Sahara av Clive Cussler

Page 1


Clive Cussler

Sahara


Clive Cussler Originalens tittel: Sahara Oversatt av Kai Holtan © 1992 Clive Cussler Norsk utgave: © N.W. Damm & Søn AS, 2005 Førte gang utgitt i Norge av Hjemmets bokforlag AS, Oslo 1996 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32581-7 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Silvia Kjølstad Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


I dyp takknemlighet til miljøkjemiker Hal Stuber, Ph.D., ved James P. Walsh & Associates, Boulder, Colorado, for at han holder øye med giftig spesialavfall og ser til at mengdene jeg utsettes for, holder seg innenfor akseptable grenseverdier.



sah a ra



s p is sro t



2. april 1865 Richmond, Virginia

Hun liksom fløt over den spøkelsesaktige aftentåken, som et veldig udyr på vei opp av selve ursuppen. Den lave silhuetten tegnet seg svart og truende mot trærne på motsatt bredd. Skyggeaktige mannsskikkelser beveget seg som gjenferd over dekk under lanternenes gåtefulle, gule glød, mens fuktighet sildret langs det grå skroget og ned i James Rivers dovne strøm. Texas rykket i fortøyningene, utålmodig som en hund som venter på å bli sluppet løs på jakt. Solide jernskodder dekket kanonportene, og det seks tommer tykke panseret på kasematten bar ingen kjennetegn. Bare et hvitt og rødt stridsflagg som hang slakt fra toppen av masten bak skorsteinen, identifiserte henne som ett av sørstatsmarinens krigsskip. For landkrabber kunne hun vel fortone seg undersetsig og stygg, men for sjøfolk hadde hun en karakter og en ynde som ikke var til å ta feil av. Hun var tøff, og hun var drepende; hun var den siste av denne spesielle konstruksjonen som la ut på en ferd mot utslettelse etter en kort, men minneverdig opptreden. Kaptein Mason Tombs sto på det fremre dekket og trakk et blått tørkle opp av lommen for å gni fukten av den klamme huden innenfor uniformskraven. Lastingen gikk langsomt, altfor langsomt. Texas ville trenge hvert eneste minutt med mørke under flukten ut mot rom sjø. Han så bekymret på mens mannskapet bannet og bakset med trekasser som de lastet om bord via landgangen og ned gjennom en åpen luke på dekk. Kassene virket påfallende tunge til å inneholde de skriftlige protokollene til den fire år gamle regjeringen. De kom fra vogner trukket av muldyr, som sto ved brygga, under streng bevokt11


ning av kamptrette overlevende som tilhørte et infanterikompani fra Georgia. Tombs vendte et urolig blikk mot Richmond bare tre kilometer lenger nord. Grant hadde brutt gjennom Lees innbitte forsvar av Petersburg, og den forkomne sørstatshæren drev nå og trakk seg tilbake mot Appomattox, og overlot konføderasjonens hovedstad til de fremrykkende nordstatsstyrkene. Evakueringen var i gang, og byen var et kaos med plyndring og opptøyer i gatene. Eksplosjoner rystet grunnen, og flammer skjøt ut i natten idet lagerbygninger og arsenaler fulle av krigsutstyr ble satt i brann. Tombs var ambisiøs og handlekraftig, en av konføderasjonens beste marineoffiserer. Han var en kortvokst mann med et pent ansikt, brunt hår og brune øyenbryn, tykt, rødt skjegg og et flinthardt blikk i de olivensvarte øynene. Som kaptein på små kanonbåter under slagene ved New Orleans og Memphis, batterisjef om bord på panserskipet Arkansas og nestkommanderende på den beryktede angrepsbåten Florida, hadde Tombs vist seg å være en farlig mann for Nordstatene. Han hadde fått kommandoen på Texas bare en uke etter at hun var ferdigstilt ved Rocketts-verftet i Richmond, og hadde under byggingen personlig forlangt og overvåket en rekke konstruksjonsendringer som forberedelse til en nesten umulig ferd nedover elven, forbi tusen nordstatskanoner. Han vendte oppmerksomheten mot ombordlastingen igjen da den siste vognen rullet vekk fra brygga og forsvant i mørket. Han trakk et ur opp av lommen, vippet opp lokket og holdt tallskiven mot en lanterne som hang fra en bryggepåle. Den viste ti på halv ni. Litt over åtte timer igjen til daggry. Ikke tid nok til å gå de siste 30 spissrotkilometerne innhyllet i mørkets beskyttende kappe. En åpen karjol trukket av et spann skimlete hester, kom rullende og stanset ved bryggen. Kusken satt stiv, uten å snu seg, mens de to passasjerene så de siste kassene bli låret ned gjennom dekksluken. Den kraftigste av de to, i sivilt tøy, lutet trett, mens den andre, i marineoffisersuniform, fikk øye på Tombs og vinket. Tombs gikk over landgangen inn på brygga, nærmet seg 12


vognen og hilste militært. «En ære, admiral, herr minister. Jeg hadde ikke ventet at noen av dere hadde tid til å komme og ta farvel.» Admiral Raphael Semmes, kjent for sine meritter som skipper på Sørstatenes piratskip Alabama, og nå sjef for James Rivers flåte av panserkledde kanonbåter, nikket og smilte gjennom en tungt vokset mustasje og et lite fippskjegg som stakk ut under underleppen. «Ikke engang et helt regiment yankees kunne ha hindret meg i å komme og se dere vel av sted.» Stephen Mallory, Sørstatenes marineminister, rakte frem hånden. «Altfor meget avhenger av dere til at vi ikke skulle ta oss tid til å ønske lykke til.» «Jeg har et godt skip og et tappert mannskap,» sa Tombs rolig. «Vi skal komme oss gjennom.» Smilet til Semmes forsvant, og øynene fikk et bekymret uttrykk. «Hvis De likevel skulle finne det umulig, må De brenne og senke skipet i den dypeste delen av elven, så arkivene våre aldri kan bli berget av unionen.» «Ladningene er på plass og klargjort,» forsikret Tombs Semmes. «Bunnskroget vil bli sprengt slik at kassene med ballast faller ned i mudderet, mens skipet fortsetter et godt stykke til for full damp før hun synker.» Mallory nikket. «Utmerket slagplan.» De to i vognen utvekslet underlig megetsigende blikk. Et pinlig øyeblikk oppsto. Så sa Semmes: «Jeg beklager å måtte pålegge Dem nok en byrde nå i siste øyeblikk, men De vil også få ansvar for en passasjer.» «Passasjer?» gjentok Tombs morskt. «Ingen som verdsetter sitt liv, håper jeg.» «Han har ikke noe valg i sakens anledning,» mumlet Mallory. «Hvor er han?» spurte Tombs og kikket rundt på brygga. «Vi er nesten klare til å kaste fortøyningene.» «Han ankommer ganske straks,» svarte Semmes. «Tør jeg spørre hvem han er?» «De vil utvilsomt dra kjensel på ham,» sa Mallory. «Og måtte også fienden gjøre det om dere blir nødt til å vise ham frem.» 13


