«MemoryworkslikeaWikipediapage:Youcangointhere andchangeit.Butsocanotherpeople.»
(elizabethlofthus, professoripsykologiogekspertpåhukommelse)
Sønnenminerborte.
Guttenmin,røttenemine,minhimmel.
Jegsitterpåterrassenogstirrerpåskyene,somomde kanhjelpemeg.Motøsterdehylletinnirosa,motvesti oransje,deklarerikkeåblienigeomkveldensantrekk.Sola brukerevigheterpåågåned,meniluftenerdetallerede blittkjøligere.
Jeggrøsserogtrekkerstrikkejakkatettereoverbrystet. Halsensnørersegsammen,magenknyterseg.
Hvordankunnenoesåntsomdetteskje?
Dajegåpnetøyneneimorges,tenktejegmestpåom sommerdagenvivarlovet,villeforvandlesegtilenav dissesvikefullejunidagene,derhjerteteraltsolaklarerå varme.JegtenktepåallebarnasomskullekommeiVetles bursdagsselskap,påallfruktensomskulleskjæresopptil sjokoladefontenen.Jegtenktepåsukkerspinnapparatetjeg burdetesteogseomfungererfortsatt,pådenstorebløtkakasomstoferdig,menvaklevorenivinkjelleren.Sålukketjegøyneneinoenøyeblikkoghentetframdetfalmede minnetavmindødeektemannssmil,ogsåformeghva annetvivillehagjortommorgenenpåvårsønnsniende bursdag.
Detskramleridørasomføreruttilterrassen.
Jegsnurmeg.
Pappaståridøråpningen,kroppenhanserstivavbe-
kymring,ansiktstrekkeneubevegelige.Detertydeligvis ikkenoenytt.
«Ramonaerher,»sierhanisteden.
Jegreisermegoggårinn,merkersåsnartjeglukkerdøra ettermeghvorkvelendeluftenerpådetinnestengtekjøkkenet.Skitneglassogtallerkenermedresteravsjokolade ogrosaglasurslåssomplassenpåkjøkkenbenken.Delignerlevningerfraettidligereliv.Forbarenoentimersiden haddealtværtannerledes.
Vetlesbursdagsfeiringkunneikkehaværtmervellykket. Pappaogjegløprundtsomhodeløsehønsogvarantageliglikeoppspiltsomungene,somtilsynelatendekommuniserteutelukkendevedhjelpavhøyehyloglatteranfall.De lekteleketterlek,somallehaddeutgangspunktienorme, smultringformedebaderingerogvannpistoler.Somvanlig varVetlepålagmedEva,HeddaogJesper–våre«FantasticFour»,somviforeldrenehaddedøptdem.Kvartetten haddeværtuatskilleligeheltsidendebegynteibarnehagen.
Motsluttenavettermiddagensamletallesegistua,der Vetlefikkpappa–bestefar politisjefen –tilåviseframtjenestebevisetsittogfortelledemhistorierfrajobbenipolitiet.Pappalavelvilligutomnervepirrendebiljakterog dramatiskearrestasjoner,mensbarnastorøydsluktehvert ord.
«Men…vardet du somsattehåndjernpådem?»spurte Hedda,hunhaddelagtdenenearmenrundtVetleshalsog denandrerundtEva.Jespersatt,slikhanoftegjorde,ved sidenavmegisofaen.
«Ja,noenganger.»
«Shit!»utbrøtEvaogsmilte.JesperklappetVetlepåryggen,somomdetvarhansomhaddeståttforarrestasjonene.Jeglurtepåhvemsomvarmeststolt,pappaeller Vetle.
DaWilliamBülowkomvedsju-tidenforåhenteHedda ogEva,spiltefirerbandenvårfotballihagen.
«Duleverfortsatt,»saWilliam.«Etteråhahattnoenog
tjueterroristerhylenderundtheritimevis,høyepåsukker.
Jegeroffisieltimponert.»
«Takk,»svartejeg.
«Dumåværeutslitt.»
«Neida,detgårfint.»
Hansmilte.«Ogsåjegsomtroddeatverdensbesteløgndetektorvilleværtlittbedretilåjugeselv.»
«Duerikkedenførstesomsierdet.»
Vilobeggeto.
«Kari?»
Pappasstemme.
Jegblunker.
Jegstårfortsattforandenoverfylteoppvaskbenken, menskorteglimtfradagendukkeroppihodetmittsom småfilmsnutter.Menjegvetathvergangdetskjer,blir minneneminemerogmerfordreid.Omikkelengevilde væredekonstruertogvilkårligbyggetoppigjen,pregetav fortolkninger,endretiform.
«Kom.»
Jegfølgeretterhamgjennomgangen.Pappasnursegog sendermegetrasktblikk,førhanmyndigskrittervidere. Atjegergodtoverførti,harikkeforandretnoesomhelst; jegerfortsattdetenestebarnethans,oghanerfremdeles minklippe.EtteratVetlesfardøde,blepappalivbøyenog sikkerhetsnettetmitt,densomsørgetforatjegslappåvelge mellomsønnenminogkarrieren.Historienhaddegjentatt seg:Jegvoksteopputenenmor,ogsønnenminvarpåvei gjennomlivetutenenfar.MenforVetlesdelvarfraværetav enpappabareenabstraktkjensgjerning,ogordet«pappa» kunetbegrep.Hanhaddesin«bestefar politisjefen»som toksegavalt.
