Samfunnsfiende nummer to av Anthony Horowitz

Anthony Horowitz

Samfunnsfiende nummer to Oversatt av Henning Hagerup

© CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-44505-8 1. utgave, 1. opplag 2014 Originalens tittel: Public enemy number two Oversatt av Henning Hagerup © Walker Books Ltd, London, 1997 Tekst © 1987, 1997 Anthony Horowitz Introduksjon © 2007 Anthony Horowitz Omslagsillustrasjon © 2007 Martin Chatterton Reproduced by permission of Walker Books Ltd., London SE11 5HJ Sats: Type-it AS, Trondheim 2010 UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD

1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

14.

15.

16.

17.

18.

Fransk diktat . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den fiolette påfuglen . . . . . . . . . . . . .

Woburn Abbey . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rettsak og tabber . . . . . . . . . . . . . . .

Johnny Powers . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innenfor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ut! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Over muren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fuktige løgner . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forsvinningsnummer . . . . . . . . . . . . .

Store-Ed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Av sporet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Verdens ende . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Døren inn til helvete . . . . . . . . . . . . .

Penelope . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Undergrunnen . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Under vann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fransk oversettelse . . . . . . . . . . . . . .

15 26 36 56 68 80 94 107 130 146 156 167 177 188 199 215 232 256

TIM DIAMOND AS 23 THE CUTTING, CAMDEN TOWN NW1

Kjære leser

Jeg husker det som om det var i går, at Walker Books ba meg om å skrive en innledning til den første boken min, Falkemalteseren.

Det er fordi det var i går. Disse folka gir seg aldri. Jeg hadde nettopp prestert femten hundre ord – noen av dem med mer enn tre stavelser – da telefonen ringte.

Det var redaktøren min, Jane Winterton.

«Hallo,» kurret hun. «Hvordan går det?»

«Jeg vet ikke,» brummet jeg. «Hvorfor spør du ikke legen min?» Winterton lurte ikke meg. Ærlig talt har jeg møtt tobakkshandlere som er mer interessert i helsen min enn hun er. Sannheten er at hun bare ringer når hun vil ha noe.

7

«Du lyder litt tufs,» sa hun.

«Jeg vil ha meg frabedt fornærmelser,» svarte jeg.

Hun kniste. «Jeg tror du er forkjølet.

Du må ta bedre vare på deg selv. Drikk mer vann. Som moren min pleide å si, er det helse i hver dråpe.»

«Moren din drakk da bare vann når den var blandet med sprit.»

Det ble en lang pause, men det plaget ikke meg. Tross alt var det hun som betalte samtalen.

«Har du det travelt for øyeblikket?» spurte hun til slutt.

«Ja, det har jeg. Jeg etterforsker saken med den forsvunne sjekken. Jeg tror det er den du skylder meg.»

«Jeg kan forsikre deg om at alle dine royalties er ajourført,» snufset hun. Nå lød det som om det var hun som var forkjølet. «Jeg har faktisk salgstallene dine på datamaskinen nå.»

«De må være gode hvis du har råd til en datamaskin.»

«De

kunne

vært

bedre.

8

Forrige

uke

solgte du åtte eksemplarer av Falkemalteseren.»

«Betyr det åtte hundre eller åtte tusen?»

«Bare åtte. Uken før solgte du elleve eksemplarer. Salget av bøkene dine går bakover. Så vi tenkte vi skulle prøve oss med noen forord. Hvis du kunne skrive en innledning til den neste boken, ville det kanskje hjelpe.»

Det tok meg et øyeblikk å forstå at Jane Winterton akkurat hadde prøvd å være morsom, noe som var aldeles utrolig. Jeg har aldri møtt en kvinne med mindre sans for humor. Har du noen gang lest Walkers vitsebok? Nei – ikke jeg heller. Men den uken den ble utgitt, begikk hundre og sju bokhandlere selvmord. Noen vitsebøker får deg til å gråte av latter. Denne fikk deg bare til å gråte.

«Vil du ha en innledning til?» sa jeg.

«Hvor mye betaler du meg?»

«Det samme som for den forrige.»

«Men du betalte meg ikke noen ting for den forrige.»

«Nettopp.» Hun la på.

9

Jeg hadde tatt imot samtalen på den nye mobilen min. Når sant skal sies, var det en billig polsk modell, og den var ikke fullt så mobil som jeg ville ha ønsket.

