RIGELSØYNE
RoyJacobsen RIGELSØYNE
Prolog
FrahimmelenserBarrøyutsometfotsporihavet,med noenskamslåttetærivest.Deterbareingensomharsett Barrøyfrahimmelenfør,medunntakavbombeflyene, somikkevisstehvadeså,ogVårherre,somikkelatertil åhahattnoenhensiktmeddettestempelethanharsatti havet.
Nåfallersnøentungoverøyaoggjørdenhvitogrund –detvareretdøgn.Såvilmenneskenebegynneåtegneet svartgitteravstierpåkryssogtversavdethvite,denbredestevilforbindedetovåningshusene,detgamleogslitne påøyastoppunkt,someromkransetavenhåndfulltrær, ogdetnyeiKarvika,somserstaseligogprangendeutog omsomrenelignerenstrandetark.
Såvilstienetreframmellomvåningshusogfjøsog bryggerognaustogtorvsjåerogjordkjellereoghøyløer ogfortøyninger,mellomarbeidsstedeneogforrådskamrenetilmenneskenepåøya,stiersomsåviltråklesinniet virvaravløsslupneogformålsløsekruseduller,barnasog lekensogforgjengelighetensspor,determangebarnpå øyaidetteførstefredsåret,detharaldriværtflere.
Ogsåbukterenskittenbrunelvsegsørvestgjennom landskapet,detersauenesomskalbeitetangsørpåøya. OgbakdemhalterBarbromedenhøygaffelogsyngerav fullhals,holderansiktetoppidedansendefnuggeneog snapperdemtilsegmellomtonene.
Mankanspørreseghvorforhunikkedriverdyrenened mellomnybryggaogsvenskenaustet,denkortesteavstandenmellomfjøsoghav.MenBarbrovethvahungjør,det erseinvinterogtangenbefinnersegisør,tvunnetsammen tilbrunsvartereipavstormerogrokk,ogrulletoppiflomålet,derdeliggeriseteogfæle.
Barbrogårframogtilbakeogsliterdemfrahverandre sådyrenekankommetildenhalvfrosnematen,hunblir svettogvarmogsettersegpåtrestammendefantpårek herforenmenneskealdersidenoggjordefastmedbolter ogbarduner,fordidehåpetatdenendagskullebliverdt noe.Oghunbegynnerålurepåomdeharsattpåfor mangesaueriår,omdesultefôrededyreneskalklareå bærelammenesineinniaprilogmai,slikhunalltiduroer segpådennetidenavåret–alleårstiderharsinebekymringer,selvsomrene,dadetkanregneimånederistrekk.
Mensåoppståretvarmtpunktbakdetvenstreøret hennes,ogtegnerenstreknedovernakkehudenoguti skulderenoggjennomarmensomhvilerpåtrestammen, utihånda.Enindre,varmbekkrennerfraBarbroshode ogbegynnerådryppefradenlengstefingeren,somidet sammeblirknirkendestiv,somglass.
Hunåpnerøyneneogskjønnerathunliggerpårygg, snøfnuggenetreffersynet,hunblunkerogseratsauenLea stårvedsidenavhenneogstirrerutoverhavetsomer
hvitereennnoengang,determelkstillaogingenfugl,forutendetreskarvenesomsitterpåskjæretdeselvhargitt navn,oghellerikkedegirfrasegenlyd.
Barbrofletterfingreneinnidenvåteullaogheiserseg opp.Deandresauenestårogserpå.Hunplukkeropp høygaffelen,kjenneretlangtstøtgjennomlivetogjager flokkenforansegoppoveridetsammesporet,tilmyrdammenderdeomsomreneskjærertorv.Hunkakker hulliisskorpasådyrenekandrikke,ogénetterénvagger deselvstendigvidereoppoverogforsvinnerinnifjøset.
TilsistgårBarbro,stadigmedhøyrehåndiLeasull, ogslipperikketaketførogsåLeaforsvinnerinnimørket. Hunstengerdørabakhenneogblirståendemedblikket motvåningshuset,menserikkedenviftendehåndaikjøkkenvinduet.Istedensnurhunsegogfølgerstiennedover motnybrygga,gårinniegnarbuaoggirsegtilåstirrened pådetrehulleneibunnenaventomlinestampmensvindenblafrermedetløsbordisørveggen.Hunsetterseg,gripergarnnålogtråd,oghendenehennesbegynneråbinde. Døragåroppogenstemmespørhvahunsitterherfor? –Frysdu’kkje?