«Jeg forstår ikke.» Mallory smilte for første gang. «De kommer til å forstå det, gutten min, det er sikkert.» «Noen opplysninger De kan ha nytte av,» sa Semmes og skiftet samtaleemne. «Spionene mine melder at vårt tidligere panserskip Atlanta, som i fjor ble kapret av yankeenes monitorbåter, er blitt satt i tjeneste av nordstatsmarinen, og patruljerer elven ovenfor Newport News.» Tombs lyste opp. «Jaha, jeg forstår. Siden Texas har omtrent samme form og størrelse, kan hun bli forvekslet med Atlanta i mørket.» Semmes nikket og rakte ham et sammenfoldet flagg. «Stjernebanneret. De trenger det til maskeringen.» Tombs tok unionsflagget og holdt det under armen. «Jeg skal få heist det opp i masten like før vi kommer til unionens artilleribatteri ved Trent’s Reach.» «Vel, lykke til med dere,» sa Semmes. «Beklager at vi ikke kan bli og se dere legge fra, men ministeren må rekke et tog, og jeg må vende tilbake til flåten og overvåke ødeleggelsen av den før yankeene er over oss.» Konføderasjonens marineminister trykte Tombs’ hånd igjen. «Blokadebryteren Fox venter ved Bermuda, klar til å bunkre kullkassene deres for den neste strekningen av ferden. Lykke til, kommandørkaptein. Konføderasjonens redning hviler i Deres hender.» Før Tombs rakk å svare, ga Mallory kusken ordre om å fortsette. Tombs løftet armen til en siste hilsen, og ble stående og forundre seg over ministerens avskjedsbemerkning. Konføderasjonens redning? Ordene ga ingen mening. Krigen var tapt. Med Sherman på vei nordover fra Carolina-statene og med Grant feiende sørover gjennom Virginia som en flodbølge, ville Lee bli fanget i unionens knipetang og bli tvunget til å overgi seg innen få dager. Jefferson Davis kom snart til å bli degradert fra president for konføderasjonen til en ganske alminnelig flyktning. Og innen noen få, korte timer hadde Texas alle muligheter for å bli det siste av sørstatsmarinens skip som led en våt død. Hvor skulle redningen ligge, selv om Texas skulle lykkes i 14


å stikke av? Tombs kunne ikke engang finne et uklart svar. Hans ordre gikk ut på å transportere regjeringens arkiver til en nøytral havn han selv valgte, og holde seg ute av syne til han ble kontaktet av en kurer. Hvordan skulle en vellykket utsmugling av byråkratiske dokumenter og protokoller på noen måte kunne forhindre Sørstatenes visse nederlag? Grublingen ble avbrutt av hans nestkommanderende, kapteinløytnant Ezra Graven. «Innlastingen er fullført og kassene på plass, sir,» kunngjorde Craven. «Skal jeg gi ordre om å kaste fortøyningene?» Tombs snudde seg. «Ikke ennå. Vi må ta med en passasjer.» Craven, en stor, brysk skotte, snakket med en pussig blanding av skotsk dialekt og slepende sørstatsaksent. «Da får han død og pine haste på.» «Er maskinsjef O’Hare klar til å legge fra?» «Maskinene har full damp.» «Og kanonmannskapene?» «Bemanner stasjonene.» «Vi holder lukene skalket til vi møter forbundsflåten. Vi har ikke råd til å risikere å miste kanon og mannskap ved et heldig skudd inn gjennom en åpen luke.» «Gutta kommer ikke til å like å måtte vende det andre kinnet til.» «Forklar dem at de lever lenger hvis –» Begge snudde seg og stirret mot land ved klapringen av hestehover. Kort etter red en sørstatsoffiser ut av mørket og frem på brygga. «Er en av dere kommandørkaptein Tombs?» spurte han med trett stemme. «Jeg er Tombs,» sa han og trådte frem. Rytteren svingte seg ned fra hesten og hilste. Han var dekket av veistøv og så utmattet ut. «En ære, sir. Jeg er kaptein Neville Brown. Jeg har ansvaret for å eskortere fangen Deres.» «Fange?» gjentok Tombs. «Jeg fikk vite at han var passasjer.» «Behandle ham som De måtte ønske.» Brown trakk likegyldig på skuldrene. «Hvor er han?» spurte Tombs for annen gang den kvelden. 15


«Like bak her. Jeg red litt foran troppen for å advare dere så dere ikke skulle bli forskrekket.» «Er mannen skrullete?» mumlet Craven. «Forskrekket over hva da?» Spørsmålet ble besvart da en lukket vogn rullet ut på brygga, omgitt av en tropp ryttere kledd i Nordstatenes blå kavaleriuniformer. Tombs skulle til å rope til mannskapet og be dem kjøre frem kanonene og stanse borderne, da kaptein Brown sindig beroliget ham. «Slapp av, kommandørkaptein. De er gode sørstatsgutter. Den eneste måten vi kunne komme oss trygt gjennom unionslinjene på, var ved å kle oss ut som yankees.» To av rytterne kløv ned, åpnet døren på vognen og hjalp passasjeren ut. En meget høy, mager mann med velkjent skjegg skrittet mødig ut på bryggeplankene. Han hadde håndjern som var festet med lenker til håndledd og ankler. Han gransket panserskipet et øyeblikk med alvorlige øyne, så vendte han seg og nikket til Tombs og Craven. «God aften, mine herrer,» sa han med et noe høyt stemmeleie. «Er det slik å forstå at jeg skal få nyte sørstatsmarinens gjestfrihet?» Tombs svarte ikke, han kunne ikke svare. Han og Craven sto naglet til stedet med et felles uttrykk av total vantro i ansiktene. «Gode Gud,» mumlet Craven omsider. «Hvis De er en forfalskning, sir, er De en meget god en.» «Nei,» svarte fangen. «Jeg forsikrer Dem om at jeg er ekte vare.» «Hvordan kan det være mulig?» spurte Tombs, aldeles tatt på sengen. Brown steg opp på hesten igjen. «Det er ikke tid til forklaringer. Jeg må føre mine menn over elven via Richmond-broen før den blir sprengt. Han er Deres ansvar nå.» «Men hva skal jeg gjøre med ham?» ville Tombs vite. «Hold ham forvart om bord til De får ordre om å løslate ham. Det er alt jeg har fått ordre om å gi beskjed om.» «Dette er vanvittig.» «Krig er vanvittig, kommandørkaptein,» sa Brown over 16


skulderen idet han sporet hesten og red av sted, fulgt av sin lille tropp forkledd som unionskavaleri. Det var ikke tid til flere avbrytelser som kunne forsinke Texas’ ferd mot helvete. Tombs vendte seg mot Craven. «Kapteinløytnant, geleid vår passasjer ned til min lugar og be maskinsjef O’Hare om å sende en mekaniker til å fjerne lenkene. Jeg akter ikke å dø som sjef på et slaveskip.» Den skjeggete mannen smilte mot Tombs. «Takk, kommandørkaptein. Jeg setter pris på Deres vennlighet.» «Takk ikke meg,» sa Tombs dystert. «Ved soloppgang kommer vi alle til å få et stevnemøte med djevelen.» Meget langsomt først, så fortere og fortere, begynte Texas å dampe nedover elven, hjulpet av sted av en to knops strøm. Ingen vind kruset vannet, og bortsett fra dunkingen fra maskinene fløt elven taus. I det bleke lyset fra en kvart måne gled hun gjennom det mørke vannet som et gjenferd, mer følt enn sett, nesten som en illusjon. Hun lot ikke til å ha noen substans, ingen masse. Bare bevegelsen røpet henne, som et spøkelsesaktig omriss som drev forbi ubevegelige bredder. Med tanke på å utføre én spesiell oppgave, én enkelt ferd, hadde konstruktørene bygd en fabelaktig farkost, det beste krigsskipet konføderasjonen hadde satt på vannet i løpet av de fire årene med krig. Hun var et fartøy med doble propeller og to maskiner, 190 fot lang, 40 fot bred, og hun stakk bare drøye tre meter dypt. De tre og en halv meter høye sidene på kasematten skrånet innover i 30 graders vinkel og var dekket med 6 tommers jernpanser oppstøttet innvendig av 12 tommer med bomull sammenpresset av 20 tommer eik og furu. Pansringen fortsatte under vannlinjen og dannet et omkransende gillingskne som stakk ut fra skroget. Texas var bestykket med bare fire kanoner, men de bet godt fra seg. To 50-kilos Blakely riflede kanoner var montert for og akter på akser som gjorde at de kunne sveipe sidelengs, mens to nitommers 32-kilos kanoner dekket babord og styrbord. I motsetning til andre slike panserskip, der maskineriet var tatt fra sivile båter, var maskinene på Texas store, kraftige og 17


