Rive Rom på én dag av Nils Gullak Horvei

Rive Rom på én dag

Nils Gullak Horvei

Rive Rom på én dag

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58148-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FACEBOOK-VENNER (MED VESENTLIGE UNNTAK) 2016 Det er vel tvilsomt om man kan kalle tiden før 11.09.2001 paradisisk. Men etter 11.09.2001 har bildet av Klees Engel flere ganger dukket opp i bevisstheten, engelen med utslåtte vinger som blåses bakover inn en framtid hvor ruinene bokstavelig talt hoper seg opp, som om den nære fortiden, nittitallet med all sine luftige visjoner om evig fred tross alt var en form for paradis.

MAI 2015

Uteserveringen på Beer Palace hadde allerede havnet i skyggen, og oljeprisen var fortsatt fallende. Vi skulle møtes for å ta en øl i sola på Tors initiativ. Straks etter at jeg hadde kjøpt en øl og slått meg ned ved et ledig bord; jeg var den først ankomne, kom arvingen, en av Tors gamle venner, Anders, inn fra venstre iført en kort brun skinnjakke med innvendig pels, umulig å oppdrive i denne byen, sikkert rådyr, men han fikk den til å gli naturlig inn i sin lett shabby stil. Han hadde halvlangt grått hår og syvdagers grått skjegg. For noen år siden gikk han seirende ut av en opprivende arvestrid gjeldende patenter på et legemiddel vi alle bruker med jevne mellomrom, patentene var verdt nærmere hundre millioner. Han var en av Tors gamle venner. Intelligent og belest. De to med sine respektive familier reiste ofte på langweekend til eksotiske steder. Han virket nærværende og interessert mens vi snakket sammen, slik man gjør når man er flink til det. Straks noen av de andre dukket opp, hektet han seg på dem, og min eksistens var avsluttet. Det er et evig mysterium hvordan enkelte har en evne til å avgjøre om andre eksisterer eller ei. De andre var i 7

likhet med Tor ingeniører, eller investorer. Elbiler ble tema.

Arvingen hadde skaffet seg to elbiler av typen Tesla.

– Da har man alltid en fulladet for hånden, sa han.

Etter hvert gled samtalen inn på oljeprisen, som hadde falt så stygt i det siste, og siden Tor jobbet som ingeniør i et oljeselskap hvor kompetansen bestod i å hente ut marginale ressurser ved hjelp av grensesprengende drillteknikker, vannrett drilling, drilling i vinkler, og innsprøyting av gasser og kjemikalier som gjorde det mulig å nå og hente ut disse, falt det naturlig å spørre om han fikk beholde jobben siden marginale ressurser var blitt irrelevante.

– Det kan tenkes jobben ryker. Vi har blitt tilbudt pakke.

Vi ble sittende og måpe. Dette hadde vi aldri forestilt oss.

– Det er ikke sikkert det skjer, sa han som for å trøste oss.

Tor forsikret oss om at selskapet hadde god inntjening, nevnte noen tall. Men det var ikke bare det, oljeprisen kom nok til å stige etter hvert. Han virket blekere enn han pleide da han sa dette om å stige.

– Tro meg, det kommer til å skje, behovet for energi er skrikende, og neste gang prisene faller, står vi bedre rustet, da har vi effektivisert.

– Ved å kvitte seg med deg, tilføyde arvingen.

– Hva med det grønne skiftet? slengte jeg ut i lufta.

Noen kremtet.

Tor smilte. Litt innhul var han blitt siden i fjor. Det var antydning til angst i blikket selv om smilet var på plass slik det alltid pleide å være.

Det dukket opp flere ingeniører og et par konsulenter og investorer med diffuse virkeområder. Tilknappede typer.

Brunbarkede, senete, vant til å være utendørs, kledd i såkalt teknisk bekledning, slitt med rifter som tydet på røff bruk.

8

Seilere, fjellklatrere var det de egentlig var. Smilende også de. Man fløy fra kontinent til kontinent og klatret. Hjemme syklet de til jobben. En av dem fikset på reimen til sin vintage Omega, en gammeldags skireim i norske farger, en slik jeg husket fra barndommen. Falmet og slitt. Den hadde fulgt ham til toppen av K2, der han mistet to kamerater for tre år siden. Vi utvekslet minner om denne typen skireim som var så praktisk fordi den hadde hatt så mange anvendelsesområder, i motsetning til de greiene man tredde skiparene inn på i dag. Siden vi havnet i skyggen, ble det i kaldeste laget. Vi bestemte oss for å jakte på sol lenger ut på brygga. Der ute i sola, foran utestedene som lå på rekke og rad vendt inn mot Filipstad, var det trangt om plassen, alle jaktet på litt sol, og sola klarte ikke å opplyse mer enn et begrenset område som dermed ble en slags kampsone. Vi klarte å kapre et bord etter mye om og men, og jeg fikk på meg solbrillene.