Den lommen finnes ikke som den ville ha passet i. Kanskje var det en tabbe å kjøpe en billig polsk modell. Jeg begynte også å gruble over om den var trygg. Hadde jeg snakket litt lenger, ville den ha kunnet koke et egg.

Jeg lente meg tilbake og gjennomgikk samtalen i hodet. Den hørtes ikke noe bedre ut enn den hadde gjort den første gangen. Enda en innledning. Hvor skulle jeg begynne? Jeg kunne begynne med begynnelsen fordi jeg allerede var halvveis.

Vel, det var et like godt sted å starte som noe annet.

Dermed hiver vi oss uti det …

Mitt navn er Tim Diamond. Det er det som står på døren, rett over den delen der det står STIG PÅ. Jeg er privatdetektiv, og hvis du noensinne er blitt skutt på, kidnappet,

satt i buret for

en forbrytelse du ikke har begått, eller

10

blitt myrdet, har du sannsynligvis hørt om meg.

Jeg har et kontor i Camden Town, som er en subbete del av London. Og jeg burde vite det – så ofte som jeg har subbet rundt der. Kontoret mitt ligger på en ås nord for det berømte markedet, og jeg har vurdert å flytte. Det er strengt tatt så mange sprekker i murverket at kontoret kunne ende med å flytte uten meg. Ser du en haug med skrot like sør for markedet, er det nok meg du har fått øye på.

Jeg bor sammen med lillebroren min, Nick Diamond. Hvis du er et av de åtte menneskene som leste Falkemalteseren i forrige uke, vet du kanskje at han liker å late som om det er han som oppklarer alle forbrytelsene. Hva tar han meg for? En idiot?

Vel, ja, han gjør faktisk det – men la meg betro deg her og nå at det ikke stemmer, og jeg har et vitnemål fra ungdomsskolen som beviser det. Dessuten gikk jeg et år på Hendons opplæringssenter for politifolk og ble den ellevte beste i klassen – jeg kom bare én plass bak bikkja.

11

Uansett var det takket være meg at vi løste mysteriet med malteseresken som ble gitt oss av den uhyre smarte gangsteren Johnny Roma. Man må være varsom med hvordan man beskriver folk for tiden, så jeg kommer ikke til å fortelle hva han var – vi får innskrenke oss til å si at han ikke ville hatt vanskeligheter med å få jobb hos Snehvit. Hvis du vil vite mer, kan du kjøpe boken. Da blir det ni av dere.

Den neste saken begynte da British Museum ansatte meg for å oppspore en savnet Mingvase som ble kalt Den fiolette påfuglen.

Det jeg ikke visste, var at lillebroren min ble rotet inn i masse bråk på nøyaktig samme tid, og at jeg snart ville bli utsatt for en psykopatisk gangster, moren hans, en ond forbryter som gikk under navnet Broen, og, verst av alt, en ubehagelig fransklærer. For min egen del har jeg aldri vært særlig vill etter å lære fransk. Hva er poenget med et språk hvor man har en dustete bøyningsform som bare brukes i skrift, og som til og med

12

påstås å være enkel – er det ikke assez simple den heter? Den er ikke enklere enn meg, selv om jeg egentlig heter Simple.

Så dette er intrigen i Samfunnsfiende nummer to – og hvis du liker den, vil du kanskje sette pris på å få vite at det finnes andre bøker om meg også. Walker Books har brukt masse penger på å gi dem nye omslag – men det er det samme gamle limet, så jeg råder deg til ikke å lese dem i badekaret. Og det vil kanskje glede deg å høre at bøkene er skrevet på resirkulert papir. Det er blitt resirkulert fra trær.

Lykke til med lesingen. Ingenting er så tilfredsstillende som en virkelig god bok – men inntil du finner en, antar jeg denne får gjøre nytten.

Tim Diamond

14. februar 2007

FRANSK DIKTAT

Jeg mislikte Peregrine Pontifract fra første øyeblikk. Det er noe merkelig med fransklærere. Ut fra min erfaring har de enten flass, dårlig ånde eller toskete navn. Mr. Pontifract hadde alt sammen, og når man legger til at han var temmelig kortvokst, hadde kulemage, høreapparat og hår i nakken, er du nok enig i at han aldri ville vunnet en Mr. Universe-konkurranse … eller en Combat Monsieur Universe, slik han kunne ha sagt.

