,fortsattehun.
Jeggrenpånesen.«JeghaternavnetTrent.»
«Greit,enEdward,da,ellerenBill,eller–nei,en Bruce»,sahun.«Deternavnmedlangekteskapsvarighet.»
«Skjønner»,sajegsyrlig.«Kanskjeduskaltamegmed påektemannjaktpåetgamlehjem.»
Annabelleerhøyogtynnogvakker–sånnvakkersom JuliaRoberts,medlangt,bølgetemørkthår,porselenshudogintense,mørkeøyne.Ienalderavtrettitrehadde hunaldriværtgift.Grunnen,villehunhasagttildeg,var jazz.HunklarteikkeåfinneenmannsomlikteMiles DavisogHerbieHancocklikegodtsomhenneselv.
Hunvinketpåkelneren.«Vitartotil,erdugrei.»Han ryddetunnamartiniglassetmitt,sometterlotsegenvåt ringpåkonvolutten.
«Tidenerinne»,sahunlavt.
Jegskalvlittpåhåndenidetjegtrakkfremenbunke papirerpåknappehalvannencentimeterfrakonvolutten. Assistententiladvokatenminhaddemarkerttredokumenterjegskullesignere,medknallrosaPost-it-lapper.
Jegfantenpenniveskenogmerketklumpenihalsen idetjegskrevunderpådenførstesiden,ogsådenneste, ogsådennesteigjen.EmilyWilson,medlang y ogmarkert n.Detvarakkuratslikjeghaddeskrevetnavnetmitt heltsidenfemteklasse.Såskribletjegneddatoen,28.februar2005,dendagenekteskapetvårtblestedttilhvile.
«Flinkjente»,saAnnabelle,ogskjøvennymartini motmeg.«Nå,hardutenkttilåskriveomJoel?»Fordi jegerforfattermenteAnnabelle,ogalleandrejegkjente, atåskriveomforholdettilJoeliendårligmaskert romanvilleværedenbestehevnen.
«Dukanbyggeoppenhelhistorierundtham,men endrenavnethanslitt»,fortsattehun.«Kanskjekalle hamJoe,ogfåhamtilåvirkesomenskikkeligdust.» Huntokenbitogsattenestenmatenivrangstrupenav latter.«Nei,endustmed ereksjonsproblemer »,sahun.
Detenesteproblemetvaratselvomjeghaddehatt lysttilåskriveenhevnromanomJoel,noejegikkeville, haddedetblittengrusomtdårligbok.Altjegfikknedpå papiret,omjegfikknednoeidetheletatt,villehavært blottetforfantasi.Dettevetjegfordijeghaddevåknet hverdagdesisteåtteårene,sattmegvedskrivebordetog stirretpåenblankskjerm.Noengangerhaddejegklartå kvernefremensupersetning,elleretpargodesider,men såblejegståendefast.Ognårjegførsthaddestivnettil, vardetingentingsomfikkisentilåsmelte.
Terapeutenmin,Bonnie,kaltedetklinisk(somiendelig)skrivesperre.Minmusehaddesyknethen,ogprognosenevarikkegode.
Åtteårtidligerehaddejegskrevetenbestselgende roman.Foråtteårsidenvarjegpåtopp.Jegvartynn –ikkeatjegertykknå(greit,ok,kanskjelittpålårene) –ogpåbestselgerlistentil NewYorkTimes.Ogomdet
fantesenlistei NewYorkTimes overbesteliv,villejeg værtpådenogså.
Etteratbokenmin, SøkerAliLarson,bleutgitt,hadde agentenminoppmuntretmegtilåskriveenoppfølger. Lesernevillehafortsettelsen,sahuntilmeg.Ogforleggerenmintilbødmegdobbeltforskuddpåboknummerto. Mensammehvorhardtjegprøvde,haddejegikkemerå skrive,ingentingmeråsi.Ogmedtidensluttetagenten minåringe.Forleggernesluttetålure.Lesernesluttetå bryseg.Detenestebevisetpåatmitttidligerelivikkevar rentoppspinn,varroyaltysjekkenesomnåogdadukket oppiposten,ogdesporadiskebrevenejegfikkfraen lesermedvrangforestillingersomhetLesterMcCainog troddeathanvarforelsketiAli,bokenshovedperson.