Dahunfårøyepåmeg,stårpolitioverbetjentRamona Norumogsnakkermedenuniformertkollega.Medraske, oppmerksommenikksvarerhanpåinstruksenehennesog forsvinner.SåkommerRamonaborttiloss.
DeteråtteårsidenRamonaogjegmøttesforførstegang.
Jegtokkontaktmedhenneetteråhasettetintervjupå tvderenforsvarsadvokat–påspørsmålomhvorvidtklientenhansvarskyldigellerikke–utvilsomtløysådetrant avham.Atjeghadderett,blebegynnelsenpåetfruktbart samarbeidsomsenereutvikletsegtiletvarmtvennskap somogsåomfattetRamonasfamilie–Linneaogdetotvillingparenederes.
Ramonaslårarmenerundtmegienmoderligomfavnelse.
Jegkjennersmertenikroppenhennes.Smertentilenmor somtardettemarerittetinnoverseg,ogsom,ilikhetmed enhverforelder,ergladdetermittbarnsomerborte,ikke hennes.Jegvrirmegløs,vetathvisjegtillatermegåbli værendeidetvarmefavntaket,såviljegbrytefullstendig sammen.
DaEvaogHeddahaddegåttsammenmedWilliam,spurte VetleomhankunnefåblimedJesperhjem.
«Nå?»
Jegsåpåklokka.Denvarnestenhalvåtte.
«Pleeease?»
Vetlehoppetoppognedmenshandromegistrikkejakka.Jegvisstehvadepønsketpå:Jespervillehahammed segforåspille Fortnite elleretavdisseandredataspillene jeghaddenedlagtforbudmot.Jespersforeldrevarannerledes.
Jegsåpåsønnenminogstrøkenfingeroverdensvette pannenhansforåfjerneetpargresstrå.
«Éntime,»sajegogangretumiddelbart.
«Enogenhalv,»baVetle.«Dettarlitttidåsyklefram ogtilbake.Jegerhjemmetilni,mamma.Jeglover.»
Jegsmilteogkjenteluktenavklorogsolkremdajeg bøydemegnedforågihametkyss.
«Okeida.Menikkeetminuttsenere.»
«Yay!»
OgmeddethaddeVetleogJesperforsvunnetavgårde, slikdehaddegjortsåmangegangerfør.DaVetleringte
foråsiatdevarframme,sendtejegfarenminhjem,satte opprydningenavkjøkkenetoghagenpåvent,oggikkfor åjobbelitt.
Jeggledetmegtilhanskullekommehjemigjen.
Selvomdetvilleblisent,haddejegbestemtmegforåla hamfåseenepisodetilavdensisteserienvihaddebegynt åfølgemedpåsammen.Detvartrossaltbursdagenhansi etpartimertil.
DetvarikkeuvanligatVetlevarnoenminutterforsinket.
Mendaklokkablekvartovernioghanennåikkehadde kommethjem,ringtejegJespersmor,AnitaBach-Hansen.
HunkunnefortellemegatJesperhaddefulgtVetlehalvveis hjem,slikhanalltidpleide,menatdetvargodtogveltjue minuttersidenhanhaddekommettilbake.
Enklumpavurovoksteibrystetmitt.
Jegringtepappa,somprøvdeåfortellemegatdethelt sikkertfantesennaturligforklaringpåhvorforikkeVetle haddekommethjemennå.Noengangerglemtebarnbåde tidogsted.Detskjeddeheletiden.Ogselvomviringte politiet,lahantil,villedeventeenstundtilførdesendteut folkforålete.
Mendettevarannerledes.
Jegføltedetpåmeg.
Vetlevisstehvornøyejegvarmedathanmåttepasse tiden,oghankjenteBygdøyssykkelveierogstiersomsin egenbukselomme.Likevelbapappamegomåbliihuseti tilfelleVetleskulledukkeopp,ogheletidenværetilgjengeligpåtelefon.Hanhaddejobbetipolitietoverhalvelivet. Jegprotesterteikke,selvomaltikroppenminropteatjeg skulledrautoglete.
UnderlignokdukketminnetomVetlesfødseloppiakkuratdetøyeblikket.
Jordmorensomgamegbeskjedomikkeåpresse.
Vetlehaddefåttnavlestrengenrundthalsen,oghjerterytmenhanssankfortogfaretruende.Jeglåogventetpå åblitrilletinnioperasjonssalenforåtaethastekeisersnitt.Helekroppenskreketteråfåfødesønnenmin,men
jordmorenbamegkjempeimotnaturensgangforåredde ham.
Entimehaddegått,ogVetlehaddeikkekommethjem ennå.
Dagapappaetterogkalteinntroppene.
Deterfemtiminuttersidennå.
«IfølgeJesperskiltehanlagmedVetleiParadisbukta,» sierRamona.«Jespersykletretthjemetterdet.Hansierat hanikkesånoensomlusketrundt,foreksempel.»
Jegkasteretblikkpåpappa.Forførstegangilivetserjeg atklippenminsmuldrer.Hanerlutiryggen,ogholdningen erdefensiv,ikkelengerselvsikker.Hjertetmittbegynnerå bankesåfortatjegikkehørernoeannet.Jegkankjenne luktenavVetlesomomjegstomedneseninakkegropen hans.Jegkankjennedetvåte,bustetehårethansglimellom fingreneminemensjeggrerdet.Jegkansedelattermilde øynene,utfordrende,kjærlige,snille.