Han hadde bare undervist på skolen i tre måneder – hvis man kan kalle den spesielle blandingen hans av trakassering og sarkasmer undervisning. Hva meg angår, har jeg lært mer av en pariserloff. Jeg husker den første dagen han spankulerte inn i klasseværelset. Han gikk aldri.

Han beveget beina som om han hadde glemt at de satt fast til midjen. Føttene kom først, og res15

ten av skroget prøvde å holde følge. I alle tilfelle skrev han navnet sitt på tavlen – bare den siste delen.

«Mitt navn er Pontifract,» sa han svært langsomt, så vi ikke skulle være i tvil om uttalen.

«Det blir stavet P-O-N-T-I-F-R-A-C-T.» Vi forsto med en gang at vi satt nydelig i det.

Han hadde ikke vært i rommet mer enn tretti sekunder, men han hadde allerede skrevet navnet sitt, uttalt det og stavet det. Det neste ble vel at han fikk det brodert på skoleuniformene våre.

Fra dette øyeblikket ble tingene stadig verre.

Han forholdt seg til den minste tabbe som om den var en personlig fornærmelse. Stavet du noe feil, fikk han deg til å skrive det femti ganger.

Uttalte du et ord galt, sa han at du torturerte språket. Vridde ører var hans spesialitet. Hva kan jeg si? Grammatisk kjønn var et mareritt.

Verbbøyninger har aldri vært mer nedbøyende.

Etter noen måneder med Mr. Pontifract kunne jeg ikke engang se et fransk vindu uten å briste i gråt.

For mitt vedkommende ble klimaks nådd en torsdag ettermiddag i vårsemesteret. Vi hadde fransk diktat, og jeg lente meg frem for å hviske 16

noe til en venn. Det var ikke noe videre morsomt. Jeg ville bare vite om du måtte være fransk diktator for å gi fransk diktat. Problemet var at vennen min begynte å le. Enda verre var det at Mr. Pontifract hørte ham. Hodet hans ble slengt rundt så fort at høreapparatet nesten falt av. Og på et eller annet vis falt blikket hans på meg.

«Ja, Simple?» sa han.

«Hva er det, lærer?» sa jeg med et uskyldig smil.

«Er det noe jeg burde kjenne til? Noe som kan gi oss alle en god latter?» Nå hadde han spankulert fremover, og det venstre øret mitt var kilt fast mellom tommelen og pekefingeren hans. «Og hva heter ‘å le’ på fransk?»

«Jeg vet ikke,» klynket jeg.

«Det er rire. Et uregelmessig verb. Je ris, tu ris, il rit … jeg tror det er best du sitter igjen i dag, Simple, og skriver infinitiv, partisippene, presens indikativ, imperfektum, futurum og presens konjunktiv av rire for meg. Forstått?»

«Men lærer …»

«Motsier du meg?»

«Nei, lærer.»

Ingen motsa Mr. Pontifract. Ikke med mindre 17

man hadde lyst til å bruke resten av dagen på å skrive infinitiv, partisippene og de øvrige snurrepipsippene av det franske verbet contredire.

Dermed ble jeg sittende en solfylt ettermiddag i et tomt klasseværelse og streve med kompleksitetene til det siste verbet jeg følte for å anvende. Over døren tikket en klokke. Kvart over fire var jeg kommet så langt som til fremtidsformen, futurum. Det så ikke ut til at min egen fremtidige form var like mye å skryte av.

Så gikk døren opp, og Boyle og Snape kom inn.

Det var de to siste menneskene jeg hadde ventet å se. Det var de to siste menneskene jeg hadde ønsket å se: førstebetjent Snape fra Scotland Yard og hans alt annet enn elskelige assistent Boyle. Snape var en diger klump av en mann som alltid så ut som om han var i ferd med å få klærne sine til å sprekke, slik som den grønne Hulken. Han hadde lyserød hud og smale øyne.

Sett en dress på en gris, og man ville ikke merke noen forskjell før en av dem sa nøff. Boyle var akkurat slik jeg husket ham: svart hår – permanentbehandlet på hodet, viltvoksende på brystet. Bygd som en bokser, og jeg er ikke sikker på om jeg mener idrettsmannen eller hunden. Boyle 18

elsket vold. Og han hatet meg. Jeg var bare tretten år, og han så ut til å ha satt seg som mål å sørge for at jeg ikke fylte fjorten.