JegkanfortsatthuskesugetimagendaJoelkombort tilmegpålanseringsfestenforbokenpåMadisonPark Hotel.Hanhaddeværtpåetellerannetcocktailpartyi lokaletvedsidenavdahanfikkøyepåmegidøråpningen.JeghaddepåmegenkjoleavBetseyJohnson,somi 1997var detbestemankunneha:ensort,stroppeløssak jeghaddebruktpinligmyepengerpå.Men,åja,denvar verdt hvertøre. Denhangfortsattiskapet,menplutselig føltejegforågåhjemogbrenneden.
«Duersmellvakker»,haddehanganskesåfreidigsagt førhanidetheletatthaddepresentertseg.Jeghusker hvordandetføltesdajeghørtehamytredeordene.Kanskjevardensjekkereplikkenvaremerkethans,ogforåsi detsomdeter,vardennokdet.Mendenløftetmegopp tilsyvendehimmel.DetvarklassiskJoel.
Etparmånederførdetigjenhaddemagasinet GQ hatt etstortoppslagomdemestattråverdige«fyren-i-gata»ungkareneiAmerika–nei,ikkedenlistensomGeorge Clooneystårpåannethvertår,mendenhvormanfin-
nerensurferiSanDiego,entannlegeiPennsylvania,en læreriDetroit,og,ja,enadvokatiNewYork,Joel.Han haddekommetinnpåtoppti.Ogpåenellerannenmåte hadde jeg fåtthampåkroken.
Ogmistetham.
Annabelleviftethendeneforanansiktetpåmeg.«JordenkallerEmily»,sahun.
«Beklager»,svartejegoggrøssetlitt.«Nei,jegkommerikketilåskriveomJoel.»Jegristetpåhodetog stakkdokumentenetilbakeikonvoluttenførjegladen ivesken.«Hvisjegskalskrivenoeigjen,blirdetannerledesennnoenannenhistoriejegharprøvdåskrive.»
Annabellesendtemegetforvirretblikk.«Hvamed oppfølgerentildenforrigebokendin?Skalduikkegjøre denferdig?»
«Ikkenålenger»,sajegogbrettetenpapirserviettito ogsåitoigjen.
«Hvorforikke?»
Jegsukket.«Jegklarerikkemer.Jegfårmegikketilå tvingefrem85000middelmådigeord,selvomdetbetyr atjegharenkontrakt.Selvomdetbetyrattusenvisav leserevilhaminbokihendenenårdeliggerpåstranden. Nei,hvisjegnoensinneskrivernoeigjen–hvisjegnoensinneskriverigjen–vildetværeannerledes.»
DetsåutsomomAnnabellehaddelysttilåreiseseg ogapplaudere.«Sepådeg»,sahunogsmilte.«Detteer etgjennombrudd.»
«Nei,deterdetikke»,sajegsta.
«Joda,deterdet»,kontrethun.«Laossanalysere dettelitttil.»Hunslohendenesammen.«Dusaatduvil skrivenoe annet,mendetjegtrordumener,eratduikke lasjelendinidenforrigeboken.»
«Detkandusi,ja»,sajegogtrakkpåskuldrene.
Annabelleplukketoppenolivenframartiniglassetog stakkdenimunnen.«Hvorforskriverduikkeomnoedu faktisk bryr degom?»sahunetøyeblikksenere.«Som etsted,ellerenpersonsomharinspirertdeg.»
Jegnikket.«Prøverikkealleforfattereågjøredet?»
«Joda»,sahunogskyssetkelnerenunnamedetblikk somsa:«Detgårbra,ognei,vivilikkeharegningen ennå»,førhunsnuddesegtilbakemotmegogsåpåmeg medetkonsentrertblikk.«Menhardufaktisk prøvd det?Jegmener,bokendinvarfantastisk–denvarvirkeligdet,Em–menvardetnoeidensomvar,vel, deg ?»
Hunhadderett.Detvarengodhistorie.Detvaren bestselger,forsøren.Såhvorforklartejegikkeåvære stoltavden?Hvorforføltejegingen forbindelse tilden?
