Reykjaviknetter av Arnaldur Indridason

Arnaldur Indriðason

Reykjaviknetter Oversatt av Silje Beite Løken

Arnaldur Indriðason Originalens tittel: Reykjavikurnætur Oversatt av Silje Beite Løken Copyright © Arnaldur Indriðason 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43710-7 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Shutterstock/Michal Lazor Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10,6/13,5 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Guttene dyttet borti den grønne vinterjakken som stakk opp av vannet. Den begynte å bølge, vendte seg halvveis rundt og sank. De pirket i jakken med pinner helt til den fløt opp igjen, og de fikk seg en kraftig støkk da de så hva som lå under den.

Guttene var kamerater fra blokkene på Hvassaleiti, området som strakte seg langs hovedveien Miklabraut og ned til et øde område som het Kringlumýri. En stor del av dette området var udyrket mark, dekket av viltvoksende høymole og kvann, men i den sørlige delen lå det store og åpne torvgrøfter, dype sår i jorda, der reykjavikingene hadde stukket tonnevis av torv for å varme opp husene sine under annen verdenskrig. I krigsårene hadde det vært stor mangel på brensel. Senere ble myra drenert, og det ble anlagt veier rundt i området da det største torvuttaket i byens historie var et faktum.

Hundre mann fikk jobben med å stikke torv, tørke den og frakte torvklossene inn til byen i en karavane av lastebiler.

Da krigen var over og brenselolje igjen var å oppdrive på Island, ble torvuttaket lagt ned, og brunlig jordvann begynte å sige inn i grøftene. Slik lå området i fred i årevis. På femti- og sekstitallet, da byen ble bygd ut og et 5

nytt boligområde tok form østpå, mellom Hvassaleiti og Stóragerði, ble torvgrøftene en slags lekeplass for barna i de nye boligområdene, flåter ble snekret for å seile på de største vanndammene, nedsyklede stier buktet seg opp og ned langs tuer og hauger. Når vinteren og kulden kom, dannet det seg naturlige skøytebaner i de gamle torvgrøftene.

Guttene var tre. De hadde snekret en ny flåte av restmaterialer fra et byggeområde like i nærheten. Flåten var omhyggelig spikret sammen med to tverrbjelker og isolasjonsplast, og den hadde fått et fint dekk av forskalingsplater. De kom seg fram ved hjelp av å stikke lange pinner ned i det grumsete vannet. Pinnene gikk helt til bunns, for dammen var ikke dyp. De hadde på seg gummistøvler og passet seg for ikke å bli våte. Det kunne hende at ungene ramlet uti og måtte gå skjelvende hjem – mest av kulde, men også i bevrende visshet om at de nok en gang kom hjem som sjødrauger, og hjemme ventet kjeft og kanskje det som verre var.

De skled sakte over vannspeilet og forsøkte å unngå gynging og skvulpende vann over dekk, eller å miste en mann over bord. Det var en kunst, ikke så ulikt det linedansere drev med. Det krevde samarbeid og balanseferdigheter, for ikke å snakke om evne til å bevare fatningen. Kameratene brukte tid på å finne ut hvordan de best skulle stå for å holde balansen, og så dyttet de flåten fra land. De var klar over at hvis de sto for tett sammen ved kanten, var det fare for at fartøyet kunne gå rundt.

Seilasen gikk strykende, og de var fornøyd med den nye flåten. Den gled fint over vannskorpen, og de staket seg fram og tilbake der vannet var på sitt dypeste. Trafikkstøyen fra Miklabraut lenger nord lød hele veien til torvgrøftene. Lenger sør lå det innebygde varmtvanns6

rør som førte opp til vanntankene øverst i Öskjuhlíð. Öskjuhlíð, høydedraget med utsikt over hele Reykjavík og fjellet Esja, var også et lekeområde. Der hadde ungene funnet små, harde baller, som hønseegg, og de hadde ikke skjønt hva det var, før en av fedrene hadde opplyst dem om at det var golfballer. Han mente at det måtte være noen som øvde seg på golfslag på det gjengrodde området ved rørtunnelen med varmtvannsrørene, og han fortalte at det en gang hadde vært en golfbane for byboerne på østsiden av Öskjuhlíð, ikke langt unna Kringlumýri; området ble kalt Golfskálatjörn. Men han trodde ikke at ballene kunne stamme fra den tiden.