splitter nye. De tunge fyrkjelene lå under vannlinjen, og de to nitommers propellene kunne skyve skroget gjennom rolig vann i 14 knop, tilsvarende vel 25 kilometer i timen – en voldsom fart ingen annen av de to marinenes kanonbåter kunne hamle opp med. Tombs var stolt av skipet sitt, men nedtrykt ved tanken på at hennes liv lett kunne bli meget kort. Likevel var han fast besluttet på at de to sammen skulle skape en verdig etterskrift til konføderasjonens svinnende ære. Han klatret opp en leider fra kanondekket og gikk inn i styrehuset, en liten konstruksjon på fremre del av kasematten, formet som en avkuttet pyramide. Han stirret ut i mørket gjennom siktgluggene, og nikket mot den underlig tause førstestyrmannen, Leigh Hunt. «Vi går for full damp hele veien ut mot havet, Mr. Hunt. De må holde øynene åpne så vi ikke grunnstøter.» Hunt, en erfaren styrmann på James River, kjente hver eneste sving og banke like godt som rynkene i sitt eget ansikt, og holdt bare blikket rettet forover og nikket. «Det lille lyset fra månen er nok til at jeg kan lese elven.» «Kanonskytterne til yankeene kommer til å dra nytte av det også.» «Sant nok, men de grå sidene våre glir i ett med skyggene langs bredden. Det skal ikke bli lett for dem å peile oss inn.» «Vi får håpe det,» sukket Tombs. Han kløv ut luken bak og stilte seg på kasematt-taket idet Texas nådde Drewry’s Bluff og seilte mellom de forankrede kanonbåtene til admiral Semmes’ James River-flåte. Mannskapene på søsterskipene hennes, Virginia II, Fredericksburg og Richmond, tunge om hjertet mens de gjorde alt klart til å sprenge skipene sine i luften, brøt plutselig ut i vill jubel da Texas feide forbi. Skorsteinen spydde ut svart røyk som la et teppe for stjernene. Konføderasjonens stridsflagg strakte seg stramt i vinden fra båtens fremdrift, som et inspirerende signal som aldri kom til å bli sett igjen. Tombs løftet luen høyt i været til hilsen. Dette var en siste drøm, som snart skulle vendes til et mareritt av bitterhet og 18


nederlag. Og likevel, det var et storslagent øyeblikk. Texas var på vei mot å bli en legende. Og så, like fort som hun var dukket opp, var hun borte rundt elvesvingen; bare kjølvannet røpet at hun hadde passert. Like ovenfor Trent’s Reach, der unionshæren hadde strukket en sperring tvers over elven og gravd ut diverse kanonstillinger, ga Tombs ordre om at nordstatsflagget skulle heises på masten. Inne i kasematten ble kanondekket klargjort. De fleste av mannskapet hadde kledd av seg på overkroppen og sto ved kanonene med lommetørkle knytt rundt pannen. Offiserene hadde tatt av seg jakkene og ruslet stille rundt på dekket i undertrøye og bukseseler. Skipslegen sendte rundt årepresser og forklarte mannskapet hvordan de skulle brukes. Fire bøtter var plassert rundt på dekket. Sand ble drysset ut for å suge opp blodet. Pistoler og kortsverd ble delt ut for å stanse eventuelle bordingsforsøk, rifler med påsatt bajonett ble ladet. Lukene til magasinet under kanondekket ble åpnet, og gangspill og taljer ble gjort klare til å heise opp prosjektiler og krutt. Medstrøms gjorde Texas 16 knop da baugen braste inn i den flytende sperren. Hun strømmet videre, ut i fritt vann, nesten uten en skramme på jernvedderen som var boltet til baugen. En våken unionsvaktpost oppdaget Texas da hun smatt ut av mørket, og avfyrte musketten. «Stopp skytingen, for Guds skyld! Stopp skytingen!» ropte Tombs fra taket på kasematten. «Hvilket skip er dere?» ropte en stemme fra bredden. «Vi er Atlanta, din idiot. Gjenkjenner dere ikke deres eget skip?» «Når kom dere opp elven?» «For en time siden. Vi har ordre om å patruljere opp til sperringen og tilbake til City Point.»1 Bløffen virket. Unionsvaktpostene langs bredden virket beroliget. Texas gled videre uten ytterligere forstyrrelser. Tombs trakk et dypt lettelsens sukk. 1

General Grants forsyningshavn på James River.

19


Han hadde nærmest regnet med at en haglskur av skudd skulle hamre mot skipet. Nå som den faren var midlertidig unngått, var det eneste han fryktet, at en mistenksom unionsoffiser skulle telegrafere en advarsel oppover og nedover elven. Femogtyve kilometer nedenfor sperringen begynte hellet til Tombs å svinne idet en lav, truende masse tårnet i mørket lenger fremme. Unionens skip i monitor-klassen, Onondaga, med doble kanontårn, 11 tommer tykt panser på disse tårnene, 5 1/2 tomme på selve skroget, og med to kraftige 15-tommers Dahlgren glattløpede kanoner og to 75-kilos Parrot riflede, lå forankret ved vestbredden, med akterstavnen vendt med strømmen. Hun bunkret kull fra en lekter som lå fortøyd inntil styrbord side.2 Texas var nesten på høyde med henne da en kadett som stod på toppen av det fremre kanontårnet, fikk øye på Sørstatenes panserskip og slo alarm. Mannskapet stanset i kullastingen og kikket mot panserskipet som kom ut av natten. Kaptein John Austin på Onondaga nølte et øyeblikk, i tvil om hvorvidt et opprørsskip kunne ha kommet så langt ned James River uten å være blitt avslørt. Dette øyeblikket kostet ham dyrt. Da han skrek til mannskapet om å gjøre klar kanonene, passerte Texas tverrskips, et snaut steinkast unna. «Legg bi!» ropte Austin, «ellers åpner vi ild og blåser dere av vannet!» «Vi er Atlanta!» hylte Tombs tilbake, og drev maskepiet til siste slutt. Austin lot seg ikke lure, selv ikke av det plutselige synet av unionsflagget på masten til inntrengeren. Han ga ordre om å åpne ild. Det fremre kanontårnet kom for sent i virksomhet. Texas hadde allerede feid forbi og ut av skuddvinkelen. Men de

Den originale Monitor var bare den første i sin klasse. Nesten ytterligere seksti ble bygd i varierende utførelse så sent som til 1903.

2

20


to 15-tommers Dahlgren inne i Onondagas bakre kanontårn spyttet ild og røyk. I rett skuddlinje kunne nordstatskanonene ikke bomme, og gjorde det heller ikke. Prosjektilene traff sidene på Texas som sleggeslag og smadret den øvre, bakre delen av kasematten i en eksplosjon av jern og tresplinter, som slo ned syv mann. Omtrent på samme tid skrek Tombs en ordre ned gjennom den åpne takluken. Portene gled til side, og Texas serverte tre bredsider inn i Onondagas kanontårn. En av de 50-kilos Blakely-granatene krasjet inn en åpen luke, eksploderte mot en Dahlgren og forårsaket et utbrudd av røyk og flammer og en grusom massakre inne i tårnet. Ni mann ble drept, og elleve hardt såret. Før kanonene på noen av fartøyene kunne lades om, hadde opprørsskipet smeltet inn i natten igjen, og dampet trygt rundt neste sving i elveløpet. Det fremre tårnet på Onondaga avfyrte blindt en farvelsalve, men granatene vislet høyt bak den flyktende Texas. I desperasjon fikk kaptein Austin mannskapet til å lette anker og vende 180 grader. Det var en fåfengt manøver. Monitorens toppfart var så vidt over 7 knop. Hun hadde ingen mulighet til å jage og ta igjen opprørsfartøyet. Tombs ropte rolig til kapteinløytnant Craven. «Mr. Craven, vi trenger ikke lenger skjule oss under fiendens flagg. Vær vennlig å heise konføderasjonens banner, og lukk kanonportene.» En ung kadett løp ivrig bort til masten og løsnet fallet, firte stjernebanneret og sendte opp flagget med diagonale streker og stjerner på en bakgrunn av hvitt og rødt. Craven sluttet seg til Tombs oppe på kasematten. «Nå som ryktet er løs,» sa han, «blir det ingen lystseilas mellom her og havet. Vi kan hanskes med hærens batterier langs bredden. Artilleriet deres er ikke kraftig nok til å lage annet enn bulker i panseret vårt.» Tombs stirret betenkt over baugen mot den svarte elven som rettet seg ut foran dem. «Forbundsflåtens kanoner som venter på oss ved elvemunningen, er den største faren.» 21


