Reiulf Steen

Hans Olav Lahlum

Reiulf Steen Historien, triumfene og tragediene

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

ISBN 978-82-02-30368-6 1. utgave, 2. opplag 2019 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto:© Bernt Eide / Samfoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Prolog. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Del 1 1933–58: Fattiggutt, arbeiderungdom og klassekjemper Kapittel 1

1933–45: Barndomsårene og den første tragedien . . . . . . . . . . . .

13

Kapittel 2

1945–58: Ungdomsårene og den andre tragedien . . . . . . . . . . . . .

22

Del 2 1958–65: Ungdomsstjerne og familiefar Kapittel 3

1958–60: Sekretær på vei opp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

45

Kapittel 4

Sentralstyret, legendene og oligarkiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

62

Kapittel 5

1961–64: En AUF-formann på vei ut? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

75

Del 3 1965–75: Nestformann og fremtidshåp Kapittel 6

1965–71: En stormfull ventetid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

103

Kapittel 7

1971–72: Statsråd og nestformann i uvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

147

Kapittel 8

1972–75: Bølgedal eller malstrøm? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

167

Del 4 1975–81: Partiformann fra triumf til tragedie Kapittel 9

1975–77: Fra kompromiss til triumf . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

199

Kapittel 10

1978–79: Medkaptein på opprørt hav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

243

Kapittel 11

1979–81: Det store fallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

261

Del 5 1981–1992: Stortingsrepresentant, forfatter og fredsmekler Kapittel 12

1981–85: Eksformann, komitéleder og fylkesleder . . . . . . . . . . . .

321

Kapittel 13

1985–89: Visepresident og forfatter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

351

Kapittel 14

1989–92: Fallet og det store spranget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

383

Del 6 1992–2014: Fra ambassadør til fritenker, og fra alkoholiker til avholdsmann Kapittel 15

1992–96: Utradisjonell ambassadør i uvær . . . . . . . . . . . . . . . . . .

409

Kapittel 16

1996–2003: En turbulent innspurt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

420

Kapittel 17

2003–2014: Fritenker og frimann i sykdommens skygge. . . . . . .

441

Epilog

Mennesket og politikeren Reiulf Steen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

467

Forfatterens etterord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

485

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

496

Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

622

Muntlige kilder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

635

Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

643

Prolog

Søndag 16. mars 1941 var det vårsol og flott skiføre i store deler av Norge, men optimismen og gleden var likevel mindre enn vanlig for årstiden. Det nærmet seg ettårsdagen for den tyske invasjonen. Den folkevalgte regjeringen hadde måttet rømme landet, og demokratiet var satt ut av spill både nasjonalt og lokalt. Nærværet til en kvart million tungt væpnede tyske soldater hang som en klam hånd over dagliglivet i byene og på mange små steder.

Sætre i Hurum, i Buskerud fylke, var med sine rundt tusen innbyggere et ganske typisk norsk lokalsamfunn. Klasseskillene hadde gjennom 1930-tallet vært skarpe og harde sett fra vår tid, selv om de kanskje ikke var skarpere og hardere enn hva som den gang var vanlig i liknende små lokalsamfunn på Østlandet. Også idrettslivet var mange steder klassedelt, med ulike foreninger og ulike arrangementer for arbeidere og borgerlige.

I Sætre arrangerte fagbevegelsen denne søndagen skirenn. Ingen deltakere hadde toppidrettsambisjoner, og konkurransemomentet var av underordnet betydning. Det handlet mer om folkehelsa og det sosiale fellesskapet for arbeiderne og deres barn. De voksne forsøkte å gi de mange barna og unge som var til stede en glad dag i en tung tid.

Den hardt tilkjempede idyllen ble plutselig brutt da en av de voksne løperne segnet om i løypa og ikke reiste seg igjen. En eller annen ropte høyt om førstehjelp. Folk med sanitetsbind løp til, men den falne mannen var nesten bevisstløs og ble liggende i snøen.

