S a m men
S a m men J uli e C oh e n Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Together Copyright © Julie Cohen 2017 Første gang utgitt i Storbritannia i 2017 av Orion Books, et imprint i The Orion Publishing Group Ltd Carmelite House, 50 Victoria Embankment, London EC4Y 0DZ Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Oversatt fra engelsk av Kirsti Øvergaard Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Omslagsillustrasjon og -design: studiohelen.co.uk/Orionbooks Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats og grafisk form: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 ISBN: 978-82-8087-790-1 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til Teresa og til Harriet
«Kort sagt er det musikk uten begynnelse eller slutt, musikk uten egentlig klimaks eller avslutning, musikk som i likhet med Baudelaires elskende ‘hviler lett på vingene til den frie vinden.’» Glenn Gould, om Goldbergvariasjonene av Bach, 1956
del en
2016
Kapittel en September 2016 Clyde Bay, Maine
Robbie våknet da det fremdeles var mørkt ute. De hadde sovet med åpne vinduer og han kunne høre brenningen mot klippene. Lyden var så konstant at han sjelden hørte den lenger, men denne morgenen gjorde han det. Han kunne høre Emily puste også. Noen minutter ble han liggende der i sengen og høre på pusten hennes og på sjøen, begge jevne og velkjente, som om de kunne fortsette for bestandig. Emily lå med ansiktet vendt bort fra ham, men kroppen hennes rørte ved hans, bakenden mot hoften hans, ankelen rundt hans så tærne hennes hvilte mot fotsålen hans. De fleste morgener rullet han over på siden og la armen rundt midjen hennes, hun trykket seg inntil ham igjen i søvne, og slik ble de liggende en liten stund, lenge nok til at han, når han sto opp og etterlot henne sovende i sengen, fortsatt kjente varmen hennes mot seg og husket duften av håret hennes mens han gjennomførte sine morgenrutiner. Hvis ting fortsatte å være som de var, hvis de utviklet seg som de skulle, visste han at dette var noe som aldri kom til å forandre seg. Søvnrytmen deres og måten de rørte ved hverandre på. De hadde sovet slik som dette den første natten sammen for femtifire år siden, og hver natt de ikke hadde sovet i samme seng siden, var en bortkastet natt, slik han så det. Robbie visste at kroppen hans ville huske Emilys selv om han tillot seg selv å leve lenge nok til at bevisstheten glemte henne. Det ville være nok, å leve for disse øyeblikkene av berø11
ring. For ham ville det være nok. Men han måtte tenke på Emily. Siden den dagen han møtte henne, for over femti år siden, hadde alt han gjorde vært for Emilys skyld, og dette var det siste han måtte gjøre for henne. Nå, mens han fortsatt kunne gjøre det. Robbie flyttet seg forsiktig bort fra Emily uten å forstyrre henne. Han satte seg opp på sin side av sengen. Han var åtti år gammel, og bortsett fra stikking i det gamle såret i låret på regnværsdager var han i nokså god form, rent fysisk. Han kjente fortsatt stort sett igjen seg selv i speilet, selv om håret var blitt nesten helt grått og han hadde den værbitte, tidløse huden til en mann som hadde tilbrakt mesteparten av livet utendørs. Kroppen hans kunne nok holde enda ti til femten år. Konservert av saltet, som de sa om gamle sjøfolk. Uten å tenke for mye kledde han på seg i halvmørke, slik han gjorde nesten hver morgen unntatt enkelte søndager. Han gikk nedenunder mens han lot hånden følge gelenderet han selv hadde skåret ut av én enkelt eikestokk. Han hadde måttet ta ut rammen til inngangsdøren for å få gelenderet inn i huset. I 1986 – Adam hadde vært ti. Han testet seg selv med tidspunkter som dette nå, og gjentok faktaene så han kanskje ville huske dem. Adam giftet seg med Shelley i 2003. Vi flyttet til Clyde Bay i 1977. Jeg traff Emily i 1962. Jeg ble født i 1936, under depresjonen. Jeg ble pensjonert i 19 … nei, jeg var sytti, eller var jeg … hvor er vi nå? Robbie så opp. Han befant seg i kjøkkenet, der han egenhendig hadde snekret skapene. Han fylte kannen for å lage kaffe. Hver morgen gjorde han det samme, mens Emily sov ovenpå, og snart kom Adam gjespende ned for å gå avisrunden sin før han gikk på skolen. En hund dultet til beinet hans. «Bare et øyeblikk, Bella,» sa han rolig og så ned, og det var ikke Bella. Denne hunden hadde en hvit flekk på brystet, og det var ikke Bella siden Bella var helt svart, det var … det var Bellas sønn, det var … En annen hund gjespet høylytt og reiste seg stivbeint fra 12
hundekurven i hjørnet av kjøkkenet, en svart hund med grått rundt snuten og en hvit flekk på brystet. Robbie så fra den gamle hunden til den unge, og den unge dyttet til hånden hans og logret med halen, og det var Rocco. Brått husket han det. Dette var Rocco, og den gamle var faren hans, Tybalt, og Bella var Tybalts mor og hadde vært død i tretten år. Robbies hånd skalv da han åpnet døren for å slippe ut de to hundene. Det liknet tåken som kom sigende lydløst fra ingenting, og la seg så tett rundt deg at du ikke kunne se noen ting, ikke engang dine egne seil. I slik tåke kunne du bare navigere etter instrumenter, ikke etter det du så – men i denne tåken virket ingen av instrumentene. Du befant deg i farvann du kjente som din egen bukselomme, men du visste ikke hvor du var. Du kunne gå på et skjær du hadde unngått en million ganger tidligere, som du kjente like godt som en gammel venn. Eller du kunne sette