Tilbake til Mandalay

Rosanna Ley

Tilbake til Mandalay Oversatt av Solveig Moen Rusten

Rosanna Ley Originalens tittel: Return to Mandalay Oversatt av Solveig Moen Rusten Copyright © 2014 Rosanna Ley Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 Utgitt av Korall Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-49413-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2017 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.korallforlag.no

Til min kjĂŚre Grey Og til minne om Peter Innes, John Sams og alle menn som kjempet i Burma. Vi glemmer dere aldri.

Kapittel 1

«Kan du komme inn på kontoret litt, Eva?» Jacqui Drydens stemme var som vanlig kjølig og en smule irritert. Eva sto bøyd over et viktoriansk sminkebord og reparerte fjærmekanismen på en liten skuff. Hun rettet seg opp. Au. Hun gned hånden mot ryggen. Det var en pirkejobb, og hun hadde stått i samme stilling altfor lenge. «Kommer,» ropte hun, og strøk fingertuppene fort over valnøttreet, som et løfte til sminkebordet om å komme raskt tilbake. Jacqui Dryden sto foran det store karnappvinduet og stirret ned på gaten. Det var torsdag ettermiddag sent i oktober, og Bristol sentrum yret av liv. Antikvitetsforretningen lå gunstig plassert i en sidegate der husleien var lavere, men der det fortsatt fantes nok særegne butikker til å fange interessen til folk som gikk forbi. Vintage var in, forretningene gikk godt og Evas sjef burde ha vært fornøyd, men hun så slett ikke fornøyd ut. Sminken var like perfekt som alltid, men det var noe motløst i det blå blikket som Eva ikke hadde sett i det før. Kunne det ha noe å gjøre med de høye stemmene hun hadde hørt fra kontoret samme morgen? «Kom inn.» Det motløse forsvant idet Jacqui snudde seg og satte blikket i Eva på sin sedvanlige kritiske måte. Hun var litt over en femti høy, hadde lyst hår og perfekt figur, og når Eva var i nærheten av henne, følte hun seg alltid keitet og klumsete og altfor høy. Hun var ikke vant til å føle det sånn. Hun børstet litt sagflis av olabuksene. Også hendene hennes var skitne, og hun oppdaget at hun hadde en flis i tommelen. På grunn av arbeidsoppgavene hadde hun kortklipte negler, og når hun var på jobb, gikk hun kledd i 7

olabukser, T-skjorte og et par gamle Converse-sko og hadde det viltre, mørke håret oppsatt i en hestehale så det ikke skulle komme i veien. Hun kunne lett forestille seg hvordan hun så ut i Jacquis øyne, kunne skjønne hva hun tenkte. Hun var ikke spesielt glamorøs, men dette var jobben hennes og Eva elsket å fordype seg fullt og helt i den. Jacqui tilbød henne ikke å sitte, hun smilte ikke engang. Eva hadde flere ganger i løpet av de siste månedene vært fristet til å kakke litt på skallet sjefen hennes hadde rundt seg, for å få det til å slå sprekker og prøve å få et gløtt av innsiden. Men hun hadde ikke turt – i hvert fall ikke ennå. «Jeg vil at du skal reise bort på et oppdrag,» sa Jacqui uten innledning. «Reise bort?» gjentok Eva. Noe sånt hadde aldri skjedd før. «Hva slags oppdrag?» Hun hadde jobbet i antikvitetsforretningen i seks måneder nå. Jobben hadde virket attraktiv fordi selskapet hovedsakelig solgte asiatiske antikviteter. Takket være bestefaren hadde hun som barn forelsket seg i trematerialer og historie; hun hadde det i blodet. Som nittenåring hadde hun flyttet fra hjemmet sitt i Dorset – et hjem som hadde gått i stykker etter at faren døde da Eva bare var seks – og begynt på universitetet i Bristol for å lære mer om dekorasjonskunst og restaurering av antikke møbler. Fordypningsemne: asiatiske artefakter, også det takket være bestefaren. Det var seksten år siden. Men det var fortsatt mye å takke ham for, det måtte hun ikke glemme. Jacqui svarte ikke på spørsmålet, slik partneren hennes, Leon – både i forretninger og i livet – ikke hadde svart på spørsmålet hun stilte ham på kontoret samme morgen. «Fortell meg hva som skjer,» hadde Jacqui sagt. «Ellers går jeg.» Leon svarte ikke og Jacqui gikk, skred ut av kontoret i blyantskjørt og stiletthæler, rett forbi Eva som var opptatt med å reparere sliren til et gammelt japansk sverd og lot som om hun ikke hadde hørt det som ble sagt. «Som du vet,» sa Jacqui nå til Eva, «så selger de asiatiske møblene våre svært godt.» 8

«Ja.» Eva hadde selvfølgelig merket det. Selskapet utvidet den delen av forretningen og snart ville viktorianske sminkebord kanskje tilhøre fortiden, på alle måter. Mange land var i ferd med å bli mer åpne, og nasjoner i Det fjerne østen var i posisjon til å utnytte en økende internasjonal interesse for koloniale møbler – en arv fra en svunnen tid – og også for kulturelle og religiøse gjenstander. Som gamle steinbuddhaer, for eksempel, som ofte var så ødelagt at de uten tvil hadde fått en lokal steinhugger til å lage nye. Bristol Antikviteter var med andre ord svært interessert i å knytte til seg lukrative kontakter blant handelsmenn fra Det fjerne østen som hadde noe å selge. «Men vi har støtt på noen problemer.» Jacqui dyttet på plass en lys hårlokk som hadde våget å slite seg løs fra den oppsatte femtitallsfrisyren. «For det første blir altfor mye ødelagt under transport.» «Noe vi helt klart kan unngå,» samtykket Eva. Det var stort sett hun som måtte reparere det som ble skadet. Hun hadde begynt å jobbe i forretningen i håp om å få brukt noe av ekspertisen hun hadde tilegnet seg da hun studerte. Endelig, hadde hun tenkt. Hun hadde vært ute i arbeidslivet i tretten år, men ingen av jobbene hun hadde hatt hadde levd helt opp til forventningene hennes. Hun hadde jobbet i en butikk som solgte brukte møbler, for en mann som spesialiserte seg på å kontakte gamle damer per telefon med den hensikt å kjøpe arvegodset deres for så lite penger som mulig. Til slutt føltes det som om det selvgode gliset hans formørket sjelen hennes. Hun hadde jobbet i en museumsbutikk, der hun ble kjent med venninnen Leanne. Og hun hadde jobbet over et år som sydame i en forretning som leide ut vintage brudekjoler. Nå var tiden inne – hadde hun håpet – for at karrieren hennes skulle ta av i den retningen hun ville. Men antikvitetsforretningen hadde vist seg å være en skuffelse. Hun brukte mesteparten av tiden på å gjøre helt ordinære reparasjoner, vaske, pakke ut varer og ofte håndtere kunder også. De drev kanskje en lukrativ forretning, 9