Alvoret spredte seg raskt. Ingen smilte lenger. Alle stimlet sammen 9

hans olav lahlum

rundt den falne. Blant dem som kom løpende, var en sju år gammel gutt.

«Hva skal det bli til med deg nå da, gutten min?» hvisket mannen i snøen da han fikk se sjuåringen.1 Så mistet han bevisstheten helt. Hektiske forsøk på gjenoppliving mislyktes.

Fabrikkarbeideren, fagforeningsmannen og lokalpolitikeren Nils Steen døde der i skiløypa, 41 år gammel.

Kanskje var ikke historien om hans siste ord akkurat slik den yngste sønnen senere husket dem. Guttens bestevenn, som hadde stått sammen med ham i målområdet den dagen, kunne senere ikke skjønne at de rakk å komme nær nok til å kunne høre hva den falne sa – hvis han i det hele tatt fikk sagt noe.2 Men de detaljene er kanskje heller ikke så viktige. Det var slik den sjokkerte sønnen senere kom til å huske omstendighetene rundt sin fars død, og dødsfallet kom selvsagt til å prege ham og den gjenværende familien sterkt.

Nils Steens plutselige og altfor tidlige død ga stor grunn til uro for fremtidsutsiktene til hans tre mindreårige barn. Han døde uten å ane hvilke høye posisjoner og hvilken betydning hans yngste sønn mange år senere skulle få i norsk arbeiderbevegelse. Farens død ble den første tragedien i livet til arbeidersønnen Reiulf Steen – men langt fra den siste.

Del 1

1933–58: Fattiggutt, arbeiderungdom og klassekjemper

«Det er fælt å si det, men etter fars død ble vi rett og slett veldig fattige.»

Reiulf Steen, 20121

Kapittel 1

1933–45: Barndomsårene og den første tragedien

To store, tre små og et klassesamfunn 16. august 1933 ble gutten som fikk navnet Reiulf Hjalmar Steen, født på Sætre i Hurum. Fødestedet var en grønnmalt ett roms arbeiderbolig tilhørende den lokale fabrikken, hvor hans far Nils Steen arbeidet.2 Unge Reiulf kom til verden som det tredje og siste barnet i en for sin tid relativt liten arbeiderklassefamilie. Det var økt bevissthet om ikke å få flere barn enn man hadde råd til å ta seg godt av gjennom oppveksten, samtidig som den økonomiske krisen på første del av 1930-tallet begrenset optimismen. 1933 var et dramatisk år i verdenspolitikken.

I USA kom demokraten Franklin D. Roosevelt til makten og innledet en aktiv kamp mot den økonomiske krisen gjennom New Dealtiltakene, men i Tyskland kom samtidig Adolf Hitler og nazistene til makten. Det ble året med færrest fødsler i 1900-tallets Norge: Selv om folketallet var i vekst, hadde 62 000 fødte barn i 1923 blitt til 42 000 fødte i 1933. Tallet steg igjen utover 1930-tallet, i takt med en gradvis økende levestandard.3 Reiulf Steen ble kort sagt født på et tidspunkt da pessimismen var stor, men han levde likevel sine seks første barneår i en tid preget av økende optimisme i familien og nærmiljøet. Foreldrene var ganske typiske representanter for et nøysomt og konvensjonelt arbeiderklassefellesskap, med en mannlig industriarbeider som overhode og eneforsørger. At gifte kvinners plass var i hjemmet ble tatt som en selvfølge i en tid da praksisen i mange arbeiderpartistyrte kommuner var at kvin13

hans olav lahlum

ner som var ansatt i kommunen, automatisk ble sagt opp hvis de giftet seg med menn som hadde arbeid.4 Fabrikken, som produserte sprengstoff, gjorde at ledigheten for arbeidsføre i Hurum var relativt liten og fattigdom i betydningen sult tilsvarende lav. Reiulfs foreldre hadde ikke mange kroner til overs når månedens utgifter var betalt. De opplevde nok likevel sin tilværelse og sine barns utsikter som bedre enn deres foreldre hadde gjort da Norge fullførte sin selvstendighet i 1905.