av gårde i helt feil retning og aldri finne veien tilbake. Han lagde ikke kaffen ferdig. Han fant et papirark og en penn og satte seg rett ned ved kjøkkenbordet og skrev det brevet til Emily som han hadde komponert i hodet i flere dager nå. Han skrev raskt, før tåken kom tilbake og stanset ham. Ordene var ikke riktig så uttrykksfulle som han ønsket. Det sto mye usagt igjen. Men så hadde han alltid sagt til Emily at han ikke var noen poet. Jeg elsker deg, skrev han. Du er min begynnelse og min slutt, Emily, og alle dager imellom dem. Og det var virkelig hva han mente. Det uttrykte det hele. Han brettet brevet omhyggelig og skrev Emily utenpå. Med brevet fast i hånden gikk han ut i bakhagen gjennom kjøkkendøren, der hundene hilste ham med logrende haler og pesende tunger. Det var grålysning. Tybalt og Rocco fulgte etter ham da han gikk rundt huset han hadde bygd til Emily og seg selv. Han sjekket vinduene, trappen foran inngangen, dørene, taksteinene. Han kikket opp på taket med de tre gavlene, og 13
pipen. Han hadde utført reparasjoner hele sommeren. Planlagt denne dagen. Det var ikke mer å gjøre her. Alt var i orden, hun ville greie seg fint til vinteren, når den kom. Og siden kom Adam til å hjelpe henne. Kanskje William ville komme tilbake og hjelpe henne også. En nyperosebusk vokste inntil en av sedertreveggene. I forrige måned hadde busken vært full av blomster, nå var det bare noen få igjen til å møte slutten på sommeren. Han unngikk omhyggelig tornene da han plukket en rose. Den var lys rosa og gul i midten. Kronbladene var sarte og perfekte. Han plystret på hundene, og de fulgte ham inn i huset. Han fylte skålene deres med mat og friskt vann. Han strøk dem over hodet og klødde dem bak ørene. Så gikk han opp på soverommet med brevet og rosen. Hun sov ennå. Hun hadde ikke rørt seg. Han så ned på henne. Håret hennes hadde tråder av sølv og solskinn, huden var myk i søvnen. Hun var jenta han hadde møtt i 1962, jenta det føltes som han hadde ventet på å møte hele livet inntil da. Han vurderte å vekke henne for å se øynene hennes igjen. De hadde samme farge som havet første gang han så det, i 1952, en nyanse av blått som han ikke engang hadde kunnet forestille seg. Men hvis han vekket henne for å se øynene hennes for siste gang, ville det ikke bli siste gang, for hun kom aldri til å la ham dra. Og hvis han fortsatte å utsette det, ville tåken en dag omslutte ham helt. Den kom snikende, men brått. Det ene øyeblikket kunne du se klart, det neste var du blind. Og mer enn blind, du kunne ikke engang huske hvordan det var å se. Han la brevet på nattbordet hennes, ved siden av vannglasset hun hadde stående der. Det ville være det første hun så når hun våknet. Han la nyperosen oppå det. Så bøyde han seg og kysset henne forsiktig på kinnet. Han pustet dypt inn duften hennes. 14
«Jeg ville aldri ha glemt deg,» hvisket han til henne, lavere enn lyden av havet utenfor. Han tvang seg til å rette seg opp og forlate henne der, sovende. Han hadde trodd det ville bli vanskelig, men det hadde vært vanskeligere å gå fra henne før en gang. Den første gangen de hadde sagt farvel. Denne gangen var lettere enn det. Nå hadde de så mange gode år bak seg. Hvert eneste av årene de hadde tilbrakt sammen, hadde vært godt. Det hadde vært verdt det, fullt og helt. Robbie gikk ut gjennom hovedinngangen så han ikke behøvde å se hundene igjen. Han gikk ned trappen og den skrånende stien til enden av hagen. Over veien og bort den smale stien som var ryddet gjennom buskaset, kvister hektet seg fast i buksebeina hans til han sto på klippestranden. Grå Maine-granitt, nesten svart, og når du kikket nærmere etter, inneholdt den ørsmå blanke biter av glimmer som liknet diamanter. Han tok av seg skoene og sokkene og etterlot dem på en høy stein, borte fra sjøsprøyten. Han la skjorte og bukser sammenbrettet ved siden av. Så gikk han barbeint ut til den ytterste klippen, som var våt av sjøen og glatt av tang. Han hadde trodd det ville bli tåke i dag, men det var det ikke. Det var helt klart foran ham, og sola var på vei opp. Den var gyllen og rosa, ikke ulik fargene på nyperosen han hadde lagt ved siden av Emily. Det ville bli en fin dag, en dag man kunne se Monhegan Island i horisonten. Blåser til hummerteiner duppet i sjøen, blå og hvite og røde. Han visste hvem som eide alle sammen, og når de ville komme i båtene sine for å trekke dem opp. Ikke på en stund ennå. Han hadde tid nok. Robbie hoppet i sjøen. Kroppen hans lagde ikke mer enn et lite plask. Han hadde alltid vært en god svømmer. Det falt lett for ham. Delvis fisk, sa Emily. Han sparket seg gjennom bølgene. Selv etter å ha vært varmet opp hele sommeren var vannet kaldt nok til at du mistet pusten, men hvis du beve15
get deg hele tiden gikk det greit, for en stund, iallfall til du ble tatt av strømmen. Deler av en båt som forliste ved Marshall Point, fire hundre meter lenger nord, var blitt funnet helt oppe i Newfoundland. Han svømte og holdt blikket på horisonten. Det varte lenge før han ble sliten. Så lenge at han så den øverste buen av sola stige opp av vannet foran seg, et strålende lys som skinte hele veien over vannet til ham. Det ville skinne gjennom vinduet til rommet der Emily sov og røre ved kinnet og håret hennes. Robbie fortsatte å svømme til han ikke kunne svømme lenger, og da lot han vannet bære ham av sted, inn i noe større enn ham selv, større enn minnene.
