Samtaler med venner av Sally Rooney

Samtaler med venner

Sally Rooney

Samtaler med venner Oversatt av Tiril Broch Aakre, MNO

Sally Rooney Originalens tittel: Conversations with friends Oversatt fra engelsk av Tiril Broch Aakre © Sally Rooney, 2017 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-52846-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslag: Mari Kanstad Johnsen Sats: Type it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I krisetider må vi igjen og igjen finne ut hvem vi elsker. frank o’hara

første del

1

Bobbi og jeg møtte Melissa første gang da vi opptrådte sammen på en poesikveld i byen. Melissa tok bilder av oss utenfor, mens Bobbi røykte og jeg sto brydd med høyre hånd i et fast grep om venstre håndledd, som om jeg var redd for at det skulle stikke av. Melissa hadde et stort, profesjonelt kamera og en kameraveske full av masse forskjellige linser. Hun småpratet og røykte mens hun fotograferte. Hun snakket om opplesningen, og vi snakket om det hun hadde skrevet, som vi hadde fått med oss på nettet. Ved midnatt stengte baren. Da var det begynt å regne, og Melissa sa at vi var velkomne hjem til henne på et glass.

Alle tre satte seg inn i baksetet på en taxi og begynte å ordne med setebeltene. Bobbi satt i midten med bortvendt ansikt og snakket med Melissa, så jeg kunne se nakken hennes og det lille skjeformede øret. Melissa oppga en adresse i Monkstown, og jeg snudde meg for å se ut av vinduet. På radioen hørtes en stemme som sa: åttitalls … pop … klassikere. Så spilte de en jingle. Jeg var spent og rede til å besøke et fremmed hjem, og pønsket ut komplimenter og ansiktsuttrykk som gjorde meg sjarmerende.

Hun bodde i en vertikaldelt tomannsbolig i tegl, med en 9

platanlønn utenfor. I skinnet fra gatelyktene så løvet oransje og kunstig ut. Jeg elsket å se hvordan folk hadde det hjemme, særlig litt kjente folk, som Melissa. Jeg bestemte meg straks for å memorere hele boligen hennes så jeg kunne beskrive den for de andre vennene våre senere, mens Bobbi skulle nikke bekreftende.

Da Melissa åpnet for oss, kom en liten rød spaniel i stormløp nedover gangen og begynte å bjeffe. Det var varmt i gangen, og lampene var tent. Ved siden av døra sto det et lavt bord der noen hadde lagt fra seg en haug med mynter, en hårbørste og en leppestift uten hette. Det hang en Modigliani-kopi over trappa, som forestilte en naken, bakoverlent kvinne. Jeg tenkte: Dette er et helt hus. Her kan det bo en familie.

Vi har gjester, ropte Melissa nedover i gangen.

Ingen viste seg, så vi fulgte etter henne inn på kjøkkenet.

Jeg husker at jeg så en mørk trebolle fylt med moden frukt, og noterte meg vinterhagen i glass. Rike mennesker, tenkte jeg. Jeg tenkte alltid på rike mennesker på den tiden. Hunden hadde fulgt oss inn på kjøkkenet og snuste rundt nede ved føttene våre, men siden Melissa ikke sa noe om hunden, gjorde ikke vi det heller.

Vin? spurte Melissa. Hvit eller rød?

Hun skjenket i enorme glass, store som skåler, og så satte vi oss rundt det lave bordet. Melissa spurte når vi hadde begynt å opptre med spoken word-poesi sammen. Begge var nettopp ferdige med det tredje året på universitetet, men vi hadde opptrådt sammen siden skoletiden. Vi var ferdige med eksamen. Det var i slutten av mai.

Kameraet lå på bordet foran Melissa, og innimellom plukket hun det opp for å fotografere og sa med en spotsk 10

latter at hun var «arbeidsnarkoman». Hun tente en sigarett og slo av asken i et kitsjy askebeger i glass. Det luktet overhodet ikke røyk i huset, og jeg lurte på om hun røykte inne til vanlig.

Jeg har fått to nye venner, sa hun.

Ektemannen sto i døra inn til kjøkkenet. Han hevet hånda i en hilsen, og hunden begynte å bjeffe og klynke og løpe rundt i ring.

Dette er Frances, sa Melissa. Og dette er Bobbi. De er poeter.

Han fant en flaske øl i kjøleskapet og åpnet den på kjøkkenbenken.

Kom og sett deg her hos oss, sa Melissa.

Jo da, det skulle jeg gjerne, sa han, men jeg må prøve å få sovet litt før jeg skal ut og fly.

Hunden hoppet opp på en kjøkkenstol like ved ham, og han strakte hånda åndsfraværende bort til hodet på den.

Han spurte Melissa om hun hadde matet hunden, hun sa nei. Han løftet hunden opp i armene og lot den slikke seg på halsen og haken. Han sa at han skulle mate henne, og gikk ut gjennom kjøkkendøra igjen.

Nick skal filme i Cardiff i morgen tidlig, sa Melissa.

Vi visste alt at ektemannen var skuespiller. Han og Melissa ble stadig vekk fotografert når de deltok på arrangementer, og noen venner av venner av oss hadde møtt dem.

Han hadde et stort, vakkert ansikt og så ut som om han så lett som ingenting kunne løfte Melissa under den ene armen og parere inntrengere med den andre.

