Saabyes Cirkus av Lars Saabye Christensen

SAABYES CIRKUS

Lars Saabye Christensen

SAABYES CIRKUS

Opprinnelig utgave: © J.W. CAPPELEN FORLAG, Oslo, 2006 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58331-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Stian Hole Seriedesign: Stian Hole Omslagsfoto: Ukjent fotograf Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

J

eg falt i Paris. Rett foran øynene på mine forleggere og oversettere, ikke bare fra Europa, USA og Sør-Amerika, men også fra Australia, New Zealand og Japan, for ikke å glemme journalistene som selvfølgelig var til stede denne kvelden, falt jeg altså fra scenen i det ærverdige auditorium 2, på den store bokmessen i Paris, 4. mars, 2005, klokken 19.03. Det hadde seg slik at jeg var invitert dit for å snakke om særpreget i nordisk litteratur, nærmere bestemt den norske romanen, gjerne mine egne, hvis jeg kunne finne et nordisk, eller norsk, særpreg i noen av dem og ville jeg si noe om hvordan, eller hvorfor jeg i det hele tatt ble forfatter, var jeg hjertelig velkommen til det også. Rammene var, for å si det svært pent, vide, og dette burde kanskje ha gjort meg mer årvåken enn jeg var, men medgang gjør deg ofte sløv, skjødesløs, nesten likeglad, og jeg var, må jeg innrømme, i medgang, som det heter. Jeg var altså i faresonen, uten å vite det selv. I denne tilstand gikk jeg opp de fem trinnene til den smale, vaklevorne scenen, som var plassert der for anledningen og som på ingen måte stod i stil med det storslåtte interiøret ellers. Den var sannsynligvis leid av et firma som hadde idrettslag, fjortende juli og religi5

øse basarer på kundelisten. Slik så den ut. Applausen brøt løs så snart jeg viste meg og stilnet like raskt av. Det lå forventning i luften. Jeg bukket. I jakkelommen hadde jeg en huskelapp, som jeg kun hadde skrevet tre ord på, tre stikkord, i forbindelse med kveldens omfattende tema, nemlig hva som særpreger den nordiske litteraturen, nærmere bestemt den norske romanen, og hvordan, eller hvorfor, jeg ble forfatter, hvis jeg fant anledning til å fortelle om det, og disse tre ordene var tid, taushet, melankoli. Jeg hadde på forhånd bedt arrangørene, både skriftlig og muntlig, om en stol jeg kunne sitte i, fordi jeg så lett blir ustø og svimmel når jeg må stå og snakke samtidig, det har noe med pusten og hjerterytmen min å gjøre, legene kaller det visst supraventrikulær ekstrasystoli, trygt i en stol slår hjertet jevnt og trutt, en metronom i kjøtt og blod, oppreist kommer derimot dobbeltslagene på løpende bånd, som om en hund er tjoret fast i brystkassen. Og stolen var ikke glemt. Den stod helt inntil veggen, som var dekket av et enormt kart over Skandinavia, og det var en skuffende alminnelig pinnestol, omtrent som stolene man brukte på skolen i gamle dager, eller som ofte pleier å være det eneste møblementet på begredelige venteværelser hos hardhendte tannleger, med sete og rygg i tynn finér og uten armlener. Det ville uten tvil kreve sin mann å tale inspi6