Vennene gled radig over vannet mens de diskuterte golfballer og rørtunneler, da flåten plutselig grunnstøtte. Det ene hjørnet sank ned i det skitne vannet, og hele fartøyet stoppet opp. Guttene var raske med å rette opp flåten ved å flytte seg over på motsatt side, og etter en kort stund begynte flåten å heve seg igjen, men den var fremdeles delvis under vann. Den satt fast i noe tungt, og guttene klarte ikke å se hva det var. Før hadde de funnet alt mulig rask i det brune vannet, avfall som folk hadde kastet fra seg i de gamle torvgrøftene. På et sted kneiste en gammel og ødelagt sykkel opp fra sølevannet. Noe av det de hadde funnet, ble brukt i snekring av nye flåter, som isolasjonsplast. Dette var derimot tyngre, og de var sikre på at det hadde hengt seg opp i en av spikrene på undersiden av flåten.

De dyttet flåten forsiktig fra grunnen og måtte bruke alle krefter på å stake seg fram. Rasket ble dratt med et stykke før flåten klarte å rive seg helt løs. Da skjøt det hjørnet som satt fast, plutselig opp gjennom vannskorpen, og det var rett før guttene mistet balansen og datt 7

uti. Men de klarte seg, pustet lettet ut for at de ikke var blitt våte, og stirret på det flåten hadde revet med seg opp til vannoverflaten.

«Hva er det for noe?» spurte en av dem og stakk pinnen sin forsiktig ned i grumset.

«Er det en pose?» stusset en av de andre.

«Nei, det er en jakke,» sa den tredje.

Gutten pirket mer bestemt i fremmedlegemet, dyttet i det og klarte å rote det opp. Tingesten sank til bunns igjen, og guttene stakk pinnene i den slik at den duppet opp i vannskorpen. Sakte, men sikkert veltet den seg rundt, og de skimtet hva som lå under jakken. Det var et menneskehode, hvitt, blodfattig og med blasse hårtjafser. De hadde aldri sett noe så skrekkelig. En av kameratene ble så skremt at han utstøtte et hyl og falt bakover i vannet. Fallet brakte flåten ut av likevekt, og det gikk ikke lenge før alle tre hadde ramlet uti og måtte vasse til land, bort fra liket, mens de hylte og skrek.

På land ble de stående våte og skjelvende og kikke på den grønne vinterjakken og deler av et ansikt som stakk opp av vannet. Så løp de bort fra torvgrøftene så fort beina kunne bære dem.

2

De mottok en melding om husbråk i en bolig i Bústaða-området, mellom Reykjavík sør og Kópavogur, og satte kursen dit. Bilen svingte inn på Miklabraut, så over Háaleiti og inn på Grensásvegur mot sør. Det var så å si ingen trafikk på veiene. Klokka var over fire på natten, og det var blitt roligere. De kjørte forbi to drosjer som var på vei ut i forstedene, og det var rett før de kolliderte i et kryss ved Bústaðavegur på vei fra Fossvogur. En bil skjente rett ut i veien foran dem. Bak rattet satt det en aldrende mann som ikke hadde registrert utrykningsbilen i høy fart, og trodde det var trygt å ta svingen inn på hovedveien.

«Hva var det for en galning?!» ropte Erlendur, som var sjåfør denne gangen og måtte skrense forbi den møtende bilen før de kunne fortsette bortover Bústaðavegur.

«Bør vi ikke sjekke ham?» kom det fra Marteinn, som satt i baksetet.

«La ham være,» sa Garðar.

Erlendur kastet et blikk i bakspeilet og så at bilen vinglet av gårde i vestlig retning.

