Harlan Coben
Ringer i vann Oversatt av Sissel Busk
Harlan Coben Originalens tittel: Live Wire Oversatt av Sissel Busk Copyright © 2011 by Harlan Coben All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. ISBN 978-82-02-35850-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Den styggeste sannhet er likevel bedre enn den vakreste løgn, hadde en venn sagt til Myron en gang. Myron tenkte på dette nå da han så ned på faren i sykesengen. I tankene gikk han seksten år tilbake, til forrige gang han hadde løyet for faren sin, den løgnen som forårsaket så mye hjertesorg og ødeleggelse, en løgn som satte i gang en tragisk krusning, og som til slutt, på en katastrofal måte, skulle ende her. Farens øyne var fortsatt lukket, pusten var skurrende og uregelmessig. Slanger og ledninger tøt ut alle steder. Myron stirret på farens underarm. Han husket da han som barn besøkte faren på lageret i Newark, hvordan faren satt ved det digre skrivebordet med opprullede skjorteermer. Underarmen hadde vært sterk nok den gangen til at skjortestoffet strammet og mansjetten lå som en årepresse mot muskelen. Nå var muskelen svampaktig, punktert av alder. Den tønneformede brystkassen som hadde fått Myron til å føle seg så trygg, var fortsatt der, men den var blitt sprø, som om brystkassen ville knekke som tørre kvister dersom noen presset en hånd mot den. Det ubarberte ansiktet til faren hadde grå flekker i stedet for den vanlige ettermiddagsskyggen; huden rundt haken var slapp og sigen, som en kappe som var ett nummer for stor. Myrons mor – Al Bolitars kone gjennom førtitre år – satt ved siden av sengen. Hånden hennes, skjelven av Parkinsons, holdt i mannens. Hun også så skremmende skrøpelig ut. I sin ungdom hadde moren vært en av de tidlige fe5
ministene, en som brant bh-en sin med Gloria Steinem og gikk med T-skjorter med trykk som «A Woman’s Place Is in the House … and Senate». Nå var begge to her, Ellen og Al Bolitar («Vi er El-Al,» pleide moren å spøke, «som i det israelske flyselskapet»), herjet av alder, men fortsatt hang de med, langt heldigere enn den store skaren av aldrende elskende – og likevel var det altså slik hell så ut mot slutten. Skal si Gud har humoristisk sans. «Nå,» sa moren til Myron med lav stemme. «Er vi enige?» Myron svarte ikke. Den vakreste løgn mot den styggeste sannhet. Myron burde ha lært leksen sin den gangen for seksten år siden, forrige gang han løy for denne flotte mannen som han elsket mer enn noen annen. Men nei, så enkelt var det ikke. Den styggeste sannhet kunne være smadrende. Den kunne ryste en verden. Eller til og med drepe. Og, idet faren blunket og slo opp øynene, idet denne mannen som Myron satte mer pris på enn noen annen, så opp på sin eldste sønn med en bedende, nesten barnslig forvirring, så Myron på moren og nikket langsomt. Deretter tvang han tårene tilbake og forberedte seg på å fortelle faren den aller siste løgnen.
2 SEKS DAGER TIDLIGERE «Vær så snill, Myron, jeg trenger hjelp av deg.» Dette var nærmest en fantasihistorie for Myron: En formfull og skjønn jomfru i nød kom slentrende inn på kontoret hans, som i en Bogey-film – bortsett fra at slentringen var mer lik vagging, og formfullheten kom av at denne skjønne jomfruen var gravid i niende måned, og beklageligvis ødela det på en måte hele effekten av fantasien. Hun het Suzze T, en forkortelse for Trevantino, en tidligere tennisstjerne. Hun hadde vært den sexy, uskikkelige jenta på laget, bedre kjent for sine utfordrende antrekk, piercinger og tatoveringer enn for sitt egentlige navn. Allikevel vant Suzze en turnering og ble et ettertraktet reklameobjekt, mest som talskvinne (Myron elsket den betegnelsen) for La-La-Latte, en kjede med toppløse kaffebarer der collegegutter fnisende ba om «mer melk». Det var tider, det. Myron slo ut med armene. «Jeg stiller opp for deg, Suzze, døgnet rundt, sju dager i uken – det vet du.» De var på kontoret hans på Park Avenue, der MB Reps holder til. M-en står for Myron, B for Bolitar, og Reps fordi de representerte idrettsfolk, skuespillere og skribenter. Bokstavelige-Kallenavn-R-Us. «Bare si hva jeg kan gjøre.» Suzze begynte å vandre. «Jeg er ikke sikker på hvor jeg skal begynne.» Myron skulle til å si noe da hun holdt hånden avvergende opp. «Hvis du våger å si ’Begynn med be7
gynnelsen’, kommer jeg til å røske av deg en av testiklene dine.» «Bare den ene?» «Du er forlovet nå. Jeg får tenke på den stakkars forloveden din.» Vandringen gikk over til tramping og ble raskere og mer intens, slik at Myron ble engstelig for at fødselen skulle sette i gang der og da på det nyoppussede kontoret hans. «Hm, teppet,» sa Myron. «Det er nytt.» Hun rynket pannen, vandret litt til og begynte å bite sine overstadig blanke negler. «Suzze?» Hun stanset. De så på hverandre. «Fortell meg om det,» sa han. «Du husker første gang vi traff hverandre?» Myron nikket. Det var bare noen måneder etter at han var uteksaminert som jurist og gjorde de første famlende forsøk med det nye firmaet sitt. I begynnelsen het det MB SportsReps. Det var fordi Myron i starten kun representerte idrettsfolk. Da han begynte å representere skuespillere og skribenter og andre kjendiser innen forskjellige kunstarter, strøk han Sports i navnet, som dermed ble MB Reps. Det var dette med det bokstavelige. «Selvfølgelig,» sa han. «Jeg var et salig rot, var jeg ikke?» «Du var et stort tennistalent.» «Og et salig rot. Ikke pynt på det.» Myron holdt håndflatene i været. «Du var atten år gammel.» «Sytten.» «OK, sytten, samma det.» Et lynbilde av Suzze i solen: blondt hår i hestehale, et rampete smil, en forehand som slo ballen som om den hadde fornærmet henne. «Du var nettopp blitt proff. Unggutter hengte opp plakater av deg på gutterommet. Vi trodde du ville slå rekorder med en gang. Foreldrene dine sørget for at begrepet ’pådrivere’ måtte redefineres. Det er et under at du klarte å stå oppreist.» 8