Kapittel to Juli 2016 Clyde Bay, Maine
Kaken var spist, isteen drukket, Emily satt i ettermiddagssola ved hagebordet deres og holdt Robbie i hånden. Takket være havbrisen var det ikke altfor varmt. «Jeg ventet ikke kake,» sa hun til Adam og Shelley, «men det var deilig. Tusen takk.» «Vi kunne ikke la bryllupsdagen deres bli feiret med bare iskrem,» sa sønnen. «Førtitre år er ikke noe å kimse av.» «Bare sju år til før det blir femti,» sa svigerdatteren. Robbie klemte Emilys hånd under bordet. Francie, det minste barnebarnet på fire, tørket en klatt smørkrem fra kinnet og spurte: «Hva er brulyppsdag?» «Bryllupsdag. Det er datoen da to mennesker gifter seg,» sa hennes far, Adam. Francie hadde Adams lyse hår og Shelleys mørke øyne og fregner. De to større barna, Chloe og Bryan, var begge rødhårede og ulike alle andre i familien. Av og til spøkte Adam med ikke-dominerende gener og postmannen, noe som alltid endte med at Shelley ga ham en dask. Rocco slapp en ball foran føttene til Bryan, og gutten spratt opp og kastet den bortover plenen så labradoren kunne hente den. Tybalt, den eldste hunden, lå og peste i skyggen av et tre. Chloe var tolv år og satt helst sammen med de voksne. Hun tegnet ansikter med sølt iste og sa: «Hvor er bryllupsbildene dine, bestemor? Jeg har aldri sett brudekjolen din.» Emily smilte. «Det er fordi jeg ikke hadde noen. Vi stakk av for å gifte oss, bestefaren din og jeg.» 17
«Fordi jeg er en ekte romantiker,» erklærte Robbie. «Jeg tok din bestemor med storm så hun ikke kunne få ringen på fingeren fort nok.» «Så vidt jeg husker var det du som insisterte på å gi meg en ring.» Hun rørte ved den med tommelen, en gullring i form av to hender som klemte rundt hverandre. «Kan jeg få se på den?» ba Chloe, og Emily lirket den av fingeren. Det var ikke lett, knokene hennes hadde hovnet opp med årene. Hun slapp den ned i Chloes åpne hånd og så på at barnebarnet snudde på den og beundret den. «Det ser ut som den ikke har noen ende,» sa hun. «Den ene hånden går over i den andre og så holder de fast i hverandre.» «Det er akkurat derfor jeg valgte den,» sa Robbie. Han tok den tilbake fra Chloe og ga den til Emily, som tok imot og smilende satte den på fingeren igjen. «Var det kjærlighet ved første blikk?» Chloe var nokså interessert i kjærlighet ved første blikk, visste Emily. Jenta leste den ene ungdomsromanen etter den andre, de fleste inneholdt fæle sykdommer, skremmende alternative fremtider, eller vampyrer. Emily hadde lest et par av dem selv, på barnebarnets anbefaling. Hun satte stor pris på dem. «Avgjort ved første blikk,» sa Robbie. «Med det samme jeg fikk øye på bestemoren din, visste jeg at hun var den eneste for meg. Og du visste det samme, gjorde du ikke, Emily?» «Jeg visste at du var veldig kjekk. Jeg kan ikke påstå at jeg hadde ekteskap i tankene akkurat da.» «Du visste at jeg var den kjekkeste mannen du noen gang hadde sett,» rettet Robbie. «Ja.» Hun smilte og så på det sølvgrå håret hans, fremdeles like tykt. Han hadde fortsatt et glimt i de mørke øynene, og munnen hadde et drag av munterhet og selvtillit. «Den kjekkeste mannen jeg noen gang hadde sett. Og den mest selvsikre også.» «Med god grunn.» «Med veldig god grunn.» 18
«Hvor var dere?» spurte Chloe. «På en jernbanestasjon,» sa Robbie. «Jeg så henne i den andre enden av en perrong full av mennesker.» Fort klemte Emily hånden hans igjen. «Nei, elskling,» sa hun. «Det var en flyplass.» Han blunket mot henne, ansiktet hans ble uttrykksløst og klarnet igjen nesten med det samme, så fort at ingen andre enn hun la merke til det. «Å ja, det stemmer. En flyplass, i 1972.» «I Florida,» sa Adam, «der jeg ble født. Vi må reise dit en dag. Jeg husker ingenting av det.» «Disney?» foreslo Francie straks og kløv opp på farens fang. «Kanskje det.» Han kysset det lyshårede hodet hennes. «Eller vi kunne dra til England, der bestemoren din ble født.» «Så du stakk av og flyttet fra England til Amerika?» fortsatte Chloe historien. «Du hadde ikke kjole eller blomsterbukett eller noe?» «Vi seilte bare inn i solnedgangen sammen,» sa Emily. «I den samme båten som dere har nå?» «Det var en annen båt den gangen.» «Du ble våt på føttene,» sa Robbie. «Men jeg reddet deg.» «Vi reddet hverandre,» sa Emily. «Og siden da har vi ikke vært fra hverandre, bortsett fra en natt eller to av og til.» «Så romantisk,» sukket Chloe. Emily svelget hardt, og så tilbake gjennom årene på en annen tolvåring, med mørkt hår istedenfor rødt. Det var nøyaktig det Polly ville ha sagt for alle de årene siden. Hun kikket på Robbie, for å se om det hadde slått ham også, men han smilte bare til barnebarnet sitt. «Faktisk,» sa Emily, «så er romantikk nokså slitsomt. Jeg liker hverdagslivet mye bedre.» «Ikke jeg,» sa Chloe. «Foreldrene dine har en like romantisk historie,» sa Robbie. «De møttes ved kopimaskinen.» 19