DeterIngrid,somharsetttantafrakjøkkenvinduetog lurerpåhvorforhunergåttnedibrygga,noeBarbroofte gjør,menidagkomhunikkeoppigjen,ogdethargått langtid,detnærmersegkveld.
Barbrosnursegogsergrundigpåhenneogspør: –Kemedu?
Ingridgårnærmereogserpåhenne,stikkernoenhårstråunderskautetoginnserathunmåsvaresannferdig pådetmeningsløsespørsmålet,iminstedetalj.
DetersommerpåBarrøy,1946,dunaerihusogeggenei tønner,fiskenerplukketavhjellenogveidogbuntet,potetenersatt,lammenesprellerihageneogkalveneerskilt framødrene.Detskalskjærestorvogdetgamlehusetskal malessådetikketrengeråskammesegvedsidenavdet nye.PåhøydenbakfjøsetstårIngridBarrøyogserbåten påvågenunderenskyavterner,hvalskutaSalthammer, somdeovertokdadenforrigeeierengikkkonkurs,barrøyværingeneerblitthvalfangere.
Salthammerharkanonpåbaugenoghvittønnemed svartmagebelteimasta,denharriggsomenseilskuteog rorpåstyrhustaket,omkransetavhvitpresenning,den haregnarhusogmodernelinesetter,deterengedigen skuteforallesesongeroganledninger.Ingridkanhøre hammerslagogseLarsogFelixgjøreklartildenførste fangsten,småguttenesomløperframogtilbakeoverdekket,hunkanhørestemmenederesstigeogsynkeover havet,ogpåryggenhennessoverKajaietsjal.
Nåvåknerhun.Ingridviklerhenneutoglarhenne kravleomkringilyngentilhunblirlei,skvettertilavdet
svarteblikkethennes,tarhennepåarmenoggårnedbakkenmothagen,derbæraharbegyntåknoppeseg.Hun settersegpåbrønnlokketvedsidenavnyinnkjøptemalingsspannogkoster,altsomskalutrettespåøya,denhar aldrihattenlysereframtid,denharaldrihattflerebeboere,ogdenerikkelengerhennes.
IngridgårinnpåkjøkkenetogplassererKajaifangettil Barbro,gårnedistøaogrorfæringenuttilSalthammer, ventertilLarskikkeroverrekkaogspøromhunkommer medkaffe.
Ingridsieratdehardavelkaffeombord.
Larslerogsieratdeharfåtttakiskjøttarogskalhente hamiTrænaomenuke,detkommeranpåværet.
IngridhvilerpååreneogsierathunvilroinntilAdolf iMalvikamedungen,alleredeikveld.
LarsspørhvahunskalmedhanAdolf.
Ingridtrekkerpåskuldrene,ogLarssierdeterdet sammeforham,deharbåternok.
Deterenvelovermodiginnstillingtiløyasforråd,så Ingridsierathunkommertilåbliborteenstund.
Javæl.
Ogsåguttungenekommertilrekka,HansogMartinog bakdemdenhengsleteFredrik,somiløpetavvinterenhar vokstseghøyereennhanhargodtav.DeoppdagerIngrid,misterinteressenigjenogmaserpåLarsomåfåskyte innkanonen,dekanøvesegpågamlefiskekasser?
LarslerogløfteropptreåringenOskarsåogsåhankan kikkenedpåIngrid,somvinkermotham.Ogdadukker ogsåFelixopp,medpussegarnmellomoljesvartefingre,
slikatalleBarrøysstoreogsmåmennkanståoppmarsjert somenuvitendeavskjedskomitépådekketavøyasøkonomiskeframtididetIngridMarieBarrøyleggersegpå åreneogrorinnigjenmedletthjerteoveratdettebleså myeenklereennhunhaddefryktet.
HungåroppihusetogfortellerogsåBarbroogSuzanneathunskalreise,lirerdetsmåttoghverdagsligav seg.Menherikvinnenesverdenblirdetjolikevellitt størreenndetbørvære.Barbroharspørsmålomhvor hunhartenktseg,hvorfor,ogforhvorlenge?MensSuzanneskjønnerhvasomerpåferdeogsierforakteligat Ingriderheldigsomharnoenåsavne,ogleteetter,førhun skyndersegutforåhengetøypåkleshjellen.
Ingridpakkerdenveslekoffertensomermedhenne hverganghunforsøkeråforlateøya.Ogdahunergått nedistøaogharrulletKajainnilerretsposenogdandert hennepåsaueskinnenebakerstifæringen,ogkanplassere kofferteniforpiggen,erdetbaredenforvandledeBarbro somharenfornemmelseavsakensalvor,somstårogtar avskjedmedarmeneikors,kjolenhenneserhimmelblåog nyinnkjøptforvinterensavkastninger,denharsvulmende hviteblomster,hunsier:
–Visku’jomal’stuo?
