Page 1


bok 2 opprøret


Sally Green

bok 2 opprøret

Oversatt av Heidi SĂŚvareid


Sally Green Originalens tittel: Half Wild Oversatt av Heidi Sævareid Text copyright © Sally Green 2015 Half Bad Books Ltd. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47398-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Tim Green, Faceout Studio Omslagsillustrasjon: Triggerfish at Debut Art Sats: Type-it as, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB-PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i sabon og trykt på 70 g Ensolux crfeam. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


del en

rød


en ny dag

en korsnebb sender ut et varselrop

en annen fugl svarer, ikke en korsnebb

den første fuglen overtar igjen

og igjen

korsnebben –

faen, det er morgen

jeg har sovet

det er morgen, veldig tidlig

7


faen, faen, faen

må våkne

må våkne

fatter ikke at jeg har so…

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchc hchhhchchchhchchchcchchhcchcchchchhchchch hcchchchchchchhchchchchchhchchchchhchhhch chchchccchchchchchhchchchchhchchchhchchch chhchchchhchhchchchchchchchchchhchhhchchc FAEN! lyden er her. HER!

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchc hchhhchchchhchchchcchchhcchcchchchhchchch hcchchchchchchhchchchchchhchchchchhchhhch chchchccchchchchchhchchchchhchchchhchchchc hhchchchhchhchchchchchchchchchhchhhchchcc lydnivået betyr at, å faen, det betyr at noen med mobiltelefon er i nærheten. like i nærheten. jeg kan ikke fatte at jeg har sovet nå som jeg har jegere hakk i hæl. og henne. den raske. hun kom veldig nær i går kveld.

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchc hchhhchchchhchchchcchchhcchcchchchhchchch hcchchchccchhchccchhhhchcchhchc 8


TENK! TENK!

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchc hchhhchchchhchchchcchchhcchcchchchhchchch hcchchchccchchhhcchchhccchhhhcc det er en mobiltelefon, det er garantert en mobiltelefon. lyden er i hodet mitt, ikke i ørene, den er øverst til høyre, på innsiden, hele tiden, som en elektrisk forstyrrelse, ren hvesing, mobilhvesing, høy, tre-eller-fire-meter-unna-høy.

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchc hchhhchchhchchchchchhchchchchhchhhchchchc hccchchccchchchchchcchchchcchch ok, det er jo mange som har mobiler. hvis det er en jeger, hvis det er den jegeren og hun kunne se meg, så ville jeg vært død nå. jeg er ikke død. hun kan ikke se meg.

chchchchchhchchchhhhchchchchhchchchchchch chchchhchchchhchchchchhchchchhchchchhchcc hchchchhchchchchchccchchccchhh lyden blir ikke noe høyere. hun kommer ikke nærmere. men hun er ikke på vei vekk heller. er jeg skjult av noe? jeg ligger på siden med ansiktet presset mot bakken. helt urørlig. kan ikke se noe annet enn jord. er nødt til å røre meg litt. 9


men ikke ennå. tenke først. bevare roen og finne ut av det.

chchchchchchchhchhhchchchccchchchhchchcchc hccchhchchhhhc det er ingen vind, ikke noe sol, bare et svakt lys. det er tidlig. solen må være bak fjellene fremdeles. bakken er kjølig, men tørr, det er ikke noe dugg. jeg kjenner lukten av jord og furu og … det er enda en lukt. hva er den lukten? og det er en smak. en vond smak. det smaker som … å nei – ikke tenk på det ikke tenk på det ikke tenk på det ikke tenk på det tenk på noe annet Tenk på hvor du er.

chchchchhchchhchchchcchchhchhchchchchhhch chchcchhhccchhc Du ligger på bakken, det er tidlig på morgenen, og luften er kjølig. Du er kald. Du er kald fordi … du er naken. Du er naken, og øverste halvdel av deg er våt. Armene er våte … brystet og ansiktet er vått. Og med ørsmå bevegelser rører du på fingrene på venstre hånd, og de er klissete. Kleber seg til hverandre. Som om de er dekket av søt saft i ferd med å tørke. Men det er ikke saft – 10


ikke tenk på det ikke tenk på det ikke tenk på det ikke tenk på det IKKE TENK PÅ DET! TENK PÅ NOE ANNET!

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchc hchhchhchchccch TENK PÅ Å HOLDE DEG I LIVE! Du er nødt til å sette deg i bevegelse. Jegerne er i hælene på deg. Den raske kom veldig nær. I går kveld kom hun veldig nær. Hva skjedde i går kveld? Hva skjedde? NEI! GLEM DET DER.

chchchhchchchchchhchchchchhchhhchchchchcc chchchhhcchcchc TENK PÅ Å HOLDE DEG I LIVE. FINN UT AV HVA DU SKAL GJØRE. Du kan kikke, bevege hodet litt for å se mer. Bakken like ved ansiktet ditt er dekket med furunåler. Brune furunåler. Men det brune kommer ikke fra furuen. Det er fargen på det tørkede blodet ditt. Din venstre arm ligger utstrakt. Med render av blod. Størknet, brunt blod. Men hånden din har ikke render. Den er dekket av tykke lag. Rødt.