Garðar og Marteinn var sommervikarer, de studerte jus på universitetet. Erlendur likte å jobbe sammen med 9

dem. Begge hadde langt Beatles-hår med lugg som hang ned over øynene, og store barter. De satt sammen i en av politiets transportbiler, svartemarja, som hadde plass til arrestanter i lasterommet. Det var en traust og treig Chevrolet som ikke gikk spesielt fort, og den var malt svart og hvit. De hadde ikke brydd seg om å sette på sirenene og blålysene, noe som kunne ha vært grunnen til at det nesten ble en påkjørsel. Husbråk krevde ikke så mye ståhei midt på natten, men det hadde hendt at Garðar hadde kjørt i gang hele lurvelevenet under mindre utrykninger, bare for moro skyld.

De stoppet foran det angitte husnummeret på en rad med rekkehus, tok på seg de hvite kaskettene og gikk ut i sommernatten. Himmelen var tung og mørk, og det var duskregn i den milde luften. Det hadde vært en del fyll og spetakkel i byen, men fram til nå hadde de ikke fått utkallinger av den alvorlige sorten. De hadde stanset en bil der de mistenkte føreren for å kjøre i beruset tilstand; han ble pågrepet for å avgi blodprøve. En annen utkalling hadde brakt dem til et populært utested der de måtte løse opp et slagsmål utenfor lokalet.

I en stusslig utleiebolig vest for sentrum hadde det brutt ut et annet slagsmål, og dit måtte de også dra. De involverte var fem menn i ulike aldre – en skipsbesetning der alle kom fra andre deler av landet – og sammen leide de et par værelser i hovedstaden. Det hadde oppstått uenighet med naboene og utartet til et basketak.

En av karene hadde trukket kniv og klart å stikke en av de andre i armen, før han ble lagt i bakken. Han raste, og fråden sto om munnen hans da politiet troppet opp og avblåste kampen, satte på ham håndjern og plasserte ham på en celle på politistasjonen i Hverfisgata. Alle de andre roet seg da politiet kom, og klagemålene hag10

let med ulike versjoner av hvordan det hele hadde startet.

De ringte på dørklokka. Det var ingen tegn til at noe gikk voldsomt for seg der inne. Roen hadde senket seg.

Over radioen hadde de fått opplyst at det var en nabo som hadde varslet politiet etter å ha hørt høylytt krangling og bråk fra huset. De banket på. Prøvde å ringe på enda en gang. Diskuterte hva de skulle foreta seg. Erlendur ville bryte opp døren og gå inn. De to jusstudentene mente at det var vanvittig. Naboen var ikke å se.

Slik sto de og diskuterte seg imellom da døren plutselig gikk opp, og en mann på rundt førti sto i døråpningen, uten belte i buksene, mens bukseselene hang og slang fra linningen; han hadde på seg en hvit skjorte.

Mannen sto der med hendene i lommene.

«Hva er dette bråket?» spurte han, og blikket hans flakket fra den ene til den andre, forbauset over å få politiet på besøk. De kjente at han luktet alkohol, og de hadde åpenbart ikke vekket ham.

«Vi har fått en klage på husbråk herfra,» sa Garðar.

«Husbråk?» sa mannen og myste mot dem. «Her er det ikke noe bråk. Hva … hvem var det som klagde … har noen klagd til politiet?»

«Er det greit for deg at vi kommer inn en tur?» spurte Erlendur.

«Inn?» sa mannen. «Inn hit? Det er bare noen som holder dere for narr, gutter. Det må dere ikke finne dere i.»

«Er kona di våken?» spurte Erlendur.

«Kona mi? Hun er utenbys. På hyttetur med noen venninner. Jeg skjønner ikke hva … dere må ha misforstått.»

«Kanskje vi har fått opplyst feil adresse,» foreslo Gar11

ðar og kikket på Erlendur og Marteinn. «Vi får høre med stasjonen.»

«Du må bare unnskylde oss,» sa Marteinn.

«Ikke noe problem, gutter. Synd at denne misforståelsen oppsto, men jeg er bare alene her. God natt.»

Garðar og Marteinn snudde og gikk mot tjenestebilen. Erlendur fulgte etter. De satte seg i bilen, Marteinn kontaktet stasjonen over radioen og fikk bekreftet at de var på rett adresse.

«Det skjer ikke noe her,» sa Garðar.

«Vent litt,» kom det fra Erlendur, som gikk ut av bilen igjen. «Det er noe som ikke stemmer.»