men sannheten var at Bristol Antikviteter var underbemannet. Bortsett fra Jacqui og Leon, var Lydia, som jobbet deltid i utstillingsrommet i annen etasje, den eneste ansatte i tillegg til henne. «Ja, hvis vi kan finne en måte å forhindre det på.» Jacqui rynket pannen. «Kanskje kontaktene våre kan sjekke emballasjen før det skipes over?» spurte Eva blidt. Mange av landene de handlet med var dårlige på innpakning, og nøyde seg ofte med oppstrimlet avispapir. Det virket ikke som om de forsto hvor sårbare de mest skjøre gjenstandene var. «Og …» Jacqui avfeide forslaget hennes ved å vifte med den manikyrerte hånden. «Kontakten vår har kommet over noen uvanlige objekter som vi muligens kan være interessert i.» «Uvanlige objekter?» Eva merket hvordan nysgjerrigheten blusset opp i henne. «Statuetter, tremøbler, fra 1700- og 1800-tallet, noe av det enda eldre. Unike, opprinnelige, akkurat det vi er ute etter.» I et glimt glødet øynene hennes av entusiasme. «Men …» Hun nølte. «Jeg stoler ikke helt på denne kontakten vår.» Hun kastet et blikk på Eva som for å sjekke om hun skjønte hva hun snakket om. Eva trakk på skuldrene. Hun trengte ikke å spørre. For det første så visste hun, etter seks måneder som ansatt hos Jacqui Dryden, at sjefen nesten ikke stolte på noen, sikkert ikke på mannen sin engang. Og for det andre så var hun fullt klar over at mange av kontaktene deres i Det fjerne østen hadde sin egen agenda. Hvorfor skulle de føle lojalitet overfor handelspartnere på den andre siden av havet? Hvorfor skulle de ikke ta mer hensyn til sine egne familier, sine egne land, når så mange av dem hadde levd i fattigdom så lenge? «Opprinnelsen virker mer enn troverdig,» fortsatte Jacqui. «Men vi er nødt til å forsikre oss om at det er ekte.» «Jeg skjønner.» Eva kjente et sug av forventning. Det var dette som var grunnen til at hun hadde begynt å jobbe her. 10

Vurdere autentisitet, restaurere, gjenoppleve historien, nesten i hvert fall. Og reise også. Det var en uventet bonus. De siste ukene hadde vært tøffe; dette var akkurat det hun trengte. «Du greier det, ikke sant?» «Selvfølgelig.» Det var dette hun hadde utdannet seg til. Og denne turen ville gi henne sjansen til å bevise hva hun var god for. Igjen rynket Jacqui pannen. «Og det er greit at du reiser alene?» «Selvfølgelig.» Eva foretrakk å jobbe på egen hånd. Det kom til å bli et eventyr. «Jeg antar at du vil at jeg skal snakke med kontakten vår også.» «Ja.» Jacqui ga henne et blikk som var umulig å tyde. «Du må styrke vår relasjon til ham.» Det virket som om hun valgte sine ord med omhu. «Men det må håndteres på en diskré måte.» «Jeg skjønner.» «Og mens du er der, får du kanskje også sjansen til å se deg omkring.» Jacqui veide fortsatt ordene sine, som om hun var usikker på hvor mye hun skulle si. «Se meg omkring?» Eva syntes det virket litt uklart. Hun snurret ringen hun hadde på lillefingeren. Det var en klase diamanter formet som en tusenfryd. Selve ringen var i gull; en gave fra bestefaren på tjueenårsdagen som hun brukte hver dag, også på jobb. «Utforske gatene. Gå på noen antikvitetsmarkeder, snakke med selgere, kanskje knytte nye kontakter. Finne flere objekter som kan være av interesse.» Himmel og hav. Det gikk et gys gjennom henne. Eva prøvde å skjule hvor overrasket hun var. Når så mye sto på spill, hvorfor dro ikke Jacqui selv? Hun prøvde vel ikke å bli kvitt henne? Hun hadde jo bare overhørt en diskusjon. Skjønt, sjefen hennes hadde en tendens til å ta på vei for lite. Hun var ganske nærtagen, kanskje mer enn det som normalt var. «Jeg har så mye å gjøre her.» Jacqui flyttet seg fra vinduet 11

til det store mahogniskrivebordet med lærplate som dominerte rommet, og skjøv til side en bunke papirer som for å demonstrere hvor opptatt hun var. «Vi venter noen viktige forsendelser.» Igjen virket hun fjern. Så tok hun seg sammen. «Det er umulig for meg å reise herfra nå.» Leon, tenkte Eva. Jacqui måtte være her på grunn av ham. «Vi har ikke all verdens tid på oss. Det blir mange om beinet, det kan du være sikker på. Så vi har ikke noe valg.» Jacqui sukket. «Du må dra. Du er den eneste som kan gjøre det.» Litt av en tillitserklæring. Eva hevet øyebrynet. «Og hvor skal jeg egentlig dra?» «Å.» Jacqui løftet et ark fra pulten sin. «Sa jeg ikke det? Hvis det går i orden med visum, drar du allerede neste uke. Jeg skal bestille fly og gi deg det nøyaktige tidspunktet. Du må ta med passet ditt i morgen, så skal jeg ordne med hotell og sørge for at noen møter deg på flyplassen.» Hun førte pekefingeren – purpurfarget neglelakk – nedover arket foran seg. «Yangon, Bagan og Mandalay,» sa hun. «Det er dit du skal. Ti dager burde holde. Du må fly mellom stedene. Jeg skal selvsagt gi deg all informasjon du trenger.» Eva stirret på henne. Hun hadde ikke engang turt å håpe … «Burma?» hvisket hun. Hjertet hamret i en velkjent rytme, barndommens rytme som fortsatt var en del av henne. Hun skulle til Burma. Hun hadde hørt så mye om dette landet. Og nå skulle hun få oppleve det selv. Hun hadde lyst til å rive opp vinduet og rope det ut til de som gikk forbi nede på gaten. Hun boblet over av glede inni seg og lengtet etter å slippe det ut. «Ja. Men nå heter det Myanmar.» «Jeg vet det.» Hun bare måtte smile. Noen ganger virket det som om Jacqui ikke likte henne, som om hun faktisk følte seg truet av henne, men spilte det egentlig noen rolle, når hun likevel stolte nok på henne til å gi henne denne sjansen? Spilte det noen rolle, når Eva skulle til Burma? Hun 12

lukket øynene og så landets farger flimre forbi bak øyelokkene. Blått og gull. Det er ikke mye jeg ikke vet om Burma, tenkte hun. Bestefaren var blitt svært påvirket de årene han hadde bodd der. Han hadde jobbet i tømmerindustrien og kjempet mot japanerne. Livet hans i Burma hadde berørt dem alle på ulike måter. Og historiene han hadde fortalt Eva da hun var liten, hadde funnet veien inn i hjertet hennes. «Så da drar du, da?» sa Jacqui spørrende, men hun så ikke ut som om hun kom til å godta et nei. «Jeg har printet ut bilder av noen av tingene du skal se på, for det er lettere når man har det på papir. Det ligger her, alt sammen.» «Ja, jeg skal dra,» svarte Eva. Hun hadde alltid visst at hun en dag kom til å reise til Burma. Hvordan kunne hun la være? Hittil hadde feriene hennes som oftest bestått av korte turer til europeiske byer, der hun oppsøkte antikvitetsmarkeder og historiske bygninger, og i løpet av friåret sitt – det føltes så lenge siden nå – hadde hun reist til Thailand sammen med Jess, en venninne fra college. Det var dyrt å reise til Burma, men landet hadde også vært utilgjengelig av politiske grunner. Eva hadde lest om uroen blant fjellstammene, den undertrykkende regjeringen og husarresten av Aung San Suu Kyi, kvinnen de alle forgudet, som hadde ofret sitt liv i kampen for demokrati for folket sitt. Eva kjente til sanksjonene, og visste at pengene turistene la igjen i Myanmar hadde en tendens til å havne i lomma til militærregimet, og at det å besøke landet dermed var en indirekte støtte til det. Men ting var annerledes nå. Aung San Suu Kyi var løslatt, det politiske klimaet i ferd med å endre seg og … Evas barndomsdrøm var nær ved å gå i oppfyllelse. Burde hun klype seg i armen for å forsikre seg om at dette ikke var en drøm? Hun tok et skritt mot skrivebordet og så ned på arket Jacqui viste henne. En sittende buddha, antakelig i forgylt teak, stirret rolig tilbake på henne. Attenhundretallet, gjettet hun ut fra bildet, som ikke var særlig skarpt. Hun kikket nærmere, så etter spor av slitasje som 13