«Din far,» sa Shelley, «var aldri forberedt til første time med amerikansk historie, og kom alltid tidlig til skolen for å kopiere notatene sine, på nøyaktig samme tid som jeg forsøkte å kopiere dikt til engelsk for viderekomne.» «Det tok henne et halvt semester å forstå at jeg gjorde det med vilje,» sa Adam. «Æsj, det skjer ikke noe romantisk på en skole,» sa Chloe. Emily så at Adam og Shelley vekslet et innforstått blikk, slik ektepar kunne kommunisere uten ord. Bryan på åtte år kom løpende. Han var andpusten. «Bestefar, Rocco vil ha en svømmetur. Kan jeg ta ham med til sjøen?» «Ikke her,» sa Adam. «Det er for sterk strøm foran huset.» Robbie reiste seg. «Jeg blir med deg til bukten,» sa han. «Der kan du kaste ball fra brygga så lenge du vil. Dere får ikke plass i jolla alle sammen, men jeg kan låne Little Sterlings motorbåt og ta dere med ut en tur, hvis dere vil. Blir du med, William?» «Jeg er Francie,» sa Francie. «Ja vel, blir du med, Francie?» Den vesle jenta hoppet ned fra farens fang og stakk hånden sin inn i bestefarens. «Kan jeg få en is i butikken?» «Du spiste nettopp is,» sa Shelley, men Robbie blunket til jenta. «Hysj, ikke si noe til moren din.» «Jeg vil også være med,» sa Chloe. «Kan jeg låne telefonen din, mamma?» Shelley himlet med øynene, men rakte henne telefonen. «Blir du med, Em?» spurte Robbie. «Jeg skal kjøpe en is til deg også. Den største isen du noen gang har sett, til min egen skatt.» «Adam blir med deg, ikke sant, Adam?» Adam nikket, og Emily kysset Robbie på kinnet. «Jeg blir her og ordner oppvasken. Tørk hundene og ungene før du slipper dem inn i huset igjen.» Han kysset henne, og hun betraktet ham da han gikk, 20
sammen med sønnen deres, omgitt av barnebarn og hunder. Bortsett fra det grå håret kunne han, sett bakfra, fortsatt være mannen hun hadde truffet for så mange år siden, før de hadde trodd at noe av dette var mulig. * Han hadde kalt Francie «William». De to kvinnene arbeidet uanstrengt sammen mens de fylte oppvaskmaskinen på kjøkkenet. Noen av Emilys venninner hadde problemer med svigerdøtrene sine, men Emily visste at hun hadde vært heldig. Shelley fortalte om planene deres for 4. juli-helgen, de skulle ta med seg barna opp til Rangeley der Shelleys familie hadde et sted ved innsjøen. De skulle bli der et par uker, så ungene kunne leke med søskenbarna sine og Shelley være sammen med storfamilien sin. «Det er det beste med å være lærer,» sa hun mens hun ryddet bort kakerestene. «Sommerferien.» «Det tror jeg ikke noe på,» sa Emily. «Du er veldig glad i elevene dine.» «Dere kunne bli med. Du og Robbie vil være hjertelig velkomne, og vi har et gjesteværelse. Dere kan ta med hundene, de vil like seg ved innsjøen. Broren min har en liten seilbåt han ikke engang kan seile.» «Det vil jeg gjerne. Jeg skal spørre Robbie. Han holder på med en del arbeid på huset i sommer.» «Adam sa det, det later til at han har omtrent seks prosjekter samtidig. Han kritiserte det, fordi Robbie alltid har sagt til ham at han skal gjøre en jobb ferdig før han begynner på en ny.» «Å ja?» sa Emily svevende. «Nå vel, han har nok mange reparasjoner. Det var en hard vinter. Har dere hørt fra William i det siste, forresten? Han har ikke ringt siden forrige måned.» «Han sendte en e-post i forrige uke med noen bilder av barna. Jeg kan videresende dem til deg, hvis du ikke fikk dem.» Shelley åpnet kjøleskapet for å sette inn melkemuggen, og ble stående urørlig. «Hva er dette?» 21
«Hva er hva da?» Shelley tok noe ut av kjøleskapet og holdt det opp. Det var lommeboken til Robbie. «Han får problemer med å kjøpe is uten denne,» sa Shelley og begynte å le. Emily snudde seg fort bort og konsentrerte seg om oppvasken før svigerdatteren fikk se ansiktet hennes. «En av ungene må ha lagt den der på spøk,» sa hun svevende mens hun skylte et glass. Men hun visste at det ikke hadde vært et av barna. Raketter eksploderte et stykke unna, over Clyde Bay, ved odden fire hundre meter nord for huset deres. Enkelte år hadde de sett på fyrverkeriet fra båten, med utsikt til lysene langs sjøen og rakettene som speilte seg i vannet. I år hadde barna dratt for sent, og Emily hadde vært for sliten til å ta bryet med å løsne fortøyningene. Det største problemet med å bli eldre var trettheten. Og selv om denne ettermiddagen hadde vært hyggelig, var det også slitsomt å holde øye med Robbie og holde øye med Adam og Shelley for å se om de la merke til noe, om de forsto. William hadde ringt sent på ettermiddagen for å gratulere dem med bryllupsdagen. Klokken var bare tre der han var i Alaska. Han hadde ringt henne på mobilen istedenfor hustelefonen, og av blikket Adam og Shelley vekslet da hun svarte, forsto hun at en av dem hadde sendt ham en tekstmelding for å minne ham på å ringe. Hun lot som ingenting mens hun pratet med ham, fortalte om kaken og solskinnet og at hundene og ungene hadde dratt med seg halve stranden inn i huset. Williams latter, et kontinent unna, lød akkurat som Robbies. «Faren din vil gjerne snakke med deg,» sa hun og ga telefonen til Robbie. «Det er William.» Hun så på at Robbie tok telefonen. «Hei, gutten min. Ja, takk skal du ha. Alt bra der borte? Fint, fint.» En pause, mens Emily prøvde å høre om William snakket i den andre enden. 22