«Hva har du tenkt å gjøre?» spurte Marteinn.

Erlendur gikk tilbake til huset og banket på døren.

Etter en kort stund dukket mannen opp igjen.

«Er ikke alt i orden?» spurte han.

«Kunne jeg fått låne toalettet ditt?» spurte Erlendur.

«Toalettet?» svarte mannen.

«Det tar bare et øyeblikk,» sa Erlendur. «Bare et øyeblikk.»

«Beklager, men … jeg kan ikke …»

«Får jeg ta en titt på hendene dine?» spurte Erlendur.

«Hva?» utbrøt mannen. «Hendene mine?»

«Ja, hendene dine,» sa Erlendur og skubbet bestemt opp døren, slik at mannen skvatt bakover og inn i huset.

Erlendur for etter ham, kikket fort inn på kjøkkenet, åpnet døren inn til et toalett til venstre i soveromsgangen, løp innover gangen, åpnet en dør inn til et annet rom og ropte om det var noen der. Mannen sto stille i entreen og klagde over Erlendurs oppførsel, men ellers virket han rolig. Erlendur snudde raskt, sprang gjennom entreen og inn i stuen. Der fikk han øye på en 12

kvinne, som lå urørlig på golvet. Stuen så ikke ut. Stolene var veltet, lampene hadde deiset i golvet, et røykebord hadde tippet over, gardinene var revet ned. Han fortet seg fram til kvinnen og bøyde seg over henne. Hun var bevisstløs. Det ene øyet var gjenklistret og hovent, leppene hadde sprukket, og fra et sår i hodet piplet det blod. Erlendur syntes det så ut som om kvinnen hadde ramlet over salongbordet, fått et stort kutt i hodet og besvimt. Hun hadde på seg en kjole som lå i en krøll over hoftene. På det ene låret skimtet Erlendur et stort blåmerke, og han bet seg merke i at mishandlingen ikke hadde begynt denne natten.

«Få tak i sykebil!» ropte han til Garðar og Marteinn, som hadde dukket opp i døråpningen. «Hvor lenge har hun ligget her?!» brølte han til mannen, som sto apatisk ute i entreen.

«Er hun død?» spurte han.

«Det kan ikke utelukkes,» sa Erlendur, som ikke torde flytte på kvinnen. Hun hadde fått et kraftig slag mot hodet, og ambulansepersonellet ville klare å flytte på henne uten å volde ytterligere skade. Han dro fram en av gardinremsene som lå på golvet, og la den over henne, imens ba han Marteinn om å sette håndjern på mannen og føre ham ut i politibilen. Mannen skjønte at han ikke lenger trengte å skjule hendene i lommene. De var blodige og opprispet etter mishandlingen.

«Har dere barn?» spurte Erlendur.

«To gutter, de er på landet.»

«Det overrasker meg ikke,» sa Erlendur.

«Det var ikke meningen,» sa mannen da han fikk på seg håndjern og ble ført ut av huset. «Jeg vet ikke … det var ikke meningen å gjøre det mot henne. Hun … jeg ville ikke gjøre det … hun … jeg hadde tenkt å ringe 13

dere. Hun ramlet og slo seg mot bordet, så svarte hun meg ikke, og jeg trodde at hun kanskje …»

Stemmen hans ebbet langsomt ut. Et svakt stønn lød fra kvinnen.

«Kan du høre meg?» hvisket Erlendur uten å få svar.

Naboen, en mann på rundt tretti, som hadde ringt politiet, var kommet ut i natten og sto og snakket med Garðar. Erlendur gikk bort til dem. Mannen fortalte at han og kona hadde hørt krangling og bråk fra naboene tidligere, men aldri så voldsomt som denne gangen.

«Har det pågått lenge?» spurte Erlendur.

«Det vet jeg ikke, vi har bare bodd her i et drøyt år, og det … vel, som jeg sa: Man hører av og til hyling og skriking. Det er faktisk veldig ubehagelig. Vi vet ikke hva vi skal foreta oss, vi kjenner ikke disse folkene noe videre selv om vi bor rett ved siden av hverandre.»