Tor var en tvers gjennom dannet person, han hadde det for seg at det var en god ting å samle det han kalte spennende venner til uformelle sammenkomster. Som regel var det flere ukjente enn bekjente på disse sjeldne treffene. Derfor fant jeg treffene en smule anstrengende. Men Tor var sånn at man stilte opp. Jeg klarte ikke se for meg at solide Tor kunne miste jobben. Men fortsatte oljeprisen å falle og bet den lave prisen seg fast i grafene, så det unektelig mørkt ut for smilet hans. Den nøysomme, hardtarbeidende mannen, lyslugget og blåøyd, fortjente ikke det. Fast håndtrykk, trofast venn. Jeg spurte ham flere ganger. Han sa at det ikke var hundre prosent sikkert, men overveiende sannsynlig. Folk rundt bordet ville høre hva slags pakke det tyske oljeselskapet hadde å tilby ham. Jeg holdt pusten. Hvor9

dan tenkte tyskerne? Som om han hvert øyeblikk kunne bli ført avsted for å bli henrettet. Det var ikke så lenge siden tyskerne henrettet folk for bagateller. Hvorfor var han blitt så tynn? Innen vi fikk kontakt med kelneren, var sola forsvunnet, og det ble kjølig. Vi puttet solbrillene tilbake i lommene våre. Etter gjentatte spørsmål om pakken oljeselskapet kunne tilby, slo han ut med hendene og sa at det dreide seg om et halvt års lønn. Man gispet i forferdelse.

Det burde vært minst et år. Jeg spurte hva han hadde tenkt å gjøre, om han ville søke nye jobber hvis han fikk fyken.

Det hadde han ikke tenkt å gjøre. Han hadde en del oppsparte midler. Alle visste at Tor hadde lav giring. Noen ville si oppsiktsvekkende lav giring. Han var av den typen som brukte matpapiret to ganger. Han bodde beskjedent. Gjerrig var han ikke. Heller full av omtanke for sine medmennesker. Spandabel. Raus.

– Hvis jeg mister jobben og får ledig tid, vil jeg gjøre noe nyttig. Jeg vil så gjerne bistå mennesker som trenger hjelp til å komme i gang med ting. Jeg har lyst til å hjelpe asylsøkere som sitter på kompetanse, med å komme i gang med noe. Det sitter så mye talent og kompetanse ute på asylmottakene som roper etter å bli brukt. Ved å sluse disse inn i de riktige miljøene tror jeg millioner kan spares.

Han spurte hva vi syntes om Støres forslag om å ta i mot ti tusen syriske flyktninger i år. Man skrapte med stolen, drakk litt øl. Smilte. Noen kremtet, andre sa tja. En eller annen mumlet at det kunne få uante konsekvenser. Det oppstod et øyeblikks stillhet før arvingen penset samtalen vekk fra det betente temaet asylsøkere til det gamle Rom. Konsulentene og investorene fraksjonerte og valgte mentalt opphold i Himalaya. Flere av ingeniørene leste voldsomt mye 10

om gamle Rom. Særlig ingeniørene. Så var da også de gamle romerne dyktige ingeniører. Det var et yndet samtaletema.

Romersk ingeniørkunst. Men så var det dette med Romerrikets sammenbrudd. Stadig nye bøker om emnet brakte overraskende nye perspektiver. Særlig situasjonen i England, hvor den romerske sivilisasjonen gikk i oppløsning i løpet av noen tiår, opptok arvingen. Han var kanskje ikke den som kunne mest om det gamle Rom, men han var flink til å ta ordet, holde på det, og han overrumplet ofte kameratene med å nevne titler de ikke hadde hørt om.

– Kloakken gikk tett, vannforsyningene brøt sammen.

Folk flyttet fra byene og ut på landsbygda. Alt skjedde i løpet av noen decennier.

Jeg datt litt av og fikk et glimt av svogeren min på vei over den åpne plassen på den andre siden av kanalen. Jan Weidemann, opprinnelig fra Bergen, advokat hos Røkke, gift med min søster Siggen. Han hadde nettopp unfriendet meg på Facebook igjen under et av sine mange krenkelsesanfall etter å ha blitt motsagt i en opphetet diskusjon om boligprisene. Dumt av meg. Temaet var ømt fordi han kjøpte opp boliger og leide dem ut. Unfriendingen skjedde alltid overraskende og hans siste replikk var: Jeg tror ikke du er helt frisk. Sist det skjedde, var under en diskusjon om hvorvidt Tyskland tjente eller tapte på euroen. Han var i ferd med å krysse torvet diagonalt lenger inne, en av to dresskledde menn med blankpussede sko. Begge iført solbriller.

Begge med en mobil mot høyre øre og en dokumentmappe i venstre hånd. Det var min svogers skikkelse. Uten tvil. Et hode lavere enn den andre. Korthalset med brede skuldre.

Jeg var helt sikker. Jan var en markant aktør på Facebook, kjent for sin skarpe stil i debattene. En eksentrisk advokat 11

med en ekstremt lukket profil. Han hisset seg lett opp, men skrev ofte gode og poengterte innlegg, en av de skarpeste.