Sønnenmin.
Minkjære,elskedesønn.
«Somjegsatilsjefen…»
Ramonaflytterblikkettilfarenmin,hennesoverordnede.
«Visnakkermedallevistøterpåinærområdet,menpå dennetidenavdøgnetvilikkedetværesåmange.Vibankerogsåpådørerinærheten,itilfellenoenavnaboenehar lagtmerketilnoeuvanlig.Jegharkaltinnalttilgjengelig mannskap,ogvigårigjennomhvercentimeteravskogen. Somderevet,erdetstorefriarealerher,ogdeterstieroveralt.Vifortsetterutovernattenogså.Vierheldige,deter lystengodstundtil,ogtemperaturenerhellerikkesåaller verst.»
Jegristerpåhodetforåjagevekkdeskremmendebildene somdukkeroppihodetmitt.Hvertenesteettgjøratjegvil kasteopp.
«Derereagerteraskt,»fortsetterRamona.«Deterveldig bra.Hankanikkehakommetlangt.»
Huntarbeggehendeneminemellomsine.
«Deterteitavmegåsi,»leggerhuntil.«Menprøvåla væreåbekymredeg.Viskalfinneham.Viskalfinnesønnen din.» 2
Littovermidnattfinnerdesykkelenhans.
Denlåibunnenavenskråning,ikkemerennenmeter fravannkanten.Forhjulethaddevriddsegogkjedethoppet av.Hjelmenhansfantdeikke,mendetblefunnetsporav blodpånoensteinerlikeved,noesomtydetpåateneller annen–mestsannsynligVetle–haddeværtutsattforet slagsuhell.Deholderpååanalysereblodetnåforåseom deterhans.
Detfaktumatdetteskjeddesånærmevannkanten,gjør megendamerredd.
Ramonaprøveråberoligemegogsieratdetvoksertrær ogbuskerdersomvillehahindrethamiåendeoppifjorden.Mendetgjørmegikkenoemindrepanisk.Hvishan ikkeliggerivannet–hvorihelveteerhan?
Datelefonenminringer,erklokkanøyaktig08.00.
Detkryravfolkihuset.Ukjenteansiktersomstirrerinn idataskjermerogmonitorer.Mumlingenderesersomen konstantduribakgrunnen.Jegsitterisofaenistuaogprøveråpuste,prøveråbevareroenvedådistanseremegfra situasjonen,tenkelogisk,fornuftig.Jegmislykkestotalt.
Påtelefondisplayetstårdet«skjultnummer».
JegserreaksjoneniansiktettilbådeRamonaogfaren min.Detersomomluftenblirtjukkereoggjørdetvanskeligereåpuste.
«Svar,»sierRamonamedenstemmesomerstødig,men anspent.«Detkanværeenbekymretnaboellernoesånt, noensomtilbyrsegåhjelpetil.Ellerkanskjedeternoe jobbrelatert?»
Medskjelvendefingredrarjegtommelenoverskjermen.
«Hallo?»hviskerjeg.
«SettpåTV2.»
Stemmenidenandreendenerrobotaktig. «Hva?»
Hjertetmittdunkersåhardtatjegkjennerdetihalsen. «Hvemerdette?»
«SettpåTV2,»gjentarstemmen.«Viharsønnendin.»
Forbindelsenblirbrutt.
Sombedøvetstirrerjegpåpappaførst,deretterRamona. «Hørte…hørtederedet?»stotrerjeg. Ramonarynkerpannenetøyeblikk,førhunknipsermed fingreneforåfåoppmerksomhetfradeandreirommet. Hungirenordretilpolitimannennærmestseg,somskrur påtv-en.Hanmåfåhjelpavpappatilåfinneriktigkanal. PåTV2erenblondnyhetsoppleserirøddressjakkeiferd medåavslutteetinnslag.Hunventerpåatteleprompteren skalgåvideretilnestetema.
Så:
«Trettiåttetusendøde.Ogflerevildetbli.Enblandingav frykt,håpoggrådighetharsattenskremmenderekord.»
Hjertetdunkeriørenemine. Hvilkedødesnakkerhun om ?
Nyhetsankeretfortsetter:
«Flerepersonerennnoengangtidligerehardrukneti Middelhavet.Minsttrettiåttetusen.Deternærmerenitti omkomneiuken,nestentrettenperdag.Skrøpeligefarkostersomaldriskulleværtsjøsatt.Skruppelløsesmuglere utenrespektformenneskeliv.Ogdesperatemenneskersom risikereralt…»
Jegskjønneringenting.Robotstemmengåriloopihodet mitt.
Gallenstigerihalsen.
Viharsønnendin.
Rundtmegerdetblittliviteknikerne.Lavmælteinstrukserblirgitt,armerblirstrukketoppiluften,depekerpånoe jegikkekanse.Vedsidenavsalongbordetstårpappamed korslagtearmerogstirrerpåtv-en.Dråperavsvetteren-
nernedovernakkenogryggenmin.Jegkjennerdetunder armeneogså.Ramonasettersegpåhukvedsidenavmeg ogleggerhendenepåskuldrenemine.
IdetnyhetsoppleserenbegynneråsnakkeomJoséMourinho,lysertelefonenminoppigjen.