En sirene nærmet seg, og de så sykebilen svinge inn i gata med kurs mot rekkehuset. Bak fulgte en annen politibil. Naboene i rekken hadde våknet av alt oppstyret, og mange fulgte med fra vinduene. Noen var til og med kommet ut i døren. De var vitne til at kvinnen ble båret ut på en båre, og at svartemarja begynte å rulle ut i gata med mannen hennes i lasterommet. Da alle utrykningskjøretøyene var borte, ble det stille i gata igjen, og naboene gikk til sengs, forfjamset over denne nattlige forstyrrelsen.

Med unntak av denne episoden var det en begivenhetsløs nattevakt. Erlendur var på vei hjem etter vakt da han så konemishandleren stå foran politistasjonen i Hverfisgata og vente på drosje. Han var blitt løslatt etter avhøret; saken ble ansett som løst, og han var en fri mann. Kona var utenfor livsfare og ville bli skrevet ut fra sykehuset etter noen få dager, og da ville hun dra 14

hjem til ham. Hun hadde nok ikke mange andre steder å gjøre av seg.

Erlendur hadde bladd gjennom vaktloggen før han dro hjem, og sett at en eldre mann hadde kjørt på en lyktestolpe i Vogar på østkanten av byen og totalskadet bilen. Han hadde vært alene i bilen og var svært beruset.

Ut fra beskrivelsen av kjøretøyet mistenkte Erlendur at det var samme mann som hadde svingt ut på Bústaðavegur rett foran dem den natten.

Han kikket opp på den moderne bygningen som politiet hadde fått i Hverfisgata i Reykjavík sentrum, og tok veien langs sjøen som gikk nedenfor Skúlagata. Der fikk han utsikt mot fjellet Esja i nord og fjellgarden rundt.

Den skinnende sola sto høyt over fjelltoppene. Det var tidlig søndag morgen, og over byen hadde det lagt seg en stillhet som klarte å fordrive nattens ulyder.

På veien kom han igjen til å tenke på uteliggeren som var blitt funnet i vannet i Kringlumýri. Av en eller annen grunn klarte han ikke å få hendelsen ut av hodet. Kanskje det var fordi mannen ikke hadde vært en fremmed for ham. Han hadde fått meldingen da han var på patrulje, og bilen hans hadde vært den første på stedet.

Han så for seg den grønne vinterjakken ligge og flyte ute i den grunne dammen, og de tre guttene som hadde vært på flåteferd.

Erlendur visste at i løpet av det året som var gått etter at mannen var blitt funnet, hadde ikke politiets etterforskere funnet noe som kunne tyde på at det var et mistenkelig dødsfall. Men han visste at politiet ikke hadde satt inn store ressurser i etterforskningen av uteliggerens dødsfall. De hadde hatt en annen etterforskning å ta seg av, og saken ble ansett som oppklart; de fleste mente at mannen hadde falt ut i vannet og druknet. Det vir15

ket ikke som om noen var interessert i den druknede.

Erlendur lurte på om det labre engasjementet bunnet i at uteliggeren var ubetydelig. At det i den største vannfylte grøften i Kringlumýri ikke hadde skjedd annet enn at byen hadde fått én uteligger mindre. Det kunne hende at det var så enkelt. Men kanskje ikke. Like før mannen døde, hadde Erlendur hørt ham hevde at noen hadde forsøkt å tenne på kjelleren der han holdt seg. Ingen trodde på ham. Heller ikke Erlendur, og det plagde ham nå. Han hadde ikke tatt mannen på alvor, men vært like likegyldig som alle andre.

3

En kveld etter dette, da Erlendur ikke var på vakt, gikk han mot østkanten og Kringlumýri. Han hadde ikke mye å ta seg til når han ikke var på jobben, og det var ikke første gangen han tok turen dit for å slå i hjel tid.

Han likte å rusle rundt i byen på milde sommerkvelder, rundt det lille vannet i sentrum, gjennom gatene vestover og helt ut på Seltjarnarnes, eller langs Skerjafjörður og mot Nauthólsvík i sør. Han hadde en gammel skranglekasse som han av og til brukte når han ville ut av byen. Da holdt han seg unna allfarvei og dro på fjellturer. Hvis værmeldingen var god, dro han av gårde med niste og telt. Han så ikke på seg selv som et friluftsmenneske, men var medlem av den islandske turistforeningen og fikk medlemsboka hvert år. Ellers involverte han seg ikke i foreningsarbeidet, og hadde bare vært med på én fellestur til Landmannalaugar. Der hadde han bestemt seg for at det ikke lå for ham å gå tur i lag med konstant muntre mennesker. Gleden kunne være knugende.