kunne si henne mer, men måtte se den i virkeligheten for å vurdere objektets tilstand. Hun gjenkjente også andre figurer fra studietiden, noen hugget i tre og malt, noen forgylt og emaljert. Noen antakelig fra så langt tilbake som sekstenhundretallet. En vakkert utskåret engel, en munk sittende på en lotusblomst og åndelige beskyttere. Hun så noe som liknet et skrin utskåret i teak, en gammel trekrybbe og et par nydelige nat-figurer – sikkert fra et gammelt tempel, tenkte hun med et sug i magen. Eva så Jacqui rakt inn i øynene. Jacqui hadde uten tvil mer informasjon om disse gjenstandene, som hun kom til å gi til Eva før hun reiste. Men sjefen hennes hadde rett; det var lett å se, bare ut fra bildene, at de her hadde å gjøre med noen bemerkelsesverdige objekter. Og nå skulle hun få sjansen til å se dem på nært hold, vurdere deres autentisitet og ta dem med seg tilbake til England. «Takk, Jacqui,» sa hun. Sjefen så spørrende på henne. «For at du har tillit til meg. Jeg skal ikke skuffe deg.» Hun forlot kontoret og gikk tilbake til det viktorianske sminkebordet. Men i tankene var hun allerede halvveis til Burma. Fortsatt var det vanskelig å fatte. Kom hun til å bli skuffet? Kom denne reisen til å gi henne brikkene som manglet i bestefarens historie? Og hva i all verden kom han til å si, når hun fortalte ham hva hun skulle? Burma hadde forandret livet hans. Og nå lurte Eva på om det kom til å forandre hennes også.

Kapittel 2

Eva låste seg inn i leiligheten og lukket døra bak seg. Det hadde vært litt av en dag. Det hun trengte nå, bestemte hun, var et stort glass vin og et varmt bad – så skulle hun ringe ham. Han var den første hun skulle fortelle det til. Men det viktigste først. Hun åpnet laptopen, fant musikkmappen og valgte et album. Japancakes. Første spor var «Double Jointed». Den lette, harmoniske melodien strømmet ut i rommet, kruset i luften som vannliljer på et tjern. Leiligheten – andre etasje i en bygning i utkanten av byen, fra tidlig nittenhundretall og derfor med stor høyde under taket, dekorative taklister og store karnappvinduer – var nokså ryddig, selv om hun hadde hatt dårlig tid i dag morges. Den så som alltid litt midlertidig ut, som om Eva når som helst kunne komme til å pakke sammen sakene sine og flytte ut. Noe hun antakelig kom til å gjøre, hvis hun fant det for godt. Hun hadde blitt boende i Bristol fordi jobbene fantes her, i hvert fall så lenge man befant seg i West Country. Men det var ikke bare derfor. Siden hun var seks hadde hun levd i en verden der det du elsker brått kan tas ifra deg slik at ingenting blir det samme igjen. Hun elsket ikke akkurat denne leiligheten, men den var praktisk og rimelig og passet henne, slik det var nå. Det fantes bare ett soverom, der den kinesiske opiumssenga hennes sto, kjøpt på impuls på eBay, et kjøp hun aldri hadde angret på. Hver gang hun la hodet på puten, så hun for seg de skumle tingene denne senga kanskje hadde vært med på. Men hun fikk aldri mareritt, i stedet var det som om senga var innhyllet i et beroligende slør. Leiligheten hadde stue og kjøkken i ett, og mer enn nok plass til én 15

person. Kanskje til og med plass til to, tenkte Eva sørgmodig, idet hun hengte jakken sin på en knagg og slapp vesken ned på sofaen. Musikken bygget seg opp, melodien ble mer kompleks. Max’ minimalistiske leilighet hadde vært smartere, men med mindre boltreplass og særpreg. Litt som Max selv, tenkte hun. Slik det hadde vist seg etter en stund. Eva eide bare noen få møbler, anskaffet i løpet av de siste tretten årene. Bortsett fra senga og en sofa hadde hun en massiv, håndskåret kinesisk kiste i kamfertre, som sto i karnappet. Hun hadde lagt noen puter oppå, og nå utgjorde den en perfekt sitteplass. Hun hadde et håndmalt skap i mangotre fra Rajasthan, kjøpt på auksjon for noen år siden, der hun hadde romanene og studiebøkene sine, samt favorittmøbelet sitt: en rødlakkert japansk stol fra Meijiperioden som hadde dukket opp ut av det blå i antikvitetsforretningen for en måneds tid siden. Ennå eide hun ingenting fra Burma. Landet var fortsatt nytt, noe som i Evas øyne gjorde det enda mer spennende. Hva ville hun komme hjem med til sin egen samling? Det hang et japansk trykk på veggen, og kjøkkenskapene inneholdt et broket utvalg av porselen, noe orientalsk og noe engelsk benporselen, så tynt at man, når man holdt det opp mot lyset, nesten kunne se igjennom det. Max kunne aldri ha flyttet inn her, minnet Eva seg selv på. Stilene deres passet ikke sammen. De passet ikke sammen. Hun hadde lurt seg selv i to år. Max. Hun fylte vinglasset, tok en slurk og gikk for å tappe i badekaret. Lyden av Japancakes fulgte henne gjennom leiligheten, den perfekte avkoblingsmusikk. Hun hadde møtt ham i en kinokø. Noen foran henne hadde tråkket henne på tærne, og hun hadde rykket til og sjanglet bakover og greid å søle karamellpopcorn over hele Max, som sto rett bak henne. Snakk om bra måte å bryte isen på. Han hadde spurt om de skulle sitte sammen, og det hadde virket naturlig å ta en drink etterpå for å diskutere filmen, og resten, tenkte hun dystert, var historie. Og nå var de historie også. Eva skrudde på varmtvanns16