11


chchchchchchchhchhhchchccchchchchhchchchh hchhhhchcchhccc Du kan finne en bekk og vaske deg. Vaske bort alt sammen.

hchchhchchchchchhchchchchhchhhchchchchccc hchchhcchhchhcc Du må komme deg av sted. Du må komme deg vekk, komme deg i sikkerhet. Du må få fart på deg. Komme deg unna.

chchchchchchchhchhhchchccchchchchhchchchh hchhchchchccchh Mobiltelefonen er like ved, det endrer seg ikke. Den kommer nok ikke nærmere. Men du er nødt til å kikke. Du er nødt til å sjekke. Snu hodet til den andre siden. Det klarer du. Det ser litt ut som en tømmerstokk. Vær så snill la det være en tømmerstokk vær så snill la det være en tømmerstokk vær så Det er ikke en tømmerstokk … Den er svart og rød. Svarte støvler. Svarte bukser. Ett bøyd ben, ett rett ben. Svart jakke. Ansiktet hennes er bortvendt. Hun har kort, lysebrunt hår. Det er vått av blod. Hun ligger stille som en stokk. Fortsatt våt 12


Fortsatt blør hun. Ikke like fort lenger. Mobiltelefonen er hennes.

chchchchchchchhchchchcchhhhhchchchhchcchc hchhhchchchhchchchcchchhcchcchchchhchchch hcchchchchchchhchchchchchhchchchchhchhhch chchchccchchchccchhchchchchcccchhhchhchhhh Og da du løfter hodet, ser du såret som er strupen hennes, og det er hakkete og blodig og dypt og rødt


ventetid

Jeg er tilbake i Sveits, og befinner meg høyt oppe i en avsidesliggende dal – ikke den hvor Mercurys hytte ligger, men ganske nær, omtrent en halv dagsmarsj. Jeg har vært her i et par uker og har tatt meg et par turer til Mercurys dal. De første gangene fulgte jeg mine egne fotspor tilbake, på jakt etter elven hvor jeg mistet Fairborn, den magiske kniven jeg stjal fra Jegerne. Den kniven Rose stjal. Det var lett å finne elven, og det var ikke så altfor vanskelig å finne blod og noen gule flekker på bakken. Fairborn fant jeg likevel ikke. Jeg gikk opp og ned langs elven og lette, og rundt og rundt på stedet med flekkene, kikket inn i busker, sjekket under steiner. Det begynte å bli latterlig – altså, sjekke under steiner! Etter to dagers leting måtte jeg sette en stopper for meg selv. Jeg hadde begynt å spørre meg selv om jeg virkelig hadde hatt Fairborn i det hele tatt; om et dyr kunne ha stukket av med den; om den på magisk vis hadde forduftet. Det begynte å slite på nervene mine. Jeg har ikke gått tilbake og lett siden da. Nå sitter jeg i den andre dalen og venter, i hulen. Det var det jeg og Gabriel ble enige om, så det er det jeg gjør – jeg venter på Gabriel. En dag viste han meg denne hulen og gjemte samtidig brevskrinet sitt her – det er fullt av 14


kjærlighetsbrev foreldrene hans sendte hverandre, og det er det eneste han eier. Nå ligger skrinet i ryggsekken min. Og jeg er her. Og jeg sier til meg selv at vi i det minste har en plan. Det er positivt. Men det er ikke rare planen: ’Hvis noe går galt, vent ved hulen.’ Og nå har det gått galt – veldig galt. Jeg trodde ikke vi noen gang kom til å få bruk for planen. Jeg hadde aldri trodd at situasjonen kunne bli så ille som dette. Bare døden ville vært verre. Men jeg er i live. Jeg er sytten, en fullbefaren heks som har fått tre gaver. Men jeg vet ikke hvem andre som er i live. Rose … Rose er død … det er jeg sikker på. Hun ble skutt av Jegerne. Annalise befinner seg i en dødslignende søvn som Mercurys fange, og jeg vet at hun ikke kan bli værende i den tilstanden så altfor lenge, for da vil det som ligner på død, bli til reell død. Og Gabriel er fortsatt borte, flere uker etter at vi stjal Fairborn. Det har gått fire uker og fire dager. Hvis han var i live, ville han vært her, og hvis Jegerne har fanget Gabriel, må de ha torturert ham og – Men dette er blant tingene jeg ikke gir meg selv lov til å tenke på. Det er en av reglene jeg har mens jeg venter: Ikke tenk på negative ting, hold deg til det positive. Problemet er bare at jeg ikke har noe annet å gjøre enn å sitte her, vente og tenke. Så hver dag tvinger jeg meg selv til å gå igjennom alle de positive tankene jeg har, og hver gang sier jeg til meg selv at når jeg er ferdig med gjennomgangen, kommer Gabriel tilbake. Og jeg er nødt til å si til meg selv at dette er mulig. Han kan fortsatt klare det. Jeg må bare fokusere på det positive. Ok, positive tanker, enda en gang … Først prøver jeg å legge merke til ting rundt meg. Det 15