Han hadde ikke mye erfaring når det gjaldt damer, og ikke var han spesielt opptatt av dem. Av og til hadde han stukket innom noen av byens utesteder sammen med bekjente, det hadde vært mer slitsomt enn gøy – for mye 17

fyll og spetakkel. Men det var på dansestedet Glaumbær, før det brant ned til grunnen, at han ble kjent med en ung dame som het Halldóra. Hun var pratsom og bestemt, og hun var oppriktig interessert i ham. En stund etter det første møtet deres var han ute på Silfurtunglið med noen kolleger, og der møtte han henne igjen; hun spurte om han ville bli med henne hjem. Etter det hadde hun ringt ham, og de hadde møttes, og nå var de i et slags forhold.

Erlendur gikk gjennom boligområdet Hlíðar og forbi gymnaset i Hamrahlíð, som tilbød voksenopplæring, og nok en gang lurte han på om han skulle sette seg på skolebenken igjen. Han hadde tatt den obligatoriske realskoleeksamenen, men ikke gått videre til gymnaset. Da han begynte på den nye skolen etter at familien flyttet til Reykjavík, ble han plassert i hjelpeklasse. Han kom fra en fattig familie, og læringsevnene hans var aldri blitt utredet. Det ble tatt for gitt at han, som dessuten var ulydig og lite samarbeidsvillig, hørte hjemme blant de skolesvake. Han likte ikke å flytte, likte ikke byen, og det han lærte, var å holde kjeft. Han interesserte seg ikke for videre skolegang, var stadig i opposisjon til lærerne og autoriteter generelt, og sluttet etter realskolen. Om sommeren jobbet han, og etter det siste skoleåret flyttet han hjemmefra, ut av morens leilighet, og leide et eget sted. Áslaug, moren hans, tjente minstelønn, og han fikk ikke mye mer da han begynte å jobbe for det kommunale fiskerederiet.

Han kikket opp på skolebygningen. Det nye voksengymnaset virket forlokkende. Selv om han var 28 år gammel, var det ikke for sent å begynne, og for å komme inn på universitetet måtte han ha examen artium. Han interesserte seg for historie, alt som hadde med Islands 18

historie å gjøre, og han kunne godt tenkt seg å jobbe med forsking.

Erlendur småløp over Kringlumýrarbraut og inn på området med de gamle, vasstrukne torvgrøftene. Det siste året hadde han stukket innom stedet med jevne mellomrom, uten at han helt skjønte hvorfor. Vannet i grøftene var brunt, stillestående og råttent. Tjern var egentlig et altfor fint ord på den store dammen. To flåter drev ute på vannspeilet, og rundt syklet unger opp og ned på de små stiene. To mopeder freste opp jorda lenger borte ved grøftene; duren og knatringen avbrøt kveldsstillheten og hørtes helt bort til Erlendur.

Mannen var blitt funnet der vannet var på det dypeste. Det ble antatt at han hadde ligget der i to dager. Rettsmedisineren hadde konkludert med at mannen hadde druknet på stedet, og politietterforskningen hadde konsentrert seg om hvorvidt han var blitt druknet, eller om han hadde druknet av andre årsaker. Blodprøvene viste høy promille, noe som pekte mot andre årsaker. Kroppen var ikke påført skader, heller ikke klærne viste tegn på håndgemeng. Det fantes ingen vitner til hendelsen. Ingen spor etter mistenkelig aktivitet ble oppdaget på stedet, som hjul- eller fotspor, men så tok det også litt tid fra mannen druknet og til politiet begynte å undersøke åstedet, og i mellomtiden var bakken blitt nedtrampet av lekende unger. Da det ikke dukket opp flere bevis og spor i saken, ble saken henlagt og etterforskningen avsluttet.