Moren Astrid, med pikenavnet Karlsen, kom egentlig fra Torsnes i Fredrikstad, men var bare 17 da hun midt under 1. verdenskrig i 1916 dukket opp som ny fabrikkarbeiderske i Sætre. Hun bar med seg noen få personlige eiendeler samt en turbulent og den gang skandaløs familiehistorie: Moren hadde skilt seg fra sin ektemann og latt de fem eldste barna bli igjen i Østfold, mens hun selv og de fire yngste reiste til Hurum for å søke jobb på fabrikken. Sin jevngamle mann møtte Astrid enten der eller på et dansearrangement i Folkets Hus. De hadde senere mye kontakt med Astrids mor og søsknene i Hurum, men bare sporadisk kontakt med dem som var blitt igjen i Østfold. Familien der kom også fra arbeiderklassen, og mennene arbeidet for det meste med steinhugging.5 Nils Steen var også født i 1899, og således en for sin tid godt voksen mann på 28 år da han i 1927 ble far for første gang. Han kom fra Sætre og var sønn av en fabrikkarbeider. Slekten hadde bodd der i mange generasjoner, men ble nå splittet. En av farens brødre dro til Vestlandet og fant seg jobb ved smelteverkene i Sauda og Odda. En annen kastet seg på den siste store utvandringsbølgen etter 1. verdenskrig og søkte et bedre liv i USA. Nils reiste selv over Atlanterhavet i 1927, etter å ha gått arbeidsledig en periode i Norge, men lengtet snart hjem til sin kone og eldstesønnen Robert. Han vendte tilbake til Norge i 1928, til en ny lang periode med arbeidsledighet og presset økonomi.6 Familien vokste først med datteren Kathleen høsten 1930 og så med yngstesønnen Reiulf sensommeren 1933. Mens de to eldste barna fikk amerikanske navn, valgte foreldrene et særegent norsk navn for den yngste. Trolig avspeilet det at familien hadde slått seg til ro med en nøktern tilværelse i Hurum fremfor å søke en langt mer usikker lykke i et USA som også var preget av masseledighet. Kathleen var oppkalt etter 14

reiulf steen

en amerikansk filmskuespillerinne, men fikk snart fornorsket navnet sitt til Kathe.7 Yngstesønnen ble døpt Reiulf Hjalmar, med mellomnavn etter onkelen som hadde flyttet til USA.8 Onkelen ble aldri mer sett, og mellomnavnet knapt noen gang brukt.

Høsten 1933 hadde Nils Steen omsider fast jobb på fabrikken.

Reiulf opplevde ikke selv skammen ved at familiefaren fikk fattigstøtte utlevert i form av matlapper, som bare kunne brukes til å kjøpe et begrenset utvalg enkle matvarer. Det var et bittert kapittel i familiehistorien, og kunne flere tiår senere få hans mor til å komme med sterke følelsesutbrudd.9 Den konservative bondepartiregjeringens håndtering av krisen bar preg av klassekamptenkning og mistillit til arbeiderklassen. I 1933 var klassekampen fortsatt også en kamp om valgbarhet og stemmerett: Regjeringen til Jens Hundseid hadde fått det borgerlige stortingsflertallets støtte til å frata dem som mottok fattighjelp retten til å sitte i kommunale utvalg. Ledende talsmenn for Bondepartiet ønsket å gå videre og frata fattighjelpsmottakere stemmeretten.10 Klasseforskjellene var oversiktlige på Sætre: Fabrikkdirektøren bodde i et slottslignende hus på toppen av en ås. Lenger nede i åsen bodde ingeniørene og andre sjefer på fabrikken. Nede på sletta holdt arbeiderne til, og lenger innover på Hurumlandet bodde bøndene. Fotballbanen lå nede på sletten, var anlagt på dugnad og ble brukt av arbeiderne og bøndenes barn, mens familiene til direktøren og ingeniørene spilte tennis lenger oppe i åsen. Klassidentiteten var sterk, selv om det var et ganske verdliliberalt lokalsamfunn. Funksjonærene og ingeniørene stemte i all hovedsak på Høyre, og bøndene på Bondepartiet. Reiulf Steen anslo mange år senere at 80 % av arbeiderne stemte på Arbeiderpartiet, mens resten enten valgte NKP eller ikke stemte.11 Familien syntes det var greit at Reiulf Steens farfar, på eldre dager, var glad i både damer og drammer. At han som en av ytterst få fabrikkarbeidere stemte på Høyre, var derimot en skam og sorg. Reiulf Steen avslørte det først i sin siste memoarbok i år 2000, og skrev der at «Det var en mørk familiehemmelighet som vi håpet ikke måtte bli kjent i videre kretser».12 Livet kretset rundt fabrikken, hvor nær halvparten av innbyggerne sto på lønningslisten. Sirenene ulte arbeidsdagen i gang klokken sju om morgenen og avsluttet den klokken halv fem om ettermiddagen. Men fabrikklokalet ble brukt også på kveldstid. Først ved titiden om kvel15