«Godt poeng.» «Så hva er i veien?» Suzze kastet et blikk på magen sin som om den nettopp hadde dukket opp. «Jeg er gravid.» «Hm, ja, det ser jeg.» «Livet er fint, vet du det?» Stemmen hennes var lav nå, og vemodig. «Etter alle disse årene da jeg var bare rot … fant jeg Lex. Musikken hans har aldri vært bedre. Tennisakademiet går strålende. Og, vel, alt er så deilig nå.» Myron ventet. Blikket hennes hvilte fortsatt på magen, svøpte den som om den var selve innholdet, hvilket Myron antok at den var. For å holde samtalen i gang spurte Myron: «Liker du å være gravid?» «Den faktiske og fysiske handlingen ved å være med barn?» «Ja.» Hun trakk på skuldrene. «Det er ikke slik at jeg gløder eller noe sånt. Jeg mener, jeg er temmelig klar for å nedkomme. Men det er ganske interessant. Noen kvinner elsker å gå gravid.» «Og det gjør ikke du?» «Det føles som om noen har parkert en bulldoser på blæren min. Jeg tror årsaken til at kvinner liker å være gravide, er at det får dem til å føle seg spesielle. Som om de er småkjendiser. De fleste kvinner går gjennom livet uten oppmerksomhet, men når de er gravide, gjør folk vesen av dem. Dette virker kanskje litt kynisk, men gravide kvinner liker applausen, hvis du skjønner hva jeg mener?» «Jeg tror det.» «Jeg antar at jeg allerede har fått min del av applausen.» Hun gikk bort til vinduet og kikket ut et øyeblikk. Så snudde hun seg mot ham igjen. «Forresten, har du lagt merke til hvor store puppene mine er?» Myron sa «Hm,» og bestemte seg for ikke å si noe mer. «Dessuten, siden vi snakker om det, har jeg lurt på om du ikke burde kontakte La-La-Latte for en ny fotorunde.» «Bilder fra strategiske vinkler?» 9
«Akkurat. Kanskje det blir en flott, ny kampanje på grunn av disse muggene.» Hun la hendene sine rundt dem i tilfelle Myron ikke var sikker på hvilke mugger hun refererte til. «Hva synes du?» «Jeg synes,» sa Myron, «at du sporer av her.» Øynene hennes ble fuktige. «Jeg er så grenseløst lykkelig.» «Vel, ja, jeg skjønner at det kan bli et problem.» Det fikk henne til å smile. «Jeg har latt demonene falle til ro. Jeg har til og med blitt venner med moren min igjen. Lex og jeg kunne ikke være mer klar for å få en baby. Jeg vil at de demonene skal holde seg vekk.» Myron rettet seg i stolen. «Du har vel ikke begynt med stoff igjen?» «Gud, nei. Ikke den slags demoner. Lex og jeg er ferdig med det.» Lex Ryder, Suzzes mann, var halvdelen av den berømte duoen HorsePower – den langt mindre halvdelen, for å være ærlig, enn den superkarismatiske forgrunnsfiguren, Gabriel Wire. Lex var en dyktig, om enn komplisert, musiker, men han ville alltid være John Oates i motsetning til Gabriels Daryl Hall, Andrew Ridgeley i motsetning til Gabriels George Michael, resten av Pussycat Dolls i motsetning til Nicole Scherz-et-eller-annet. «Hva slags demoner da?» Suzze stakk hånden ned i vesken sin. Hun tok fram noe som på avstand kunne se ut som et fotografi. Hun stirret på det en stund før hun ga det til Myron. Han kastet et raskt blikk på det og prøvde igjen å vente til hun fortsatte. Til slutt, bare for å si noe, sa han det selvfølgelige: «Dette er ultralydbildet av babyen deres.» «Ja. Tjueåtte uker gammel.» Mer taushet. Myron brøt den igjen. «Er det noe galt med babyen?» «Ingenting. Han er perfekt.» «Han?» Nå smilte Suzze T. «Nå får jeg min egen lille mann.» 10
«Det er kult.» «Mhm. Forresten, en av grunnene til at jeg er her, er noe Lex og jeg har snakket om. Vi ønsker begge to at du skal være fadder.» «Jeg?» «Ja.» Myron sa ikke noe. «Vel?» Nå var det Myron som var blank i øynene. «Det ville være en ære.» «Gråter du?» Myron sa ikke noe. «Du er en tåreperse,» sa hun. «Hva er det som er galt, Suzze?» «Kanskje ingenting.» Men så kom det: «Jeg tror noen er ute etter å ødelegge meg.» Myron holdt blikket på ultralydbildet. «På hvilken måte?» Da viste hun ham det. Hun viste ham to ord som ville gi en dump gjenlyd i hjertet hans i lang tid.
3
En time senere skred Windsor Horne Lockwood III – kjent som Win for dem som frykter ham (og det var omtrent alle) – inn på kontoret til Myron. Win hadde en imponerende gange, som om han gikk med sort flosshatt og kjole og hvitt og snurret på en spaserstokk. I stedet var han iført blå blazer med et slags våpenskjold på, kakibukser med så skarpe presser at en kunne skjære seg på dem, og et rosa og grønt Lily Pulitzer-slips. Han hadde mokasiner, ingen sokker, og så mest ut som om han nettopp hadde vært på båttur med SS Old Money. «Suzze T var nettopp innom,» sa Myron. Win nikket og skjøt fram haken. «Jeg så henne på vei ut.» «Så hun oppbrakt ut?» «Det la jeg ikke merke til,» sa Win og satte seg. «Brystene hennes var blitt enorme.» Sånn er Win. «Hun har et problem,» sa Myron. Win lente seg tilbake og la bena i kors på sin sedvanlige spenstige, men avslappede måte. «Forklar.» Myron vred på dataskjermen sin slik at Win kunne se. For en time siden hadde Suzze T gjort noe tilsvarende. Han tenkte på de to små ordene. I seg selv ganske harmløse, men livet handler om sammenheng. Og i denne sammenhengen var de to ordene nok til å kjøle ned rommet. Win myste mot skjermen og stakk hånden i brystlommen. Han tok fram et par lesebriller. Han hadde fått dem 12
for omtrent en måned siden, og selv om Myron ville ha sagt at det var umulig, fikk de faktisk Win til å se enda mer hoven og overlegen ut. I tillegg gjorde de ham deprimert. Win og han var ikke gamle – ikke på lenge ennå – men for å bruke Wins egen referanse til golf da han tok fram brillene første gang: «Offisielt er vi på de siste ni her i livet.» «Er dette en Facebook-side?» spurte Win. «Ja. Suzze sa at hun bruker den til å reklamere for tennisakademiet sitt.» Win lente seg litt nærmere. «Er dette ultralydbildet hennes?» «Ja.» «Og hvordan er et ultralydbilde reklame for tennisakademiet hennes?» «Det var det jeg også spurte om. Hun sa hun trengte den personlige touchen. Folk har ikke lyst til bare å lese om selvskryt.» Win rynket pannen. «Så hun legger ut et ultralydbilde av et foster?» Han kikket opp. «Høres det sannsynlig ut?» Det gjorde det i sannhet ikke. Og igjen følte Myron seg gammel – Win brukte lesebriller, og de to satt der og sutret over den nye verden innen sosiale nettverk. «Les kommentarene til bildet,» sa Myron. Win så blankt på ham. «Folk har kommentarer til et ultralydbilde?» «Bare les dem.» Win leste. Myron ventet. Han hadde så godt som lært seg siden utenat. Det var tjueseks kommentarer i alt, de fleste var varianter av lykkeønskninger. Moren til Suzze, den aldrende utgaven av «Slem (tennis) pådrivermor», hadde for eksempel skrevet: «Jeg skal bli bestemor! Hurra!» En som het Amy, skrev: «Sååå nydelig!!!» Et kameratslig «Likner på faren sin! ;-)» kom fra en trommeslager som tidligere hadde jobbet med HorsePower. En fyr som het Kelvin, skrev: «Grattus!!» Tami spurte: «Når venter du babyen, vennen min?» 13