Så høy han er, sa Bobbi.

Melissa smilte som om «høy» var en eufemisme for noe, men ikke nødvendigvis noe flatterende. Samtalen fortsatte.

11

Vi havnet i en kort diskusjon om regjeringen og den katolske kirken. Melissa spurte om vi var troende, og vi sa nei.

Hun sa at hun fant «sedativ trøst» i religiøse begivenheter, som begravelser og bryllup. De er kollektive, sa hun. Det er noe fint i det for en nevrotisk individualist. Og jeg gikk på klosterskole, så jeg husker fremdeles de fleste bønnene.

Vi gikk på klosterskole, sa Bobbi. Det var en prøvelse.

Melissa gliste og sa: på hvilken måte?

Vel, jeg er jo homofil, sa Bobbi. Og Frances er kommunist.

Jeg tror faktisk ikke at jeg husker en eneste bønn, sa jeg.

Vi satt og snakket og drakk en lang stund. Jeg husker at vi pratet om poeten Patricia Lockwood, som vi beundret, og dessuten om det Bobbi med et fnys kalte «lønnsforskjellsfeminisme». Jeg begynte å bli trøtt og litt full. Jeg kom ikke på noen morsomme replikker og strevde med å legge ansiktet i folder som skulle vise at jeg hadde humoristisk sans.

Jeg tror jeg lo og nikket en del. Melissa fortalte at hun skrev på en ny essaysamling. Bobbi hadde lest den første, men det hadde ikke jeg.

Den er ikke spesielt god, sa Melissa til meg. Vent til den neste kommer.

I tretiden fulgte hun oss til gjesterommet og sa at det var så fantastisk å bli kjent med oss og hun var så glad for at vi skulle overnatte. Da vi krøp til sengs, ble jeg liggende og stirre i taket og følte meg veldig full. Rommet spant i raske, repetitive runder. Med det samme øynene hadde tilpasset seg en rotasjon, begynte en ny. Jeg spurte Bobbi om hun strevde med det samme, men hun sa nei.

Hun er fantastisk, ikke sant? sa Bobbi. Melissa.

Jeg liker henne, sa jeg.

12

Vi hørte stemmen hennes ute i gangen og skrittene når hun gikk fra rom til rom. Da hunden bjeffet, hørte vi henne rope noe og så ektemannens stemme. Men siden sovnet vi.

Vi hørte ikke at han dro. * Bobbi og jeg møttes på ungdomsskolen. På den tiden var Bobbi veldig påståelig og måtte ofte sitte igjen etter å ha brutt den ordensregelen skolen kalte «forstyrrelse av undervisning og læring». Da vi var seksten, fikk hun hull i nesen og begynte å røyke. Ingen likte henne. En gang ble hun midlertidig utvist for å ha skrevet «faen ta patriarkatet» på veggen ved siden av en gipsavstøpning av Jesu korsfestelse. Det fantes ikke solidaritetsfølelse rundt denne episoden. Bobbi ble sett på som skrytete. Selv jeg måtte vedgå at undervisningen og læringen gikk mye greiere den uka hun var borte.

Da vi var sytten, måtte vi møte på et veldedighetsball i skolens aula, der strålene fra en delvis ødelagt diskokule sveipte over taket og de tilgitrede vinduene. Bobbi var kledd i en luftig sommerkjole, og det så ut som om hun ikke hadde gredd håret. Hun var strålende tiltrekkende, altså måtte alle legge seg i selen for ikke å se på henne. Jeg sa at jeg likte kjolen hennes. Hun tilbød meg en slurk vodka som hun hadde i en colaflaske, og spurte om resten av skolen var låst av.

Vi sjekket døra til baktrappa, og den viste seg å være åpen.

Alle lamper var slått av, og det var ingen andre der. Musikken durte i gulvplankene, som en annens ringetone. Bobbi ga meg litt mer vodka og spurte om jeg likte jenter. Det var veldig lett å være usjenert i nærheten av henne. Jeg sa bare: klart det.

Jeg sviktet ingen ved å være Bobbis kjæreste. Jeg hadde 13

ingen nære venner, og i matpausen pleide jeg å sitte alene på biblioteket og lese lærebøker. Jeg likte de andre jentene, jeg lot dem skrive av leksene mine, men jeg var ensom og følte ikke at jeg var verdig ekte vennskap. Jeg førte lister over sider ved meg selv jeg måtte forbedre. Etter at jeg ble sammen med Bobbi, forandret alt seg. Ingen spurte etter leksene mine lenger. I matpausen gikk vi hånd i hånd langs parkeringsplassen, og folk flyttet blikkene foraktelig vekk. Det var morsomt, den første ekte moroa jeg hadde vært med på.

Etter skolen pleide vi å ligge på rommet hennes og høre på musikk og prate om hvorfor vi likte hverandre. Det var lange og intense samtaler, og de føltes så omveltende at jeg på kveldstid i all hemmelighet skrev ned deler av dem etter minnet. Når Bobbi snakket om meg, føltes det som om jeg så meg i speilet for første gang. Jeg så meg faktisk oftere i speilet også. Jeg ble grundig interessert i ansiktet og kroppen min, noe jeg aldri hadde vært før. Jeg kunne spørre Bobbi: Har jeg lange bein? Eller korte?