er positive ting overalt, og jeg registrerer de samme positive tingene hver eneste positive, jævla dag. Trærne. Trær er positive. De fleste er høye og ganske rette og tykke, men et par av dem har veltet og er dekket av mose. De fleste trærne i området er bartrær, ikke løvtrær, og grønnfargene går fra nesten svart til lime, avhengig av sollyset og alderen på nålene. Jeg kjenner trærne her så godt at jeg kan lukke øynene og se hvert enkelt, men jeg forsøker å ikke lukke øynene så altfor mye – det er mye lettere å være positiv med åpne øyne. Etter trærne beveger jeg meg over til himmelen. Den er også positiv, lyseblå midt på dagen og lyst svart på natten. Jeg synes himmelen er fin når den har de fargene. Noen ganger er det skyer, og så vidt jeg kan se er de store og hvite, sjelden grå, og sjelden regntunge. Hva kommer så? Å ja, fugler. Fugler er positive og grådige og bråkete – stadig skravler og spiser de. Noen spiser frø og andre spiser insekter. Kråker flyr høyt over skogen, men de dukker ikke inn i den, i alle fall ikke helt ned til meg. De er svarte. Kullsvarte. Som om de er klippet ut av svart papir. Jeg speider etter ørner, men jeg har ikke sett noen her, og jeg tenker på faren min og om han virkelig forkledde seg som en ørn og fulgte etter meg, og det virker så lenge siden – Stopp! Tanker om faren min hører ikke hjemme her. Jeg må være forsiktig når jeg tenker på ham. Jeg må være streng med meg selv. Ellers er det så lett å bli negativ. Så … tilbake til tingene rundt meg. Hvor langt har jeg kommet? Jeg har tatt trærne, himmelen, skyene, fuglene. Å ja, så er det jo stillheten … den er det mye av. Enorm stillhet. Stillheten om natten kunne fylt hele Stillehavet. Jeg elsker stillhet. Her er det ingen summing, ingen elekt16


riske forstyrrelser. Ingenting. Jeg er klar i hodet. Egentlig ville jeg trodd at jeg skulle høre elven i dalbunnen, men trærne sperrer for lyden. Da er jeg altså ferdig med stillheten, og så kommer bevegelser. Ting som hittil har beveget seg: små hjortedyr. Jeg har sett et par stykker – de er stille og brune og liksom litt skjøre og nervøse. Så er det kaniner også, gråbrune og stille. Og jordrotter, gråbrune, og murmeldyr, som er grå og stille. Og så er det edderkoppene, svarte og stille; fluer, svarte og stille helt til de er like ved, da er de helt utrolig, urkomisk høylytte; en forvillet sommerfugl, kornblå og stille; kongler som faller, de er brune, men ikke stille, de gir fra seg et forsiktig ord idet de lander på skogbunnen – ’thu’; fallende barnåler, brune, støyende som snø. Så dét er positivt: sommerfugler og trær og sånt. Jeg registrerer meg selv også. Jeg har på meg de gamle støvlene mine. Tunge såler, og myke etter langvarig bruk. Det brune læret er slitt, og vannet siver inn gjennom den revnede sømmen på høyrefoten. Jeansene mine er posete, behagelige, tynnslitte og opprevet på venstre kne og frynsete i kantene – før var de blå, men nå er de grå, tilskitnet av jord og grønskeflekker etter treklatring. Belte: tykt, svart lær, messingspenne. Det er et bra belte. T-skjorte: en gang hvit, nå er den grå, med hull i høyre side og små huller på ermene, som om lopper har gnagd på den. Jeg har ikke lopper. Tror jeg, da. Det klør ingen steder. Jeg er litt skitten. Men noen dager vasker jeg meg, og alltid dersom jeg våkner opp med blod på meg. Klærne mine har ikke blod på seg, og det er da noe. Jeg våkner alltid opp naken hvis jeg har – Tilbake til klærne! Hvor langt var jeg kommet? T-skjorten. Og over 17


