FJELLRIKET
GAMLEFJELLET
VOKTERSTEINENE
LAKSESJØEN
RYPEDALEN
SØRFJELLET
MÅNEFOSSEN
TRETOPPFJELLENE
SKOGRIKET
SARGO KASK
PIKKO
FARRI HELVI
PROLOG
Tør du bli den du egentlig er når nordlyset blir rødt?
RØDT LYS
– Vil du at jeg skal begynne å ta i snart? sa Jåkk og labbet rundt søsteren Vidja. Det siste kveldslyset glitret i milliarder av snøkrystaller. Så gikk sola ned bak fjellene i vest.
Vidja flekket tenner. Hun sto stille, men hun pustet så det dampet i den kalde fjellufta.
– Skal jeg tolke det som et ja? spurte Jåkk og lette
etter en åpning, en god mulighet til å kaste seg over søsteren igjen.
– Gjør det, knurret Vidja. Hun kastet seg fram, og så var brytekampen i gang. Igjen. Ingen av dem hadde tenkt å gi seg med det første.
Som vanlig, tenkte lillebror Freio. Han var ikke som dem. Han hadde aldri likt å slåss, knurre og rulle rundt i snøen for å prøve å få den andre til å gi opp. Han var ikke modig, og han visste det. Dessuten pleide Jåkk og Vidja å minne ham på det.
– Bravo, Vidja! ropte far Fale og lo. – Bare gi ham inn!
Freio så på faren deres. Han så stolt ut. En dag ville han ikke finnes lenger. En dag ville faren deres vandre til riket over fjellene. Hvem skulle da bli leder? De trengte en arvtaker. Jåkk eller Vidja.
Freio trakk seg unna, lydløst som den fjellreven han var. Hvis søsknene hørte ham, ville de slutte å bryte og begynne å stille spørsmål.
Hvor skal du, Freio? Vil du ikke være med?
Faren deres ville se på ham, og de gamle øynene
ville stille de samme spørsmålene.
Hvor skal du, sønn? Hvorfor vil du ikke være med?
Freio smatt inn mellom fjellbjørkene og begynte å gå opp på Gamlefjellet.
– Gir du deg? hørte han Jåkk rope.
– Aldri, ropte Vidja tilbake.
Da Freio hørte søsteren knurre igjen, tenkte han at de hadde rett. Hva skal det bli av en fjellrev som bare reker rundt med snuten i snøen og snuser? En fjellrev skal vel være sterk og tøff? En fjellrev må vel tørre å slåss? Særlig når du er sønnen til Fale, fjellrevenes leder.
Freio luntet forbi de siste fjellbjørkene og opp på snaufjellet. Det var nesten helt mørkt nå. Han kjente lukten av noe spesielt, men hva?
Rut. Var hun oppe på fjellet nå?
Freio rykket til. Hvis det var noen som gjorde ham glad, så var det Rut.
Freio sto stille og lyttet, men hørte ingen ting. Han sprang oppover, og snart fikk han øye på
et spor i snøen. En annen fjellrev hadde allerede gått opp på Gamlefjellet. Han fulgte sporene og satte opp farten. Ovenfor Vesle Lomvann fant han henne.
– Rut! sa han.
Rut snudde seg.
– Freio? sa Rut.
Fort visket hun ut noe hun hadde skrevet i snøen.
Freio gjorde et byks bort til henne og så etter.
– Hva driver du med? sa Freio.
– Neeeii … ikke noe spesielt, sa Rut og satte seg
på det hun nettopp hadde visket ut.
– Ikke noe spesielt? sa Freio.
– Få se!
– Er det ikke lov å ha en hemmelighet, eller? sa Rut og dyttet Freio bort på tull.
– Jo da, klart du kan ha en hemmelighet. Bare jeg får vite hva det er.
Han lo og dyttet tilbake.
– OK, hvisket Rut og bøyde seg fram. – Men du må love å ikke fortelle det til noen.
– OK, hvisket Freio og bøyde seg fram, han også.
– Du er hemmeligheten! sa Rut og dyttet Freio over ende. Så la hun i vei i full galopp mot toppen av Gamlefjellet. Freio kom seg raskt på labbene og satte etter henne. Hun gikk gjennom snøen med den ene labben, og Freio tok henne igjen. Han ga Rut en dask med labben for å si sisten, og satte kursen nedover igjen. Men han kom ikke mange skrittene før han selv gikk gjennom snøen.
Rut var over ham på et blunk. De begynte å bryte.
Og det var på ingen måte sånn som søsknene hans gjorde det, men på en forsiktig og vennlig måte.
Rut begynte å le.
– Hold opp, det kiler, det kiler!
Rut begynte å kile tilbake. Og snart lo Freio også.
– Slutt! sa han. – Jeg gir meg!
Rut og Freio sluttet å bryte, og plutselig følte Freio
seg så varm. Som om han skulle hatt vinterpels midt på sommeren. Det virket som om Rut følte det omtrent på samme måte, for begge to ble liggende i snøen, tett inntil hverandre.
De lå sånn lenge, uten å si noe. Det mørknet.
Freio begynte å lure på om Rut hadde sovnet.
Plutselig dyttet hun til ham med labben.
– Se! sa hun og pekte med snuten mot stjernehimmelen. – Nordlys!
Freio så opp. Grønne og fiolette bølger begynte å danse foran stjernene. Det grønne jagde det fiolette, og så virket det som om det fiolette jagde det grønne.
– Jeg elsker dette, sa Freio.
– Hva da?
– Dette! sa han og gjorde et sveip med snuten. – Fjellene. Nordlyset. Alt dette. Jeg skulle gjerne ha ligget her i snøen og bare sett på det i all evighet.
– Men du er jo en Aurora borealis, sa Rut.
– En som deg burde vel ikke være ute og surre rundt på denne måten?
– Hva mener du? sa Freio. – Jeg er bare ute og
sjekker nordlyset. For å se hva som vil skje i morgen. Rut lo. – Hva ler du av? sa Freio. – Det er sant.