Win stoppet på den tredje siste. «Pussig fyr.» «Hvem da?» «En drittsekk av en type som kaller seg Erik, skrev» – Win kremtet og bøyde seg nærmere skjermen – «’Babyen din ser ut som en havhest!’, og deretter skrev Erik Moromaker bokstavene ’LOL’.» «Det er ikke han som er problemet.» Win var ikke beroliget. «Gamle Erik kan likevel være verdt et besøk.» «Bare les videre.» «Ja vel.» Wins ansiktsuttrykk forandret seg sjelden. Han hadde trent seg opp til ikke å vise noe, hverken i forretninger eller i kamp. Men noen få sekunder senere så Myron at noe mørknet i vennens øyne. Win så opp. Myron nikket. For nå visste Myron at Win hadde funnet de to ordene. Der sto de, nederst på siden. De to ordene var en kommentar fra «Abeona S», et navn som ikke sa ham noe som helst. Profilbildet var et slags symbol, kanskje kinesisk skrift. Og der, med store bokstaver, uten tegnsetting, sto de to enkle, men illevarslende ordene: «IKKE HANS» Taushet. Til slutt sa Win: «Oi.» «Det kan du si.» Win tok av seg brillene. «Trenger jeg å stille det opplagte spørsmålet her?» «Som er?» «Er det sant?» «Suzze sverger på at Lex er faren.» «Tror vi på henne?» «Det gjør vi,» sa Myron. «Spiller det noen rolle?» «Ikke på moralsk grunnlag, nei. Min teori er at dette er skrevet av en kastrert narkis.» Myron nikket. «Det flotte ved Internett er at alle kan uttale seg. Det dårlige ved Internett er at alle kan uttale seg.» 14
«Den store bastionen for de feige og anonyme,» samtykket Win. «Suzze burde sannsynligvis slette det før Lex får se det.» «For sent. Det er en del av problemet. Lex har på en måte stukket av.» «Jeg skjønner,» sa Win. «Så hun vil at vi skal finne ham?» «Og ta ham med hjem, ja.» «Det skulle ikke bli så vanskelig å finne en berømt rockestjerne,» sa Win. «Og den andre delen av problemet?» «Hun ønsker å finne ut hvem som skrev dette.» «Mr. Kastrert Narkis’ sanne identitet?» «Suzze tror det er noe større enn det. At noen faktisk er ute etter å ta henne.» Win ristet på hodet. «Det er en kastrert narkis.» «Gi deg litt. Å skrive ’Ikke hans’? Det er ganske sykt.» «En syk kastrert narkis. Leser du noen gang det sprøytet som står på Internett? Gå til en hvilken som helst nyhetssak og se på de rasistiske, homofobiske og paranoide ’kommentarene’.» Han laget hermetegn med fingrene. «Det vil få deg til å ule mot månen.» «Jeg vet det, men jeg lovte at jeg skulle undersøke.» Win sukket, satte brillene på seg igjen og lente seg mot skjermen. «Personen som postet det, er en eller annen Abeona S. Skal vi kunne anta at det er et psevdonym?» «Ja da. Abeona er navnet på en romersk gudinne. Har ingen peiling på hva S-en står for.» «Og hva med profilfotografiet? Hva slags symbol er dette?» «Det vet jeg ikke.» «Spurte du Suzze?» «Ja. Hun sa hun ikke hadde peiling. Det ser nesten ut som kinesiske bokstaver.» «Kanskje vi kan finne noen som kan oversette det.» Win lente seg tilbake og satte fingertuppene mot hverandre. «La du merke til tidspunktet da kommentaren ble postet?» Myron nikket. «Klokken 03.17.» 15
«Temmelig sent.» «Det tenkte jeg også på,» sa Myron. «Dette kan rett og slett være nettvarianten av tekstmeldinger i fylla.» «En eks med problemer,» sa Win. «Finnes det noen andre slags ekser?» «Og hvis jeg husker Suzzes balstyrige ungdom, kunne det være – hvis jeg skal være beskjeden – flere kandidater.» «Men ingen hun kan tenke seg ville gjøre noe slikt som dette.» Win fortsatte å stirre på skjermen. «Så hva er vårt første skritt?» «Mener du alvor?» «Hva behager?» Myron gikk omkring i sitt nyoppussede kontor. Borte var Batman-suvenirene og plakatene fra Broadway-oppsetninger. De var blitt fjernet under malejobben, og Myron var ikke så sikker på om han hadde lyst til å sette dem opp igjen. Borte var også alle gamle trofeer og premier fra tiden som idrettsstjerne – ringene fra NCAA-mesterskapene, Parade-sertifiseringene fra All-American, premien for Årets collegespiller – med ett unntak. Like før hans første profesjonelle kamp som Boston Celtics-spiller, da drømmen endelig skulle oppfylles, ble Myron alvorlig skadet i kneet. Sports Illustrated hadde ham på forsiden med underteksten ER HAN FERDIG?, og selv om de ikke besvarer spørsmålet, ble svaret til slutt et kjempemessig JA! Hvorfor han beholdt den innrammede forsiden, var han ikke helt sikker på. Hvis han ble spurt, svarte han at det var ment som en advarsel til eventuelle «superstjerner» som kom til kontoret hans, om hvor raskt det hele kan forsvinne, men Myron hadde mistanke om at det stakk dypere enn det. «Dette er ikke din vanlige modus operandi,» sa Myron. «Det må du utdype for meg.» «Dette er vanligvis den delen der du forteller meg at jeg er agent, ikke privatdetektiv, og at du ikke ser vitsen ved 16
å gjøre dette fordi det ikke ligger noen økonomisk gevinst for firmaet i det.» Win sa ingenting. «Deretter pleier du å klage over at jeg har et heltekompleks og alltid trenger å redde noen for å føle meg fullverdig. Og til sist – eller her burde jeg si i det siste – forteller du meg hvordan min innblanding faktisk har gjort galt verre, og at jeg har endt opp med å skade, og til og med drepe, flere enn jeg har reddet.» Win gjespet. «Er det noe poeng her?» «Jeg trodde det var ganske åpenbart, men her er det: Hvorfor er du plutselig villig til – til og med entusiastisk overfor – å gå inn i denne spesielle redningsaksjonen når du tidligere –» «Tidligere,» avbrøt Win, «har jeg alltid hjulpet deg, har jeg ikke?» «Som oftest, ja.» Win så opp og banket seg ettertenksomt på haken med pekefingeren. «Hvordan skal jeg forklare dette?» Han tidde og nikket. «Vi har en tendens til å tro at gode ting er evigvarende. Det ligger i vår natur. The Beatles, for eksempel. Å, de kommer til å finnes bestandig. The Sopranos – den serien kommer alltid til å være på lufta. Zuckermanserien til Philip Roth. Springsteen-konsertene. Gode ting er sjeldne. Vi må verdsette dem, for de forsvinner alltid altfor tidlig.» Win reiste seg og gikk mot døren. Før han forlot rommet, så han seg tilbake. «Å gjøre sånt som dette sammen med deg,» sa Win, «er en av disse gode tingene.»