«Skjultnummer»nokengang.
Ramonasignalisereratjegskalventeinoensekunder mensteknikernekoblertiletutstyrsomtaroppinnkomnesamtaler.Hunfårentommelopp.Noenskruravlyden påtv-en,ogenuutholdeligstillhetbrerseg,kunavbruttav telefonenminsomringer.
Ramonatrykkerpåsvar-knappen,selvklarerjegdet ikke.Hunskrurpåhøyttalerfunksjonen.
«Hei,Kari.»
Densammerobotstemmen.
Etufrivilligstønnunnslippermeg.
«Ogheitilalledereandresomhørerpåogså.»
Jegserpåfarenmin,hanlytterkonsentrert.Personen somringer,vetatpolitietalleredeerpåplass.
Jegsvelgerhardtogprøveråtvingelittkraftinnistemmenmin.
«DetteerKariVoss.Hvorersønnenmin?»
Svaretkommerraskt:
«Duharfåttene-post.»
Forbindelsenblirbrutt,ogaltjegsitterigjenmed,erpulsensombankeriøregangene.
Detteskjerikke.
Dettekanikkeskje.
«Fårduoppe-posterpåmobilendin?»spørRamona.
Jegklarerånikke.Huntartelefonenminigjenogblarseg gjennomappene.Detgåretøyeblikkellerto,såsierhun: «Deharsendtdegenvideo.»
Hunflytterseglittunna.Jegskjønnerhvorfor.Hele kroppenminbegynneråskjelve.Hunvilskånemegitilfelle…
Jeglukkerøyneneogskyvertankenframeg.
Pappakommerbortogtarethardttakiarmenmin.Jeg
lukkerøyneneigjenogristerpåhodetietnytteløstforsøk pååblikvittbildenesomharfestetsegihodetmitt.
«Godenyheter,»utbryterRamona.«Vetleerok.»
Hunkommertilbake,settersegpåhukigjenogplasserer mobilenmotbokstabelenpåsalongbordet.Såstarterhun videofilen.
Jeghikstervedsynetavsønnenminsomsitterpåenstol ienstueetellerannetsted–deterumuligåavgjørehvor.
Hanerilive.
Hanbevegerseg.
Hanpuster.
Jegleggerenhåndovermunnenogbiterimegetskrik. HanharpåsegdensammeZlatan-trøyasomhanhaddei bursdagsselskapet.Påvenstrearmharhanetstortplaster. Etglassmelkstårpåbordetforanham.
Entv-skjermpåveggenbakhamviserTV2snyhetsoppleseridethunfortellerseerneomdetrettiåttetusenmenneskenesomharmistetlivetmensdeharforsøktåkrysse Middelhavet.
«Herregud,»sierpappa. Videoenvarerisekssekunder.
Ramonaspillerdenavfiregangeretterhverandre.Den femtegangenblirhunavbruttavetnyttanrop.Igjenviser skjermen«skjultnummer».
Jegsvarermedengang,utenåventepågrøntlysdenne gangen.
«Hvafaenvildu?»freserjeg.
«Femmillionerkroner,»svarerrobotstemmen.«Instrukserkommer.»
Todagersenere,ogstillhetengjørmeggal.
Ramonahartattforsegsamtligepolitietterforskninger jegharværtmedpådesisteåtteårene,ietforsøkpåå
finnepersonersomkanhaengrunntilåvillerammemeg, avhevnlystellerandreårsaker,menutenåfinnepotensiellemistenkte.Farenmin,somersjefforOslo-politiet, kunnehaværtennærliggendekandidathvisdettehandlet omhevn.Mendissemenneskenevilhapenger.Oghanhar, uvisstavhvilkengrunn,settsegutmeg–Vetle,oss–som sineofre.
Dethargåtttotimerogfemtisjuminuttersidenvi overførtefemmillionernorskekronertilenkryptovalutakonto,itrådmedkidnapperensinstrukser.Jegmåttetaopp etlånpåhuset,ogpappaklarteågjøredetsammemed sinleilighetsomsikkerhet.Selvomfristenvarkort,fikkvi dettil.
Menetterdetharviikkehørtnoe.
Ingentelefonoppringninger,ingenbeskjeder.
Ingene-poster.
Ingenting.
Ramonaoghennesfolksitterlimttilskjermenedøgnet rundt.Jegerikkeinteressertiåhørenoeomhvadedriver med,jegbryrmegikkeomatde«følgerpengesporet».Jeg erikkeinteressertihvemdennefyrenerheller.Deteneste jegeropptattav,eråfåVetlehjemilive.
Timenesneglersegavgårde. Jegharbegyntåbe.
Jegbertilengudjegaldrihartroddpå,mensommanifestertesegidetøyeblikketsønnenminbletattframeg.
Hodetmittfallerframover.Jegtvingermegtilååpne øyneneigjen,foråfordrivedeskremmendebildenesom ikkevilslippetaket.Jeghøreretpanisk«gårdetbra?»fra farenminsomsitteroverformegvedkjøkkenbordet.Jeg nikkeretpargangerogprøveråstoppedemørketankene fraåtaoverhåndigjen.
Medettroperenavpolitibetjentene: «Dehartattkontaktigjen.Viharfåttkoordinater!» Jegreisermegfrastolen.
«Deter…ikkesålangtfraYtreEnebakk,»sierRamona ogstirrerpåskjermen.«Endrøyhalvtimeherfra.»