En sperreild brøt løs fra bredden nesten før han hadde snakket ut. «Jaha, så er det i gang,» bemerket Craven filosofisk og skyndte seg tilbake til posten på kanondekket under. Tombs forble stående sårbar bak styrehuset for å dirigere skipets bevegelser i forhold til eventuelle forbundsfartøyer som blokkerte elven. Granater fra usynlige batterier og muskettild fra skarpskyttere begynte å hagle over Texas som et uvær. Men selv om mannskapet bannet og slet i bisselet, holdt Tombs kanonportene lukket. Han så ingen grunn til å sette mennenes liv i fare og kaste bort verdifull ammunisjon på en usynlig fiende. I ytterligere to timer utholdt Texas angrepene. Maskinene gikk stødig og ga henne en hastighet på et par knop over beregnet marsjfart. Kanonbåter av tre dukket opp, avfyrte sine bredsider og prøvde å ta opp jakten, men Texas ignorerte dem som småirriterende mygg og føk forbi som om de lå stille i vannet. Plutselig kom det velkjente omrisset av Atlanta til syne, forankret med bredsiden tvers over elven. Styrbord kanoner fyrte løs da utkikken gjenkjente det pågående opprørsuhyret som hadde kurs for dem. «Hun visste vi var på vei,» mumlet Tombs. «Skal jeg styre rundt henne, skipper?» spurte førstestyrmann Hunt, og fremviste en bemerkelsesverdig sindighet ved roret. «Nei, Mr. Hunt,» svarte Tombs. «Treff henne like foran akterstavnen.» «Pløye henne unna vei,» svarte Hunt forstående. «Ja vel, sir.» Hunt ga rattet en kvart omdreining og siktet baugen på Texas like foran akterenden på Atlanta. To skudd fra det tidligere konføderasjonsskipets 8-tommers kanoner boret seg inn i kasematten som raskt nærmet seg, fikk panseret til å sprekke og skjøv den indre treforsterkningen nesten en fot inn så tre mann ble såret av rystelsen og splintene. Avstanden mellom skipene ble raskt mindre, og snart begravde Texas 10 fot av jernbaugen inn i skroget på Atlanta, og deretter opp og ut gjennom dørken, så ankerkjettingen akter 22


røk og fartøyet ble skjøvet 90 grader rundt, samtidig som dekket ble presset ned under vannflaten. Elvevann strømmet inn i kanonportene på unionens panserskip, og snart var hun i ferd med å forsvinne ut av syne idet Texas bokstavelig talt kjørte over henne. Kjølen på Atlanta sank ned i elvebunnen, og hun rullet rundt på siden samtidig som de vilt kvernende propellene til Texas spant bare tommer fra det oppvendte skroget, sparket seg forbi og ut i klart farvann. De fleste om bord på Atlanta kom seg ut av kanonportene og lukene før hun gikk under, men minst tyve mann ble med ned. Tombs og skipet hans braste videre i et desperat forsøk på å nå friheten. Kampen fortsatte vedvarende idet Texas ristet av seg den konstante ildgivningen og de forfølgende kanonbåtene. Telegraflinjene langs James River summet med meldinger om panserskipet som var på vei, samtidig som en stigende bølge av kaos og fortvilelse rammet landbatteriene og marinefartøyene som var fast besluttet på å stanse og senke henne. Prosjektiler og granater slo kontinuerlig mot panseret på Texas med en kraft som fikk henne til å riste fra baug til akter. Et 50-kilos skudd fra en Dahlgren montert høyt oppe på en voll ved Fort Hudson, slo inn i styrehuset så rystelsen svimeslo førstestyrmann Hunt, mens splinter som fløy inn gjennom siktgluggene, fikk blodet hans til å renne. Men han ble tappert stående ved rattet og holdt skipet på stø kurs midt i elveleiet. Himmelen begynte å lysne i øst da Texas tordnet ut av James River, forbi Newport News og inn i den brede elvemunningen med dypere vann ved Hampton Roads, der slaget mellom Monitor og Merrimack hadde stått tre år tidligere. Det lot til at hele forbundsflåten lå oppmarsjert og ventet på dem. Alt Tombs kunne se fra sin posisjon oppe på kasematten, var en skog av master og skorsteiner. Tungt bestykkede fregatter og slupper til venstre, monitorer og kanonbåter til høyre. Og bortenfor der var den smale kanalen mellom de massive kanonene fra Fortress Monroe og Fort Wool blokkert av New Ironsides, et formidabelt fartøy med panserkledd konvensjonelt skrog, utstyrt med 18 kraftige kanoner. 23


Omsider ga Tombs ordre om at portene skulle åpnes og kanonene kjøres ut. Texas var ferdig med å unnlate å gjøre motstand. Nå skulle forbundsflåten få kjenne giften fra huggtennene hennes. Under hurrarop løsnet og siktet mannskapet inn kanonene, med tennpatronene lagt inn, låsene åpnet og kanonsjefene parate ved avtrekkssnorene. Craven vandret rolig gjennom skipet, smilte og spøkte med mannskapet, spanderte oppmuntrende ord og råd og vink. Tombs kom ned og holdt en kort tale, med skarp brodd mot fienden og optimistiske løfter om all julingen hardbarkede og sanne sørstatsgutter snart skulle servere de feige yankeene. Og så, med teleskopet under armen, vendte han tilbake til posisjonen sin bak styrehuset. Unionsstyrkenes kanonmannskaper hadde god tid til å forberede seg. Kodesignaler om å gi ild når Texas kom innen skuddhold, ble heist. For Tombs, der han stirret gjennom teleskopet, fortonet det seg som om fienden fylte hele horisonten. Det lå en uhyggelig, forhekset stillhet over vannet mens ulvene ventet på at byttet skulle seile inn i det som så ut som en sikker felle. Kontreadmiral David Porter, undersetsig og skjeggete, med uniformsluen bestemt på plass, sto på en våpenkiste der han hadde oversikt over kanondekket på flaggskipet sitt, trefregatten Brooklyn, mens han gransket røyken fra opprørsskipet som nærmet seg i det begynnende daggryet. «Her kommer hun,» sa kaptein James Alden, kommandør på Porters flaggskip. «Og hun kommer som en djevel rett mot oss.» «Et prektig og edelt fartøy på vei mot sin egen grav,» mumlet Porter da Texas fylte linsene i teleskopet hans. «Det er et syn vi aldri mer får skue.» «Hun er nesten innen skuddhold,» meldte Alden. «Ingen grunn til å kaste bort gode skudd, Mr. Alden. Gi kanonmannskapet ordre om å la hvert eneste skudd telle.» Om bord på Texas ga Tombs ordre til førstestyrmannen, som sto tappert til rors uten å ense blodet som dryppet fra venstre tinning. «Hunt, gå så nær de opplinjerte trefregattene som De våger, slik at panserskipene vil 24