«Du vil vel gjerne snakke med broren din.» Robbie rakte telefonen til Adam, og Emily sukket lettet som vanlig. Fra soverommet de brukte som kontor, kunne Emily nå se rakettglimtene gjennom vinduet, selv om hun ikke kunne se selve fyrverkeriet. Inntullet i en morgenkåpe satt hun ved skrivebordet og sjekket e-posten. Som lovt hadde Shelley sendt henne Williams e-post med det samme hun kom hjem. Emily åpnet den og så fornøyd på bildene av Williams to barn. Det var hardt for ham å ha delt omsorg med moren deres, men han bodde bare litt over tre kilometer unna og traff dem nesten hver dag. Brianna, jenta, liknet mest på William som barn, glipe mellom fortennene, mørkhåret, selv hårfasongen liknet på den William hadde hatt i 1970-årene. Alt ble til slutt moderne igjen, tenkte Emily. Brianna sto sammen med storebroren John, med en innsjø og furutrær i bakgrunnen. De hadde fiskestenger i hendene. Alaska liknet en god del på Maine, men William hadde sagt at de hadde enda iltrere svarte fluer der. Hun skulle til å rope på Robbie og be ham komme inn og se, da hun så at hun hadde fått enda en e-post, fra en som het Lucy Knight. Emnet var Christopher. Kjære Emily, Jeg håper du ikke har noe imot at jeg sender deg en så uventet e-post. Jeg tenkte at du sikkert ønsket å få vite at Christopher døde i forrige måned. Jeg ville ha fortalt deg det før, men alt tar liksom så lang tid for meg etter at han gikk bort. Han led ikke, han døde i sengen, brått, av hjerteinfarkt. Jeg våknet og han var død. Vi to møttes jo bare en eneste gang, men Christopher snakket ofte om deg, som kollega og venn. Han så på sin tid i Sør-Amerika som – han sa aldri med rene ord at det var den lykkeligste, siden han som du vet aldri kunne være annet enn hensynsfull – men han snakket om den som den mest produktive i sitt liv, tiden da han følte seg 23
mest til nytte. Han var en bra mann og jeg var heldig som fikk ham. Jeg savner ham svært. Vennlig hilsen Lucy Norris Knight
Hun la hånden over munnen. Christopher. «Skatt?» Robbie kom inn og la hånden på stolryggen hennes. «Kommer du og legger deg?» «Jeg … så på et bilde av Brianna og John og fikk akkurat denne. Om Christopher.» Hun svingte på stolen så Robbie kunne lese e-posten over skulderen hennes. «Å, Em, så leit.» Han trakk en annen stol inntil og la armen rundt skuldrene hennes. Hun hadde tårer i øynene. «Jeg tenker på ham av og til. Jeg lurte ofte på hvordan han … men jeg spurte ikke. Jeg vet ikke hvor Lucy fikk e-postadressen min fra. Det er hans kone, Lucy. Hun må ha slått den opp et sted.» «Polly?» «Det tviler jeg på. Jeg tror ikke Polly har den. Det må ha vært en søkemotor eller noe.» «Kanskje Christopher hadde den.» «Han sendte meg aldri noen e-post. Den siste gangen jeg så ham var i min mors begravelse.» Hun ristet på hodet. «Jeg tenker på ham nå og ser ham bare for meg slik jeg kjente ham i Cambridge. Jeg kan ikke forestille meg ham som en gammel mann, eller slik han var da vi var – da vi var i Bolivia sammen. Jeg ser ham for meg, mager, med det velstelte håret sitt, og hornbrillene han pleide å gå med. Det er et helt liv siden. Er ikke det rart?» «Han var din beste venn.» «I lang, lang tid var han det, ja. Til du kom.» Hun la hånden mot Robbies kinn og han snudde seg mot den og kysset den. «Jeg er lei for det,» sa han. «Det var sørgelige nyheter.» «Jeg kjente ham så godt. Jeg visste alt om ham en gang.» Hun skrollet ned e-posten, men det sto ikke mer. Bare den 24
kjensgjerningen at Christopher var død, og de vennlige ordene fra hans kone, som ikke var forpliktet til å sende henne noe som helst, men hadde gjort det likevel. «Han visste det,» sa hun. «Han visste … at …» Robbie rynket brynene litt. «Gjorde han?» «Jeg fortalte ham det en gang. Eller han hadde halvveis gjettet det. Mens vi fortsatt var i Cambridge og leste til eksamen. Vi snakket bare om det en eneste gang, og han nevnte det aldri igjen. Ikke engang da du og jeg … da jeg gikk fra ham.» «Tror du han fortalte det til sin kone?» «Nei, Christopher var en gentleman. Jeg ba ham holde det for seg selv, og det gjorde han nok. Han var en bra mann.» Robbie stirret på henne. «Det betyr,» sa han langsomt, «at ingen andre vet det nå.» Hun nikket. «Ikke Polly?» sa han. «Jeg vet ikke engang om Polly fortsatt lever. Og jeg tror ikke hun visste det. Hun ville ikke vite det. Ikke Marie?» «Jeg fortalte det aldri til Marie.» «Da vet ingen det.» «Bare du og jeg,» sa Robbie. «Vi er de eneste som fortsatt lever, av de som visste det.» «Ja,» sa hun. «Ja. Bare du og jeg.» «Da er vi frie,» sa han. «Omsider er du og jeg frie.»
