Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 3
Jesper Juul · Pernille W. Lauritsen
SAMTALER MED FORELDRE – hverdagsliv i familien
Oversatt av Anne Lunnan og Kjersti Lunnan Aass
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 4
Copyright © Jesper Juul og Pernille W. Lauritsen 2009 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Originalens tittel: Samtaler med forældre – hverdagsliv i familien Oversatt av Anne Lunnan og Kjersti Lunnan Aas Opprinnelig utgave: Forlaget Apostrof, Danmark Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2009 ISBN 978-82-02-31947-2 1. utgave, 1. opplag 2009 Omslagsdesign: Blæst Omslagsfoto: A. Vikulov Forfatterfoto av Lauritsen: Tim Bjørn Forfatterfoto av Juul: Inger Marie Grini Layout: Nego & Brando, København Sats: Oz Fotosats As Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2009 Satt i Palatino Light 12/14 pkt. og trykt på 115 gr Arctic Volum Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 5
INNHOLD Forord
......................................................
7
Oppdragelse eller veiledning? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnet vårt sover ikke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Voldsom gutt i barnehagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Datteren min vil bestemme selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stopp kampen med datteren deres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11 17 23 33 41
Samvær i familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ensom jente på fem år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sønnen vår gir opp så lett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Storesøster plager lillebroren sin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gutten vår må lære å si fra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
49 53 59 65 71
Snakk så de hører etter! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Når det bare er mamma som duger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barna dine lengter etter trygghet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stefar eller bonusvenn? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gutten vår får mye kjeft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
79 83 91 97 103
Barnet vårt trives ikke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Si nei før du mister respekten for deg selv . . . . . . . . . . . . . . . . Gutten deres kan få bedre selvfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Er gutten min skolemoden? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stor uenighet etter skilsmisse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
111 115 123 129 137
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 6
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 7
FORORD Det er ingen tvil om at dagens familier har mange utfordringer. Vi kan ikke støtte oss til våre foreldres kunnskap om hva man gjorde før. Det er av avgjørende betydning at vi forstår at nye tider byr på nye utfordringer for familien. Foreldrenes stadig større ønske om å være gode foreldre som gjør det rette, helst det perfekte, vokser seg raskt urimelig stort, for manges vedkommende allerede før barnet er født. Det er som om det i denne perfeksjonismen ligger en forventning om at hvis jeg bare er perfekt som forelder, får jeg også et problemfritt barn, som dermed blir det endelige beviset på at jeg har lykkes. Det konstante jaget etter å være en så god forelder får mange til å se mot naboen, barnehagen, skolen eller tv-program for å finne de «rette» løsningene, og dermed siver det personlige lederskapet stille ut av foreldrerollen. Barn har behov for foreldrenes personlighet for å kjenne en forbindelse til og føle seg forbundet med dem. De trenger å forholde seg til både grenser og følelser som er ekte, ikke som ordninger som er organisert etter regler. For bare 20 år siden var det mye lettere å gi barnet et personlig nei. Vi hadde mindre penger å rutte med, og mange hadde ikke midler til å gi barna uante mengder med bursdagsgaver, for ikke å snakke om hverdagsgaver, opplevelser, merkevarer, ekstrating i matpakken med mer. 7
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 8
SAMTALER MED FORELDRE