nøle med å skyte av frykt for å treffe sine egne fartøy.» Det første skipet i de to linjene var Brooklyn. Tombs ventet til han var innen sikkert skuddhold før han ga ordre om å åpne ild. Texas innledet utvekslingen med den 50-kilos Blakelyen i baugen, ved at den skjøt en armert granat som hylte over vannet og traff fregatten, knuste fremre reling og eksploderte mot en diger Parrott riflet kanon og drepte alle mann innen en radius på tre meter. Monitoren Saugus med ett kanontårn åpnet ild med sin doble 15-tommers Dahlgren mens Texas styrte mot fiendens oppstilling. Begge kulene gikk for lavt, de spratt bortover vannflaten som steiner og sendte opp kaskader med sprut. Så ga de andre monitorene ild; Chickasaw – som nylig var vendt tilbake fra Mobil Bay, der hun hadde hjulpet til med å tvinge det mektige sørstatspanserskipet Tennessee til å overgi seg – rettet sammen med Manhattan, Saugus og Nahant inn kanonene, åpnet babord luker og sendte ut en voldsom sperre av ild som hamret mot kasematten på Texas. Resten av flåten sluttet seg til, og pisket opp vannet rundt den fremfusende kanonbåten til en sydende heksegryte. Tombs ropte ned takluken til Craven. «Vi klarer ikke å skade monitorene! Besvar ilden bare med styrbord kanon. Sving kanonene for og akter for ild mot fregattene!» Craven utførte kapteinens ordrer, og kort etter svarte Texas med granater som eksploderte gjennom eikeskroget på Brooklyn; én granat detonerte i maskinrommet, drepte åtte mann og såret et dusin andre. En annen feide vekk et mannskap som febrilsk senket løpet på en 16-kilos glattboret kanon. Og en tredje eksploderte på det tallrikt bemannede dekket og forårsaket ytterligere blod og ødeleggelser. Hver eneste kanon på Texas ble tatt i bruk. Opprørsmannskapet ladet og fyrte med drepende presisjon. De trengte knapt å kaste bort verdifulle sekunder på å sikte. De kunne ikke bomme. Yankee-skip lot til å dekke alt som kunne sees gjennom kanonportene. Luften ved Hampton Roads ble fylt med brakene fra kalde kanonkuler, eksploderende granater, koniske kardesker, og til 25


og med muskettkuler fra slengskudd som nordstatsgaster i stilling høyt oppe i riggene fyrte av. Tykk røyk innhyllet snart Texas og gjorde det vanskelig for fiendens kanonmannskap å få godt sikte. De skjøt mot munningsflammene og hørte hvinet da skuddet traff pansringen og rikosjetterte ut av røyken. Tombs fikk fornemmelsen av å ha seilt inn i en vulkan i utbrudd. Texas hadde nå passert Brooklyn, og sendte av sted et farvelskudd fra akterkanonen, det suste så tett forbi admiral Porter at luftdraget fikk ham til å miste pusten et øyeblikk. Han var rasende over hvor lett opprørsskipet bøyde av fra bredsiden Brooklyn fyrte mot henne. «Gi flåten signal om å omringe henne og kjøre henne i senk!» beordret han kaptein Alden. Alden lystret, men visste at det var temmelig fåfengt. Hver eneste offiser var lamslått av panserskipets utrolige fart. «Hun går litt for hurtig til at noen av båtene våre kan ramme henne rett på,» sa han blekt. «Jeg vil ha den fordømte skuta senket!» snerret Porter. «Hvis hun ved et mirakel skulle komme forbi oss, greier hun aldri å unnslippe fortene og New Ironsides,» trøstet Alden sin overordnede. Som for å understreke dette, åpnet monitorene ild da Texas passerte klar av Brooklyn og brøt ut i åpent vann foran Colorado, den neste fregatten i stilling. Texas ble rammet av et hylende dødens galehus. Nordstatenes kanonskyttere begynte å sikte mer presist. Et par tunge kanonkuler slo inn like akter for styrbord kanon med et voldsomt brak. Røyk brøt ut inne i kasematten da 38 tommer med jern, tre og bomull ble trykt en meter innover. Nok et skudd hamret inn et digert krater under skorsteinen, fulgt av en granat som traff på nøyaktig samme sted, brøt gjennom den allerede skadede pansringen og eksploderte inne på kanondekket med fryktelig virkning; den drepte seks og såret elleve mann, og antente det opptrevlede treverket og bomullen. «Pokker også!» brølte Craven, der han sto alene midt i en haug av falne, med håret svidd, klærne opprevet og venstre 26


arm brukket. «Få tak i slangen fra maskinrommet og slukk den satans brannen.» Maskinsjef O’Hare stakk hodet opp fra maskinromluken. Ansiktet hans var svart av kullstøv og grimet av svette. «Hvor ille er det?» spurte han med forbløffende rolig stemme. «Det har du ikke godt av å få vite,» skrek Craven til ham. «Sørg bare for å holde maskinene i gang.» «Blir ikke lett. Karene mine detter omkull av varmen. Det er hett som i helvete her nede.» «Betrakt det som bra trening før vi alle skal dit,» glefset Craven tilbake. Så smalt nok en enorm neve av en granat mot kasematten med en øredøvende eksplosjon som ristet Texas like til kjølen. Det var faktisk ikke én eksplosjon, men to, så samtidige at de ikke kunne skjelnes fra hverandre. Fremre babord hjørne av kasematten ble hugd opp som av en enorm kjøttøks. Massive stykker med jern og treverk ble vridd og splintret i et smell som nedla mannskapet på fremre Blakely-kanon. Nok en granat skar seg inn gjennom pansringen, eksploderte inne på sykestuen og drepte skipslegen og halvparten av de sårede som ventet på behandling. Kanondekket minnet nå om et slaktehus. Det en gang plettfrie dekket var svart av krutt og rødt av blod. Texas led. Der hun raste frem gjennom drapsmarken ble hun hamret til skrap. Livbåtene var blitt skutt vekk sammen med begge mastene, og skorsteinen var perforert. Hele kasematten, for og akter, var et eneste grotesk kaos av forvridd og opprevet jern. Tre av damprørene var blitt kuttet av, og hastigheten hadde sunket med en tredjedel. Men hun var langt fra krøpling. Maskinene banket fortsatt stødig i vei, og tre kanoner herjet ennå med forbundsflåten. Den neste bredsiden fra henne pisket gjennom treskroget på den gamle hjuldamper-fregatten Powhatan så en av kjelene om bord eksploderte og maskinrommet ble smadret. Dette forårsaket det største mannefallet blant forbundsskipene den dagen. Tombs var også hardt såret. En granatsplint hadde gått inn i et lår, og en kule hadde skåret en flenge i venstre skulder. 27