–Doggerska’berremal’,sierIngrid.
Barbroflytteruroligpåsegogsieratdetikkegåranå maleethusutenIngrid.Ingridlerogsieratdakandejo ventetilhunkommertilbake.
–Javæl,sierBarbro.–Ognærkjæmdu?
–Nåndaga.
–Nåndaga,gjentarBarbroogstårsåfornærmettil-
bakeidetIngridmanøvrererrundtNordnesetathunikke fårsegtilåvinkeførdeterforsent,ogdastårsolainord, denerlavoghvit,ogunderdenliggerhavetsometgrått murgolv.
Kajasovunderheleoverfarten.DaIngridgrytidligom morgenenhaddekastetdreggeniMalvikapåHovedøya,laogså hun segtilrettepådesammeskinnene, medmåkeskrik,surklendehavogærfuglenesfredelige kurriørene,ogsøvnløshetenssaltiøynene.Hunsovnetogvåknetogvarørogkalddahunendeligkjente luktaavbjerkevedogsåetvinduslåsoppidethvitmalte våningshuset,ogtodynersomblelempetutimorgenen.
DøraibislagetgikkoppogDanielkomutmedbukseselenedinglendelangslårene,medensagihåndaog entaukveiloverskulderen,oggikkmeddovneskrittmot skogen.Såkomogsåtoungjenterut,Liljan,antokIngrid,Danielsyngresøster,denandrekunnevelværekjærestenhans…Menidetsammeblealvoretsåvoldsomtat detbarevarårohjemigjenmeduforrettetsak,åavbryte detteforetaketførdetendteikatastrofe.
Mendehaddesetthenne.
Danielkomutavskogenigjen,leiendepåenhest,slapp tømmeneoggikksaktenedovermothavnaogblestående
tilIngridfikkandøvdsegsånæratdetikkevarnødvendigårope.
–Edetdu,Ingrid?
Hunkastetfortøyninga,oghantrakkdeminnpålunnene.–Ogungen,sahanmedetoverrasketsmil.
Ingridfikkikkeframnoeærend,menhunkunneidet minstereisesegogløftedensovendeKajaogventepåat Danielskulleoppdagekoffertenoglempedeniland.Da fulgtehunselvetterogmumletathungjernevillehanoen ordmedhanAdolf,hvordanstodettilmedham?
Danielsaatfarenvarblittgammel.
–Ska’dureis’?
Nåvarogsåjentenekommetnedistøa.Ingridvistedem Kaja,somvåknetogglippetmedøynene.HuntokLiljan ihåndaogpresenterteseg,dekjentehverandreikke,det varethavimellomdem,ogfolketiMalvikavarbønder –engedigenlånmedtrearkertronetderoppepåhøyden,innrammetavtoveldigetuntrær,låve,fjøsogsommerfjøs,buer,melkekyrogetmylderavsmåfe,potetfor salg,gulrotsenger,høns,griserogsausamtheleseksoppsittereiforskjelligehusoghyttersøroverlangsfjæra.Selv omAdolfiungeårhaddeværtenfryktetjekteskipperog fiskeoppkjøper,haddehanettertapavtobrødreiforlis vendthavetryggenoggjortfarsgårdenomtiletgods.
DeloavhvordanLiljanholdtKaja,ogKajasaikkenoe, mensmilte,ogogsådenfremmedefikkholdehenne,en oppsitterdattersomtjenteihovedbølet,fikkIngridhøre, hunhetMalin.Desanoeombarnetssøteneseogmørke øynedaIngridregistrerteatdøraihovedhusetgikkopp påny,ogdengamleselvkomut,Adolfihvitskjorteog
medskipperluepåhodet,slependepåenkjøkkenstolsom hanplasserteigrasetvedsidenavetsteinsattbed.Han sattesegogfisketframenpipeogstoppetdenomhyggeligipåventeavatgjestenskullerotesegferdigmedungdommenogkommeoppmedærendetsitt,ingenkommer roendefraøyeneutenetærend,viktigerdetsomregel også.
Adolfvarblittsammensunketoglutavallfreden,og rødereikinneneennIngridhusketham.Menhanhadde detsammeflakkendeblikket,somgjordeallehansnakket medusikrepåomhanplanlaåavsluttesamtalen.Nåsto Ingridforanhammedsinveldigemangelpånoefornuftig åsi,menaltsåmeddenneungenpåarmen,ogdetsåuttil åværeomtrentdetAdolfhaddeventet.Ungdommenforsvant,oghanspurteomhovasvang?