«Inærhetenavenparkeringsplass,»leggerbetjententil ogpekerpåkartet.«Iskogen.Vetleventerpåossientrehytte.»
Jegstirreruforståendepåham.
«Ungerbyggersånneheletiden,»leggerhantil.«Jeg pleideågjøredetselv.»
«Ok,»sierRamona.«Komigjen.Vidrarmedengang.»
Ramonasetterseginnbakrattet.
Pappatarplassvedsidenavhenne,jegsettermeginnbak ham.Idetvikjørerutavbyenihøyhastighet,klamrerjeg megfastmedbeggehendertilhåndtaketovervinduet.
Jegskalsnartfåsesønnenminigjen.
Deteraltjegklareråtenkepå.
Viskaldrahjem,jegskallagefavorittmatenhans,ogi kveldskaljegliggevedsidenavhamnårhansovner,våke overham,slikatingenkantahamframegigjen.Jegskal ikkelukkeetøye,mensepåathanpusterogdrømmer.
Sønnenmin,sierjegtilmegselv. Barnetmitt.
Jegerpåvei.
Viernestenframme.Jegkommeroghenterdeg.
Jeganerikkehvorvier,ellerhvorlengeviharkjørt,men medettbefinnerviosspåenmindresideveimedtrærpå beggesider.GPS-enberRamonaomåtaavtilvenstreog fortsetteinnoveriskogen.
Underhjuleneknaserogknepperdetfragrusogkvister. Noenminuttersenerekjørerviinnpåenparkeringsplass.
«Detmåværeenstiheretsted,»mumlerpappafraforsetet.Hankikkerpåtelefonenderhanharlagtinnkoordinatenekidnappernegaoss.
«Der.»
JegeruteavbilenførRamonaharrukketåstoppehelt.
Jegløperinnoveriskogen,klarernestenikkeåkjenneføtteneminemotbakken.
«Detskalikkeværesålangt,»roperpappalikebakmeg. «Vetle!»roperjeg.«Erduher?Hvorerdu,Vetle?» Detkommerikkenoesvar.
Vifortsetter.Detenestejegtenkerpå,erlydenavstemmenhans,hvordanhudenhansføles.Atjegsnartskal holderundthamigjen.
«Der!»roperfarenminogpekerpåetgrantre.
Jegmyserogfårøyepånoeplankeverkhøytoveross, skjultmellomdemørkegreinene.MenjegserikkeVetle.
Kanskjehanerbundet?Kneblet?
Jegropernavnethansigjen.Ogigjen.Magenminersom enhardknute.
Detkommerikkenoesvar.
Jegbegynneråklatreoppitreet,tartakidenenegreinenetterdenandre,vettskremtavstillhetenogfraværetav bevegelse.Jeghalermegvidere,skraperopphudenpåden grovebarkenogertilsluttoppeihytta.Stillhetenerøredøvende.
Inestesekundskjæreretskrikgjennomluften.
Dettaretøyeblikkførjegskjønneratdetermitt.
Trehyttaertom.
Vetleerikkeder.
5
Sjuårsenere
Detskjermedengang,menikkesånnsomEvahadde trodd.
Ikkesånnsomhunhaddeværtreddfor.
Veggenebegynnerikkeårørepåsegellernoe,oggulvet hunstårpå,følesfortsattheltnormalt.Altserutsomfør også;deteringenrarefargernoested.Huntripperikkeut, fykerikkeavgårdetilenverdenderalterpsycho.
Detvarsånndeandrehaddesagtatdetkomtilåbli. Jesperogså.
Allehaddelovetatdetskulleværefantastisk,viltoghelt vanvittig.«Detenestedukommertilåangrepå,eratdu ikkeharprøvddettetidligere.»
Menalternestenheltidentisk.
Denenesteforskjellen–ogdenerganskestor–erathun plutseligfølerogoppleveraltsåmyesterkere.Detersom omnoenharskruddoppaltpåmaks.Hunharaldriværtså lykkeligfør,hunleravdeteneogdetandre.Althunspiser ellerdrikker,ersomeneksplosjonimunnen.Liveterbare såheltutroligvakkert.
Hvorforharhunikkeskjøntdetførnå?
Dethunogsåkjennerpå,erendyp,dypkjærlighetfor foreldrenesine,ogforHedda.TilogmedforErik–broren. Deerså fine allesammen.Ogsnille.Herregud,såsnillede er.Evaharsålysttilåfortelledemhvorgladhuneridem, hvorstorprishunsetterpådem,hvortakknemlighuner foråhademallesammen–hverenkelt–ilivetsitt.
Kanskjehunburdebeomunnskyldningforalthunhar sagtoggjortoppigjennomåreneogså.Hunvethunhar værtutakknemligtiltider,ogathunharsagtnoenfæleting tilErik.Hunsersegomettermobilenforågjøredetmed engang,menfinnerdenikke.
Deterikkesåfarlig.
Hunkangjøredetsenere,takkeforeldreneforatdehar latthennefålovtilåværealeneisommerhusetforførste gangogså,ogforathunfårlovåhahalloweenfestimorgen.Detkommertilåbliheltutroliggøy!
Såblirhuntrist,plutselig.Førhunskjønnerhvasomhar skjedd,rennertårene.
HuntenkerpåSamuel.