Likevel ble han sinnssykt nok stående sammenkrøpet og fullt synlig bak styrehuset, der han skrek anvisninger til førstestyrmann Hunt. De var nesten gjennom helvetet nå. Han stirret fremover mot New Ironsides, som lå på tvers i kanalen med den formidable bredsiden ladet og innsiktet mot Texas, som raskt nærmet seg. Han gransket kanonene på Fortress Monroe og Fort Wool, fremrullet og skuddklare, og skjønte med tungt hjerte at de umulig kunne bryte gjennom. Texas kunne ikke ta mer. Nok et mareritt av kanonsalver, og skipet hans ville bli redusert til en maktesløs, såret holk ute av stand til å kunne unngå å bli endelig ødelagt av yankeemonitorene som hadde tatt opp jakten. Og han tenkte på mannskapet. Menn som ikke lenger brydde seg om å overleve, menn som var blinde for alt annet enn å lade og avfyre kanonene og holde dampen oppe på maskinene. De som fortsatt levde, hadde overgått seg selv; de ignorerte de døde og utførte sin plikt. All kanonild var opphørt nå, og erstattet av en uhyggelig stillhet. Tombs rettet teleskopet mot dekket på New Ironsides. Han fikk øye på noe som antagelig var kapteinen, lent over en pansret rekke mens han stirret tilbake på ham gjennom kikkert. Det var da han la merke til tåkebanken som kom drivende inn fra havet, gjennom munningen av Chesapeake Bay bortenfor fortene. Hvis de ved et eller annet mirakel kunne nå og forsvinne inn i den grå kappen, kunne de unnslippe Porters ulvebande. Tombs tenkte på Mallorys ord om å vise frem passasjeren. Han ropte ned gjennom den åpne luken. «Mr. Craven, er De der?» Hans nestkommanderende dukket opp nedenfra og stirret opp gjennom luken, med et ansikt som lignet det til et slags uhyggelig gjenferd, dekket med svartkrutt, blod og svidd kjøtt. «Jeg er her, sir, og skulle så inderlig ønske jeg ikke var det.» «Hent passasjeren vår opp fra lugaren min. Og lag et hvitt flagg.» Craven nikket forstående. «Ai-ai, sir.» Den gjenværende 32-kilos bredsiden og den fremre Blakelyen ble tause da forbundsflåten falt av bak dem og de ikke lenger kunne stille siktene sine mot et godt mål. 28


Tombs aktet å satse alt på ett desperat kort, den siste giv. Han hadde vondt i sårene, men de svarte øynene hans brant like klart som før. Han ba til Gud om at også kommandantene på fortene hadde teleskopene rettet inn på Texas, slik kapteinen på New Ironsides hadde. «Styr mellom baugen på panserskipet og Fort Wool,» anviste han Hunt. «Mellom baugen og fortet, sir,» svarte Hunt bekreftende. Tombs snudde seg da fangen klatret langsomt opp leideren til taket på den herjede kasematten, fulgt av Craven, som bar en hvit duk fra offiserkvarteret festet til et kosteskaft. Mannen virket eldre enn årene tilsa. Ansiktet var dradd og innhult under en mager blekhet. Han var en mann som var utbrent og utslitt etter år med stress. De dyptliggende øynene hans glimtet av medfølende bekymring da han så den blodstenkede uniformen til Tombs. «De er hardt såret, kommandørkaptein. De burde søke legehjelp nedenunder.» Tombs ristet på hodet. «Det er det ikke tid til. Vær vennlig å gå opp på styrehustaket og still Dem slik at De kan bli sett.» Fangen nikket. «Ja, jeg forstår planen Deres.» Tombs flyttet blikket tilbake til panserskipet og fortene da et kort flammeblaff, fulgt av en røyksky og hylet av et prosjektil, brøt ut fra festningsvollene på Fortress Monroe. En kaskade av vann sprutet opp og ble hengende hvit og grønn et øyeblikk før den falt ned igjen. Tombs la skulderen ubønnhørlig mot den høye mannen og dyttet ham opp på styrehustaket. «Vær vennlig å skynde Dem, vi er kommet innenfor skuddhold.» Så snappet han til seg det hvite flagget fra Craven og viftet det frenetisk med den friske armen. Om bord på New Ironsides stirret kommandørkaptein Joshua Watkins rolig gjennom det lange teleskopet. «De har tatt frem det hvite flagget,» sa han forbløffet. Hans nestkommanderende, kapteinløytnant John Crosby, nikket der han stirret gjennom en messingkikkert. «Forbannet merkelig av dem å overgi seg etter julingen de ga flåten vår.» 29


Plutselig tok Watkins teleskopet vekk fra øyet i økende vantro, sjekket linsene for flekker, og da han ikke fant noen, stilte han det inn på den slagherjede opprørsbåten igjen. «Men hvem i all verden –» Kommandørkapteinen tidde for å skarpstille linsen. «Gode Gud,» mumlet han undrende. «Ta en titt øverst på styrehuset deres.» Det skulle mye til for å forstyrre Crosbys stålsatte ro, men nå fikk ansiktet hans et totalt uforstående uttrykk. «Det ser ut som … men det kan jo ikke være mulig.» Kanonene på Fort Wool åpnet ild, og vannet sprutet opp som gardiner rundt Texas så hun nesten ble usynlig. Så brøt hun gjennom dusjen, storslagen og utholdende, og strømmet videre. Watkins stirret fascinert på den høye, tynne mannen som sto på styrehustaket. «Herregud, det er haml» Han senket teleskopet og vendte seg mot Crosby. «Gi fortene signal om å stoppe skytingen. Øyeblikkelig, mann!» Kanonene på Fortress Monroe fulgte eksempelet fra Fort Wool, og sendte en strøm av skudd mot Texas. De fleste gikk for høyt, men to eksploderte mot panserskipets skorstein og boret hull i de runde sidene. Hærens artillerister ladet desperat om, alle håpet å bli den som avleverte det avgjørende skuddet. Texas var bare to hundre meter unna da kommandantene på fortene lystret signalet til Watkins, og kanonene ble tause én for én. Watkins og Crosby løp frem til baugen på New Ironsides, akkurat tidsnok til å få et klart og tydelig syn av de to mennene i blodige sørstatsuniformer og den skjeggete mannen i krøllete, sivile klær som sendte dem et fast blikk, og deretter løftet armen i en trett og alvorsfull hilsen. De sto helt urørlige, og visste med sjokkert visshet at dette synet for alltid kom til å være etset inn i minnet deres. Og på tross av stormene som utvilsomt kom til å rase om dem, var de og hundrevis av andre menn på skipet, samt de som sto på murene på fortene, aldri et øyeblikk i tvil om hvem de så stå midt oppe på konføderasjonens medtatte panserskip den morgenen. Nesten tusen mann sto i hjelpeløs beven og så på mens Texas 30


dampet forbi, med røyk strømmende ut av de tause kanonportene, og med det flagrende, opprevne, fillete flagget bundet til en bøyd reling. Ikke en lyd eller et skudd hørtes da hun gled inn i den grå tåkebanken og forsvant av syne for alltid.



f o rta p t



10. oktober 1931 Det sørvestlige Sahara

Kitty Mannock hadde en forunderlig følelse av å fly på strak kurs mot ingenting. Hun var fløyet vill, totalt og fullstendig uten anelse om hvor hun befant seg. I to timer var hun og det lette, lille flyet hennes blitt kastet rundt i luften av en voldsom sandstorm som utelukket enhver mulighet for å se ørkenen under. Alene under den tomme, usynlige himmelen kjempet hun mot merkelige blendverk som lot til å danne seg i den brune skyen som omga henne. Kitty vippet hodet bakover og så opp gjennom den øvre frontruten. Solens oransje glød var helt utradert. Og så, for kanskje tiende gang på like mange minutter, senket hun sidevinduet og kikket ut over cockpitkanten, uten å se annet nedenfor enn den veldige, virvlende sandskyen. Høydemåleren viste 1500 fot, høyt nok til å gå klar av alt, bortsett fra de mest ragende sandsteinplatåene i Adrar des Iforas, en forlengelse av den fjellrike Ahaggarkjeden i Saharaørkenen. Hun måtte stole på instrumentene for å hindre flyet i å gli inn i spinn. Ved fire anledninger siden hun kom inn i den blindende stormen, hadde hun registrert synkende høyde og økende forandring i kurs, sikre tegn på at hun begynte å sirkle mot bakken. Våken for faren hadde hun hver gang rettet flyet opp uten uhell, ved å krenge til kompasset skalv tilbake til en sørlig kurs på 180 grader. Kitty hadde prøvd å følge den transsahariske ørkenveien, men mistet den av syne kort etter at hun støtte på sandstormen som kom rullende uten varsel fra sørøst. Uten å kunne se bakken hadde hun ingen anelse om avdriften, og visste ikke hvor langt vinden hadde skjøvet henne ut av kurs. Hun svingte 35