Ingridoverhørtespørsmålet.
Denølte,hunståendeogAdolfsittende,tilhanløftet blikketogstirretnestenrettpåhenneogsaathunvarvel kommetforåspørrehamutomdetbrevethanhaddegitt hennetilbakeforomtrentetårsiden,brevethunhadde sendtmeddenrussiskefangenfraRigel?
Ingridsaja,hvorforhaddeAdolftattfraAlexanderfølgebrevet,detskullehjelpehampåfluktenhjem?
Adolfsaatdetvaretelendigskriv,hunhaddedessuten skrevetsittegetfullenavnpådetsamtadressen,Barrøy, ogdetvarkrig.
Ingridnikketogspurtehvorhanhaddegjortavmannen?
Adolfsaathunhaddesanneligventetlenge.
Ingridnikketigjen.
Adolfsaathanhaddekjentfarenhennes,ogmoren,det varbrafolk,menmorenhaddedavelhattproblemermed nervan?
Ogsåtildetvardetbareånikke.
Adolfsåslitenutavalltaushetenhennesogsaatde haddeskjultrusserenpåloftetilittoverenuke,bare Matheahaddevisstomham,hunhaddegitthammat ogstelthendenehans,ogsårenegroddejo,menfingrene komaldritilåblisomdeenganghaddevært.
Såhaddedeennattdetvarsnødrevutstyrthammed kartogkompassogsendthamoverfjellettilkaianlegget iInnøyr,derengammelvennavAdolfhaddetattham ombordienlastersomhetMunkefjord,denvarfraFinnmarkogfraktetjern,detgjordedenfortsatt,hanhadde aksjeridenbåten.
OgsidenIngridikkehaddenoeåbidramedidenanledningheller,lohanhenneoppiansiktetogsaatnåvar hunihvertfallsvang,deskullegåinntehoMathea,ho ha’nokseddossderbakglasetogsattoverkaffen.
Matheahaddeværttauspågårdensidenlengeførungenesmordøde,ogregjerteietsandskurtkjøkkensomlyste avnypussetkobberogblankmaling,somduftetavkaffe oggrønnsåpe,derselvmessingstangapåovnenskinteog vedkassasåutsomdenvarpåutstilling.HunvarnestenlikegammelsomAdolf,liten,veveroghjulbeint,med tørre,hardeneverogetblårutetskautsåtettknyttrundt hodetatdetlignetenhjelm.
HunsåbortstraksIngridhaddehilst,ognoefore-
gikkmellomhenneogAdolf.Ingridblebedtomåsette seg.
–Darvedvinduet,befalteMatheaogstiltesegved bordendensomforåforetaengranskning,avKaja.Og denbleinngående,hunstrøkenkroketefingerunderden veslehakaogfikkhennetilåsmile,veksletnoenflere blikkmedAdolfogsa–somomIngridikkevartilstede –atja,deter han.
Adolfslappetsukknedidukenogsaathanikkehadde settsånøyeetterderuteisolskinnet,hanstolteikkepå synetsittlenger,menhvisMatheavarsikker,såvarhan detogså,detkunneIngridtagiftpå.
Ingridspurteomdetblesnakketomhenneibygda?
–Deska’berreprat’,saAdolfogputtetensukkerbiti munnen.
–Ja,noggoska’denohaåprat’om,saMathea,som omdetikkebarevarIngriddetblesnakketom,landet haddeenkrigbakseg,ogenkriggjørmyerartmedmenneskene,deblirikkenødvendigvisbedreavden.
Ingridsåspørrendepåhenne.
Adolfsaatfolkvissteomungen,menikkeommannen, ikkeengangDanielvissteomrusseren.
–Ogskipperenpåskipet?saIngrid.–Munkefjord…?
Adolfsaroligatdetkomanpåhvarusserenhaddefortaltham.MennåmåtteIngridtaforsegavbrødogsmør ogforsynesegmedlammerull.OgMatheasa,somom hunoppdagetKajaendaengang: –Forenjævunge.
Adolfsa: –Jaja…
Matheaspurteomhunhangpågeitaennå.
Ingridsamletsegogfikkframathunhaddemistet melkaivårogsvartejapåspørsmåletomMatheaskulle varmemelk.HunlotKajasuttepåenbrødbitogtokav hennetørkleetogdroenfingeroverdebittesmåtennene. Førmelkakompåbordet,haddehunogsåkleddavhenne enjakke,oghørtAdolfsspørsmålomhvahunegentlig varuteetter,fordetvarvelpåtideåkommetilsaken,det haddetydeligvisbyggetsegoppenuroiham.