«Jegharkjentdeglenge»,fortsattehun,«ogjegvet atdetikkevarenfortellingsomvokstefremfradittliv, dineopplevelser.»
Detvarikkedet.Menhvavardetjegkunnespillepå framittegetliv?Jegtenktepåforeldrenemineogbesteforeldrene,ogsåristetjegpåhodet.«Deterproblemet», sajeg.«Andreforfattereharmasseåtaav–dårlige mødre,mishandling,eneventyrligbarndom.Livetmitt harværtsåpregløst.Ingendødsfall.Ingentraumer.Ikke engangetdødtkjæledyr.Mammaskatt,Oscar,ertjueto årgammel.Deteringentingdersomfortjeneråblifortaltienhistorie,tromeg,jeghartenktgjennomdet.»
«Jegtrorduerforstrengmeddegselv»,sahun.«Det måværenoe.Engnist.»
Dennegangenlotjegtankenevandre,ogmedettdrev deavgårdetilgrandtantenminBee,minmorstante,og hjemmethennespåBainbridgeIslandistatenWashington.Jegsavnethennelikemyesomjegsavnetøya.Hvordanhaddejeglattdetgåsåmangeårsidenjegsistvar
påbesøk?Bee,somvaråttifemikroppen,mentjuenii hodet,fikkaldribarn,såsøsterenminogjegbleautomatiskhennesliksombarnebarn.Hunsendteossbursdagskortmedstivefemtidollarsedleri,julegaversomfaktisk varkule,oggodteritilvalentinsdagen.Nårvikompå besøkomsommerenfrahjemmetvårtiPortlandistaten Oregon,snekhunsjokoladeunderputenevåreførmoren vårrakkårope:«Nei,deharnettopppussettennene!»
Beevarukonvensjonell,detvardetingentvilom.Men detvarogsånoe merkelig vedhenne.Athunsnakketfor mye.Ellersnakketforlite.Athunønsketosshjertelig velkommen,mensamtidigvarirritabel,athunbådevar gavmildogegoistisk.Ogsåvardethemmelighetenehennes.Jegelskethenneforathunhaddedem.
Morenminsaalltidatnårfolkboraleneistørstedelen avlivet,leggerdeikkelengermerketilsineegnesærheter.Jegvarikkesikkerpåomjeggikkmedpådenteorienellerikke,tildelsfordijegselvfryktetetlivsom peppermø.Jegslomegtilromedåværepåutkikketter tegnene.
Bee.Meddetsammekunnejegsehenneformegved kjøkkenbordetvedBainbridgeIsland.Sålengejeghar kjenthenne,harhunspistdetsammetilfrokosthver dag:surdeigstoastmedsmøroghonning.Hunskjærer detgyllenbrune,ristedebrødetifiresmåfirkanterogleggerdempåettørkepapirhunharbrettetito.Etsjenerøstlagmedmyktsmørblirlagtpåhverbit,liketykt somglasurenpåencupcake,oghverbitblirtoppetmed engodklatthonning.Sombarnsåjegpåathungjorde dettehundrevisavganger,ognå,nårjegersyk,ersurdeigstoastmedsmøroghonningminbestemedisin.
Beeeringenvakkerkvinne.Huntårneroverdefleste menn,haretansiktsomliksomerlittforbredt,skuldre
somerlittforomfangsrike,tennersomerlittforstore. Menungdomsbildeneavhenneisort-hvittavsløreren gnistavnoe,detpeneallekvinnerharvedsegnårdeer itjueårene.
Jegelsketetbildeavhennefraakkuratdenalderen, detvarspesielt,oghangienrammedekketavskjell høytoppepåveggenigangenibarndomshjemmetmitt, ikkeakkuratenhedersplass,manmåtteståpåenhøy krakkforåsedetordentlig.Detgamle,kamskjellkantedefotografietvisteenBeejegaldrihaddemøtt.Hun sattsammenmedengruppevennerpåetstrandteppe, virketbekymringsløsogsmilteforførende.Enannen kvinnelenteseginntilhenne,hvisketnoeiørethennes.