På skoleavslutningen hadde vi en spoken word-framføring. Noen av foreldrene gråt, men klassekameratene våre bare stirret ut av vinduene i aulaen eller pratet lavt med hverandre. Flere måneder senere, etter å ha vært sammen i over et år, slo vi opp. * Melissa ville skrive en presentasjonsartikkel om oss. Hun skrev en e-post for å spørre om vi var interessert og la ved noen av bildene hun hadde tatt utenfor baren. Jeg satt alene på rommet mitt og lastet ned et av bildene og åpnet det i fullskjermvisning. Bobbi tittet skjelmsk på meg mens hun holdt sigaretten i høyre hånd og trakk i pelsstolaen med den 14

andre. Jeg sto ved siden av og så uinteressert og interessant ut. Jeg prøvde å se for meg navnet mitt i en artikkel, i seriffer med fete grunnstreker. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gå mer inn for å imponere Melissa neste gang vi møttes.

Bobbi ringte meg nesten rett etter at e-posten kom.

Har du sett bildene? spurte hun. Jeg tror jeg er forelsket i henne.

Jeg holdt telefonen i den ene hånda og zoomet inn på Bobbis ansikt med den andre. Det var et høyoppløst bilde, men jeg zoomet til jeg kunne se pikslene.

Du er kanskje bare forelsket i ditt eget ansikt, sa jeg.

Jeg er ikke nødvendigvis narsissist selv om jeg har et vakkert ansikt.

Jeg lot det ligge. Jeg zoomet fremdeles. Jeg visste at Melissa skrev for flere store litterære nettsteder, og tekstene hennes ble delt i stor utstrekning på nettet. Hun hadde skrevet et berømt essay om Oscar-utdelingen som alle delte på nytt hvert år før og etter prisutdelingen. Av og til skrev hun også artikler om mer lokale kunstnere som solgte verkene sine i Grafton Street eller gateartister i London. Disse tekstene var alltid akkompagnert av vakre fotografier av kunstnerne, som så menneskelige og «karaktersterke» ut.

Jeg zoomet ut igjen og prøvde å se mitt eget ansikt som om jeg var en fremmed på internett som så det for første gang.

Det var rundt og hvitt, øyenbrynene som velvede parenteser, øynene vendt bort fra linsen, nesten lukket. Selv jeg kunne se at jeg hadde personlighet.

Vi skrev tilbake at det ville være en fornøyelse, og hun inviterte oss hjem til middag for å snakke om arbeidet vårt og ta noen flere bilder. Hun spurte meg om jeg kunne sende noen av diktene våre, og jeg sendte henne tre eller fire av de 15

beste tekstene. Bobbi og jeg drøftet aldri så lenge hva hun skulle ha på seg i middagen, under dekke av å snakke om hva vi begge skulle ha på oss. Jeg lå på rommet mitt og så på henne se seg i speilet og med granskende mine flytte hårtjafser fram og tilbake.

Men når du sier at du er forelsket i Melissa, sa jeg.

Jeg mener at jeg har falt for henne.

Du vet at hun er gift.

Tror du ikke hun liker meg? spurte Bobbi.

Hun holdt opp en av mine hvite skjorter i børstet bomull foran speilet.

Hva mener du med liker deg? sa jeg. På alvor eller bare på tull?

Delvis på alvor. Jeg tror faktisk hun liker meg.

På en utenomekteskapelig måte?

Bobbi bare lo av det. Med andre folk hadde jeg i det store og hele en fornemmelse av hva jeg skulle ta på alvor, men med Bobbi var det umulig. Hun var aldri verken helt alvorlig eller bare tullet. Derfor hadde jeg anlagt en zen-aktig holdning til alt det rare hun sa. Jeg så på mens hun tok av seg blusen og på den hvite skjorta. Hun brettet omhyggelig opp ermene.

Fint? spurte hun. Eller fryktelig?

Fint. Det er fint.

2

Det regnet hele dagen før vi skulle i middagen hos Melissa.

Om morgenen satt jeg i senga og skrev dikt, trykket på returtasten når jeg ville. Etter en stund trakk jeg opp persiennene, leste nyhetene på nettet og dusjet. I leiligheten var det en dør som førte ut i bakgården, hvor det var frodig og grønt og sto et kirsebærtre i hjørnet på den andre siden.

Nå var det snart juni, men i april hadde de fargesprakende blomstene vært silkemyke som konfetti. Naboparet hadde en liten baby som av og til gråt om natten. Jeg likte å bo der.

Om kvelden møttes Bobbi og jeg i byen og tok bussen til Monkstown. Å finne veien tilbake til huset føltes som å pakke ut et eller annet lag for lag i en gavelek. Jeg nevnte det for Bobbi underveis og hun sa: Er det gaven eller bare nok et lag med papir?

Den tråden plukker vi opp etter besøket, svarte jeg.

Vi ringte på, og Melissa åpnet døra med kameraet dinglende over skulderen. Hun takket for at vi ville komme.

Hun smilte et uttrykksfullt, konspiratorisk smil som jeg tenkte at hun bød på til alle hun skulle portrettere, som for å si: Du er ikke et alminnelig intervjuobjekt, du er min ynd17

ling. Jeg visste at jeg senere kom til å stå misunnelig foran speilet og øve meg på dette smilet. Spanielen gjødde i kjøkkendøra mens vi hengte fra oss jakkene.