Ingridspurteomhanvisstehvormannenhenneshadde gåttavskipet?
–IKongsmoen,saAdolf.
IngridspurtehvasomvariKongsmoen.
–KortveitilSverige,saAdolfogføydetilatdetble hogdengatederfrainnoverfjellet,forentaubanetiletgruvesamfunnsomhetSkorovas,denskullefrakteutsvovelkisiufatteligemengder,detvardenyetider,detvarfreden ilandet,etlandsomhaddefåtttilbakesinegenframtid.
IngridspurteomhantroddeAlexanderhaddefulgtden «gata»innovermotSverige?
DetkunneikkeAdolfvite,mendetvarplanen,ja.Og
Ingridfikkenmistankeomathansattogbryggetpåen hvitløgn.
Hunbahamfortelledethanvisste.
Adolf,somhaddelivslangerfaringmedåuttrykkeseg adomveier,saatIngridbegikkenstorfeilhvishunnåsatt hervedhansbordoglaplaneromåfølgeettermannen, ågisegikastmednoesåntvargalskap.
Menhansadetutenåsepåhenne,ogvirketmerlettetennresignertdaIngridtietpåenmåtesomikkekunne
tolkesiannenretningennathunalleredehaddebestemt seg,ellerathungjordedetidetteøyeblikk,ogatdetfra nåavikkevarnoenveitilbake.
Matheagrepinnidenavgjørendestillhetenogsaat hunhaddeværttausidettehusetsidenhunvarungjente, ifemtiniår,taltehunopp,ogdetermangeår,somIngrid skulletenkegrundiggjennomførhungjordenoedumt.
Ingridsaathunhaddetenktenhelvinter,ogatverre enndethaddeværtmeddetstigendelysetnåivårogsommerkunnedetikkebli.
MatheastirretpåhenneogIngridstirrettilbake.Matheasaatkjærlighetenersvikefull.OgIngridsaja.
DesnakketomfredenogomveltningeneiBarrøysiden Danielvardersisthøstoggjordemannsarbeidmedå setteøyaistandigjenetterforfallet,desmåundrenesom fårenøytilåblomstreigjenetterenkatastrofe,fisken, menneskene,jordaogdyrene,Adolfvillehaklarhetialt sammen,ogsåomlynetsomhaddeslåttnediBarbro,hun somalltidhaddeværtenvardeihavet.
IngridsaatBarbrohaddekommetsegetterslagtilfellet, tantahaddelærtsegåsnakkeigjenogvisstehvemhun var,hunvissteogsåhvemdeandrevar,allesammen,men hunvilleikkepåhavetlenger,hunvarblittredd.
AdolfsaatVårherreharenmeningogsåmeddethan riverned–detsompåjordenkanvirkebådeforvirrende ogåndssvakt,kangistormeningihimmelen.
Ingridsyntesdetlødbådehultogomstendelig,men kunnesluttesegtilatBarbrohaddeværtenvardesom ikkevarderlenger,atogså det varenavgrunnenetil
athun,Ingrid,nåbefantseghervedfotenavdennereisen–Barbroshjerneslagvardetuavvendeligetegnetpåat tidenerknappoglivetskjørt.Mendetsahunikke.Og denviktigstegrunnen,atjostørreKajable,josvartereog tydeligereblehuniblikket,denrøpethunhellerikke.
Etteratmorogbarnmedtalendeomhuvarinstallerti husetsstaseligsterom,somalltidstotomt,ifølgeMathea, sårikvarAdolf,sattIngridpådenbredesengaogspeidetutvinduetetterBarrøy,somAlexanderisintidmåtte hasittethermeddensammeutsikten.Mendengangvar detvinternatt,ognåvardetlyssommer,ogdetbanketpå døra.
Ingridvarikkevanttilatnoenbanketpåsinegendør, mendetbanketigjen,såhunsaja,ogMatheakominnog registrerteatKajasovivoggaundervinduetogsatteseg påsengavedsidenavIngrid.Menhunhaddelikeliteav etærendåframføresomIngridhaddehatt.Deblelikevel sittende,ogIngridfikkdetforsegatdengamlemåtteha gåttforbienmulighetengangilivet,utenåoppdageden, ognåsattderogtenktegrundigoverdet.Matheasukket, reistesegogsaatnei,herkunnehunikkeblisittende,sa godnattoggikkutigjenoglukketdøralydløstbakseg.