Enhemmelighet.Beefingretmedetperlekjedesomdingletrundthalsenhennes,ogsåilinsenslikjegaldrihadde setthennesepåonkelBill.Jeglurtepåhvemsomstobak kameraetdendagenforsåmangeårsiden.
«Hvasahun?»spurtejegmorenminmensjegkikket opppåfotografietengangibarndommen.
Mammaløftetikkeblikketfraskittentøyethunkjempetmedientreen.«Hvasa hvem ?»
JegpektepåkvinnenvedsidenavBee.«Denpene damensomhviskeriørettiltanteBee.»
Mammarettetryggenmeddetsammeogkomogstilte segvedsidenavmeg.Hunstraktesegoppogtørketstøv avglassrammenmedkantenpågenserermet.«Detfårvi aldrivite»,sahun,ogmenshunsåpåbildet,labedrøvelsensegoveransiktethennes.
Minmorsavdødeonkel,Bill,varenkjekkkrigshelt fraandreverdenskrig.AllesaathangiftetsegmedBee forpengene,menjegkjøpteikkeheltdenteorien.Jeg haddesetthvordanhankyssethenne,hvordanhanla armenerundtmidjenhennesiminbarndomssommer-
ferier.Hanhaddeelskethenne,detvardetingentvil om.
Menpågrunnavmåtenmorenminsnakketpå, skjøntejeglikevelathunikkesyntesnoeomforholdet deres,athunmenteatBillkunnehagjortdetbedre.Bee, mentehun,varforukonvensjonell,altforuelegant,altforfremfusende,altfor alt.
MenvifortsatteådrapåbesøktilBee,sommeretter sommer.SelvetteratonkelBilldødedajegvarni.Stedet varnestenoverjordisk,medmåkenesomfløyhøytder oppe,deoverdådigehagene,luktenavPugetsundet,det storekjøkkenetmedvinduenesomhaddeutsiktmotdet gråvannet,detinntrengendesusetfravannetsomsloinn motstranden.Søsterenminogjegelsketdet,ogtiltross forhvamorenminmenteomBee,vetjegathunogsåelsketstedet.Detvirketberoligendepåossalle.
Annabellesendtemegetmegetsigendeblikk.«Du har enfortellingpålur,ikkesant?»
Jegsukket.«Kanskje»,sajegsvevende.
«Hvorfordrarduikkevekkenstund?»foreslohun. «Dutrengeråreiseherfra,brukelitttidpååryddeitankene.»
Jegrynketpånesenoveridéen.«Hvorskullejegha dratt?»
«Etstedlangtherfra.»
Hunhadderett.NewYork,detstoreeplet,eringen venninøden.Byenelskerdegnårduerpåtoppogsparkerdegnårduliggernede.
«Blirdumed?»Jegkunneforestillemegosstopåen tropestrandmedparaplydrinkerihendene.
Hunristetpåhodet.«Nei.»
«Hvorforikke?»Jegføltemegsomenvalp–enredd, bortkommenvalpsombarevilatnoenskalsettehals-
båndpåhenneogvisehennehvorhunskaldra,hvahun skalgjøre,hvordanhunskalvære.
«Jegkanikkeblimeddeg,fordidetteernoedumå gjørepåegenhånd.»Ordenesåretmeg.Hunsatteblikketimeg,somomdetvarheltnødvendigatjegtoktil meghverminstedetaljidethunskulletilåsi.«Em,ekteskapetditthargåttioppløsning,og,foråsidetrettut: Duharikkefeltenenestetåre.»
Påveientilbaketilleilighetentenktejeggjennomdet Annabellehaddesagt,ogendaengangvandrettankene tiltanteBee. Hvorforhaddejeglattdetgåsåmangeår utenatjeghaddebesøkthenne?
Jeghørteenskarp,skrikendelydovermeg,denumiskjenneligelydenavmetallmotmetall,ogtittetopp.En værhaneimetall,ellerretteresagt,enværand,slittog meddypgrå-grønnpatina,gjordehonnørpåtaketaven kaféinærheten.Denspantogbråkteivinden.
Hjertethamretmensjegkikketpådetvelkjentesynet.