t-skjorten har jeg skjorten – den er varm og tykk og laget av ull. Det rutete mønsteret er fortsatt synlig i grønt, svart og brunt. Jeg har igjen tre svarte knapper. Hull på høyre side. Revne i venstre erme. Jeg har verken underbukser eller sokker. Jeg hadde sokker en gang, men jeg vet ikke hva som skjedde med dem. Og jeg hadde hansker. Skjerfet mitt ligger i ryggsekken, tror jeg. Jeg har ikke sett i den på evigheter. Det burde jeg gjøre. Det er noe å finne på. Jeg tror kanskje hanskene mine ligger der også. Og hva nå? Mer om meg. Hendene mine ser ikke ut. De ser virkelig ikke ut. De er solbrune, rynkete, grove – arrene på høyre håndledd er skrekkelige, det ser ut som om huden har smeltet, neglene mine er svarte og fullstendig nedbitte, og så er det tatoveringene. Tre tatoveringer på høyre lillefinger, pluss den store på venstre håndbak. S 0,5. En halvkode-tatovering. Bare så alle vet akkurat hva jeg er: en halvt svart heks. Og i tilfelle folk ikke får øye på de tatoveringene, så har jeg også en på ankelen og en på halsen (min personlige favoritt). Men dette er mer enn bare tatoveringer, mer enn merker – de rommer en slags magi også. Hvis Jegerne får fatt i meg, hvis Mr. Wallend får fatt i meg, kutter de av meg fingeren og putter den i en hekseflaske, og da vil jeg være i deres makt. De kan bruke den til å torturere meg, eller drepe meg når som helst ved å brenne flasken. Det er det jeg tror de ville gjort. Tatoveringene er deres måte å kontrollere meg på. De ville brukt dem til å tvinge meg til å drepe faren min. Det er bare det at jeg aldri kommer til å drepe faren min. Jeg ville aldri kunnet gjøre det, selv om jeg hadde 18


ønsket det, for faren min er fremdeles den mektigste svarte heksen jeg noen gang har hørt om, og jeg har ingenting å stille opp med mot ham. Altså, jeg kan slåss helt greit og løpe tålelig bra, men det kommer aldri til å strekke til mot Marcus. Faen! Nå tenker jeg på ham igjen. Jeg burde vende tilbake til tankene om kroppen min. Noen ganger gjør kroppen min merkelige ting. Den forandrer seg. Det må jeg tenke mer på. Jeg må prøve å finne ut hvordan den endrer seg, hvorfor den endrer seg og hva i helvete den endrer seg til. Jeg husker det ikke engang, men jeg vet at det skjer, for jeg våkner naken og litt mindre sulten. Skjønt noen ganger blir jeg kvalm og kaster opp kveldens måltid, før jeg brekker meg gang på gang. Kanskje det er fordi kroppen min ikke tåler det jeg har spist. Jeg spiser for det meste små dyr, selv om jeg ikke kan huske å ha fanget dem. Men jeg vet at det skjer, for det er små ben i oppkastet, og blod og pelsslintrer. En gang fant jeg en hale. En rottehale, tror jeg. Jeg vet at jeg forvandler meg til et slags dyr. Det er den eneste forklaringen. Jeg har samme Evne som min far. Men jeg husker ikke noe av det – jeg husker verken at jeg forvandler meg, at jeg er et dyr, eller at jeg forvandler meg tilbake igjen. Det eneste jeg får med meg er øyeblikket jeg våkner etter at det er over. Jeg sover alltid, så jeg antar at det sliter meg ut. Forleden natt fanget jeg en liten hjort. Jeg våknet ved siden av den halvspiste kroppen. Hadde ikke spydd den opp. Jeg tror magen min begynner å bli vant til det. Jeg har vært sulten, dødssulten, men nå er jeg ikke det lenger. Dette viser vel at det går an å bli vant til alt, selv rått kjøtt. Men jeg skulle gjerne ha drept et skikkelig måltid. Hamburger, pommes frites, gryterett, potetmos, 19