kranen og sprutet i en sjenerøs slant av sin favorittbadeolje. Hun hadde behov for å lene seg tilbake, slappe av, drikke vin og tenke på den forestående Burma-turen. Hva betydde det vel at hun ennå ikke hadde truffet en mann hun kunne tenke seg å dele livet med? Hva betydde det at hun hadde vært sammen med Max i to år før hun oppdaget hans andre agenda? Om hun skulle være ærlig … så hadde Max fått henne til å miste hodet helt fra første stund. Han var eldre, sjarmerende, sofistikert. Ikke bare hadde han tatt henne med ut på forestillinger, arrangementer og alle de nyeste restaurantene. Han hadde også ofte overrasket henne med smykker og helgeturer til Roma og Paris. Noe som både var vel og bra. Eva satte fra seg vinglasset og begynte å dra av seg de skitne arbeidsklærne, plagg for plagg. Dampen fra badekaret var allerede i ferd med å fylle rommet. Hun vred kranen over på kaldt. Men det var ikke ekte kjærlighet, var det vel? En del av henne hadde vel alltid visst det. Og i løpet av de to årene de var sammen, hadde forholdet deres nesten ikke kommet videre. Neste låt var «Heaven or Las Vegas» – et godt spørsmål, hvis det var ment som et spørsmål. Hun nynnet med. Max hadde truffet bestefaren hennes, og hun hadde møtt den skrekkinngytende moren hans, på en av hennes sjeldne visitter til Bristol. Men bortsett fra det … Det var som om vi ikke var sammen på ordentlig, tenkte hun. De hadde ofte våknet i samme seng, men aldri snakket om fremtiden. De hadde gitt hverandre nøkkelen til hverandres leiligheter, men hun mistenkte at det var av praktiske grunner og ikke et steg mot å flytte sammen. For de hadde aldri kommet nær hverandre, i hvert fall ikke slik Eva forestilte seg at man kom nær den rette. Bortsett fra Lucas på universitetet – og det, visste hun, hadde handlet mer om vennskap enn om kjærlighet – så var Max det nærmeste hun hadde kommet å ha et forhold. Vannet nådde perfekt temperatur og mengde, og Eva lot seg synke ned i karet, kjente varmen mot huden og duften av neroliolje. Hva ville ha skjedd, undret hun, om hun ikke hadde gått bort til leiligheten hans den ettermiddagen for 17

en måned siden? Ville de fortsatt ha vært sammen da? Ville hun ligget her i badekaret og lurt på hvor han kom til å ta henne med i kveld, i stedet for å se frem til en avslappende kveld hjemme alene? Den dagen det ble slutt, hadde Eva, da hun kom på jobb, oppdaget at hun hadde glemt mobilen sin hjemme hos Max. Hun hadde overnattet der, husket at hun hadde fått en melding, og kom frem til at hun måtte ha lagt telefonen fra seg på salongbordet etter at hun svarte på den. Hun prøvde å ringe ham, men mobilen hans var skrudd av. Max var strafferettsadvokat og antakelig sammen med en klient, så hun bestemte seg for å stikke innom for å hente telefonen rundt lunsjtider. Det var ikke langt unna, og han kom ikke til å ha noe imot det … Eva la hodet bakover for å væte håret; hun skulle vaske det i dusjen etterpå. Hun lot kroppen synke ned mot bunnen av badekaret og tok en ny slurk vin. Hun hadde skjønt at noe var galt i samme øyeblikk som hun kom inn i gangen, og hun behøvde bare å løfte blikket. De satt på sofaen i stuen, i ferd med å kle på seg, Max og en jente hun aldri hadde sett før. Sminken hennes var smurt utover den rosa skjorten hans, og hun hadde fortsatt skjørtet halvveis opp på lårene. For en klisjé. Eva ble ikke lenge nok til å se hvordan de reagerte eller høre på patetiske unnskyldninger. Hun tok telefonen sin – som fortsatt lå på salongbordet, rart at de ikke hadde sett den – hengte nøkkelen hans på kroken ved døra og gikk ut. Først etterpå husket hun den merkelige telefonen som Max hadde gått ut av rommet for å ta, den ene eller de to gangene han hadde avlyst en avtale med henne. Det betydde vel at tegnene hadde vært der hele tiden, men at hun hadde lukket øynene for dem. Så dum gikk det altså an å bli. Eva begynte å såpe inn kroppen, armene først, mye skum. Hun hadde blitt lei seg, selvfølgelig hadde hun det. Men nå … Hun hadde kommet over Max. Hun lot seg synke ned i vannet igjen. Hun hadde tatt livet sitt tilbake. Og hun skulle til Burma. Da vannet begynte å kjølne, vasket hun håret og skylte 18

seg under dusjen før hun klatret ut av karet og surret seg inn i et stort, hvitt, mykt håndkle. Bestefaren var nok ferdig med middagen nå. Hun satte musikken på pause. Det var på tide å ringe ham. Bestefaren hørte på det hun hadde å si, i begynnelsen uten å si stort. «Ja, Eva,» sa han så. «Himmel og hav. Jeg kan nesten ikke tro det. Burma. Så fantastisk.» Han trakk pusten skjelvende, husket kanskje sitt eget liv der, tenkte hun. «Virkelig fantastisk.» Han tiet. «Gleder du deg, jenta mi?» Gledet hun seg? «Jeg greier nesten ikke å vente.» «Og når reiser du?» «Neste uke.» Så fort som mulig, antok hun, for Jacqui ville nok nødig se noen av de utsøkte gjenstandene ende opp andre steder enn hos Bristol Antikviteter. Men det var snakk om mye penger. Burmesiske handelsmenn forsto det internasjonale markedet, så billig ble det definitivt ikke. «Neste uke!» Bestefaren virket helt sjokkert. «Så snart?» «Jeg tror det.» På ny ble han stille. Hva tenkte han på? Det var som om hun kunne høre hjernen hans jobbe på spreng. «Jeg lurer på,» sa han. «Jeg lurer på om …» Eva smilte for seg selv. «Hva lurer du på, bestefar?» Hun hørte ham trekke pusten. «Om du kanskje kunne stikke innom meg først?» sa han. Han sa det fort, og stemmen skalv litt. «Kan du komme og besøke meg før du drar?» «Altså …» Det var ikke helt det hun hadde sett for seg. Hun forgudet selvsagt bestefaren sin, men denne helga hadde hun temmelig mye å gjøre. Skjønt, det var fristende. Eva elsket West Dorset og så fortsatt på det som hjemme. Fordi bestefaren bodde der. Selv om moren hennes ikke gjorde det lenger … Eva skjøv tanken bort. «Det er veldig viktig,» sa han. «Ellers ville jeg ikke ha spurt. Jeg skjønner at du har mye å gjøre, men …» Han tiet. «Viktig?» Altså handlet det ikke bare om at han ville treffe henne før hun dro? Eva nølte. «Det er noe som burde ha vært gjort for lenge siden,» 19

mumlet han. «Det er selvsagt for sent for meg. Kanskje gjorde jeg en fryktelig feil. Jeg er ikke helt sikker. Men hvis du …» Hva snakket han om? Eva ventet. Hun hørte den pipende, hvesende pusten hans i den andre enden. Ordene hans gjorde henne urolig. Hva burde ha vært gjort for lenge siden? Hvilken fryktelig feil? «Dette er jo en unik mulighet, jenta mi,» sa han, og det var en slags undring i den gamle stemmen hans. «For oss to, for deg og meg. Som sendt fra himmelen, nesten. Kanskje er det for mye å be om. Og etter alle disse årene …» «Hva er for mye å be om, bestefar?» Eva var nysgjerrig. «Hva er det? Kan du ikke si det?» «Ja, jeg burde det, Eva.» Og i et øyeblikk hørtes han ikke ut som den skjøre bestefaren hennes. I stedet så Eva ham for seg som ung mann, kanskje før han reiste til Burma, da han bare var sytten år. Hun bestemte seg fort. «Jeg kommer i morgen kveld,» sa hun. «Og ligger over.» «Takk, jenta mi.» Han sukket, som om han hadde sittet og holdt pusten mens han ventet. Samtalen hadde gjort Eva tankefull. Hun sjekket e-posten. Satte på musikken igjen. Dette virket merkelig, men snart ville hun få vite hva bestefaren snakket om. Og han var i hvert fall glad for at hun skulle reise. Det kom ikke til å bli på langt nær så lett å si det til moren, det visste Eva godt.