4
Det var ikke så vanskelig å spore opp Lex Ryder. Esperanza Diaz, Myrons forretningspartner i MB Reps, ringte klokken elleve om kvelden og sa: «Lex har nettopp brukt kredittkortet sitt på Three Downing.» Myron oppholdt seg, slik han ofte gjorde, i Wins leilighet i den legendariske Dakota-bygningen, med utsikt over Central Park West på hjørnet av Seventy-second Street. Win hadde et ekstra gjesteværelse eller tre. Dakota-bygningen har historie tilbake til 1884, og den ser også slik ut. De festningsaktige strukturene er vakre og mørke og på en måte herlig deprimerende. Det er et virvar av gavler, balkonger, dreiearbeider, pedimenter, balustrader, halvkupler, støpejern, buer, ornamenterte rekkverk, kvistvinduer med trappetrinnsmøner – en underlig blanding som på en måte er sømløs, urovekkende perfekt snarere enn overveldende. «Hva er det for noe?» spurte Myron. «Kjenner du ikke til Three Downing?» spurte Esperanza. «Burde jeg det?» «Det er sannsynligvis den hippeste baren i byen for tiden. Diddy, supermodeller, motekonger, den gjengen der. Den ligger i Chelsea.» «Å.» «Det er litt skuffende,» sa Esperanza. «Hva da?» «At en sjarmør av ditt format ikke kjenner alle de trendy stedene.» «Når Diddy og jeg drar på byen, tar vi den hvite Hum18
mer-limousinen og bruker underjordiske innganger. Navnene blir litt uklare.» «Eller det kan være at forlovelsen legger en demper på stilen din,» sa Esperanza. «Stikker du bort dit og plukker ham opp?» «Jeg er i pysjen.» «Nettopp, en storsjarmør. Har pysjen føtter også?» Myron kikket på klokken igjen. Han kunne være nede i sentrum før midnatt. «Er på vei.» «Er Win der?» spurte Esperanza. «Nei, han er fortsatt ute.» «Så du drar dit alene?» «Er du bekymret for at en lekkerbisken som jeg drar på nattklubb alene?» «Jeg er bekymret for at du ikke slipper inn. Jeg skal møte deg der. Halv time. Inngang fra Seventeenth Street. Kle deg for å imponere.» Esperanza la på. Myron var overrasket. Esperanza, som tidligere hadde vært biseksuell partygirl til den lyse morgen, gikk aldri ut sent lenger etter at hun ble mor. Hun hadde alltid tatt jobben sin alvorlig – nå eide hun førtini prosent av MB Reps, og med Myrons besynderlige reiser i det siste hadde hun virkelig måttet dra lasset. Men etter å ha levd et natteliv i godt og vel ti år, så utsvevende at selv Caligula ville ha blitt misunnelig, sluttet Esperanza brått, giftet seg med den überordentlige Tom og fikk sønnen Hector. Hun gikk fra Lindsay Lohan til Carol Brady på fire og et halvt sekund. Myron kikket i garderobeskapet og lurte på hva han skulle ha på seg på en trendy nattklubb. Esperanza hadde sagt at han skulle kle seg for å imponere, så han valgte sitt velprøvde jeans-med-blå-blazer-og-dyre-mokasiner-antrekk – Mr. Casual Chic – mest fordi det var det eneste han hadde som kunne passe til beskrivelsen. Det var lite i hans klesskap som stilmessig befant seg mellom jeans-blazer og vanlig dress, med mindre han ønsket å se ut som ekspeditør i en elektrobutikk. 19
Han fikk tak i en drosje på Central Park West. Ifølge klisjeen er alle drosjesjåfører på Manhattan utlendinger og kan knapt et ord engelsk. Klisjeen kan være sann, men det var minst fem år siden Myron faktisk hadde snakket med en drosjesjåfør. Til tross for nylige lovforbud hadde hver eneste drosjesjåfør i New York City en Bluetooth i øret absolutt hele tiden, og snakket stille på sitt eget morsmål med den som måtte være i den andre enden. Myron overså de dårlige manerene, men lurte alltid på hvem de hadde i livet sitt som hadde lyst til å prate med dem hele døgnet. Sett fra det perspektivet kunne en faktisk si at disse mennene var meget heldige. Myron hadde forestilt seg en lang kø, en fløyelssnor eller et eller annet, men da de nærmet seg adressen på Seventeenth Street, så han ikke tegn til noen nattklubb. Omsider skjønte han at «Three» sto for tredje etasje, og at «Downing» var navnet på liksom-skyskraperen foran ham. Noen hadde tydeligvis lært av MB Reps å sette bokstavelige navn på firmaer. Heisen ankom tredje etasje. Myron kunne kjenne musikkens dype bass i brystet i det samme dørene gled opp. Den lange køen med folk som var desperate etter å komme inn, begynte med det samme. Angivelig gikk folk på slike klubber for å ha det gøy, men sannheten var at de fleste sto i kø og avsluttet kvelden med en sviende påminnelse om at de fortsatt ikke var kule nok til å få sitte ved bordet til de populære barna i kantinen. VIP-er gikk rett forbi og kastet så vidt et blikk på dem, og det ga dem på en måte enda større lyst til å komme inn. Det var selvfølgelig en fløyelssnor der som signaliserte deres lavere status, og den ble bevoktet av tre steroidstappede utkastere med glattbarbert skalle og innøvde skuleblikk. Myron skred mot dem med sin beste Win-inspirerte gange. «Hei, karer.» Utkasterne ignorerte ham. Den største av de tre hadde på seg sort jakke uten skjorte under. Uten. Dressjakke uten skjorte. Brystkassen var pent glattvokset og avslørte en 20