roastbiff og Yorkshire-pudding. Menneskegreier. Kake. Vaniljekrem! Forsiktig! Best å ikke tenke på alt jeg ikke kan få – det er en sikker måte å kjøre seg ned på. Jeg må vokte meg for hva jeg tenker. Må ikke gli inn i det negative. Og jeg har vært flink til å holde meg positiv i dag, så jeg kan belønne meg selv med å tenke på andre, selv på min egen far, men jeg må være ekstra forsiktig med tanker om ham. Jeg møtte ham. Jeg møtte Marcus. Han drepte meg ikke, og det hadde jeg vel aldri egentlig trodd at han ville, men med tanke på ryktet hans kunne det gått begge veier. Gjennom mesteparten av barndommen trodde jeg at Marcus ikke brydde seg om meg, men det viste seg at han tenkte på meg hele tiden, slik jeg også tenkte på ham. Og planen hans var hele tiden å hjelpe meg. Han sporet meg opp. Så stanset han tiden for meg, noe jeg antar ikke er helt enkelt å få til, selv ikke for ham. Han holdt Gaveseremoni for meg, lot meg drikke blodet sitt og ga meg tre gaver. Og gullringen han ga meg, hans egen ring, sitter på fingeren min nå. Jeg dreier på den og holder den mot leppene og kjenner tyngden og smaken av metallet. Kulen faren min tok ut av meg, den magiske jegerkulen, ligger i lommen min. Noen ganger kjenner jeg på den også, selv om jeg ikke engang vet om jeg liker å ha den, i og med at den kommer fra Jegerne. Og den tredje gaven jeg fikk fra ham – livet mitt – har jeg fremdeles. Jeg vet egentlig ikke om det teller, siden jeg aldri før har hørt om en ikkefysisk gave, men han er Marcus, og han vet vel hva han gjør. Jeg lever takket være faren min. Jeg har Evnen takket være faren min, og den Evnen er den samme som hans. De fleste hekser strever med å finne sin Evne, kanskje de 20


bruker et år eller mer på å finne ut av den, men jeg trengte ikke engang å lete etter min. Og jeg vet ikke om det er bra. Best jeg tenker på noe annet … Familien min er positivt å tenke på. Jeg blir vanligvis ikke negativ når jeg går igjennom familien. Jeg savner fortsatt Arran, men det er ikke på langt nær så ille som da jeg var fange hos Celia. De første ukene i buret savnet jeg broren min forferdelig. Men det er mange år siden … to år, tror jeg. Rådet kom og hentet meg like før jeg fylte femten, like før Arrans Gaveseremoni. Ja, da er det over to år siden, men jeg vet at det går bra med ham, og det samme gjelder Deborah. Ellen, halvblodsvenninnen min, kontaktet Arran og viste ham et bilde av meg, og jeg så en video av ham og hørte beskjeden han hadde til meg. Men jeg vet at det er best for dem å leve uten meg. Jeg kan aldri se dem igjen, men det er greit, for de vet at jeg er i live, at jeg har rømt og at jeg er fri. Greia mi er å være positiv, og dette er positivt, for jo lenger unna jeg befinner meg, desto bedre er det for menneskene jeg bryr meg om. Noen ganger sitter jeg ved inngangen til hulen, kanskje legger jeg meg nedpå og sover der en stund, men jeg sover ikke så godt, og jevnt over føler jeg meg mest bekvem når jeg venter her oppe i treet hvor jeg har god utsikt. Fjellsiden er bratt her, det er ingen som kommer til å vandre tilfeldig forbi. Men man vet aldri. Og Jegere er gode til å jakte. Jeg prøver å ikke tenke så altfor mye på Jegere, skjønt det ikke er videre fornuftig å late som om de ikke eksisterer. Uansett sitter jeg her i treet, og når det er mørkt, sånn som nå, gir jeg meg selv lov til å tenke på tiden som var, før jeg ble tatt av Rådet, før Celia, før de låste meg inne i buret. Jeg liker best å tenke tilbake på en gang da Arran og 21


jeg lekte i skogen like ved huset til bestemor. Jeg gjemte meg oppe i et tre, og da Arran endelig fikk øye på meg, begynte han å klatre oppover mot meg, men jeg bare klatret videre og videre ut på en tynn gren. Han tryglet meg om å stanse, så jeg flyttet meg innover for å sitte hos ham, omtrent slik jeg sitter nå, med bena dinglende på hver sin side av grenen. Jeg satt med ryggen lent inntil ham. Jeg ville gitt så uendelig mye for å sitte hos ham på den måten igjen, og føle hvordan varmen fra kroppen hans støttet meg. Merke på bevegelsen i brystkassen hans at han smilte, føle pusten hans, kjenne armen hans rundt meg. Men det er best å ikke tenke så altfor mye på slikt. Best å ikke tenke på alt jeg ikke kan få. Jeg husker bestemor også – biene, støvlene og hønsene, og det sølete kjøkkengulvet. Siste gang jeg så bestemor var den dagen de tok meg. Jeg var i Rådsbygningen og fikk vite at Celia skulle være min ’lærer og verge’. Det var første gang jeg så Celia, første gang jeg hørte lyden hennes, Evnen hun hadde til å lamme. Det kjennes som en evighet siden. Celia felte meg med lyden, de bar meg bort, og jeg så bestemor en siste gang – hun så gammel og redd ut der hun sto alene i rommet hvor Vurderingene mine hadde foregått. Når jeg tenker tilbake, tror jeg bestemor visste at hun aldri kom til å få se meg igjen. Celia fortalte meg at hun døde, og jeg vet at de drev henne til selvmord, slik de gjorde med min mor. Nå vet jeg det – Hva var det? Skritt! Om kvelden! Adrenalinet begynner å fosse. Behersk deg! Lytt! Lette skritt. Lette nok til å være en Jegers skritt. 22