Kapittel 3

Eva parkerte sin gamle, men høyt elskede røde og svarte Citroen 2CV i innkjørselen og steg ut. Hun dro på seg jakken, tok bagen sin fra passasjersetet, slo døra hardt igjen for at den skulle lukkes skikkelig og gikk mot huset. Sjøluften hadde tæret på den gule veggen, og den grønne malingen på døra var falmet og sprukket, men bortsett fra det så huset stort sett ut som det hadde gjort da hun var barn: Busken med de oransje rosene ved karnappet klatret mot det svarte skifertaket, fortsatt i full blomst. Eva bøyde seg frem for å lukte. Duften av terose sendte henne umiddelbart tilbake til barndommens dager, da de hadde laget rosevannparfyme og hatt piknik i hagen om sommeren. De gode stundene. Før verdenen hennes falt i grus og alt forandret seg. Men hun skulle ikke dvele ved det nå, ikke nå som hun hadde Burma å se frem til. For ikke å glemme bestefarens mysterium. Hun løftet messinghammeren og lot den falle. Dro håret opp fra jakkekragen. Ventet. Bestefaren åpnet med et strålende smil om munnen. «Hei, jenta mi. Kom inn, kom inn.» Han tok bagen hennes og hengte jakken hennes på en krok ved døra. «Hvordan gikk turen? Mye trafikk, tenker jeg? Det er det alltid nå om dagen.» «Det gikk fint,» sa Eva. Han snudde seg mot henne. «Få se på deg.» Eva dro i ermene på blondeblusen, viklet av seg skjerfet og hengte det ved siden av jakken. «Få se på deg,» sa hun. Bestefaren hadde alltid vært høy og slank, men var han ikke litt mer krumbøyd nå? Og var det ikke litt flere rynker i det snille, velkjente ansiktet? 21

«Du ser nydelig ut, som alltid.» Han smilte. «Få en klem, da.» Eva tok et skritt inn i de åpne armene og lukket øynene et øyeblikk. Det tynne håret var snøhvitt. Ulljakken hans duftet av eukalyptus og tre, en lukt som hadde fulgt henne hele livet, slik føltes det i hvert fall. «Er det greit at vi spiser på kjøkkenet?» spurte han og holdt henne på en armlengdes avstand, med hendene på skuldrene hennes. «Det er så mye koseligere der inne, nå som det er så mørkt om kveldene.» «Selvfølgelig.» Eva fulgte sakte etter ham gjennom den L-formede gangen, forbi hyllen med minner fra Burma som bestefaren hadde tatt med seg tilbake til England. Hun kjente tingene ut og inn, men nå stanset hun foran hyllen, som om hun plutselig så dem for første gang: elefantbjellene i tre, en suvenir fra arbeidet i skogen; opiumvektene, formet som buddhaer; den burmesiske, blomstrete papirparasollen og et japansk flagg i et bambusskrin, silken svidd av shrapnelgranater under krigen. Snart, tenkte hun, skal jeg også dit. Varmen fra AGA-ovnen fylte kjøkkenet, og en av Mrs. Briggs’ gryteretter putret på kokeplaten. En deilig duft sto opp fra gryten, og ved det gamle furubordet var det dekket på til to, en i hver ende. En flaske rødvin var blitt åpnet, men glassene var ikke fylt. Takk og lov for Mrs. Briggs. Nå som han bodde alene, trengte bestefaren hjelpen hennes mer enn noensinne, til matlaging og husarbeid. Eva visste at bestefaren hatet å være avhengig av andre, og kunne ikke se ham for seg noe annet sted enn her, i dette huset. Det var stort og upraktisk, men det var hans og det var en del av ham. Det hadde det alltid vært. Eva dro av seg de snørte ankelstøvlettene og satte dem i hjørnet ved siden av bestefarens grønne gummistøvler. Det var bedre. Hun gikk i sokkelesten inn på kjøkkenet. AGAovnen hadde varmet opp gulvet, og følelsen av flisene under føttene hadde en beroligende virkning på henne. Bestefaren så granskende på henne. «Lyst på et glass 22

vin?» spurte han. «Jeg har åpnet en ekstra god burgunder som jeg vil at du skal smake på.» Det glimtet i de blasse, blå øynene. Eva smilte. Bestefaren var litt av en vinkjenner, og etter at bestemoren døde, hadde han tillatt seg å dyrke hobbyen sin til det fulle. «Det høres deilig ut,» svarte hun. Med skjelvende hånd skjenket han et halvt glass til hver. «Så godt å se deg, jenta mi.» «Godt å se deg også, bestefar.» Eva tok en slurk. Vinen var bløt og fyldig som rød fløyel. «Den var god.» Hun satte glasset fra seg og løftet lokket av gryten. «Mm. Det lukter deilig. Hva skulle vi gjort uten Mrs. Briggs?» Han skulle få tiden han trengte til å si det han ville si. «Nei, si det, du.» Han lo. «Den er klar når du er klar.» Han støttet seg på den gamle kommoden. «Jeg fikser det.» Eva tok tallerkenene og øste opp oksegryte. «Du har vel lurt på hvorfor jeg ville at du skulle komme,» sa bestefaren og sank ned på stolen. «Gammel gubbe som bare tenker på seg selv.» «Tull.» Eva bar tallerkenene bort til bordet. «Du tenker overhodet ikke bare på deg selv.» «Nå …» Han ristet på hodet. «Du får vente til du har hørt hva jeg har å si før du avgjør det.» Eva smilte. «Spis nå.» Han smilte mot henne og løftet gaffelen. Tok en munnfull og tygget sakte, uten å ta blikket fra henne. «Jeg vil ikke utnytte deg, jenta mi. Men da du fortalte at du skal til Burma … Det første jeg tenkte … Det er hva man kan kalle et lykketreff.» «Et lykketreff?» Eva løftet glasset og tok en ny slurk av vinen. Det var et merkelig ordvalg. Men han pratet ikke tull, det var hun sikker på. Bestefaren var kanskje gammel og skrøpelig, men hodet hans hadde det aldri vært noe i veien med. Han tørket seg rundt munnen med servietten. «Når man blir gammel, får man god tid til å tenke,» sa han. 23

«På Burma?» spurte Eva. Hun spiddet en potet og dyppet den i den fyldige, velduftende sausen. Han nikket. «Blant annet.» «Som hva da?» «Valg som er blitt tatt, veier man har valgt, feil man har gjort som burde rettes opp.» Eva strakte seg over bordet, som fortsatt hadde merker fra penner og blyanter som var blitt presset litt for hardt ned i arket da hun tegnet som barn, og klemte hånden hans. «Alle har ting de angrer på,» sa hun. Det var ikke forbeholdt alderdommen. «Du også, jenta mi?» Han så trist opp på henne «Jeg også.» Eva tenkte på moren. Altfor mange ting å angre på. Selv som sekstenåring kunne du ta valg som gjorde at du mistet en annen person. Var det det hun hadde gjort? Skjønt, hun visste ikke om hun kunne ha gjort noe annerledes? Han lente seg frem, så på henne med det kloke blikket sitt og la den andre hånden over hennes. «Jeg håper du ikke snakker om Max nå?» «Nei, nei.» Han slapp hånden hennes og Eva tok en ny bit av Mrs. Briggs’ oksegryte. «Jeg snakker ikke om Max.» Bestefaren humret og fylte glassene deres forsiktig. «Godt å høre. Den mannen var ikke i nærheten av bra nok for deg.» Eva smilte. Bestefaren hadde aldri likt Max. Og også denne gangen hadde han hatt rett. Men hun så at han skjøv tallerkenen fra seg nesten uten å ha spist noen ting. «Mett?» spurte hun. Hun ville ikke mase, visste at Mrs. Briggs maste nok. Men hun ble bekymret. Han betydde så mye for henne. Han var bestefaren hennes, ja, men mest av alt var han livskraften som fylte hele barndommen hennes. Han nikket. «Matlysten er det visst så som så med.» Eva la hodet på skakke og så på ham. «Hva er det du angrer på?» spurte hun. Det var sikkert ikke så ille. Kanskje var han merket av noe som hadde skjedd i krigen, noe han hatet å tenke på, men han kunne aldri ha såret noen med vilje, ikke hvis han ikke måtte. 24