Hvorhaddejegsettdetfør?Såslodetmeg. Maleriet. Beesmaleri.Jeghaddeheltglemtlerretetpå13ganger 18centimeterhunhaddegittmegdajegvarliten,men nåsprattdetfremitankene.Hunpleideåmale,ogjeg huskerærefryktenjegføltedahunvalgtemegtilåtavare påkunstverkethennes.Jeghaddekaltdetetmesterverk, ogordenehaddefåtthennetilåsmile.
Jeglukketøyneneogkunnesedenoljemaltehavutsiktenperfektformeg:ande-værhanensomvagletpåtoppenavdengamlestrandhytta,ogparet,håndihåndved vannkanten.
Skyldfølelsenskylletovermeg.Hvorvarmaleriet?Jeg haddepakketdetvekkdaJoelogjegflyttetinnileiligheten–hansyntesikkedetstotilinteriøret.Akkuratsom
jeghaddedistansertmegfraøyajeghaddeelsketsom barn,haddejeglagtunnafortidensminneriesker.
Jegsatteoppfartenogbegynteåjogge.Jegtenktepå YearsofGrace.Haddemalerietvedetuhellogsåhavnet ienaveskenemedJoelsting?Ellerendaverre,hadde jegklartåleggedetienaveskenemedbøkerogklærvi haddegitttilveldedighet? Jegnåddefremtilleilighetsdøren,trykketnøkkelenhardtinnilåsenførjegspurtet opptrappentilsoverommetogrøsketoppskapdøren. Der,pådenøverstehyllen,stotoesker.Jegdronedden eneogrotetgjennominnholdet:etparkosedyrfrabarndommen,enboksmedgamlePolaroid-bilderogflere notatbøkermedutklippfradentoårsperiodenjegskrev forcollegeavisen.Fortsattikkenoebilde.
Jeggrepdenandreesken.Oppidenfantjegenfilledukke,enboksmedlapperfragutterjegvarforelsket ipåungdomsskolen,ogminelskedeJordbærMathildedagbokfrabarneskolen.Detvardet.
Hvordankunnejeghamistetdet?Hvordankunnejeg haværtsåskjødesløs? Jegreistemegoglettegjennom skapetensistegang.Plutseligfikkjegøyepåenplastikkposeskjøvetlengstinnidetinnerstehjørnet.Hjertethamretavforventningidetjegdrodenfremilyset.
Iposenlåmaleriet,pakketinnietturkisogrosa strandhåndkle.Noedyptinnimegverketdajegknugetdetfast.Værhanen.Stranden.Dengamlehytta.Alt varakkuratslikjeghusketdet.Menikkeparet.Nei, noevarannerledes.JeghaddealltidforestiltmegatpersonenevarBeeogonkelBill.Detvaringentvilomat kvinnenvarBee,meddelangebeinaogdelyseblåpiratbuksenehunalltidbrukte.«Sommerbuksene»,somhun kaltedem.MenmannenvarikkeonkelBill.Nei.Hvordankunnejegikkehalagtmerketildet?Billhaddelyst
hår,gyllentsomsand.Mendennemannenhaddetykt, bølgete,mørkthår. Hvemvarhan?Oghvorforhadde Beemaltsegselvsammenmedham?
Jeglotrotetbliståendepågulvet,ogmedmalerieti hendenegikkjegnedtrappenogfantadresseboken.Jeg tastetdevelkjentesifreneinnpåtelefonenogtrakkpustendyptmensjeglyttettilatdetringteengang,også endaengang.
«Hallo?»Stemmenvardensamme–dypogsterk, mykikantene.
«Bee,determeg,Emily»,sajeg,ogstemmenholdtpå sprekke.«Jegerleimegforatdetersålengesiden.Det erbaredetatjeg–»
«Tullogtøys,kjæredeg»,sahun.«Dutrengerikkebe omunnskyldning.Hardufåttpostkortetmitt?»
«Postkortet?»
«Ja,jegsendtedetiforrigeukeetteratjeghørtenyhetene.»
«Harduhørtdet?»Jeghaddeikkefortaltsåmange omJoel.IkkeforeldrenemineiPortland–ikkeennå,i hvertfall.IkkesøsterenminiLosAngeles,meddeperfektebarna,denkjærligeektemannenogdenøkologiske grønnsakhagen.Ikkeengangterapeutenmin.Likevelvar jegikkeoverrasketoveratnyhetenhaddefunnetveien tilBainbridgeIsland.