EttermatnestemorgentokIngridfattpåskaretoverfjellet motinnersidaavHovedøya,etgrovtogtunggåttterreng derdetomvinterenlåsnøsomsmeltetsåseintpåvåren atdetvaretsommertegnforfolkiøyenenårdenendeliggjordedet,dersmåbregnenenåkunnekileenvandrer langsleggene,ogietfotsporsomikkevartilåtafeilav, kjentehunfraføtteneogoppiskylaget,Ingridvaryr.
Oghungikkikkealene,somAlexander,menhadde følgeavDanielogLiljanogungjentaMalin.SelvAdolfog Matheastrevdesegoppoverdengjengroddeserpentinen avenkjerrevei,stadigtaustfrarådendedettesøketetter ennålienhøystakk.MenMatheavarogsånåtvetydig ogtankefull,ogIngridkjentesegsterkdadeomsidertok hverandreihendenepådethøyestepunktet.Hunhadde nisteienlerretsposesomDanielhaddespentutenpåkofferten,somhanhaddeforsyntmedskinnreimersåhun kunnebæredenpåryggen.Kajasovietsjalpåmagen hennes,oghunsåsegikketilbakeetteratnedstigningen motInnøyrhaddebegynt.
Hundrakkvannavhverbekkhunkrysset,ogdespiste
togangerførdekomnedtiletnytthavogsovienrorbu somenvennavAdolfåpnetfordem,itonetter.Dagikk deombordienfiskekuttermedenseddelfraAdolfsom gjordedetfornødneinntrykkpåskipperen,enliten,bred ogfåmæltmannsomnikketuinteresserttilpassasjerene oggaIngridlugarensin,hankunnesoveibestikken,sa han,derhørtehanhjemme.Menhankunneikketadem lengersørenntilRørvik,derfikkIngridfinnesegiåvente påvidereskyssinnoverfjordenmotKongsmoen,dener lang,denfjorden,sahan,denkappernestenlandetito.
Ja,deterplanen,tenkteIngrid,somvarunderveisog stopådekkogsåsegrundt,påkjentefjell-ogøyformasjoner,soménetterénsankihorisontenbakhenne,uten åetterlatesegdetminstesnevavvemod.OgsåKajabetraktetdethelemedstoiskroisittrussiskeblikk,denverdenendevariferdmedåforlate,somtilnåhaddevært dereseneste.
EttertrenetteriRørvik,somdetilbragteinokenrorbu, ogderIngridfordrevdagenelangskaienemedKajapå ryggenellermagen,klappetskipetMunkefjordtilkai, fullastetavmastekonstruksjonertiltaubanen,sprikende utoverallebaugerogkanter,somfikkskipettilåligneet flytendeskjærereiravjern.Ingridgikkombordmednok enseddelfraAdolfogstiltesegforanenhårløsbrandefra FinnmarksomhetEmilRimala,ogEmilRimalasa:
–Ja,hainAdolf,hainAdolf,oglesteseddelentoganger ogsværtgrundigførhanfoldetdenbetenktsammenogga dentilbake,somomIngridikkehaddebruktdenoppennå.
Ingridspurteomnoevargalt.
–Nei,saRimala.
MenhanvarlangtfrasåskråsikkervedsynetavKajas øynesomMatheaogAdolfhaddevært.Hanvisteheller ingensynligreaksjondaIngridsaathunvillesettesiland påsammestedsomhanhaddesattavrusseren.
–Russeren?
–Ja.
–VarhanfraRigel?
–Ja.
–Okay,saRimalapåamerikansk,ogIngrid,somiløpetavdesistetredageneikkehaddeveksletmerennnoen intetsigendeordmedenmannpåhavnekontoretiRørvik, spurtehvaRimalamenteomforetakethennes,somom hunvarkommetitvil,ellersomomRimalahaddenoe hanskullehasagt,detvarnoeidetlukkedeansiktethans somuroethenne.
Rimalasaatdettehaddehanikkenoemed. Ingridspurtehvahanhusketfraferdenifjorvinter,fra møtetmedmannenhennes?
–Mannendin?
–Ja,mainnmin.
Rimalasaatdetvarikkeførsteganghantokflyktningerombord,hanhaddeværtmedpååevakuereet heltfolkfraFinnmark,hansegetfolk,detvarmørktog gamlerikdenvinteren,oghvemhuskerettansiktfraet annet?Menjo,hanhusketrusseren,hvisdetdaikkebare varnoehangasegutforåvære,fordahangikkiland iKongsmoen,haddehantakketRimalamedmangeubegripeligeord,menutenåtahamihånda,hanhaddeholdt sineegneunnskyldendeiværet,desåutsomføtter.
Ingridsa,ja,deter han.