Han sukket. «Jeg tok noe som ikke tilhørte meg,» sa han. «Jeg fant ikke ut den fulle og hele sannheten da jeg burde det. Og jeg dro aldri tilbake.» Han reiste seg møysommelig, bar tallerkenene bort til vasken og sank ned i den gamle gyngestolen. Eva gikk bort og tok hånden hans igjen. Den skalv. Huden føltes papirtynn og var full av blå årer og leverflekker etter alle årene i tropene. «Du dro aldri tilbake til Burma?» sa hun. Mente han etter at bestemoren hennes døde? Hvorfor skulle han reise tilbake etter så mange år? Han ristet på hodet. «Og sannheten?» «Det er den jeg vil at du skal finne, Eva.» Hun stirret på ham «Jeg har en adresse.» Det lå en blå manilamappe på bordet ved siden av gyngestolen, og ut av den dro han to lapper. «Eller rettere sagt to,» sa han og rakte dem til Eva. Hun så ned på dem. Han måtte ha hatt dem lenge. De var skrevet med håndskriften til en yngre mann, og papiret var gulnet av elde. Daw Moe Mya, leste hun. Samme navn på begge lapper, men forskjellige adresser. Hvem var Daw Moe Mya? «Det er en lang historie, jenta mi,» sa han. Eva la lappene på bordet og gikk bort til komfyren. «Jeg tror jeg lager litt te til oss.» Hun måtte tenke klart nå. Hun fylte tekjelen. Tankene svirret. En lang historie? Hadde hun ikke allerede hørt alle fortellingene fra Burma? Hun gikk tilbake og satte seg ved siden av ham. «Du får begynne på begynnelsen,» sa hun. «Og fortelle meg nøyaktig hva det er du vil jeg skal gjøre.» «Jeg er gammel, jenta mi,» sa han. Han lente seg frem og rettet på den røde duskputen han hadde i ryggen. «Jeg har tatt feil valg. Kanskje er det ikke riktig å be deg om hjelp. Det ville i hvert fall moren din ha sagt.» Han så på henne under de bustete, hvite øyebrynene. «Jeg er voksen nå, bestefar.» Eva snurret på tusenfrydringen sin og tenkte på e-posten hun hadde sendt til moren 25

kvelden før. Det var slik de stort sett kommuniserte nå om dagen, og det var trist å tenke på. Hjerteskjærende, faktisk. Men noen ganger ble avstanden mellom to mennesker bare større med tiden, og det var visst det som hadde skjedd med dem. Vannet kokte, og Eva reiste seg for å lage te i bestemorens gamle, blomstrete tekanne. Hun fant kopper og skåler og bar brettet bort til bordet ved gyngestolen der bestefaren satt, før hun gikk tilbake for å sette inn i oppvaskmaskinen og fylle gryten med vann. Hun hadde følelsen av at bestefaren trengte litt tid til å samle tankene, og det gjorde hun også. «Hva var det du tok, bestefar?» spurte hun forsiktig idet hun satte en kopp foran ham. «Hva var det du tok som ikke tilhørte deg?» «Hent chinthe-skulpturen,» hvisket han. «Chinthe-skulpturen?» Det kom litt ut av det blå, men Eva visste hva han mente. Den mørke og skinnende skulpturen i teak – en slags mytisk løveliknende skapning som alltid hadde stått på bestefarens nattbord – hadde vært en del av barndommen hennes, en del av alle historiene om Burma. Eva hadde vokst opp dratt mellom morens leilighet og dette store steinhuset, mellom bestefarens omsorg og Rosemarys, morens, bitre sorg. Evas bestemor, Helen, hadde vært et skjørt vesen, ofte sliten, en kvinne om mislikte bråk og helst ikke ville bli forstyrret. Men bestefaren … Han hadde hentet henne på skolen og tatt henne med på fotturer eller til Chesil Beach og sandsteinklippene i Dorset. Om kveldene hadde de sittet her på dette kjøkkenet, og han hadde laget kakao og fortalt henne historier … Eventyr om mørke skoger og enda mørkere mysterier. Om et land med brennende hete og regntid, med grønne åkre og templer i gull, store innsjøer og dampende jungler. Historier som nesten var blitt en del av henne. Eva gikk for å hente chinthe-skulpturen på soverommet. Bestefaren elsket denne gjenstanden; hun antok at den, mer 26

enn de andre tingene, symboliserte tiden hans i Burma. Hun løftet den opp. De røde glassøynene skinte mot henne. Det var en nydelig gjenstand, liten og fint utskåret i 1700-tallsstil, liknet litt på en snerrende, vill løve med stor manke. Kroppen var robust og laget, visste hun, av den blanke teaken bestefaren pleide å jobbe med før krigen, den gangen han bodde med elefanter og sendte tømmerstokker nedover Irrawaddy-elva. «Her er han.» Hun satte den mytiske løven på bordet ved siden av tebrettet. Strøk fingrene over den utskårede manken. Han var et stolt dyr, og hun hadde alltid likt ham, selv om han var et rovdyr. «Hva er det du vil jeg skal gjøre, bestefar?» spurte hun igjen. Bestefaren stirret noen sekunder på den lille løven før han så opp på Eva. «Det er et veldig personlig oppdrag, kjære deg.» Til hennes store skrekk fyltes øynene hans av tårer. «Bestefar?» «De adressene jeg ga deg,» sa han, «det var der hun pleide å bo, før krigen.» «Hun?» «Mennesket jeg vil at du skal lete etter,» sa han. «Jeg vil at du skal finne ut sannheten om hva som egentlig skjedde.» Han løftet skulpturen og holdt den varsomt i hånden. «Jeg ga et løfte for mange år siden, kjære Eva, som jeg nå vil at du skal hjelpe meg å holde.»