I dag har langt flere god råd, og selv under finanskrisen viser undersøkelser at noe av det folk sparer minst på, er ting til barn. Ordet nei blir for mange et prinsipp som i perfeksjonismens navn blir lagt på is med jevne mellomrom, i stedet for at man finner ut hva man egentlig synes. Det samme gjelder et hav av tillærte «riktige» prinsipper og holdninger omkring leggemetoder, spisevaner, lekser, straff, tv-titting, sengetider med mer. Jesper Juuls tanker om familieliv er fortsatt originale og nyskapende. De gir solide og annerledes råd om hva vi som barnefamilier i det nye årtusenet har bruk for. Vi må finne ut hva vi selv mener så vi kan kommunisere verdibaserte holdninger til barna våre, slik at også de kan lære å ta personlig stilling til livet. Hvis man ikke tar personlig stilling til livet, er det lett at relasjonene blir uthulte og tomme. Ofte starter det med at foreldreparet som får sitt første barn, mangler kunnskap om hvilke enorme fordeler det får for relasjonen å være personlig i de mange valgene som skal treffes helt fra starten – om alt fra hvorvidt barnet skal sove i foreldrenes seng eller egen seng til om barnet skal begynne i barnehage som ettåring eller senere. Ekspertene står klare med råd, men det er få som snakker om hvor viktig det er at foreldrene merker hva som er riktig for akkurat dem og deres barn. I denne boken har vi valgt å fremheve 16 vidt forskjellige familier som alle har ulike verdier, behov og utfordringer i forhold til noen relativt vanlige problemstillinger. Familiene er plukket ut fra en gruppe på nesten 100 familier som Jesper Juul og jeg har hatt møter med gjennom de siste fem årene, og som har vært sjenerøse nok til å dele sine innerste tanker, følelser og frustrasjoner omkring familielivet. 8
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 9
FORORD
Som profesjonell coach og skribent har jeg innledningsvis snakket med familiene, deretter har Jesper Juul hatt en én–to timers samtale med familien hvor jeg også har vært til stede, og deretter har jeg snakket med familien igjen etter en tid. Historiene vitner om hvor viktig det er å ta personlig stilling til hva hver og en av oss mener er riktig, i tillegg til at vi må være villige til å se virkeligheten i øynene. Er det for eksempel så rart at en jente på fem år mobber lillebroren sin? Er det ikke opplagt at hun føler et tap når lillebror kommer til verden, og deretter like selvfølgelig at dette tapet bare kan forløses gjennom forståelse og hjelp til å få ut sinne og lei-seg-følelser? Som Jesper Juul skriver i et av kapitlene i denne boken, har dagens foreldre svært urealistiske forventninger til seg selv, men også til hva barna deres kan lære i en gitt alder. Dette er en konstant kilde til konflikter og følelsen av å mislykkes for både foreldre og barn. For eksempel er foreldres forventninger til barns innlæringsevner ofte altfor høye. Først i fire–femårsalderen kan et barn fullt ut forstå et nei, mens mange foreldre irriterer seg over at så små barn som treåringer ikke lystrer et nei. Hvis vi ser oss rundt, er begreper som tempo og hastighet nærmest blitt gudeforklart, uten hensyn til at de fleste barn trenger mer tid til å bli ferdige om morgenen enn de noen gang får. Hver morgen forventer foreldrene at de skal bli ferdige i en fart. Samtidig skal det helst ikke være for mange pauser, og tiden familien har sammen, skal fylles til randen med innhold. Livene våre er blitt utrolig lystbetonte, og lyster har det med å skulle oppfylles straks, mens de egentlige behovene våre blir forbigått i farten. Det dreier seg for eksempel om behovet for å skape ro til å kjenne etter hva vi egentlig synes er best for barna våre, og å ta oss tid til å formulere det på en meningsfull måte. 9
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 10
SAMTALER MED FORELDRE