rert om litteratur fra denne stolen, så mye skjønte jeg, men det bekymret meg ikke, for jeg var jo i medgang. Like fullt syntes jeg det var upassende å sitte så nær kartet over Skandinavia, jeg dekket jo omtrent hele Danmark, i det minste kunne det virke distraherende, sett fra publikums side. Derfor trakk jeg stolen mot scenekanten. Det skulle jeg ikke gjort. Da jeg satte meg og skulle si navnet mitt, merket jeg i det samme at stolen var i ubalanse og jeg visste også, i det samme, at det var for sent å reise seg. Før jeg fikk sagt et ord hadde jeg allerede begynt å falle. Det ene stolbenet stod utenfor kanten. Stolen vippet forover. Jeg rakk å se at klokken ved døren bakerst i salen var 19.03. Jeg rakk å se alle de smilende, vennlige ansiktene som ennå ikke hadde sett hva som skjedde. Og dette ene øyeblikket videt seg ut i all sin gru og frøs fast til et skrått arr i min høye panne. Slik falt jeg i Paris. Stolen forsvant under meg. Jeg stupte, mot publikum, mot gulvet, mot avgrunnen. Det er noen som bruker uttrykket fritt fall. Enten lyver de eller de vet ikke hva de sier. For ingen fall er frie. Den som faller er ufri. Mitt fall var så ufritt som bare et fall i full offentlighet kan være. Aldri har jeg vært mindre fri. Jeg mistet ikke bare balansen, men også min verdighet. Som en hengslete dukke, en rasende marionett, festet til usynlige tråder fra en ond guds 7

tilfeldige fingre, hang jeg der i løse luften, mellom scenen og salen, mellom lysekronen og parketten, og jeg hørte allerede rop, publikums forskrekkete rop, jeg hørte allerede skritt som nærmet seg, jeg så at klokken ved døren fremdeles var 19.03, og jeg hadde allerede begynt å planlegge hvordan jeg skulle komme meg ut av denne uanstendige situasjonen, dette redselsfulle opptrinnet, med et snev, en skygge, en flik av ære i behold, jeg kunne bli liggende pal der på gulvet, uansett hvor mye eller lite jeg ville slå meg, kunne jeg bli liggende død og dermed løfte uflaks til skjebne, uhell til katastrofe, latter til gråt, leger og ambulanse måtte tilkalles, opplivningsforsøk måtte til, og siden, når jeg satt i rullestol, lam fra nakke til hæl, kunne jeg saksøke det udugelige firmaet som hadde bygget denne skjeve scenen, disse skrå breddegrader, jeg kunne saksøke han, eller hun, som hadde plassert denne latterlige pinnestolen ved veggen, jeg kunne saksøke hele bokmessen og jeg kunne til og med saksøke Paris, Chirac, Le Pen, Eiffeltårnet og Proust. På den annen side kunne jeg også vise miskunn og tilgi alle.

Men så langt kom jeg aldri. Jeg strakte begge armene i været, som om jeg vinket farvel for godt, eller som om jeg i et siste, patetisk forsøk grep etter noe å holde i, et umulig og fast holdepunkt, skyggen av mitt liv, en ru trapes i erindringens blå kuppel, og 8

fra dette øyeblikket, dette varige øyeblikket, kunne jeg se meg selv der jeg stod utenfor Bruns Musikk & Noter, i Bygdøy allé, og beundret den elektriske gitaren som var utstilt i vinduet, mellom trompeter og trekkspill, nemlig en fiestarød Fender Stratocaster, med påskrudd lønnehals, lønnegripebrett, volumkontroll og tre single coil-mikrofoner og det eneste jeg visste var at denne gitaren måtte bli min.

Jeg nevnte så vidt Bygdøy allé, at det var der jeg stod, i denne herskapelige gaten med sine fornemme fasader tegnet i nyrenessanse og barokk, Oslos parisiske boulevard, som peker fra Lapsetorvet mot Frognerkilen og selveste Kongsgården og som ikke minst er udødeliggjort, om jeg må få si det så sterkt, og det gjør jeg, gjennom sangen Når kastanjene blomstrer i Bygdøy allé, fremført en gang for alle med myk bravur av Jens Book-Jensen. Men kastanjene blomstret ikke nå. De var i ferd med å løsne fra grenene og snart ville disse grønne granatene, trærnes kråkeboller, skru seg ned i skolten på intetanende fotgjengere, som ble like forbauset hver høst når kastanjene ramlet i Bygdøy allé, bortsett fra de som brukte hatt, og det gjorde jo egentlig de fleste, både kvinner og menn, i Bygdøy allé. Så når dette er sagt kan jeg først som sist også nevne datoen, en fortelling har nemlig godt av et saklig tidspunkt, en fortelling finner ikke bare sted et 9