Inne på kjøkkenet sto ektemannen og skar opp grønnsaker. Hunden frydet seg sannelig over sammenkomsten. Den hoppet opp på en kjøkkenstol og ble stående og bjeffe i ti eller tjue sekunder før han sa stopp.

Vil dere ha et glass vin? spurte Melissa.

Vi sa gjerne, og Nick skjenket i glassene. Jeg hadde googlet ham siden sist, delvis fordi jeg ikke kjente noen andre skuespillere. Han hadde for det meste jobbet med teater, men også litt tv og film. En gang, for flere år siden, hadde han blitt nominert til en betydningsfull pris, som han ikke fikk. Jeg hadde kommet over en hel serie skjorteløse fotografier. På de fleste av dem så han yngre ut, på vei opp av et svømmebasseng eller han sto i dusjen i en tv-serie som var blitt tatt av skjermen for lenge siden. Jeg hadde sendt Bobbi en lenke til et av bildene, med kommentaren: prakteksemplar.

Det lå ikke så mange bilder av Melissa ute på nett, enda essaysamlingen hadde fått mye omtale. Jeg visste ikke hvor lenge hun og Nick hadde vært gift. Ingen av dem var så berømte at den slags informasjon var tilgjengelig på nettet.

Skriver dere alle tekstene sammen, eller? spurte Melissa.

Herregud, nei, sa Bobbi. Det er Frances som skriver alt.

Jeg hjelper ikke til engang.

Det er ikke sant, sa jeg. Det er ikke sant, du hjelper jo til.

Det er bare noe hun sier.

Melissa skakket på hodet og lo en slags latter.

Ja vel, så hvem av dere lyver? sa hun.

18

Jeg løy. Bortsett fra at hun beriket livet mitt, hjalp hun meg ikke med skrivingen. Så vidt meg bekjent hadde hun aldri skrevet en eneste kreativ tekst. Hun likte å fremføre dramatiske monologer og synge anti-krigssanger. Hun var den beste av oss på scenen, og jeg tittet ofte engstelig bort på henne for å bli minnet om hva jeg skulle gjøre.

Til middag fikk vi spagetti i en tjukk hvitvinssaus og masse hvitløksbrød. Nick satt stort sett taus mens Melissa stilte spørsmål. Hun fikk alle til å le mye, men på samme måte man kan få noen til å spise noe de ikke egentlig vil ha.

Jeg visste ikke om jeg likte denne lystige gjennomslagskraften, men Bobbi satte tydeligvis stor pris på den. Jeg merket meg at hun til og med lo mer enn hun egentlig behøvde.

Jeg visste ikke nøyaktig hvorfor, men følte meg overbevist om at Melissa var mindre interessert i skriveprosessen nå som hun visste at jeg skrev alle tekstene alene. Denne endringen var så subtil at Bobbi kom til å nekte for den senere, hvilket irriterte meg som om det allerede hadde skjedd. Jeg var i ferd med å drive bort fra hele opplegget, som om den dynamikken som omsider var kommet for dagen, verken interesserte meg eller angikk meg. Jeg kunne ha engasjert meg mer iherdig, men var sannsynligvis fornærmet over at jeg måtte streve for å bli lagt merke til.

Etter middag ryddet Nick av alle tallerkenene, og Melissa tok bilder. Bobbi satt i vinduskarmen og så på et tent stearinlys, lo og gjorde seg yndig. Jeg satt urørlig ved middagsbordet og helte i meg mitt tredje glass vin.

Jeg elsker den vindusgreia, sa Melissa. Kan vi ta flere slike, bare i vinterhagen?

En dobbeltdør førte ut i vinterhagen fra kjøkkenet. Bobbi 19

fulgte etter Melissa, som lukket døra bak dem. Jeg så Bobbi le og sette seg i vinduskarmen, men jeg kunne ikke høre latteren. Nick begynte å tappe varmt vann i vasken. Jeg gjentok at det hadde vært så god mat, og han kikket opp og sa: åh, takk.

Gjennom vinduet så jeg Bobbi fjerne en sminkeflekk under øyet. Håndleddene var smale, og hun hadde lange, elegante hender. Noen ganger, når jeg holdt på med noe kjedelig, som å gå hjem fra jobb eller henge opp klesvasken, kunne jeg forestille meg at jeg så ut som Bobbi. Hun hadde en rakere holdning enn meg og et uforglemmelig vakkert ansikt. Jeg levde meg så inn i illusjonen at hvis jeg tilfeldigvis fikk se et glimt av mitt eget speilbilde, og mitt eget utseende, kom det som et merkelig, identitetsoppløsende sjokk på meg. Det var vanskeligere å leve seg inn i det når Bobbi satt midt i synsfeltet mitt, men jeg prøvde likevel. Jeg følte for å si noe dumt og provoserende.

Jeg er visst blitt overflødig, sa jeg.

Nick kikket ut i vinterhagen, der Bobbi gjorde et eller annet med håret sitt.

Synes du Melissa forskjellsbehandler dere? spurte han.

Jeg kan ta det opp med henne hvis du vil.

Det går bra. Bobbi er alles yndling.