Langsomt snur jeg hodet. Ser ingenting. Månen er skjult bak det tunge skydekket, og skogen er mørk. Flere skritt. Mer adrenalin. Faen! Det er mer enn adrenalin – det er dyret i meg. Så ser jeg henne. En liten hjort. Nervøs. Og dyreadrenalinet er i ferd med å springe frem – dyret i meg verker etter å ta over. Rolig! Rolig! Pust sakte. Tell antall pust. Ett inn langsomt, og ut langsomt. To inn langsomt – og hold – og ut langsomt. Tre inn langsomt – jeg kjenner det i blodet, kjenner at det brenner – og ut langsomt. Fire inn langsomt, og det er dyret i meg eller hva det nå er som får meg til å forvandle meg. Hjorten beveger seg unna, og snart har den forsvunnet i mørket. Men her er jeg, fortsatt menneskelig, og hjorten er ikke død. Jeg kan kontrollere Evnen min. Stanse den selv om den trenger seg frem. Og hvis jeg kan stanse den, kan jeg kanskje sette den i gang også. Jeg smiler bredt. For første gang på flere uker har jeg genuint positive følelser. Jeg har vært flink i dag, holdt meg til listen, unnlatt å la meg trekke for langt inn i det negative. Jeg kan belønne meg selv med noen gode tanker, tanker jeg sparer til spesielle anledninger. Yndlingstankene mine handler om Annalise. Og dette er hva jeg husker …


meg og annalise

Vi sitter på sandsteinsklippen med føttene dinglende over kanten. Annalise er femten, jeg er fortsatt bare fjorten. Benet mitt er like ved hennes, men er ikke helt borti. Det er sent på høsten. Vi har møttes her ukentlig de siste to månedene. Siden vi begynte å møtes, har vi bare tatt på hverandre én gang, det var den andre gangen vi var her. Jeg holdt henne i hånden og kysset den. Jeg kan fortsatt ikke fatte at jeg gjorde det. Jeg var vel litt revet med, tror jeg. Nå tenker jeg på det hele tiden, og da mener jeg hele tiden, men jeg får meg ikke til å gjøre det på nytt. Annalise og jeg snakker og klatrer og løper, men selv når vi løper etter hverandre, fanger jeg henne aldri. Jeg nærmer meg, men så klarer jeg det ikke. Jeg lar henne aldri fange meg heller. Hun svinger med bena. Det grå skoleskjørtet er rent og pent og har skarpe folder. Huden på bena hennes er glatt og lyst gyllen, og de små hårene på lårene er dunete og lyse. Og benet mitt er bare noen millimeter fra hennes, men jeg vet at jeg ikke kan få meg til å flytte det nærmere. Jeg tvinger meg selv til å snu hodet og se på noe annet. Klippen er bratt og det er langt ned, men det går an å hoppe, siden det er sandjord under. Tretoppene svaier 24


og rasler, og det er nesten som om de prater og sladrer med hverandre, og bladene daler i små grupper. En tynn gren bugnende av blader henger like over oss, og nesten før hun rører seg, vet jeg at Annalise vil prøve å få fatt i et blad. Hun strekker ut hånden, armen og så hele kroppen, og lener seg utover kanten. Hun strekker seg for langt, men hun kommer ikke til å skade seg om hun faller – skjønt jeg burde kanskje ta fatt i henne, holde henne. Men jeg rører meg ikke. Hun ler og strekker seg enda lenger og får til slutt tak i bladet, og hun griper ermet mitt samtidig, og likevel tar jeg ikke på henne. Jeg trekker armen bakover slik at hun skal være trygg, men jeg tar ikke på henne. Hun har bladet. En liten, brun trekant fra et bjørketre. Hun holder bladet i stengelen og snurrer på det like foran ansiktet mitt. «Der fikk jeg det. Men ikke takket være deg. Jeg falt nesten.» «Jeg visste at du ville klare deg.» «Så det gjorde du?» Hun stryker bladet over nesen min, med fingrene like over leppene mine. Jeg trekker hodet bakover og vekk fra henne. «Det er til deg. Her, ta det.» «Det er bare et blad,» sier jeg. «Det er masse blader her.» «Hold frem hånden. Dette er et spesielt blad. Dette er bladet som jeg risikerte liv og lemmer for, bare for din skyld.» Jeg holder frem hånden. Jeg vil ha bladet. Hun slipper det ned i den åpne hånden min. «Du sier aldri takk, gjør du vel?» Jeg vet ikke. Det har jeg aldri tenkt over. «Og du tar aldri på meg.» 25