«Ja»,sahun.«Ogjeglurtepåomduvillekommepå besøk.»Hunventetetøyeblikk.«Øyaeretfantastisk stedforåleges.»
Jeglotfingerenglilangskantenpåmaleriet.Jeghadde lysttilåværederakkuratda–påBainbridgeIsland,i Beesstore,varmekjøkken.
«Nårkommerdu?»Beegikkaldrirundtgrøten. «Erimorgenfortidlig?»
«Imorgen»,sahun,«erdenførstemars,ogiden månedenersundetpåsittbeste,kjære.Deter levende, intetmindre.»
Jegvisstehvahunmentedahunsadet.Detkvernende,gråvannet.Tangenogtarenogrankeføttingene. Jegkunnenestensmakedensalteluften.Beementeat Pugetsundethaddehelbredendekrefter.Ogjegvissteat nårjegkomfrem,villehunoppmuntremegtilåtaav megskoeneogvasse,selvomklokkenvarettomnatten –selvomdetvarseksgraderute,noedetmestsannsynligvillevære.
«Og,Emily?» «Ja?»
«Deternoeviktigvimåsnakkeom.» «Hvaerdet?»
«Ikkenå.Ikkepåtelefonen.Nårdukommerhit,vennenmin.»
Dajeghaddelagtpå,gikkjegnedenundertilpostkassenogfantenkredittkortregning,enkatalogfraVictoria’sSecret–adresserttilJoel–ogenstor,firkantet konvolutt.Jeggjenkjenteavsenderadressen,ogdettok megbareetøyeblikkførjeghuskethvorjeghaddesett den:påskilsmissepapirene.Itillegghaddejegjogooglet denukenfør.DetvarJoelsnyeleilighetpå57.gate–den handeltemedStephanie.
Adrenalinetstrømmetgjennomårenedadetstreifet megatJoelkanskjestrakteutenhåndtilmeg.Kanskje hansendtemegetbrev,etkort–nei,enromantiskstart påenskattejakt:eninvitasjontilåmøtehametstedi byen,hvordetvilleværeennyledetråd,også,etterfire til,villehanværeder,ståfremforhotelletdervimøttes forsåmangeårsiden.Oghanvilleholdeenrose–nei, etskilt,ogdervilledetstå: jegerleimeg.jegels-
kerdeg.tilgimeg .Akkuratslik.Detvilleværeden perfektesluttenpåentragiskromanse. Giossenlykkeligslutt,Joel,grepjegmegselviåhviskeidetjeglotfingerenglilangskonvolutten. Hanelskermegennå.Han harfortsattfølelserformeg.
Mendajegåpnetkonvoluttenogdrodetgullskimrendekortetdeninneholdtforsiktigut,styrtetfantasien brutaltibakken.Jegklarteikkegjøreannetennåstirre.
Dentykkekorttypen.Denoverdådigekalligrafien. Detvarenbryllupsinvitasjon. Hans bryllupsinvitasjon. Klokkenseks.Middag.Dans.Kjærlighetenskullefeires. Biffellerkylling.Viblirgladeomdukankomme.Synd omduikkeharmulighet.Jeggikkutpåkjøkkenet,passerteroligresirkuleringsspannet,oglaistedetdenlille stabelenmedgullpapirrettisøppelspannet,oppåentake away-eskemednoenmugneresteravkyllingchowmein.
Jegfomletmedrestenavposten,mistetetbladigulvet,ogdajegstraktemegnedforåplukkedetopp,så jegpostkortetfraBee,somhaddeliggetgjemtmellom sidenetil TheNewYorker.Påforsidenvaretbildeaven hvitfergemedgrønnekantersomvariferdmedålegge tilvedEagleHarbor.Jegsnuddedetrundtogleste.
Emily, Øyakallerdegalltidtilsegnårtidenerinne.Kom hjem.Jegharsavnetdeg,vennenmin.
Kjærlighilsen, Bee
Jegpressetpostkortetmotbrystetogslapppustenut medettungtsukk.