sted, den finner sted i tid og tiden er også et sted: 10. september 1965, jeg var på vei hjem fra skolen, jeg gikk på Vestheim i første real, og hadde altså stanset akkurat her, utenfor Bruns Musikk & Noter, i Bygdøy allé, for å beundre, enda en gang den elektriske gitaren i vinduet. Og hvis noen er interessert i å vite hva som ellers skjedde i verden denne dagen, kan jeg nevne at ungarske Gyula Zsivotsky satte ny verdensrekord i slegge med et kast på 73. 74 meter under et stevne i Debrecen, The Rolling Stones lå øverst på de britiske listene med Satisfaction og det hadde falt 58. 7 millimeter nedbør på Blindern forrige døgn, noe som var ny rekord for denne stasjonen. Nå var det imidlertid opphold, et stramt drag i luften, skjøten mellom høst og sommer. Men dette har ikke stort med saken å gjøre, dette er bare fortellingens skrøpelige stillas. Det som teller er prislappen som hang i en hyssing festet til skruen på den dypeste strengen: kr. 2250. Jeg hadde femti øre i kontanter, 43 kroner på kontoen i Dusklubben, som er forkortelse for De unges Spareklubb, og den kontoen var sperret med piggtråd og hengelås fram til neste sommer og jeg fikk kroner tre i ukelønn, for å bære ned søppelet, spise opp maten, rydde på rommet mitt og ellers være ganske grei, med andre ord, en mur av kapital, en hel pengebinge, en svimlende sum, stod mellom meg og gitaren, ikke bare 10

det blankpussete vinduet, som gjorde denne fristelsen enda større. Arv kunne jeg heller ikke vente meg med det aller første, for foreldrene mine var ennå bare midt i livet, som de pleide å si hver lørdag, og forholdsvis friske, skjønt mor hadde hodepine ved fullmåne og far klaget noen ganger over dårlig rygg, men det gjorde alle fedre i strøket, særlig søndag ettermiddag, når en ny arbeidsuke presset søylen sammen som et trekkspill mellom nakken og beltet, det kunne selvfølgelig skje en ulykke, ulykker skjedde, og de fleste ulykker skjer jo til og med i hjemmet, der nordmenn tilbringer det meste av livet, nemlig i hjemmet, mor kunne for eksempel stupe fra gardintrappen og smadre hodet i dørstokken og far kunne få slag når han kom fra jobb og fant henne der på gulvet, men så langt tenkte jeg ikke, det var synd å tenke slike tanker, for tenk om disse tankene gikk i oppfyllelse, hva da? En mulighet var å stjele gitaren, men hvordan stjeler man en elektrisk gitar uten å bli tatt, en japp, en frossen saftpose eller en hockeypuck, det var noe annet, det var bare å stikke raskt i lommen, under jakken, ned i slagstøvelen, ikke at jeg noensinne hadde gjort det, jeg hadde bare sett andre gjøre det, noen i klassen som allerede hadde et rulleblad, en Fender Stratocaster derimot krevde mer plass, å stjele et slikt instrument var ikke nasking, det var regelrett ran, 11

man måtte sannsynligvis ha maske, høyhalset genser, dyp stemme og våpen, denne muligheten så jeg med andre ord straks bort fra. Og fødselsdag hadde jeg ikke før til neste år og det var tre måneder og to uker til julaften og selv om det hadde vært julaften i går ville jeg aldri fått elektrisk gitar, uansett om det var alt som stod på ønskelisten, en fiestarød Fender Stratocaster, og å rappe et visst antall sedler fra husholdningspengene i tredje skuff til høyre i skatollet i stuen var å gå rett i fengsel, i og med at far var kasserer i banken på Solli plass, ikke nok med det, han var hovedkasserer, det betydde at når det gjaldt tall stod bare finansministeren, onkel Skrue og Gud over ham og ikke en øre gikk hus forbi der i gården. Mor var forresten for det meste hjemmeværende, bortsett fra en dag eller to i måneden, da var hun fraværende og fornøyd, og den dagen, det pleide å være mandager, ekspederte hun hos Lunds Kamera & Film i Tidemands gate, noen ganger fikk hun fremkalle fotografier også, i mørkerommet bak butikken, og resten av uken luktet det mystisk kjemi av mors fingre og alt hun rørte ved ble til bilder, selv jeg, når hun la hånden på pannen min og sa godnatt, ble et bilde som blandet seg med andre drømmer. Men alt dette kan du foreløpig også bare glemme. Jeg skal tidsnok minne deg om foreldrene mine igjen. Det eneste du skal huske er 12