Jeg lurte på om han visste noe om meg som jeg ikke visste at han visste; for min spesielle venninne på Facebook, Athena Salome, kall henne gjerne min elskerinne, hadde røpet en viss kontakt med Weidemann. Det hadde gjort meg sjalu selv om hun, min venninne, bedyret at det ikke var noe mellom dem. Nå blusset den gamle sjalusien opp igjen. Jeg lurte på om det gikk tilsvarende rykter om mine kvinnelige bekjentskaper som Weidemann kjente til; man er alltid selv den siste som får vite sånne ting, og jeg lurte på om han planla å bruke den kunnskapen, dersom han visste noe, til noe. For eksempel i en manøver som gjaldt arv. Burde jeg jeg ta det opp med min søster, Siggen? En tanke slo ned i hodet mitt. Hva om hans elskerinne også var min?

– Kan det skje igjen som en følge av dekadanse og en godhetskultur som ikke tåler virkeligheten? Kan det det? fortsatte arvingen Anders. – Barbarene strømmer ikke inn gjennom grensene ved hjelp av våpen, men ved å påberope seg rett til asyl. Så tar den demografiske utvikling seg av resten og vår sivilisasjon bryter sammen innen femti år.

Det var bare arvingen som kunne si sånne ting. Vi andre smilte. Ingen ville følge opp arvingens serve. Egentlig tror jeg han forsøkte å lokke meg utpå. Jeg bet ikke på. Jeg ble sittende og tenke på henne, Athena Salome, min elskerinne. Vi hadde aldri møttes. Jeg visste knapt hvordan hun så ut. Likevel var jeg forelsket i henne. Sjalusien ulmet.

Det kom til å handle om seiling. Man var i ferd med å begynne sesongen. De fleste hadde fått båtene på vannet.

Flere av dem seilte Albin Express. Aktiv seiling. Avansert trimming av seil. Mer enn gjengse kunnskaper om meteo12

rologi. Sterkt konkurransedrevne. Den geniale, men enkle konstruksjonen til denne båten fascinerte ingeniørene. Vi så på menyene, utvalget av øl var lite, og det var dyrt. Hvorfor kunne jeg ikke bare lene meg tilbake og se det hele på avstand? Deres lykke, selv om den var sann, kunne jeg ikke dele, den hadde sitt eget stammespråk. Synet av svogeren min hadde satt meg ut. Jeg gjorde et par forsøk på å delta i samtalen. Mine vittigheter ble overhørt, eller ikke forstått, jeg var kanskje ikke tilstrekkelig nærværende til å gjøre meg gjeldende, derfor slo dysterheten inn, og den hørte ikke hjemme i dette selskapet som dyrket munterhet og seire. De to omkomne på K2 -ekspedisjonen ble aldri nevnt. Man gikk videre. Det var det som var livet. Alltid videre på vei mot en høyere topp. Disse menneskene smilte alltid når de snakket. Jeg hadde vist tendenser til å slippe løs noe som kunne minne om aggresjon eller sinne. Det var stygt. Og lattervekkende, for det pekte mot manglende kontroll. Slikt gjorde man ikke. Jeg anstrengte meg for ikke å vise misnøye, eller røpe misnøye gjennom skarpe ufrivillige replikker. Jeg mistet etter hvert fullstendig taket på samtalen, opplevde meg plutselig som et barn ved de voksnes bord, det handlet om oppkjøp og transaksjoner og skilsmisser mellom folk jeg ikke hadde noe kjennskap til. Siste års selvmord blant vennene ble gjennomgått. Hvem hadde forlatt oss i vinter? Navn ble nevnt. Man ristet på hodet, sukket. En eller annen sa: – Det var nok det beste for alle. Han gjorde sin plikt.

Man skålte. Så var smilet tilbake på plass. Nokså vanlig å skyte seg med pistol. Omsider kom ølen, jeg smilte som de andre og lo med når de lo mens jeg tenkte på henne.

Athena Salome. Jeg sjekket mobilen jevnlig. Ingen ny mel13

ding fra henne. Jeg betraktet gjestene ved to av bordene lenger inne i lokalet. Så trygge på seg selv og på verden.

Som om en solnedgang kunne vare evig. Som om den hindret en i å eldes, som om den kunne hermetisere en tid, en epoke, for evigheten. Ved det ene bordet satt Porsche-karer, blonde, solbrune og lubne, alle i slitt lyseblå denim med hull på knærne og solbriller i det tidlige nittitallets typiske gullinnfatning. En av dem liknet Runar Søgaard. Nakne føtter i mokasiner. Gullsmykker og blondt hår strøket bakover, nesten til skuldrene. Et ekko fra fortiden. Ved nabobordet til Porsche-karene satt kvinner, en jentegjeng, alle rundt femti. Alle blonde. Flere med mer eller mindre vellykkede botoxinnsprøytinger og ansiktsstramminger. Svære rødvinsglass med ballongform, såkalte burgunderglass. De kledde solnedgangen selv om disse lave strålene var nokså brutale når det gjaldt å synliggjøre grove porer og rynker.