hans olav lahlum

den sluttet «ettermiddagsskiftet» for de såkalte «tullejentene». De var i all hovedsak unge og ugifte kvinner, som i stor fart og for lav lønn tullet sprengstoff inn i parafinpapir ved samlebåndet. Dagligtalespråket var stort sett enkelt og folkelig, men noen mer avanserte ord gled inn tidlig. Reiulf lærte seg allerede i barneårene at «konjunkturer» var et farlig ord, som kunne bety at foreldre og søsken i lokalsamfunnet mistet jobben på fabrikken. I tenårene lærte han seg at det samme gjaldt ordet «strukturrasjonalisering».13

«Dere skal få alle sparepengene mine bare dere slutter å krangle!» Å komme seg ut av de trangbodde arbeiderboligene og over i et eget lite hus var et mål som forble en uoppnåelig drøm for mange. Nils Steen var imidlertid en driftig, nøysom og nevedyktig mann, og tjente som arbeidsformann på slutten av 1930-tallet litt bedre enn de fleste.

Drømmen om egen bolig var også mindre fjern for ham: Hans far eide et lite hus med hage, hvor han dyrket frukt – riktignok med så stor nøkternhet at han rasende rev et eple ut av hånden på et barnebarn som forsøkte å forsyne seg.14 I 1938 hadde Nils Steen, ved hjelp av et lån på 4500 kroner fra Småbruks- og bustadsbanken, fått kjøpt seg en tomt og materialer til å bygge et lite hus.15 Det fikk navnet Heggeli.

Det var ikke stort og på ingen måte luksuriøst: Seks små rom fordelt på to små etasjer, uten innlagt vann i noen av dem. Men det var et hus i stedet for et rom, det hadde innlagt strøm og det var deres eget. Familien hadde nesten ingen sparepenger, men overkommelig gjeld og inntekt over gjennomsnittet, og dessuten med færre munner å mette enn mange andre.

Nils Steen var ved sin 40-årsdag høsten 1939 en respektert arbeidsformann på fabrikken. Han hadde tillitsverv i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og var en av de ledende menn i Arbeiderpartiets kommunestyregruppe.16 Det ga status og tillit internt i arbeiderbevegelsen, men satte ham samtidig i et krevende motsetningsforhold til fabrikkdirektøren og resten av den borgerlige overklassen. Til hans tunge plikter hørte det å oppsøke direktøren for å tale saken til arbei16