«Vel, vel, vel,» mumlet Snape. «Det later til at vi møtes igjen.»

«Klyp meg,» sa jeg. «Dette må være en drøm.»

Boyles øyne lyste opp. «Jeg skal klype deg!»

Han satte kursen for meg.

«Ikke nå, Boyle!» glefset Snape.

«Men han sa …»

«Det var en talemåte.»

Boyle klødde seg i hodet som om han prøvde å begripe hva dette innebar. Snape satte seg ved en pult og tok opp en skolebok. «Hva er dette?» spurte han.

«Det er fransk,» sa jeg.

«Jaså? Nå ja, det er gresk for meg.» Han slengte boken unna og tente en sigarett. «Så hvordan står det til?» sa han.

«Hva gjør dere her?» spurte jeg. Det foresvevde meg at de ikke hadde kommet for å forhøre seg om helsen min. De eneste gangene disse to forhørte seg om noe som helst, var når de utsatte andre for kryssforhør.

«Vi kom for å treffe deg,» sa Snape.

19

«Ja vel. Dere har truffet meg nå. Så hvis det er i orden for dere …» Jeg strakte armen ut etter ranselen min.

«Ikke så fort, gutt.» Snape slo asken av sigaretten i et blekkhus. «Saken er den at Boyle og jeg lurte på … vi trenger din hjelp.»

«Min hjelp?»

Snape bet seg i underleppen. Jeg kunne se at han ikke likte å spørre meg. Og det kunne jeg forstå. Jeg var bare en guttunge, og han var en av sværingene i Scotland Yard. Det var et hardt slag for yrkesstoltheten hans. Boyle lente seg mot veggen og skulte olmt. Han ville gjerne ha gitt meg noen harde slag isteden.

«Har du hørt om Johnny Powers?» spurte Snape.

Jeg ristet på hodet. «Burde jeg det?»

«Han var i avisene i april. På forsiden. Gutten var nettopp blitt sendt i kasjotten. Han fikk femten år.»

«Det var ille.»

«Ja visst, særlig siden han bare er femten år.»

Snape blåste ut røyk. «Pressen kalte ham samfunnsfiende nummer én – og for en gangs skyld hadde de rett. Johnny Powers startet tidlig …»

20

«Hvor tidlig?»

«Han brente ned barnehagen sin. Han begikk sitt første væpnede ran da han var åtte. Fikk med seg fire kasser Japp og en tønne eventyrbrus. Da han var tretten, var han blitt lederen for en av de farligste gjengene i London. De ble kalt Sprettertgutta … noe som var ganske morsomt, siden de brukte avsagde hagler. Johnny Powers var så skurkaktig at han til og med stjal sagen.»

Det ble stille en lang stund.

«Hva har dette med meg å gjøre?» spurte jeg.

«Vi knep Powers i fjor,» fortsatte Snape. «Tok ham på fersk gjerning mens han prøvde å stjele designerklær til en verdi av en million pund. Når Johnny ranet butikker, kunne man være glad hvis han lot butikklokalene stå igjen.»

«Så dere knep ham,» sa jeg. «Hva mer vil dere?»

«Vi vil ha fatt i mannen han skulle selge klærne til.» Snape dyttet sigaretten ned i blekkhuset. Jeg hørte et dempet fres … men det kan ha vært Boyle. «Broen,» sa Snape så. «Mannen som kjøper og distribuerer alt tyvegodset i England … og i størsteparten av Europa også.

21

Tilnavnet har han fått fordi han har en slik enestående frakteevne.

Du skjønner, Nick, forbrytelser er en innbringende geskjeft. Ran, innbrudd, flykapring, tyveri … hvert år blir haugevis av ting borte.

Sølvlysestaker. Skotsk whisky. Japansk hi-fi.

Nevn hva du vil, noen har stjålet det. Og nylig ble vi klar over at én mann har etablert en organisasjon, et fantastisk nettverk for å håndtere det – kjøp og salg.»

«Du mener … som en butikkeier?»