Kapittel 4

Rosemary Newman leste skrekkslagen datterens e-post. Burma. Skulle det landet aldri løsne det kloaktige grepet det lot til å ha om livet hennes? Hun skalv. Først faren, nå Eva. Hva var det egentlig med det stedet? Hun sank litt sammen der hun satt, før hun rettet seg opp og gikk tilbake til innboksen. Hun skulle ikke slette den, kunne ikke slette den, og hun skulle selvsagt svare på den. Senere. Eller kanskje skulle hun i stedet ringe til Eva, noe som var mye vanskeligere. Ansikt til ansikt var blitt det verste. Ikke at hun noen gang hadde villet at det skulle bli sånn … Datteren hadde forklart at det var antikvitetsforretningen hun jobbet for som ville at hun skulle dra, men Rosemary visste at Eva frydet seg over muligheten. Opprømtheten sto skrevet mellom linjene, og var like tydelig som ordene selv. Det kommer til å bli så utrolig interessant å besøke det stedet, etter alt bestefar har fortalt … Ja, bestefar hadde sannelig opplevd litt av hvert. Også mye han aldri hadde fortalt henne. Rosemary reiste seg og gikk bort til vinduet. Hun og Alec bodde i København, i en toppleilighet like utenfor ruinene av middelalderbyens borg, der de hadde utsikt utover byen, inkludert rådhuset og spiret på Christiansborg slott. Folk som bodde her var stolte av byen sin – med rette. Det var en kulturell, blomstrende og ikke minst ren by. Havna var søren meg så lite forurenset at man visstnok kunne bade der, ikke at Rosemary hadde prøvd. Byen kunne skryte av mange parker og grøntområder, brede avenyer og strender, og metroen, sykkelstiene og andre sosiale goder gjorde byen 28

til et behagelig sted å bo. Alec tjente godt i jobben som prosjektansvarlig i et stort IT-selskap, og selv om nivået på skatter og avgifter var høyt, fikk man definitivt mye igjen for det. Så Rosemary kunne ikke klage. Og det var ikke Alec sin skyld at hun noen ganger hadde lyst til å skrike … Leiligheten var smart møblert og moderne, med rene linjer og dyrt interiør. Stilfull og smakfull. Og, tenkte hun, tusenvis av kilometer unna huset i West Dorset der hun hadde vokst opp. I foreldrenes hus, som var rotete både utenpå og inni med sine kriker og kroker, ildsteder, vindeltrapper og karnapper som vendte ut mot den ville hagen. Moren hennes, Helen, hadde prøvd å holde hagen i sjakk; en stund hadde de til og med hatt gartner. Helen og ville hager var ingen god kombinasjon. Men den hagen, med sine klatreroser, buktende stier, hortensiabusker og dam med vannliljer og froskeegg, kom alltid til å leve sitt eget liv. Akkurat som Eva. Rosemary førte hånden mot hodet og strøk noen hårstrå bak øret. Nå for tiden foretrakk hun en kort og lettstelt bobfrisyre. Datteren hadde alltid vært egensindig. Men Burma … Det ble nesten for mye for Rosemary. Hvor mye visste Eva egentlig? Da Nick levde, hadde de ledd av den ville datteren sin, og tullet med hvem hun liknet mest på. Eva klatret i trær og stormet bortover stranda og lekte det hun kalte «horsacs», mens det tykke, mørke håret flagret bak henne i vinden. Hun var en ekte guttejente, greide ikke å sitte stille i så mye som et sekund. Og det hun likte aller best var å være sammen med bestefaren, som i sin tid også hadde vært en villstyring. Rosemary kjente hvordan bitterheten igjen kom snikende. Men nærheten mellom Eva og bestefaren hadde vært en velsignelse, minnet hun seg selv om, etter det som skjedde. Å, Nick. Da Nick levde, hadde Rosemary vært lykkelig, fullt og helt. Hun pleide å le. Rosemary så seg rundt i den fasjonable leiligheten. Krom og beige, skinn og kremhvite toner. Original kunst fra lokale utstillinger på veggene, kjølig parkett på gulvet. Før sang hun i dusjen om morgenen. 29

Hvis hun gjorde det nå, kom Alec sikkert til å tro at hun hadde blitt gal. Hun gikk inn på kjøkkenet og fant det marineblå forkleet i skuffen. Det var et virkelig pent kjøkken, og alt befant seg der det skulle være. Og hun var ikke ulykkelig. Hvordan kunne hun være det, når Alec var en så bra mann som prøvde så hardt? Og hun hadde faktisk alt hun noensinne kunne komme til å trenge. Bortsett fra datteren din, hvisket en liten stemme. Bortsett fra faren din. Bortsett fra Nick. Hun dro forkleet over hodet, krysset det bak ryggen og knyttet det foran på magen. Hun hadde på seg en ny aprikosfarget silkebluse, og måtte ikke få noen flekker på den. Men den gangen hadde det vært snakk om en annen type lykke. Den typen lykke som fikk deg til å føle at du virkelig levde. Den typen som ikke hadde noe å gjøre verken med penger eller et komfortabelt hjem. Og alt å gjøre med kjærlighet. Rosemary strakte seg for å løfte norgesglassene ned fra øverste hylle i skapet. Alt hun ikke brukte så ofte sto der. Den gangen hadde hun hatt en jobb hun likte, som advokatsekretær for en trivelig gjeng lokale advokater. Og hun hadde en datter som hun elsket – de hadde ønsket seg flere barn, men det ville seg ikke slik. Hun bodde i nærheten av foreldrene som hadde gitt henne livet, som hun kom godt overens med og som alltid stilte opp for henne. Og hun hadde en mann hun forgudet. På oppvaskstativet sto det en kurv slåpetornbær, små og runde og våte av regnet. Rosemary hadde plukket dem samme morgen, i krattet bak leilighetsbygget deres. Det var ingen hage og sannelig ikke landlig. Men de hvite blomstene var pene om våren og på høsten kom bærene, som klaser med små, svarte druer. Og viktigst av alt: Bærene minnet henne om England. Om hekker og landeveier i Dorset, og dermed også om livet hennes der, om Nick. Rosemary sukket. Problemet hadde vært at Nick var livet hennes. Man kunne ikke elske slik mer enn én gang. Og da 30

hun mistet det … Hele tilværelsen hennes raknet. Men sånn var livet. Akkurat da alt gikk bra, akkurat da du trodde at du kunne slappe av og nyte det livet hadde gitt deg, raste alt sammen rundt deg. Rosemary kjente hvordan smerten jog gjennom henne – akkurat slik den hadde gjort den dagen. «Nick?» Hun hadde dratt hjem for å spise lunsj. Toast med ost, bestemte hun seg for, da hun gikk mot inngangsdøra. Så skulle hun rydde litt – hun hadde ikke hatt tid i morges – før hun dro ned på supermarkedet for å handle før hun hentet Eva på skolen. Hun jobbet bare om formiddagen, noe som var helt ideelt, og foreldrene hennes stilte mer enn gjerne opp i ferier, særlig faren. Han forgudet barnebarnet sitt og lot til å ha nesten ubegrenset tid til henne. Tid og tålmodighet. Rosemary prøvde å ikke ta det ille opp. Det var annerledes å være besteforelder, minnet hun seg selv på. Man jobbet ikke og benyttet sjansen til å bruke tid på barnebarna, tid man ikke hadde brukt på sine egne barn. Kanskje kom hun til å bli likedan … «Nick?» Han kom alltid hjem til lunsj, med mindre han var hos en klient som bodde et stykke unna. Nicks verksted lå like rundt hjørnet. Han designet og laget glassmalerier for dører, vinduer, og til med for kirker. Vakre glassmalerier som kunne bringe tilbake en svunnen tid, kurver og former som ga gjenklang av Art Nouveau og Deco og kunne sende en varm, ravgul glød inn i en gang når solen skinte, en stripe av blått, som himmelen på en fin sommerdag, eller en gnist av ild. Hun gikk inn på kjøkkenet. «Nick?» Hun slapp vesken. Han lå på gulvet. Hadde falt. Var bevisstløs. «Nick?» Hun kunne fortsatt se det for seg, se ham for seg; bildet var prentet fast i hukommelsen hennes. Rosemary tok et bær og rullet det mellom pekefingeren og tommelen. Hun hadde fortsatt noen torner i fingertuppene – slåpetorn likte ikke at folk grabbet til seg, slik hun hadde gjort. Og bærene var ikke gode å spise, men bitre og tørre. Men i gin … Slåpetorngin i julen var Alecs favoritt. Jo lenger bærene fikk trekke, desto mer smak; Rosemary hadde fortsatt litt igjen 31