reiulf steen

dere som sto i fare for å miste jobben og livsgrunnlaget fordi de hadde møtt alkoholpåvirket eller på annen måte forsømt seg.17 Det kom til en direkte konfrontasjon senhøsten 1939, da direktøren etter det sovjetiske angrepet på Finland spydig spurte arbeidsformannen hva han nå syntes om sine sosialistiske meningsfeller i øst. Nils Steen bar beleilig med seg en sekk oppkarvet cellulose, og svarte i spontant sinne med å slippe den i hodet på direktøren. Oppsiktsvekkende nok ble episoden aldri påtalt fra bedriftsledelsens side.18 Nils Steen var blant de radikale i Arbeiderpartiet, men uten sympati for kommunistregimet i Moskva: Vinteren 1939–40 hjalp han til med innsamling av ryggsekker og klær til de finske krigsofrene.19 Interessen for internasjonal politikk var stor i familien Steens lille hus. Familiefaren beklaget seg gjentatte ganger over «feigingen Chamberlain», og mistenkte endog den britiske statsministeren for å sympatisere med Hitler. Etter krigsutbruddet 1. september 1939 kom et stort europakart opp på stueveggen, og den videre krigsutviklingen ble senere stadig oppdatert med knappenåler der.20 Unge Reiulfs første møte med politiske taler var da han i stuen hjemme så faren øve seg på fremføring av innlegg i kommende kommunestyremøter. Faren snakket der med stort engasjement og uten manus – slik Reiulf Steen senere skulle bli kjent for å gjøre.21 Som episoden med direktøren viser, kunne Reiulf Steens far i noen situasjoner være både spontan og temperamentsfull. Slik fremsto han imidlertid sjelden for sine barn, som han utvilsomt var svært glad i.

Utenfor hjemmet virket moren mer stille og forsiktig enn faren, men hjemme var det ofte motsatt. Datteren Kathe husket mot slutten av livet at moren kunne være streng, men at faren innenfor hjemmets fire vegger var den tålmodige trøsteren.22 Foreldrene var sterke personligheter, og selv om de stort sett var enige politisk, kunne det gå en kule varmt.

Seksåringen Reiulf løp en dag gråtende ut av huset under en av foreldrenes heftige diskusjoner. «Dere skal få alle sparepengene mine bare dere slutter å krangle!» var yngstesønnens tilbakemelding da foreldrene tok ham igjen.23 Sparepengene hans beløp seg på det tidspunktet til 25 øre. Mange barn har nok en eller annen gang reagert på foreldres krangling på en lignende måte. Kanskje aner man likevel at de tidlige barneårenes inntrykk, fra to foreldre med stor politisk interesse og 17

hans olav lahlum

sterke meninger, bidro til at Reiulf Steen fra tidligere år i politikken fremsto som en tidvis lett konfliktsky kompromissmaker.

En liten skade, et stort tap – og et hardt fall Det iøynefallende faktum at Reiulf Steen manglet pekefingeren på høyre hånd, ble av pressen under et besøk i Øst-Europa på 1980-tallet forklart med at han hadde mistet den som barnearbeider og slik blitt et offer for kapitalismens utbytting.24 Virkeligheten var dramatisk nok, men involverte ikke direkte kapitalkreftene. 1930-tallets Norge var en tid da sikkerheten var langt dårligere enn i våre dager. Den borgerlige overklassens barn ble passet av tjenestefolk, men barn i arbeiderklassen måtte ofte passes av litt eldre søsken. Det utløste mange skader og endog noen dødsfall. En av skadene i 1934 kom da fire år gamle Kathe skulle passe den ett år gamle Reiulf – like ved et vedskjul og med både øks og hoggestabbe lett tilgjengelig. Den ellers så snille Kathe forsto ikke alvoret før hun hadde påført broren en uopprettelig skade, i en tid da det ikke var mulig for en landsens lege i Hurum å sy på en avkappet finger. Kathe beholdt et vagt minne om episoden og var nok plaget av dårlig samvittighet for sin barnslige uaktsomhet. Reiulf husket selvsagt verken hendelsen eller pekefingeren. Han hadde livet ut et svært godt forhold til søsteren og et avslappet forhold til sitt lille handikap. Ved flere anledninger bemerket han muntert at han avsto fra å rette moralske pekefingre mot andre, også fordi han ikke hadde noen pekefinger.25 Starten på 1940-tallet ble krevende og dramatisk for familien Steen.