«Der har vi det. Han kunne ha drevet en butikk. Han kunne ha jobbet i en bank. Han kunne ha vært hvem som helst. Han skitner seg ikke til på hendene selv, men han har forbindelser med hver eneste bande på denne siden av Atlanteren. Kunne vi få kloa i ham, ville det være en katastrofe for underverdenen. Og tenk på hva han kunne fortelle oss! Men han er en usynlig mann. Vi vet ikke hvordan han ser ut.

Vi vet ikke hvor han bor. For oss er han bare Broen. Og vi vil ha tak i ham.»

«Vi vil ha tak i ham,» gjentok Boyle.

«Jeg tror jeg har oppfattet poenget, Boyle,» sa jeg og snudde meg mot Snape igjen. «Så hvor22

for spør dere ikke Johnny Powers?» ville jeg vite.

Snape tente enda en sigarett. «Vi har spurt ham,» svarte han. «Vi tilbød oss å halvere dommen hans i bytte for et navn. Men Powers er sinnssyk. Han avslo.» «Ære mellom tyver,» mumlet jeg.

«Glem det,» sa Snape. «Powers ville ha solgt sin egen bestemor hvis det passet ham. Han solgte henne faktisk også. Nå arbeider hun i en arabisk saltgruve. Men han ville ikke solgt henne til en politimann. Han hater politiet. Han ville ikke fortelle oss noe som helst. På den annen side kunne han godt finne på å røpe dette navnet til noen han kjente. Noen han var venner med.»

«Hvor vil du hen?» spurte jeg. Og jeg begynte å føle meg urolig.

«Johnny Powers er femten,» fortsatte Snape.

«For ung til å sitte i fengsel – men for farlig til å plasseres på en forbedringsanstalt. Så han ble sendt til en spesiell, toppsikker institusjon utenfor London – Strangeday Hall. Den er for unge lovovertredere. Ingen der er eldre enn atten. Men alle sammen er herdede kriminelle. Vi vil at du skal dra dit.»

23

«Et øyeblikk …» Jeg svelget. «Jeg er ikke kriminell. Jeg er ikke engang herdet. Jeg er en blautfisk. Jeg liker koselige leker og Bamse Bjørn.

Jeg …»

«Vi gir deg et nytt navn,» avbrøt Snape. «En ny identitet. Du skal dele celle med Powers. Og så snart du har funnet ut det vi vil ha greie på, får vi deg ut derfra. Du er tilbake på skolen før du vet ordet av det.»

Fra ett fengsel til et annet, tenkte jeg. Men selv om jeg kunne ha hoppet over hele semesteret, ville jeg ikke ha vurdert tilbudet. Snape kalte Powers sinnssyk, men dette var det mest sinnssyke jeg noen gang hadde hørt om.

«La meg få klarhet i dette,» sa jeg. «Dere vil sperre meg inne sammen med en mindreårig Al Capone i et toppsikkert fengsel et sted utenfor London. Jeg skal bli venner med ham, fortrinnsvis før han skjærer strupen over på meg. Og jeg skal finne ut hvem Broen er, slik at dere kan arrestere ham også.»

«Det stemmer,» sa Snape med et smil. «Så hva sier du?»

«Glem det! Aldri i livet! Du må være fra vettet, Snape! Ikke for en million pund!»

24

«Kan jeg tolke det som et nei?» spurte Snape.

Jeg grep vesken min og reiste meg. Mr. Pontifract og de uregelmessige verbene hans fikk vente. Jeg ville bare komme meg ut derfra. Men i samme øyeblikk snublet Boyle fremover og blokkerte veien til døren. Ansiktsuttrykket hans kunne ha blokkert et avløp.

«La meg overtale ham, sjef,» sa han.

«Nei, Boyle.»

«Men …»

«Han har bestemt seg.»

Snape svingte seg ned fra pulten. Boyle så ut som om han holdt på å eksplodere, men han prøvde ikke å stoppe meg da jeg strakte hånden ut etter dørhåndtaket.

«Ring meg hvis du skifter mening,» mumlet han.

«Ikke sitt oppe og vent på det,» sa jeg.

Jeg lot dem være igjen der og gikk hjem. Jeg trodde ikke jeg ville høre fra dem igjen. Jeg hadde tross alt fortalt dem hva jeg mente om den sinnssyke ideen deres – og de kunne alltids finne en annen gutt. Jeg regnet med at de simpelthen ville glemme meg og gå ut og lete etter noen andre.

Det gir deg et hint om hvor lite jeg forsto.

25