imponerende metroseksuell kløft. For øyeblikket var han opptatt med en gruppe på fire muligens-tjueen-år-gamle jenter. Alle hadde latterlig høye hæler – det var tydeligvis «in» med hæler i år – så de vaklet mer enn de spradet. Kjolene var så små at de knapt kunne nevnes, men det var jo ikke noe nytt. Utkasteren gransket dem omtrent som fe. Jentene poserte og smilte. Myron ventet nærmest at de skulle åpne munnen slik at han kunne undersøke tennene deres. «Dere tre er OK,» fortalte Kløft dem, «men denne venninnen deres er for blubbete.» Den lubne jenta, som kanskje var størrelse trettiseks, begynte å gråte. De tre alveliknende venninnene hennes samlet seg i en ring og diskuterte om de skulle gå inn uten henne. Den lubne jenta løp hulkende ut. Venninnene trakk på skuldrene og gikk inn. De tre utkasterne flirte. Myron sa: «Stilig.» Flirerne snudde seg mot ham. Kløft så utfordrende på Myron. Myron møtte blikket hans og så ikke bort. Kløft vurderte Myron opp og ned og fant ham tydeligvis en lett match. «Pent antrekk,» sa Kløft. «Er du på vei til politiet for å protestere på en parkeringsbot?» De to kompisene hans, iført stramt ettersittende T-skjorter, likte den godt. «Riktig,» sa Myron og pekte på kløften. «Jeg burde ha lagt igjen skjorten hjemme.» Utkasteren til venstre for Kløft åpnet munnen i et overrasket «Å». Kløft stakk ut tommelen på baseballdommer-manér. «Bakerst i køen, kamerat. Eller enda bedre: Kom deg ut.» «Jeg er her for å treffe Lex Ryder.» «Hvem sier at han er her?» «Det sier jeg.» «Og du er?» «Myron Bolitar.» 21
Taushet. En av dem blunket. Det var nesten så Myron ropte: «Ta-da», men han avsto. «Jeg er agenten hans.» «Navnet ditt står ikke på lista,» sa Kløft. «Og vi veit ikke hvem du er,» la Overrasket Å til. «Så derfor» – den tredje utkasteren viftet med fem fete fingrer – «ha det.» «Ironisk,» sa Myron. «Hva da?» «Ser dere ikke ironien i dette?» spurte Myron. «Dere er dørvoktere på et sted der dere selv aldri ville blitt sluppet inn – men i stedet for å innse det og dermed være litt mer menneskelige, oppfører dere dere som enda større overkompenserende drittsekk-klovner.» Mer blunking. Så kom alle tre mot ham, som en enorm vegg med brystmuskler. Myron kjente hvordan blodet dundret i ørene på ham. Fingrene strammet seg til knyttnever. Han slappet dem av og trakk pusten rolig. De kom nærmere. Myron rygget ikke. Lederen, Kløft, lente seg mot ham. «Det er best du går nå, kompis.» «Hvorfor det? Er jeg for blubbete? Helt ærlig, forresten, blir jeg bred over baken i disse buksene? Bare si det.» Den lange ventekøen ble stille ved denne utfordringen. Utkasterne kikket på hverandre. Myron var sint på seg selv. Snakk om å gjøre det vanskelig for seg. Han hadde kommet hit for å hente Lex, ikke for å slåss med rasende steroidhuer. Kløft smilte og sa: «Vel, vel, vel, det ser ut til at vi har en komiker her.» «Mhm,» sa Overrasket Å. «En komiker. Ha-ha.» «Ja,» sa partneren hans. «Du er en virkelig komiker, er du ikke, moromann?» «Vel,» sa Myron, «med fare for å virke ubeskjeden er jeg også en begavet sanger. Jeg begynner vanligvis med ’The Tears of a Clown’ og glir over i en nedstrippet versjon av 22
’Lady’ – mer Kenny Rogers enn Lionel Richie. Ikke et tørt øye i salen.» Kløft lente seg helt inn mot Myrons øre, og kameratene var tett ved. «Du er selvsagt klar over at vi blir nødt til å banke dritten ut av deg.» «Og dere er selvsagt klar over,» sa Myron, «at steroider gjør at testiklene deres krymper.» Bak seg hørte han Esperanza si: «Han er sammen med meg, Kyle.» Myron snudde seg og oppdaget Esperanza. Han klarte å la være å utbryte «wow» høyt, skjønt det var ikke lett. Han hadde kjent Esperanza i over tjue år nå, hadde jobbet sammen med henne daglig, og noen ganger, når du ser noen hver dag og blir bestevenner med dem, glemmer du hvilken utrolig lekker bombe hun er. Da de møtte hverandre, hadde Esperanza vært en svært lettkledd bryter, kjent som Lille Pocahontas. Nydelig, smidig og sjokkerende sexy oppga hun å være glamourpiken i FLOW (Fabulous Ladies of Wrestling) for å bli hans personlige assistent mens hun samtidig studerte jus om kvelden. Hun hadde steget i gradene, for å si det sånn, og nå var hun Myrons partner i MB Reps. Kyle Kløfts ansikt sprakk opp i et smil. «Poca? Er det virkelig deg, snuppa? Du er like fristende å slikke på som en iskrem.» Myron nikket. «Glatt replikk, Kyle.» Esperanza stakk fram kinnet for et kyss. «Hyggelig å se deg også,» sa hun. «Altfor lenge siden, Poca.» Esperanzas mørke skjønnhet brakte fram bilder av månelys himmel, kveldsvandringer langs stranda, oliventrær i svak bris. Hun hadde store øreringer. Det lange, sorte håret hennes var akkurat perfekt bustet. Den gjennomsiktige blusen satt guddommelig på henne; den var muligens oppknappet en knapp for mye, men det hadde sin virkning. De tre bøllene trakk seg unna nå. En av dem løsnet fløy23
elssnoren. Esperanza belønnet ham med et strålende smil. Idet Myron skulle følge etter, stilte Kyle Kløft seg slik at han ville skumpe borti Myron. Myron stålsatte seg og sørget for at det gikk verst ut over Kyle. «Mannfolk,» mumlet Esperanza. Kyle Kløft hvisket til Myron: «Vi er ikke ferdige ennå, kompis.» «Vi kan spise lunsj sammen,» sa Myron. «Kanskje få med oss en matiné med South Pacific.» Idet de gikk inn, kastet Esperanza et blikk på Myron og ristet på hodet. «Hva er det?» «Jeg sa du skulle kle deg for å imponere. Du ser ut som om du er på vei til en foreldrekonferanse for en femteklassing.» Myron pekte på føttene sine. «Med Ferragamo-mokkasiner?» «Og hvorfor i all verden måtte du yppe deg mot de neandertalerne?» «Han kalte en jente blubbete.» «Og du skulle redde henne?» «Nei, ikke egentlig. Men han sa det rett til henne. ’Venninnene dine kan komme inn, men ikke du. Du er for blubbete.’ Hvem er det som gjør slikt?» Det største rommet i klubben var mørkt med enkelte lyspunkter. Det var store TV-skjermer i den ene delen. Myron antok at det eneste en virkelig har lyst til når en går på nattklubb, er å se på TV. Lydsystemet var omtrent så stort og sterkt som på en stadionkonsert med The Who; sansene ble angrepet. DJ-en spilte «house musikk», et fenomen der den «begavede» DJ-en velger noe som opprinnelig kan ha vært en brukbar låt, og simpelthen ødelegger den ved å legge til en slags synthbass eller elektronisk beat. Det var et lasershow, noe Myron trodde hadde gått av moten etter en Blue Öyster Cult-turné i 1979, og en flokk unge, skinnmagre jenter hylte og skrek av begeistring over en spesialeffekt på dansegulvet, for nevnte dansegulv oste 24