den elektriske gitaren, prislappen, kr. 2250, og at jeg var blakk.

Og hva så?

Jeg kunne stikke rett hjem og bli ferdig med leksene før middag og ikke ha noe særlig mer å gjøre resten av kvelden enn å vente på aftens mens jeg lyttet til den vemodige og håpløse operaen som de andre reklene i oppgangen fremførte, enten jeg ville eller ikke ville, for veggene var tynnere enn mellomleggspapir i denne bygningen, som på folkemunne i strøket, eller i hvert fall i gata, ble kalt Tanngarden, sannsynligvis på grunn av de smale, såkalt franske verandaene, som, med litt velvilje, eller vrangvilje, alt ettersom, kunne minne om et gebiss som ikke var pusset på minst en mannsalder.

For min del kunne gården heller bli kalt munnhulen. Det var ganske mye dårlig ånde der. Og jeg behøvde ikke engang legge øret mot det brune tapetet for å høre vann og løse mager som rant rett forbi rommet mitt og hver natt hørte jeg, enten jeg ville det eller ikke, Gundersens avsindige rop når det meste ble for mye for ham i øverste etasje mellom tomflaskene og det var som oftest hele tiden, for ikke å snakke om plystringen i leiligheten under oss, den evinnelige plystringen som vi trodde aldri skulle ta slutt, men som likevel gjorde det, tok en slutt, og det var ikke en vakker dag, for ikke å 13

glemme steinene til Tom Curling som gled over linoleumen til alle tider av døgnet og landet i boet bak komfyren. Det eneste jeg kunne være passe stolt av når det gjaldt stedet der jeg bodde var adressen. Jeg bodde i August aveny. Det er ikke mange avenyer i Norge, jeg kan bare komme på én til, og den ligger ute på Bygdøy et sted. Selv ikke Kongen bor i en aveny. Men det gjorde altså jeg, i bakken mellom den frodige Robsahmhagen og tilfluktsrommet som tyskerne bygde under krigen og hvor det visstnok fremdeles lå fem døde soldater i full uniform som fremdeles fulgte ordre. Det blir sagt at August aveny fikk sitt navn fordi august er den måneden som er nærmest alle årstider. Nok om det. Jeg kunne fortsette å gå i de vide, øde gatene som skråner mot Skillebekk, slik jeg hadde for vane, og bli borte der i løv, drøm og popsangenes gule refrenger. Det var min flukt. Det var min trøst.

Og særlig fikk jeg ikke disse linjene ut av hodet: Listen, do you want to know a secret? Jeg gikk store omveier i gatene som en gang skulle bli mine og jeg hørte denne sangen, som var både trist og glad, rask og langsom, inni meg, men først og fremst var det ordene jeg lyttet til: Listen, do you want to know a secret, do you promise not to tell.

Eller jeg kunne sparke hardt i et kastanjetre og på den måten fremskynde høsten og få vinteren over14

stått. Men så kom i stedet en kunde ut fra forretningen, en eldre herre med blanke sko, beige hansker og en vannkjemmet bart, like smal som en silkeorm. Jeg visste hvem han var, selv om han ikke visste hvem jeg var. Hvem gjorde egentlig det? Foreldrene mine? Lærerne? De andre i klassen? I hvert fall ikke noen av dem. Ingen visste hvem jeg var.

