Sally er på vei hjem fra skolen. Det er fredag, og høstferien har akkurat begynt. Likevel er hun ikke i særlig godt humør. Himmelen er helt grå, det regner, og det blåser så kraftig at Sally nesten velter på sykkelen. Sally elsker å ha ferie, men hun hater dårlig vær. Nesten like mye som … nei, faktisk enda mer enn hun hater spinat, mattelekser og å legge seg tidlig.
Da Sally kommer hjem, har pappa allerede hentet lillebroren hennes, Eddie, i barnehagen. Sally blir helt forskrekket, for pappa river opp døra før hun har rukket å finne fram nøklene.
«Hei, Sally! Skynd deg inn!» sier pappa.
«Hva skjer?» spør Sally.
«Jeg har en KJEMPE-overraskelse til dere. Eddie! Kom hit!» roper pappa til Eddie, som er i full gang med å rive gryter og kasseroller og stekepanner ut av kjøkkenskapet for å lage trommesett.
«OK, er dere klare for KJEMPEoverraskelsen? Er dere?» sier pappa. Han tripper ivrig og viser med hendene hvor stor overraskelsen er. Den er så stor at han slår borti et bilde på veggen og river det ned.
«Vi skal på ferie! Til et sted hvor det er solskinn og varme –og svømmebasseng! Vi flyr i morgen tidlig», sier pappa.
«Vi kan vel ikke fly, vi har jo ikke vinger», sier Eddie.
Av og til tenker Sally at Eddie virkelig ikke er spesielt smart.
Hun forklarer at de sikkert skal reise dit med et fly. Til pappa sier hun:
«Hvor skal vi, da?»
«Til Alt inkludert-land», sier pappa fornøyd.
«Det er et deilig, deilig land der sola alltid skinner, og der man kan drikke så mye brus man bare orker, og der man spiser livretten min til middag hver dag.»
«Hva er livretten din?» spør Sally.
«Stående buffét!» sier pappa. Det synes Sally er en rar livrett – hennes er lasagne – og hun tror heller ikke at det fins noe land som heter Alt inkludert-land, men det har hun ikke tid til å tenke mer over. Hun løper inn på rommet sitt og begynner å pakke badetøy og sommerklær.
Neste morgen står de opp veldig tidlig – de må nemlig være på flyplassen allerede klokka sju. De tar taxi dit. Sally elsker å kjøre i taxi, men hun er ikke like glad i å fly. Hun har prøvd det en gang før, og det gikk bra, men Sally klarer likevel ikke å la være å tenke på at sånne fly er veldig, veldig tunge, så det er rart at de ikke faller ned. Hun forteller pappa at hun er litt nervøs for det med flyvingen.
«Det trenger du ikke være, Sally. Det er supertrygt å fly, og pilotene flyr jo dagen lang, det er det eneste de gjør. De har full kontroll», lover pappa.
Sally er ikke helt overbevist, men nå må de vise fram passet og levere inn koffertene sine til en vennlig mann bak en skranke.
Sally har vindusplass på flyet. Da motorene starter opp, blir hun nervøs igjen og klemmer hånden til pappa så hardt hun kan.
«Du trenger ikke være redd, Sally, det kommer ikke til å skje noe», smiler pappa.
«Dessuten skal vi være glade for at det går an å fly. Da jeg var liten …» Sally himler med øynene. Pappa forteller ofte historier om da han var liten, og Sally er nokså sikker på at de fleste av dem ikke stemmer.
«Da jeg var liten, hadde de ikke oppfunnet fly ennå. Så når man ville på ferie, måtte man rett og slett gå dit. Det var greit nok hvis man bare skulle på hyttetur i Danmark, men det året vi dro til Italia, var i hardeste laget», sier pappa.
«Gikk dere hele veien til Italia?» spør Sally.
«Jepp. Eller faktisk så løp vi det meste av veien, for man hadde jo bare én uke sommerferie den gangen, så vi måtte skynde oss. Og det var jeg som måtte bære alle koffertene, for det gadd ikke farmor og farfar. Og siden de var så redde for at det skulle komme innbruddstyver mens vi var borte, hadde vi med oss alle tingene våre. Jeg hadde mye å drasse på. Ja, og så tok det altså så lang tid å løpe til Italia at vi måtte dra hjem igjen med en gang vi kom fram. Jeg rakk ikke engang å bade», sier pappa.
Den skrønehistorien der tror Sally virkelig ikke på. Til gjengjeld fikk hun ikke med seg at flyet lettet fordi pappa pratet så mye tull, og nå er hun faktisk ikke fullt så nervøs lenger.
Da flyet har landet, må de først vente en halvtime på koffertene sine, og etter det må de kjøre enda en halvtime i buss. Men så er de endelig framme på hotellet. På rommet begynner Sally straks å pakke ut kofferten og henge klærne sine i skapet.
«Hva driver du med? Det der har vi ikke tid til – nå skal vi rett ut i bassenget!» sier pappa, som allerede har skiftet til badeshorts.
«Bare husk solkrem før dere går ut», sier mamma og finner fram en stor tube fra toalettvesken sin.
«Å ja, det stemmer», sier pappa og setter i gang å smøre inn Sally og Eddie med solkrem. Det tar ganske lang tid, for Eddie hater solkrem og stikker hele tiden av.
«Da er vi klare!» sier pappa andpustent da Eddie endelig er sånn passe godt innsmurt.
«Skal ikke du ha på deg solkrem, da?» spør Sally.
«Nei, nei, voksne trenger ikke det. Voksenhud tåler nok massevis av sol», sier pappa.
Det høres rart ut, synes Sally. Det minner om når Sally og Eddie alltid må ha på seg hjelm hvis de skal sykle, mens pappaen til Sally tydeligvis ikke trenger det. Eller … han sier at han har sykkelhjelm, men at den har gått i stykker, så den er på sykkelhjelmverkstedet. Der har den vært så lenge Sally kan huske, og det er litt merkelig at det tar så lang tid å reparere en sykkelhjelm.