av damp, som om dette ikke var noe en kunne se hvor som helst ute på gaten i nærheten av en Con Ed-lastebil. Myron prøvde å overdøve musikken ved å rope, men det var nytteløst. Esperanza førte ham til et stille område hvor det av alle ting var terminaler med trådløs nettforbindelse. Alle terminalene var opptatt. Igjen ristet Myron på hodet. Går en på nattklubb for å surfe på nettet? Han snudde seg mot dansegulvet igjen. I dette røykfylte rommet var kvinnene hovedsakelig av det vakre slaget, skjønt svært unge, med antrekk som fikk dem til å se ut som om de lekte voksne, snarere enn å være det. Flesteparten av kvinnene hadde mobilen framme, og tynne fingrer tastet inn meldinger; de danset med en treghet som var på grensen til å være komatøs. Esperanza hadde et lite smil i ansiktet. «Hva er det?» spurte Myron. Hun nikket mot høyre siden av dansegulvet. «Sjekk rumpa til den berta i rødt der borte.» Myron så på den rødkledde, dansende bakenden og kom til å tenke på teksten til Alejandro Escovedo: «I like her better when she walks away.» Det var lenge siden Myron hadde hørt Esperanza snakke slik. «Fin,» sa Myron. «Fin?» «Dødsfin?» Esperanza nikket, hun smilte fortsatt. «Det er mye jeg kunne tenke meg å gjøre med en rumpe som det der.» Myron kikket på den temmelig erotiske danseren og deretter på Esperanza, og et bilde dukket opp i hodet hans. Han tvang det øyeblikkelig bort. Det er steder tankene dine ikke burde gå når du prøver å konsentrere deg om andre saker. «Jeg er sikker på at mannen din ville være henrykt.» «Jeg er gift, ikke død. Jeg har lov til å kikke.» Myron så på ansiktet hennes, iakttok spenningen der, den underlige følelsen av at hun var tilbake i sitt rette element. Esperanza hadde øyeblikkelig gått inn i mammarollen da sønnen Hector ble født for to år siden. Skrivebordet 25
hennes ble straks fullt av en tåpelig samling klassiske bilder: Hector med påskeharen, Hector med julenissen, Hector med Disney-figurer og på karuseller i Hershey Park. De fineste draktene hennes var ofte tilsølt med babygulp, og i stedet for å skjule det likte hun å fortelle hvordan gulpet hadde havnet på hennes person. Hun ble venner med mammatyper som ville ha fått henne til å brekke seg før i tiden, og hun diskuterte Maclaren-vogner og Montessoriførskoler og mageforstyrrelser og på hvilket alderstrinn avkommet krabbet/gikk/snakket for første gang. Hele hennes verden hadde krympet til en liten klump med baby. Hun var ikke den første kvinnen dette hadde skjedd med, og ja, dette kan oppfattes som en kjønnsdiskriminerende kommentar. «Så hvor kan Lex være?» spurte Myron. «Sannsynligvis i et av VIP-rommene.» «Hvordan kommer vi inn der?» «Jeg knepper opp en knapp til,» sa Esperanza. «Nei, la meg håndtere dette alene en liten stund. Ta deg en tur på toalettet. Jeg skal vedde tjue dollar på at du ikke klarer å tisse i urinalen.» «Hva?» «Bare vedd med meg og gå,» sa hun og pekte mot høyre. Myron trakk på skuldrene og gikk mot toalettet. Det var sort og mørkt og i marmor. Han gikk bort mot urinalen og skjønte straks hva Esperanza hadde ment. Urinalene sto på en stor vegg med enveisglass, omtrent som i et avhørsrom hos politiet. Kort fortalt kunne en se alt som foregikk på dansegulvet. De langsomme kvinnene var bokstavelig talt bare et par meter fra ham, noen brukte speilsiden av glasset til å betrakte seg selv. De var sannsynligvis ikke klar over (eller kanskje de nettopp var det) at de stirret rett mot stedet der en mann sto for å lette på trykket. Han gikk ut igjen. Esperanza sto med hånden utstrakt, håndflaten opp. Myron la en tjuedollarseddel i den. «Du har fortsatt en blyg blære, skjønner jeg.» «Er det likedan på damenes?» 26
«Det vil du ikke vite.» «Så hva gjør vi nå?» Esperanza viste med haken mot en mann med glatt, tilbakestrøket hår på vei mot dem. Myron var ikke i tvil om at det hadde stått Etternavn: Søppel. Fornavn: Euro på mannens jobbsøknad da han fylte den ut. Myron sjekket om det var slimspor på gulvet etter ham. Euro smilte med tenner som en jaktilder. «Poca, mi amor.» «Anton,» sa hun og lot ham få kysse hånden hennes med litt for stor entusiasme. Myron var redd for at ildertennene hans ville gnage av huden helt inn til benet. «Du er fortsatt en fantastisk skapning, Poca.» Han snakket med en merkelig liksom-ungarsk-muligensarabisk aksent, som et eller annet han hadde funnet opp selv til en komisk sketsj. Anton var ubarbert, og skjeggstubben glinset på en lite tiltalende måte. Han gikk med solbriller, selv om det var mørkt som i en hule her inne. «Dette er Anton,» sa Esperanza. «Han sier at Lex er inne i flaskeserveringen.» «Å,» sa Myron, som ikke ante hva flaskeserveringen var for noe. «Denne veien,» sa Anton. De beveget seg inn i et område med et hav av mennesker. Esperanza gikk foran Myron. Han fikk gleden av å se hvordan alle vred på nakken for å få enda et glimt av henne. Mens de fortsatte å smyge seg gjennom mengden, var det noen få kvinner som møtte blikket til Myron og holdt fast ved det, skjønt ikke så mange som for ett, to, fem år siden. Han følte seg som en aldrende pitcher som trengte en spesiell radarmåler for å bli fortalt hvorvidt hardkastene hans tapte seg i hurtighet. Eller kanskje det var noe annet på gang her. Kanskje kvinner merket at Myron var forlovet nå og tatt bort fra markedet av den nydelige Terese Collins og derfor ikke lenger kunne nytes som sukkertøy for øyet. Mhm, tenkte Myron. Mhm, det var nødt til å være det. 27