Jeg trekker på skuldrene. Jeg kan ikke si til henne at jeg tenker på hver millimeter som er mellom oss. «Jeg beholder bladet,» sier jeg. Og så skyver jeg fra og hopper, og lander på bakken nedenfor. Nå står jeg der nede og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg hadde håpet at hun skulle hoppe ned sammen med meg. Jeg ser opp på henne. «Kan vi snakke om noe annet?» «Hvis du kommer opp hit igjen og spør pent.» Jeg klatrer opp igjen, så fort jeg kan for å vise meg, men da jeg nesten er oppe, stanser jeg. Hun har flyttet seg til det stedet jeg vanligvis klatrer over. Hun sperrer veien for meg. Til venstre er det en annen rute som er vanskeligere, og jeg klatrer litt nedover og deretter oppover igjen, men da har hun akt seg bortover dit. «Hei,» sier hun, lener seg frem og smiler til meg. Den eneste måten jeg kan komme meg opp på nå, er å klatre over Annalise. «Unnskyld,» sier jeg. «Kan du slippe meg forbi?» Hun rister på hodet. «Hvis jeg ber pent?» Hun rister på hodet og smiler fra øre til øre. «Til å være en tøffing av en halvkode, er du egentlig ikke særlig til tøffing.» «Vær så snill, Annalise.» Jeg har ikke særlig godt tak, jeg har allerede krampe i fingrene, og tærne mine har begynt å gli. Snart kommer jeg ikke til å klare å holde meg fast lenger. «Jeg skjønner ikke hvordan du klarte å bli utvist fra skolen. Du virker så sky.» Hun snakker med læreraktig stemme. «Jeg er ikke sky.» Hun lener seg mot meg og flirer. «Bevis det.» Enten må jeg hoppe ned eller klatre over henne, og jeg 26


må velge en av delene temmelig fort, siden høyrebeinet mitt har begynt å skjelve av anstrengelse. Jeg tror jeg kan komme meg over henne hvis jeg setter hånden til høyre for benet hennes, men da må jeg på et eller annet vis trekke meg over fanget hennes og – «Jeg gleder meg til å fortelle brødrene mine om hvilken reddhare du er,» erter hun. Jeg ser opp på henne, og selv om jeg vet at hun tuller, er bare tanken på at hun forteller noe til brødrene sine nok til å gjøre meg sint. Smilet hennes forsvinner på et blunk. Jeg slipper bergveggen, snur meg i luften og slipper meg ned. «Nathan!» roper hun. «Unnskyld! Jeg skulle ikke ha …» Og så hopper hun ned ved siden av meg, lett og grasiøst som alltid. «Jeg skulle ikke ha sagt det. Det var dumt av meg.» «Hvis de noen gang finner ut at vi treffes. Hvis –» «Du vet at jeg aldri ville sagt noe til dem. Det var en dum spøk.» Jeg innser at jeg overreagerer og er i ferd med å ødelegge dagen, så jeg sparker litt i sanden og sier: «Jeg vet det.» Og så smiler jeg til henne, for jeg vil at vi skal ha det gøy igjen. «Bare ikke si til noen at jeg i virkeligheten er en pyse, greit? Og så skal jeg ikke fortelle noen om hvilken tøffing du er.» «Jeg! Tøffing?» Hun smiler igjen, og sparker i bakken hun også. Så tegner hun en lang stripe i sanden og sier: «På en skala fra tøffing her –» hun setter hælen i den ene enden – «til snill, høflig og engstelig her borte –» hun går bort til den andre enden, setter ned hælen og ser på meg – «hvor befinner jeg meg?» «Annalise, Annalise, Annalise.» Jeg mumler for meg selv mens jeg går opp og ned langs stripen. Omtrent tre fjerdedels avstand fra avmerkingen for ’engstelig’ stanser jeg og flytter meg litt nærmere den andre enden, og 27


så lenger og lenger bort helt til jeg står en tiendedels avstand fra tøffing-punktet. «Ha!» sier hun. «Du er altfor tøff for meg.» Hun knurrer til meg. «Vel, de fleste jeg går på skole med ville nok plassert meg her.» Og så hopper hun til et punkt like ved engstelig-enden. «Alle du går på skole med er feiner,» sier jeg. «Men de er likevel i stand til å kjenne igjen en snill jente når de ser henne.» «Og hvor ville de plassert meg?» Jeg flytter meg idet Annalise subber bortover stripen og stanser der jeg nettopp sto, like ved ’komplett tøffing’-punktet. «Og brødrene dine? Hvor ville de plassert meg?» Hun nøler, men så går hun forbi tøffing-enden og helt bort til bergveggen. «Feinene på skolen var redde for deg siden du banket opp folk. Du hadde rykte på deg for å være en villstyring, men de så jo at du satt stille i klasserommet, og dermed visste de at hvis de lot deg være i fred, ville du la dem være i fred.» «Men sånn tenkte ikke brødrene dine. At de skulle la meg være i fred, mener jeg.» «Nei. Men de var redde for deg også.» «De banket meg opp! Lot meg ligge bevisstløs igjen.» «Du banket opp dem først! Men det handler om mer enn det.» Hun nøler, og så sier hun: «Det handler om hvem du er. Eller hvem faren din er. Alt har å gjøre med Marcus. De er redde for ham. Alle er redde for ham.» Hun har selvsagt rett, men han kommer jo ikke akkurat til å dukke brått opp og forsvare meg om jeg havner i slåsskamp. 28