Kapittel tre
Da Emily våknet, var Robbie borte. Hun strakte ut hånden for å røre ved puten hans, og den var fortsatt varm med avtrykk av hodet hans. Sola var oppe og skinte inn gjennom soveromsvinduet. Da de flyttet til Maine, hadde de bare penger til en eiendom ved sjøen ved å kjøpe en tomt med et forfallent, kasseliknende, viktoriansk hus med skjevt og utett tak. Robbie hadde renovert huset så grundig at lite av det opprinnelige var tilbake. Huset hadde tre gavler og shingelvegger i sedertre og en bred veranda på den siden som vendte mot havet, hvite karmer rundt alle dører og vinduer, og verksted i garasjen ved siden av. Men noen ganger når Emily så opp på huset, kunne hun skimte gjenferdet av det gamle 1800tallshuset. Det opprinnelige hovedsoverommet hadde ligget på baksiden av huset, med utsikt mot skogen, men Robbie hadde flyttet det foran, mot øst og sjøen. Han ville høre havet når de sov, og han ville se sola komme opp. I praksis var han, helt siden han ble pensjonist, som regel våken før soloppgang. Emily smilte og lyttet etter ham i huset. Noen ganger plystret han når han gikk fra rom til rom. Han hørte alltid på rockemusikk, men han plystret Bach. Hun trodde ikke han engang var klar over at han gjorde det. Det var et lydspor som hadde fulgt dem gjennom årene, sammen med hundeklør mot gulvet, barneskritt, radioen i verkstedet hans og det konstante havsuset. 26
Hun hørte ham ikke denne morgenen, men hun fortsatte å lytte likevel. Telefonen ringte, hun lot den ringe et par ganger for å se om Robbie tok den nedenunder. På dette tidspunktet var det helt sikkert til ham, ikke henne. Da han ikke tok den, strakte hun seg etter apparatet på nattbordet hans. «Doktor Brandon?» Hun kjente igjen stemmen med det samme, han hadde aldri helt mistet aksenten fra Quebec. «God morgen, Pierre.» «Jeg lurte på om du kanskje ville komme ned til båtbyggeriet? Det er ikke noe problem, vi blir alltid glade for å se Bob, men –» Hun satte seg raskt opp. «Hva har han gjort? Er alt i orden med ham?» «Å, ingenting å bry seg om. Han har det fint. Men kanskje du vil komme ned likevel?» Hun skyndte seg å kle på seg og tok sin egen bil, hun la merke til at Robbies lastebil var borte. Pierre hadde kjøpt båtbyggeriet av Robbie da Robbie pensjonerte seg, men han hadde ikke endret navnet, skiltet var fortsatt blått på hvitt, Brandon’s Boatyard. Det så ut som Pierre nettopp hadde fått malt det opp. Da hun kom, ventet han ved inngangen til en av dokkene. Han sto ved siden av Little Sterling, og begge hadde et Dunkin’ Donutskaffekrus i hånden. Pierre var liten og hissig og stammet fra generasjoner av skogsarbeidere. På tross av navnet var Little Sterling et fjell av en mann som kom fra generasjoner av hummerfiskere. Sammen utgjorde de to en Helan og Halvan-silhuett, men denne morgenen syntes ikke Emily de var komiske i det hele tatt. «Han var her da jeg kom i morges,» sa Pierre til henne. «Og han har jobbet hele tiden, vil ikke ha kaffe eller noe. Sier han må få ketsjen ferdig før helgen, men du skjønner, det er ingen frist, hun kom ikke inn før i går.» De så alle sammen ned mot vannet, der Robbie arbeidet på en av båtene i slippene. Han sto med ryggen til dem. «Visste han …» hun svelget, «visste han hvem dere var?» 27
«Å, ja da, det gjorde han. Han fortalte meg at jeg aldri kom til å bli ferdig med læretiden hvis jeg bare drakk kaffe hele dagen.» «Er alt i orden med ham, doktor?» spurte Little Sterling. «Jeg er sikker på at han har det helt fint,» sa hun bestemt og gikk ned til beddingen. Fottrinnene hennes på trepongtongene varslet ankomsten, og Robbie så opp fra arbeidet på det hvite skroget og smilte til henne. Det smilet fortalte henne at han kjente henne igjen. Lettelsen røpet at hun hadde vært livredd. «Robbie, er alt bra med deg, skatt?» Han la fra seg stålbørsten. «Aldri følt meg bedre.» «Hvorfor er du her?» «Jeg jobber med denne ketsjen. Hun er …» Han tidde, og et øyeblikk så han forvirret ut. «Det er ikke ditt båtbyggeri lenger,» sa hun forsiktig og rørte ved håndleddet hans. «Du solgte det til Pierre, husker du vel?» «Pierre?» «Pierre L’Allier. Du sa at han var best egnet til å overta da du pensjonerte deg, og du lot ham få det til en latterlig lav pris.» «Å. Å ja, det gjorde jeg. Det var ran på høylys dag.» Robbie så på båtene i slippene, båtene på land, det hvitmalte verkstedet. Pierre og Little Sterling hadde forsvunnet inn i bygningen, antakelig for å la dem være i fred. «Hvorfor er jeg her?» spurte han Emily. Hun kjente et støt i hjertet. «Jeg … husker du det ikke?» «Kanskje jeg ville jobbe på Goldbergvariasjonene?» Han så seg rundt igjen. «Men hun ligger fortøyd, gjør hun ikke?» «Vi kunne gå ut med henne i dag.» Robbie nikket og virket lettet. «Det vil jeg gjerne. La meg … la meg legge bort dette verktøyet.» «Jeg går og spør Pierre om vi kan bruke jolla hans for å komme ut dit, så vi ikke behøver å dra inn til byen.» Hun kysset ham på pannen og gikk opp til verkstedet. Pierre og 28