Jaså? Jeg likte deg bedre, må jeg si.

Vi tittet på hverandre. Jeg kunne se at han spilte med på notene, så jeg smilte.

Ja, jeg følte at vi fant tonen, sa jeg.

Jeg har en forkjærlighet for den poetiske typen.

Ja, nemlig. Jeg har et rikt indre liv, tro meg.

Han lo av det. Jeg visste at jeg var litt vel frimodig, men det ga meg ikke altfor dårlig samvittighet. Ute i vinterhagen 20

hadde Melissa tent en sigarett og lagt fra seg kameraet på et glassbord. Bobbi nikket entusiastisk til noe.

Jeg trodde denne middagen skulle bli et mareritt, men så ble det faktisk hyggelig, sa han.

Han satte seg ved bordet igjen. Jeg likte den uventede åpenheten hans. Det slo meg at han visste lite om at jeg hadde sett bilder av ham i bar overkropp på internett, og den tanken var så morsom der og da at jeg nesten fikk lyst til å fortelle ham om den.

Jeg er ikke akkurat født til å gå i middagsselskaper, sa jeg.

Jeg synes du klarte deg bra.

Det var du som klarte deg bra. Du var helt utrolig.

Han smilte til meg. Jeg prøvde å huske alt han hadde sagt så jeg kunne gjenta det for Bobbi senere, men det hørtes ikke like morsomt ut i hodet mitt.

Døra gikk opp, og Melissa kom inn igjen, med begge hender om kameraet. Hun tok et bilde av oss der vi satt ved bordet, Nick med glasset i hånda, jeg som glante rett i linsen. Så satte hun seg midt imot oss og så på kameraskjermen. Bobbi kom tilbake og skjenket opp vin i glasset sitt uten å spørre først. Ansiktet hennes var gledesstrålende, og jeg så at hun var full. Nick kikket på henne, men sa ikke noe.

Jeg sa at vi måtte gå hvis vi skulle rekke siste buss, og Melissa lovet å sende oss bildene. Bobbis smil falmet litt, men det var for sent å foreslå at vi skulle bli lenger. Vi hadde allerede tatt imot jakkene våre. Jeg følte meg ør, og nå som Bobbi var blitt stille, fortsatte jeg å le av ingenting for meg selv.

Turen til bussholdeplassen tok ti minutter. Til å begynne 21

med var Bobbi taus, så jeg gikk ut fra at hun var lei seg eller sint.

Hadde du det gøy? spurte jeg.

Jeg er bekymret for Melissa.

Ja ha?

Jeg tror ikke hun har det bra, sa Bobbi.

Hvordan da? Tok hun det opp med deg?

Jeg tror ikke at hun og Nick har det så bra sammen.

Ne-hei? sa jeg.

Det er trist.

Jeg påpekte ikke at Bobbi bare hadde møtt Melissa to ganger, selv om jeg kanskje burde ha gjort det. Det virket riktignok ikke som om Nick og Melissa var så gale etter hverandre. Han hadde sagt til meg, apropos ingenting, at han hadde forventet at hennes middagsselskap skulle bli «et mareritt».

Jeg synes han var morsom, sa jeg.

Han åpnet jo nesten ikke munnen.

Han var gøyal når han var stille.

Bobbi lo ikke. Jeg ga opp. Vi sa nesten ikke noe på bussen, ettersom jeg skjønte at hun ikke var interessert i å høre om hvordan Melissas prakteksemplar av en mann og jeg hadde funnet tonen, og jeg kunne ikke komme på noe annet å snakke om.

Da jeg kom hjem, følte jeg meg fullere enn i besøket.

Bobbi hadde gått hjem, og jeg var alene. Jeg slo på alle lampene før jeg la meg. Det var noe jeg gjorde innimellom. * Bobbis foreldre gikk fra hverandre i forbitrelse den sommeren. Bobbis mor Eleanor hadde alltid vært følelsesmes22

sig skjør og henfallen til lange perioder med diffuse lidelser, og derfor var det faren Jerry som fikk Bobbis sympati.

Bobbi tiltalte dem alltid ved fornavn. Dette hadde antageligvis begynt som et opprør, men nå virket det bare kollegialt, som om familien deres var et lite, kooperativt selskap.

Bobbis søster Lydia var fjorten og tok ikke saken med like stor fatning som Bobbi, virket det som.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var tolv, og faren min hadde flyttet tilbake til Ballina, der de møttes i sin tid. Jeg bodde hos moren min i Dublin til jeg var ferdig med skolen, og så flyttet hun også tilbake til Ballina. Da jeg skulle begynne på universitetet, flyttet jeg inn i en leilighet i Liberties som tilhørte onkelen min på farssiden. I semestrene leide han ut det andre soverommet til en annen student, og jeg måtte være stille om kvelden og si høflig hei når jeg møtte romkameraten min på kjøkkenet. Men om sommeren, når romkameraten reiste hjem, fikk jeg lov til å bo der alene og jeg lagde kaffe når jeg ville og lot bøker ligge oppslått overalt.