Menhvorforskullehangisegutforåværerusserhvis hanikkevardet?
–Kanskjefordihanvartysk,saRimala.–Desertør. Ingridspurteomhanvillehatattombordendesertør?
–Ja,saRimalautenånøle.OgIngridvistehamigjen Kaja,somkikketforundretopppådenblankeskallen. Rimalasmilteunnvikendetilbake,ogIngridsatakk.
–Forhva?
Hunsaatdetunderkrigenvardødsstraffforåhjelpe russiskeflyktninger,såhanskulleha stor takk.Rimala smiltebeskjemmetogsaatIngridhellerfikkhøremedhan Alf,matrosenhans,detvarhansomhaddegittstakkaren mat,ogsomogsåhaddedeltlugarmedham.
MenhellerikkeAlfIsaksenvarnoeøyenvitneåtrakte etter,snarerelikeavvisendesomskipperenogendamer irritertdaIngridikkevillegisegmedmasetsitt.Menutpå kveldenkomdetframovermatbordetimessaatogså Alfhusketrusserenshender.Hanhaddeitilleggfestetseg veddetmeningsløstgodehumørethans,entilsynelatende gladsjelsomstoforanenumuligvandringoverfjellet midtvinters,seks,sjumilbaretilgrensa,antageligogsåen evighetderfratilnærmestesivilisasjoniSverige,såhvorforsåglad?
Overåværeilive,forsøkteIngridseg.
AlfIsaksensaatforåkommeseglevendegjennom meterdjupsnøfraKongsmoentilSverigemåmanhahjelp avbådeGudogmennesker,ellerlidedensikredød.Og Ingridtenkteatforåfåhjelp,måmansnakkemednoen,
somvilhuske,somRimalaogAlf,ogikkeminsthunselv, såhuntakketfordissehendene,somvirketnårKajas øyneikkegjordedet.
HunspurteAlfhvorforhanvarsåbitter.
Hansåpaffpåhenneogsaathanvardaikkebitter, bareoppgittoverathunkunnetrodetvarmuligåfinne igjenetmenneskesomhaddeforsvunnetienkrig,deter somåletepåhavetsbunn.DahaddeIngridikkemerå spørreom.
Vedmidnattstiderhørtehunskipperogmatroskrangle høylyttutepådekk,detregulæremunnhuggeri.Hun skjønteatdesnakketomhenne,Rimalasfinnmarksstemmesomgjennommaskindurenropteatdeikkehadde noevalg,demåttelahennegå,mensAlfnoelavere,men likeintenstropteatdabegikkdeenstorsynd,motbåde kvinnemennesketogGud.
–ReistehælvetemedbådedegogGud.
–Ogungen,etspedbarn!Altsammenpågrunnavdet idiotiskebrennevinet…
Stemmenedempetsegogmennenegikk,menIngridfikk ikkesove,hunlåogsåsegomilugarensomAlfhaddevasketforhennemenshunselvstoogsåpåogikkefikkslippe til.Hanhaddeogsåreddoppdenenestekøya.Gjennom såpaluktetdetdieselogoljeoggammelmannesvette.På ytterskottethangetoppslagomJudenverbot,overmalt medmangesvartekors,ogengulnetbeskrivelseavhvordanmanseriekoblerbilbatterier.Mellomoppslagenelyste etblåttkoøyesomIngridikkeflyttetblikketfraførhjerterytmenhennesgikkiettmedmaskinen.
Fjordenlåsometgråttbeltemellomsteile,grønneåser,og tidligommorgenenklappetMunkefjordtilkaiiKongsmoenietørkesløststriregnsomstorettnedogskjulte bådeskogerogfjelloggårder.
IngridhaddesteltsegogkleddsegogpakketKajapå ryggen.Hungikkutpådekkmedkoffertenivenstrehånd ogtakketbådeRimalaogAlf,somventetpåhenneved envaklevorenlandgang,ogbleståendeforandemitilfelle deskullekommepånoe,enforklaringkanskje,pånattas rabalder,mendesåbarebryddienannenretningogsa ikkeetordtilavskjed.
Ingridgikkavskipetoginnoverenlangogfolketom piristriregnetogsøktetilfluktienlandhandelsombefantsegunderetrustfarget,uleseligskiltiendenaven umaltlagerbygning.Stiltesegsøkkvåtopprettinnenfor døra,somvarforsyntmedenlitenbjelle,ogstirretut påvannsomrantsomvarmgelatinoverskitnevindusflatermenshunkjenteetmerkeligraseri,somommannskapetpåMunkefjordhadderanethenne,ogsomom hun–somenfølgeavdet–nåstoherogvarblittet
svaktogubrukeligmenneske,alleredevedreisensbegynnelse.