av den hun laget for tre år siden. Smaken av mandler var sikkert fremtredende nå. Hun lukket øynene. Nick hadde dødd av blodpropp. Hjernen fikk ikke nok oksygen, og han fikk et kraftig slag. Han var ikke førti engang. Og Rosemary satt igjen alene. Hun merket at hun sto og tviholdt i bærkurven. Knokene var hvite. Pust, Rosemary. Nicks død hadde satt en støkk i henne som liksom aldri hadde sluppet taket. Uten å vite det hadde hun beveget seg mot et mørkt sted der hun kunne overleve, og nå visste hun ikke lenger hvor det stedet var eller hvordan hun hadde kommet dit eller hvor det var blitt av menneskene rundt henne. Rosemary fant et dørslag i skapet til venstre for vasken, og ristet bærene ut av kurven samtidig som hun sjekket at ingen var ødelagt, og sørget for å fjerne alt som hadde begynt å råtne. Hun skrudde på kranen for å vaske dem. Hun kom ikke ut av mørket før faren, en dag hun kom for å hente Eva, tok henne i armen. Rosemary jobbet heltid nå. De trengte pengene, og når hun jobbet fikk hun dessuten tankene over på noe annet. Når hun tastet inn et juridisk dokument eller snakket med klienter på telefonen, trengte hun ikke å tenke på det som hadde skjedd. At hun nå var Rosemary Gatsby. Enke. At mannen hennes var død. At hun like gjerne kunne dø hun også. «Hva?» Rosemary ventet. Eva lekte fortsatt ute. «Hun er bare et barn,» sa faren. «Hva mener du? Jeg vet da at hun er et barn.» Hun rynket pannen. «Jeg mener at du må ta deg sammen, Rosie.» Han la en hånd på armen hennes og så bedende på henne. Hun prøvde å dra armen til seg, men han holdt henne fast. Hvordan kunne han forstå hvordan hun hadde det? Hvordan kunne noen forstå det? Hun hadde ikke lenger noe fotfeste, ingenting å holde seg fast i. «Lett for deg å si,» freste hun. «Har du noen gang prøvd å forestille deg hvordan jeg faktisk har det?» Han sukket og slapp armen hennes. «Det gjør jeg hele 32

tiden,» sa han. «Hele tiden. Men du er moren hennes. Det er jobben din å prøve å forestille deg hvordan det er for henne.» «Den jobben tror jeg ikke at jeg mestrer,» hadde hun svart. «Ikke nå lenger.» I hvert fall ikke på den måten han forventet. Livet hennes hadde falt i grus, og alt virket meningsløst. Hvorfor skulle hun bry seg med å stå opp om morgenen når det ikke lå noen ved siden av henne som hun kunne snu seg mot? Hvorfor bry seg med å vaske huset? Lage middag? Betale regninger? Den eneste grunnen til at Rosemary dro seg opp av senga halv åtte hver morgen, var Eva. Hun var grunnen til at hun handlet og laget mat. Grunnen til at hun tvang seg selv til å fungere. «Du må komme deg videre, Rosie,» sa han og så intenst på henne med de blå øynene, prøvde å nå inn til henne. «Det er ikke lett, det er jeg fullt klar over. Men du er nødt til å greie det. Om ikke annet, så for hennes skyld.» Rosemary prøvde. Men hun fant ingen trøst i Eva. Hun var et ansvar, en bekymring, et barn hun ikke lenger kunne dele med mannen hun elsket. Hvordan kunne Rosemary gi Eva en balansert og god oppvekst etter dette? Hvordan skulle hun greie det alene? Oppgaven virket uoverkommelig, selv med hjelp fra foreldrene. Som et fjell som måtte bestiges ved å følge en ulendt sti oppover. Og hva ventet på toppen? Det eneste hun kunne se var avgrunnen under seg. Bærene hadde rent av og Rosemary gjorde klart norgesglassene, som måtte steriliseres med kokende vann. Hun fylte vannkokeren og slo den på. Lente seg mot kjøkkenbenken. Eva gråt mye og trengte henne hele tiden, og hver eneste dag ble de tynnslitte nervene hennes satt på prøve. Barnet hadde mistet faren sin. Ja, Rosemary, sa hun strengt til seg selv, Eva har faktisk også mistet noe, og det i en sårbar alder da ingen skulle være nødt til å lide et slikt tap, få hjertet sitt knust på den måten, få et sår på sjelen som kanskje aldri kom til å gro. Og hun trenger deg. Og det var denne 33

vissheten som traff henne som et slag i magen når hun ved daggry hver morgen våknet fra en urolig søvn. Hun måtte være både mor og far for Eva nå. Og jo oftere faren minnet henne på dette, desto mer trakk hun seg unna det. Det var svakt av henne, hun forsto det, men hun visste rett og slett ikke hvor hun skulle begynne. Vannet kokte, og Rosemary helte det fort ned i de høye krukkene. Den varme dampen slikket som flammer mot hendene, og håndleddene hennes og ermene på silkeblusen ble fuktige. Når Eva slo seg og kom løpende til henne … Rosemary merket at hun dro seg unna, hvordan hun halvveis løftet armene før hun lot dem falle kraftløst ned langs siden. Hun kviet seg for å holde rundt sin egen datter. Hvorfor? Var hun redd for å elske henne for høyt? Når Eva våknet gråtende om nettene og dro Rosemary ut av drømmene og minnene – det eneste som hindret henne i å gå fra forstanden – følte hun bare at hun forstyrret henne. Hun hadde lyst til å skrike: Sov. La meg være i fred! Gjorde dette henne til en dårlig mor? Hun elsket datteren sin, men greide likevel ikke å elske henne, våget ikke, kunne ikke risikere å bli rammet av en slik sorg igjen. Rosemary holdt igjen. Holdt avstand. Vendte ryggen til når hun hadde behov for det. Og alt det var blitt en del av den hun var. Hun var nå en sånn kvinne. En som ikke greide å holde rundt datteren sin og si at hun var trygg. For hun var ikke trygg. Ingen var trygge. Alt hadde rast sammen. De drev omkring. Hvor skulle de søke tilflukt? Ikke hos hverandre, virket det som. Eva tilbrakte mer og mer tid sammen med bestefaren. Og Rosemary? Hun kjempet videre alene. Hun stakk en gaffel i de modne bærene for å få ut smaken, veide dem og vippet dem over i glassene. Hun veide opp sukker og tilsatte det. Målte opp gin. Forseglet krukkene. Og etterpå … Eva skulle til Burma – av alle steder. Rosemary ristet glassene, ett etter ett, ristet for å få sukkeret til å løse seg opp, men det var som om hun ristet noe ut av seg selv også. Hun ristet og ristet før hun til slutt satte glassene på et brett, bar dem bort til skapet under trappen 34

og plasserte dem på den mørke hyllen der inne. Det eneste hun trengte å gjøre nå, var å vente. Hun satte seg i den kremfargede skinnsofaen. Den formet seg etter kroppen hennes, behagelig og myk. Men kald, tenkte Rosemary. Akkurat slik hun hadde vært. For sannheten var at noe hadde dødd inni henne da Nick døde. Etter at han forsvant, levde hun bare halvveis. Og det gjorde hun fortsatt. Kanskje kom det til å være sånn for alltid. Man gikk glipp av mye på den måten, visste hun. Og menneskene hun hadde prøvd å elske: faren, Alec, Eva. Kom de noensinne til å greie å tilgi henne?