Forholdetdemimellomharsurnetskikkelig.
Kanskjehunskullesendehamenmeldingtil?Skriveat hunergladihamogathunsavnerham,ogataltsomegentligbetyrnoeheriverdener dem ogbaredem?Kandeikke bareglemmehelegreia?
Hanerkanskjeforstolt,tenkerhun. Forleiseg.
Kanskjealterødelagtforbestandig. «Hvorforgråterdu?»
Heddaskrurnedvolumetpåstereoanleggetogretterpå skulderstroppenepåtoppensin.Evafortellermenshuntørkertårenefrakinnetoghaken.
«Ikketenkpådet,»svarerHedda.«Hankommerjohiti morgen.Visørgerforågihametellerannet,ogdaglemmer handet.»
Huntrekkerpåskuldrenesomomdetikkebetyrnoe, snurrerrundtmedhendeneløftetoverhodetsamtidigsom hunlerogsyngermedtilmusikken.
Evasmilermenshunserpåatvenninnendanser.
Heddasomallevilvære–ellerværemed.Detsierseg selv;såsinnssyktpensomhuner.Selvomdeerisluttenav oktober,gløderhudenhennessomomhunbaderisola.Og sålukterhunalltidsådeiligavvaniljeogsommer.
MerskalikketilførEvafølerseglykkeligigjen.
Detristetankeneerborte.Detkommertilåblienfantastiskkveld,sierhuntilsegselv.Ensuperhelg.Folkkommer tilåsnakkeomdennefestenievigheter.Evafikkikkelov tilåbemerenntjuevenner,mendetkommertilåkomme dobbeltsåmange,minst.
Etvindublåseropp.
VindenfårEvatilåfølesegendamerlevende.Hun gårborttilvinduet,lukkerøyneneoglardenkaldeluften pakkehenneinn.Dahunåpnerøyneneigjen,stårdebittesmåhårenepåarmeneoppsomomdeogsådanser.
Noebevegersegoverplenenutenfor.
Evablunkernoenganger.
Enskyggesomskiftetplass.Ellerkanskjedetbarevar vindenitrærne.Ellerutelampene–delageralltidsårare skygger.
Detmådetvære.
Mensåerdenderigjen. Bevegelsen.
Dennegangenerhunsikker.
Skyggenserutsometmenneske.Etbeinsomrørerseg. Rettbaketavtrærne.Erdetenhåndhunsermotstammen?
«Hvaerdet?»
Heddaharstansetlikebakhenne.
«Deternoenderute.»
«Hvor?»
Evapekerutimørket,menalthunserermørkefigurer påfuktiggress.Etnyttvindkastfårgreinenetilårørepå seg.
«Godtforsøk,»sierHedda.«Mendeterikkehalloween førimorgen.Dumåfinnepånoebedreenndethvisduskal klareåskremmemeg.»
Hungårmotkjøkkenøyamenshunleggertil:«Vimåha mer.»
Heddastikkerhåndeniplastposenpåbenkenogkommertilbakemedtosmåkrystallerpakketinnipapir.Eva tardenene.Leggerdenpåtunga.Heddagjørdetsamme. Beggesvelger.
Smakenerbitter,mennåvethunatdetsnartgårover. Enlitenslurkchampagne,noenflakmedpotetgull.Hedda skruroppmusikkenogløfterhendeneoverhodetsomom hunakkuratharscoretetmål.
Evaserutavvinduetigjen.
Detvarnoendertidligere,deterhunheltsikkerpå. Mendetspilleringenrolle.
Hunmerkeralleredeatoppturenerpåvei.Ogdenne gangenkommerdentilåbliendabedre. Herregud.
Hunlukkerøyneneogkjennerhvordanbassendunker gjennomhelekroppen.Hvishunskulledønå,tenkerhun, vildetværesomverdenslykkeligstesekstenåring.
SamuelGregersensitterpåbussen. Hanernervøs.
Følelsenminneromsekundenelikeførhanskalpåscenenellerskaligangmedetekstrakrevendeopptak.Han sjekkermobilenogseratbussenvilværeframmeiSonnoen minutteretterrutetid.
Hanprøveråpensetankeneoverpånoeannet,koblefra –meditere.Væremindfulogaltdetder.
Fårdetikketil.
Solaskinnerfraenklarhimmel,somomsommerenplutseligharkommettilbake.Samuel,somharboddiOsloi helesittliv,kikkerutmotaltsomersåannerledesenni byen.Åkreogbeitemark,halvveisforberedtpååseetrådyr ellerelg,menfårikkeøyepånoeannetenntræroggress somerslåttheltned,ogsomsergråttogtristut,selviden skarpesola.
Dahanstooppidagtidlig,haddeSamuelfortsattvært itvilomhanskulledra,selvomdehaddeplanlagtdette imånedsvis.Hanhaddeskjønt,menshansminketseg,at hanikkebarekunnedroppehelegreia,siathanvarsyk ellernoe.Detvillebareføretilenmassespørsmålhanikke haddelysttilåsvarepå.
Ogalleforventerathandukkeropp,Samuelsomer selvestehalloween-kongen,kjentforåtadenheltut, noengangerogsånoenhakkforlangt.Påskolenharde ikkesnakketomnoeannet,hvorgøydetkommertilå bli.Mendetvirkerikkesomnoenharfåttmedsegat SamuelikkeharhengtnoesærligmedEvaogHeddaidet siste.