Det var jeg overbevist om. Jeg var usynlig. Jeg gikk i ett med tingene. Jeg hadde et navn, men ingen kropp, heller ikke ansikt. Når jeg la meg om kvelden fant jeg ikke annet enn en kleshenger, av tvinnet ståltråd, som jeg kunne henge pyjamasen på og hvis jeg var heldig hadde mor vært i mørkerommet og fremkalte øynene mine en stakket stund før de forsvant i drømmene også. Jeg husker at noen sa til meg en gang: Du har så pene øyne. Jeg ble fornærmet, nei, ikke fornærmet, redd ble jeg. Betyr det at resten av meg er stygt, eller umulig å se, tenkte jeg.

Var det bare en høflig måte å si at jeg var usynlig eller stygg? Du har så pene øyne. Men denne mannen som nå kom ut av Bruns Musikk & Noter hadde altså vært en berømt pianist i Europa mellom krigene og det ble sagt at han også hadde lagt Amerika for sine føtter. Han hadde spilt i de aller største saler, Carnegie Hall og La Scala var bare noen av dem. Nå var han repetitør på Chat Noir.

Han bar et lysegrønt notehefte i den ene hånden, i 15

den andre holdt han en sort paraply. Og i knapphullet på den lange kamelhårsfrakken hadde han stukket en blomst, en blå blomst, og jeg kjente duften av denne døde blomsten, en sær, omvendt parfyme, og denne eldgamle musikanten, avdanket og stivpyntet, som ikke legger merke til meg engang og som heller ikke skal dukke opp igjen, det kan jeg love, men som bare passerer, overlegent og tilfeldig, med en blå blomst i knapphullet, er likevel denne fortellingens søm, han er den besværlige overgangen, skjøten du ikke skal se, og jeg vil være en flittig skredder som syr i stoffet med tråder av tid, for i det samme han trakk den søte, nesten kvalme duften med seg og forsvant rundt nærmeste hjørne for godt, visste jeg at det bare var én ting jeg ennå ikke hadde tenkt på og det var akkurat det, som jeg ikke hadde tenkt på, jeg nå måtte gjøre.

Dermed løp jeg rett bort til Niels Juels gate og stanset ved et nytt vindu, andpusten, utålmodig, men det som var utstilt her var ikke noe jeg begjærte, ønsket meg, drømte om eller lengtet etter. Jeg begjærte bare det som dette kunne omsettes i, nemlig penger, og likevel var det heller ikke pengene jeg til syvende og sist ville ha, med disse pengene skulle jeg selvfølgelig kjøpe gitaren, for hva skulle jeg med penger hvis jeg ikke brukte dem til noe, kaste på stikka, gjemme dem i madrassen, 16

sette dem i Dusklubben og få førti øre i rente, å nei, 2250 kroner skulle jeg tjene, hverken mer eller mindre, det var akkurat det gitaren var verdt, og jeg tror jeg forstod noe da, ytterst i denne anstrengende tankerekken, at for å oppnå noe må man gjøre noe helt annet, det meste i verden er midler, for eksempel karakterer, søvn, flaskepant, livsforsikringer, refleks, tran, høflighet og paraplyer, men det som er middel for den ene er målet for den neste, og for å nå et mål, som altså like gjerne kan være et middel, må man gå lange og tvilsomme omveier, noen ganger så langt at man nesten går seg vill og glemmer hvor man skal. Det skulle ikke jeg glemme. Vinduet var fullt av blomster. Blomstene var mitt middel. De skulle føre meg til den elektriske gitaren. På den andre siden av det store bedet grodde en fiestarød Fender Stratocaster. Jeg stod med andre ord utenfor Finsens Flora.

Tiende september 1965 bodde det 3 707 966 mennesker i Norge, meg selv ikke medregnet.

Av disse holdt 483 196 til i Oslo, og da har jeg fremdeles ikke telt meg selv.

Hver eneste dag, også denne, en onsdag, ble det født 173 barn, mens 101 døde.

1.8 millioner telefonsamtaler fant sted, 65 giftet seg og seks ektepar ble skilt, 20 ble skadet i trafikkulykker, 13 ble satt i fengsel, 90 000 mennesker 17

gikk på kino og det ble drukket 244 000 liter øl, noe Gundersen i oppgangen vår bidro sterkt til.