Men akkurat nå så de inn i et trollspeil, det gjorde dem på besynderlig vis vakre med en glød som frukter like før de faller. Jeg smugkikket på telefonen min under bordet, tok en titt på avataren, så på bildene hun hadde lagt ut av seg selv. Athena Salome. Ingen bilder som voksen. Jeg så hvem som hadde trykket like på bildene. Weidemann hadde trykket like på alle. Det vred seg i meg. Lokalet var stint av folk som i et øyeblikk i felleskap rettet blikket mot den nedadgående sola. Snart er det slutt. Snart er det slutt. Dette kan ikke fortsette. Det ble diskutert om man skulle bestille en ny runde øl, man så på klokka, jeg hadde faktisk ingen klokke, og så sa en eller annen, jeg fikk ikke med meg hvem, at det lå en travel morgendag der framme, det var nok best å avslutte. Vi forsøkte å få tak i en kelner slik at vi kunne be om regningen for å komme oss hjem fortere enn svint.

14

Klokka nærmet seg elleve. Jeg hadde drukket to øl på fire timer. Egentlig behøvde man ikke innta ølet. Det holdt at man hadde vært ute for å drikke øl. Man hadde slått seg løs, snakket om Himalaya og Rom, seiling og investeringer, eller nye teknologier som befant seg på vår dørterskel og kom til å revolusjonere livet vårt mer enn vi ante om kort tid. Jeg hadde vært med Tor i hans Albin Express minst en tur hver sommer i fem og tjue år. Seilt på kryss og tvers i indre fjordbasseng, ofte avsluttet med øl på Revierhavnen kro på Hovedøya. Da var det de samme typene som satt her han hadde med som mannskap, bare i andre utgaver. Og samtalene var de samme, om Rom, om det siste innen forskning, gjerne eventyrlige framskritt som ville endre framtiden totalt. Kjernen i alt var en innbitt tro på framtiden som noe bedre. Jeg hadde min egen katedral. Bare min. Pilarene var fundamentert i en dyp og solid pessimisme. Disse vennene til Tor hadde en felles kirke grunnlagt på en fundamentalistisk oppfatning av ingeniørkunstens evne, både den sosiale og den teknologiske, til å skape en bedre verden. Det var ikke så mange av dem, de levde diskré, de var de siste voksne i en infantil verden. Fall var rett og slett ikke mulig. Resignasjon forekom ikke. Da heller stikke pistolløpet i munnen og trekke av med et smil. Og disse seilasene på hverdagens ettermiddager endte alltid med et forslag om at man snart måtte ut og ta en øl sammen. Noe som da skjedde etter et års tid da alle hadde gått tomme for unnskyldninger for ikke å stille opp. Det å gå ut og drikke øl var et ritual, ikke noe man gjorde for å kjenne på ølets virkninger. De avskydde rus. Jeg visste jo alt dette fra før. Jeg følte meg lokket i en felle. Jeg fikk en ubendig lyst til å gå på byen etterpå, drikke meg full. Men jeg hadde ansvar for 15

Ida i kveld. Inger, barnets mor, var i Bergen som sensor. Vi brøt opp fem på elleve og alle var enige om at det var blitt lovlig sent. Da jeg kom hjem ved halv tolv-tiden var ikke Ida hjemme. Hun lå ikke i sengen på rommet sitt. Til gjengjeld fløt det av rot. Jeg åpnet døra til Kims rom. Han sov.

Min sytten år gamle sønn, som skulle bli med mammaen sin til USA til høsten for å gå et år på college. Inger skulle være på et amerikansk universitet på østkysten. Jeg ringte Ida. Fikk ikke noe svar. Slo meg ned på terrassen og ringte henne igjen, fikk fortsatt ikke noe svar. Jeg hentet meg en øl. Sjekket om Athena Salome hadde lagt ut noen oppdateringer. Ingen melding fra henne på Messenger som svar på mine siste meldinger bortsett fra det idiotiske smilefjeset, toppen av latskap når det gjaldt kommunikasjon, som lyste mot meg. Jeg leste nyhetsfeeden min for å se om det var noe jeg kunne legge ut på Facebook som hadde potensial til å bli diskutert. Sette i gang noe. Jeg var ikke i det vitsete eller fjollete hjørnet, men jeg hadde behov for litt kontakt med noen i min egen leir. Være et sted hvor mine innfall fikk gjenklang etter denne opplevelsen av ikke-eksistens under øltreffet. Jeg så at noen av mine venner drev med ordspill.

Det gjorde meg gretten. Det ble til at jeg leste andres oppdateringer og irriterte meg. Ida ringte. Jeg spurte hvor hun var.

På klubben. Jeg sa at den var stengt nå, så sent. Hun sa at de stod utenfor og pratet, hun og vennene. Jeg reiste meg, fra terrassen hvor jeg befant meg kunne man se klubben borte i krysset ved Essendrops gate. Et bygg som hadde stått på Drammensveien og som hadde vært paviljong under VM på ski. Det var blitt flyttet hit og gjort om til ungdomsklubb. De som vanket der, var stort sett etnisk norske jenter og innvandrergutter. De etnisk norske guttene holdt seg 16

unna. Kloke av skade. Jeg så at det var mørkt der borte. De stengte elleve. Ingen å se utenfor klubben. Jeg spurte hvor hun var. I Frognerparken. Der var det for sent å oppholde seg. Jeg ba henne komme hjem øyeblikkelig.