Jeg hadde en praktikantstilling i et litterært agentur på den tiden. Det var en annen praktikant der som het Philip, som jeg kjente fra universitetet. Jobben var å lese haugevis med manuskripter og skrive ensides uttalelser om manusenes litterære verdi. Verdien var nesten alltid lik null. Av og til leste Philip med hånlig stemme de dårlige setningene høyt for meg, og jeg lo av dem, men vi gjorde det ikke i påhør av de voksne som jobbet der. Vi jobbet tre dager i uka, og betalingen var «et vederlag», altså fikk vi i realiteten ikke betaling i det hele tatt. Jeg trengte bare mat, og Philip bodde hjemme, så det spilte ingen rolle for oss.

Slik består privilegiene, sa Philip til meg på kontoret en 23

dag. Når rike drittsekker som oss tar ubetalte praktikantstillinger og så får jobb på bakgrunn av dem.

Snakk for deg selv, sa jeg. Jeg kommer aldri til å få meg jobb.

3

Den sommeren opptrådte Bobbi og jeg på flere spoken word-tilstelninger og åpen mik-kvelder. Når vi sto utenfor og røykte, og våre mannlige kolleger prøvde å snakke med oss, pleide Bobbi alltid å sukke demonstrativt og ikke si noe, så jeg måtte opptre på våre vegne. Dermed måtte jeg smile masse og prøve å huske detaljer fra tekstene deres.

Det var en rolle jeg likte å spille, den smilende jenta som husket ting. Bobbi sa at hun syntes jeg ikke hadde en «ordentlig personlighet», men hun sa at hun mente det som en kompliment. Jeg var i det store og hele enig i vurderingen hennes. Det føltes som om jeg på et gitt tidspunkt kunne si eller gjøre hva som helst og først etterpå tenke: Åh, så det er en sånn person jeg er.

Noen dager etter sendte Melissa bildene fra middagen.

Jeg hadde forventet at det skulle være flest bilder av Bobbi, og kanskje bare ett eller to symbolske bilder av meg, ute av fokus bak et stearinlys og med en gaffel med spagetti i hånda. Men for hvert bilde av Bobbi var det faktisk et av meg også, alltid i perfekt belysning og alltid i et vakkert utsnitt. Nick var også med på bildene, og det hadde jeg ikke forventet. Han utstrålte en tiltrekningskraft som faktisk var enda sterkere enn i levende live. Jeg lurte på om det var der25

for han var så fremgangsrik som skuespiller. Det var vanskelig å se på bildene uten å føle at hans nærvær var mest fremtredende i rommet, noe jeg definitivt ikke hadde følt i situasjonen.

Siden Melissa ikke var med på noen av bildene, oppsto et misforhold mellom middagsselskapet på bildet og selve middagen. I virkeligheten hadde alle samtalene kretset rundt Melissa. Hun hadde framkalt alle de usikre eller beundrende ansiktsuttrykkene våre. Det hadde vært hennes vitser vi lo av. Med fraværet av henne på bildene syntes middagen å anta en annen karakter, fikk den til å spinne av sted i udefinerbare og merkelige retninger. Forholdene mellom menneskene på bildene ble uklare uten Melissa.

På yndlingsbildet mitt stirret jeg rett i linsen med et drømmeaktig uttrykk, og Nick så på meg som om han ventet på at jeg skulle si noe. Munnen hans var litt åpen. Det så ut som om han ikke enset kameraet. Det var et godt bilde, men egentlig hadde jeg selvfølgelig sittet og kikket opp på Melissa på det tidspunktet, og Nick hadde simpelthen ikke sett henne komme inn døra. Bildet fanget en intimitet som aldri egentlig hadde funnet sted, noe elliptisk og på en måte anstrengt. Jeg lastet det ned for å se mer på det senere.

Bobbi sendte meg en melding en times tid etter at bildene kom.

Bobbi: ser vi bra ut, eller?

Bobbi: jeg lurer på om vi kan bruke dem som profilbilder på facebook. jeg: nei Bobbi: hun sier at teksten visstnok ikke kommer på trykk før i september?

26

jeg: sier hvem Bobbi: melissa Bobbi: vil du finne på noe i kveld?

Bobbi: se en film eller noe

Bobbi ville at jeg skulle vite at hun hadde vært i kontakt med Melissa uavhengig av meg. Det imponerte meg faktisk, slik hun ønsket, men jeg ble lei meg også. Jeg visste at Melissa likte Bobbi bedre enn meg, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta del i det nye vennskapet deres uten å fornedre meg til deres oppmerksomhet. Jeg håpet Melissa skulle vise interesse for meg fordi vi begge var forfattere, men så virket det i stedet som om hun ikke likte meg, og jeg var heller ikke sikker på om jeg likte henne. Det var ikke noe alternativ ikke å ta henne på alvor, for hun hadde gitt ut en bok, hvilket beviste at mange andre mennesker tok henne på alvor, selv om jeg ikke gjorde det. I en alder av tjueen hadde jeg verken meritter eller eiendeler som bevis for at jeg var en person det var verdt å ta på alvor.

Jeg hadde fortalt Nick at alle likte Bobbi bedre enn meg, men det var ikke egentlig sant. Bobbi kunne være brysk og pågående på en måte som gjorde folk ille til mote, mens jeg hadde en tendens til å være høflig oppmuntrende. Mødre pleide å like meg godt, for eksempel. Og fordi Bobbi stort sett behandlet menn hånlig og foraktfullt, ble det til at de også ofte likte meg bedre. Bobbi gjorde selvsagt narr av meg for dette. En gang sendte hun meg et bilde av Angela Lansbury på e-post, og i emnefeltet sto det: kjernevelgeren din.