9. april 1940 hadde de tenkt seg inn til Oslo for å gjøre innkjøp, men tidlig på morgenen våknet de av høye smell og så at himmelen over åsen var rød: Det tyske slagskipet Blücher var skutt i brann og sank i Drøbaksundet. Nils Steen ble værende igjen som vakt på fabrikken, mens resten av familien evakuerte lenger inn på Hurumlandet.26 Redselen for bombefly kom de første krigsdagene og ble sittende gjennom krigsårene. Reiulf og hans klassekamerater kalte måneskinnsnetter for «bombevær».27 Om holdningen mot tyskerne og deres nazistiske norske medløpere var det aldri noen tvil i hans barndomshjem: Faren 18

reiulf steen

lyttet på radiosendinger fra London og deltok aktivt i spredning av illegale aviser i hjemområdet.28 Ingen av barna i Hurum mistet livet på grunn av allierte bombetokt under krigen, men frykten lå der hele tiden. Den ble sammenvevd med frykten for arbeidsulykker på den lokale fabrikken, Norsk Sprængstofindustri A/S. En septemberdag i 1940, få måneder etter Blücher-natten, fikk Reiulf Steen og hans bestevenn Vidar plutselig se en stor røysky over kollen ved fabrikken og hørte et skremmende høyt smell. Seks arbeidere mistet livet i en eksplosjonsulykke den dagen. Den yngste av de omkomne, den 22 år gamle «tullejenta» Gerd Lund, var en fjern slektning av Reiulf.29 Gleden over den sikre inntekten som sprengstofffabrikken ga, var senere alltid iblandet en frykt for arbeidsulykker der.

Døden hadde vært som en skygge og en fare i bakgrunnen for den sjuårige Reiulf, dels på grunn av krigen og dels på grunn av ulykken på fabrikken. 16. mars 1941 slo den altså inn i livet hans med full kraft, da faren døde foran øynene på ham i skiløypa. Den sterkt pregede moren nektet sin yngste sønn å være med i begravelsen, ut fra velment frykt for at det skulle bli et traumatisk minne for ham. Sjuåringen satt alene hjemme og så fra vinduet begravelsestoget gå forbi med den strigråtende moren i spissen. At han ikke fikk være med etterlot et tomrom som gjorde savnet enda større.30 Familien opplevde en sterk støtte fra venner og slektninger i nærmiljøet. Viljen til å hjelpe dem videre var utvilsomt til stede, men det var ikke mange i eller utenfor slekten som hadde mye å hjelpe med. Etter Nils Steens begravelse ble det samlet inn penger til hans enke og barn.

Det kom inn mange små mynter og noen få pengesedler. Totalt ble det rundt tre hundre kroner – mindre enn en månedslønn på fabrikken.31 Situasjonen kunne likevel vært enda verre andre steder: Familien eide sin lille bolig, og på fabrikken var det mulig å skaffe seg inntekt.

Mor Astrid begynte i arbeid som ufaglært tullejente få dager etter ektemannens død. Likelønn var et ukjent begrep, og inntekten hennes ble langt mindre enn ektemannens hadde vært. Flere viktige sosiale reformer var gjennomført av Arbeiderparti-regjeringen til Johan Nygaardsvold: Minstepensjon var blitt innført i 1936 og en første arbeidsledighetstrygd i 1938. Det sosiale sikkerhetsnettet var likevel faretruende spinkelt, samtidig som arbeidslivet fortsatt var basert på én forsørger i hver familie. Det var ingen uvanlig situasjon at et plutse19

hans olav lahlum

lig tap av en familiefar fikk kone og barn til å falle fra en relativt trygg levestandard og ned til dyp fattigdom. Med krigen og en kald vinter på toppen av familietragedien så de fire gjenlevende medlemmene sulten og nøden i hvitøyet i ukene etter Nils Steens død.

Kampen for tilværelsen Familiens Steens økonomi forble prekær de gjenværende krigsårene.