mot vest for å øke avdriften, i et fåfengt forsøk på å fly rundt stormen. Hun kunne ikke gjøre annet enn å brase videre gjennom det enorme havet av truende, konturløs sand. Det var denne strekningen Kitty hadde fryktet mest. Hun anslo at hun hadde ytterligere 650 kilometer igjen å fly før hun kom til Niamey, hovedstaden i Nigeria. Der skulle hun tanke opp før hun fortsatte den rekordlange turen til Cape Town i Sør-Afrika. En trett nummenhet begynte å krype inn i armer og ben. Det uopphørlige brølet fra motoren og vibrasjonene fra den begynte å kreve sitt. Kitty hadde vært nesten syvogtyve timer i luften siden hun tok av fra flyplassen ved Croydon, en forstad til London. Hun hadde flydd fra Englands råklamme tåke til Saharas tørre brennovn. Om tre timer ville mørket falle på. Den ugunstige vinden fra sandstormen sakket flyets hastighet til 150 kilometer i timen, 40 mindre enn marsjfarten på 190 kilometer i timen som hennes gamle, pålitelige Fairchild FC-2W var god for. Flyet var et monoplan med overliggende vinger og lukket cockpit og kabin, drevet av en Pratt & Whitney 410 hesters radialmotor. Maskinen, med plass til fire passasjerer, hadde tidligere tilhørt Pan American-Grace Airways og fløyet postrute mellom Lima og Santiago. Da den ble tatt av ruten til fordel for en mer avansert modell som kunne ta seks passasjerer, hadde Kitty kjøpt den og installert ekstra bensintank i passasjerkabinen. Deretter satte hun langdistanserekord fra Rio de Janeiro til Madrid i 1930, som første kvinne som hadde fløyet over SørAtlanteren. Nok en time gikk mens hun slet for å holde seg på planlagt kompasskurs mot den slitende vinden. Fin sand trengte inn i kabinen og invaderte de skjøre membranene i øyne og nesebor. Hun gned seg i øynene, men det gjorde bare ubehaget større. Verre var det at hun hadde vansker med å se skikkelig. Hvis hun ble blind og ikke kunne avlese instrumentene, var det slutt. Hun trakk frem en liten feltflaske fra under setet, skrudde av korken og plasket vann i ansiktet. Hun følte seg forfrisket og blunket voldsomt med øynene; den våte sanden rant ned36


over kinnene og tørket på et øyeblikk i den sterke heten. Synet ble bedre, men øynene føltes som om det var stukket nåler i dem. Plutselig merket hun noe, et ørlite øyeblikk av lyd som var ute av rytme, eller kanskje en kort stillhet midt i vinden og duren fra motoren. Hun bøyde seg frem og gransket instrumentene. Alle målere viste normalt. Hun sjekket drivstoffviserne. Alle ventiler var i korrekt posisjon. Til slutt tilskrev hun det hele et omtåket sanseapparat. Men så kom det ørlille oppholdet i lyd igjen. Hun anspente seg, med alle sanser innstilt på hørselen. Mellomrommene mellom det normale og det unormale ble kortere nå. Hjertet sank i henne da hun gjenkjente svikt i en tennplugg i en av sylindrene. Så begynte tennpluggene å kutte ut én etter én. Motoren tok til å hoste stygt, og turtallviseren drattet langsomt bakover. Noen øyeblikk senere kuttet motoren helt ut, og propellen stanset. Den brå stillheten fra eksosmanifoldene traff henne som en sjokkbølge. Den eneste lyden nå var stønnet fra vinden. Kitty var ikke i tvil. Hun skjønte utmerket godt hvorfor motoren hadde sviktet. Den konstante sperreilden av sand hadde kvalt forgasseren. De første sekundene med lamslått frykt passerte raskt idet Kitty begynte å overveie sine begrensede muligheter. Hvis hun på en eller annen måte klarte å foreta en vellykket landing, kunne hun vente til stormen la seg, og antagelig greie å reparere motoren. Flyet begynte å dale, og hun smøg stikka fremover for å begynne glideflukten ned mot ørkenen under. Det ville ikke bli første gang hun landet uten motorkraft. Hun hadde minst syv slike erfaringer på nakken, hadde krasjet ved to av tilfellene, og spasert vekk fra begge med bare noen kutt og skrammer. Men hun hadde aldri prøvd en motorløs landing i det svake halvlyset i en sandstorm. Kitty holdt stikka fast med én hånd, mens hun monterte på seg et par beskyttelsesbriller med den andre, slo ned sidevinduet og stakk hodet ut. Nedover fløy hun, uten å se, og prøvde desperat å forestille seg hvordan forholdene på bakken kunne være. Selv om hun var sikker på at det meste av ørkenen var rimelig flat, visste 37


hun også at det fantes skjulte erosjonsgrøfter og høye sanddyner som bare ventet på å smadre den fallende Fairchilden med dens kvinnelige pilot. Kitty fikk følelsen av å rekke å bli fem år eldre før det golde terrenget omsider kom til syne bare litt over tredve fot nedenfor understellet. Marken var sandete, men virket fast nok til at hjulene kunne rulle på den. Og det beste av alt, den virket innbydende glatt. Hun flatet ut, og Fairchildens store hjul fikk bakkekontakt, spratt to ganger, tre ganger, og rullet deretter uten problemer bortover sanden mens farten avtok. Kitty hadde akkurat suget inn luft for å slippe ut et gledeshyl, da grunnen helt plutselig ble borte foran henne. Fairchilden seilte utfor kanten på en skrent og falt som en stein ned i et dypt, trangt, uttørket elveleie. Hjulene knaste inn i hardpakket sand, og understellet kollapset. Fremdriftskraften kastet flyet mot den motsatte veggen i leiet i et splintrende brak av brukne vingestag og opprevet skrog. Propellen knakk da motoren ble trykt inn og brakk en av anklene til Kitty og vred kneet hennes. Hun ble kylt fremover. Sikkerhetsselen skulle ha holdt henne på plass, men hun hadde glemt å stramme spennene, og overkroppen hennes ble kastet frem så hodet dundret mot rammen på frontruten. Hun sank inn i et dypt mørke. Nyheten om Kitty Mannocks forsvinning fór verden rundt noen timer etter at hun ble meldt forsinket til mellomlandingen ved Niamey. En redningsaksjon i stor skala var umulig. Det måtte bli et spedt forsøk. Ørkenområdet der Kitty ble borte, var stort sett ubebodd og sjelden besøkt av mennesker. Det fantes ikke et eneste fly innen et par hundre mils omkrets. En hær av mannskap og utstyr eksisterte ganske enkelt ikke i ørkenen i 1931. Leting ble igangsatt morgenen etter av en liten, motorisert enhet i den franske fremmedlegionen som var stasjonert i det som den gang var Fransk Sudan, ved oasen Takaldebey. Idet de antok at hun hadde fulgt den transsahariske ørkenveien, arbeidet de seg nordover, mens en del menn og to biler fra et fransk handelskompani ved Tessalit lette sørover. 38