Hangruersegtilåmøtedemigjen.
Morenhanshaddekommetinnpåbadetogspurt,sånn somhunalltidgjorde,hvorhanhaddeværtkveldenførog nårhanhaddekommethjem.Samuelsvartesåvagthan kunne.Visstehvorbekymrethunvarforatfestingenhans
skullegåutoverskolenogfremtiden.Mastealltidomat hanmåtteskjerpeseg,jobbehardere.
«DuhardetsomskaltilforåblivårnesteLeifOveAndsnes»,somhunpleideåsi.Nårhanprotesterte,avbrøthun hamogsa:«Jegvilbareikkeatduskalkastebortlivetditt, Samuel.Haddejeghatthalvpartenavditttalent…»
Samuelvetathunharrett.
Hanharnoeheltspesielt.
Engave.
Ogmusikkharalltidbetyddmyeforham.
Hantenkerpådengangenhan,somlitengutt,gjemteseg underbordetmensdevisteenbegravelsepåtv.Denhøytideligemusikkenfikkhamtilågråte.Dengangenskjønte hanikkeatdetvarflautåblisåemosjonell,ogatdetvarde følelsenesomhaddefåtthamtilågjemmeseg.Selvomhan alleredevarveldigflinkpådettidspunktet,haddeopplevelsenbareforsterkethanskjærlighettilpianoet,fåtthamtil åskjønnehvorviktigdetvarforham.Pianoeterikkebare etinstrument,deterenportal,entidsmaskin,enmåteå fortellehistorierpå.Nårhanspiller,kommerallefølelsene utgjennomfingrene.Detersomomhendenesnakkerfor ham.
MenakkuratnåvilSamuelbareværeheltvanlig.
Hanvilfestesomalleandrepåhansalder,utforskelivet påsinegenmåte.Detervelikkeformyeforlangt?Juilliard ellerTheRoyalAcademyofMusickommerfortsatttilå væredernårhanerklarfordet.
KlokkaerlittovertidahangåravbusseniSon.
Medbagenoverdeneneskulderenbegynnerhanågå oppoverdensvingeteveientilEek-Svendsen-familienssommerhus.Blirmerogmernervøsforhvertskritthantar.
Ihagenoppmothusetharjenteneplassertgresskar,hulet demutsomhodeskallerogmonstre.Ietavblomsterbedene holderetskjelettpååspisepåenfilledokke.Ikkeverst,tenkerSamuel.Veldig WalkingDead.
Hansersølesporpåasfalteniinnkjørselen,ogsvarte strekerfrabildekk.Dypehjulsporfortsetterutiplenenved
sidenavham,mendetserikkeutsomdekommerfraden svartevarebilensomstårparkertforaninngangen.Samuel serlogoenavensolsikkemednavnet SolsidenCatering overennettadresseogettelefonnummer.
Deterheltstillerundthuset.
Medetthørerhantungeskrittfrainnsiden.Ytterdøra gåroppmedetsmell,ogenmannsnublerut.Såfallerhan sammenpåallefirevedgarasjenogkasteropp.
Samuelnøler,mennærmersegforsiktig.
«Erdu…erduok?»
Mannenspytterogtørkermunnenmedgenserermet. Ansiktethanseraskegråttogøynenestoreavskrekkidet hansnursegmotSamuel.
«De…»
Hanretterenskjelvendefingermothuset.
Samuelkjennerdetstrammesegtilibrystet.
«Hvaerdet?Hvaharskjedd?»
«Ikkegåinnder,»siermannenhest.«Ikke.Gåinn.»
«Hvorforikke?Hva–?»
«De…»
Detersåvidtdetkommerlydutmellomdeskjelvende leppenehans.Mannenristerpåhodetogkniperøynene sammen.Dahanåpnerdemigjen,erblikketlikeskremt.
«Detsittertodødejenterderinne»,sierhan.«Noenhar dreptdem.»
Mialeggerdetenebeinetoverdetandreogåpnerøynene langsomt.Snursegogfinnermobilenpånattbordet.Irritert oppdagerhunatdeterlangtpådagallerede.
Hunsettersegoppogkjennerhvordanskyldfølelsen hoggertil.Skjermenerfullavnyhetsvarslerogmeldinger, menetteråhabladdsegrasktgjennomdem,serhunatdet ikkeernoesomhaster.Detertrossaltlørdag.
Huntrekkerpustendyptogkjenneratkroppenslapper avigjen.
Mialikerikkeåsovelengeommorgenen.Hunforetrekkeråbegynnedagenminstentimeførrestenavhuset ståropp,slikathunkantreneogmeditere–fålitttidfor segselv.Følelsenavåhautrettetnoeførverdenvåkner,er uvurderlig.Hunkanikkehuskesisthunvåknetsåsent.
Hunharsovetgodtogså.
Endyp,tungsøvnfullavmerkeligedrømmerhunikke huskernoeav.
TakkGudforatEivindikkeerhjemme.
Påenvanligfredagskveldvillehunværtnødttilålegge segtidligforåslippeunnatilnærmelsenehans.Påhelgemorgenervardetendavanskeligereåholdehamunna. Etternokenavvisningvillehunsetthamveltesegutavsengenogtraskeutpåbadetmedskrittsomgradvisognesten umerkeligvarblitttyngremedårene.Hanvillelattdøra stååpenogikkegjortnoenforsøkoverhodetpåådempe lydene.Ogetterdetvillehanhakommetutigjenmedfortsattvåtehendersomhantørketavpåhårenepådenutståendemagen.