Little Sterling sto ved den mobile hydrauliske liften og snakket lavt sammen. De så opp da hun kom inn. «Alt i orden,» sa hun. «Takk for at dere ringte. Vi går ut med seilbåten, jeg lurte på om vi kunne få låne en jolle?» «Fourth gir dere skyss,» sa Little Sterling. «Bare ring ham når dere vil tilbake.» Han stakk hånden i lommen etter mobilen. «Jeg kunne ha sverget på at Bob trodde at han fortsatt jobbet her, da jeg så ham i morges.» «Det er ok,» sa Pierre fort. «Han er velkommen her når som helst. Jeg ser fortsatt på båtbyggeriet som hans, han bygde det opp fra ingenting.» Emily nikket og svelget og prøvde å ignorere den kvalmende skamfølelsen. Fourth – navnet var egentlig Sterling Ames, den fjerde, sønnen til Little Sterling som var den tredje med det navnet – kjørte motorbåten sin inntil brygg med den uanstrengte dyktigheten til en som har kjørt båt siden han var en neve stor. Robbie hoppet om bord og hjalp så Emily. Han hadde fortsatt det samme uttrykket i ansiktet, fortapt, nærmest hjelpeløs, nesten som om han fortvilt lette etter mening. Det var ikke et uttrykk som kledde ham. Robbie hadde alltid vært i stand til å gjøre alt mulig. Dette uttrykket gjorde ham nesten til en fremmed. Sluppen deres lå på en privat ankringsplass i selve Clyde Bay, Fourth kjørte dem dit uten å behøve å spørre hvor de skulle. Folk her omkring kjente hverandres båter like godt som de kjente hverandres barn. Hun betraktet Robbies ansikt da de nærmet seg båten, og så at det fortapte uttrykket langsomt ble erstattet av tilfredshet. Han hadde bygd den båten med sine egne hender, formet den og pusset den, rigget den, oljet teaken, malt dekkene hvite og skroget mørkegrønt, selv festet navnet til akterstavnen. Denne båten bar vitnesbyrd om utallige helger og ettermiddager og morgener. «Det er en fin båt,» sa Robbie. «Pappa sier at det ikke finnes en bedre treslupp i hele staten Maine,» sa Fourth. 29
«Det gjør det ikke,» sa Emily. «Hun krever mye vedlikehold, men hun er verdt det.» «Som en kvinne,» sa Robbie automatisk, og hun smilte og klemte hånden hans. «Jeg har alltid villet spørre,» sa Fourth, «er Goldberg pikenavnet ditt, doktor? Er det derfor dere har kalt henne Goldbergvariasjonene?» «Nei,» sa Robbie. «Det er … det er …» Han knipset med fingrene. «Goldberg er …» «Det er et klassisk musikkstykke,» sa Emily, rettet mot Fourth mer enn Robbie, selv om hun sa det for ham. «Av Bach. En melodi med en rekke variasjoner i ulikt tempo og modus, som ender i den samme melodien. Liksom en sirkel.» «Akkurat,» sa Robbie og strakte seg etter akterrelingen. «Jeg visste at jeg ville komme på det.» «Har du snakket med ham om det?» spurte Sarah. Hun og Emily satt ved kjøkkenbordet hennes og spiste lunsj. De spiste som regel lunsj sammen på onsdager, noen ganger ute, andre ganger hjemme hos en av dem. Sarah hadde lagd kylligsalat og iskaffe. Den eldste datteren hennes, Dottie, skulle ha med en pekanpai til dessert, fra landhandelen i Clyde Bay der hun jobbet. «Nei. Ikke ennå.» «Er ikke det egentlig litt rart?» «Men …» Emily rørte i kaffen sin. «Det er mye vi aldri snakker om.» «Dere to snakker bestandig. Hele tiden.» «Ja, men det finnes ting … vi har kjent hverandre så lenge, vi har liksom alltid vært sammen. Det er ting vi ikke behøver å snakke om, fordi vi vet.» «Jeg skjønner hvorfor ingen av mine ekteskap noen gang holdt,» spøkte Sarah. «Jeg stiller alltid spørsmål. Hvor var du i går kveld? Hvor mange øl drakk du? Når gikk du hjem? Hvor kommer den parfymeduften fra?» Emily kunne ikke la være å le. Det var i strid med all 30
logikk at hun og Sarah var venner, de var så forskjellige og hadde helt ulik bakgrunn. Det var nesten tretti år mellom dem. Emily var pensjonert fødselslege og Sarah jobbet som kassadame i supermarkedet i Thomaston. Sarah var født og oppvokst i Maine, mens Emily etter førti år var det de kalte «utenfra». De var blitt venner helt tilfeldig, og i årenes løp hadde røttene deres tvunnet seg sammen. En stund hadde hun vært Emilys svigerdatter, skjønt det hadde ikke vart lenge. Sarah var den eneste hun kunne snakke med om dette. Hun kunne ikke ta det opp med familien, ikke før det faktisk ble noe å bekymre seg for. «Folk legger merke til det,» sa hun. «Pierre og Little Sterling, etter det som skjedde i båtbyggeriet forleden dag. Og Joyce på apoteket sa at han kom inn to ganger på samme dag for å hente reseptvarene mine.» «Det er sånn i småbyer. Folk legger merke til ting. Men de passer på deg også.» «Robbie er så stolt. Så selvstendig. Hvis han tror folk synes synd på ham …» Hun klarte ikke å fortsette. «Eller hvis de synes synd på deg?» sa Sarah. «Er du bekymret for det