Erlendur hadde vært nødt til å ha med mannen å gjøre noen ganger i løpet av de første ukene og månedene sine i trafikkavdelingen. Mannen het Hannibal og var uteligger, og dem måtte politiet ta seg av fra tid til annen.

Tiltalene var av ymse slag, og de fleste var tilknyttet 19

drikkingen. Den første gangen han snublet inn på Erlendurs vei, var det midt på vinteren, og Hannibal satt på en benk ved Austurvöllur. Han satt lent framover mens stivfrosne fingre holdt rundt halsen på en tom spritflaske. Det var bitende kaldt, og etter en kort diskusjon bestemte politiet seg for å ta ham med seg og la ham være på en celle over natten. Erlendur var overbevist om at mannen kom til å fryse i hjel hvis de lot ham bli igjen på benken, og sa at han ikke ville ha det på samvittigheten. Det ble til at de støttet ham bort til politibilen, der han kom til seg selv. Han brukte en stund på å skjønne hva som skjedde, selv om det ikke var første gang, verken for ham eller politiet, og han begynte å takke og prise dem, de velsignede karene som tok så godt vare på ham. Han spurte etter flasken sin og fikk vite at lerka var tom. Han spurte om de hadde en tår til ham. Han rettet spørsmålet til Erlendur, for ham hadde han ikke møtt før, og Hannibal sluttet seg til at han hadde størst sjanser hos en fersk politimann. Erlendur svarte ikke, men etter at Hannibal hadde gjentatt spørsmålet flere ganger, ba han ham holde munn. Da endret den elskverdige holdningen hans seg brått.

«Dere er de samme drittsekkene, alle sammen,» mumlet Hannibal.

Den andre gangen de møttes, hadde Erlendur funnet Hannibal liggende under blikket, som bølgeblikkgjerdet rundt det svenske frysehuset på nordsiden av Arnarhóll ble kalt. Der hadde uteliggerne et fristed fra livets tunge tak og var i ly for den stikkende frosten som fulgte nordavinden. Hannibal satt blåfrossen inntil bølgeblikkgjerdet og med beina rett ut. Han hadde på seg den samme blankslitte, grønne vinterjakken og var ikke i stand til å gjøre rede for seg. Erlendur hadde vært i 20

byen og var på vei hjem da han fikk øye på mannen, som satt et godt stykke unna. Først hadde han ikke tenkt å blande seg inn. Men så ble han urolig for hva som kunne skje. Kulden festet grepet, og nordavinden feide opp det tynne snøsløret som hadde samlet seg rundt den sittende uteliggeren. Erlendur bestemte seg for å rope på ham, men fikk ikke svar. Han ropte igjen, høyere denne gangen, men Hannibal satt like rolig, som en statue. Erlendur hadde på seg vinterjakke, lue og skjerf, men klarte likevel ikke å holde nordavinden ute. Han gikk opp på høyden til mannen og sparket lett borti ham.

«Går det bra med deg, Hannibal?» spurte han.

Mannen reagerte ikke.

Erlendur satte seg på huk ved siden av ham og ristet i ham helt til øynene gled opp i to gliper. Hannibal kjente ikke Erlendur, og det virket ikke som om han skjønte hvor han befant seg.

«La meg være i fred, din jævel,» sa han og skulle til å slå ham bort.

«Kom,» sa Erlendur. «Du kan ikke bli sittende her i denne kulden.»

Han halte mannen opp og fikk ham på beina, noe som var en utfordring, for mannen var ingen lettvekter og absolutt ikke samarbeidsvillig. Erlendur måtte ta i av alle krefter for å stable ham opp på føttene, og så støttet han ham ned fra Arnarhóll. Hannibal våknet til live da han begynte å røre på seg, og klarte å forklare Erlendur veien. De gikk videre over Kalkofnsvegur og i retning av Hafnarstræti, der de krysset Vesturgata. Der sto det et lite hus i en bakgård. Hannibal pekte på en smal kjellertrapp. Han kunne så vidt stå oppreist, og Erlendur hjalp ham ned trappene. Kjellerdøren var ulåst. Det var en enkel trelem som holdt døren lukket, som en annen 21

fjøsdør. Erlendur løftet opp lemmen, og Hannibal dyttet opp døren og famlet framfor seg med den ene armen helt til han fant strømbryteren, og tente en enkel lyspære som hang i taket.