– Men …

– Du kommer hjem nå!

Jeg ble gående rundt i leiligheten, fant noe tøy i tørketrommelen som jeg sorterte og brettet sammen. Tømte oppvaskmaskinen. Så gikk jeg ut på terrassen for å se etter henne. Telefonen lyste opp. Det var en melding, en SMS, ikke fra Ida, men fra Tor. Takk for en strålende aften. Dette må vi gjøre oftere. Jeg så henne krysse gaten sammen med en gjeng. De ble stående på min side av Sørkedalsveien. Jeg hørte dem helt hit. De ble stående der, kom seg ikke videre, noen av guttene knuffet og skrålte slik fjorten-femtenåringer gjør. Omsider kom hun gående i min retning. En av guttene kom løpende etter, ropte navnet hennes. Hun stanset og de omfavnet hverandre. Så frigjorde hun seg og løp.

Jeg gikk inn på stua. Ventet. Jeg stilte meg opp i entreen, like innenfor døra, klar til å ta imot henne. Jeg åpnet døra, ventet. Hørte heisen bevege seg. Jeg lukket døra, gikk inn på stua, satt meg i stolen min vendt mot vinduet. Hørte henne komme. Hun gikk inn på badet. Hørte henne la vasken renne. Romstering på badet. Fnising. Så trakk hun ned, lot vasken renne. Stille. – God natt, sa hun uten å vise seg.

Jeg svarte god natt, så hørte jeg henne lukke døra. Antakelig satt hun i sengen med Mac-en sin, eller telefonen. Skulle jeg gå inn og sjekke? Jeg ventet. Stirret ut i natta og tenkte at jeg hadde tapt et viktig slag om en strategisk posisjon.

Tsjekkoslovakia var tapt. Kom hun til å okkupere Polen i morgen? Jeg slukket telefonen, gikk inn til henne. Der satt 17

hun med Mac-en på dyna og så på en eller annen serie eller film mens hun holdt mobilen i hånda og chattet. Jeg tok fra henne begge deler og sa god natt. Jeg hentet whiskyflasken, tok med et pledd og gikk ut på terrassen. Jeg skrev til Athena Salome at jeg syntes vi skulle avvikle kontakten vår på Messenger, hva skulle den egentlig lede til? Jeg ble sittende og vente på svar. Ventet for lenge. Jeg finner meg ikke i denne typen kommunikasjon. Jeg blokkerer deg også, så vet du det. Jeg drakk et glass whisky og studerte konturene av taket vis à vis. Silhuetter av spankulerende duer.

INGER I EKSIL

Oktober 2015 Da Inger hadde bestemt seg for å dra til det amerikanske universitet, trodde jeg at jeg skulle bli alene hjemme. Endelig kunne jeg sette i gang med å skrive på en roman jeg hadde ruget på i noen tid. Notatene fylte flere notisbøker.

Slik ble det ikke av flere årsaker. Jeg drev også et lite forlag, et slags eksperiment, og lengtet etter å sparke det skikkelig i gang. Skjebnen ville at det ble forlaget og ikke min kommende roman som stakk av med oppmerksomheten.

Meningen var at min kone skulle ta med seg begge barna, Kim på sytten og Ida på snart femten. Men Ida nektet.

Hun ville ikke forlate vennene sine. Hun hadde knapt venner. Jeg forstod det ikke. Kim hadde vært vill av begeistring. Inger var førsteamanuensis i antropologi. I de senere årene hadde hun interessert seg for sammenhengen mellom ulike folkegruppers IQ og grad av suksess når det gjelder å skape gode samfunn. Noen fikk det ikke til. Eksemplene på failed states var mange. Funnene var ifølge henne og de forskerne hun henviste til nokså entydige når det gjaldt IQ-forskjeller. Det var såkalt signifikante forskjeller, fortalte hun meg. Alt handlet ikke om kultur, sa hun. Heller ikke om langvarig undertrykkelse eller utbytting. Selvsagt hadde man Flynn-effekten, det vil si at IQ ikke er absolutt 19

fiksert i forhold til arv, men stiger i påfølgende generasjoner, sa hun. Det hadde den gjort i Norge. Men nå hadde denne effekten stoppet opp her hos oss. Kommende generasjoner lot ikke til å skulle bli smartere. Kulturforskjeller hadde ingen vesentlig betydning for IQ-tester, da det handlet om figurer og mønstre uten kulturell kontekst. Da hun publiserte sin første artikkel om dette, ble det bråk. Hun fortalte meg at disse forskjellene var anerkjente innen psykologien og antropologien. Det man kranglet om, var årsaken til forskjellene. De var der like fullt, hadde hun skrevet i en artikkel, og disse forskjellene hadde betydning for hvilken rolle de som masseinvandret fra Afrika og Midt-Østen, skulle spille hos oss. Skulle de delta i et relativt avansert arbeidsliv eller gå på trygd? Den kommende automatiseringen ville redusere behovet for lavt utdannende. Mye tydet på at en altfor stor andel av den innvandrede befolkningen ikke kom til å delta i vårt avanserte arbeidsliv uansett hvilke tiltak man satte i verk. Dette hadde hun skrevet og høstet bråk. Forskjellene i IQ spilte en rolle, hevdet hun i flere sammenhenger og ble møtt med at folk kjente svært oppegående innvandrere fra den tredje verden. Hun svarte at det dreide seg om store gjennomsnittstall, ikke enkelttilfeller. Problemet med Ingers forskning var at den indirekte påstod at vi var i ferd med å bli et land med en altfor stor minoritet med lav IQ. Det fantes ikke jobber til disse menneskene. Jeg sa det til henne: Du kommer til å bli stemplet som rasist. Og hva skal det tjene til å påpeke slike forskjeller, spurte jeg. Selv om de finnes. Fører det ikke bare til motsetninger og elendighet? Det eneste du oppnår er å skade deg selv, sa jeg. Hun sa at hun hadde fått nok. Det ene påbudet etter det andre om å holde kjeft om forhold som 20

