Samanta Schweblin Feberdrøm

Page 1



Feberdrøm



Samanta Schweblin

Feberdrøm Oversatt av Signe Prøis


Samanta Schweblin Originalens tittel: Distancia de rescate Oversatt av Signe Prøis © Samanta Schweblin, 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-49797-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rachel Willey Omslagsillustrasjon: (hest) Henry Stull, 1880 Forfatterportrett: © Alejandra Lópes Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 11,3/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til min søster Pamela



«For første gang på veldig lenge senket han blikket og så på hendene sine. Har dere hatt denne opplevelsen, forstår dere hva jeg snakker om.» JESSE BALL, The Curfew



Det kjennes som mark. Hva slags mark? Som mark, de er overalt. Det er gutten som snakker, som sier ordene inn i øret mitt. Det er jeg som stiller spørsmålene. Mark i kroppen? Ja, i kroppen. Meitemark? Nei, en annen slags mark. Det er mørkt, og jeg kan ikke se noe. Lakenene er skrukkete, de krøller seg under kroppen min. Jeg kan ikke røre meg, sier jeg. Det er på grunn av marken. Man må bare være tålmodig og vente. Og mens man venter, må man finne akkurat det øyeblikket når marken blir født. Hvorfor det? Fordi det er viktig, det er veldig viktig for alle. Jeg forsøker å nikke, men kroppen min responderer ikke. Hva mer er det som skjer i hagen utenfor huset? Er jeg i hagen? Nei, du er ikke der, men Carla, moren din, er der. Jeg ble kjent med henne for noen dager siden, da vi nettopp var kommet til huset. 9


Hva gjør Carla? Hun drikker opp kaffen og setter fra seg koppen i gresset, ved siden av solsengen sin. Hva mer? Hun reiser seg og begynner å gå. Hun glemmer flippfloppene sine, de ligger noen meter lenger bort, i trappa til svømmebassenget, men jeg sier ikke noe. Hvorfor ikke? Fordi jeg vil vente og se hva hun gjør. Og hva gjør hun? Hun henger veska over skulderen og går mot bilen i gullbikinien sin. Det råder en slags gjensidig fascinasjon mellom oss, og i kontrast til den korte perioder med avsky, jeg merker det godt i bestemte situasjoner. Er du sikker på at det er nødvendig med disse observasjonene? Har vi tid til dette? Observasjonene er veldig betydningsfulle. Hvorfor er dere i hagen? Fordi vi nettopp er kommet tilbake fra innsjøen, og moren din vil ikke gå inn i huset mitt. Hun vil ikke skape problemer for deg. Hva slags problemer da? Jeg må uansett gå inn og ut flere ganger, først for å hente limonadene, og så for å hente solkremen. Jeg synes ikke det bidrar til å skape færre problemer. Hva gjorde dere ved innsjøen? Hun ville at jeg skulle lære henne å kjøre bil, hun sa at hun bestandig har hatt lyst til å lære, men da vi kom til innsjøen, var det ingen av oss som hadde den nødvendige tålmodigheten. Hva gjør hun i hagen nå? 10


Hun åpner døra på bilen min, setter seg på førersiden og roter rundt i veska en stund. Jeg tar føttene ned fra solsengen og venter. Det er altfor varmt. Så blir Carla lei av å rote i veska og tar tak i rattet med begge hender. Hun sitter sånn en stund mens hun ser mot porten, eller kanskje hun ser mot huset sitt, på den andre siden av porten. Hva mer? Hvorfor sier du ikke noe? Jeg sitter liksom fast i denne gjengivelsen, jeg kan se alt fullstendig tydelig, men iblant er det vanskelig å komme videre. Kan det være på grunn av de sprøytene sykepleierne gir meg? Nei. Men jeg kommer til å dø om noen timer, gjør jeg ikke? Jeg synes det er rart at jeg er så rolig. Selv om du ikke sier noe, vet jeg at det er det som skal skje, og samtidig er det en sånn ting som er totalt umulig å si til seg selv. Ingenting av dette er viktig. Vi kaster bort tiden. Men det er sant, er det ikke? At jeg skal dø. Hva mer skjer i hagen? Carla legger panna mot rattet og skuldrene hennes rister litt, hun begynner å gråte. Tror du kanskje vi nærmer oss det nøyaktige øyeblikket for når marken blir født? Fortsett, du må ikke glemme detaljene. Carla lager ikke en lyd, men hun får meg likevel til å reise meg og gå mot henne. Jeg har likt henne fra begynnelsen, fra den dagen jeg så henne komme bærende på to plastbøtter i sola, med det røde håret sitt i en stor knute og snekkerbuksa i dongeristoff. Jeg hadde ikke sett noen bruke en sånn siden jeg var tenåring og det var jeg som insisterte på at vi skulle ta en limonade, og som inviterte 11


henne til å drikke mate neste morgen, og morgenen etter det, og etter det igjen også. Er det dette som er de viktige detaljene? Det nøyaktige øyeblikket ligger i en detalj, så man er nødt til å være oppmerksom. Jeg går gjennom hagen. Idet jeg runder svømmebassenget, kikker jeg mot spisestuen og sjekker gjennom vinduet at Nina, datteren min, fortsatt sover, med det store kosedyret sitt i armene. Jeg går inn i bilen på passasjersiden. Jeg setter meg, men lar døra stå åpen og ruller ned vinduet, for det er veldig varmt. Den store hårknuten til Carla har løsnet litt, og håret henger ned fra den på den ene siden. Hun lener seg tilbake mot setet, bevisst på at jeg er der, sammen med henne igjen, og ser på meg. – Hvis jeg forteller deg det, sier hun, – kommer du ikke til å ville se meg igjen. Jeg prøver å tenke på noe å si, noe à la «men Carla, vær så snill, ikke vær tåpelig», men i stedet kikker jeg ned på tærne hennes, som krøller seg over pedalene, de lange beina, de slanke, men sterke armene. Jeg blir nesten litt i ulage av at en kvinne som er ti år eldre enn meg, kan være så mye penere. – Hvis jeg forteller deg det, sier hun, – kommer du ikke til å ville at han skal leke med Nina. – Men vær så snill, Carla, hvorfor skulle jeg ikke ville det? – Du kommer ikke til å ville det, Amanda, sier hun, og øynene hennes fylles av tårer. – Hva heter han? – David. – Er han din? Er han sønnen din? 12