«Her er mitt tilfluktssted i en ussel verden,» sa Hannibal og falt over terskelen og inn.

Erlendur hjalp ham opp. Tilfluktsstedet var ikke et ordentlig husvære, men en liten kjellerbod for oppbevaring av alt mulig skrot. Der lå de tingene ingen bryr seg om å stjele, etter trelemmen å dømme. Rørdeler og ubrukelige dekk lå slengt mellom rustne baljer, plastdunker og ødelagte garnfloker, og på golvet lå den skitneste madrassen Erlendur noensinne hadde sett. Oppå den lå det et sammentullet og slitt pledd. Spritflasker, ymse medisinglass og småflasker for essens fra dagligvarebutikken lå spredt rundt madrassen, og der lå det også små beholdere som hadde inneholdt rødsprit fra apotekene. Den ble kalt kattepiss. Stanken av gummi og urin fylte Erlendurs nesebor.

Han hjalp mannen bort til leiet og skulle til å gå ut, da Hannibal støttet seg opp på albuene.

«Hvem i helvete er du?» spurte han.

«Ha det bra,» sa Erlendur og rygget ut av kjellerboden.

«Hvem er du?» spurte Hannibal. «Kjenner vi hverandre?»

Erlendur ble stående i døren og nøle. Han hadde ingen interesse av å snakke med mannen, men han ville heller ikke virke respektløs.

«Jeg heter Erlendur,» sa han. «Vi har møttes tidligere.

Jeg jobber i politiet.»

«Erlendur,» gjentok Hannibal. «Jeg husker ikke deg, kamerat. Har du noe til meg?»

22

«Til deg?» sa Erlendur.

«Har du noen småpenger å avse?» spurte Hannibal.

«Det trenger ikke å være mye, skjønner du. Noen krónur hadde vært nok. Jeg er sikker på at du har noe på deg, en stødig type som deg, en sånn en som hjelper en kar som meg.»

«Går det ikke bare til sprit?» sa Erlendur.

Hannibal fordreide munnen i noe som sikkert skulle være et smil.

«Jeg skal ikke lyve for deg, kjære Erlendur,» sa han så mildt som bare det. «Det er kanskje vanskelig å tro, men jeg har det ikke med å lyve for folk. Jeg skulle bare så gjerne hatt en halvflaske sjenever. Det er det eneste jeg trenger i denne gudsforlatte verden. Jeg vet at det ikke høres stort ut i dine ører, og jeg ville aldri ha mast på deg hadde det ikke vært for at det er noe småtteri, kamerat.»

«Jeg gir deg ikke penger som du kan bruke på sjenever,» kom det fra Erlendur.

«Hva med en slant til kattepiss, da?»

«Nei.» «Ja vel,» sa Hannibal og la seg ned på madrassen.

«Da får du dra lukt til helvete.»

Smellene fra mopedmotorene ble svakere da doningene forsvant i retning av Hvassaleiti. Ungene på flåtene staket seg mot land og dro fartøyene opp på bredden. Erlendur kikket mot sør, mot åpningen i rørtunnelen. I etterforskningen var det kommet fram at Hannibal hadde oppholdt seg ved Kringlumýri fordi det var der han hadde funnet seg et nytt hjem, hvis man kunne kalle det dét. Han var blitt kastet ut av kjelleren den sommeren han ble funnet omkommet, og det var fordi det hadde 23

begynt å brenne i kjellerboden, noe han fikk skylden for selv om han hadde nektet plent. Hannibal ble hjemløs.

Den anstrengende tilværelsen var over da han fant ly under varmtvannsrørene. En del av betongen som holdt rørene på plass, hadde løsnet, og der var det en åpning stor nok til at han kunne ligge der og varme seg inntil rørene.

Det viste seg å være Hannibals siste hjem før han ble funnet druknet i torvgrøftene. Han lå der ute sammen med villkatter som søkte mot ham, slik fugler en gang hadde flokket seg rundt Frans av Assisi.