Det merkeligste var imidlertid at 71 prosent av alle nordmenn trodde på et liv etter døden, mens bare 28 prosent trodde på Gud. Hvordan hang det sammen? 43 prosent som trodde på et liv etter døden trodde altså ikke på Gud. Jo. De ville ha i pose og sekk. De ville ture fram så mye de orket her på jorden, med øl, skilsmisser, kino og fengsel. Og likevel forlangte de evig liv. Hva om det gikk til helvete?

Dette tenkte jeg en del på.

Men mest av alt tenkte jeg: Hvor mange blomsterbuketter blir sendt på en slik dag?

Det kunne ikke være rent få, i hvert fall minst like mange som de som døde og ble født, altså 274 buketter, og de som ble skadet i trafikkulykker og giftet seg fikk helt klart også blomster, mer tvilsomt var det med de som ble skilt og satt i fengsel, men man kunne aldri vite, kanskje noen sendte dem stygge blomster, fulle av torner, hveps og borrer, og jeg antok at noen av de som drakk alt ølet, sikkert etter at de hadde vært på kino, også sendte blomster til noen dagen etter, altså i morgen, men alt dette skjedde jo hver eneste dag i Norge på denne tiden, derfor hadde noen vært på kino i går, drukket 244 000 liter øl og sendte blomster i dag.

18

Jeg åpnet døren til Finsens Flora og gikk inn.

Det ringte i en klokke da den samme døren gled igjen bak meg.

Det var ingen der.

Jeg ble stående og vente mellom buketter i alle farger, oppsatser i de fleste former og mose, kranser, gress, kaktuser, bregner, lianer, granbar, jeg stod på bunnen av en urskog i Niels Juels gate.

Det rant dråper langs bladene, det dryppet fra taket og snart begynte det å dugge på vinduet, et varmt, grønt regn mellom meg og verden og luften var så tung at man sannsynligvis måtte være europamester i benkpress for å holde seg oppreist her lenge nok i strekk.

Selv kassaapparatet, hvor femtilappene blomstret på stilker av kobber, svettet.

– Hallo? hvisket jeg. Hallo?

Endelig kom noen ut fra bakrommet og ned de tre trinnene til disken. Det var en dame. Hun var i hvert fall ikke europamester i benkpress for kvinner, hvis det fantes slike, kanskje i Ungarn, sammen med sleggekasterne der, nei, hun var tvert imot så flat at jeg sikkert kunne få plass til henne i herbariet mitt, eller frimerkealbumet, for den saks skyld. Hun var kledd i en blå, knitrende frakk. Håret lå som en grå krone over det bleke, spisse ansik19

tet. Hun lignet en belgisk dronning. I den ene hånden holdt hun en rose, i den andre en kniv.

Så fikk hun øye på meg.

Hun lente albuene mot disken mens hun fortsatte å spikke på tornene.

– Tidlig ute til morsdag, sa hun.

Det hadde jeg ikke tenkt på.

– Trenger dere et blomsterbud? spurte jeg.

Den belgiske dronningen så på meg igjen.

– Da må du snakke med Finsen selv.

Hun pekte mot bakrommet.

Jeg gikk forbi henne og inn dit. I hjørnet stod en komfyr. På et bord lå det bunker med papir og gamle aviser, Aftenposten, bare Aftenposten.

Langs veggene var det stablet hvite pakker med oransje adresselapper. Det rant fra en spring under et speil og gardinene var trukket for i det eneste vinduet.

Jeg stanset i en dynge av stilker og blader.

Han som måtte være Finsen Selv satt på en svingstol med ryggen til. Han hadde også frakk på seg, men denne var grå. Det steg røk fra hodet hans.

– Bare snakk, sa han.

Stemmen var tørr og utålmodig, som om han hadde vært forkjølet siden fødselen, og det måtte ha vært før hostesaften ble oppfunnet.

For andre gang spurte jeg: 20