De møtene som Jesper og jeg har hatt med familier de siste fem årene, har som oftest blitt etterfulgt av et dypt sukk fra foreldrene og utbrudd som: «Jeg er så lettet over at det jeg har kjent, faktisk var riktig,» eller «Endelig har jeg fått bekreftet at alt det jeg innerst inne trodde, faktisk er sant». Ordene har fløyet ut av munnen på unge som gamle, både mødre og fedre, steforeldre og ikke minst aleneforeldre. Vi har hørt det om og om igjen, enten det har handlet om hjelp til å takle skolegang og lekser, mobbing, matvaner, søsken, leggetider, konsekvenser eller skammekrok. Jesper Juul minner oss om at barneoppdragelse er en gjensidig læreprosess, og at vi må utvikle oss i rollen som foreldre hvis vi ønsker at barna våre skal utvikle nye ferdigheter. Mer enn noen annen jeg har møtt, hevder Jesper Juul at barns største ønske er – i trygge rammer – å lære å være selvstendige individer, og at vi bare kan lære barna våre dette ved gradvis å overdra ansvar til dem, vise dem tillit og tillate dem å begå feil. Dette er en prosess som starter allerede fra barnets fødsel. Samtaler med foreldre – hverdagsliv i familien er skrevet til familier med barn i alle aldre. Vi er alle noens barn, og alle har vi foreldre. Familien vår er og blir det mest sentrale for vår utvikling som mennesker. Pernille W. Lauritsen Medstifter av Familielaboratoriet i Danmark
10
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 11
OPPDRAGELSE ELLER VEILEDNING? Tidligere foretok hver generasjon forsiktige endringer i barneoppdragelsen, som i løpet av forrige århundre gradvis ble mer human. De siste 15 årene har vi derimot opplevd at foreldre skaper en ny trend omtrent hvert fjerde år. På en uforutsigbar måte skapes disse tendensene i et kaotisk samspill med mediene, barselgruppene, venner, venninner og fagfolk, og plutselig er trendene blitt noe som nye foreldre synes de må innrette seg etter. En av disse tendensene har holdt seg i nesten ti år nå, og den handler om nødvendigheten av å oppdra barn. Derfor kan det være grunn til å se litt på hva oppdragelse er, og hva hver enkelt av oss mener når vi snakker om det. Når vi mener at barn skal oppdras, har de fleste et eller annet mål i tankene. Det kan være dagligdagse mål som for eksempel at barn skal lære seg å sitte ordentlig ved bordet og spise pent, eller at de skal lære å snakke høflig til andre mennesker, eller det kan være noe mer langsiktig. De langsiktige målene er nesten alltid en blanding av foreldrenes normer, verdier og ambisjoner og noen mer politiske eller samfunnsmessige mål. Egentlig er det tre spørsmål det lønner seg å tenke over: Hvilke barn vil foreldrene ha? Hvilke barn vil samfunnet ha? Hvilke barn vil barna ha? Som foreldre er vi mest opptatt av hva som er bra for barna og hva de tar skade av – for å forenkle det hele litt. Eller er vi i bunn og grunn mest selvopptatte? Hvor mye av det vi 11
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 12
SAMTALER MED FORELDRE
gjør, gjør vi egentlig for å styrke vårt eget selvbilde eller for å pusse på foreldreglorien? Når jeg som fagperson skal forsøke å besvare disse to fundamentale spørsmålene, tar jeg utgangspunkt i hva vi vet om menneskets mentale, følelsesmessige og fysiske helse. Hva fremmer barns evne til å leve sitt eget liv og livet sammen med andre mennesker, og hva svekker deres vitalitet, livsglede og evne til å ta vare på seg selv uten å krenke andre mennesker? Ordet oppdragelse rommer flere betydninger. Fagfolk snakker om sosialisering og mener da nødvendigheten av at barn lærer å tilpasse seg samfunnets normer og kultur. Vi snakker om oppdragelse og mener da vårt behov for å lære dem å respektere foreldrenes og institusjonenes verdier og krav. Og midt oppi det hele mener mange faktisk at dette innebærer betinging. Betinging er det den russiske psykologen Pavlov gjorde når han belønnet hundene sine med mat hvis de gjorde som han ville, og straffet dem med smerte når de ikke adlød. I de senere årene har vi sett to uheldige tendenser. Den ene er at foreldre har urealistiske forestillinger om hvor tidlig barn kan lære det foreldrene synes de skal lære. Den andre er en stigende etterspørsel etter raske metoder og lure knep, vi kan kalle det «betingingstriks» – det vil si triks vi kan gjøre for å få det barnet vi vil ha – og helst raskt? Begge deler fører ofte til at foreldre blir hyperaktive, frustrerte og utmattet, og det samme skjer selvfølgelig med barna som må presse seg selv ekstremt mye for å gjøre foreldrene glade og tilfredse. Er det ikke synd på barna, kan man spørre seg. Jo, det er det helt sikkert, men jeg er mer opptatt av at det i første omgang er synd på foreldrene. De blir stresset og mister evnen til å glede seg over barna sine. Sakte erstattes gleden av bekymring. De forsømmer seg selv og parforholdet og berøver dermed også barna noe fundamentalt viktig. 12
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 13
OPPDRAGELSE ELLER VEILEDNING ?