Anton brukte nøkkelen sin for å åpne en dør til et annet rom – og tilsynelatende en annen tidsalder. Der den egentlige klubben var tekno og blank med skarpe vinkler og glatte overflater, var dette VIP-rommet utstyrt som en bordell fra 1800-tallet. Burgunder plysjsofaer, prismelysekroner, skinntrukne takdekorasjoner, levende lys på veggene. Dette rommet hadde også en vegg med enveisglass, slik at VIP-ene kunne se jentene danse og kanskje velge seg ut noen av dem. Flere glamourmodeller med temmelig store silikonbryster, iført gammeldagse snørekorsetter, gikk omkring med champagneflasker. Derav betegnelsen «flaskeservering», antok Myron. «Studerer du alle flaskene?» spurte Esperanza. «Hm, nærgående.» Esperanza nikket og smilte til en særdeles velutstyrt vertinne i sort korsett. «Hmm … kunne ha likt litt flaskeservering selv, hvis du skjønner hva jeg mener.» Myron tenkte seg litt om. «Det gjør jeg faktisk ikke. Dere er begge kvinner, ikke sant? Så jeg er ikke sikker på om jeg skjønner flaskereferansen.» «Gud, så bokstavelig du er.» «Du spurte om jeg studerte flaskene. Hvorfor det?» «Fordi de serverer Cristal champagne,» sa Esperanza. «Og hva med det?» «Hvor mange flasker ser du?» Myron kikket seg rundt. «Jeg vet ikke, ni eller ti, kanskje.» «De går for åtte tusen per flaske her, pluss driks.» Myron tok seg til brystet og lot som om han fikk hjertebank. Han fikk øye på Lex Ryder, langflat på en sofa med en fargerik bukett deiligheter rundt seg. Resten av mennene i rommet var tydelig aldrende musikere eller roadies – lange extensions i håret, hodetørklær, skjegg, senete armer, slappe mager. Myron banet seg vei i mengden. «Hallo, Lex.» Lex vred på hodet. Han så opp og ropte med litt for stor begeistring: «Myron!» 28
Lex prøvde å reise seg uten hell, så Myron tilbød ham en hånd. Lex tok den, klarte å komme seg på føttene og omfavnet Myron med akkurat den snøvlende entusiasmen menn sparer til de har fått for mye å drikke. «Å, jøss, så godt det er å se deg.» HorsePower begynte som et beskjedent band i Melbourne, Australia, hjembyen til Lex og Gabriel. Navnet kom fra etternavnet til Lex, Ryder (Horse-Ryder), og etternavnet til Gabriel, Wire (Power-Wire). Men helt fra første øyeblikk dreide alt seg om Gabriel. Gabriel Wire hadde en nydelig stemme, jo da, og han var utrolig pen med en nesten overnaturlig karisma – men han hadde også dette flyktige, udefinerbare ved seg, best beskrevet som «du kjenner det igjen når du ser det»-kvaliteten som bringer de store opp til legendestatus. Myron hadde ofte tenkt at det måtte være vanskelig for Lex – eller for hvem som helst – å leve i skyggen av det. Jo da, Lex var berømt og rik, og teknisk sett var alle låtene Wire-Ryder-produksjoner. Men Myron, som styrte finansene til Lex, visste at Lex’ del var tjuefem prosent mot Gabriels syttifem. Og jo da, kvinner falt fortsatt for ham, og menn ville gjerne være venn med ham, men Lex var også den som var gjenstand for latter mot slutten av kvelden, alltid framhevet som den ubetydelige, på grensen til irrelevant. HorsePower var fortsatt store, kanskje større enn noen gang, selv om Gabriel Wire hadde gått fullstendig i dekning etter en tragisk skandale for mer enn femten år siden. Bortsett fra et par paparazzibilder og en mengde rykter hadde Gabriel Wire knapt vært synlig i alle disse årene – ingen turneer, ingen intervjuer, ingen presse, ingen offentlige opptredener. Alt dette hemmelighetskremmeriet gjorde publikum enda mer sultent på Wire. «Jeg tror det er på tide å gå hjem, Lex.» «Næhei, Myron,» sa han med tykk stemme, som Myron håpet var forårsaket av for mye å drikke. «Kom igjen, da. Nå har vi det moro. Har vi det ikke moro, dere?» Flere stemmer svarte bekreftende. Myron så seg rundt. 29
Han hadde kanskje truffet et par av karene tidligere, men den eneste han faktisk kjente, var Buzz, Lex’ livvakt og personlige assistent gjennom flere år. Buzz så på Myron og trakk på skuldrene som for å si: Hva kan det nytte? Lex slo armen rundt Myron og lot den ligge slapt om nakken hans som en kamerarem. «Sett deg ned, gamle venn. La oss ta en drink, slappe av, koble ut.» «Suzze er bekymret for deg.» «Nei, er hun det?» Lex hevet et øyebryn. «Så da sender hun den gamle ærendsgutten sin for å hente meg?» «Teknisk sett er jeg din ærendsgutt også, Lex.» «Ah, agenter. En verre løpeguttjobb finnes ikke.» Lex hadde på seg sorte bukser og en sort skinnvest. Det så ut som om han nettopp hadde handlet på Rockers R Us. Håret hans var grått nå, og svært kortklipt. Han sank tilbake i sofaen og sa: «Sett deg, Myron.» «Skal vi ikke heller ta en tur, Lex?» «Du er min ærendsgutt også, ikke sant? Jeg sa: Sett deg.» Han hadde et poeng der. Myron fant et sted og sank dypt og langsomt ned i putene. Lex skrudde på en bryter ved siden av seg, og musikken ble dempet. Noen rakte Myron et glass champagne, og sølte litt samtidig. De fleste av damene i korsett – og la oss innrømme det, til alle tider har det vært et antrekk som har fungert – var borte nå, uten å gjøre noe vesen av seg, som om de hadde forsvunnet inn i veggene. Esperanza var opptatt av å prate med den hun hadde sjekket opp da de kom inn. De andre mennene i rommet iakttok de to kvinnene som flørtet med en fascinasjon lik huleboere da de så ild for første gang. Buzz røykte en sigarett som luktet, hm, merkelig. Han skulle til å sende den videre til Myron. Myron ristet på hodet og snudde seg mot Lex. Lex lå så avslappet at en skulle tro noen hadde gitt ham noe muskelavslappende. «Viste Suzze deg kommentaren?» «Ja.» «Og hva mener du om den, Myron?» «En tilfeldig sexgærning.» 30