var politisk ukorrekte, hadde fått det til å flyte over. Inger nektet å bøye seg for motbøren til tross for advarsler. Hun fikk en epost fra dekanen, som skrev: Det kan ikke være lett for studenter fra den tredje verden å gå på dine forelesninger. Det ble konflikter. Inger sa at akademia hadde sluttet å søke etter forklaringer på hvordan verden er. Hvordan verden er, kan støte folk. Særlig minoriteter. Akademia var blitt mer opptatt av hvordan verden bør være. Universitetet skulle produsere riktige meninger i større grad enn å bedrive forskning. Og da i tråd med venstresidens meninger. En serie konflikter ble resultatet. Etter å ha ytret seg i et avisintervju om undertrykkingen av muslimske kvinner i den islamske verden fikk hun en ny epost fra dekanen: Det kan ikke være lett for muslimske studenter å ha deg som veileder. Under den konfliktfylte perioden, som varte i flere år, mugnet humøret hennes. Hennes ilske sider ble mer framtredende. Jeg begynte å gå lei av all klagingen på forholdene ved instituttet, hennes klaging tok av min tid og ødela mitt humør. Hun visste jo at denne typen forskning på IQ var noe av det mest omstridte som fantes. Måtte hun stikke hodet inn det vepsebolet? Jeg hadde selv forsøkt å advare henne, hun svarte med å si at næringslivet selekterer på bakgrunn av IQ, militæret gjør det, hvorfor skulle ikke vi som nasjon kunne gjøre det når det gjaldt dem som innvandret? Hun mente at en kartlegging var det eneste som gjorde det mulig å innrette adekvate tiltak når det gjaldt de åpenbare problemene vi stod overfor, men som ble forsøkt feid under teppet, også av den viktigste leverandøren av fakta og dermed premisser, Statistisk sentralbyrå. Man kan ikke basere seg på tro og god vilje, det vil ende katastrofalt, sa hun. Da dekanen tilbød henne et sabbatsår, grep 21

hun sjansen og bestemte seg for å dra til et amerikansk universitet for å forske. Amerikanerne lå i tet når det gjaldt IQforskning på ulike folkegrupper. Etter hvert begynte jeg å se fram til hennes sabbatsår. Men da hun hadde reist, savnet jeg henne mer enn jeg hadde trodd, der jeg satt fanget med den nokså vriene jentungen Ida. Det gikk opp for meg hvor mye av byrden Inger hadde tatt når det gjaldt Ida mens jeg hadde nytt hennes pappakjærlighet. Da vi hadde diskutert om det var lurt å publisere artikkelen om IQ-forskjellene, kom vi på ideen om å teste oss selv. Resultatet var overraskende på den måten at Inger scoret to poeng mindre enn meg. Dessuten lå vi begge nokså nær snittet, nærmere enn noen av oss hadde trodd. Det kom som et lite sjokk på oss, mest for Inger. At ingen av oss lå høyere? Et aldri så lite sjokk. Det var alderen, påstod Inger. IQ synker dramatisk med alderen. Vi var allerede blitt en del av eldrebølgen.

Inger forklarte meg forskjellen på flytende og krystallinsk intelligens. Vi hadde rikelig av det siste. Allerede tilegnede ferdigheter. Men når vi står overfor noe fundamentalt nytt, som for eksempel iPhone da den ble introdusert, kommer disse til kort. Den viste seg å være umulig å betjene for våre mødre, mens små barn klarte det med letthet. Et eksempel på læring som krever et visst monn av flytende intelligens.