Ietflyktigøyeblikk,somforsvinnerlikefortsomdet dukketopp,kjennerhunetblaffavdenkjærlighetenhunen ganghaddehattfordennemannenhunvetatelskerhenne dyptoginderlig,slikhanhargjortdesistetjuetreårene. Deteringentinghanikkevilgjøreforhenne.Samtidighar detalltidværtopptilMiaåsørgeforatdeharfåttlitttid sammen,baredeto.Konsertbilletterelleretbordpåenhelt spesiellrestaurant.Mendahunslapptaketidenoppgaven, tokikkeEivindover.Miaharaldriforståtthvorfor.
Ikkeegentlig.Vardetenaldersgreie?Vardetsånnatidet øyeblikketmanfyltefemti,såsluttetmanåværeeventyrlystenelleropptattavågledepartnerensin?
Miakasteretblikkpådentommehalvdelenavsengen. Strekkerutvenstrearmoggriperdyna,holderfastiden. Dumåoppogjobbe,sierhuntilsegselv.Hunharen kundesomharflyttetinniengammelvillapåTåsenogsom
vilhastuensininnredetiart-deco-stil.Miaharværtder foråhenteinspirasjon,menhunharbaresåvidtbegyntpå skissene.Ogfristenerførstkommendetirsdag.Menakkuratnåharhunikkelysttilnoeannetennådrikkekaffeog spisefrokost.
Hvordankunnehunhaklartåsovesålenge?
IgjendukkerEivindoppitankenehennes.
Kanskje,tenkerhun,pågrunnavenmorgenakkurat somdenne.Slikdetkunnehavært.
Enfremtiddetvarverdtålevefor.
Erdetplasstilmannenhennesienslikfremtid?
Deterspørsmålet.Blirhunværende,vilaltfortsettepå sammemåteellergradvisbliverre.Deteretfaktum.Eivind kommeraldritilåforandreseg.Detvilblimindremoro, mindreglede,mindreavaltdetMiaønskersegihverdagen. MensamtidigsometlivutenEivindvilåpnedørertilen frieretilværelse,vildetogsåsettehenneselvogfamilieni enusikkersituasjon.Økonomisk,menogsåfølelsesmessig –hunanerikkehvordanetbruddvilpåvirkebarnaderes. EllerEivind.
Menburdehunikkefålovtilåtahensyntilsegselvfor engangsskyld?
Tankenebliravbruttavattelefonenringer.
DeteretnummerMiaikkekjennerigjen.Hunhargjort dettilenregelaldriåsvarehvishunikkevethvemsomringer.Detersåmangeidioterderutesomprøveråselgeting overtelefonen.Såhunlardetringetildetstopper.Etterpå sjekkerhunnummeretpånettet,itilfelledetlikevelskulle værenoenhunkjenner.Detstårikkeoppførtnoested.Da vardetenselger.Høystsannsynlig.
Hunlarhodetsynkenedpåputenigjenogstirreroppi taket.
Valg,valg,valg.
Hvahunennvelger,vilnoenbliskuffet,sinte,nedfor, såret.Kanskjetilogmedhatefulle.Hunhater segselv forå hahavnetiensituasjonsomdenne.
Miasavnerfarensin.
Hunharingenåsnakkemedlenger.Ingenhunkanbetro segtiliallefall.Ikkeegentlig.Farenhennesvillesagtderiktigetingene,slikhanalltidgjordemenshanfortsattlevde. Hanvillehaforklarthennehvilkenveihunskulleta,og hvorfor.
Miatenkerpåbarnaigjenogkommerpånoehunharlest engang.Idetbarnadinefyllertolv,viltrefjerdedeleravden tidendufårmeddem,væreoverallerede.Entankesom,nå somdendukkeropppånytt,nestentarpustenfrahenne.
Barnahennesersekstenogtjueto.
Hvaskalhungjøremeddenlilletidenhunharigjensammenmeddem?Hvordanvildentidenblihvishungårfra farenderes?
Telefonenringerigjen.
Deterdetsammenummeret.Antageligdensammeselgeren.
Miasukkertungt.
Pådenannensidepleierikkeselgereåringepånyttigjen medengang.Vanligvisventerdehellertiletseneretidspunkt,kanskjetilogmedenannendag.Itilleggerdetlørdag.Hvilkeselgereersåivrigeijobbenpåenlørdag?
Detkanværeenkunde,tenkerMiaidethunsetter segoppoglenersegmothodegjerdet.Hunnølerendaet sekundførhunsvarerogpresenterersegmedbådefornavn ogetternavn.
Stemmenidenandreendenerbestemtogtørr.
«DetteerRamonaNorum,overbetjentiOslo-politiet.» Politiet ?
«Erdet…hardetskjeddnoe?»stotrerMia.
«Jegstårutenforhosdeg.Jegharakkuratprøvdåringe på,mendeteringensomåpner.Erduhjemme?»
«Eh,nei.»
«Skjønner.DuermorentilEvaEek-Svendsen,stemmer det?»
Miasvelgerhardt.
«Ja.Hvaerdet?HardetskjeddnoemedEva?» Etøyeblikkblirdetstillepålinjen.