Lex tok en stor slurk champagne. «Tror du virkelig det?» «Det tror jeg,» sa Myron, «men uansett er vi i det tjueførste århundret.» «Som betyr?» «Som betyr at det ikke er noen stor sak. Du kan få en DNA-test, hvis du er så opptatt av det – det vil fastslå farskapet med sikkerhet.» Lex nikket langsomt og tok en stor slurk til. Myron prøvde å legge av seg agentrollen, men flasken innholdt 750 ml og kostet 8000 dollar. Det ville si 320 dollar per slurk. «Jeg hører du er forlovet,» sa Lex. «Stemmer.» «La oss skåle for det.» «Eller ta et nipp. Nipp er billigere.» «Slapp av, Myron. Jeg er søkkrik.» Sant nok. De skålte. «Så hva er det som plager deg, Lex?» Lex lot som om han ikke hørte. «Hvorfor har jeg ikke truffet din tilkommende brud?» «Det er en lang historie.» «Hvor er hun nå?» Myron valgte å være litt vag. «I utlandet.» «Kan jeg få gi deg et råd når det gjelder ekteskap?» «Hva med ’Ikke tro på tåpelige Internett-rykter om farskap’?» Lex flirte. «Den var god.» Myron svarte med et skuldertrekk. «Men her er mitt råd: Vær åpne overfor hverandre. Helt åpne.» Myron ventet. Da Lex ikke utdypet det, sa Myron: «Var det alt?» «Ventet du deg noe dypere?» Myron trakk på skuldrene. «På en måte.» «Det er en sang jeg liker godt,» sa Lex. «Teksten er sånn: ’Your heart is like a parachute.’ Vet du hvorfor?» 31
«Jeg tipper det handler om at et sinn er som en fallskjerm – det fungerer bare når det åpner seg.» «Nei, den har jeg hørt. Denne er bedre: ’Your heart is like a parachute – it only opens when you fall.’» Han smilte. «Bra, ikke sant?» «Jo da.» «Vi har alle venner i livet, som for eksempel de vennene jeg har rundt meg her. Jeg er glad i dem, jeg fester med dem, vi snakker om været, om sport, om deilige rumper, men hvis jeg ikke treffer dem på et år – eller aldri mer, for den saks skyld – spiller det ingen stor rolle i livet mitt. Slik er det med de fleste jeg kjenner.» Han tok en slurk til. Døren bak dem ble åpnet. En flokk lattermilde kvinner kom inn. Lex ristet på hodet, og de forsvant ut av døren igjen. «Og så,» fortsatte han, «får du en sjelden gang en virkelig venn. Som Buzz der borte. Vi snakker om alt. Vi kjenner sannheten om hverandre – hver eneste syke, stygge mangel. Har du noen sånne venner?» «Esperanza vet at jeg har en blyg blære,» sa Myron. «Hva for noe?» «Glem det. Fortsett. Jeg vet hva du snakker om.» «Riktig, altså, virkelige venner. Du lar dem få se alt det syke som foregår i hjernen din. Alt det stygge.» Han satte seg opp, ble virkelig ivrig nå. «Og vet du hva som er pussig ved det? Vet du hva som skjer når du er fullstendig åpen og lar den andre personen få se at du er totalt mindreverdig?» Myron ristet på hodet. «Vennen din blir enda mer glad i deg. Overfor alle andre setter du opp denne fasaden slik at du kan skjule elendigheten og få dem til å like deg. Men til virkelige venner viser du dritten – og det får dem til å bry seg om deg. Når vi blir kvitt fasaden, får vi enda bedre kontakt. Så hvorfor gjør vi ikke det med alle, Myron? Jeg spør deg.» «Jeg trodde du skulle fortelle meg det.» «Pokker om jeg vet.» Lex lente seg bakover igjen, tok en stor slurk, la hodet tankefullt på skakke. «Men det er 32
nettopp saken: Fasaden er jo en løgn. Og det er greit nok, som oftest. Men hvis du ikke er åpen overfor den du er mest glad i – hvis du ikke avslører feilene dine – kan du ikke få kontakt. Du holder faktisk på hemmeligheter. Og de hemmelighetene blir betente og ødeleggende.» Døren gikk opp igjen. Fire kvinner og to menn snublet inn, leende og smilende med overpriset champagne i hånden. «Så hvilke hemmeligheter er det du holder skjult for Suzze?» spurte Myron. Han bare ristet på hodet. «Det går begge veier, mann.» «Så hvilke hemmeligheter holder Suzze skjult for deg?» Lex svarte ikke. Han så tvers over rommet. Myron snudde seg for å følge blikket hans. Og da så han henne. Eller han trodde i det minste at han gjorde det. Et øyekast tvers over VIP-rommet, røykfylt og opplyst av stearinlys. Myron hadde ikke sett henne siden den vinterkvelden for seksten år siden, da hun hadde oppsvulmet mage, blodige fingrer og tårer som strømmet nedover ansiktet. Han hadde ikke holdt rede på hvor de befant seg, men det siste han hadde hørt, var at de bodde et sted i Sør-Amerika. Øynene deres møttes tvers over rommet i ett sekund, ikke lenger. Og enda så umulig det kunne virke, var Myron sikker. «Kitty?» Stemmen hans druknet i musikken, men Kitty nølte ikke. Øynene hennes videt seg ut – av frykt, kanskje? – og så bråsnudde hun. Hun løp mot døren. Myron prøvde å reise seg raskt, men de myke putene hindret ham. Innen han kom seg på føttene, var Kitty Bolitar – Myrons svigerinne, kvinnen som hadde tatt fra ham så mye – ute av døren.