Vi stod foran en tid med dramatiske endringer på alle plan hvor allerede tilegnede ferdigheter ikke er nok for å løse oppgavene. Min krystallinske intelligens var ikke til stor hjelp når det gjaldt Ida, som rant over av flytende intelligens. Hun satte dagsorden. Ida var kanskje ikke mer vrien enn andre femten år gamle jenter, men det holdt i lange baner for meg. Jeg hadde vært den som sa ja, mens Inger hadde vært den som sa nei. Jeg hadde vært populær. Jeg 22

er så glad i pappa, pleide hun å si. Dette var forduftet. Jeg forstod bare så lite av henne. Om morgen brukte jeg masse energi på å vekke henne og sørge for at hun kom seg ut døra og forhåpentligvis til skolen. Og om ettermiddagen brukte jeg tid og krefter på å spore henne opp, mase om lekser, sørge for at hun fikk i seg en slags næring, passe på at hun ikke hang for lenge av gangen ved et speil, ble for narsissistisk, ba henne vende blikket utover, vekk fra seg selv. Da svarte hun med å gå ut døra, sa hun gikk for å se noen andre enn seg selv. Hun rett og slett forsvant. Dette kom i konflikt med min engstelse for at hun ikke fikk nok søvn, siden hun ofte kom sent hjem. Hun drev meg til vanvidd. Det gikk utover konsentrasjonen min, jeg sov mindre selv, kom enten for sent i gang med arbeidet mitt, fikk for mange avbrudd fordi bekymringer knyttet til Ida forstyrret tankene, og i tillegg hadde jeg ansvar for svigermor, som bodde like ved, som ofte hadde problemer mer printere og ulike elektriske artikler som hennes krystallinske intelligens ikke kunne hjelpe henne med. Jeg hadde også min egen mor som krevde selskap. Plutselig gikk det opp for meg hvorfor Inger hadde publisert den ytterst kontroversielle artikkelen om IQ. Hun hadde med vitende og vilje ønsket å bli utstøtt, i det minste for en periode. Hun ville bort. Vekk fra alt. Athena Salome kom inn i livet mitt et år før Inger dro.

Hun kom på et tidspunkt da ekteskapet var anstrengt. Til å begynne med var Athena Salome en sjelden adspredelse gjennom Messenger. Etter at Inger og Kim hadde reist, ble det mer.

MIN DAG

Jeg heller dosen med kaffe opp i sylinderen. Så heller jeg på vann som holder nitti grader, opp til et gitt merke. Setter timeren på fire minutter. På den tiden må jeg som regel pisse, det gjør jeg samtidig som jeg sjekker Facebook på telefonen mens strålen bryter vannspeilet. Jeg tar med kaffekoppen inn på stua og setter meg i lenestolen, hvor jeg gjør to leksjoner tysk på en telefon-app. Wir Schaffen das. Es geht um die Wurst. Wir drucken dir die Daumen.

Hallo, ich bin Julia. Wir gehen zusammen in den Moschée.

Etterpå leser jeg minst en artikkel i en tysk nettavis. Tyskland er Europas viktigste land. Og Tyskland ser ut til å gå til helvete. Deretter følger en rask gjennomgang av de øvrige nettavisene sammen med en skive grovt rugbrød med sardiner. Arbeidet krever konsentrasjon. Hjernen får kaffe og Omega 3. Akkurat nå samarbeider jeg med aksjonskunstneren Bonzo Rondell om å lage en bok basert på arbeider han legger ut på Facebook. Virksomheten hans har skapt liv i andedammen. Jeg kontaktet ham på PM og foreslo at jeg gjorde en dokumentasjon av det han drev med. Det ville han gjerne. Jeg kunne forsyne meg fritt av materialet som 24

lå på hjemmesiden. Ikke mindre interessante var reaksjonene i mediene. Et helvetes spetakkel. Bonzo Rondell het egentlig Roar Dyrøy, kom opprinnelig fra Øksfjord, hadde gått på kunstskoler i København og Belgia, og de senere årene vekslet han mellom å bo i Malmø og København.

I Sverige hadde han foruten å bli banket opp av antirasister også en dom på seg for å ha kommet med rasistiske ytringer. Han flyttet rundt i de to byene og hadde ingen fast adresse. Da jeg postet en oppdatering hvor jeg oppfordret folk til å vippse penger til støtte for utgivelse av en bok med Bonzo Rondell, strømmet pengene inn. Det hadde jeg ikke ventet.

Facebook er koplet direkte til hjernen min, er en del av hjernens apparat. Samtidig, og det er kanskje viktigere – og farligere: Min hjerne, mitt begjær, hele meg er blitt en del av Facebook-konsernet. Facebook leser og lærer seg meg og tilpasser seg slik at jeg i enda sterkere grad slukes med hud og hår. Det er snakk om raffinerte belønningssystemer som styrer adferden min. Jeg forventer varme fra Facebook.

Og Facebook leverer varme slik en enarmet banditt gjør.

Den bruker varmen som et middel til å opprettholde min adferd, til å knytte meg til seg. Det er en form for slaveri.

Jeg jobber gratis for Facebook. Til tross for dette bruker jeg Facebook. Jeg logger ikke av. Hva er valget? Livet er synonymt med Facebook. Derfra kommer varme meldinger fra min elskerinne. Der leser jeg artikler som legges ut, og utveksler meninger med andre. Det er som et slags akademi, eller agora. Om kvelden er det en sosial arena med humor, krangling og kjærlighet. Utvekslingen av kjærlige meldinger bør være balansert. Det bør ikke tippe over. Jeg prøver å la Aristoteles og hans filosofi om måtehold være en rette25

snor når det gjelder å forholde seg til mine venninner. Overdrivelser bør unngås. Aktiviteten bør ikke bli for stor. Det har skjedd. Mang en formiddag hvor det skulle jobbes har havarert i sexchat med min yndlingsvenninne Jeg vil ikke tillate at Messenger blir et Sodoma. Det ødelegger konsentrasjonen. Klokka 14 er jeg tom for energi. Det blir tungt.