De to letemannskapene møttes på bilveien to dager senere, uten å ha sett vrak eller lyssignaler i natten. De laget manngard som sveipet i 30 kilometers bredde på begge sider av veien og prøvde igjen. Etter ti dager uten tegn til den savnede piloten, var sjefen for legionavdelingen ikke optimistisk. Ingen mann eller kvinne kunne ha overlevd så lenge uten mat og vann i den solsvidde ørkenen, rapporterte han. Kitty måtte ganske sikkert ha omkommet. I alle store byer ble det holdt minnegudstjenester for en av flyvningens høyest skattede piloter. Kitty ble betraktet som en av de tre største kvinnelige flyvere, sammen med Amelia Earhart og Amy Johnson, og en hel verden som hadde fulgt hennes meritter med begeistring, sørget nå over henne. Hun var en nydelig kvinne med dypblå øyne og svart, flommende hår som rakk henne til livet når det hang løst. Hun var datter av velstående sauebønder utenfor Canberra i Australia. Etter å ha avlagt eksamen ved en høyere pikeskole hadde hun tatt flytimer. Overraskende nok støttet foreldrene henne i lysten til å fly, og kjøpte et brukt Avro Avian biplan med åpen cockpit og en 80-hesters Cirrus-motor til henne. Seks måneder senere hadde hun, selv om hun ble bønnfalt om å holde seg hjemme, fløyet over Stillehavet til Hawaii ved å mellomlande på øyer. Hun landet under stor jubel fra en menneskemengde som med spenning hadde ventet på hennes ankomst. Med solbrunt ansikt, oljeflekket kakiskjorte og shorts hadde Kitty nølende smilt og vinket, forbløffet over den uventede mottagelsen. Hun fortsatte med å vinne hjertene til millioner av mennesker, og kom på alles lepper med sine rekordflyvninger over hav og kontinenter. Dette skulle ha vært hennes siste langdistanseforsøk før hun giftet seg med en ungdomskjæreste som drev en naboranch i Australia. Etter at hun nå mestret luftrommet, var glansen liksom gått av det hele, og hun så frem til å slå seg ned og stifte familie. Hun hadde dessuten oppdaget det samme som så mange hadde erfart i flyvningens pionertid: Det var nok av heder og ære, men få betalte jobber for piloter. Hun hadde vurdert å avlyse ferden, men bestemte seg likevel halsstarrig for å gjennomføre den. Og nå avventet flyver39


denen nyheten om at hun var reddet, med et håp som svant alt mer etter som dagene gikk. Kitty forble bevisstløs til grålysningen dagen etter. Solen begynte å svi ørkenen da hun kjempet seg opp fra mørkets dyp og fokuserte blikket på den splintrede propellen. Synsfeltet ble tåkete. Hun ristet på hodet for å klarne blikket, og gispet til av smerten som stakk ved bevegelsen. Varsomt kjente hun på pannen sin. Huden var hel, men en stor kul hevet seg langs hårfestet. Hun kjente etter andre skader, og oppdaget den brukne ankelen som hadde hovnet inne i flystøvelen, og det vridde kneet. Hun løsnet sikkerhetsbeltet, skjøv opp kabindøren og klatret forsiktig ned fra flyet. Kitty haltet noen skritt, før hun langsomt sank ned på sanden og tok et overblikk. Det hadde heldigvis ikke oppstått noen brann, men Fairchilden kom aldri til å fly igjen. Tre sylindere hadde sprukket i sammenstøtet med skrenten, og hele motoren var bøyd oppover i en avsindig vinkel. Vingene var forbløffende intakte, flykroppen også, men understellet var trykt flatt med hjulene i spagat. Det var med andre ord bare å glemme tanken på å reparere og fly videre. Nå gjaldt det å prøve å orientere seg. Hun hadde ingen anelse om hvor hun hadde landet. Hun antok at hun hadde falt ned i det som i Australia ble kalt en «billabong», et tørt elveleie som fylles i regntiden. Bortsett fra at sanden i dette elveleiet neppe hadde sett vann på hundre år. Sandstormen hadde løyet, men skrentene i det lille skaret der hun lå, var drøye seks meter høye, så hun kunne ikke se landskapet bortenfor. Hvilket var like bra. Det var farveløst, øde og svært ugjestmildt. Hun følte en plutselig tørst, og tanken på vann fikk henne til å huske på feltflasken. Hun hinket tilbake til cockpiten på ett ben, bøyde seg inn og trakk den frem fra under setet. Den rommet bare et par liter, og var under to tredjedels full. Kitty skjønte at hun var heldig om den rakk til mer enn to-tre dager, og våget ikke å ta mer enn noen få, forsiktige slurker av gangen. 40


Hun fant ut at hun måtte gjøre et forsøk på å nå en landsby eller ørkenveien. Det var selvmord å bli værende ved maskinen. Med mindre et fly fløy direkte over, var Fairchilden umulig å få øye på. Fortsatt skjelven la hun seg utstrakt under skyggen av flyet og avfant seg med situasjonen. Kitty skulle snart få erfare de utrolige temperatursvingningene i Sahara. Om dagen kom luften opp i 49 grader Celsius, og falt til fire grader om natten. Den pinefulle nattekulden var like plagsom som den brennende heten om dagen. Etter å ha gjennomlidd tolv timer med stekende sol, skavet hun ut en grop i sanden og krøp ned i den. Så krøllet hun seg sammen til en ball og skalv og sov urolig til daggry. Tidlig på morgenen den andre dagen, før solen begynte å bake for alvor, følte hun seg sterk nok til å forberede seg på å forlate flyet. Hun rigget til en krykke av et vingestag, og laget en primitiv vandrerparasoll av lerretstrekket. Ved hjelp av et lite verktøysett fikk hun løsnet kompasset fra instrumentpanelet. På tross av skadene var Kitty fast besluttet på å prøve å nå ørkenveien. Hun følte at hun ikke hadde noe alternativ. Bedre til mote nå som hun hadde en plan, tok Kitty loggboken og begynte å skrive på den første siden av det som skulle bli beretningen om hennes utholdende og heltemodige forsøk på å overleve under de verst tenkelige forhold. Hun begynte med å beskrive krasjet og skissere opp planen om å vandre sørover langs billabongen til hun fant et lett sted å klatre opp over kanten. Når hun først kom opp, aktet hun å gå østover til hun fant ørkenveien eller støtte på en stamme omvandrende nomader. Da dette var skrevet, rev hun løs siden og festet den til instrumentpanelet, så redningsmannskap kunne følge sporet hennes i fall det usannsynlige skulle skje at flyet ble funnet først. Heten begynte raskt å bli uutholdelig. Situasjonen ble ytterligere forverret ved at veggene i skaret reflekterte og forsterket solstrålene, som et åpent krematorium. Det var vanskelig å puste, og hun måtte kjempe mot en voldsom trang til å drikke det dyrebare vannet i grådige slurker. En siste handling før hun la i vei: Hun knyttet opp støvelen over den brukne ankelen og tok den forsiktig av. Smerten 41


tvang frem et mykt stønn fra leppene, og hun ventet til den ga seg, før hun forbandt foten med flyskjerfet av silke. Og så, med kompasset og feltflasken festet til beltet, parasollen hevet, krykken under den ene armen og med et bekymret blikk opp mot den nådeløse saharasolen, begynte Kitty tappert å halte bortover det eldgamle elveleiet. Letingen etter Kitty Mannock fortsatte med ujevne mellomrom etter som årene gikk, men hverken hun eller flyet ble noen gang funnet. Ingen spor dukket opp, ingen kamelkaravane kom over et skjelett i ørkenen kledd i gammeldags flyverdrakt fra tredveårene, ingen omflakkende nomader snublet over flyvraket. Kittys forsvinning ble et av flyvningens store mysterier. Rykter om Kittys endelige skjebne vokste og spredte seg med decenniene. Enkelte hevdet at hun hadde overlevd, men led av hukommelsestap og bodde i Sør-Amerika under et annet navn, mens andre mente hun var tatt til fange og gjort til slavinne av en tuaregstamme. Bare Amelia Earharts flytur inn i det ukjente forårsaket mer spekulasjon. Ørkenen holdt godt på sin hemmelighet. Sanden ble Kitty Mannocks likklede. Mysteriet rundt hennes ferd mot ingensteds skulle ikke bli løst før det var gått et halvt århundre.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.