Bobbi kom faktisk hjem til meg den kvelden, men sa ikke et ord om Melissa. Jeg visste at hun var strategisk, og at hun ville at jeg skulle spørre, derfor gjorde jeg det ikke. Dette 27

virker mer passivt aggressivt enn det egentlig var. Det var faktisk en hyggelig kveld. Vi satt oppe og pratet, og Bobbi gikk og la seg på madrassen inne på rommet mitt.

Den natten våknet jeg svett under dynen. Først føltes det som en drøm eller kanskje en film. Det var forvirrende å orientere seg i rommet, som om jeg var lenger fra vinduet og døra enn jeg burde vært. Da jeg forsøkte å sette meg opp, kjente jeg en merkelig knipende smerte i bekkenet, som fikk meg til å gispe etter pusten.

Bobbi? sa jeg.

Hun snudde seg. Jeg forsøkte å strekke meg ut av senga for å riste henne i skulderen, men klarte det ikke og anstrengelsen slo meg ut. Samtidig var jeg opplivet av alvoret i smerten, som om den kunne forandre livet mitt på en uforutsett måte.

Bobbi, sa jeg. Bobbi, du må våkne.

Hun våknet ikke. Jeg flyttet beina ut av senga og klarte å reise meg. Smerten var mer utholdelig hvis jeg krøkte meg sammen og holdt meg hardt om magen. Jeg gikk rundt madrassen hennes og ut på badet. Regnet knatret høylytt på den blanke veggventilen. Jeg satt på kanten av badekaret. Jeg blødde. Det var bare menstruasjonssmerter. Jeg la ansiktet i hendene. Fingrene mine skalv. Så la jeg meg ned på gulvet og hvilte kinnet mot den kjølige badekarkanten.

Etter en stund banket Bobbi på døra.

Hva er det? sa hun fra utsiden. Går det bra?

Bare menstruasjonssmerter. Åh. Har du smertestillende der inne?

Nei, sa jeg.

Jeg skal hente noen til deg.

28

Skrittene hennes fjernet seg. Jeg dunket pannen mot siden av badekaret som avledning fra smerten i underlivet. Det var en varm smerte, som om alle innvollene trakk seg sammen til en liten knute. Skrittene kom tilbake, og baderomsdøra åpnet seg på gløtt. Hun stakk inn en pakke Ibux. Jeg krabbet bort og tok imot den, og hun gikk.

Endelig ble det lyst ute. Bobbi våknet og kom inn for å hjelpe meg bort til sofaen i stuen. Hun lagde peppermyntete til meg, og jeg satt sammensunket med koppen mot T-skjorta, rett over skambeinet, til den begynte å skålde meg.

Du lider, sa hun.

Alle lider.

Ah, sa Bobbi. Den var dyp. * Jeg tullet ikke da jeg sa til Philip at jeg ikke ville ha noen jobb. Jeg ville ikke det. Jeg hadde ingen planer for bærekraftig økonomi i framtiden: Jeg ville aldri tjene penger på å gjøre noe. Jeg hadde hatt forskjellige dårlig betalte sommerjobber – sende e-poster, telefonsalg, sånt noe – og jeg regnet med å få flere når jeg var ferdig med studiene. Selv om jeg visste at jeg før eller siden måtte ta en heltidsjobb, hadde jeg absolutt aldri fantasert om en strålende framtid der jeg fikk betalt for å ha en økonomisk funksjon. Noen ganger føltes dette som en manglende evne til å interessere meg for mitt eget liv, noe som gjorde meg deprimert. På den annen side følte jeg at min manglende interesse for rikdom var ideologisk sunn. Jeg hadde sjekket hva den gjennomsnittlige årsinntekten ville utgjøre hvis bruttoglobalprodukt ble rettferdig fordelt, og ifølge Wikipedia beløp den seg til 29

16 100 dollar. Jeg så ingen grunn, verken politisk eller økonomisk, til å noensinne skulle tjene mer penger enn det.

Sjefen vår i det litterære agenturet var en kvinne ved navn Sunny. Både Philip og jeg likte Sunny, men Sunny foretrakk meg. Philip tok det pent. Han sa at han foretrakk meg, han også. Jeg tror Sunny innerst inne visste at jeg ikke ville jobbe som litterær agent, og det kan til og med ha vært derfor jeg utmerket meg i hennes øyne. Philip var helt og holdent henrykt over å jobbe for agenturet, og selv om jeg ikke dømte ham for å legge livsplaner, føltes det som om jeg var mer kritisk til hva jeg lot meg bli henrykt av.

Sunny var interessert i karrieren min. Hun var en veldig ærlig person som alltid kom med forfriskende ærlige kommentarer, det var en av de tingene Philip og jeg likte best med henne.

Hva med journalistikk? spurte hun.

Jeg leverte tilbake en stabel ferdigleste manus.

Du er jo interessert i verden, sa hun. Du er kunnskapsrik.

Du liker politikk.

Gjør jeg?

Hun lo og ristet på hodet.

Du er smart, sa hun. Noe må du gjøre.