Det beste er å legge seg, ta en lur, men om ikke lenge må jeg spore opp Ida. Vil gjerne ha henne hjem til middag. Vi er tross alt en familie, hun og jeg. Vil ikke at hun skal reke rundt i området her på Majorstua på kveldstid. Jeg ringer henne og får ikke noe svar. Jeg sender henne en melding.

Ber henne ringe hjem. Gjenger bestående av somaliske eller pakistanske gutter kommer østfra med T-banen til Majorstua for å forsyne seg av vestkantungdommens mobiltelefoner og dyre jakker. En gutt i klassen hennes var nettopp blitt ranet. Ranerne fulgte opp med å trekke ned buksa på vedkommende og stikke en brusflaske opp i rumpa på ham.

Han måtte sys. Jeg leser Ekelöf og Tranströmer for å dempe min uro. Leser dem om og om igjen. Tar dem fram i slike udefinerte tidssoner mellom øktene på Facebook. Ida gjør meg til en ventende. Å vente er helvete. Timer uten svar.

Sverige var en poetisk stormakt bare for kort tid siden. Nå er landet på vei mot barbariet. Velferdssamfunnet synger på siste verset. Blir sittende og se ut av vinduet. Ser en flokk duer fyke forbi. Skyer i drift. Den samme vinden som blåser Klees Engel bakover, lenger og lenger vekk fra paradiset. Jeg går for å handle inn middag. Noe enkelt. Ringer Ida mens jeg står i kassakø. Får ikke noe svar. Hun er en jentunge. Hun er sårbar. Skjer det noe med henne, er det bare mitt ansvar. Disse bekymringene kverner i stykker humøret.

Jeg går hjem, lager mat og spiser alene. Drikker kaffe, set26

ter meg for å jobbe. Det går i døra. Ida kommer og spør om det er noe mat. Jeg spør hvor hun har vært. Hun har vært på Tøyen og hjulpet flyktninger.

Det er det beste jeg har gjort, sier hun.

MUHAMMED

Muhammed bestod av 150 kilo muskler og var PT på mitt helsestudio. Jeg pleide å sky PT-er som pesten, for de er til bare for å loppe en for penger. I tillegg virket de åndsfattige.

Hvor mange samtaler hadde jeg ikke overhørt mellom en PT og kunden. Alltid deprimerende. Muhammed, skulle det vise seg, var annerledes. Han hadde tidligere deltatt i Olympia-troppens vektløftergruppe. Vårt samarbeid begynte den samme høsten som den såkalte flyktningebølgen skyllet inn over Europa, høsten 2015. På den norske siden av grensa mot Russland kom det etter hvert til å hope seg opp et berg av sykler. Jeg hadde vært plaget med smerter i et kne og kunne ikke sykle. Det ufyselige i vår tid hadde slått seg ned i kneet. Jeg ble gående og halte. Sverige hadde haltet en god stund. En dag klarte jeg nesten ikke å sitte. Flyktningene marsjerte i en sammenhengende rekke fra Hellas opp gjennom Balkan. Sverige stengte grensene. Minister Fridolin gråt. Jeg tok heisen ned til treningsstudioet for å gjøre noen øvelser. Muhammed stod ved et av vektstativene da jeg gikk forbi. Han spurte hvor jeg hadde vondt. Han så meg. Midt i flyktningkrisen, kan du si. Jeg pekte på kneet 28

og ryggen. Muhammed tilbød en gratis time for å teste ut funksjonaliteten. Det var et tilbud jeg ikke kunne avslå uten å dumme meg ut. Vi avtalte en time. Ved å utføre en del øvelser fant han ut at muskelstyrken i beina var svært ulik.

Dette, forklarte han meg, medførte spesielle belastninger under løping som forplantet seg og ble til for eksempel et vondt kne. Og siden kanskje en vond rygg. Så fortalte jeg ham at jeg knapt kunne sitte. Svaret hans var at jeg satt for mye. Etter å ha kartlagt og målt funksjonaliteten på høyre og venstre side av kroppen, viste det seg at ubalansen var foruroligende stor. Det gjaldt både armer og bein. Han ba meg følge ham inn på kontoret, hvor det stod en massasjebenk. Han ba meg legge meg på den. Han ga seg til å kna lårene mine. Først baksiden. Så forsiden. Det gjorde vondt.

Han sa at jeg hadde muskelknuter på størrelse med små epler, særlig på forsiden av venstre lår. Tilsvarende muskelknuter hadde jeg i setets høyre halvdel og baksiden av låret.

Muhammed satte fingrene sine i disse muskelknutene og klemte til. Jeg skrek. Men etterpå kjentes det bra. Vi inngikk en kontrakt om et treningsprogram. Målet var å gjenopprette balansen i kroppen. Etter de første fem bestilte jeg nye ti timer.