Enstemmekremtetbakhenne.Hungikktilsideog slappeneldremannutiregnet,hørteklemtetibjellaover døraogderetternokenstemme,frainnerstilokalet.Hun snuddesegogsåeneldre,hvitkleddkvinnemedrøslig overkroppogmelpådigrehenderogarmer.Hunlålent overenripeteglassdiskoggnedfingrenemothverandre somomhuntaltepengesedler,ogtomatteøynestirretrett framutenårøpedenminsteinteresseforgjestene.Men hunrettetsegidetminsteopp.
Ingridgikknærmereoglaframsittmystiskeærend,og detblenoenhæogkapåtodialekterførhunforstoat kvinnenikkehusketnoenflyktningerfrakrigenssisteår, folksomvarblittsattilandherforåtaseginnovertaubanegatamotSkorovasgruverogderetterinniSverige. Hunhaddehelleringentropåatdeisåfallvillehagått den veien,banenblenemligbygdavfirmaetBleichert,det kryddeavtyskereifjellet,såenflyktningvillevelheller havalgtveienutoverlangsfjorden,ellersøroverHøylandet…?
MendeførerikketilSverige?saIngrid. Nei,sakvinnen.
Ingridslappkoffertenigolvetogsattesegpådenog tørketavKaja,somsmilteoghaddevanndråperiøyenvippene.Kvinnensåutsomhunfikknoeåtenkepå,og komrundtdiskenogsaathunhetLillyoglaenhåndpå hodettilKaja,trakkdenforttilsegigjenoggikktilbake rundtdiskenogforsvantinngjennomendørsomklappet igjenmangegangerbakhenne.Bareregnetvaråhøre.
Sålødbrokkeravstemmerfrabakrommet,irriterterop ognervøslatter.LillykomutigjenogsahøytatIngridvar våt,ungenogså–her,ethåndkle,villehunhakaffe?
Ingridsaja,omhunkunnefåsettesegvedovnender?
Lillynikketogsaathunhaddemåttetfyreimorges,en såelendigsommer,oggikkoghentetenstol.
Ingridsatteseg,ogLillystiltesegvedsidenavhenne.
Ingridspurteomdetfantesandrestederibygdader mankunnefåtakimat.Lillyforstoogsådetspørsmålet ognevntemessapåbruketogetlagerienavbrakkene, oggårdenenaturligvis,menhunhaddealtsåikkehørt omnoenfremmedesomhaddeproviantertder,ogdetvar ikkestorthunikkevissteomdetsomforegikkidenne bygda,hunhaddeståttbakdiskenhersidenhunvarunge.
–Detva’krig,saIngrid.
–Ja,ogdasnakketkanskjeikkefolksåmye,vedgikk Lilly.–Eller,rettethundettil:–Dasnakketdevelenda mer,barelavere.
Desmiltetilhverandre.
Ingridspurteomdetvarblittfunnetdødeifjelletiløpetavdesisteårene.
Lillysatja,dethendtevelenulykkepåanlegget,men ikkedødsfall,nei,dethaddehunikkehørt.
Hunhentettokaffekrusogsattedempåetsirupsspann ogbleståendemensdetmatteblikketfyltesmedendamer liv.Hungikkoghentetenstoltilogsattesegvedsidenav Ingrid.Nei,RigelhaddeLillyaldrihørtom,oghaddeIngridvirkeligforlatthusoghjemfordennemannensskyld, etmenneskehunknaptkunnehuske?
Ingridsahøytathunhusketaltforgodt.
–Jaja,saLillyogmumletathungjernekunnehåpefor henne,hvishunhaddenoengledeavdet,mendetturte hunikke.
Ingridspurtehvadetskullebety.Lillysaathunhadde håpetpåsåmyeisittliv,somdetikkevarblittnoeav. Idetsammesådehverandreiøynene,tilIngridsloblikketned,ogoppdagetatraserietvarforsvunnet.
Lillyspurtehvorgammelhuntroddehunvar.
– Du ?
–Ja.
–Kadumein?
–Korgammeltru’duæe?aptehun.OgIngridskjønte atdetskulleværeenspøkogsaatdetvarumuligåsi.Lilly saatdetvarpentsagtavhenneogstrøkenmeletehånd framogtilbakeoverhøyreknesomomhunhaddefått noeoppløftendeåtenkepå,somomhunhaddebegyntå innseatdennedagenikkekomtilåblisomalleandre,og atalledisseandredagene,devaraltforlange.