Tross gode evner og stor interesse forsvant eldstesønnen Robert ut av skolen og inn i arbeid som gårdsgutt så snart den sjuårige folkeskolen var over. Den seks år eldre storebroren overtok mye av farsrollen for Reiulf, men var ofte borte nesten hele uken. Minnebildet om 15-åringen som hver søndag kveld måtte reise på arbeid og først kom hjem til moren og småsøsknene på lørdag, brente seg fast i den unge Reiulf.

Hver lørdag var det å glede seg til Robert kom hjem – og å håpe at han fra en av bøndene hadde fått med seg noe spiselig, vanligvis kålrabi eller poteter. Poteten var ofte hovedretten og noen ganger eneste rett ved måltider hos familien Steen.32 Det var slik samfunnet var, men ikke slik det burde være. Robert fulgte i sin fars fotspor inn i både Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og AUF, som den gang var en felles ungdomsorganisasjon for Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Kathe og Reiulf fulgte i sin tur etter Robert i løpet av få år.

Det siste året av krigen sto også den 14-årige Kathe ved samlebåndet på fabrikken som lavtlønnet tullejente. Familiens økonomi gikk fra prekær til sterkt presset, men fortsatt trengtes alle bidrag for at de skulle kunne beholde boligen og ha mat på bordet. Reiulf trivdes på skolen, men satt i krigsårene mye hjemme alene etter skoletid. Der var det greit å være på varme sommerdager, men vinterstid var kampen mot kulden en besværlig del av kampen mot fattigdommen. Reiulf oppdaget en morgen at dynen hadde frosset fast til veggen. Han måtte gå med sko av flettet fiskeskinn i perioder da moren ikke hadde råd til nytt fottøy når de gamle skoene ble for små.33 «Det er fælt å si det, men etter fars død ble vi rett og slett veldig fattige», bemerket Reiulf Steen uvanlig lavmælt da han 70 år senere så 20

reiulf steen

tilbake på sine barneår.34 Innsatsen moren nedla for å hindre at situasjonen ble enda verre for barna, husket han godt selv da minnet sviktet i de siste leveårene. Da moren og begge de eldre søsknene forsvant ut i arbeidslivet etter farens død, var det en uunngåelig konsekvens at den yngste ble overlatt mye til seg selv. «Han ble sittende fryktelig mye alene, dessverre», mintes den snille og hardt arbeidende storesøsteren Kathe mot slutten av livet.35 «Det er ytre faktorer man ikke er herre over som i stor grad blir avgjørende for ens liv … Jeg var mye ensom som barn, jeg tror det var en viktig grunn til den dype depresjonen som rammet meg senere», uttalte Reiulf selv sju tiår senere.36 Nils Steen hadde i praksis vært ateist. Hans kone beholdt imidlertid sin barnetro. I Hurum på 1940- og 1950-tallet var det ofte, som mange andre steder i datidens Norge, et skille mellom dem som gikk på Folkets Hus og dem som gikk i bedehuset. Skillet var skarpere mange steder på Vestlandet og Sørlandet enn i Buskerud, hvor bedehusmiljøet fremsto som relativt liberalt og arbeiderbevegelsen som relativt moderat. Reiulf Steens far hadde definitivt bare gått på Folkets Hus: Han omtalte bedehuset som galehuset og nektet sin kone å ta med den yngste sønnen dit.37 Reiulfs mor og mormor var to av de få som gikk i både Folkets Hus og bedehuset i Sætre.38 Astrid Steen var bare 41 år da hun ble enke. Gjennom sine gjenværende 46 leveår beholdt hun sin avdøde ektemanns etternavn, ble boende i huset de hadde bygget sammen og sov alene i sengen de hadde delt. Den yngste sønnen valgte den ateistiske arven fra faren og meldte seg som 15-åring ut av statskirken.39 Han tok likevel med seg morens budskap om at sosialismen og kristendommen delte viktige idealer som nestekjærlighet og fellesskap. Senere i livet kalte han seg selv agnostiker, og kunne protestere heftig når enkelte partifeller avskrev alle bedehusgjengere som mørkemenn og alle kristne som borgerlige.40 Mormoren og moren hans hadde vært kristensosialister, og søsteren skulle bli det på sine eldre dager.