Så spør hun: «Er du redd for ham?» Jeg vet ikke – han er faren min. Han er farlig og morderisk, men han er faren min. Og jeg ønsker å møte ham. Jeg ville ikke ha ønsket det hvis jeg var redd for ham. Jeg sier: «Jeg stoler mer på deg enn på noen andre, Annalise, men hvis Rådet noen gang hører meg snakke om ham, eller får vite hva jeg føler om ham eller noe sånt … jeg kan bare ikke snakke om ham. Det vet du.» «Unnskyld, jeg skulle ikke ha spurt.» «Men jeg skal si deg hvem jeg er redd for – det er Rådet. Og brødrene dine. Hvis…» Jeg avbryter meg selv. Både hun og jeg vet at hvis de finner ut at vi treffes, så kommer vi begge til å få store problemer. «Jeg vet det,» sier Annalise. «Jeg har tidenes mest forstyrrede familie.» «Jeg tror nok min er en smule mer forstyrret enn din.» «Ikke så veldig. I det minste har du Arran og Deborah. Du har snille folk. Jeg har ingen snille folk. Altså, Connor er grei nok hvis han ikke er sammen med Niall eller –» «Du er den snille,» sier jeg. Hun smiler, men da slår det meg hvor trist og ensom hun ser ut og hvor heldig jeg er som har Arran, Deborah og bestemor. Og uten å tenke meg om tar jeg hånden hennes. Jeg tar på henne! Det overrasker meg, men det skjer, og jeg vil ikke tenke for mye på det. Hendene våre er noenlunde på størrelse med hverandre, men min er bredere, og hennes fingre er lengre og tynnere. Huden hennes er så myk og hudfarget – ikke skittfarget. «Hvordan klarer du å være så ren på hendene?» Jeg snur og vender langsomt på hånden hennes for å granske 29


den grundig. «Jeg er full av rødt støv, men dine hender har ikke engang en flekk.» «Jeg er jente. Vi jenter er kjent for å være i stand til å gjøre det utroligste, ting gutter bare kan drømme om.» Stemmen hennes er litt skjelven, og det samme er hånden hennes. Nå er jeg redd, men jeg har ikke tenkt å stanse. Jeg lar fingeren gli langs utsiden av hånden hennes der hun holder den opp i luften… Over tommelen, ned mellom tommelen og pekefingeren, så opp langs fingeren og ned på den andre siden, og så opp langs neste og ned igjen og opp og ned, og til slutt stryker jeg nedover lillefingeren hennes og ned til håndleddet hennes. «Jeg blir alltid overrasket over hvor varsom du er,» sier hun. «Du er absolutt ikke noen tøffing.» Jeg har lyst til å svare noe, men jeg kan ikke komme på noe som høres riktig ut. «Du har blitt stille igjen,» sier hun. «Er det noe galt i å være stille?» «Nei, det er vel ikke det. Det kler deg.» Hun rører på fingeren og lar den gli rundt hånden min, slik jeg gjorde med hennes. «Men hva er det du tenker på?» Jeg tenker på at jeg liker at hun gjør sånn. Det føles godt. Burde jeg si det? Jeg vet ikke. «Jeg … du er …» Hun dukker hodet ned for å se på meg. «Du prøver å skjule ansiktet,» klager hun. «Rødmer du?» «Nei!» Hun legger fingeren på siden av haken min og dreier ansiktet mitt mot seg. Jeg kjenner meg litt varm, men jeg vil ikke akkurat si at jeg rødmer. «Så søt du er,» sier hun. Søt! 30


«Selv synes jeg at jeg er litt av en tøffing.» Hun fniser og reiser seg. «Du er søt, og du er treg. Du får aldri fatt i meg.» Og så løper hun, og jeg løper etter, og den dagen, for første gang, fanger jeg henne.

Sally Green Half wild  

Nathan er den klassiske gode eller er det onde? helten. Han har endelig fått sin Gave, men han kjemper for å få den under kontroll. Samtidig...

Sally Green Half wild  

Nathan er den klassiske gode eller er det onde? helten. Han har endelig fått sin Gave, men han kjemper for å få den under kontroll. Samtidig...