Kanskje jeg skal gifte meg til penger.

Hun viftet meg vekk.

Gå og jobb litt, sa hun. * Den fredagen skulle vi opptre på en litteraturkveld i byen.

Jeg kunne fremføre et nyskrevet dikt i en måneds tid, deretter tålte jeg ikke å se på det, og i hvert fall ikke lese det høyt ute blant folk. Jeg visste ikke hvorfor prosessen var 30

slik, men jeg var glad for at diktene bare ble fremført og aldri utgitt. De svevde eterisk av sted til applausen. Ekte forfattere, og kunstmalere, måtte se på alt det stygge de hadde lagd til evig tid. Jeg kunne ikke utstå at alt jeg lagde var så stygt, men også at jeg var for feig til å ta innover meg hvor stygt det var. Jeg hadde forklart denne teorien for Philip, men da sa han bare: Ikke vær så streng mot deg selv, du er en ekte forfatter.

Mens Bobbi og jeg sminket oss på toalettet der vi skulle lese opp, snakket vi om det siste diktet jeg hadde skrevet.

Noe jeg liker med de mannlige karakterene dine, sa Bobbi, er at alle sammen er grusomme.

Alle er ikke grusomme.

I beste fall er de veldig moralsk tvetydige.

Er ikke alle det? sa jeg.

Du burde skrive om Philip, han er ikke vanskelig. Han er «grei».

Hun lagde anførselstegn i lufta rundt ordet grei, selv om hun faktisk syntes Philip var det. Bobbi ville aldri ha beskrevet noen som grei uten anførselstegn.

Melissa hadde sagt at hun skulle komme den kvelden, men vi møtte henne ikke før etterpå, kanskje halv elleve eller elleve. Hun og Nick satt sammen, og Nick var kledd i dress. Melissa gratulerte oss og sa at hun virkelig hadde likt opptredenen vår. Bobbi så på Nick som om hun ventet på at han skulle gi oss komplimenter, noe som fikk ham til å le.

Jeg fikk ikke sett det, sa han. Jeg kom nå nettopp.

Nick spiller på Theatre Royal denne måneden, sa Melissa.

De setter opp Katt på hett blikktak.

Men jeg er sikker på at dere var fantastiske, sa han.

Jeg går og kjøper noe å drikke til dere, sa Melissa.

31

Bobbi gikk sammen med henne til baren, så Nick og jeg ble sittende igjen alene ved bordet. Han hadde ikke på seg slips, og dressen så dyr ut. Jeg følte meg altfor varm og bekymret meg for at jeg svettet.

Hvordan gikk forestillingen? sa jeg. Å, hva, i kveld? Det gikk greit, takk.

Han tok av seg mansjettknappene. Han la dem på bordet, ved siden av glasset sitt, og jeg merket meg at de var art deco-aktige, i farget emalje. Jeg vurderte å rose dem høylytt, men så følte jeg meg ikke i stand til det. I stedet lot jeg som om jeg speidet etter Melissa og Bobbi over skulderen.

Da jeg snudde meg tilbake, hadde han funnet fram telefonen.

Jeg har lyst til å se det, sa jeg. Jeg liker det stykket.

Du må bare komme, jeg kan holde av billetter til deg.

Han så ikke opp på meg når han snakket, så jeg følte meg sikker på at han ikke mente det eller i hvert fall kom til å glemme det igjen fort. Jeg sa bare noe bekreftende og unnvikende. Nå som han ikke tok notis av meg, kunne jeg se mer inngående på ham. Han var virkelig eksepsjonelt kjekk. Jeg lurte på om folk ble vant til å være så pene og til slutt syntes det var kjedelig, men det hadde jeg vanskelig for å tro.

Hvis jeg hadde vært like pen som Nick, tenkte jeg, ville jeg sikkert hatt det gøy hele tiden.

Unnskyld uhøfligheten, Frances, sa han. Jeg har moren min på telefonen. Hun sender tekstmeldinger. Jeg burde si til henne at jeg sitter og snakker med en poet, hun ville ha blitt veldig imponert.

Men hva vet du om det? Tenk om jeg er en elendig poet.

Han smilte og la telefonen på plass i innerlommen. Jeg kikket på hånda hans før jeg så vekk.

32

Det er ikke det jeg har hørt, sa han. Men neste gang får jeg kanskje anledning til å bedømme selv.

Melissa og Bobbi kom tilbake med glassene. Jeg la merke til at Nick hadde lirket navnet mitt inn i samtalen, som for å vise at han husket det fra sist vi snakket sammen. Jeg husket selvfølgelig hans navn også, men han var eldre og nokså kjent, så jeg lot meg smigre av oppmerksomheten. Det viste seg at det var fordi Melissa hadde tatt bilen til byen at Nick ble nødt til å komme hit etter forestillingen, så han kunne sitte på hjem. Det virket ikke som det var en plan som var lagt for hans bekvemmelighets skyld, og i løpet av samtalen så han for det meste sliten og uinteressert ut.

Dagen etter sendte Melissa en e-post der det sto at de hadde lagt av to billetter til oss til forestillingen neste torsdag, men vi måtte ikke bekymre oss hvis vi hadde lagt andre planer. Hun hadde kopiert inn Nicks e-postadresse og skrev: i tilfelle dere må få tak i hverandre.