I de første tre–fire leveårene er det egentlig ingen grunn til å oppdra barn. De skal bare ha vennlig og empatisk veiledning og gode forbilder. Vel, det er ikke helt sant. Sannheten er at det aller meste av det som virker oppdragende og sosialiserende på barn, skjer mellom linjene. Det skjer ikke når voksne selv synes at de skal kle seg ut som foreldre og gå på oppdragelsesjobb. Så selv om vi ikke sa en eneste oppdragende setning til barna våre, ville de likevel være utsatt for oppdragelse hele tiden. Barn formes, manipuleres og oppdras av alt vi gjør og sier, og alt som skjer inni oss og mellom oss. Deres evne og vilje til å ta farge fra omgivelsene er enorm. Det samme er deres vilje til å ta vare på sin egen integritet og egenart, selv om den ikke er like stor og derfor ofte taper i konkurransen. Barn lærer å sitte pent ved bordet hvis de voksne gjør det. De lærer både å uttrykke seg personlig og snakke sivilisert til fremmede hvis foreldrene gjør det. De lærer å samarbeide med andre hvis foreldrene kan det, og på samme måte lærer de alt som er mindre heldig hvis foreldrene har begrensninger. Problemet er ofte at foreldre og førskolelærere ikke kan vente de fire–fem årene det tar et normalt barn å integrere alt. For to generasjoner siden lød kommandoen «Oppfør deg …!». Nå lyder det ofte: «Skynd deg!» Det lønner seg å se på barn som vesener som har kommet på besøk fra en annen planet. De gjør så godt de kan, og når vi ikke synes det er godt nok, har de bruk for en guide. Når ettårige Fredrik er på vei opp trappene i huset (som han med stor sannsynlighet kommer til å falle ned fra), er det nok å fange oppmerksomheten hans med et vennlig «Fredrik!», se ham i øynene og si: «Du kan ikke gå opp trappen alene ennå. Skal jeg hjelpe deg?» Det tar som regel mellom ti og tjue sekunder før mimikken hans enten sier «ja, takk» eller 13
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 14
SAMTALER MED FORELDRE
han gir opp prosjektet sitt. Noen barn har så mye «maur i rumpa» at man må jobbe litt for å fange oppmerksomheten deres, men uten kontakt er oppdragelse umulig og – enda viktigere: En stor del av det vi kaller oppdragelse, forhindrer den nødvendige kontakten. Små barn ønsker stort sett alltid å prøve seg på det de ennå ikke kan. Det er på denne måten mennesker i alle aldre lærer og utvikler seg. Hvis forholdet mellom vår bevisste og intensjonelle oppdragelse og den som foregår mellom linjene er 10/90, betyr det at vi har svært liten kontroll over hva og hvordan barn lærer. All oppdragelse som skjer mellom linjene, opptar barna gjennom alle sansene og på samme usynlige måte som planter opptar oksygen ved hjelp av osmose. Når vi ikke er tilfredse med resultatet, må vi studere oss selv og korrigere vår egen atferd, og ofte er vi ikke engang klar over at vi har en slik atferd. Oppdragelse handler nemlig i svært liten grad om hva vi gjør, og mye mer om hvordan og hvorfor vi gjør det. Gjør jeg som jeg gjør fordi jeg oppriktig mener at det er det mitt barn er best tjent med på lang sikt? Gjør jeg det for å oppnå en kortsiktig gevinst? Gjør jeg det for å styrke mitt eget image eller selvbilde? Gjør jeg det for å unngå en konflikt? Gjør jeg det for å opptre «korrekt» eller enda verre – for å være perfekt? Dette samspillet mellom barnets evne til å samarbeide, tilpasse seg og eksperimentere med sine egne muligheter og begrensninger, og foreldrenes evne til å veilede det og korrigere sin egen atferd, er ideelt for begge parter. Etter hvert som de fleste barn tilbringer en stor del av sine viktigste år i pedagogiske institusjoner hvor man ikke alle steder kan tilby spesielt gode vilkår, blir foreldrenes innsats helt avgjørende for barnas utvikling. Det betyr ikke at barn generelt tar skade av å være i barnehage. Det betyr bare at en del av de vitaminene de trenger, kun finnes hjemme i familien. Et av de viktigste er 14
Juul_Samtaler.qxd:Layout 1 06.10.09 12.41 Page 15
OPPDRAGELSE ELLER VEILEDNING ?
«se-vitaminet», det vil si foreldrenes evne og vilje til å «se» barnet og fremfor alt være oppmerksom på dets vilje til å tilpasse seg. Når barn utsettes for en ambisiøs og prosjektliknende målrettet oppdragelse, er det omtrent det samme som å dra i gresset eller trekke blomstene opp av jorda for å få dem til å vokse. Alle barn vet at da skjer det motsatte av det vi ønsker. Plantenes røtter blir svake, og de mister gradvis evnen til å suge opp næring fra omgivelsene. Den utålmodige hageeieren kan kjøpe ferdigvokst gress i ruller – foreldre gjør klokt i å være tålmodige og la barnet bestemme tempoet.
15