også?» «Selvfølgelig ikke. Dette handler ikke om meg.» «Jeg kjenner deg ganske godt nå, Em. Og jeg vet at du liker å hjelpe folk. Det er din rolle her. Hvor mange mennesker i Port Clyde har du tatt imot da de ble født?» «Omtrent åtti prosent av befolkningen mellom ti og førti år. Det er ganske mange familier her der jeg tok imot begge foreldrene og deretter barna deres.» «Du tok imot Dottie. Jeg skulle ønske du ville ta imot barnet hennes også. Det er rett før, nå.» Emily smilte. «Pensjonist.» «Robbie har også hjulpet folk. Skapt arbeidsplasser og fikset båter. Han gjorde alt det for William. Jeg vet at han har gjort en god del for folk som ikke kunne betale. Han sto for ikke så lite av gjenoppbyggingen etter orkanen Sandy. 31
Du behøver ikke bli ille ved om folk legger merke til ting eller vil gjøre noe.» En gang i tiden hadde Sarah tatt imot hjelp fra henne, og Emily hadde villig gitt den. De hadde gjort hverandre mange tjenester gjennom årene. Men Sarah visste ikke alt. Hun visste ikke hvorfor Robbie og hun var nødt til å være selvhjulpne, de to sammen. Ingen visste nå, unntatt hun og Robbie. «Min far,» sa Emily, «var landsbylege. Alle respekterte ham. Han hadde hjulpet alle innbyggerne en eller annen gang. Jeg har alltid villet være likedan.» «Og hva skjedde da han trengte hjelp? For det er jeg sikker på at han gjorde, på et eller annet tidspunkt.» «Jeg … vet ikke. Vi hadde mistet kontakten da.» Sarah klappet hånden hennes over bordet. «Det er ingen fiasko, det er en sykdom. Det sa du hele tiden til meg den gangen du hjalp meg.» «Vi vet ikke engang om det er en sykdom ennå.» «Hva om det er det?» «Da gjør vi som vi alltid gjør. Vi kommer oss gjennom det, Robbie og jeg, sammen.» Sarah reiste seg og hentet bollen med kyllingsalat og forsynte dem med mer. «Hvordan går det med William og ungene?» «De har det fint, som alltid.» «Og William?» «Han greier seg. Du vet hvordan han er. Han og Robbie er altfor like til å kunne snakke sammen, men han ringer til meg og er i kontakt med Adam.» «Det samme her. Han ringte Dottie på bursdagen hennes i forrige uke. Ikke et ord til meg.» «Så leit, Sarah.» Sarah trakk på skuldrene. «Han er en bedre far for henne enn den virkelige faren hennes var. Hvordan er det med barna hans?» «Han sendte noen bilder.» Hun fant frem telefonen og viste Sarah bildene av Brianna og John. 32
«Den jenta er prikk lik faren sin,» sa Sarah. «Ja, Brandon-genene er sterke. Adam likner mer på meg.» Svaret kom automatisk. «Er han sammen med moren deres igjen?» Emily ristet på hodet. «Han passer bedre til å være far enn ektemann. Som du vet.» «Det er familien som teller,» sa Sarah. «Og vi kan ha familie i vennene våre også. Det lærte du meg den gangen. Du må la oss hjelpe deg, alle sammen. Alle som du har hjulpet. Det er det det handler om, å høre til et sted. Og du hører til her, enten du liker det eller ikke.» «Jeg vet det,» sa Emily. Og selv om Sarah var den gode vennen hun var, tilføyde ikke Emily at å høre til et sted var noe av det som bekymret henne mest. For det var også sårbart. Et mønster er vanskeligere å bryte enn nesten noe annet, tenkte Robbie. Så fort du var i gang, var forløpet uavvendelig og umulig å stanse. Du kunne like gjerne prøve å stanse vinden. Men Emily forsto at noe var galt. Og han forsto det også. Det hadde vart i flere måneder nå. Kanskje år, til og med. En tåke la seg over en del av livet hans, en ny del hver dag. Den kom sigende uten varsel og gjorde ham bortkommen. Og hun forsto at han forsto, og han forsto at hun forsto, men ingen av dem hadde sagt noe. Det var et mønster de hadde skapt i begynnelsen av forholdet, ikke helt i begynnelsen, men siden, da de hadde oppdaget at kjærligheten bare kunne vare hvis tausheten holdt den sammen på bestemte steder. På fredager var det alltid han som lagde middag, og det pleide å være en krydret gryte eller han ringte etter en pizza. I kveld gjorde han ingen av delene. Han ventet til klokken seks, og så gikk han ut i hagen der hun drev og lukte med en bredbremmet stråhatt på hodet. Han satte seg på kne ved siden av henne i gresset. «Å,» sa hun forbauset. «Skal du hjelpe meg?» 33
Stemmen var vennlig, hun ble glad for å se ham, hun elsket ham og hun var den samme, men øynene hennes var ørlite på vakt. Fordi ethvert avvik fra mønsteret skapte bekymring nå. Avvikene var det som var galt. «Det er fredag,» sa han, «men jeg har ikke lagd middag. Vet du hvorfor jeg sier dette?» «Så jeg skal vite at vi skal ha pizza?» «Så du skal vite at jeg vet hvilken dag det er, og hvilket tidspunkt. For jeg gjør ikke alltid det, vel?» Hun svarte ikke. «Dette er noe vi må snakke om. Det forsvinner ikke fordi om vi ignorerer det.» «Ingenting forsvinner,» sa hun. «Er du redd, skatt?» Hun nikket. Han la armen rundt henne der han knelte ved siden av henne i gresset.